Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Myten om Kinas storstrategi

Dr.philos., gjesteforsker, Institutt for forsvarsstudier stig.stenslie@gmail.com

  • Side: 329-346
  • Publisert på Idunn: 2013-09-11
  • Publisert: 2013-09-11

Sammendrag

Kinas lederskap har ingen «storstrategi» for det 21. århundre. Det er også usannsynlig at de nye lederne, som kom til makten i 2012–13, vil være i stand til å meisle ut en slik strategi.

Disse påstandene går på tvers av synspunktene til så godt som alle som er opptatt av Kinas comeback som stormakt på den internasjonale arena. Blant Kina-observatører hersker nemlig en enighet, og i noen grad en beundring for, det kinesiske lederskapets evne til å tenke langsiktig, og tålmodig arbeide mot realiseringen av den store visjonen for «Midtens rike».

Det tenkes utvilsomt mye rundt strategiske spørsmål i dagens Kina, men denne tenkningen har ikke munnet ut i noen helhetlig strategi. Dagens ledere er fremfor alt pragmatiske, de ser muligheter og griper disse uten å være bundet av en overordnet plan. De er dessuten introverte og tvunget til å bedrive kortsiktig brannslukking, snarere å tenke langsiktig.

Nøkkelord: Kina, storstrategi, lederskifte

Abstract

The Myth of China’s Grand Strategy

China’s contemporary leadership does not have a «grand strategy» for the 21st Century and it is unlikely that the new leaders coming to power in 2012–13 will be able to craft one. These claims go across the views of virtually everyone concerned about China’s comeback as a great power in the international arena. Among China observers there is agreement on, and to some extent admiration for, the Chinese leadership’s ability to think long-term and patiently to work towards the realization of a grand vision for the «Middle Kingdom». Undoubtedly, there is a great deal of strategic thinking going on in China that has not been translated into any kind of coherent strategy. Today’s Chinese leaders are pragmatists; they see opportunities and seize them without being bound by any overall plan. They are also introvert and forced to engage in short-term firefighting rather than think long term.

Keywords: China, grand strategy, leadership transition

Har det kinesiske lederskapet en «storstrategi» for Kinas utenriks- og forsvarspolitikk? Blant vestlige Kina-observatører hersker det bred enighet om, og i noen grad en beundring for, det kinesiske lederskapets evne til å tenke langsiktig og tålmodig arbeide mot realiseringen av den store visjonen for «Midtens rike». «I Beijing tenker lederskapet i 100-årsperspektiv», er en ofte hørt klisjé. «Langsiktig tenkning» og «strategisk tålmodighet» er aspekter mange anser for å være dypt forankret i kinesisk kultur (se f.eks. Mahbubani 2008; Jacques 2009; Kissinger 2011; Brzezinski 2012). Eller som Zbigniew Brzezinski skriver: «Klokskap og tålmodighet er en del av Kinas keiserlige DNA» (2012: 80–81).

Det kinesiske ettpartisystemet betraktes som en god forutsetning for helhetlig og langsiktig politikk, og som motsats til vestlige demokratier hvor politikere sjelden tenker lengre enn til kveldens direktesendte nyhetsdebatt (se blant andre Mahbubani 2008; Kissinger 2011). «Den typiske tidshorisonten i Washington svever et sted mellom kveldens talkshows og neste valg. I Beijing er det et klart fokus på hvor Kina ønsker å være i femti år», skriver Kishore Mahbubani (2008: 68). For å underbygge påstanden om at de kinesiske lederne har en plan, vises det til at Kina siden i løpet av de siste tiårene, helt siden Deng Xiaoping «åpnet opp» på slutten av 1970-tallet, har hatt en forbløffende konsekvent utenriks- og forsvarspolitikk, godt tilpasset landets interne behov. Dette er et syn som deles av en rekke forskere som har studert Kinas «storstrategi» (for noen sentrale bidrag, se Swaine & Tellis 2000; Friedberg 2011; Goldstein 2001).

Denne artikkelen problematiserer denne rådende lesningen av kinesisk utenriks- og forsvarspolitikk, altså at Kina har en slik langsiktig storstrategi. Min påstand er at det kinesiske lederskapet i dag tenker strategisk rundt Kinas utenriks- og forsvarspolitikk, men mangler en «storstrategi». Spørsmålet er om den nye generasjon ledere under Xi Jinping og Li Keqiang – som kom til makten i 2012–13 – kan gi Kina en tydeligere strategisk retning inn i det 21. århundre.

I lys av Kinas historiske «comeback» blir det å forstå det kinesiske lederskapets intensjoner særlig viktig, også for Norge. Norske og kinesiske myndigheter har en rekke sammenfallende interesser, blant annet knyttet til utviklingen i Arktis, fredsbevarende operasjoner, nedrustning, energi- og maritim sikkerhet. Men det finnes også interessemotsetninger, knyttet til spørsmål om demokrati og menneskerettigheter. En tydelig illustrasjon på dette er de skarpe sanksjonene mot norske myndigheter og næringsinteresser i kjølvannet av nobelprisutdelingen i 2010.

Norske interesser påvirkes også indirekte av Kina. Et mer ambisiøst Kina på den internasjonale arena vil medføre endrede prioriteringer hos internasjonale aktører og således påvirke norske interesser indirekte. Russland vil kunne velge å spre sitt strategiske fokus og dermed nedprioritere nordområdene militært for også å ivareta interessene i Sentral-Asia og Østen. Dette får i så fall betydning for Norge. USA vil fortsette å forskyve det militære tyngdepunket fra Atlanterhavet til Stillehavet, noe som igjen vil ha betydning for Norge og vårt lands sikkerhetspolitiske omgivelser.

I drøftingen av hvorvidt det kinesiske lederskapet har en storstrategi for landets utenriks- og forsvarspolitikk, etablerer jeg et skille mellom «storstrategisk tenkning» på den ene siden og «storstrategi» på den andre. Argumentet er enkelt: Det tenkes utvilsomt mye rundt strategiske spørsmål i dagens Kina, men min påstand vil være at denne tenkningen ikke har munnet ut i noen helhetlig storstrategi. En forklaring på dette er at dagens kinesiske ledere først og fremst er pragmatikere som verken er drevet av ideologi eller tro, en hindring for realisering av storstrategi. I tillegg er de i økende grad spist opp av kortsiktig «brannslukking» på hjemmebane. Når det gjelder spørsmålet om Kinas nye ledere, argumenterer jeg for at det er lite trolig at den nye generasjonen ledere vil legge en storstrategi til grunn for utenriks- og sikkerhetspolitikken. I likhet med sine forgjengere er de pragmatikere, og de vil ha minst like mange presserende, kortsiktige oppgaver de må hanskes med.

Storstrategi

En storstrategi kan defineres som det å koordinere og utnytte hele spekteret av statens virkemidler (militære, diplomatiske, økonomiske, kulturelle med mer) for å realisere statens målsetninger i så vel fred som krig. En storstrategi er et sett med etablerte retningslinjer som varer en viss tid og som må bære følgende tre grunnleggende egenskaper:

  • Klart definerte mål.

  • Konsistens i politikk.

  • Mekanismer for å måle triumf eller fiasko.

USAs «oppdemningsstrategi» (Containment Strategy) under den kalde krigen er et utmerket eksempel på en slik storstrategi i praksis. For det første hadde strategien umiskjennelig definerte målsettinger: Oppdemning var en politikk hvor militære, økonomiske og diplomatiske midler ble koordinert for å stoppe spredning av kommunismen – forhindre en «dominoeffekt» og bedre USAs sikkerhet og innflytelse i utlandet. For det andre var den amerikanske politikken svært konsekvent i løpet av de nesten fem tiårene som den kalde krigen varte: Amerikanerne reagerte med alle tilgjengelige midler for å stanse en serie av fremstøt som Sovjetunionen gjorde for å spre kommunistisk innflytelse i Øst-Europa, Kina, Korea og Sørøst-Asia. For det tredje var graden av triumf eller fiasko lett målbar: Hvorvidt russernes globale innflytelse ble redusert eller vokste.

De første som tenkte rundt krigens kunst var opptatt av militær taktikk og strategi, men etablerte ikke noe skille mellom strategi og storstrategi. Kjent blant disse var kineseren Sun Tzu, som for mer enn 2500 år siden forfattet Krigens kunst (Sun 1971) og prøysseren Carl von Clausewitz, som tidlig på 1800-tallet skrev On War (Clausewitz 1993). Men det var en britisk infanterist, Sir Basil Henry Liddell Hart, som først definerte begrepet storstrategi. I boka Strategy utvidet Hart strategikonseptet og skrev at formålet med storstrategi (eller «høyere strategi» som han også brukte) «var å koordinere og lede alle ressursene til en nasjon, eller forbund av nasjoner, mot oppnåelse av de politiske målene bak krig» (Hart 1991: 332). Selv om han utvidet begrepet strategi betraktelig i forhold til tidligere teoretikere, var hans definisjon fortsatt ganske smal. Ifølge Hart befant stater seg enten i fred eller i krig. Han så på storstrategi som krigens politiske mål, snarere enn krig som del av en større strategi. I fredstid, med andre ord, hadde stater ingen storstrategi.

En annen brite, Paul Kennedy ved Yale University, utvidet begrepet storstrategi til også å gjelde i fredstid. Dette gjenspeiles klart i tittelen på boka Grand Strategies in War and Peace, hvor han slår fast at «storstrategiens kjerne ligger (...) i politikk, som er den evnen nasjonens ledere har til å bringe sammen alle elementer [av nasjonal makt], både militære og ikke-militære, for ivaretakelse og styrking av landets langsiktige (det vil si i krigstid og fredstid) hovedinteresser» (Kennedy 1991: 5).

Storstrategi – i motsetning til en distinkt militær strategi (f.eks. Washingtons «The Surge»-operasjon i Irak) eller økonomisk strategi (som «Utvikling av Vesten (Xibu dakaifa)»-kampanjen til Beijing) – er både helhetlig og langsiktig. Den krever en politikk som har en horisont på tiår snarere enn år.

Noen forfattere har foreslått typologier med ulike typer storstrategier. Best kjent er Edward N. Luttwaks typologi (Luttwak 1987: 182, 192), og senere typologier har gjerne vært forsøk på å forbedre og nyansere denne (se f.eks. Kupchan 1994; Johnston 1995). Luttwak foreslår at det finnes to hovedtyper av storstrategier som skiller seg fra hverandre på grunnlag av mål og virkemidler. Den ene strategien er å maksimere makt gjennom militær og territorial ekspansjon. Den andre er å søke å bevare politisk og territorial status quo, mens en samtidig søker å øke det nasjonale velstandsnivået, vanligvis gjennom diplomatiske verktøy. Med andre ord etablerer Luttwak en nokså enkel dikotomi mellom ekspansjonistiske, eller revisjonistiske, mål og midler på den ene siden og status quo mål og midler på den andre.

Storstrategi kan eksistere i en mer eller mindre eksplisitt form og avslører seg i politisk praksis. Stratfors-grunnlegger George Friedman (2009: 39) mener «et lands storstrategi er så dypt forankret i nasjonens DNA, og synes så naturlig og opplagt, at politikere og generaler ikke alltid er klar over dens eksistens».

Bak «Kinas gjenreisning»

Kinas vekst er et faktum. Den kinesiske økonomien har de siste årene vokst raskere enn det selv de mest optimistiske analytikerne har spådd. Tallrike rapporter spår at innen få år vil den kinesiske økonomien trolig være større enn den amerikanske (se f.eks. Goldman Sachs 2010; The Economist 2010; PricewaterhouseCoopers 2010; Standard Chartered Bank 2010). Martin Jacques, forfatter av den bestselgende boka When China Rules the World, spår at Kina vil ta igjen USA ikke bare i økonomisk makt – men også i sosial, kulturell og politisk makt (Jacques 2009). Kina vil endog kunne utfordre USAs militære overlegenhet. Det kinesiske forsvarsbudsjettet er allerede verdens nest største, og stiger med mer enn 10 prosent årlig. «Kina har størst potensial til å konkurrere militært med USA», advarer Pentagon (U.S. Department of Defence 2006: 29).

Så hvordan vil Beijing bruke sine muskler? «Dette er det storstrategiske spørsmålet i vår tid», mener David Shambaugh og Ren Xiao (2012: 36). Selv om Kina-observatørene erkjenner at det ikke eksisterer «en formell og detaljert plan nedfelt i et smoking gun-dokument» utstedt av det kinesiske kommunistpartiets sentralkomité» (Goldstein 2001: 17), mistenker mange at det faktisk finnes en storstrategi (Swaine & Tellis 2000; Friedberg 2011; Goldstein 2001 m.fl.).

Landets bemerkelsesverdig konsistente utenriks- og sikkerhetspolitikk viser at lederskapet har en storstrategi, hevder blant andre Aaron L. Friedberg. Ifølge ham har lederskapet i Beijing «fulgt stien som han [Deng] tråkket opp for dem for 30 år siden» (Friedberg 2011: 144), oppsummert i formaningen om å «holde en lav profil». «Observer rolig; håndter forholdet til omverdenen med forsiktighet, befest vår posisjon; skjul våre kapasiteter og vær tålmodig, hold en lav profil og krev aldri lederskap», instruerte Deng sine landsmenn i det som senere skulle bli kjent som «24-tegnspolitikken». Med andre ord, unngå konfrontasjon og akkumuler makt.

I 2005 introduserte Hu Jintao begrepet «fredelig gjenreisning» (heping jueqi) som en slags storstrategi for Kina (for Hus tale i FN som introduserte begrepet for verden, se Ministry of Foreign Affairs, the People’s Republic of China 2005). Det var opprinnelig professor Zheng Bijian som introduserte dette begrepet, og det var først senere at de kinesiske lederne tok det i bruk. Med andre ord, det startet som et akademisk definert begrep som så ble adoptert av politikerne – noe som er vanlig i Kina. Det var imidlertid en generell – og kanskje ikke uberettiget – frykt i Kina at «gjenreisning» ville bli tolket negativt utenfor landets grenser, og begrepet ble derfor snart endret til «fredelig utvikling» (heping fazhan) (Zheng 2005: 18–24). Byggingen av en «harmonisk verden» (hexie shijie) var den overordnede visjon. Stikkordene var fred og harmoni (for en offisiell redegjørelse av disse begrepene, se Information Office of the State Council 2011).

Men er retorikken til lederskapet bare et røykteppe for Kinas virkelige intensjoner? Hva er planen på lengre sikt? Hvordan vil kinesiske ledere bruke den betydelige makten som de etter hvert har akkumulert? Det siste er det kanskje viktigste spørsmålet Kina-observatører stiller seg.

I en rekke studier har vestlige Kina-kjennere søkt å gi svar. Noen – for eksempel Michael Swaine og Ashley Tellis – hevder å kunne utlede Kinas tidligere, nåværende og fremtidige storstrategi fra «[Kinas] historiske erfaringer, politiske interesser og geostrategiske miljø» (2000: ix–x). Andre – som Aaron L. Friedberg (2011) og Avery Goldstein (2001) – hevder å ha avdekket en «bred underliggende konsensus» gjennom tolkning av offentlige uttalelser og dokumenter kombinert med masse intervjuer av sivile tjenestemenn, militæroffiserer og forskere ved kinesiske tankesmier. «Denne boka bygger på rundt 125 timer med intervjuer som forfatteren gjennomførte i Beijing (85 timer i juni–juli 1998, mars–april og oktober 2000 og mars 2003), Shanghai (15 timer i juni–juli 2001, Washington DC (10 timer i februar 2000) og Tokyo (15 timer i mars 1999)», lyder åpningen av forordet til Goldstein (2001: ix). Friedberg siterer på sin side alt fra professorer og militæroffiserer til hovedfagsstudenter, hvorav «noen [av informantene] er kjent for å ha tilgang til de indre sirkler av partiet og staten» (Friedberg 2011: 286). Steven W. Mosher tyr tilsynelatende til biologi, hva han refererer til som «Kinas kulturelle DNA» (2000: 15), for å beskrive Kinas storstrategi.

Alle disse studiene konkluderer i samme retning: at Kina er i ferd med å bevege seg fra å være en status quo-makt til å bli en ekspansjonistisk makt, selv om noen går mye lenger enn andre med å skissere det kinesiske lederskapets intensjoner. Swaine og Tellis (2000) mener at Beijing vil fortsette å understøtte økonomisk vekst og militær modernisering, men samtidig vise diplomatisk forsiktighet. I alle fall de første tiårene av det 21. århundre. Men etter hvert vil et mer fremoverlent Kina tre frem. Goldstein (2001) hevder at de kinesiske lederne vil søke å erstatte dagens unipolare verdensorden som er dominert av USA, med en multipolar orden. Lampton (2008) er enig og legger til at for å realisere dette vil Kina følge en ikke-konfronterende linje på kort og mellomlang sikt med det mål å bli en blant verdens stormakter. Beijings ultimate mål er å skyve USA ut av Øst-Asia og reetablere den Sino-sentriske orden som rådet under de store kinesiske keiserdømmene, ifølge Friedberg (2011).

Mosher (2000) mener at Beijings mål er intet mindre enn å erstatte dagens Pax Americana med Pax Sinica. At kineserne ønsker å organisere verden nøyaktig slik de har gjort i 2000 år. Kina i sentrum – som «Midtens rike» (Zhongguo), omgitt av servile tributtstater. På mange måter er dette «alt under himmelen» (tianxia)-IR-teori i et nøtteskall – én av mange retninger i Kina, og en som er nær nasjonalistiske strømninger i Kina.

Alle disse studiene er like problematiske som de er fascinerende.

De nevnte Kina-kjennerne legger altså til grunn et premiss om at det faktisk finnes en storstrategi, uavhengig av hvorvidt de kinesiske lederne selv er bevisst dette eller ikke. Forfatterne mener å observere at kinesisk utenriks- og forsvarspolitikk de siste tre tiårene har vært konsekvent og godt tilpasset landets interne behov, noe de tilskriver en storstrategi.

Spørsmålet mange av de overnevnte forskerne stiller seg er hvordan storstrategien ser ut, ikke hvorvidt den faktisk finnes. Men kan det tenkes at det kinesiske lederskapet faktisk ikke har en storstrategi, og at helt andre faktorer forklarer landets konsistente politikk (i den grad en faktisk er enig i at Kina fører en konsistent utenriks- og sikkerhetspolitikk)?

For eksempel kan det tenkes at det er strukturelle forhold som i realiteten ligger bak kontinuiteten. Swaine og Tellis (2000) drøfter nettopp slike forhold, inkludert historiske erfaringer, politiske interesser og geostrategiske miljø. Slike strukturer kan være en like troverdig forklaring på Kinas konsistente utenriks- og forsvarspolitikk som en langsiktig storstrategi. Problemet med nevnte studie er at forfatterne ved å lage en syntese av disse strukturelle forholdene hevder å avdekke landets storstrategi. Neste avsnitt utfordrer ideen om Kinas storstrategi.

Strategisk tenkning, men ingen storstrategi

I et forsøk på å besvare spørsmålet om hvorvidt kinesiske ledere har en storstrategi, er det nødvendig å etablere et skille mellom «strategisk tenkning» på den ene siden og «storstrategi» på den andre. Min påstand vil være at strategisk tenkning ikke nødvendigvis munner ut i noen konkret storstrategi.

Det finnes mye strategisk tenkning rundt utenriks- og sikkerhetspolitikk i Kina. Et søk på «storstrategi» (zhongguo de da zhanlue, 中国的大?略) på baidu.com gir 1,9 millioner treff, og ett på google.com gir over 12 millioner treff (søkedato, 27. juni, 2012). De fleste av disse treffene er selvfølgelig irrelevante. Uansett er de et uttrykk for at storstrategi debatteres på ulike arenaer – blant annet akademia, media og innad i Det kinesiske kommunistpartiet, og på ulike nivåer. Selvfølgelig foregår debattene relatert til nasjonale sikkerhetsspørsmål på toppen av kommunistpartiet – blant medlemmene av Politbyrået, Statsrådet og Den sentrale militærkomité – bak lukkede dører. Knapt noen utenforstående vet hva som er på dagsordenen, og uenighet blir nær sagt aldri luftet i offentligheten (se f.eks. Jakobson & Knox 2010: 1).

Lettere tilgjengelig er debattene som finner sted i offentligheten, blant Kinas intellektuelle. Blant de som er mest kjent for sin teoretisering rundt storstrategi, er forskere som Yan Xuetong (2011), Wang Jisi (2011) og Ye Zicheng (2011). Men det finnes også mange andre kinesiske akademikere som skriver innsiktsfullt om storstrategi. Mark Leonards bestselger What does China Think? gir et verdifullt innblikk i noen av disse diskusjonene (2008). «Debatter mellom tenkere [i tankesmiene] har blitt en del av den politiske prosessen, og brukes til å sette ideer i spill og utvide de tilgjengelige alternativene for kinesiske beslutningstakere», skriver Leonard. Derfor er det rimelig å anta at debattene som finner sted i tankesmier speiler strategisk tenkning blant de sivile og militære topplederne.

Den strategiske tenkningen har imidlertid ikke lagt grunnlag for en storstrategi. Det gir liten mening å hevde at det eksisterer en «bred underliggende konsensus» i dagens Kina. Selv om debattene mellom ledende tjenestemenn foregår bak lukkede dører, vil de fleste kinesere – som selv mener å ha innsikt – hevde at det finnes motstridende strømninger innad i partiet: mellom «hauker» og «duer»; generaler og sivile tjenestemenn. Ved å godta antakelsen om at diskusjonene innad i tankesmiene reflekterer de på toppen av partiet, kan en få et visst innblikk hvilke tema som debatteres. Noen viktige spørsmål er: Hvordan skal Kina posisjonere seg i en «post-vestlig verden»? Hvordan skal kineserne konvertere sin nye økonomiske makt inn i varig politisk og kulturell innflytelse rundt om på kloden? Hva slags stormakt skal Kina være? (For en redegjørelse av noen av disse debattene, se Shambaugh 2011; Shambaugh & Ren 2012).

Lederduoen Hu Jintao og Wen Jiabao dyrket det siste tiåret forestillingen om «fredelig gjenreisning» (senere endret til «fredelig utvikling») som en slags storstrategi for Kina. Men disse referansene kan ikke kalles en storstrategi, rett og slett fordi de ikke har egenskapene til en strategi. Begrepene mangler et klart definert mål. Gitt at «harmonisk verden» er sluttmålet, er det langt fra tydelig hva dette vil innebære i praksis. Hu og Wens referanser til «fredelig utvikling» må snarere forstås som et defensivt diplomatisk svar på forestillingen om «Kina-trusselen» som brer om seg i Vesten og i Kinas naboland. En storstrategi må være basert på realistiske vurderinger som ser sammenhengen mellom mål og midler for å komme dit, samt kompleksiteten i dagens verden og interessene til andre stater. Verdier kan utmerket godt være integrert i en storstrategi, men en slik strategi må være noe mer enn bare en vag beskrivelse av vakre idealer.

Pragmatisme

«We have no eternal allies, and we have no perpetual enemies. Our interests are eternal and perpetual», fastslo Lord Palmerston i en tale i det britiske underhuset i 1848. Utvilsomt er det en kjerne av sannhet i dette. Men storstrategi er sjelden drevet av interesser alene. Historien viser at til grunn for slike strategier ligger det også ofte enten ideologi eller tro, eller noen ganger en blanding (for en drøfting av betydningen av ideologi og tro for storstrategisk tenkning i USA, se Miller 2010). Dette er et solid fundament å bygge en strategi på fordi det en tror på ligger fast, eller det endres svært langsomt. Du kan ikke gå på akkord med sann ideologi eller tro, du kan ikke gå på akkord med dine verdier. Rett og galt har ingenting til felles. Det finnes følgelig lite rom for kompromiss.

Storstrategiene under den kalde krigen var begge drevet av ideologi. Mens amerikanernes «Oppdemningsstrategi» fokuserte på å demme opp for og presse tilbake spredning av kommunismen, og samtidig styrke USAs sikkerhet og innflytelse globalt (se f.eks. Kennedy 1992 Gaddis 2005), handlet Sovjetunionens storstrategi om global utbredelse av kommunisme, med særlig fokus på den såkalt tredje verden. Russerne brukte militære, økonomiske og diplomatiske midler til å styrke sin innflytelse i mange underutviklede land, og de grep direkte inn i borgerkrigene i Angola, Etiopia og Afghanistan med dette mål for øye (se f.eks. Luttwak 1984; MacDonald 1984; Kennedy 1992). Internasjonal politikk på den tiden var et Clash of the Titans, mellom to grunnleggende forskjellige syn på verden. Lederne i Washington og Moskva betraktet global innflytelse som et «nullsumspill». Dette er et spill hvor en deltakers gevinst er en annens tap. I et slikt spill er det ikke rom for kompromisser.

Umiddelbart etter terrorangrepene mot USA 11. september 2011 fikk tenkning rundt storstrategi en ny vår i Washington. Et knippe såkalte nykonservative tenkere brukte angrepene til å konsolidere sin innflytelse, eller snarere til å «kapre» Bush II-administrasjonen. Flere fremtredende nykonservative tenkere fikk ledende posisjoner, inkludert Paul D. Wolfowitz, Richard Perle, Elliott Abrams, Michael Ledeen, Lewis Libby og John Bolton. De lyktes i å påvirke president George W. Bush med sin storstrategiske tenkning – i den grad at den senere ble kjent som «Bush-doktrinen». Denne strategien var drevet av ideologi snarere enn realistiske betraktninger. Nøkkelordene var amerikansk forrang, Full Spectrum Dominans – det vil si permanent, overveldende militær overlegenhet på alle områder, samt oppdemning mot alle potensielle utfordringer mot USAs hegemoni (for ulike aspekter ved «Bush-doktrinen», se Kaplan & Kristol 2003; Dolan & Glad 2004; Mann 2004; Dolan 2005; Shanahan 2005; Stephen 2005; Walt 2006).

Ved siden av i Washington, ble storstrategisk tenkning vekket til live i de høye fjellene i Afghanistan, de dype dalene i Jemen og – ikke minst – på Internett. Her komponerte militante islamister mer eller mindre velformulerte storstrategier, et herlig sammensurium av ideologi og tro. Tenkere assosiert med al-Qa‘ida, som et eksempel, forkynte en ideologi som inkorporerte storstrategi. Deres revolusjonære ideologi skisserte langsiktige politiske mål, og definerte midlene som var nødvendige for å komme dit. Al-Qa‘idas ambisjon var å bidra til å igangsette revolusjoner som ville styrte korrupte herskere over hele den islamske verden, etablere tradisjonalistiske styresett, og til slutt etablere et nytt kalifat som skulle virke samlende og revitaliserende på den islamske verden.

Gitt at storstrategi er drevet av enten ideologi eller tro, kan en langt på vei forstå hvorfor dagens Kina ikke har noen storstrategi. Men Kina har tidligere hatt en storstrategi. Det var Maos strategi om å «lene seg til én side», som var en utenrikspolitikk drevet av kommunistisk ideologi (Zhao 2004: 8). I 1948 erklærte Mao at Kina ville lene seg til den sosialistiske leiren, ledet av Sovjetunionen, og motsette seg den imperialistiske leiren, ledet av USA. Denne strategien ble tydelig nedfelt i «Fellesprogrammet», som fungerte som Kinas midlertidige grunnlov etter at den ble vedtatt i 1949: «Folkerepublikken Kina skal forene seg med alle fredselskende og frihetselskende land og folk over hele verden, først og fremst med Sovjetunionen, alle folkedemokratiene og alle undertrykte nasjoner. Den skal ta side med leiren som fremmer internasjonal fred og demokrati, motsette seg imperialistisk aggresjon og forsvare varig verdensfred» (Utenriksdepartementet, Folkerepublikken Kina (ikke datert)). I tråd med denne erklæringen førte Mao en aggressiv utenrikspolitikk rettet mot den kapitalistiske verden i løpet av 1950-tallet, og søkte å eksportere den kinesiske modellen av sosialismen på 1960-tallet.

«[Maos utenrikspolitikk] førte til mer skade enn nytte for kommunistregimet», ifølge Suisheng Zhao (2004: 8). Mao forlot denne storstrategien som følge av splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen i 1960. Ni år etter grensekonflikten mellom de to landene, søkte formannen en tilnærming til USA. I 1972, etter et møte mellom Mao og president Nixon, ble det etablert diplomatiske relasjoner mellom Washington og Beijing. Mao vendte dermed kinesisk utenriks- og forsvarspolitikk i en pragmatisk retning.

«Det spiller ingen rolle om katten er hvit eller sort, bare den fanger mus», uttalte Deng under Guangzhou-konferansen i 1961 (Zhisui 1994: 376). Maos etterfølger var en pragmatisk lederskikkelse. Dengs politikk har blitt kalt «radikal pragmatisme», og innebar å reformere Kinas utåndende økonomisk system og å åpne opp for verden utenfor. «Kryss elva ved å føle deg frem til steinene på bunnen» (Mozhe shitou guo he), var Dengs oppskrift på hvordan Kina skulle åpne opp og reformere, noe som viser at han ikke satte «langsiktighet» i førersetet. Der satte han i stedet tvillingparet «eksperiment» og «fleksibilitet». En kan kanskje argumentere for at åpning og reform i seg selv er en langsiktig plan, og at opprettelsen av Xiaokang-samfunnet, et gjennomgående velstående samfunn, innen 2020, er del av en langvarig nasjonal plan. Men selv om Dengs ideer har vært veiledende for kinesisk politikk siden, kan det hevdes at de er for vage til å bli betraktet som en storstrategi.

Som en følge av Dengs kursdreining har det de siste tiårene pågått enorme verdimessige omveltninger i Kina, hvor det har funnet sted en avideologisering (McGregor 2010). Vitsene hagler om det «kommunistiske» Kina: «Med sine mer enn 80 millioner medlemmer, er Kinas kommunistparti verdens største handelskammer!» «Politbyrået fungerer akkurat som styret i investeringsbanken Goldman Sachs!» «Kinas ideologi i dag? Jo, det er mcKinsey-leninisme!» «Kommunisme er den lengste veien fra kapitalisme til … kapitalisme!» Lederskapet i Kommunistpartiet tar fortsatt ideologi på alvor, men «[d]en marxist-leninistiske retorikken har hatt en tendens til å bli overskygget av pragmatiske vurderinger av hva som er i nasjonens interesse (...)», hevder Suisheng (2004: 8). Den kinesiske ledelsen er i dag knapt underlagt noen ideologiske begrensninger. Kina er styrt av et meget rasjonelt og pragmatisk lederskap. Pragmatikere er også opportunister. Opportunister er kjennetegnet av det å gripe muligheter, uten hensyn til verken verdier eller etablerte prinsipper.

Kinas opportunistdrevne politikk er det motsatte av en politikk drevet av storstrategi, som er et sett med retningslinjer som skal gjennomføres uansett alt annet.

Hjemlig brannslukking

Foruten å være opportunister er det kinesiske lederskapet oppslukt av kortsiktig brannslukking på hjemmebane, en annen stor hindring for det å lage storstrategi. Luttwak (2012: 9–10) påpeker at kinesiske ledere er mer innadvendte enn de fleste andre ledere, inkludert ledere fra andre store land som USA – og ikke minst små land som Norge og Qatar, rett og slett fordi de står overfor hjemlige realiteter som er både større og potensielt mye mer ustabile. For å sette ting i perspektiv: Kina har en befolkning på over 1,3 milliarder – størst av alle i verden. Tre kinesiske provinser har flere innbyggere enn Tyskland: Guangdong, Shandong og Henan (National Bureau of Statistics of China 2011). Åtte byer har mer enn ti millioner innbyggere, 93 har mer enn fem. I USA er det bare New York som har mer enn fem millioner innbyggere. I 2020 vil seks provinser trolig ha et BNP på mer enn 6000 milliarder kroner, like stort som BNP i Russland eller Canada (Zhang 2010). Innenfor dette enorme landet vil det alltid være en krise som stjeler Beijings oppmerksomhet – et jordskjelv, en oversvømmelse, etnisk uro eller noe helt annet.

Utfordringene på hjemmebane har økt i takt med landets raske sosioøkonomiske vekst. Departementet for offentlig sikkerhet offentliggjorde antall årlige «massehendelser» – protester, opptøyer og andre former for sosial uro – frem til 2005, da tallet nådde 87 000 (Wang 2006). Etter hvert, da antallet økte, uteble myndighetenes rapportering. Tankesmien CASS anslo at tallet hadde passert 90 000 påfølgende år, mens professor Sun Liping ved Qinghua-universitetet hevdet at det var hele 180 000 slike hendelser i 2010 (Freeman 2010). Om vi fester lit til disse tallene, betyr dette at det hver dag er rundt 500 protester, demonstrasjoner og opptøyer rundt omkring i Kina. De fleste av disse er knyttet til lokale konflikter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, samt lokalmyndigheters aggressive ekspropriering av land – også kjent som «landran» (for en analyse av årsakene til massehendelser, se Tong & Lei 2010).

Kinas størrelse gir styrke og ressurser, men også betydelige utfordringer for lederskapet når det kommer til det å øve kontroll og implementere politikk. Det er lange tradisjoner for at lokale ledere hører med bare ett øre på instruksjoner fra hovedstaden og lar lokale forhold og behov styre beslutninger. Kinesiske ordtak nærmest anbefaler en slik praksis: «Himmelen er høyt oppe og keiseren er langt borte» (Tian gao, huangdi yuan), og «Når det kommer tiltak fra oven, fins det mottiltak på grasrota» (Shang you zhengce, xia you duice).

Det er grunn til å hevde at også utfordringene knyttet til kontroll og implementering av politikk blitt større som følge av Kinas vekst. Statsapparatet har gradvis blitt større og mer komplekst, og følgelig vanskeligere for lederne å koordinere. Stadig flere aktører søker å påvirke utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutningsprosesser. Blant disse er utenriksdepartementet, departementet for offentlig sikkerhet, handelsdepartementet, Kommunistpartiets internasjonale avdeling, militæret, statlig eide bedrifter og provinsmyndigheter (Jakobson & Knox 2010). Denne fragmenteringen har gjort at Kina i flere saker har talt med mange stemmer utad. Parallelt med denne utviklingen har dessuten lederskapets beslutnings- og implementeringskapasitet blitt svekket. Partiet er ikke lenger dominert av én sterk mann, som Mao og Deng. På toppen finnes det i dag en kjerneelite av partioligarker som fatter sine beslutninger i henhold til prinsippene om kompromiss og konsensus. Ingen enkeltperson kan lenger trumfe igjennom sin vilje (for en detaljert redegjørelse for fraksjonering i kinesisk politikk, se Bo 2007 og 2010).

Kinas størrelse gjør at lederskapet er tvunget til å forfølge en politikk preget av brannslukking med kortsiktig gevinst, snarere enn langsiktig planlegging. I tillegg gjør landets mangfold og stadig mer komplekse statsapparat det vanskelig for lederne å sette ut i livet en storstrategi.

Nye ledere, ingen storstrategi

De fleste av Kinas sivile og militære toppledere ble fornyet i forbindelse med Det kinesiske kommunistpartiets 18. kongress i november 2012 og den nasjonale folkekongressen i mars 2013. Den nye generasjon ledere – den femte generasjon anført av Xi Jinping og Li Keqiang – vil etter planen sitte med makten i ti år.

Men det er lite sannsynlig at Kina vil få en storstrategi under de nye lederne. Kinas femte generasjon ledere kan knapt kalles visjonære, de er verken drevet av tro eller ideologi. De som kommer seg til topps er de som best evner å sno seg, og ikke nødvendigvis de store strategene. Følgelig er de nye lederne realister, pragmatikere og opportunister, og villig til å inngå kompromisser for å bygge bredest mulig støtte på tvers av ulike fraksjoner innad i partiet. I motsetning til Barack Obama som ble valgt til president på grunnlag av lovnader om Change!, har ikke Xi Jingping blitt utpekt til president fordi han har en «visjon for Kina». Enhver som bærer på visjoner – som er de på ytterkanten av den politiske skalaen – vil finne det meget vanskelig å nå til topps i kinesisk politikk. Disse vil møte betydelig motstand, all den tid de blir sett på som trusler av etablerte interessegrupper.

Dette erfarte Bo Xilai – partisekretær i Chongqing, medlem av Politbyrået og sønn av en av Folkerepublikkens grunnleggere – som fikk brått avbrutt sin lysende politiske karriere i mars 2012. Han var kandidat for opprykk til Politbyråets stående komité, rådet som styrer Kina, som skulle fornyes under partikongressen senere samme år. Bo ble fratatt sine politiske verv og arrestert, mistenkt for «alvorlige disiplinærbrudd». Bakgrunnen var at hans kone, Gu Kailai, ble anklaget for å ha forgiftet og drept den britiske forretningsmannen Neil Heywood, og Bo ble beskyldt for å ha forsøkt å dekke over dette. Samtidig ønsket trolig flere toppledere i Beijing å rydde ham av veien, fordi han var en høyst kontroversiell politiker. Bo var ambisiøs og karismatisk – og tok til orde for en «nymaoistisk» politikk. Slik gravde han også sin egen grav.

Ved å skrelle av visjonære politikere som Bo, produserer systemet ledere som tenker kortsiktig, og som er mer fokusert på det politiske spillet enn på langsiktige mål. Videre kan ikke den nye generasjon ledere kunne endre realiteten i kinesisk politikk. De neste fem til ti år vil være avgjørende for Kina. Samtidig som landet blir mektigere på bortebane, bygges det opp et stadig større press på partiet hjemme. Med andre ord vil femte generasjon ledere – i minst like stor grad som de sittende lederne – bli fortært av hjemlig brannslukking (Jakobson 2013). For å kunne opprettholde sin kontroll må den nye ledelsen løse en rekke alvorlige utfordringer på hjemmebane, knyttet til økonomisk vekst, sosiopolitikk og disiplin i eget parti. Snarere enn å handle i henhold til en forhåndsbestemt storstrategi, er lederne i Beijing tvunget til å fokusere på det å svare på oppdukkende utfordringer. De må hele tiden justere politikken. Statsapparatet vil trolig bli vanskeligere å samkjøre, også de mange enheter som er involvert med utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som en følge av at Kinas interesser i utlandet utvides, vil flere og flere aktører prøve å påvirke landet i ulike retninger.

På den ene siden er dette dårlige nyheter. For det første er det rimelig å anta at en tydelig formulert storstrategi ville gitt et nasjonalt fokus. I en tid preget av turbulens, forårsaket av Kinas raske vekst, kunne et klart fokus bidratt til å styrke det interne samholdet og solidariteten blant kineserne. For det andre kunne en storstrategi ha gjort at andre stater hadde sluttet seg til Beijing sak, og i så måte understøttet kinesiske myndigheters fremstøt for å styrke landets «myke makt», et begrep utviklet av Joseph S. Nye. Dette er evnen til å få andre land til å «ønske det du ønsker» (Nye 2004: 36). Slik evne forutsetter at andre land finner det du står for tiltrekkende, på en eller annen måte. Stikkord i så måte er verdier, kultur, politikk og institusjoner. Kina har ingen allierte, med unntak av Nord-Korea og muligens Pakistan. Med slike venner trenger Kina knapt fiender – et problem mange kinesere selv har innsett. Ifølge professor Yan Xuetong ved Tsinghua-universitetet i Beijing gjør penger det mulig for kineserne å kjøpe seg venner i alle verdens hjørner, men «(...) slike ’vennskap’ står seg ikke i dårlige tider» (Yan 2011, 2012). For å bli en ledende verdensmakt må Kina også bli en sann inspirerende global leder. For det tredje kunne en storstrategi ha gjort Kinas relasjoner til omverdenen mindre problematiske. Mange er alarmert av landets mer selvhevdende holdning og militære opprustning, og det knytter seg bekymringer til dets langsiktige intensjoner. Så lenge intensjonene forblir ukjente, vil Kina bli betraktet som en uforutsigbar makt. Amerikanske strateger har tatt til orde for å demme opp mot den voksende kinesiske utfordringen. Samtidig ruster mistenksomme naboland opp sine militære styrker og har anmodet Washington om å engasjere seg sterkere i Asia som en motvekt til Kina (se f.eks. Luttwak 2012).

På den andre siden har vellykkede strategier historisk sett snarere vært unntakene enn regelen. Realiteten er at det sjelden har kommet noe godt ut av de fleste storstrategier. «Bush-doktrinen» som dukket opp i etterkant av 9/11, var et utmerket stykke teoretisk arbeid. Men strategien fungerte dårlig i praksis, og dens gjennomføring førte til mer skade enn nytte. Likeledes har al-Qa‘idas storstrategi ikke ledet til noe annet enn lidelse og død – mens kalifatet synes å være en drøm som er fjernere enn noensinne. For ikke å snakke om Adolf Hitlers grandiose idé om tusenårsriket. Gitt at den kinesiske ledelsen faktisk hadde en storstrategi, er det uansett lite sannsynlig at den ville ha fungert etter sin hensikt. Få planer overlever møtet med virkeligheten. Ved inngangen til det 21. århundre er verden for komplisert og endrer seg for fort. Stilt overfor denne virkeligheten bør det kinesiske lederskapet være realistisk og pragmatisk, med evne til tilpasse seg og justere den politikken som føres.

Dette betyr verken at kineserne mangler nasjonale ambisjoner – det er absolutt en bred støtte bak tanken om å gjenreise nasjonen til fordums storhet, eller at Kina aldri vil bli en supermakt. Med Robert D. Kaplans ord: «Imperier er sjelden et resultat av en plan, de vokser snarere organisk» (Kaplan 2010: 23).

Konklusjon

Til tross for at det tenkes mye rundt strategiske spørsmål i Kina, er det vanskelig å belegge at det kinesiske lederskapet har en «storstrategi» for landets utenriks- og forsvarspolitikk. Slik har det vært siden Deng, kanskje helt siden Mao. I denne artikkelen har jeg argumentert for at mangelen på storstrategi skyldes to faktorer. For det første er dagens kinesiske ledere i stor grad pragmatikere som verken er drevet av ideologi eller tro. For det andre er de i økende grad «spist opp» av kortsiktig brannslukking på hjemmebane, og har derfor vanskelig for å følge opp en slik utenrikspolitisk storstrategi. Det er grunn til å tro at begge disse to forholdene vil vedvare også under det nyutnevnte kinesiske lederskapet, og at heller ikke den nye generasjon kinesiske ledere vil legge en storstrategi til grunn for utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Det finnes mange myter om Kina, både i den allmenne forståelsen av landet og i faglitteraturen. Jeg vil hevde at forestillingen om at kinesiske ledere har en spesiell evne til å tenke langsiktig og storstrategisk – og på en måte som langt overgår vestlige politikeres evne til å planlegge – er blant disse mytene.

Om artikkelen

Takk til Huang Jing, Jo Inge Bekkevold, Tom Christensen, Chen Gang, Lowell Dittmer, Sven G. Holtsmark, Otto Malmgren, Li Mingjiang, Andrew J. Nathan, Øystein Tunsjø, Brigt Harr Vaage og Zheng Yongnian for lærerike diskusjoner og kommentarer. Takk også til Forsvarets høyskole, som sjenerøst finansierte mitt studieår 2011–12, og til Institutt for forsvarsstudier i Oslo, National University i Singapore og Columbia University i New York, som huset meg i løpet av dette året.

Litteratur

BBC (ikke datert) Morality: Does National Interest Always Come First in Foreign Affairs? Tilgjengelig på http://news.bbc.co.uk/hi/english/static/in_depth/uk_politics/2001/open_politics/foreign_policy/morality.stm. Lesedato 10.07.2012.

BBC News (ikke datert) Zhou Enlai. Tilgjengelig på http://news.bbc.co.uk/2/shared/spl/hi/asia_pac/02/china_party_congress/china_ruling_party/key_people_events/html/zhou_enlai.stm. Lesedato 01.08.2012.

Bo, Zhiyue (2007) China’s Elite Politics: Political Transition and Power Balancing. Singapore: World Scientific Publishing.

Bo, Zhiyue (2010) China’s Elite Politics: Governance and Democratization. Singapore: World Scientific Publishing.

Brzezinski, Zbigniew (2012) Strategic Vision: America and the Crisis of Global Power. New York: Basic Books.

Clausewitz, Carl von (1993) On War. Oversatt av Michael Howard & Peter Paret. New York, NY: Alfred A. Knopf.

Dolan, Chris J. (2005) In War We Trust: The Bush Doctrine and the Pursuit of Just War. Aldershot: Ashgate.

Dolan, Chris J. & Betty Glad (red.) (2004) Striking First: The Preventive War Doctrine and the Reshaping of U.S. Foreign Policy. Basingstoke: Palgrave.

Erickson, Andrew S. (red.) (2007) China’s Future Nuclear Submarine Force. Annapolis, MD: Naval Institute Press.

Forbes (2009) Tilgjengelig på www.forbes.com/2009/08/05/china-govt-credibility-international-politics-stability.html. Lesedato 05.11.2011.

Freeman, Will (2010) The Accuracy of China’s ‘Mass Incidents’. Financial Times 02.03.2010. Tilgjengelig på www.ft.com/cms/s/0/9ee6fa64-25b5-11df-9bd3-00144feab49a.html#axzz1raquJDvr. Lesedato 22.04.2012.

Friedberg, Aaron L. (2011) A Contest for Supremacy: China, America, and the Struggle for Mastery in Asia. New York & London: W.W. Norton & Company.

Friedman, George (2009) The Next 100 Years: A Forecast for the 21st Century. New York, NY: Doubleday.

Gaddis, John Lewis (2005) Strategies of Containment: A Critical Appraisal of American National Security Policy during the Cold War. New York: Oxford University Press.

Goldman Sachs (2010) The Long-Term Outlook for the BRICs and N-11 Post Crisis. Tilgjengelig på www2.goldmansachs.com/our-thinking/brics/brics-at-8/brics-the-long-term-outlook.pdf. Lesedato 01.08.2012.

Goldstein, Avery (2001) Rising to the Challenge: China’s Grand Strategy and International Security. Stanford, CA: Stanford University Press.

Hart, Sir Basil Henry Liddell (1991) Strategy. 2. utg. New York, NY: Meredian Books.

Information Office of the State Council (2011) [White Paper] China’s Peaceful Development. Tilgjengelig på chinausfocus.com/library/government-resources/chinese-resources/documents/white-paper-chinas-peaceful-development-september-2011/. Lesedato 02.11.2011.

Jakobson, Linda (2013) China’s Foreign Policy Dilemma. Lowy Institute for International Policy Analysis, February. Tilgjengelig på www.lowyinstitute.org/publications/chinas-foreign-policy-dilemma. Lesedato 07.02.2013.

Jakobson, Linda & Dean Knox (2010) New Foreign Policy Actors in China. SIPRI Policy Paper 26. Tilgjengelig på books.sipri.org/files/PP/SIPRIPP26.pdf. Lesedato 07.12.2012.

Jacques, Martin (2009) When China Rules the World: The End of the Western World and the Birth of a New Global Order. New York: Penguin Press.

Johnston, Alastair Iain (1995) Cultural Realism: Strategic Culture and Grand Strategy in Chinese History. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Kaplan, Lawrence & William Kristol (2003) The War over Iraq: Saddam’s Tyranny and America’s Mission. San Francisco: Encounter Books.

Kaplan, Robert D. (2010) The Geography of Chinese Power: How Far Can Beijing Reach on Land and at Sea. Foreign Affairs, 89 (3): 22–41.

Kennedy, Paul (1992) Grand Strategies in War and Peace. New Haven, CT: Yale University Press.

Kissinger, Henry M. (2011) On China. New York: Penguin Press.

Kupchan, Charles (1994) The Vulnerability of Empire. New York, NY: Cornell University Books.

Lampton, David (2008) The Three Faces of Chinese Power: Might, Money, and Minds. Berkeley, CA: University of California Press.

Leonard, Mark (2008) What does China Think?. New York, NY: Public Affairs.

Luttwak, Edward N. (1984) The Grand Strategy of the Soviet Union. New York: St Martin’s Press.

Luttwak, Edward N. (1987) Strategy: The Logic of War and Peace. Cambridge, MA: Belknap Press of Harvard University Press.

Luttwak, Edward N. (2012) The Rise of China vs. the Logic of Strategy. Cambridge, MA & London: Belknap Press of Harvard University Press.

MacDonald, Brian (1984) Grand Strategy of the Soviet Union. The Canadian Institute of Strategic Studies.

Mahbubani, Kishore (2008) Smart Power, Chinese-Style. The American Interest, mars/april: 68–77.

Mann, Jim (2004) Rise of the Vulcans: The History of Bush’s War Cabinet. New York: Penguin Press.

McGregor, Richard (2010) The Party: The Secret World of China’s Communist Rulers. London & New York: Allen Lane.

Miller, Benjamin (2010) Explaining Changes in U.S. Grand Strategy: 9/11, the Rise of Offensive Liberalism, and the War in Iraq. Security Studies, 19 (1): 26–65. Tilgjengelig på www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/09636410903546426#preview. Lesedato 27.05.2012.

Ministry of Foreign Affairs, the People’s Republic of China (2005) Written Speech by H. E. Hu Jintao President of the People’s Republic of China at the High-Level Plenary Meeting of the United Nations’ 60th Session. Tilgjengelig på www.fmprc.gov.cn/eng/wjdt/zyjh/t213091.htm. Lesedato 07.08.2012.

Mosher, Steven W. (2000) Hegemon: China’s Plan to Dominate Asia and the World. San Francisco: Encounter Books.

National Bureau of Statistics of China (2011) Communiqué of the National Bureau of Statistics of People’s Republic of China on Major Figures of the 2010 Population Census. Lesedato 29.04 2011. Tilgjengelig på www.stats.gov.cn/english/newsandcomingevents/t20110429_402722516.htm. Lesedato 06.12.2012.

Nye, Joseph S. Jr. (2004) Soft Power: The Means to Success in World Politics. New York, NY: Public Affairs.

PricewaterhouseCoopers (2010) Convergence, Catch-Up and Overtaking: How the Balance of World Economic Power is Shifting. Tilgjengelig på www.ukmediacentre.pwc.com/imagelibrary/downloadMedia.ashx?MediaDetailsID=1626. Lesedato 01.08.2012.

Shambaugh, David (2011) Coping with a Conflicted China. Washington Quarterly, 34 (1): 7–27.

Shambaugh, David & Ren Xiao (2012) China: The Conflicted Rising Power. I Henry R. Nau & Deepa M. Ollapally (red.) Worldviews of Aspiring Powers: Domestic Foreign Policy Debates in China, India, Iran, Japan, and Russia. Oxford & New York: Oxford University Press (36–72).

Shanahan, Timothy (red.) (2005) Philosophy 9/11: Thinking about the War on Terrorism. Chicago & LaSalle, IL: Open Court.

Standard Chartered Bank (2010) The Super-Cycle Report. Tilgjengelig på www.standardchartered.com/id/_documents/press-releases/en/The%20Super-cycle%20Report-12112010-final.pdf. Lesedato 01.08.2012.

Stephen, Hayes (2005) The Brain: Paul Wolfowitz and the Making of the Bush Doctrine. New York: HarperCollins.

Sun Tzu (1971) The Art of War (Sunzi bingfa). Oversatt av Samuel B. Griffith. New York, NY: Oxford University Press.

Swaine, Michael, & Ashley Tellis (2000) Interpreting China’s Grand Strategy: Past, Present, and the Future. Santa Monica, CA: RAND.

The Economist (2010) Dating Game: When Will China Overtake America? 16.12.2010. Tilgjengelig på www.economist.com/node/17733177. Lesedato 01.08.2012.

Tong, Yanqi & Lei, Shaohua (2010) Large-scale Mass Incidents in China. EAI Background Brief, nr. 520, 15. april.

U.S. Department of Defence (2006) Quadrennial Defence Review Report. Tilgjengelig på www.defense.gov/qdr/report/report20060203.pdf. Lesedato 01.11.2011.

Utenriksdepartementet, Folkerepublikken Kina (ikke datert). Tilgjengelig på www.fmprc.gov.cn/eng/ziliao/3602/3604/t18057.htm. Lesedato 05.11.2011.

Walt, Stephen M. (2006) Taming American Power: The Global Response to U.S. Primacy. New York: W.W. Norton & Company.

Wang, Irene (2006) Incidents of Social Unrest Hit 87,000 in 2005. South China Morning Post 20.01.2006.

Wang, Jisi (2011) China’s Search for a Grand Strategy: A Rising Great Power Finds Its Way. Foreign Affairs, 90 (2): 68–79.

Yan, Xuetong (2011a) Ancient Chinese Thought, Modern Chinese Power. Red. Daniel A. Bell & Sun Zhe, oversatt av Edmund Ryden. Princeton & Oxford: Princeton University Press.

Yan, Xuetong (2011b) How China Can Defeat America. New York Times 20.11.2011. Tilgjengelig på www.nytimes.com/2011/11/21/opinion/how-china-can-defeat-america.html?pagewanted=all. Lesedato 07.12.2012.

Yan Xuetong (2012) Xunzi’s Thoughts on International Politics and Their Implications. I William A. Callahan & Elena Barabantseva (red.) China Orders the World: Normative Soft Power and Foreign Policy. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 54–88.

Ye, Zicheng (2011) Inside China’s Grand Strategy: The Perspective from the Peoples Republic. Red. og oversatt av Steven I. Levine & Guoli Liu, Lexington, KY: University Press of Kentucky.

Zhang, Zhiming (2010) Inside the Growth Engine: A Guide to China’s Regions, Provinces and Cities. HSBC Global Research. Tilgjengelig på www.research.hsbc.com/midas/Res/RDV?p=pdf&key=nmMuQ3lvVa&n=284797.PDF. Lesedato 06.12.2012.

Zhao, Suisheng (2004) Chinese Foreign Policy: Pragmatism and Strategic Behaviour. I Suisheng Zhao (red.) Chinese Foreign Policy: Pragmatism and Strategic Behaviour. Armonk, New York & London: M. E. Sharpe (3–20).

Zheng, Bijian (2005) China’s ‘Peaceful Rise’ to Great-Power Status. Foreign Affairs, 84 (5): 18–24.

Zhisui, Li (1994) The Private Life of Chairman Mao: The Memoirs of Mao’s Personal Physician. New York: Random House.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon