Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Suksess uten innflytelse? Norges erfaringer fra operasjonene over Libya

Ph.d., oberstløytnant, Luftkrigsskolen Dag.Henriksen@lksk.mil.no

  • Side: 29-56
  • Publisert på Idunn: 2013-03-06
  • Publisert: 2013-03-06

Sammendrag

Det overordnede konvensjonelle perspektivet på anvendelsen av norsk militærmakt i internasjonale operasjoner synes over tid å være at siden våre internasjonale bidrag er så små, er det det militære styrkebidraget i seg selv som i hovedsak er avgjørende – ikke de militære resultater styrkebidraget genererer. Derfor er overordnet tenkning rundt selve maktanvendelsen av underordnet betydning. Denne artikkelen argumenterer for at erfaringene fra operasjonene i Libya bryter med dette utgangspunkt for norsk militær tenkning. Spørsmålet blir snarere om Libya må anses som et unntak, eller om en naturlig konsekvens for norsk militær tenkning blir at «mål–middel-logikken» faktisk bør – eller sogar må – få økt fokus og relevans også i småstaten Norge. Artikkelen er en argumentativ og eksplorerende analyse som problematiserer Norges reelle innflytelse på de militære operasjonene vi deltok i.

Nøkkelord: luftmakt, Libya erfaringer, Norge

Abstract

Norwegian experiences from its operations over Libya. Success without influence?

The conventional domestic view on Norwegian use of force in international operations has for long appeared to be that, since our relative military contributions will always be of limited military value, it is the political effect of military participation that by itself is the predominant rationale for involvement – not the military results the military contribution may generate. Therefore, the argument goes, overarching conceptual thinking linking means to ends is of a more subordinate nature, and best left to major actors on the international scene. This article argues that Norway’s experiences from its military contributions in Libya represent a breach of this premise, since the relative contribution in this particular conflict in both quantitative and qualitative terms was substantial. The question is whether we should consider this an exception to the rule, or whether the consequences of these experiences are that the logic of linking means to ends deserves a more prominent place in Norwegian military thinking. The article is an argumentative and explorative analysis debating the extent to which Norway exerted influence on the operations it so forcefully decided to contribute.

Keywords: airpower, Libya experiences, lessons, Norwegian

Tidligere forsvarssjef, general (p) Sverre Diesen, redegjorde nylig for det som fremstår som det overordnede konvensjonelle perspektivet på anvendelsen av norsk militærmakt i internasjonale operasjoner. Han hevder at siden våre internasjonale bidrag er så små, er det det militære styrkebidraget i seg selv som i hovedsak er avgjørende – ikke de militære resultater styrkebidraget genererer:

Det er jo ikke et eget norsk militærstrategisk nivå knyttet til dette i den forstand at det norske bidraget er ment å ha en direkte innflytelse eller konsekvens for resultatet. Så den vanlige mål–middel-logikken innen militærstrategi gjelder for så vidt ikke. Primærbegrunnelsen er altså sikkerhetspolitisk […] vårt bidrag kommer aldri til å ha noen tellende innflytelse på resultatet – det er ikke derfor vi er der. Det er den sikkerhetspolitiske gevinst ved bidraget som er av betydning (Diesen 2012a).

Militær operasjonell1 tenkning og planlegging – det Diesen benevner som «mål–middel-logikk» – synes følgelig å ligge utenfor vårt ansvarsområde. NATO eller andre aktører skal ivareta dette. Som vår forsvarsminister ifølge NRK.no uttalte etter operasjonene i Libya: «Norge i Libya var mest opptatt av å gjøre ’den jobben man var satt til’» (NRK.no 2011a).

Spørsmålet er om Norges militære bidrag i operasjonene i Libya rokker ved denne antakelsen, og om det med utgangspunkt i erfaringene fra Libya kan argumenteres for at Norge for første gang har gitt et substansielt bidrag som faktisk ga «tellende innflytelse på resultatet» i en konflikt utenfor landets grenser.

Denne artikkelen er en argumentativ og eksplorerende analyse som problematiserer Norges reelle innflytelse på de militære operasjonene vi deltok i. Artikkelen argumenterer for at erfaringene fra operasjonene i Libya bryter med Diesens utgangspunkt for norsk militær tenkning. Spørsmålet blir snarere om Libya må anses som et unntak, eller om en naturlig konsekvens for norsk militær tenkning blir at «mål–middel-logikken» faktisk bør – eller sogar – få økt fokus og relevans også i småstaten Norge. Artikkelen argumenterer for at erfaringene fra Libya gjør at Norge bør revitalisere diskusjonen om å inneha en selvstendig nasjonal kompetanse til å forstå, delta og øve innflytelse i de fora som legger premissene for våre taktiske militære bidrag (målutvelgelsesprosessen (targeting)).2 Norge bør ha en mer robust kapasitet til å vurdere effekten av de bomber vi selv (og andre) slipper, som strekker seg utover å forhindre at vi bomber feil mål og/eller forårsaker unødig utilsiktet skade (collateral damage). Selv om situasjonen i Libya hadde helt unike omstendigheter som utvilsomt påvirket maktanvendelsens form og styrke, så viser operasjonen det vi for kort tid siden knapt trodde var mulig: at Norge kan inneha en substansiell militær rolle i internasjonale operasjoner, og at denne maktanvendelsen kan utøves innen rammen av begrensede koalisjoner med få dagers varslingstid. Dette er en erfaring som neppe får mindre relevans av at Norge er i ferd med å bruke store ressurser på å anskaffe et av de mest avanserte kampfly i verden, som nok også vil bli etterspurt i fremtidige konflikter. Denne virkeligheten medfører potensielt et politisk, operasjonelt og moralsk ansvar for fremtidige operasjoner som Norge per i dag ikke er villig eller kompetent til å ivareta. Etter operasjonene i Libya må vi diskutere om dette er godt nok.

Det norske kampflybidraget i perspektiv

Norge deltok med jagerfly i Kosovo i 1999 uten å slippe en eneste bombe. Vi slapp totalt ca syv bomber i de to periodene (2002–03 og 2006) vi har hatt jagerfly i Afghanistan (Haugen 2012).3 Dette var de første bombene som ble droppet fra norske kampfly siden 2. verdenskrig. I Libya leverte norske kampfly nesten 600 bomber (Forsvaret 2011).4

Norge hadde ifølge forsvarsministeren per 1. mai 2011 levert 240 bomber og flydd 266 oppdrag (NRK.no 2011b). Forsvarsministeren oppgir at NATO på samme tidspunkt hadde flydd 1750 tilsvarende oppdrag mot bakkemål («strike missions»), som betyr at Norge på dette tidspunkt alene stod for drøyt 15 % av denne type oppdrag (NRK.no 2011b). Ifølge Royal United Services Institute (RUSI) stod Norge innledningsvis for ca 17 % av «strike missions» (RUSI 2011). Sammen med Danmark bidro Norge i særklasse mest ift folketall (Norton-Taylor & Rogers 2011; NRK.no 2011c), og det påpekes i internasjonale media at «Denmark and Norway together destroyed as many targets as Britain; Denmark, Norway, and Belgium dropped as many bombs as France» (Daalder & Stavridis 2011).

Viktigere enn det kvantitative antall bomber er den reelle kvalitative innflytelse det norske bidraget har hatt på selve operasjonen – et bidrag som har vært så kraftfullt at det ikke bare har overrasket oss selv, men også våre alliansepartnere. En sentral kilde i målutvelgelsesprosessen for NATO under operasjonene i Libya, fremhever nettopp det norske (og danske) bidraget i den innledende fasen av krigen:

The Norwegians & the Danes were the ones doing a lot of the hard targets. The Norwegians & the Danes made it possible to generate and strike harder targets. We were amazed by the Norwegians – you guys were leading the way. You used the BLU-109’s [2000 punds bomber] and struck down-town Tripoli. You were making the others comfortable with dropping bombs and doing the types of target sets you were willing to strike.5

Med «hard targets» menes her politisk sensitive mål og/eller mål som var militærfaglig vanskelig å bombe (ibid). Oberst Thomas C. Coglitore6 påpeker samme dynamikk: «Norway took some of the most challenging missions […] this helped Operation Unified Protector (OUP) execution, especially early on during the operation whereas other nations were more reluctant to accept targeting intelligence and made the targeting process more challenging» (Coglitore 2012). Samme budskap ble overbrakt fra sjefen for OUP, general Charles Bouchard: «You were one of the go-to countries when we needed to get things done. That does not mean that the others … you did some stuff the others did not want to do. Norway flew well, and flew it very precise» (Bouchard 2012a). Nestkommanderende ved Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH), generalmajor Morten H. Lunde, har en litt annen vinkling på samme tema:

Norge og FOH hadde en foroverlent og positiv holdning til det å dele byrdene og å ta ansvar i operasjonene. Norge hadde ingen forbehold i operasjonene når vi overførte kommando til henholdsvis USA og NATO. Vi satte derfor raskt – gjennom vår kompetanse – standarden for både hva som var, og ikke var mulig. Var det mulig, forsvarlig, militært fornuftig, proporsjonalt, i henhold til engasjementsreglene, folkerettslig og innenfor FN-mandatets fullmakter, så var vi fullt ut i stand til å levere ildkraft med riktig men avmålt virkning. Dette gjorde vi 588 ganger. Dette vil jeg ikke beskrive som en utvidelse av operasjonene (Lunde 2012a).

Til tross for Lundes nyansering, synes budskapet relativt entydig: I begynnelsen av operasjonene i Libya var Norge en av de nasjonene som var villige til å fly oppdrag og ta ut mål som mange andre ikke ønsket å gjøre. Vi hadde ingen politiske forbehold ift engasjementsregler («Rules of Engagement (ROEs)») eller nasjonale begrensninger («caveats»).7 Man henvendte seg til Norge og noen få andre nasjoner når politisk sensitive mål skulle tas ut. Derigjennom bidro Norge til at andre nasjoner etter hvert også var villige til å ta slike oppdrag.8 I den innledende delen av operasjonen, hvor Norge stod for ca 17 % av antall offensive «strike missions», og ved å bidra til å ta ut politisk sensitive oppdrag som mange andre i koalisjonen ikke ønsket å ta, bidro Norge til å flytte grensene for den militære maktbruken i Libya og fikk på denne måten en reell «tellende» effekt på de militære operasjonene. Dette er et paradigmeskifte i norsk maktanvendelse etter 2. verdenskrig, og er uten tvil det tyngste luftmilitære bidraget Norge har levert på drøyt 65 år. Det militære bidraget representerer en kvantitativ og kvalitativ andel av den totale krigsinnsatsen i en internasjonal operasjon som er helt unik i moderne norsk historie.

Luftmakt, målutvelgelse og krigens operasjonelle nivå

Det norske bidraget i Libya har på mange måter vært imponerende. Ikke bare kampflymiljøets taktiske operative leveranse i Libya, men kompetanse på støttefunksjoner, viljen og evnen til å ivareta transportbehov og logistikk, teknisk vedlikehold med mer. Når vi får analysert denne operasjonen nærmere, vil det være faktorer som åpenbart ikke har fungert så godt som ønskelig med hensyn til planlegging, koordinering, deployering og utførelse av oppdrag – en god del mangler og begrensninger er allerede identifisert.9 Men hovedbildet er en meget kompetent taktisk utførelse av pålagte oppdrag. Dette trekkes frem av mange. Øverstkommanderende for OUP, general Bouchard, sier: «You [Norway] stood up, [and] you came in a very quick order. You conducted operations in the most professional manner, and I want to thank you for that, Norway, because you were outstanding» (Bouchard 2012a). Ifølge Stortingets utenriks- og forsvarskomité fikk det norske bidraget superlativene «best in class» og «gold star» fra vår viktigste allierte, USA (Stortinget 2011a). Norges siste detasjementssjef for kampflybidraget på Kreta, oberstløytnant Hans Ole Sandnes, hevder noe mer nøkternt at Luftforsvaret har gått viktige skritt i riktig retning de siste 12 årene. Erfaringene fra Kosovo og Afghanistan har vært instrumentelle for å forklare hvorfor Norge kunne levere «et godt forberedt og trent kampflybidrag som har levert et meget vel utført oppdrag i Libya som har gitt betydelig kredibilitet både i forhold til relevans, kvalitet og effekt» (Sandnes 2012a).

Hovedfokuset for den avsluttende delen av denne artikkelen kan knyttes til det sistnevnte som det hevdes at Norge har bidratt med – «effekt». På taktisk nivå har Norge utvilsomt levert et meget solid bidrag som fortjener å omtales som en «suksess» med utgangspunkt i hvordan de taktiske oppdragene er utført. Jagerflymiljøet vårt er generelt sett meget anerkjent, og selv om omfanget og omstendighetene rundt bidraget denne gang har overrasket de fleste av oss, er det ingen overraskelse at dette miljøet har levert et taktisk bidrag av topp internasjonal klasse. Hovedlærdommen denne gang synes å ligge på andre nivå enn det taktiske. For hvilken «effekt» snakker oberstløytnant Sandnes om? Hvem definerer hvilke effekter vi skal oppnå? I hvilken grad har Norge hatt innflytelse på prosessen som skal konvertere overordnede politiske målsettinger til konkrete mål som skal bombes – for slik å oppnå ønsket effekt gjennom å identifisere sammenhengen mellom mål og middel?

Internasjonalt har ordet «effekt» stått i sentrum for en århundrelang diskusjon om hvordan luftmakten best bør benyttes. Det å skape overordnet militær og politisk effekt har vært et sentralt prisme å se luftmaktens potensielle betydning og relevans gjennom.10 Litt forenklet kan en si at luftmaktens sentrale forretningsidé er at tilgjengelig etterretning og analyser danner utgangspunkt for en målutvelgelse som luftmakten deretter benytter for å påvirke motstanderen innenfor rammene av det gitte mandat, krigens folkerett, politisk legitimitet med mer. Selve målutvelgelsesprosessen blir derfor helt sentral for å forstå og utnytte luftmaktens egenskaper. Så også i Libya. Det er her nødvendig å redegjøre litt mer detaljert for operasjonene og målutvelgelsesprosessen under Libya-konflikten for å forstå hvor Norge øvde innflytelse – og hvor vi ikke gjorde det – og de konsekvenser dette medfører.

Det er i dag det operasjonelle nivå som «[...] utgjør bindeleddet mellom politisk/militærstrategisk nivå og taktisk nivå» og «[...] operasjonaliserer politiske mål til gjennomførbare planer og operasjoner» (Forsvarsstaben 2007). For luftoperasjoner som i Libya skjer denne analysen i stor grad innenfor rammene for målutvelgelsesprosessen, eller det som på engelsk og i daglig militær omtale refereres til som targeting. Doktrinelt innebærer målutvelgelsesprosessen i en operasjon som OUP at etterretningsinformasjon fra (i hovedsak) de ulike medlemsland danner grunnlag for nominasjon av mål i Libya. Disse nominerte målene settes opp på en liste (Target List). I denne konflikten kan man anta at det å direkte gå inn for å drepe Ghadaffi var politisk uakseptabelt, og at han derfor – i alle fall teoretisk – ikke kunne defineres som et mål. Basert på etterretningsinformasjon, analyser og diskusjoner benyttes listen over mulige mål, og det utarbeides en prioritert liste som angir hvilke mål en faktisk ønsker å ta ut, en såkalt Joint Prioritized Target List (JPTL). Det er deretter en prosess som selekterer hvilke av disse en har mulighet til å påvirke, med hvilke virkemidler og i hvilken rekkefølge, som deretter danner utgangspunkt for de oppdrag som skal flys og de mål som eventuelt skal bombes av de bidragsytende nasjoner. En viktig del av denne prosessen foregår på videokonferanse (VTC) mellom hovedkvarterene i den såkalte «Joint Target Working Group», hvor målene som er nominert blir presentert og diskutert. Disse målene blir blant annet vurdert av såkalte Red Card Holders 11 på taktisk nivå. Men det overgripende poenget her er at det er det operasjonelle nivå som bestemmer hvilke mål som skal nomineres. I «Operation Unified Protector» var det operasjonelle nivået lagt til Joint Task Force Unified Protector ved Joint Force Command Napoli i Italia. Det var her selve utnyttelsen av – og mulighetsrommet til – det militære maktmiddel i hovedsak ble analysert, diskutert og i hovedsak besluttet. Hva og/eller hvem skal man påvirke? Hvorfor? Hvilken effekt vil det gi? Skal det brukes bomber eller andre virkemidler? Hva er målsettingen for denne operasjonen, hvilket «end-state» har den, og hvordan må kampanjen bygges opp for å komme dit? Hva betyr «all necessary means» i Resolusjon 1973 sett opp mot de konkrete målene som var tilgjengelig? Hva betyr det egentlig å beskytte sivile? Problemstillinger som: «Dette målet synes legalt, men tøyer vi kampanjens legitimitet dersom vi bomber det?». Her på operasjonelle nivå hvor hovedtyngden av slike diskusjoner fant sted, deltok ikke Norge (bortsett fra tilstedeværelsen av én liaisonoffiser).12

Når analysene og diskusjonene rundt forhåndsplanlagte mål var over og prosessene materialiserte seg i en prioritert liste over mål som skulle bombes, ble de sendt ned til luftkomponenten på taktisk nivå (Combined Air Operations Centre (CAOC) 5, Poggio Renatico, Italia) for utførelse. Her satt Norges Red Card Holder Team. Her ble det blant annet diskutert hvilke nasjoner som kunne/ville fly de ulike oppdrag/ta ut de ulike mål. Nasjoner med sterke nasjonale politiske begrensninger knyttet til hvilke mål de kunne bombe, «valgte» mål som hadde lav politisk sensitivitet. Her kunne Norge øve innflytelse på hvor «foroverlent» vi ønsket å være. Norge var her villig til å ta på seg bombing av målkategorier og på steder (urbane strøk) som mange deltakende nasjoner i begynnelsen ikke kunne eller ønsket å utføre. Her lå også muligheten til å nekte oppdrag dersom de mål Norge ble bedt om å bombe falt utenfor det Red Card Holder Teamet mente var rammene trukket opp av krigens folkerett, FN-mandatet, og mer generelle vurderinger om hvorvidt det var i samsvar med nasjonale politiske interesser å ta ut et angitt mål. Det kreves kompetanse, trening og erfaring for å fatte gode beslutninger i slike konkrete situasjoner som ofte er preget av tidspress.

Norge hadde ifølge Lunde (2012a), Nordskog (2012a), Sandnes (2012b) og Solheim (2012) tilstrekkelig innsikt i beslutningsgrunnlaget for de mål som skulle bombes, og derigjennom god kontroll på at de bomber som ble sluppet var innenfor angitte rammer. Red Card Holder Teamet hadde mindre innsikt i beslutningsgrunnlaget for den dynamiske målutvelgelsen, de såkalte SCAR-missions,13 som i større grad måtte overlates til den enkelte pilot (Nordskog 2012a), men ingenting tyder på at disse bombene gikk utenfor de samme rammer. Som forsvarsminister Barth Eide poengterer: «Vi bombet det som skulle bombes, og unngikk å bombe det som ikke skulle bombes» (Eide 2012). Norge var heldige i den forstand at kun noen meget få bomber fikk teknisk feilfunksjon, og at disse heldigvis inntraff på rurale steder uten fare for utilsiktet tap/skade på mennesker eller materiell (Sandnes 2012b). Særlig utover i operasjonen ble rutinene for denne prosessen for vårt Red Card Holder Team oversiktlig og god (Nordskog 2012a). Oberstløytnant Sandnes, som overtok som detasjementssjef i juni, poengterer eksempelvis at linjen mellom styrkebidraget på Kreta og FOH på det tidspunktet fungerte utmerket. «Kommunikasjonen og samarbeid med Red Card Holder Teamet og Unit Representatives var så godt og så fyllestgjørende at jeg kun hadde én samtale hjem, ved overtakelse av avdelingen 20. juni […]. Utover dette var samarbeidet med Red Card Holder Teamet kort og godt fantastisk bra» (Sandnes 2012a).

Det er likevel noen forhold som bør representere en grunnleggende bekymring for Norge og Forsvaret. Dette knytter seg spesielt til vårt svært begrensede fagmiljø innen målutvelgelse, og hvilke konsekvenser faglige begrensninger knyttet til denne prosessen kunne ha fått for denne operasjonen. Norge bidro ganske enkelt ikke på operasjonelt nivå i de fora som reelt sett styrte retningen på den daglige maktanvendelsen i henholdsvis OOD og OUP – de prosesser som genererte målene for ca 75–80 % av Norges bomber.14

Norge har over tid bygget ned kompetansen til å analysere og forstå effekten av luftoperasjoner og militære operasjoner generelt. Oberstløytnant Geir Holmen er en av offiserene i Norge med lengst fartstid og erfaring innen målutvelgelse. Holmen kom hjem fra targeting-miljøet i Air Component Command Ramstein til ny stilling som sjef for target branch på Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOHK) sommeren 2002. Avdelingen bestod da av fem stillinger, inkludert sjefen. På grunn av mangelfull kursing, øving og prioritering hadde miljøet meget begrenset kompetanse. Kosovo-krigen var over, operasjonene i Afghanistan hadde nylig begynt, og mange nasjoner så på nytt i retning målutvelgelse. Ønsket om å delta i Afghanistan for å få økt kunnskap og erfaring ble ikke fulgt opp. Det ble formidlet at målutvelgelse var «en kald krigs funksjon som det ikke var bruk for» (Holmen 2012). I en situasjon med trange budsjetter og omorganisering i 2004 ble targeting-miljøet ansett som en kompetanse som kunne unnværes. NATO skulle ivareta dette. Tre av fem stillinger ble fjernet, og sjefen hadde nå én stilling under seg (Holmen 2012). Norge hadde følgelig kun to offiserer på operasjonelt nivå (FOHK) med fokus på dette fagfeltet. Daværende luftkommandør, generalmajor Arnvid Løvbukten, bekrefter at det på grunn av nedskjæringer ble besluttet å kutte i targeting-miljøet (Løvbukten 2012):

Det er riktig at det ble hevdet at NATO/USA kunne gi oss de produktene vi trengte, og at vi bare skulle konsentrere oss om våre nisjespesialiteter, så ville fellesskapet klare resten. Jeg hevdet at det alltid vil være noen nasjonale oppgaver som ingen andre kunne eller ville hjelpe oss med, samt at den initielle erfaringen fra Afghanistan/Kirgisistan og F-16 targeting fra USA ikke var god den heller. Så vår kapasitet ble gradvis bygget ned.

Oberstløytnant Holmen (2012) poengterer at dette fikk betydelige konsekvenser:

Alle forsøk på å etablere et profesjonelt targetingmiljø på operasjonelt nivå i Norge ble lagt på is. Sentralt utstyr ble utsatt, kansellert eller ikke tilfredsstillende implementert, noe som blant annet medførte at effektiv distribusjon av mål og informasjon ble umuliggjort og måtte distribueres med ordinær post. Evnen til å produsere targetingmateriale som var tilpasset nye våpen med større krav til presisjon forvitret. Fokuset på Collateral Damage Estimate (CDE) [estimering av utilsiktet skade på mennesker/materiell] og den metodologi og sammensatte problematikk som inngår i dette begrepet fikk lite fokus og ressurser.

Major Baard Braaten (2012), som var en del av det begrensede targeting-miljøet ved FOH, hevder Holmen er relativt presis i denne fremstillingen. Gradvis innså man at denne nedbyggingen var lite hensiktsmessig, og erfaringene fra Irak og Afghanistan ga ny næring til fagfeltet målutvelgelse – kanskje spesielt knyttet til viktige mål som etterretningsinformasjon sa var tilgjengelige for angrep kun i korte tidsperioder, såkalt time sensitive targeting (TST). General Løvbukten forklarer: «Så ble targeting igjen aktuelt i forbindelse med time sensitive targeting-øvelser og forsøk. Da bygde vi mer ad hoc-organisasjoner, mye utenfor og til erstatning for de offisielle kanalene med en slags unnskyldning om at vi skulle teste ut nytt materiell og nye prosedyrer. Dette høstet stor anerkjennelse både nasjonalt og i NATO» (Løvbukten 2012).

Denne nedbyggingen av kompetanse kunne fått store konsekvenser for operasjonene i Libya. Generalmajor Lunde er åpen på hvor begrenset kompetanse Norge fortsatt har på dette området, og sier at Norge i dag har en liten kjerne på fire–fem mennesker som driver med targeting (Lunde 2012a). En av de erfarne ved FOH i denne kjernen av personell, er oberstløytnant Hans Jørgen Nordskog.15 Han forteller om utfordringene knyttet til å delta i Libya-operasjonen som Norges første Red Card Holder på grunn av mangelfull trening, kompetanse og prosedyrer (Nordskog 2012a):

Distinksjon og proporsjonalitet, CDE – Collateral Damage Estimate – var noe som vi måtte lære å forholde oss til veldig fort. [Dette var] noe som vi ikke hadde brukt veldig mye hjemme i Norge. Noe jeg tror sjefene i Norge som tok beslutninger ikke var veldig kjent med. Vi var heldige og hadde en mann i Ramstein som var kvalifisert CDE-beregner og som kunne gi oss et lynkurs og lære oss hva dette betydde.

Nordskog forteller videre at han og noen få fra miljøet raskt reiste ned til Air Component Command Ramstein for å understøtte Norges deltakelse i OOD. «Vi dro ned til Ramstein mandag morgen (litt før jagerflyene dro). Der ble vi tildelt et telt, og der stod vi, to unit representatives/liaisonoffiserer og en Red Card Holder med en analog TCE-500 [gradert samband] hvor alt annet gikk på data. Det var det vi hadde. Vi hadde ingen legal adviser, ingen administrativ støtte, og vi skulle drive operasjoner 24 timer i døgnet, syv dager i uka […]» (ibid). Noen dager senere, på morgenmøtet ved FOH samme dag som de norske flyene tok av for sitt første oppdrag (24. mars), fikk juridisk rådgiver Per-Thore Bråthen ordre om å reise ned til Ramstein (Libell 2012). Nordskog skisserer utfordringen: «Legal adviser kom inn i teltet vårt ca en time før jagerflyene tok av og fikk et target hvor det var en moské 1000 meter unna målet og en skole 700 meter unna målet – [med spørsmålet] er dette greit? Jeg tror han følte at læringskurven var litt bratt i starten» (Nordskog 2012a). Nordskog forteller at operasjonene måtte «gå seg til» i begynnelsen, og at det bare var «de første dagene det var veldig uoversiktlig. Etter to dager fikk vi en instruks fra FOH i forhold til hvordan vi skulle gjøre jobben vår» (ibid). Føringene var relativt runde, de ga greie rammer for hvilken myndighet Red Card Holder Team hadde og når de måtte søke råd hjemme (ibid):

Vi så ganske tidlig at operasjonene krevde en del avklaringer – det var ikke nok å ha denne instruksen. Særlig ift det faktum at vi ikke hadde noen caveats. For eksempel under Odyssey Dawn, i henhold til ROEs [rules of engagement], så var det tillatt – dersom nødvendig – å droppe våpen inn i naboland. Jeg er nokså sikker på at noen hadde blitt misfornøyde dersom vi [Norge] hadde gjort det. Så selv om vi ikke hadde noen caveats og vi hadde en instruks, så måtte det mange avklaringer til for å håndtere operasjonene underveis.

Det faktum at alle prosedyrer ikke er fullt ut etablert i starten, er ikke uvanlig. Spesielt ikke i en situasjon hvor tiden fra den politiske beslutning om å delta militært til de norske flyene tok aktivt del i operasjonene ifølge forsvarsministeren var «100 timer». Gradvis ble prosedyrer, koordinering og organisasjon raffinert og fungerte stadig bedre utover i operasjonen. Dette er helt naturlig. Like fullt er det noen sentrale forhold vi som nasjon bør merke oss:

(1) Operasjonene avdekket hvor marginalt oppsatt og sårbar vår kompetanse innen målutvelgelsesprosessen er. Trening, prosedyrer og institusjonell erfaring har ikke blitt tilstrekkelig prioritert de ti årene før operasjonene i Libya. Fire–fem personer med kompetanse på dette er for lite for en organisasjon som skal drive døgnkontinuerlige operasjoner, og ideelt sett ha slik kompetanse tilgjengelig ved FOH og Forsvarsdepartementet (FD), ved styrkebidraget på Kreta, på taktisk nivå hos det utøvende luftoperasjonssenteret og helst også der den sentrale målutvelgelsen finner sted på operasjonelt nivå. Generalmajor Lunde påpeker at FOH er «et krisehåndteringshovedkvarter og ikke et krigshovedkvarter» (Lunde 2012a). Denne gang betød det i praksis for FOH at de selv ikke hadde «tilstrekkelig spesialistkompetanse innenfor alle fagområder» etter at de hadde sendt ut nødvendig ekspertise til ulike hovedkvarter i Europa (FOH 2011b).

(2) Dette blir ekstra viktig når (a) hastigheten i beslutningen og effektueringen er så ekstraordinær som denne gang, og (b) den organisasjonen vi skal øve innflytelse i, følgelig ikke er tilstrekkelig etablert hva angår prosedyrer, kommandoforhold og innflytelse. Norge har historisk foretrukket brede allianser snarere enn løsere «koalisjoner» blant annet fordi, som daværende statssekretær i FD, Espen Barth Eide, påpekte: «[...] å kanalisere våre internasjonale militære deltakelse gjennom multilaterale organisasjoner som NATO, FN og EU, fremfor ’koalisjoner av villige’, der den politiske innflytelsen er betydelig mindre» (Eide 2005). På forespørsel om kommandolinjene var uklare i starten, ønsker ikke detasjementssjef Solheim å si mer enn: «Det kommer an på hva du mener med uklart. Vi var på Kreta på tirsdag, og de første flyene tok av på torsdag. I løpet av de dagene ble det mer og mer klart, men det var usikkerhet rundt dette» (Solheim 2012). Oberst Yarbrough, «Director of Operations» i luftoperasjonssenteret i Poggio Renatico, og luftkommandørens militærassistent, oberst Coglitore, påpeker at både det taktiske og operasjonelle nivå var grovt underbemannet i starten, hadde store utfordringer med å få tak i kvalifisert personell, og brukte de første 30 dagene av OUP på å få bemannet alle posisjoner, etablere gode prosesser og bygget et team som kunne operere effektivt sammen – det var liten tid til overordnet strategisk tenkning (Coglitore 2012; Yarbrough 2012). Det tok med andre ord uker å få etablert gode prosesser – for eksempel innen målutvelgelsesprosessen: I OOD og i begynnelsen av OUP var ikke det norske Red Card Holder Teamet delaktige i viktige prosesser:

Red Card Holders var ikke invitert i NATO. Targeting-prosessen fikk vi ikke være med på i begynnelsen. Det var uakseptabelt, så etter hvert fikk vi delta, men ikke snakke. Til slutt ble vi – alle [deltakende] nasjoners Red Card Holders – den viktigste delen av diskusjonen, fordi NATO og JFC Napoli skjønte at dersom nasjonene ikke var fornøyde, så vil de ikke bombe målene (Nordskog 2012a).

Dette bildet bekreftes av oberst Rachel A. McCaffrey16 og oberst Thomas C. Coglitore som hadde førstehånds innsyn i prosessen (McCaffrey 2012; Coglitore 2012). Norge deltok denne gang innledningsvis i en koalisjon utenfor de kjente militære strukturer vi er vant med å operere innen, for deretter å delta i en ad hoc-organisering av nasjoner innen NATO med store utfordringer knyttet til å få tak i tilstrekkelig kompetent personell (Coglitore 2012; Yarbrough 2012). «The NATO command in Italy suffered from serious shortage of political and legal advisers, intelligence analysts, logistics planners, linguists, and specialists in selecting targets» (Schmitt 2012). Det tok NATO ca to måneder å etablere en adekvat strategi for den oppgave de var satt til å utøve (Coglitore 2012; Clark 2012).17 Nasjonal kompetanse og erfaring innen målutvelgelsesprosessen synes derfor ekstra viktig for på en mer robust og kompetent måte å kunne bidra til å etablere og sikre strukturer, innsyn, deltakelse og retning i viktige beslutningsprosesser også i operasjonens initielle og mest uoversiktlige fase.

(3) Erfaringene fra luftoperasjonssenteret i Poggio Renatico var at flernasjonal deltakelse, dialog og innflytelse i målutvelgelsesprosessen ikke skapte mer friksjon, men snarere ga en betydelig merverdi:

I veldig mange sammenhenger var det ting vi ikke var fornøyde med. Særlig til å begynne med. Jeg mener at Red Card Holders – alle nasjonene – var instrumentelle ift å få NATOs kvalitet opp på et nødvendig nivå for å sørge for at vi ikke dummet oss ut ift å ta ut feil mål. Det så vi eksempler på, hvor det var dårlig etterretning og det ble nominert mål som senere viste seg ikke var militære – så jeg mener at dette var en viktig del av prosessen. Likevel var det mål som gikk igjennom til godkjenning i JFC Napoli og ble godkjent, men hvor vi fortsatt hadde ubesvarte spørsmål (Nordskog 2012a).

(4) Norge deltok ikke i målutvelgelsesprosessen på operasjonelt nivå. Her ligger, som tidligere nevnt, i betydelig grad selve analysen, utnyttelsen av – og mulighetsrommet til – det militære maktmiddel. Selv om liaisonoffiseren i Napoli deltok på møter knyttet til målutvelgelsen, var vedkommende ikke involvert i nominasjonsprosessen og selve grunnlagsdiskusjonene for maktanvendelsen (Solem 2012).

(5) Operasjonene i Libya har også synliggjort begrensningene i samarbeidet mellom Luftforsvaret, FOH og etterretningstjenesten. Som tidligere nevnt er etterretningsinformasjon og analyser et helt avgjørende fundament for å utnytte luftmaktens kvalitative fortrinn. General Bouchard påpeker at NATO ikke har en egen kapasitet til å innhente etterretning – det er de enkelte nasjoner som fremskaffer og bearbeider etterretning. Gradvis forsøkte man å jobbe seg gjennom disse utfordringene: «We needed to fix this. So we created a fusion cell. And this fusion cell was one person in charge, and every nation that participated with intelligence would bring in information, sit around the table, and we would produce actionable intelligence» (Bouchard 2012a). Norsk etterretningstjeneste bidro ved kampflybidraget på Kreta (Grandhagen 2012). Nordskog savnet et slikt bidrag ved luftoperasjonssenteret:

Vi hadde litt utfordringer på etterretningssiden, og det er et sted hvor jeg savner personell som kunne støtte oss. Som kunne stilt de riktige spørsmålene. Piloter stiller riktige spørsmål til piloter – etterretningsoffiserer stiller riktige spørsmål til etterretningsoffiserer. Vi stilte strenge krav i form av at dersom vi ikke var fornøyde, så sa vi: Dere kan ikke bare si «stol på oss – dette går greit», det var ikke godt nok. [...] det førte til at etterretningsflyten gikk bedre etter hvert, men det krevde at flere nasjoner stilte krav, spesielt vi små nasjonene som ikke hadde egen etterretningskapasitet (Nordskog 2012a).

Spørsmålet er om norsk etterretningstjeneste også burde vært representert på det operasjonelle nivået, blant annet i general Bouchards etablerte «fusion cell». Her kunne etterretningstjenesten bidratt med informasjon, deltatt i diskusjonene sammen med det operative miljøet og derigjennom bidratt inn i målutvelgelsesprosessen. Norge må vurdere om vi denne gang hadde en tilstrekkelig helhetlig etterretningsstruktur og om et etterretningselement heller, eller i tillegg, burde ha vært på det operasjonelle nivået for å kunne delta i prosessene der. Dette kan synes som et eksempel på at vi som en liten nasjon ikke integrerer kapasitetene våre godt nok. Symbiosen mellom Luftforsvarets trening/utdanning, FOHs fellesoperative målutvelgelsesmiljø og etterretningstjenesten synes ikke å ha et samarbeid som i tilstrekkelig grad gir de operative gevinster og innflytelse vi denne gang kunne ha nytt godt av.

Dersom vi følger Diesens grunnsyn på bruken av norsk militærmakt i internasjonale operasjoner, spiller det liten rolle for Norge hvilke prosesser, analyser og beslutninger det operasjonelle nivået befatter seg med, bare vi deltar og utfører oppdragene på taktisk nivå. For den som imidlertid ønsker å ta et helhetlig ansvar for operasjonene i Libya, betyr det svært mye. I diskusjoner med norske offiserer synes imidlertid appetitten på å delta i disse fora ofte som meget begrenset. Generelle argumenter som «vi er en liten nasjon som ikke har noe i slike fora å gjøre (vi er for små)»; «ingen ønsker en ’war by committee’»; og den kanskje hyppigst uttrykte persepsjonen som i grunnen favner de to andre: «strategi og operasjonell planlegging skal NATO gjøre». Jeg velger derfor å bruke litt tid på nettopp denne persepsjonen.

Persepsjonen av NATO

En sentral dimensjon ved måten Norge og norske offiserer ofte forholder seg til vår svært begrensede nasjonale organisasjon og kompetanse til å drive operasjonell planlegging, er persepsjonen av at dette skal NATO ivareta. Det er først og fremst NATOs ansvar – ikke vårt. Det er derfor vi nasjonalt har kunnet bygge ned denne kapasiteten. NATO fremstilles ofte som en mer eller mindre fast størrelse som leverer operasjonell planlegging når det er behov for det. Tuftet på Artikkel 5, oppleves NATO å være skrudd sammen etter nasjonenes størrelse og innflytelse. Militær innflytelse avgjøres i betydelig grad når stillinger og posisjoner i alliansen fordeles. De største nasjonene får de tyngste og mest innflytelsesrike posisjonene – det er småstatens lodd i livet å bli tildelt noen nokså viktige, men ikke avgjørende stillinger. Makten rår – også i NATO. I et slikt perspektiv sender Norge stabsoffiserer «til NATO» på ulike nivå og tar derved sin del av det kollektive ansvaret for nettopp den operasjonelle planlegging som eventuelt måtte kreves. Slik skal «systemet» eller «maskinen» fungere, og vi forventer at den gjør nettopp det. Vårt nasjonale system er basert på det.

Spørsmålet er om dette er en beskrivelse av NATO som passer med alliansens reelle prosesser, eller om dette i all hovedsak tar utgangspunkt i Artikkel 5-operasjoner og det kollektive forsvar av medlemslandenes territorielle integritet. En kunne tenke seg at dette systemet krever betydelig større fleksibilitet for å møte de konkrete politiske og militære utfordringer Alliansen ofte står overfor, og at dette systemet, og de aktuelle prosessene, endrer seg i offensive internasjonale operasjoner – som i Libya. Faren er i så fall at vi i større grad sitter igjen med persepsjonen av NATO, og hvordan operasjonell planlegging er tenkt ivaretatt, snarere enn hvordan den i realiteten formes og gjennomføres.

Direktøren for Centre for Strategic Studies ved French Institute for International Relations (IFRI) i Paris, Dr. Etienne de Durand, påpeker nettopp i forhold til dette at: «Reality has moved faster than perceptions, which, as you know, frequently is the case» (Durand 2012). Durand hevder at ulike nasjoner i NATO har ulike interesser, og at flere nasjoner – som for eksempel Tyskland – har begrenset interesse for å delta i operasjoner av den type vi så i Libya. «NATO has become a framework, an organization, a reservoir for coalitions of the willing. It is not acting as an Alliance anymore, in the classic historical sense of what an Alliance is» (ibid). Dr. Benjamin Schreer18 hevder også at NATO har endret seg vesentlig (Schreer 2012):

The reality is that the Alliance for quite some time now has evolved into a more flexible yet less cohesive security organization. Setting Article 5 and collective defense aside, an Alliance of 28 member states features the characteristics of multiple tiers of divergent interests. That is, the absence of an existential threat – at least in the German case – simply leaves Allies more freedom to choose their Alliance interests and participation in operations. Flexible coalition has become the norm and not the exception.

Både Durand og Schreer er tydelige på at hver krig er unik, at vi skal være svært forsiktig med å generalisere erfaringene fra Libya, og at «Artikkel 5» operasjoner fortsatt synes å ha en annen dynamikk. Men fastholder at mer begrensede kriger som ikke fundamentalt truer egne nasjonale interesser eller kollektive sikkerhet – eller det de kaller «limited wars» eller «wars of choice», som i Libya – gir større grunnlag for koalisjoner innad i eller utenfor NATO. Durand (2012) argumenterer for at det er et gjensidig avhengighetsforhold her som vi bør merke oss:

Coalition of the willing is a way to preserve the Alliance. We have to understand that if we try to impose rigid structures, if it is just consensus or nothing – it will be nothing. The only way to go [forward in order] to preserve the Alliance and consensus for vital matters like collective defense, [is to] have more flexible ways for overseas interventions.

Det synes som om det er nettopp bildet Durand og Schreer tegner opp som dominerer erfaringene fra Libya (Barry 2011; Joyner 2012; Sarkozy 2011; Valasek 2011). Det var i mindre grad de formelle strukturene i NATO som stod for planlegging og gjennomføring av operasjonene i Libya. Den første uken av operasjonene i Libya opererte Norge i en «coalition of the willing» ledet av USA og ikke i regi av NATO. Og når NATO først overtok ansvaret, var det andre kommandolinjer som besørget den reelle operasjonelle planleggingen og målutvelgelsen enn det de formelle NATO-strukturer skulle tilsi.

Øverstkommanderende for OUP, general Charles Bouchard, gjør et poeng av nettopp dette. NATO befant seg i en situasjon man ikke hadde planlagt for, og måtte derfor etablere strukturer og prosesser som var tilpasset denne spesifikke konteksten: «This was a pick up hockey game, you know street hockey, when you just come in, grab a hockey-stick and go for the game» (Bouchard 2012a). Bouchard brukte de første dagene til å etablere organisasjonen (ibid):

How to best eat this elephant? One bite at the time. So we created the team, we created the organization. And then we went on. That was when we created the Combined Joint Task Force Unified Protector [CJTF OUP]. I did not want to work under the construct of Joint Force Command Naples, because they had too many other things on their plate. And I wanted a single focused organization that only focused on getting the job done, and getting our mission completed. So that was why I moved away from the HQ construct and I created my own headquarters.

Så Bouchard etablerte sin organisasjon og hovedkvarter i et eget bygg inne på JFC Napoli, men var tydelig på at han ville separere sin organisasjon fra den eksisterende og formelle strukturen. Både den institusjonelle strukturen i OUP og personene organisasjonen bestod av, var med andre ord noe annet enn den formelt aksepterte organisering og bemanning som nasjonene hadde blitt enige om på forhånd. Dette er i tråd med NATOs Combined Joint Task Force (CJTF) konsept som i forhold til etablering av hovedkvarter sier: «A CJTF headquarters will be formed around core elements (the ’nuclei’) from selected ‘parent’ headquarters of the command structure. It will be augmented from other NATO headquarters and by nations and contributing partner countries as necessary, using a modular approach, in order to meet the requirements of the specific mission» (NATO 2001: 253–255). I essens var det dette Bouchard gjorde:

NATOs peace establishment is exactly that – it is a peacetime establishment. A crisis establishment is based on a [different] process that requires identification of requirements, identification of positions, nations bidding for it – and that takes time. And that is because we built up this «pick-up hockey game» where we actually drew people in very quickly […] the important part is that we picked out our team our self. I picked out the general officers, and each general officer picked out their own team after that (Bouchard 2012a).

Bouchard påpeker med andre ord at denne organisasjonen ble skapt på kort tid, og bestod av individuelle utnevnelser og nasjoners ønsker. Det betyr – dersom Norge ønsker innflytelse på operasjoner som i Libya – (1) at norske offiserer må ha posisjoner og kompetanse som gjør at de etterspørres når tiden er knapp og man raskt skal sette sammen et team, og/eller (2) at Norge aktivt kan gå inn og be om innflytelse. Å be om innflytelse på operasjonelt nivå oppleves å være en helt naturlig del av prosessen i forbindelse med operasjonene i Libya (Coglitore 2012). På spørsmål om Norge kunne bedt om posisjoner og innflytelse på for eksempel målutvelgelsesprosessen i Libya, svarer Bouchard (Bouchard 2012b):

Surely you could have claimed more influence – I would have welcomed more participation and influence by the Norwegians. In fact, to ask for such influence is rather the norm. A lot of nations did. I appointed several key positions to nations who made such demands in the early phase of the war. It is important to ensure insight into these processes and to keep the nations involved. In an allied effort like this – to ensure such influence is often a key element of being the overall commander.

Dette var ikke høflighet i etterkant av operasjonen. Norges liaisonoffiser i Napoli, oberstløytnant Solem, spurte Bouchard tidlig i operasjonen om Norge kunne sende offiserer for å jobbe med målutvelgelse, noe Bouchard aksepterte (Solem 2012). Bouchard legger til en viktig dimensjon: «there is a difference between formal and real influence, but once you have the formal position, it is often up to the individual – based on his/her competence – whether one exerts real influence in these operations» (ibid). Med andre ord: Du får en plass rundt bordet dersom du ønsker det, og er du kompetent, blir du lyttet til og får innflytelse. I denne konflikten ba ikke Norge om den innflytelse på målutvelgelsesprosessen som general Bouchard inviterer til. Det synes som om Norge har liten politisk og militær vilje til – eller ser verdien av – å ha slik innflytelse. Generalmajor Morten H. Lunde utfordrer denne tilnærmingen når han sier at det like gjerne kunne vært han eller en annen norsk offiser som hadde general Bouchards rolle i denne operasjonen, og spør retorisk: «Hvorfor er ikke vi der i dag? Canada har ikke noe stort større forsvar enn det vi har. Og vi har sannsynligvis en kompetanse på kampflyvåpenet som overgår det canadierne har, for å spisse budskapet litt» (Lunde 2012a). Lederen for Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Ine Eriksen Søreide, utfordrer også det manglende fokus på innflytelse (Søreide 2012):

Jeg er veldig enig i det generalmajor Lunde sier. Dersom vi ser litt større på det, er det et mer generelt problem at Norge ikke utnytter – av forskjellige årsaker – de muligheter som faktisk foreligger ift å få innflytelse. Enten det er i organisasjoner eller på [militære] operasjoner. Vi ser akkurat den samme tendensen i FN: vi har veldig få folk på visse nivå i FN-systemet, selv om vi ofte er den aller største bidragsyteren. Og vi hadde hatt en mye større mulighet til å påvirke hvilken retning organisasjonen tok, hvordan pengene ble brukt osv dersom vi hadde vært med. Og dette bare for å sammenlikne, for det virker som det er litt norsk å ikke søke denne type innflytelse. Det er klart det er viktig for oss å ha innflytelse når vi bidrar så sterkt som vi gjør.

Foruten å bygge ut nasjonal militær kompetanse innen et forsømt og svært viktig fagfelt, er det to hovedårsaker til at Norge bør se nærmere på å etablere et mer robust miljø som kan delta mer aktivt inn i målutvelgelsesprosessen i internasjonale operasjoner – hvorav begge kan sikre bedre ivaretakelse av norske interesser: (1) en militært «reaktiv» orientert ambisjon om å sikre norsk innsyn og deltakelse på alle nivå (også det operasjonelle nivå) for å ivareta mer kortsiktige nasjonale interesser på en mer helhetlig og robust måte; (2) en militært «proaktiv» orientert ambisjon om å påvirke krigens håndtering der premissene for den daglige maktanvendelsen legges for i større grad kunne sikre mer langsiktige nasjonale interesser.

(1) «Den militært reaktivt orienterte ambisjon». Dette er den ambisjon som har preget norsk anvendelse av militærmakt over tid. Den er i tråd med Diesens grunnsyn om at det er styrkebidraget i seg selv som er avgjørende. Militær deltakelse i Kosovo og Afghanistan har vært preget av realpolitikk mer enn idealpolitikk, og viljen til å ta risiko har vært begrenset. Det har vært liten eller ingen ambisjon om å påvirke det operasjonelle nivå, og konfliktens natur eller styrkebidragenes størrelse har heller ikke gjort det naturlig å etterspørre en mer kraftfull deltakelse eller innflytelse. Prosessene rundt Norges engasjement i Libya var på mange områder helt annerledes. Den politiske risikoen Norge var villig til å ta i denne operasjonen, den påfølgende hastigheten i de politiske beslutningsprosessene og kraften i det militære bidraget, savner sidestykke i moderne norsk historie. En toppstyrt politisk risiko synes å være gjennomgående i flere av de sentrale bidragsytende nasjoner. I Frankrike var mange overrasket over beslutningen om å gå til krig. Dr. Durand hevder at «everyone in my country was surprised that we went to war so fast. And almost everyone in security circles […] everyone thought it was rash that we would go to war so fast» (Durand 2012). Durand går langt i å antyde at beslutningen i hovedsak synes å ha vært toppstyrt fra president Sarkozy (ibid). Det samme bildet tegner seg i Storbritannia. I en lengre Whitehall Report utgitt av Royal United Services Institute [RUSI] for Defence and Security Studies etter konflikten, skriver direktøren for RUSI, professor Michael Clarke, at den militære operasjonen i Libya var «unanticipated» og at «the impetus to get involved – to ’do something’ in the face of Qadhafi’s escalating brutality – came from Downing Street directly […] It was a top-down strategic decision, taken largely on the hoof in the face of a rapidly changing situation at the UN and in Libya itself» (Johnson & Mueen 2012: 7–13). Clarke antyder at Storbritannias forsvarsminister og forsvarssjef var skeptiske til operasjonen, men at statsminister Cameron fattet beslutningen «based more on political instinct than staff work» (ibid). Dette synes å være en beskrivelse som også kan passe den norske beslutningen om deltakelse. Til tross for bred tverrpolitisk støtte for operasjonen når FN-mandatet ble såvidt klart, synes beslutningen å være toppstyrt fra Stoltenberg og Statsministerens kontor. Utenriksdepartementet, representert ved utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans daværende statssekretær Espen Barth Eide, synes innledningsvis å ha vært langt mer skeptiske til en militær intervensjon (Solberg 2011; Egeland & Kristjánsson 2011; Aftenbladet.no 2011). Ifølge Klassekampen var det i UD bekymring for at statsminister Jens Stoltenberg undervurderte utfallet av angrepet mot Libya. «Det skal herske misnøye med at statsministeren var så rask på avtrekkeren i den vanskelige Libya-saken. Departementsfolk i alle de tre regjeringspartiene skal ha vært svært lunkne i sin støtte til bombingen, på reint faglig grunnlag. Men når FN-mandatet først kom, fanger også bordet. Da har de faglige bekymringene måttet vike for støtten til FN» (Egeland & Kristjánsson 2011).

«Den reaktive militære ambisjon» knytter seg til denne politiske og militære risiko. For Norge var ikke den politiske risikoen kun knyttet til uvanlig rask beslutning om deltakelse i operasjonen, men – kanskje overraskende for politikere og Forsvarets militære organisasjon ved starten av operasjonene – kraften i det militære bidraget og den påfølgende reelle innflytelse Norge fikk på den taktiske utøvelsen av makt. Dette i en koalisjon hvor kommandolinjene innledningsvis fremstod som uoversiktlige, de militære operasjonene meget komplekse og de politiske konsekvensene ved feilbombing potensielt store. En kan argumentere for at den grad av risiko som preget denne beslutningsprosessen gjorde det spesielt viktig for Norge, den sittende regjering og statsministeren personlig at Norge hadde så god kontroll med de militære operasjonene som mulig. Erfaringene fra operasjonene i Libya har vist oss at vi innledningsvis hadde begrensninger i prosedyrer, erfaring og kompetanse knyttet til godkjenningsprosessen av tildelte mål som kunne fått betydning for operasjonene.19 Mitt poeng er at Norge ikke har øvd grundig og hyppig på denne type prosesser. Norge, og Forsvaret som institusjon, har ikke vektlagt denne type kompetanse. Knapp ressurstilgang, begrensninger i stillingshjemler og politisk avgrenset mandat får naturlig nok konsekvenser for vårt begrensede nasjonale operative hovedkvarter. Det gikk bra denne gang, ikke på grunn av god trening, utdanning, utstyr og styring av kompetanse over tid, men på tross av mangelen på nettopp dette. Denne situasjonen kunne ha ført til alvorlige politiske konsekvenser. En rekke land hadde betydelige «caveats» som blant annet innebar at spesielle målkategorier måtte godkjennes politisk, og deltok i tillegg tungt på «operasjonelt nivå». Norge overlot dette i all hovedsak til den militære organisasjonen som i liten grad var trent og bygd for å ivareta et slikt ansvar i en operasjon av denne form og omfang. Det er ønskelig og nødvendig med større og mer helhetlig deltakelse og innflytelse for å sikre at alle prosessene bidrar til å understøtte våre nasjonale interesser. «Mange av landene som deltok i OUP vektla å ha personell i Poggio Renatico og ved JFC Napoli nettopp for å ha politisk oversikt og kontroll med operasjonen», sier oberst Coglitore (Coglitore 2012). Det burde derfor være et politisk ønske å ha innflytelse på det operasjonelle nivå for å sikre politisk innsyn og påvirkningskraft i de prosesser som legger de tydeligste føringer på konfliktens gjennomføring, og som genererte ca 75–80 % av de mål Norge endte opp med å bombe.

(2) «Den militært proaktivt orienterte ambisjon». Mitt andre hovedpoeng knytter seg til Norges mer langsiktige idealpolitiske ambisjon. For småstaten Norge har internasjonale militære forpliktelser etter den kalde krigen vært en balanse mellom idealpolitikk og realpolitikk. En stabil og forutsigbar verdensorden ledet av FN synes å gagne en småstat med begrensede militære ressurser. Norge liker å se på seg selv som fredsnasjon og en varm tilhenger av FN. Det representerer en lang linje i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dr. Durand påpeker: «If a large scale massacre had happened, we would all have been a complicit. We can discuss the subtilities of ’international law’, and ‘responsibility to protect’, but actually we have pushed those norms into the forefront in the UN so it is difficult for us collectively in Europe not to abide by them» (Durand 2012). Dette, sammen med ønsket om et styrket FN, synes å være den dominerende offisielle forklaringen på Norges beslutning om å delta i Libya. I sin redegjørelse for Stortinget sier utenriksminister Støre at man ønsket hurtig «[...] å bistå mennesker i nød, å styrke FN og den internasjonale rettsordenen, samt å støtte sentrale folkerettslige prinsipper som vi, historisk sett, selv har vært med på å kjempe frem» (Stortinget 2011b). Jens Stolteberg uttalte likeledes i Paris da beslutningen om norsk deltakelse i operasjonene over Libya var fattet: «Norge tror fullt og fast på dette nye prinsippet20 og på betydningen av en FN-ledet verdensordning […]» (Statsministerens kontor 2011). Dette var en eksplisitt ønsket operasjon fra FN for å beskytte sivile, deltakelse ville kunne styrke FN og konseptet «Responsibility to Protect (R2P)» som Norge har vært en varm tilhenger av – og den ville styrke båndene til USA og andre allierte. Utenriksminister Støre påpeker at Norge «lenge [har] arbeidet for at FN-paktens prinsipp om ikke-innblanding ikke skal kunne stå i veien for internasjonal inngripen for å beskytte befolkningen mot massive overgrep fra egne makthavere. Nå er dette prinsippet ytterligere styrket [...]» (Stortinget 2011b). Forsvarsminister Barth Eide uttalte at dersom norske militære styrker – jagerfly denne gang – ikke skulle benyttes «under disse omstendighetene, når skal de da benyttes?» (Eide 2011).

Mitt andre hovedpoeng knytter seg til nettopp dette siste poenget. For dersom norsk deltakelse blant annet bunnet i et mer generelt ønske om å styrke FN, og mer eksplisitt konseptet R2P, så er resultatet av operasjonen vesentlig. Her betyr altså «mål–middel-logikk» noe. Flere sentrale aktører argumenterer for at NATO ikke har kommet styrket ut av denne kampanjen, at FN ikke er styrket etter denne kampanjen, og at nettopp R2P kan være vanskeligere å få konsensus om fordi måten eller midlene som ble benyttet denne gang ikke var i henhold til intensjonen i Resolusjon 1973 (Benner 2011; Bolopion 2011; Clarke 2011; Davis 2011). Mange hevder at NATO tok side i konflikten, at NATO besørget regimeendring, og at begrepet «all necessary means» denne gang ble trukket for langt (Bearak 2011; Clarke 2011; Norton-Taylor 2012; Putin 2012). Få utfordrer legaliteten ved operasjonene, men snarere legitimiteten i valg av strategi og virkemidler. Jeg vil i denne artikkelen ikke ta stilling til hvorvidt bruken av virkemidler i denne konflikten var i samsvar med FN-mandatet, men snarere slå fast at sammenhengen mellom mål og virkemidler er sentral for hvordan det internasjonale samfunn ser på FN, NATO og R2P i tiden fremover. Valg av militære målsettinger og den prosessen som velger ut miliære mål er derfor av stor betydning. Det er nettopp på det operasjonelle nivå man konverterer de overordnede politiske ønsker og retningslinjer til konkret militær planlegging og utførelse. Det er her tenkning og analyse av maktanvendelsens form og innhold i hovedsak finner sted – balansen og samsvaret mellom intensjonen gitt i Resolusjon 1973 og den reelle daglige maktanvendelse. Denne gang tok det NATO nesten to måneder å etablere en adekvat strategi for den oppgave de var satt til å håndtere. Det er neppe i Norges langsiktige interesse at effekten av maktanvendelsen reduserer FNs posisjon og innflytelse, eller hever terskelen for internasjonal intervensjon for å håndheve R2P. Norge kunne hatt en stemme inn i de daglige militære diskusjonene på operasjonelt nivå der beslutningene var mest innflytelsesrike, men valgte å ikke delta i denne prosessen. Etter Libya må vi diskutere grundigere om ikke Norge bør delta også i disse fora. Dette er altså en prinsipiell annerledes innfallsvinkel: å delta for å øve innflytelse på de militære operasjonene – i stedet for å ha som prinsipielt og dimensjonerende utgangspunkt å sørge for at vi ikke bomber feil mål.

Avslutning: Kan realpolitikken og idealpolitikken møtes igjen?

Norge har lenge balansert mellom det idealpolitiske ønsket om en «FN-ledet verdensordning» og den mer realpolitiske tilknytning til USA og NATO. I Norges tilnærming til situasjonen i Libya ser det ut til at begge disse perspektivene møttes og ga en sannsynlig forklaring på hvorfor beslutningen om deltakelse ble fattet så raskt, og hvorfor vi kunne bidra så militært kraftfullt.

«Realpolitikerne» vil kunne argumentere for at et taktisk styrkebidrag fortsatt er det Norge kan og bør stille med. Vi er for små til å få reell innflytelse. Og vi ønsker heller ikke denne type innflytelse. Større innflytelse gir større politisk ansvar – et ansvar som det egentlig ikke er i norsk politisk interesse å ha. Det hadde for eksempel vært vanskeligere å avslutte kampflybidraget dersom en norsk offiser ledet operasjonen, og/eller mer politisk ugreit å ha et tydeligere ansvar dersom operasjonen hadde blitt en politisk og militær hengemyr som mange fryktet forsommeren 2011. Dessuten har vi jo politisk kontroll gjennom det «Nordatlantiske Råd» som vil kunne justere den overordnede kursen dersom det er nødvendig. På spørsmål om det ikke nettopp vil være fordelaktig å ikke delta på det operasjonelle nivå, ha mindre politisk innflytelse, mindre risiko og mindre fallhøyde i en operasjon som Libya, svarer imidlertid Ine Eriksen Søreide: «Nei, det er jeg ikke enig i. Fordi dersom vi likevel er med i operasjonen, er vi medansvarlige for om operasjonen går bra eller dårlig. Og om vi kan være med på å ha innflytelse på hvilken retning operasjonen skal ta, så er jo det å foretrekke fremfor å måtte være med å ta ansvaret for en operasjon som ikke går bra når vi ikke har sittet rundt bordet og tatt beslutninger» (Søreide 2012). Dette er et vesentlig poeng. Det er ikke snakk om å «ta over» eller dominere det politiske eller militære ansvaret, men å anse det som naturlig at i gitte tilfeller – som i Libya, hvor operasjonens unike rammebetingelser og vårt styrkebidrag var så kraftfullt – ønsker vi å delta i og øve innflytelse på de militære operasjonene. Jeg tror norsk militær tenkning rundt dette med fordel kan bli mindre defensiv. General Diesen hevder at «hver gang våre alliertes forsvarssjefer har kommet bort til meg på NATO-møter og har gratulert oss med ett eller annet, så har det ikke vært på grunn av volumet i det vi gjør, men det er eksellensen i de bidragene vi gir når vi fokuserer på å stille med det beste. Fordi det beste vi har er alltid like godt og bortimot bedre enn det de fleste andre gjør» (Diesen 2012a). Oberst Coglitore sier: «The Norwegians were an outstanding coalition partner […] the quality of their officers was exceptional, they were very capable, and easy to work with» (Coglitore 2012). Det er klart at Norge – om vi vil, og prioriterer ressurser – kan levere personell med høy kompetanse inn i målutvelgelsesprosessen. Den kompetanse som er tilført organisasjonen etter operasjonene i Libya er i så måte et godt utgangspunkt å bygge videre på. Dersom Norge stiller med en styrke på seks F-16 og 150 mennesker på Kreta, bør det være like naturlig å stille et lite men kompetent ledelseselement som går inn på taktisk og operasjonelt nivå og besørger en naturlig helhet i vårt styrkebidrag.

Norge har beveget seg langt politisk og militært de siste tyve år. Som Espenes og Haug antyder: «Det er ikke bare en betydelig geografisk avstand mellom Afghanistan og Libya, vi har også rent mentalt tilbakelagt en betydelig distanse på disse årene. Vi har, for å si det enkelt, blitt vant til å bruke makt. Det er ikke lenger noe unormalt ved at norske styrker er i kamp og tar liv» (Espenes & Haug 2012). Tidlig på 90-tallet var det få som trodde norske jagerfly ville benyttes mot et sittende folkevalgt regime i Serbia. Det var sannsynligvis færre som i 1999 anså det sannsynlig at Norge skulle involvere seg i Afghanistan to år senere. På Luftmaktseminaret i februar 2011 var det kanskje enda færre som trodde at Norge skulle delta i en amerikansk-ledet koalisjon i Nord-Afrika seks uker senere, droppe i underkant av 600 bomber, innledningsvis stå for 15–20 % av det totale antall offensive operasjoner og ta på oss politisk sensitive oppdrag som de fleste andre i koalisjonen ikke ønsket, eller evnet, å gjøre. Norge bidro gjennom sitt taktiske militære bidrag til å flytte grensene for den militære maktbruken i Libya, og hadde en reell effekt på operasjonene. Dette utfordrer Diesens grunnsyn om at Norge «aldri» vil ha noen «tellende innflytelse på resultatet» i en internasjonal operasjon. Det er på tide å diskutere om ikke «reality has moved faster than perceptions» også i forhold til norsk militær innflytelse i internasjonale operasjoner.

Denne operasjonen og dens kontekst var unik, som alle militære operasjoner er. Luftmakt vil ikke nødvendigvis være det naturlige styrkebidrag i alle konflikter fremover. Men operasjonene i Libya har vist oss at Norge kan være en betydelig militær aktør. Med det følger et moralsk, politisk og militært ansvar. Norge har per i dag hverken kompetansen eller viljen til å ta et slikt ansvar. Vi bør diskutere om det er tilstrekkelig.

Litteratur

132 Luftving/Luftforsvaret (2011) 132 Luftving som oppsettende avdeling – innspill til erfaringsrapport for Libya-operasjonene. Bodø 26.09.2011.

Aftenbladet.no (2011) Frp: FN-vedtaket kom i seneste laget. 18.03.2011. Tilgjengelig på http://www.aftenbladet.no/nyheter/innenriks/Frp-FN-vedtaket-kom-i-seneste-laget-1842614.html. Lesedato 12.04.2012.

Anrig, Christian (under utgivelse) The BAF / RDAF / RNLAF / RNoAF Experience. I Karl Muellers (red.) Airpower in Libya, RAND Corporation [publiseres i 2013].

Barry, John (2011) Lessons of Libya for Future Western Military Forays. The European Institute. Tilgjengelig på http://www.europeaninstitute.org/EA-August-2011/lessons-of-libya-for-future-western-military-forays.html. Lesedato 29.11.2012.

Bearak, Barry (2011) Zuma’s Office Says Qaddafi Intent on Staying in Libya. The New York Times, 31.05.2011.

Benner, Thorsten (2011) NATO’s Libya Mission Could Cause a Political Backlash. Deutsche Welle, 8. september 2011.

Bolopion, Philippe (2011) After Libya, the Question: To Protect or Depose? Los Angeles Times, 25. august 2011.

Bouchard, Charles (2012a) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 02.02.2012.

Bouchard, Charles (2012b) Intervju, Luftkrigsskolen, 02.02.2012.

Braaten, Baard (2012) E-mail, 9. mai 2012.

Butler, William F. (1913) Charles George Gordon. London: Macmillan.

Clark, Aaron W. (2012) Intervju, Maxwell AFB, Alabama, USA, 19.04.2012.

Clarke, Michael (2011) Curious Victory for NATO in Libya. London: Royal United Services Institute (RUSI) Tilgjengelig på http://www.rusi.org/analysis/commentary/ref:C4E53CF 030EB3B/. Lesedato 12.04.2012.

Clodfelter, Mark (1989) The Limits of Air Power: The American Bombing of North Vietnam. New York: Free Press.

Coglitore, Thomas C. (2012) Intervju, Maxwell AFB, Alabama, USA, 24.04.2012.

Daalder, Ivo H. & James G. Stavridis (2011) NATO’s Success in Libya. New York Times, 30.10.2011. Tilgjengelig på http://www.nytimes.com/2011/10/31/opinion/31iht-addålder 31.html. Lesedato 02.04.2012.

Davis, Ian (2011) How Good is NATO after Libya? NATO Watch, Briefing Paper No. 20, 8. september 2011.

Diesen, Sverre (2012a) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 31.01.2012.

Diesen, Sverre (2012b) Foredrag og diskusjon ved Luftkrigsskolen. 05.01.2012.

DN.no (2011) Obama svært fornøyd med Norge. 21.10.2011 [©NTB]. Tilgjengelig på http://www.dn.no/forsiden/utenriks/ article2249003.ece. Lesedato 02.04.2012.

Douhet, Giulio (1972 [1921]) The Command of the Air. Salem N.H.: Ayer.

Durand, Etienne de (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 01.02.2012.

Egeland, Julie Nordby & Mimir Kristjánsson (2011) Sterk Libya-skepsis i UD. Klassekampen, 28.03.2011. Tilgjengelig på http://klassekampen.no/58669/article/item/null/sterk-libya-skepsis-i-ud. Lesedato 12.04.2012.

Eide, Espen Barth (2005) Ny regjering – ny sikkerhets- og forsvarspolitikk? Foredrag på Krigsskolen. Oslo, 16.12.2005.

Eide, Espen Barth (2011) Foredrag på Militærmaktseminaret, Forsvarets Høgskole & Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). 01.12.2011.

Eide, Espen Barth (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 29.01.2012.

Espenes, Øistein & Karl Erik Haug (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 31.01.2012.

Faremo, Grete (2011) Dere har vært med å skrive historie i Libya. Tale ved medaljeutdeling. Oslo, 09.09.2011.

FNs sikkerhetsråd (2011) Resolusjon 1973 (2011), 17.03.2011. Tilgjengelig på http://daccess-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/N11/268/39/PDF/N1126839.pdf? OpenElement. Lesedato 03.04.2012.

Forsvaret (2011) Sluttrapport Libya. Forsvaret.no, sist oppdatert 02.12.2011.

Forsvarets Operative Hovedkvarter (2011a) RCH team erfaringsrapport Operation Unified Protector. FOH 10.10.2011 [gradering: Begrenset].

Forsvarets Operative Hovedkvarter (2011b) FOHs erfaringsrapport ifm styrkegenerering og deployering av F-16 styrkebidrag. FOH 02.05.2011.

Forsvarets Overkommando (2002) Forsvarets doktrine for luftoperasjoner. Oslo: Forsvarets Overkommando.

Forsvarsdepartementet (2011a) Avslutter det militære bidraget i Libya. Pressemelding nr. 41/2011. 28.10.2011. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nn/dep/fd/pressesenter/ Pressemeldingar/2011/avslutter-det-militare-bidraget-i-libya.html?id=661685. Lesedato 02.04.2012.

Forsvarsdepartementet (2011b) Overordnede rettslige rammebetingelser for den norske deltakelsen i JTF Odyssey Dawn. Ref: 2011/00761-1/FD II 5/ANW. 24.03.2011 [under «dato» er skrivet påført teksten «dagen etter kongelig resolusjon» med håndskrift. Kongelig resolusjon ble vedtatt 23. mars].

Forsvarsstaben (2007) Forsvarets fellesoperative doktrine. Forsvarets Stabsskole.

Forsvarsstaben (2011) FST/Os strategiske erfaringsrapport – styrkegenerering ifm deltakelse i operasjoner for håndhevelse av FN Sikkerhetsrådsresolusjoner 1970 og 1973 – Libya. Oslo 19.08.2011

Frisvold, Sigurd (2011) Undervisning ved Luftkrigsskolen. 12.10.2011.

Grandhagen, Kjell (2012) E-tjenesten 70 år – med fokus på norske interesser i en multipolar verden. Foredrag i Oslo Militære Samfund, 05.03.2012. Tilgjengelig på http://www.oslomilsamfund.no/oms_arkiv/2012/2012-03-05-Grandhagen.html Lesedato 20.05.2012.

Hansell, Haywood S. (1986) The Strategic Air War Against Germany and Japan. Washington, D.C.: Office of Air Force History [USAF].

Hart, Steve (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 02.02.2012. [Oberst Hart (US Air Force) holdt innlegg om Operation Odyssey Dawn på vegne av generalmajor Margaret Woodward, som hadde utarbeidet manuset].

Haugen, Trond (2011) NATO på ukjente stier. En analyse av effektivitet i bekjempelse av mobile mål i Libya. Semesteroppgave ved Luftkrigsskolen, innlevert 16. desember.

Haugen, Trond (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 02.02.2012.

Heier, Tormod (2012) Klar til strid? Forsvarets forberedelser til Libya-oppdraget. Paper distribuert ved Forsvarets Stabsskole i påvente av publisering i «Oslo Files» ved Institutt for forsvarsstudier.

Henriksen, Dag (2007) NATO’s Gamble. Combining Diplomacy and Airpower in the Kosovo Crisis 1998–1999. Annapolis, Md.: Naval Institute Press.

Holmen, Geir (2012) E-mail, 17.01.2012.

Hunerwadel, J. P. (2006) New USAF Doctrine Publication. Air Force Doctrine Document 2-1.9, Targeting. Air & Space Power Journal, Fall 2006.

Johannessen, Stig O. og Bjørner B. Christensen (2012) Tenkning om organisasjon og ledelse for et nettverksbasert forsvar. Oslo: Luftkrigsskolen.

Johnson, Adrian & Saqeb Mueen (red.) (2012) Short War, Long Shadow. The Political and Military Legacies of the 2011 Libya Campaign. Whitehall Report 1-12, Royal United Services Institute for Defence and Security Studies.

Joyner, James (2012) Scowcroft: NATO Future as UN Security Force. Atlantic Council, 04.04.2012. Forelesning [«Atlantic Council’s 5th Annual Christopher J. Makins Lecture»] av Brent Scowcroft ved USAs ambassade i De forente arabiske emirater.

Kongelig Resolusjon (2011) Fullmakt til deltakelse med norske militære bidrag i operasjoner til gjennomføring av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 (2011), 23.03.2011. Saksnummer: 2011/00704-/FD II 5/JEH/

Libell, Henrik Pryser (2012) Militærjuristen som vurderte bombemål i Libya. Juristkontakt, 46, 1.

Luftforsvaret (2011) Luftforsvarets innspill til erfaringsrapport etter Libya-prosessen. Rygge 02.05.2011.

Luftforsvarsstaben (2006) Luftmaktvisjon 2025. Oslo: Forsvarsstaben.

Lundberg, Gunnar (2004) Intervju, Stockholm, 25.05.2004.

Lunde, Morten H. (2012a) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 01.02.2012.

Lunde, Morten H. (2012b) Intervju, Luftkrigsskolen, 01.02.2012.

Løvbukten, Arnvid (2012) E-mail, 24.01.2012.

McCaffrey, Rachel A. (2012) Intervju, Maxwell AFB, Alabama, USA, 18.04.2012.

Meilinger, Philip S. (1995) 10 propositions regarding air power. Maxwell AFB: Air Force History and Museums Program.

NATO (2001) NATO Handbook. Brussel: NATO Office of Information and Press.

NATO (2008) AJP-3.9 Allied Joint Doctrine for Joint Targeting. Mai 2008.

Nordskog, Hans Jørgen (2012a) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 01.02.2012.

Nordskog, Hans Jørgen (2012b) E-mail. 27.04.2012.

Norton-Taylor, Richard (2012) Libya Campaign ’has made UN missions to protect civilians less likely’. The Guardian. 18.03.2012.

Norton-Taylor, Richard & Simon Rogers (2011) Libya: Britain’s £1bn War. Guardian.co.uk 22.05.2011. Tilgjengelig på http://www.guardian.co.uk/world/2011/may/22/libya-britain-billion-pound-war. Lesedato 28.03.2012.

NRK.no (2011a) Nesten utenkelig at en slik operasjon skjer uten sivile tap. 20.12.2011. Tilgjengelig på http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7924125. Lesedato 22.03.2012.

NRK.no (2011b) Held tett om norsk rolle i drapet på Gadaffi-son. 01.05.2011. Tilgjengelig på http://www.nrk.no/nyheter/verden/ 1.7614348. Lesedato 28.03.2012.

NRK.no (2011c) Norge bomber mest i Libya. 20.04.2011. Tilgjengelig på http://www.nrk.no/nyheter/verden/ 1.7602433. Lesedato 28.03.2012.

O’Connor, Mette Birkelund (2012) E-mail. 12.04.2012.

Olsen, John A. (2003) Strategic air power in Desert Storm. London: Frank Cass.

Pape, Robert A. (1996) Bombing to win. Itacha: Cornell University Press.

Putin, Vladimir (2012) Russia and the changing world. Ria Novosti [© Moskovskie Novosti] 27.02.2012. Tilgjengelig på http://www.en.rian.ru/analysis/20120227/171547818.html. Lesedato 12.04.2012.

RUSI (2011) Accidental Heroes. Britain, France and the Libya Operation. [An interim RUSI Campaign Report], september 2011. Tilgjengelig på http://www.rusi.org/downloads/ assets/RUSIInterimLibyaReport.pdf. Lesedato 24.04.2012.

Sandnes, Hans Ole (2012a) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 01.02.2012.

Sandnes, Hans Ole (2012b) E-mail, 8. april 2012.

Sarkozy, Nicolas (2011) 19th Ambassadors’ Conference – Speech by Nicolas Sarkozy, President of the Republic. France at the United Nations. Permanent Mission of France to the United Nations in New York, 31.08.2012.

Schmitt, Eric (2012) NATO Sees Flaws In Air Campaign Against Qaddafi. New York Times, 15.04.2012.

Schreer, Benjamin (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 01.02.2012.

Solberg, Erna (2011) Redegjørelse av statsministeren om situasjonen i Libya og Norges deltakelse i den internasjonale koalisjonsstyrken [Spørsmål og kommentar fra Solberg i spørrerunden]. Stortinget 29.03.2011.

Solem, Eirik (2012) E-mail, 18.05.2012.

Solheim, Bård Reidar (2012) E-mail, 12.04.2012.

Statsministerens kontor (2011) Statsministerens innlegg på toppmøte om Libya. Paris, 19. mars.

Stortinget (2011a) Innstilling fra utenriks- og stortingskomiteen om merutgifter til norske styrkers deltakelse i operasjonen i Libya i perioden 24. juni til 1. august 2011. Hovedinnlegg av Ivar Kristiansen (Høyre), Oslo, 10.11.2011.

Stortinget (2011b) Redegjørelse om situasjonen i Libya og norsk innsats. Hovedinnlegg av utenriksminister Jonas Gahr Støre, Oslo, 9. mai. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/taler_artikler/jgs_taler_artikler/2011/libya_stortinget.html?id=642453. Lesedato 29.11.2012.

Støre, Jonas Gahr (2006) Norge som fredsnasjon – myte eller virkelighet? Foredrag i Norges fredssenter, Oslo, 24. april.

Søreide, Ine Marie E. (2011) Samtale med Luftmaktsavdelingen ved Luftkrigsskolen. 10.10.2011.

Søreide, Ine Marie E. (2012) Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen. 01.02.2012.

TV2.no (2011) George Bush ville skryte av norsk bombing – ble stanset av norske myndigheter. TV2. 15.11.2011. Tilgjengelig på http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/afghanistan/george-bush-ville-skryte-av-norsk-bombing-ble-stanset-av-norske-myndigheter-3636567.html. Lesedato 12.04.2012.

United States Air Force (2011) Advanced Employment Manual 3-1. (Vol. 5). US Air Combat Command.

Valasek, Tomas (2011) What Libya says about the future of the transatlantic alliance. Centre for European Reform, July 2011.

Vegstein, Lars Unar Størdal (2011) Norge vil fortsette å bombe. Klassekampen, 27.05.2011. Tilgjengelig på http://www.klassekampen.no/58895/article/item/null/norge-vil-fortsette-a-bombe. Lesedato 12.04.2012.

Wangberg, Andreas (2012) E-mail, 12.04.2012.

Warden, John A. (1995) The Enemy as a System. Airpower Journal [spring 1995].

Yarbrough, Ancel (2012) Intervju, Maxwell AFB, Alabama, USA, 18.04.2012.

1Det operasjonelle nivå «utgjør bindeleddet mellom politisk/militærstrategisk nivå og taktisk nivå» og «operasjonaliserer politiske mål til gjennomførbare planer og operasjoner» (Forsvarsstaben 2007).
2 Targeting blir av NATO definert som: «[…] the process of determining the effects necessary to achieve the commander’s objectives, identifying the actions necessary to create the desired effects based on means available, selecting and prioritizing targets, and the synchronization of fires with other military capabilities and then assessing their cumulative effectiveness and taking remedial action if necessary» (NATO 2008).
3Det har ikke vært mulig å få verifisert dette tallet fra FOH, Forsvaret sentralt eller Forsvarsdepartementet. Siste detasjementssjef i Libya og skvadronsjef ved 338-skvadronen på Ørland sier at tallet syv sannsynligvis er riktig, men at heller ikke han kan verifisere tallet 100 % (Sandnes 2012b). Sjefen for den norske etterretningstjenesten hevder tallet er «fire skarpe våpen» (Grandhagen 2012). Jeg bruker tallet fra det norske kampflymiljøet. Miljøet er lite og transparent innad i miljøet, og internt er det kjent hvor mange og hvem som har sluppet dem.
4Norske F-16 fløy totalt 615 tokt og slapp 588 bomber i operasjoner over Libya. Av disse fløy norske F-16 henholdsvis 32 tokt og slapp 19 bomber i den amerikansk-ledede «Operation Odyssey Dawn», og fløy 583 tokt og slapp 569 bomber i «Operation Unified Protector» (Forsvarsdepartementet 2011a; Lunde 2012a).
5Anonym sentral kilde i målutvelgelsesprosessen. Intervju, desember 2011.
6Oberst Thomas C. Coglitore var militærassistent til luftkommandøren, generalløytnant Ralph J. Jodice II (Commander of Headquarters Allied Air Command Izmir, Turkey), under Libya-operasjonen. Coglitore er i dag Commandant, United States Air Force Officer Training School, Maxwell Air Force Base, Alabama (Coglitore 2012).
7De eneste norske formelle føringer som gis er Forsvarsdepartementets (2011b) generelle retningslinjer om at militær maktbruk skal være i henhold til krigens folkerett og FN sikkerhetsrådsresolusjon 1973. Ut over dette gjøres det kun en mindre spesifisering om at «menneskelige skjold i denne operasjonen likevel skal behandles som beskyttede sivile selv om de etter omstendighetene kan antas å være frivillige» (Forsvarsdepartementets 2011b).
8Bekreftet av to uavhengige og svært sentrale kilder i målutvelgelsesprosessen. Intervjuer, desember 2011.
9Et utvalg: 132 Luftving/Luftforsvaret 2011; Johannessen & Christensen 2012; Forsvarets Operative Hovedkvarter 2011a; Forsvarets Operative Hovedkvarter 2011b; Forsvarsstaben 2011; Haugen 2011; Heier 2012; Luftforsvaret 2011.
10For mer om luftmaktens effekttenkning de siste 100 år – et lite utvalg: Clodfelter 1989 (Vietnam); Douhet 1972; Hansell 1986 (2. verdenskrig); Henriksen 2007 (Kosovo); Meilinger 1995; Olsen 2003 (Gulfkrigen 1991); Pape 1996; Warden 1995.
11 Red Card Holder er det personell som sendes på vegne av Norge for blant annet å sikre at det norske bidraget blir benyttet i henhold til nasjonale føringer, FNs sikkerhetsråds Resolusjon 1973 og krigens folkerett (Nordskog 2012b). Red Card Holders hadde mandat til å nekte bruken av norske fly i situasjoner hvor oppdrag ikke syntes å være i henhold til disse overordnede føringene. I denne operasjonen satt Red Card Holders på Ramstein under OOD, og deretter i Poggio Renatico (CAOC 5) i Italia under OUP.
12Oberstløytnant Eirik Solem var den norske liaisonoffiseren i Napoli i perioden 01.04–02.07.2011. Arbeidsoppgavene bestod hovedsakelig av å videreformidle informasjon mellom Sjef FOH og Sjef OUP (vice versa), samt støtte Red Card Holder Team i Poggio Renatico med tilgjengelig etterretning og fremskaffe/videresende «legal justification» for mål som skulle bombes (Solem 2012).
13Ca. 75 % av oppdragene var såkalt Strike Coordination and Recce (SCAR) oppdrag «der kampfly tildeles et definert geografisk område for gjennomsøk i samarbeid med andre luftbårne ressurser (fly, droner, satellitter o.l.)» (United States Air Force 2011: § 4.6.1). I praksis betyr dette å få tildelt et angitt avgrenset geografisk område som flyene skal patruljere og gjennomsøke for å finne forhåndsdefinerte målkategorier som kan engasjeres dersom de tilfredsstiller gitte kriterier. Eksempler på slike mål i Libya var mobile rakettsystemer, stridsvogner, artilleri og mobilt luftvern. Ca. 20–25 % av det totale antall norske bomber ble droppet på denne type oppdrag (Anrig 2013; Nordskog 2012b).
14Ca. 25 % av oppdragene var såkalt air interdict (AI) operasjoner, eller operasjoner «som gjennomføres for å ødelegge, avbryte, forsinke eller nøytralisere fiendens militære potensial før det kan benyttes effektivt mot egne styrker» (Forsvarets Overkommando 2002: 64). Eksempler på mål for slike operasjoner er ammunisjonslager og kommando- og kontroll fasiliteter. Ca. 75-80 % av det totale antall bomber sluppet fra norske jagerfly ble droppet på denne type oppdrag (Anrig 2013; Nordskog 2012b).
15Oberstløytnant Nordskog er i betydelig grad benyttet som kilde i denne artikkelen. Det er tre årsaker til det: (1) Han var (er) en av de mest erfarne innen fagfeltet targeting ved FOH da operasjonene i Libya startet; (2) han var den første Red Card Holder Norge sendte for å håndtere operasjonene i OOD og OUP og dekker dermed den mest sårbare perioden i operasjonene som denne artikkelen i hovedsak konsentrerer seg om; (3) Nordskog har også holdt foredrag på Luftmaktseminaret i Trondheim om sine erfaringer foran Luftforsvarets ledelse, politikere og media, noe som kan antas å medføre en kvalitetssikring av informasjon som er mer bearbeidet fordi den derved er etterprøvbar og offentlig.
16Oberst Rachel A. McCaffrey (US Air Force) er sjef for etterretningsdivisjonen ved NATOs «air component» i Ramstein. I forbindelse med operasjonene i Libya var oberst McCaffrey sjef for etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringsdivisjonen (ISRD) i OUP, hvor hun var ansvarlig for «commanding and controlling all ISR operations, including: analysis, correlation and fusion; targeting; collection management; and processing, exploitation and dissemination management» (McCaffrey 2012).
17Oberst Coglitore: «We did have an OPLAN. It was developed and coordinated in a mere 5 days along with two other OPLANS we were already working to develop. The compressed timeline, limited number of personnel, and a number of unknowns such as the availability of air assets, personnel, intelligence, an adaptive threat, and the end state the NAC would eventually agree upon made planning development difficult. This essentially made any initial strategy developed during the short planning phase obsolete from the onset of operations. As these variables became more understood and less dynamic, a more cohesive strategy evolved by early May». Oberstløytnant Aaron W. Clark: «Lieutenant General Jodice requested my presence in theater to put a fresh pair of eyes on OUP strategy. When I arrived in theater on 7 May 2011, air operations seemed disconnected and appeared to lack a central guiding theme. Shortly thereafter, I joined a strategy team put in place by CFACC to evaluate the operation and provide a more focused strategy. The strategy which evolved was briefed to the CJTF commander, Lt Gen Bouchard, in late May and the air component began using this strategy to guide operations in early June».
18Dr. Benjamin Schreer er Senior Lecturer, Graduate Studies in Strategy & Defence, School of International, Political & Strategic Studies ved Australian National University, redaktør for journalen Security Challenges, og «member of the board of trustees of the Cologne Forum for International Relations and Security Policy».
19Nordskog mener at dette ikke er helt riktig, og mener det forhold at manglende etablerte rutiner snarere førte til at man brukte mer tid på kvalitetssikring av målet og at terskelen for å kontakte FOH derfor var lav (Nordskog 2012b).
20Prinsippet om ansvar for å beskytte som hovedgrunn for å tillate bruk av makt mot et av FNs medlemsland (ibid).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon