Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Lover uten grenser: Sexkjøpsloven, ekstraterritorialitet og en ny middelalder



MSc, vinner av Ordingprisen 2013, Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) ingvildjohnsen4@gmail.com

  • Side: 59-84
  • Publisert på Idunn: 2013-03-06

Abstract

Extraterritoriality and morality: laws without borders

The concept «extraterritoriality» is an excellent point of departure for study of the contingent character of territorial sovereignty. Extraterritorial practices are widespread. Theories of the sovereign state pretend they are not because that would seemingly undermine the state, while in many respects they are what makes ‘sovereignty’ possible. This article gives a short review of extraterritorial practices historically, focusing on one contemporary case; namely, the 2009 the Norwegian ban on the purchase of sexual services. This law cannot be considered a smoother of relations, but instead a wider claim for justice in the face of global crime. It could easily be argued that the law itself is an expression of moralism rather than an effective legal tool. The issues addressed in this paper are thus several: What is the relationship between sovereignty/order and extraterritoriality? Is the development which the Norwegian law exemplifies a return to a medieval organization of authority where religious or moral claims are dominant? Or how should such a law in fact be explained?

Nøkkelord: extraterritoriality, sovereignty, global crime, neo-medievalism

Sammendrag

Begrepet «ekstraterritorialitet» gir en utmerket inngang til å studere den territorielle suverenitetens betingede karakter, og hvordan et internasjonalt samfunn er avhengig av at stater bryter med suverenitetsprinsippet. Denne artikkelen foretar en kort gjennomgang av hvordan ekstraterritorielle praksiser har fungert historisk, men med hovedvekt på et eksempel fra vår samtid, nemlig sexkjøpsloven som trådte i kraft i Norge i 2009. Denne loven kan ikke betraktes som en slags tilrettelegger for gode relasjoner, slik tilfellet er med mange andre ekstraterritorielle praksiser. Snarere er loven knyttet til et bredere krav om rettferdighet som motsvar til internasjonal kriminalitet. Det er også mulig å argumentere for at sexkjøpsloven er et uttrykk for moralisering snarere enn å være et effektivt juridisk redskap. Slik sett kan loven betraktes som en del av en trend som fører oss tilbake til lappeteppet av religiøse og moralske autoritetskrav som eksisterte i middelalderens Europa.

Nøkkelord: Ekstraterritorialitet, suverenitet, internasjonal kriminalitet, sexkjøpsloven, ny middelalder

There are also those who think that an act of cruelty committed, for example, at Constantinople may be punished at Paris for [the] abstracted reason that he who offends humanity should have enemies in all mankind … as if judges were to be the knights errant of human nature in general, rather than guardians of particular conventions between men (Beccaria i Chehtman 2010: 114).

Den suverene territorialstaten anses gjerne som den grunnleggende byggesteinen i internasjonale relasjoner. Den kan betraktes som et klart avgrenset område som er fullstendig underordnet den suverenes autoritet og kontroll. Kun den suverenes lover gjelder, med den konsekvens at relasjoner mellom de suverene er ordnet. Men dersom staten studeres nærmere, oppdager en utstrakte unntak fra denne normen, som for eksempel tax free-soner på flyplassene, ambassader hvor mennesker i konflikt med myndighetene kan søke beskyttelse, og staters krav om å få straffe dem som truer dem, uansett hvor de mistenkte var da de utførte handlingen. Det grunnleggende prinsippet er at lover gjelder innenfor et gitt territorium, men unntakene fra dette prinsippet er mange. Et standard unntak er for eksempel at stater har jurisdiksjon over handlinger som kan true deres suverenitet eller sikkerhet. Noen fremmer også prinsippet om at stater burde ha jurisdiksjon over egne statsborgere, og generelt er det blitt vanligere å holde egne statsborgere ansvarlige overfor lovgivningen også når de befinner seg innenfor et annet lands suverene territorium. Ikke minst er denne forståelsen av jurisdiksjon i tråd med den forståelsen som dominerte før territorialstaten ble den fundamentale aktøren i internasjonale relasjoner. Kort oppsummert: Det internasjonale systemets normer, inklusive de normene som assosieres med westfalsk suverenitet og internasjonal juridisk suverenitet, har alltid vært kjennetegnet av organisert hykleri (Krasner 1999).

Ekstraterritorialitet gir en utmerket inngang til å studere den territorielle suverenitetens betingede karakter og er et fenomen som kan sammenlignes med svartebørsen på for eksempel Cuba: Alle vet at den finnes, alle later som om den ikke gjør det, og den er en helt nødvendig forutsetning for å opprettholde den offisielle versjonen av hvordan verden fungerer. På samme måte er ekstraterritorielle praksiser utstrakte, og teorier om den suverene staten overser dem fordi de tilsynelatende underminerer staten, samtidig som de i mange tilfeller er nettopp det som gjør ‘suverenitet’ mulig. Gjennom historien har ekstraterritorielle praksiser blant annet vært viktige for å muliggjøre relasjoner mellom folk og stater.1 Hvorfor har de vært så vanlige, og fungerer de fortsatt på samme måte?

Denne artikkelen foretar en kort gjennomgang av hvordan ekstraterritorielle praksiser har fungert historisk, men med hovedvekt på et eksempel fra vår samtid, nemlig sexkjøpsloven som trådte i kraft i Norge i 2009. Denne loven kan ikke betraktes som en slags tilrettelegger for gode relasjoner, slik tilfellet er med mange andre ekstraterritorielle praksiser. Snarere er loven knyttet til et bredere krav om rettferdighet som motsvar til internasjonal kriminalitet. Det er også mulig å argumentere for at sexkjøpsloven er et uttrykk for moralisering snarere enn å være et effektivt juridisk redskap. Slik sett kan loven betraktes som en del av en trend som fører oss tilbake til middelalderens internasjonale orden. Temaene som blir problematisert i denne artikkelen er dermed flere: Hva er forholdet mellom suverenitet/orden og ekstraterritorialitet? Er den utviklingen den norske sexkjøpsloven eksemplifiserer, et uttrykk for en tilbakevending til en middelaldersk orden hvor religiøse og moralske krav dominerer? Hvordan kan denne og lignende ekstraterritorielle lover forklares?For å besvare disse spørsmålene, vil artikkelen først etablere hvordan suverenitet ble etablert som et styrende prinsipp i internasjonal politikk. Gjennom denne prosessen ble politikk og religion gradvis adskilt. Deretter ser jeg nærmere på hvordan ekstraterritorielle praksiser har fungert historisk før suverenitet ble det overordnede prinsippet i internasjonale relasjoner, hvordan slike praksiser har fungert som et nødvendig redskap for å opprettholde suverenitet, samtidig som de har bidratt til å underminere den samme suvereniteten. Her er det viktig å understreke den funksjonen ekstraterritorialitet har hatt i å muliggjøre internasjonale relasjoner. Den norske sexkjøpsloven vil deretter behandles som et eksempel på vår tids holdning til disse spørsmålene. Loven vil diskuteres i kontekst av en større tanke om global rettferdighet. Avslutningsvis drøfter jeg hvorvidt sexkjøpsloven er et eksempel på en ønsket utvikling. Er loven å betrakte som et eksempel på et fornuftig tiltak mot internasjonal kriminalitet, eller antyder den snarere en negativ utvikling mot en ny middelalder hvor uklare rettsprinsipper råder?

Ekstraterritorialitet

Men først, hvordan skal vi forstå begrepet ekstraterritorialitet? Dekker det alle praksiser hvor territorium ikke er grunnlaget for å avgrense autoritet og kontroll? I så fall har alle ordninger for å løse juridiske konflikter mellom personer fra forskjellige kulturer vært ekstraterritorielle. Alternativt, dekker begrepet kun den fiksjonen som ligger til grunn for å anse for eksempel statsledere, diplomater og deres kofferter, og militære styrker i fredstid som en del av staten de kommer fra og ikke den hvis territorium de befinner seg på?2 I litteraturen finnes det eksempler på begge forståelser. Cambridge Dictionaries Online definerer ekstraterritorialitet som «the right of foreign citizens to be tried by the laws of the country they are from, not the laws of the country where they live» (Cambridge Dictionaries Online 2012). En slik definisjon impliserer at ekstraterritorialitet er det samme som prinsippet om personality of law – en tradisjon hvor jurisdiksjon avhenger utelukkende av nasjonaliteten til den som er anklaget for noe kriminelt, eller har kommet med et krav overfor en annen. Encyclopædia Britannica definerer ekstraterritorialitet noe annerledes: «extraterritoriality, also called exterritoriality, or diplomatic immunity, in international law», henviser til «the immunities enjoyed by foreign states or international organizations and their official representatives from the jurisdiction of the country in which they are present …» (Encyclopædia Britannica 2012). Turan Kayaoğlu (2007) skriver at stater kan kreve jurisdiksjon innenfor andre staters grenser på tre måter. For det første kan stater kreve jurisdiksjon over et område i en annen stat, for eksempel over en militærbase. For det andre kan de kreve jurisdiksjon over aktiviteter i en annen stat, som vi ser i konkurranse- eller miljølovgivning. For det tredje kan stater kreve jurisdiksjon over bestemte personer i en annen stat, som for eksempel diplomater, militærpersonell og fredsbevarende styrker. Kayaoğlu selv skriver om et mer avgrenset fenomen, nemlig når stater krever jurisdiksjon over også sine ordinære innbyggere når de befinner seg i en annen stat:

In a form of extraterritorial jurisdiction, extraterritoriality, states claim jurisdiction over their citizens. Although this form of extraterritoriality is extinct, Western states claimed jurisdiction over their citizens in non-Western, noncolonized countries in the second half of the nineteenth and first half of the twentieth century (Kayao?lu 2007: 650).

I motsetning til hvordan denne artikkelen definerer ekstraterritorialitet, betrakter Kayao?lu det som begrenset til én spesifikk praksis og én historisk periode. Selv om den spesifikke praksisen Kayao?lu beskriver har blitt avsluttet, florerer ekstraterritorielle praksiser generelt. En kan faktisk argumentere for at de blir mer og mer omfattende, noe jeg vil gjøre her. Alejandro Chehtman er en av dem som fremmer et slikt syn:

Extraterritoriality is deeply entrenched in the modern practice of legal punishment. States often claim the right to punish certain offences provided for under their own domestic law even when they are committed outside their territorial boundaries. Many of them, for instance, claim the right to punish certain offences committed abroad by or against their own nationals, or certain crimes such as the counterfeiting of their currency, espionage or treason (Chehtman 2010: 1).

Kravet Chehtman viser til er kjent som beskyttelsesprinsippet, noe som innebærer at stater har rett til å beskytte sin egen suverenitet uansett hvor de som truer den befinner seg. Med andre ord er suverenitetsprinsippet i praksis avhengig av muligheten til å handle i strid med det. Ikke bare er ekstraterritorialitet tett innvevd i statssystemet, det har også blitt mer utbredt i internasjonal politikk de siste 70 årene. Særlig siden slutten av den kalde krigen har det pågått en viktig utvikling mot et større grunnlag for ekstraterritoriell jurisdiksjon og straff i folkeretten (Chehtman 2010). Denne utviklingen vil bli diskutert mer utfyllende under, men på det nåværende tidspunkt kan det være nyttig å se på hvorfor stater oppfatter ekstraterritorielle ordninger som ønskelige. En årsak kan være det relativt allmenngyldige synet at ens egne lover er best egnet til å dømme egne statsborgere. I to nyere, profilerte saker hvor norske statsborgere har blitt siktet for kriminelle handlinger i utlandet, har for eksempel norske myndigheter arbeidet for å få de tiltalte (og dømte) utlevert til soning i Norge. I en av sakene har muligheten for dødsstraff for de dømte veid tungt, men også det at forholdene i fengselet ikke er gode og at fangene muligens har blitt utsatt for trakassering. Med andre ord, det eksisterer en oppfatning (som ofte stemmer med virkeligheten) om at ens eget system er bedre. På 1800-tallet var denne oppfatningen enda mer utbredt, og det ble sett på som nødvendig å institusjonalisere et vestlig – kristent – system for amerikanske og britiske statsborgere i Asia for å sikre rettferdighet. Douglas Howland kaller fenomenet ‘bærbart statsborgerskap’ (Howland 2009: 35). Caset med den norske sexkjøpsloven er også et eksempel på bærbart statsborgerskap. Loven handler riktignok ikke om å sikre rettferdighet for egne statsborgere, men om rettferdighet i en mye større kontekst. I det følgende vil jeg som nevnt også se på andre årsaker til at ekstraterritorialitet har vært – og fortsatt er – en vanlig måte å løse juridiske konflikter på, blant annet personality of law, problemet med den ‘fremmede’, for å muliggjøre handel, og for å muliggjøre et internasjonalt samfunn. Først vil jeg etablere tanken om suverenitet som en løsning på juridisk uorden og som et prinsipp som betød at moralske krav ikke lenger ble en stor kilde til konflikt, siden autoritet ble avgrenset gjennom territorielle grenser. Det implisitte spørsmålet, som er denne artikkelens hovedanliggende, er hvorvidt den norske sexkjøpsloven kan betraktes som et steg tilbake til den juridiske uorden og de overlappende autoritetsområder suverenitetsprinsippet opprinnelig skulle erstatte.

Suverenitet: Orden i anarkiet

I sterk kontrast til personality of law-prinsippet og ekstraterritorialitet generelt, står definisjonen av territorialstaten. I 1812, i en mye omtalt sak i amerikansk høyesterett som omhandlet skipet Exchange, la dommeren suverenitetsprinsippet til grunn i domsavsigelsen:

The jurisdiction of the nation within its own territory is necessarily exclusive and absolute. It is susceptible of no limitation not imposed by itself … All exceptions, therefore, to the full and complete power of a nation within its own territories, must be traced up to the consent of the nation itself. They can flow from no other legitimate source (sitert i Liu 1925: 17).

På samme måte skriver Hendrik Spruyt at i territorialstaten er kriteriet for å bestemme hvor krav om suveren jurisdiksjon skal begynne og slutte «… a purely geographic one … the modern state defines individuals by spatial markers, regardless of kin, tribal affiliation, or religious beliefs» (Spruyt 1994: 34). Individer tildeles en nasjonal identitet utelukkende fordi de bor på et bestemt sted. I tillegg til å være territoriell, kjennetegnes den moderne staten av indre suverenitet. Den krever ikke å regjere utenfor sitt territorium og godtar ingen annen autoritet innenfor, «it is the final locus of jurisdiction» (ibid.: 34–35). Dette er selve kjernen i suverenitetsprinsippet i mange tilfeller, og essensen i det konseptuelle paret anarki og hierarki.

Mange deler synet på suverenitet som et resultat av et behov for orden. I tillegg blir suverenitet ofte sett på som et redskap for å redusere religiøse konflikter og avgrense autoritet på et annet grunnlag enn religion. Den moralske begrunnelsen for autoritet var ikke lenger basert på et universelt behov for frelse, men på at staten var en moralsk enhet. For eksempel skriver Tuomas Forsberg at «… the birth of the state Westphalian system has been explained by the requirements of the international governance that was needed to pacify the European scene after the Thirty Years’ War» (Forsberg 1996: 364). John D. Kelly og Martha Kaplan skriver at den westfalske fredsavtalen «was about ending the requirement (leaving simply the prospect) that Reformation politics would destabilize European inter-state relations» (Kelly & Kaplan 2009: 169–70). Robert Jackson ser på suverenitet som «a historical innovation of certain European political and religious actors who were seeking to escape from their subjection to the papal and imperial authorities of medieval Europe and to establish their independence of all other authorities …» (Jackson 2007: 6). Jackson understreker også hvorfor det var et behov for et ordnende prinsipp når han skriver at fra vårt perspektiv skiller den europeiske middelalderen seg ut på grunn av kompleksiteten i juridisk autoritet og den forvirringen som fulgte med. Han identifiserer tre trekk som utgjør denne kompleksiteten: «extensive ‘fragmentation’ of judicial authority; ‘tangled’ and puzzling interconnections of courts and other judicial bodies; and lastly their ‘ineffectiveness’» (ibid.: 31). Saker kunne for eksempel bli hørt i forskjellige rettsinstanser som utøvde parallell og overlappende jurisdiksjon. John Ruggie ser på transformasjonen fra middelalderens system til det moderne delvis som et resultat av en endring i ‘sosial epistemologi’ – «the mental equipment that people drew upon in imagining and symbolizing forms of political community» (Ruggie 1993: 157). Ruggie fremhever særlig tre endringer. De to første er de velkjente prinsippene cujus regio eius religio, som ga lokale herskere rett til å bestemme religionen i sitt territorium, og Rex in regno suo est Imperator regni sui, som etablerte at den lokale herskerens autoritet over sitt område kunne lignes med keiserens autoritet i sitt. Den tredje viktige endringen er gjenoppdagelsen av et konsept fra romersk lov, nemlig absolutt og eksklusiv privat eiendom. Det bidro sannsynligvis til å formulere ideen om absolutt og eksklusiv suverenitet (ibid.).

Å hevde at suverenitet er et ordnende prinsipp som har medvirket til at universell religion ble moderert av territoriell autoritet, er med andre ord ikke kontroversielt. Å hevde at den territorielle staten har fullstendig makt innad i staten og ikke krever å styre utenfor sine grenser, er derimot mer en beskrivelse av suverenitet som teoretisk konstruksjon enn en beskrivelse av faktiske hendelser og praksiser. Som Lauren Benton skriver:

… sovereignty is often more myth than reality, more a story that polities tell about their own power than a definite quality they possess. Most boundaries are porous and many are contested, and states cannot consistently enforce laws to regulate activities across and within borders … Political space everywhere generates irregularities: polities and subpolities secure exemptions from legislation, jurisdictions guard their autonomy, and subjects and citizens seek to expand or protect extraterritorial legal rights. Peculiar forms of attenuated and partial sovereignty are as common to political life as acts of corruption, and they are politically more far reaching in their effects (Benton 2010: 279).

Bentons refleksjon problematiserer det resten av denne artikkelen skal dreie seg om, nemlig ekstraterritorialitet. Den neste delen vil gi et historisk riss av ekstraterritorielle praksiser. Dette historiske bakteppet er nødvendig for den videre diskusjonen av forholdet mellom orden og disse spesielle juridiske regimene.

Ekstraterritorielle praksiser

Det finnes en rekke forskjellige årsaker til at ekstraterritorielle praksiser har vært så utbredte gjennom historien: de har fremmet handel, sikret ‘rettferdighet’ for egne statsborgere i utlandet, fungert som et redskap for imperiebygging, fasilitert relasjoner mellom suverene enheter, eller simpelten vært et uttrykk for prinsippet personality of law. Ekstraterritorialitet kan enten betraktes som noe som skaper mer uorden og flere gråsoner, eller det kan ses som det lokus hvor det internasjonale samfunnet trer frem, som «the nucleus of the collective system of … states … outside of which no sovereign could survive» (Bozeman i Ruggie 1993: 165).

Personality of law

Verdenshistoriens mest berømte rettssak var visstnok et eksempel på usikker jurisdiksjon. Ifølge Johannesevangeliet ble Jesus brakt inn for den jødiske juridiske og administrative instansen, Sanhedrin. Men fordi Palestina var under romersk herredømme, kunne bare en romer idømme dødsstraff:

The gospel of John indicates that the Sanhedrin turned Jesus over to Pilate because it lacked the power to impose death: Pilate said to them, 'Take him yourselves and judge him according to your law.’ The Jews replied, ’We are not permitted to put anyone to death’ (Lindner 2002).

Resten er historie, og selv om rettssaken mot Jesus ikke er et typisk eksempel på ekstraterritorialitet ettersom Palestina var under romersk herredømme, tjener den likevel som et eksempel på tanken om at en bør dømmes av ens egne religiøse og tradisjonelle lover. Med andre ord er den et eksempel på personality of law som er en viktig historisk forløper for ekstraterritorialitet.

Autoritetskrav kan ikke være ubegrensede. Det er umulig å hevde en rett til, håndheve og legitimere myndighet over alt alle gjør. Siden autoritet må være begrenset for å være begripelig og mulig å utøve, har individer og organisasjoner vanligvis valgt å begrense sine krav om autoritet til én spesiell aktivitet eller én spesiell gruppe mennesker. Autoritetskrav som knytter seg til mennesker, som for eksempel de fremsatt av Den katolske kirke overfor de troende, er gjeldende uansett hvor personen befinner seg (Gayton 1996). Personality of law og den føydale organiseringen av autoritet er fundamentalt annerledes enn vår moderne orden på mange måter. Jeffrey Gayton har studert Hundreårskrigen ved å se på praksiser som fremstår som gåter for oss fordi autoritetskrav i middelalderen var personlige og ikke territorielle. En av disse gåtene er Englands jakt på eksklaver, noe som med moderne øyne er upraktisk ettersom de befinner seg langt unna hovedterritoriet. Men som Gayton skriver: «By viewing medieval state authority claims as personal, exclaves in a sense ‘disappear’ from the map» (1996: 4). Selv om tidligere måter å organisere autoritet på også kunne vises som områder på et kart, var ikke ens posisjon i den føydale strukturen definert av hvor en befant seg. I stedet var plikter og rettigheter avhengig av ens posisjon i et nettverk av personlige bånd (Spruyt 1994). Dette er også kjent som heteronomi. Etter Romerrikets ‘fall’ var det ikke uvanlig å observere at

… in the same country – and even the same city at times – the Lombards lived under Lombard law, and the Romans under Roman law. This differentiation of laws extended even to the various branches of the Germanic invaders; the Goths, the Franks, the Burgundians, each submitted to their own laws while resident in the same country. Indeed, the system was so general that in one of the tracts of the Bishop Agobard, it is said: ‘It often happens that five men, each under a different law, would be found walking or sitting together’ (Liu 1925: 27–28).

Shih Shun Liu fremmer synet om at den grunnleggende underliggende logikken for ekstraterritorialitet også på 1800-tallet var personality of law. Han refererer til en traktat fra 1631 – altså ikke mye eldre enn Westfalertraktaten – som regulerer forholdet mellom keiseren i Frankrike, Louis XIII, og Molei Elqualid, keiser i Marokko. I traktaten stadfestes det at det skal være absolutt gjensidighet når det gjelder ekstraterritoriell jurisdiksjon (Liu 1925: 40). Disputter mellom marokkanere i Frankrike skulle løses i henhold til marokkansk lov, og omvendt, og i konflikter mellom mennesker av ulik nasjonalitet skulle lokale autoriteter ha jurisdiksjon. Liu skriver at denne traktaten langt på vei bør ses som et bevis på at

the institution of extraterritoriality was not contrived, at the beginning at any rate, … to meet the special situation of a defective legal system in non-Christian powers. The explanation must be sought, if anywhere, in the tradition of the personality of laws long prevalent in Europe … (Liu 1925: 45).

Problemet med ‘den fremmede’ og handel

I tillegg understreker Liu hvordan ekstraterritorialitet var et viktig redskap i møte med fremmede. Liu skrev i 1925, da begrepet ekstraterritorialitet først og fremst refererte til de juridiske arrangementene vestlige stater hadde i Asia for å sikre at deres statsborgere ble dømt i henhold til vestlig lov.3 Årsaken til denne ordningen, ifølge Liu, er at mennesker som er en del av den vestlige sivilisasjon skiller seg fra de lokale «[o]wing to diversities in law, custom, and social habits …» (Liu 1925: 19) Med andre ord, kjernen i ekstraterritorialitet er at fremmede bør behandles annerledes enn de som er en del av ‘nasjonen’, slekten eller stammen. I det antikke Hellas og Roma ble spesielle tjenestemenn, praetor peregrinus, oppnevnt for å behandle juridiske konflikter mellom fremmede (Leira & Neumann 2010).4 Denne personen var en romer som administrerte det lovverket som gjaldt de som ikke var borgere i Roma. Det at denne offiseren fantes, viser «… the extralegal status of the foreigner in ancient times, out of which most probably extraterritoriality drew its impetus in its early development» (Liu 1925: 27). Det finnes også gamle eksempler på at utenlandsk lovverk ble benyttet overfor fremmede, som armenerne under keiser Justinian. De kunne selv mekle i spørsmål om giftermål, eiendom og personlig status (ibid.).

Et viktig aspekt av det som gjorde fremmede til nettopp fremmede, var religion. Som Liu skriver:

An identity of religious worship seems to have been during this period a necessary condition of a common system of legal rights and obligations. The barbarian was outside the pale of religion, and therefore incapable of amenability to the same jurisdiction to which natives were subjected (Liu 1925: 23).

I sammenheng med den fremmede argumenterer Turan Kayao?lu for at ekstraterritorialitet ofte har blitt brukt for å bygge imperier, ikke bare for å fremme relasjoner mellom kulturer. I Japan (1856–1899), Det ottomanske riket/Tyrkia (1825–1923) og Kina (1842–1943) hadde vestlige ekstraterritorielle rettsinstanser jurisdiksjon over vestlige borgere. Ingen av disse landene var kolonier formelt, men på grunn av disse praksisene kunne de gjerne kalles semikolonier (Kayao?lu 2010). Ifølge Kayao?lu kan ikke disse praksisene forklares som et ønske om makt alene: «power and material self-interest alone cannot explain the patterns of legal imperialism. The categories of extraterritoriality were the categories of civilization: Western versus non-Western states» (Kayao?lu 2010: 9). De kan altså ses på som en annen måte å håndtere den fremmede på.

Handel var opplagt en viktig årsak til at ekstraterritorielle praksiser utviklet seg. Kjøpmenn reiste, og det var nødvendig å klargjøre hvem som skulle dømme dem, i henhold til hvilken lov, hvis konflikter oppsto. Slike problemer krevde en person med juridisk kompetanse og autoritet som kunne ‘ta med seg’ nasjonal jurisdiksjon til fremmede land – hvis statsborgerskap var bærbart, måtte jurisdiksjon også kunne tas med i bagasjen. Denne personen utviklet seg til å bli det vi i dag kaller en konsul (Leira & Neumann 2010). De ble normalt valgt lokalt, under mer eller mindre kontroll fra enheten som sendte dem, og hadde fått sin posisjon etablert gjennom traktater. Men hvorfor var det så viktig å etablere disse autoritetsfigurene? Halvard Leira og Iver B. Neumann peker på behovet for sikkerhet når en handlet med fremmede over avstand: «for long-distance trade to flourish, transaction-costs had to be reduced. For traders this implied that they must be able to trust counterparts they might only meet once, and merchants must be able to trust agents in foreign ports taking care of their business for them» (Leira & Neumann 2010: 11). Juridiske arrangementer var – og er – til for å ordne relasjoner mellom mennesker, enten det er snakk om å sikre en rettferdig forretningsavtale, eller på grunn av uforenlige religiøse lover. Men orden kan også svekkes av juridiske arrangementer, og det er akkurat hva Howland finner i sine studier av ekstraterritorialitet i Kina og Japan (Howland 2009). Som vi skal se er poengene Howland gjør, også relevante for å vurdere den norske sexkjøpsloven som et eksempel på ekstraterritorialitet.

Juridisk tvetydighet i Asia

En kunne tenke seg at ekstraterritorialitet ville ordne relasjonene mellom stormaktene og Kina, Japan og Det ottomanske riket. En kunne også tenke seg at et slikt regime ville skape et kompromiss mellom personality of law og territoriell suverenitet som var gunstig, selv om den diskriminerte de østlige statenes suverenitet. Howland (2009) finner i sine studier at ekstraterritorialitet produserte en tvetydig sone («zone of ambiguity») som var en kilde til forvirring og resulterte i konflikter mellom stormaktene i saker hvor flere prinsipper for å avgjøre jurisdiksjon eksisterte parallelt. Han studerer tre konflikter som omhandlet sjømenn hvis nasjonalitet var en annen enn det skipet de tjenestegjorde på. Den første saken gjaldt Sundström, en svensk sjømann i tjeneste på et britisk skip, som overfalt et medlem av mannskapet mens skipet var i kinesisk farvann. Den britiske overdommeren i Shanghai observerte at skipets nasjonalitet normalt ville avgjøre hvilken konsul som hadde myndighet i saken. Siden skipet hadde brakt forbryteren til stedet hvor han begikk noe kriminelt, burde dets myndigheter behandle saken. Amerikanerne var ikke enige i denne argumentasjonen, og mente i stedet at forbryterens nasjonalitet var avgjørende. Men i tillegg fremmet den amerikanske konsulgeneralen i Shanghai amerikansk myndighet over enhver person på et amerikansk skip, uansett hvor skipet befant seg, med unntak av de forbrytere som ble arrestert i en kristen havn av det landets myndigheter. Som Howland skriver, synes det som om konsulgeneralen forsøkte å få både i pose og sekk, ved å slå sammen ekstraterritorielle rettigheter og vestlig suveren jurisdiksjon i en ny norm. Den britiske overdommer, på sin side, holdt på sin posisjon og stadfestet at han ville hevde jurisdiksjon over alle medlemmer av mannskapet på et britisk skip «… even in a Christian port, lest he or any British official risk the danger of foreign sailors on British ships going untried and unpunished» (Howland 2009: 41). Den underliggende bekymringen, fra The British Board of Trade, var at manglende jurisdiksjon over utlendinger på britiske skip ville være en trussel mot hele handelsflåten. Formodentlig ga det en følelse av at mannskapet kunne gjøre som de ville hvis de ikke visste hvem de måtte svare for. Men i denne saken var det «the Law Officers of the Crown» som hadde det siste ordet på britisk side. De fastslo at ingen traktat eller eksisterende lov ga den britiske konsulen jurisdiksjon over utlendinger i kinesisk farvann (ibid.: 42). Dermed ser vi tydelig den tvetydige sonen Howland peker på: «Extraterritoriality underscores the fact that as national citizenship became portable, foreign jurisdictions – and the sovereignty that enforced them – became porous» (ibid.: 36). Når vi kommer til 1880 og en sak hvor en britisk sjømann myrdet et medlem av mannskapet på et amerikansk skip i Japan, hevdet amerikanske myndigheter at de hadde jurisdiksjon over enhver om bord på et amerikansk skip, kristen eller ikke. Det ble hevdet at mannskapet på et amerkansk skip hadde midlertidig gitt sin troskap til USA mot at de fikk beskyttelse fra amerikanske myndigheter. Den typen argumentasjon Howland dokumenterer fra disse sakene er interessant også i en analyse av sexkjøpsloven, både på grunn av den tvetydige sonen som oppstår rundt praksiser som i realiteten åpner for at orden må vike for en åpen kamp mellom egeninteresser, og på grunn av tanken om troskap til en stat i bytte mot beskyttelse. Men først, et annet og tilsynelatende motstridende perspektiv på ekstraterritorialitet – det synet at den er nødvendig for at et internasjonalt samfunn skal kunne fungere.

Ekstraterritorialitet og det internasjonale samfunn

Et annerledes perspektiv på effektene av ekstraterritorialitet på orden kan finnes i Ruggies forsøk på å identifisere et vokabular for å beskrive hvordan staten og internasjonal politikk er i endring. Han gir et eksempel på hvordan det strenge prinsippet om territoriell suverenitet hindret den gode kommunikasjonen mellom kulturer som personality of law hadde muliggjort. En ny type ekstraterritoriell praksis måtte utvikles for å gjøre mellomstatlige relasjoner enklere. Da ambassader og ambassadører ble et tegn på gjensidig anerkjennelse av suverenitet, oppsto konflikter over hvor mye frihet de skulle ha i det landet de ble sendt ut til. En av disse konfliktene var om ambassadenes kapeller, hvor kilden til uenigheten lå i forskjellene i religion. Kong Edvard VI bestemte at den reformerte bønneboken skulle brukes i alle engelske ambassadekapeller, men den tysk-romerske keiseren Karl V så på dette som kjetteri og ville ikke tolerere det:

It was not uncommon for diplomatic relations to be broken over the issue in the short run. In the long run, however, that proved too costly a solution; the need for continuous and reliable communication among rulers was too great. A doctrinal solution was found instead. Rather than contemplate the heresy of a protestant service at a Catholic court and vice versa, it proved easier to pretend that the service was not taking place in the host country at all but on the soil of the homeland of the ambassador. And so it gradually became with other dimensions of the activities and precincts of embassy. A fictitious space, designated ‘extraterritoriality,’ was invented (Ruggie 1993: 165).

Ruggie siterer Garrett Mattingly som har denne beskrivelsen av prossessen: «By arrogating to themselves supreme power over men’s consciences, the new states had achieved absolute sovereignty. Having done so, they found they could only communicate with one another by tolerating within themselves little islands of alien sovereignty» (Ruggie 1993: 165). Disse ‘øyene’ av utenlandsk suverenitet var det som gjorde et internasjonalt samfunn mulig, og er det Ruggie kaller «the unbundling of sovereignty». Disse lokusene er institusjonelle negasjoner av eksklusiv territorialitet som dermed kan håndtere tema som er transterritorielle: «Nonterritorial functional space is the place wherein international society is anchored» (ibid.).

Ut fra denne korte oversikten over ekstraterritorielle praksisers historie kan en rekke poenger tas med inn i analysen av den norske sexkjøpsloven: Ekstraterritorialitet har ordnet og muliggjort kommunikasjon mellom folk og stater. Den har gjort handel enklere og mer forutsigbart, gjort det lettere for mennesker med forskjellig religion å leve på samme sted, og sikret ‘rettferdighet’ for borgere som befinner seg i utlandet. På den andre siden har den også skapt uorden og konflikt fordi den underminerer det grunnleggende ordnende prinsippet i anarkiske internasjonale relasjoner: den suverene territorielle staten. Som vist av Howland kan ekstraterritorialitet og personality of law skape overlappende jurisdiksjoner i konflikt med hverandre. På jakt etter rettferdighet for egne borgere skapte Storbritannia og USA tvetydige soner («zones of ambiguity») gjennom sine bilaterale avtaler med Kina og Japan ettersom disse avtalene aldri ville forutse alle mulige situasjoner som kunne oppstå i den virkelige verden. I tillegg var det et juridisk system som undertrykte andre staters suverenitet. Et annet aspekt som bør trekkes frem, er som nevnt hvordan partene i Howlands fremstilling argumenterte for et spesielt juridisk regime. Troskap og lojalitet til staten var et viktig prinsipp i konflikten mellom britiske og amerikanske mydigheter når det gjaldt jurisdiksjon. Er troskap fortsatt viktig for å rettferdiggjøre lover? Ligger det en mer omfattende norsk selvforståelse bak sexkjøpsloven, som krever at norske statsborgere handler i samsvar med en spesifikk moralsk kodeks? Prinsippet om at staten bør ha jurisdiksjon over egne statsborgere – nasjonalitetsprinsippet – er faktisk ikke så kontroversielt i eksisterende folkerett. Som vist kan en argumentere for at den opprinnelige forståelsen av lover var personlig, og at det først var territorialstaten som i det hele tatt gjorde det mulig å stille utlendinger/fremmede for stedets lover – lex loci (Chehtman 2010: 59–60). Nasjonalitetsprinsippet kan faktisk også ses på som tett knyttet til troskap: «the nationality principle is based on the special relationship that links the individual to the state of which they are members. This relationship is usually referred to as allegiance» (Chehtman 2010: 65). Et annet punkt som kan tas med videre fra denne gjennomgangen, er den vekten som har blitt lagt på straff. Som den britiske overdommeren i Shanghai argumenterte, var det viktigere at en forbryter ble straffet og visste hvilke regler han måtte følge enn å holde strengt på nasjonalitetsprinsippet. I den norske sammenhengen vil rasjonalet snarere være at det er viktigere å straffe forbryteren enn å holde på territorialprinsippet, men begge tilnærminger til rettferdighet fremmer statens ansvar for å straffe.

Knyttet til ansvar er også Ruggies syn på ekstraterritorialitet som det lokus hvor et internasjonal samfunn blir mulig. Hvis globale problemer og internasjonal kriminialitet ikke kan løses ved å tviholde på territorialitet, er det kanskje nødvendig med en endring i juridiske prinsipper? På den annen side er begrensninger på staters rettigheter en forsikring mot overilte endringer. Det generelle prinsippet i folkeretten når det gjelder jurisdiksjon er restriktivt på den måten at stater må rettferdiggjøre sin innblanding i saker utenfor eget territorium. Det er gode grunner til å holde på dette prinsippet: «Indeed, leaving States almost unfettered jurisdictional discretion may run counter to the very regulating purpose of the international law of jurisdiction: delimiting States’ spheres of action and thus reducing conflicts between States» (Ryngaert 2008: 21). Hvis stater skal utøve jurisdiksjon utenfor egne grenser, bør de kunne fremme en overbevisende begrunnelse basert på personlige eller territorielle ‘koblinger’. Cedric Ryngaert legger til at vanskeligheten med å definere ‘koblinger’ og ‘interesser’ «has made States’ room for action actually very broad, and has led to an internationally sanctioned system of possibly harmful concurring jurisdiction» (ibid.: 22). Med disse refleksjonene som bakgrunn vil jeg nå gå videre til å se på loven som har kriminalisert nordmenns kjøp av seksuelle tjenester, også i utlandet.

Den norske sexkjøpsloven

Paragraf 5 i den norske straffeloven av 2005 oppgir når loven kan benyttes på handlinger begått i utlandet. De tre mest opplagte tilfellene gjelder handlinger begått mot den norske stat eller statsmyndighet, handlinger som ingen stater har suveren myndighet over og som kan straffes med fengsel, og handlinger som er straffbare også der de ble begått. Handlinger er videre straffbare hvis de rammes av bestemmelser rundt krigsforbrytelser, folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten, eller hvis de er et brudd på krigens folkerett. Ingen av disse punktene er kontroversielle. Som nærmere drøftet under, er disse kriteriene for ekstraterritoriell jurisdiksjon en del av en større utvikling av folkeretten. Hvis handlingen omhandler barneekteskap, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse, er det også straffbart. Sistnevnte har vært ulovlig i Norge siden 1986 og er også i tråd med forpliktelser til menneskerettighetene som de fleste land anerkjenner (se WHO 2008). Videre kan handlinger som innebærer å fjerne barn fra oppnevnte omsorgspersoner og påvirkningshandel straffes hvis de er begått i utlandet. Til slutt er menneskehandel, voldtekt, seksuelle overgrep mot barn, incest og kjøp av seksuelle tjenester på listen. Mange av disse kriminelle handlingene er påvirket av den økte strømmen av mennesker og transaksjoner over landegrenser. Både tvangsekteskap, barneekteskap og kjønnslemlestelse er ulovlig også i utlandet, for å hindre at praksiser som ses på som overgrep simpelthen skjer når personer er på ‘ferie’ i land hvor de ses på som en del av tradisjonen. Likevel har det ikke kommet noen dom i Norge basert på for eksempel loven mot kjønnslemlestelse, noe som er et opplagt problem når lover strekker seg over grenser. De er mye vanskeligere å håndheve.

Det hersker stor enighet om nesten alle punktene som er nevnt i straffeloven, men forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester skiller seg ut. Menneskehandel og alle former for utnyttelse av både voksne og barn var ulovlig allerede før sexkjøpsloven trådte i kraft. Dermed kan det argumenteres for at merverdien av loven kun var å gjøre kjøp av seksuelle tjenester fra voksne, som ikke er ofre for menneskehandel, ulovlig. Denne artikkelen forsøker ikke å avgjøre om noe sånt som en fri og lykkelig prostituert eksisterer, men det faktum at alle former for utnyttelse allerede var forbudt ved lov i 2009, leder tankene mot at denne loven først og fremst handlet om å innta, og kommunisere, et moralsk standpunkt. Alejandro Chehtman legger vekt på dette aspektet ved lovverk generelt: «… punishment is standardly said to involve also an expressive or communicative element. Legal punishment is not only a deprivation of a good, inflicted by an authority for a violation of a rule, but also, and crucially, a kind of language. It is an act of moral communication and, more precisely, of moral criticism» (Chehtman 2010: 32). Argumentene for loven handlet også om hvor viktig det var å kommunisere et bestemt standpunkt.

Hoksrud-saken

At loven ble vedtatt var kontroversielt i 2008, men det var først i 2011 at den virkelig ble gjenstand for en stor mediesak. I september 2011 fulgte et team fra TV 2 etter den norske stortingsrepresentanten Bård Hoksrud og filmet ham idet han kom ut fra bordellet «Brilliant Gentlemens Club» i Riga. Før 2009 ville dette kun vært en flau ripe i lakken for Hoksrud, men etter at den vedtatte loven trådte i kraft 1. januar samme år, var disse handlingene nå ulovlige og straffbare. Det faktum at levende bilder som indikerte at noe straffbart hadde funnet sted ble vist på riksdekkende tv, gjorde det nødvendig for politiet å etterforske saken. Saken ble gitt til Telemark politidistrikt, og ettersom Hoksrud innrømmet å ha brutt § 202 i straffeloven 1902 – § 316 i straffeloven 2005 – ble han idømt en bot på 25 000 NOK (Svarstad 2011). Både det generelle forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester og den utvidede jurisdiksjonen ble kraftig kritisert i etterkant av saken. Medredaktør i Minerva, Anne Siri Koksrud, skrev at Bård Hoksrud hadde gjort noe «dumt og umoralsk», men mente at dette likevel ikke var grunnlag godt nok for norsk jurisdiksjon i utlandet:

En lov mot sexkjøp handler om seksualmoral. Det er svært tvilsom praksis å innføre lovregulering av seksualmoral. Vanligvis er det noe Norge kritiserer sterkt hos andre land: Lovforbud og straff mot homofili, utroskap og annen «usømmelig atferd» er noe vi tar sterk avstand fra. Men når det gjelder å betale noen for å ha sex, har Norge funnet ut hva som er fasiten på god moral. Dette har vi implementert i en lov som gjelder alle nordmenn, uansett om de befinner seg i Norge eller ikke (Koksrud 2011).

Som denne kommentaren peker på, ville norske lovgivere aldri godta at norske statsborgere eller andre som bor i Norge kunne bli straffet i henhold til lover som er svært annerledes fra våre, for eksempel sharialover som forbyr homoseksualitet eller utroskap.5

Det er ingenting i regjeringens proposisjon eller justiskomiteens innstilling til Stortinget som indikerer at slike prinsipielle tema har blitt problematisert. Mulige vanskeligheter med å håndheve loven ble nevnt, men ble ikke sett på som så tungtveiende at de talte mot en lovendring. Flertallet i justiskomiteen påpekte at norsk politi ikke kan etterforske saker på utenlandsk territorium uten den andre statens tillatelse. Komiteen anerkjente at en slik tillatelse sannsynligvis vil være vanskelig å få hvis handlingen det er snakk om er lovlig i den andre staten. I innstillingens formulering heter det at håndhevelse av loven kanskje vil by på «særskilte utfordringer» (Justiskomiteen 2008). På den annen side ser majoriteten det som positivt at Norge går foran på dette området og dermed kan påvirke andre staters lovgivning. De peker også på at andre handlinger er forbudt også i utlandet, sånn som «seksuell omgang med barn under 16 år (andre land kan ha lavere seksuell lavalder), bruk av narkotika, inngåelse av barneekteskap og tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og forbrytelser som er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet» (Justiskomiteen 2008: 9). Hvis det er et faktum at bruk av narkotika er ulovlig også i utlandet, vil det også være et eksempel på en lov det er svært vanskelig å håndheve og, satt på spissen, ikke stort mer enn et budskap til nordmenn om at det er galt å bruke narkotika.6

Fra norske lovgiveres perspektiv er loven opplagt ikke kun et spørsmål om seksualmoral, slik medredaktøren i Minerva skrev. Regjeringens argumentasjon har rettferdiggjort loven som et middel i kampen mot menneskehandel. Loven skulle ha to hovedeffekter: den skulle overbevise befolkningen om at det ikke er akseptabelt å kjøpe seksuelle tjenester (fordi du da støtter organisasjoner som kjøper og selger mennesker), og den skulle redusere strømmen av ofre for menneskehandel til Norge. Norske myndigheter argumenterte for at et forbud mot kjøp av sex var essensielt i kampen mot menneskehandel. Daværende barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem sa for eksempel følgende i en tale:

Det befinner seg mange kvinner (etter hvert også menn) her i byen som er transportert over store avstander for å tjene penger for bakmenn ved å selge sex. Vi har alle hørt om de nigerianske kvinnene gjennom media eller sett dem i gatebildet. Antallet bulgarske prostituerte har også økt radikalt i antall i Oslo de seneste par årene. Det er ingen tvil om at mange av disse er ofre for organisert menneskehandel. Til sammen utgjør de flere hundre. Tenk dere hvilke skjebner som ligger bak! Felles for de aller fleste er sosial urettferdighet og ekstrem fattigdom i hjemlandet (Bekkemellem 2007).

Hun la også til: «Vi vil at folk skal vite at kjøp av sex indirekte bidrar til å understøtte organisert slavehandel!» (Bekkemellem 2007). Det finnes forskning som viser at en lov mot prostitusjon faktisk kan redusere menneskehandel til det landet, og regjeringens resonnement har vært at loven kutter etterspørselen og svekker tendensen til at folk kjøper seksuelle tjenester for første gang i utlandet (Førde 2011).

Norge er også part i en rekke internasjonale avtaler som har som mål å redusere menneskehandel. Siden dette er et globalt problem, er tanken at løsningen må strekke seg over landegrenser og ut over nasjonalstaten. Tidligere justisminister, Knut Storberget, skrev følgende i en kronikk:

Norge er et lite land i verden, men kan spille en rolle som er større enn folketall og størrelse skal tilsi. Vi bør i større grad nå ta initiativ for å bygge opp under internasjonalt samarbeid som setter oss i stand til å møte den globaliserte kriminaliteten. Fra etterretning, gjennom etterforskning og påtale til dom og soning er det viktig å møte utfordringene sammen. Vi må vise at politikk er å ville, også ut over landets grenser. Vi trenger en mer systematisk debatt om internasjonal rettsorden og internasjonal kriminalitetsbekjempelse. Utviklingen av den globale grenseoverskridende kriminaliteten fordrer dette av oss. Vi må vinne suverenitet (Storberget 2007).

Storbergets valg av ord er interessant. Internasjonal kriminalitet er naturligvis en trussel mot staters suverenitet – alle aktører som handler i strid med lovverket utgjør en slik trussel – men det som ikke anerkjennes her, er at det å «ville, også ut over landets grenser» også er en trussel mot suverenitet. På den andre siden av grensen er det en annen stat, og det å håndheve ens egen moralske kodeks over grensen kan ses på som å vende tilbake til en virkelighet suverenitetsprinsippet skulle få slutt på, nemlig lappeteppet av religiøse og moralske autoritetskrav som eksisterte i middelalderens Europa.

Folkerett og rettferdighet

Selv om det norske forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester skiller seg fra andre ekstraterritorielle lover, er det også en del av en større diskurs om internasjonal kriminalitet. Alle de andre provisjonene for ekstraterritoriell jurisdiksjon er refleksjoner av internasjonale konvensjoner og avtaler. Forbud mot seksuelle overgrep mot barn har en av sine kilder i FNs konvensjon om barnets rettigheter fra 1989. I artikkel 34 i konvensjonen heter det: «Partene påtar seg å beskytte barnet mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk. For dette formål skal partene særlig treffe alle egnede nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak …». I 2000 ble FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet undertegnet. I forordet skrev Kofi Annan at med denne konvensjonen demonstrerte det internasjonale fellesskapet

the political will to answer a global challenge with a global response. If crime crosses borders, so must law enforcement. If the rule of law is undermined not only in one country, but in many, then those who defend it cannot limit themselves to purely national means (Annan 2004).

Den samme konvensjonen inneholder en artikkel som bekrefter viktigheten av suverenitetsprinsippet: «Ikke noe i denne konvensjon gir en statspart rett til å utøve, på territoriet til en annen stat, jurisdiksjon og funksjoner som utelukkende er forbeholdt myndighetene i den andre staten etter dens nasjonale lovgivning.» På den ene siden konstaterer altså konvensjonen at internasjonal kriminalitet og sårbare mennesker krever at stater handler også uavhengig av statsgrenser, og på den andre siden opprettholder den suverenitetsprinsippet som det viktigste prinsippet i den internasjonale orden. Presentasjonen gir inntrykk av at det ikke er noen konflikt mellom et ansvar for å beskytte og å straffe, og suverenitetsprinsippet. Men tilsynelatende er det en konflikt mellom disse to verdiene, ellers er de simpelthen ord uten mening. Alternativt forutsetter de en verden hvor alle stater har de samme verdiene og kan forenes mot én felles fiende: internasjonal kriminalitet.

De nevnte konvensjonene er eksempler på en viktig utvikling innen ekstraterritorialitet siden den kalde krigen. Krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og brudd på krigens folkerett er alle underlagt universell jurisdiksjon, noe som betyr at enhver stat kan ta initiativ til å stille individer eller grupper for retten hvis de er mistenkt for å være skyldige i slike forbrytelser, og Den internasjonale straffedomstolen har blitt etablert for å behandle disse sakene. Og som nevnt har ekstraterritorialitet blitt mer relevant i takt med at nye former for internasjonal kriminalitet har utviklet seg og etter som ‘unntakstilstander’ har utfoldet seg. En slik praksis som fikk mye oppmerksomhet gjennom krigen mot terror, var den vilkårlige fengslingen av mennesker på Guantánamo og fengsler i andre land. På samme måte har krav om ekstraterritoriell jurisdiksjon kommet i forbindelse med narkotikahandel på tvers av grenser, cyberkriminalitet og menneskehandel (Chehtman 2010).

Det er også akademikere blant de som mener at den utviklingen blant annet sexkjøpsloven eksemplifiserer er positiv. Paul Arnell baserer sin argumentasjon for det første på allerede etablerte prinsipper i folkeretten. Hvis en handling har konsekvenser på et annet territorium enn der den har blitt begått, er en utvidelse av jurisdiksjonen vanligvis akseptert. Også hvis en handlings konsekvenser inntreffer utenfor territoriet til en stat, kan staten straffeforfølge den ansvarlige – som ved bruk og distribusjon av barnepornografi, for eksempel. Disse to unntakene er ikke engang sett på som ekstraterritorialitet, kun forlengelser av den territorielle jurisdiksjonen. Dette leder til spørsmålet: er ikke essensen av internasjonal kriminalitet at den har konsekvenser langt vekk fra der den først blir begått? Den andre delen av Arnells argument er at nasjonalitet allerede i økende grad blir sett på som grunnlaget for jurisdiksjon. I Storbritannia henvises det til nasjonalitetsprinsippet i flere nye lover, eksempelvis The Sexual Offences Act 1997, The Landmines Act 1998 og The International Criminal Court Act 2001. Forholdet mellom staten og statsborgeren har blitt endret, ifølge Arnell, i sammenheng med at menneskerettigheter har blitt innlemmet i lovverket og at staten har fått et bredere interessebegrep:

It appears that the [criminal] law has evolved from its relatively narrow self-interested territorial purposes. This is most clearly illustrated by the Sex Offenders Act 1997, an enactment that goes considerably further than ‘keeping the Queen’s peace’ or otherwise affection behavior that is or could be inimical to interests within the United Kingdom. This act inter alia aims to protect foreign children (Arnell 2001: 960).

En generell nasjonalitetsbasert jurisdiksjon ville ha mange fordeler, ifølge Arnell, fordi folk alltid ville kjenne loven de måtte forholde seg til selv om de var i utlandet. Nasjonalitetsbasert jurisdiksjon ville sørge for at skyldige ble stilt til ansvar selv om myndighetene på stedet for forbrytelsen, loci delicti, var uvillige eller ikke i stand til å håndtere saken av forskjellige årsaker. Det faktum at det allerede er flere lovbrudd som er under universell jurisdiksjon, er i seg selv et argument for nasjonalitetsbasert jurisdiksjon (Arnell 2001: 958–61).

Arnell er altså positiv til den utviklingen den norske sexkjøpsloven eksemplifiserer, men tar ikke de negative aspektene med i beregningen. Det synes som om han mener at spørsmål om jurisdiksjon ville bli enklere, men hva med etterforskning, håndhevelse, doble statsborgerskap og problemet med lover som er på kollisjonskurs med det som ses på som riktig og rettferdig i et gitt territorium? Ville ikke nasjonalitetsbasert jurisdiksjon føre til et økt antall konflikter når stater har forskjellig lovgivning og jurisdiksjonen er overlappende? Hvis iranske statsborgere som flytter til Norge fortsatt skulle være underlagt iransk jurisdiksjon, er det overveiende sannsynlig at konflikter ville oppstå. Det kunne kanskje gjenopplive den gamle motsetningen mellom kristen, ‘sivilisert’ og ikke-kristen, ‘ikke-sivilisert’ lovgivning. I motsetning til Arnells standpunkt argumenterer Chehtman at statens rett til å straffe bør baseres på «the collective interest of individuals in the state in its criminal laws being in force. This is because having a system of criminal rules in force constitutes a public good that contributes to the well-being of individuals who live under it in a certain way» (Chehtman 2010: 31). Denne forståelsen av straff er ikke kompatibel med å basere seg på nasjonalitetsprinsippet, siden det ikke er like viktig for statsborgernes velferd at deres lover blir håndhevet i utlandet.

Mot en ny middelalder?

Det som står på spill når det gjelder sexkjøpsloven er ikke at den underminerer norsk territorialitet, men andre staters. Det er ikke et nytt fenomen at forbud mot visse kriminelle handlinger virker ut over en stats grenser. Men mange av disse forbudene hersker det stor enighet om, de er kodifisert i internasjonale konvensjoner som er undertegnet av de fleste stater. Kjøp av seksuelle tjenester derimot, er ikke ulovlig i alle andre stater, og det er heller ikke noe alle mener bør være ulovlig. Etter manges oppfatning er det et spørsmål om moral, og det å stille folk overfor moralske krav også når de befinner seg i utlandet, kan ses på som en tilbakekomst av både personality of law og den typen myndighet som dominerte før suverenitet ble et ordnende prinsipp og som baserte seg på religiøse og moralske autoritetskrav. Med andre ord reiser det spørsmålet om hvorvidt den ekstraterritorielle norske loven, og den økende mengden slike lover generelt, kan ses på som en tilbakevending til middelalderens ordning av autoritet og lojalitet. I tidligere tider hadde alle britiske subjekter per definisjon evig lojalitet til staten – den ville ikke engang anerkjenne et skifte i statsborgerskap (Howland 2009: 43). I sakene Howland analyserte ble det argumentert for at staten gir borgeren beskyttelse mot at borgeren ga staten sin troskap og lojalitet. Dette har vært synonymt med at borgeren skulle være villig til å ofre sitt liv for staten i krig. Det å knytte lover til mennesker i vår tid styrker også betydningen av troskap. Hvis du er en norsk statsborger, må du ‘oppføre deg’ selv på reise. Det synes altså som om troskap har blitt et moralsk prinsipp på en annen måte.

Hedley Bull ser på «new mediaevalism» som ett av mange mulige fremtidscenarier i forhold til samtidens statssystem:

If modern states were to come to share their authority over their citizens, and their ability to command their loyalties, on the one hand with regional and world authorities, and on the other hand with sub-state or sub-national authorities, to such an extent that the concept of sovereignty ceased to be applicable, then a neo-mediaeval form of universal political order might be said to have emerged (Bull 1977: 254–55).

Problemet med å legge en slik forståelse av en ny-middelaldersk orden til grunn, er at den ekstraterritorielle rekkevidden av den norske sexkjøpsloven ikke er en svekkelse av norsk suverenitet, men det motsatte: Norge strekker sin suverenitet ut over sine grenser. Men suverenitet er et relasjonelt, sosialt fenomen, og hvis alle stater gjorde som Norge, ville det bety en fullstendig reorganisering av autoritetsrelasjoner.7 Spørsmålet hele denne utlegningen leder frem til er dermed: er dette en utvikling som er ønskelig? Har potensielle konsekvenser blitt tatt med i beregningen? Ifølge Bull er det tvilsomt om en ny-middelaldersk organisering av internasjonal politikk vil være en forbedring. På den ene siden kan det kanskje lede til et universelt samfunn som alle føler seg som en del av, men på den andre siden vil det kanskje redusere orden:

The case for doubting whether the neo-mediaeval model is superior is that there is no assurance that it would prove more orderly than the states system, rather than less. It is conceivable that a universal society of this kind might be constructed that would provide a firm basis for the realization of elementary goals of social life. But if it were anything like the precedent of Western Christendom, it would contain more ubiquitous and continuous violence and insecurity than does the modern states system (Bull 1977: 255).

Med andre ord kan tapet av orden tenkes å veie mer enn de potensielt positive effektene av en ny-middelaldersk organisering av internasjonal politikk.

Dette er relevant for det norske eksempelet og utviklingen det er en del av. Hvis begrensningen og avgrensningen av autoritet og jurisdiksjon som ligger i systemet med territorielle stater blir oversett i større og større grad, vil det til sist bli underminert. I en ny-middelaldersk verden vil makt i større grad være den sterkestes rett. Med andre ord vil et fokus på orden ikke favorisere en endring i grunnlaget for jurisdiksjon som sexkjøpsloven eksemplifiserer og Arnell, for eksempel, argumenterer for. Men hva med de kravene om rettferdighet som er underliggende i utviklingen mot mer ekstraterritoriell jurisdiksjon?

(U)orden eller rettferdighet?

Menneskerettigheter har alltid vært en utfordring for ideen om territorialstaten. Bull oppsummerte konflikten på en god måte i 1977:

… in the present era the representatives of states, when they discuss the duties of individual human beings, do so in a muted voice: for if men have rights, which other states or international authorities may champion, there are limits to their own authority; and if men have duties, to causes or movements beyond the state of which they are citizens, the state cannot count on their loyalty (Bull 1977: 84).

Siden da har statens ansvar for å beskytte (responsibility to protect) blitt formulert, og verden har i økende grad blitt sett på som deterritorialisert. Tuomas Forsberg mener at den ‘postmoderne’ verden ikke kan ses på som et sted hvor territorium har mistet betydning, og viktigere i denne sammenhengen, argumenterer han for at internasjonal politikk ikke bør bli deterritorialisert. Grenser er lette å kommunisere og har selvstendig verdi som klare markører. Fordelene ved territorialitet er så opplagte at

whatever the goals of a society may be – and whatever the geographic scale – a society, simply as a complex organization, will need territoriality to coordinate efforts, specify responsibilities, and prevent people from getting in each other’s way (Sack i Forsberg 1996: 376).

En kan legge til at territorialitet også forhindrer at en stat kommer i veien for en annen stat. Disse argumentene mot utbredt ekstraterritoriell jurisdiksjon minner om rettferdiggjørelser av nasjonalstaten. Miller (2003) foreslår for eksempel to argumenter for å forsvare nasjonalstaten. Det første er at felles identitet muliggjør at demokratiet kan fungere optimalt. Vi er tilbøyelige til å stole på de som er som oss, og tilit til at ingen forsøker å utnytte oss gjør at politiske avveininger fungerer bedre. Den andre påstanden er at «national communities provide at least some of the cement that makes people concerned to live with others on terms of justice» (Miller 2003: 118). Med andre ord gir nasjonalstaten folk et motiv til å godta at sosial rettferdighet er viktigere enn at de selv kommer høyest mulig opp på inntektstoppen. På denne måten kan orden være rettferdighet. Bull fremmer også det synet at rettferdighet kun er realiserbart hvis det allerede er orden: «it is only if there is a pattern of social activity in which elementary or primary goals of social life are in some degree provided for, that advanced or secondary goals can be secured» (Bull 1977: 86).

I virkeligheten kan imidlertid dette territorielle fokuset bety at statsborgere vil «oppføre seg» hjemme, men gjøre som de vil i utlandet. En fullstendig teritoriell avgrensning av ansvar og identitet vil ikke forandre det faktum at for eksempel norske statsborgere bidrar til å opprettholde systemer av overgrep og vold som oppstår i stater med mindre orden og som har konsekvenser over hele kloden. Altså, er en territoriell avgrensning av ansvar tilfredsstillende? Eller burde det legges mer vekt på hvordan en kan få slutt på praksiser som har effekter over hele verden? I tillegg, er det ikke nødvendig å bevege seg forbi både nasjonen og territorialitet i en verden hvor strømmen av mennesker over grenser øker? Som Forsberg også skriver:

… contemporary world politics can be said to require a deterritorialization of responsibility. Indeed, for Walker the central question is, ‘how is it possible to articulate a plausible account of democracy, or community, or responsibility, or security without assuming the presence of a territorial space?’ (Forsberg 1996: 377).

Bull fremholder at det ikke er noen inkompatibilitet mellom orden (som han definerer det) og rettferdighet generelt i teorien, men at det kan være det i praksis:

If international society were really to treat human justice as a primary and coexistence as secondary, if … the United Nations Charter were to give pride of place to human rights rather than to the preservation of peace and security – then in a situation in which there is no agreement as to what human rights are or in what hierarchy of priorities they should be arranged, the result could only be to undermine international order. It is here that the society of states … displays its conviction that international order is prior to human justice (Bull 1977: 89).

Ruggie gir enda et perspektiv ettersom han fokuserer på hvordan ekstraterritorialitet fungerer som en kompensasjon for de sosiale defektene suverenitet produserer. Det som kan ses på som slike defekter har på ulike måter blitt undersøkt her, og de rangerer fra vanskeligheter med å kommunisere med fremmede til manglende evne til å konfrontere internasjonal kriminalitet eller andre felles problemer som klimaendringer eller forurensning. Ruggie ser på «the terrain of unbundled territoriality» som «the place wherein a rearticulation of international political space would be occurring today,» ettersom det også er der internasjonal sosialisering har funnet sted (Ruggie 1993: 177). Han fremmer også det transformative potensialet global økologi har som et mulig fremvoksende episteme:

This episteme would differ in form from modern territoriality and its accoutrement in so far as the underlying structural premise of ecology is holism and mutual dependence of parts … The concept of international custodianship is an obvious candidate for closer scrutiny. Under it, no other agency competes with or attempts to substitute for the state, but the state itself acts in a manner that expresses not merely its own interests and preferences but also its role in the embodiment and enforcer of community norms – a multiperspectival role, in short, somewhat in the manner of medieval rulers vis-à-vis cosmopolitan bodies of religion and law (Ruggie 1993: 173).

Tanken om internasjonal forvaltning («custodianship») kan med andre også ses på som ny-middelaldersk i og med at den innebærer å omfavne en moralsk posisjon.

Det norske forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester og andre lover med ekstraterritoriell jurisdiksjon kan ses på som eksempler på den holismen og den forvaltning Ruggie beskriver. Problemet med den norske sexkjøpsloven er at den også kan ses på som ren moralisering. Hvis hovedargumentet for å vedta loven var at det ville kommunisere enda bedre til norske statsborgere at de ikke bør kjøpe seksuelle tjenester hvis de ikke er sikre på den prostituertes bakgrunn – var det da verdt de potensielle konsekvensene? Var disse videre konsekvensene tatt med i betraktningen da loven ble besluttet innført? Det kan synes som om svaret er nei. Som Howland skrev om ekstraterritorielle avtaler mellom Vesten og Japan og Kina på 1900-tallet: «Actual circumstances exceeded the possibilities imagined by written treaties» (Howland 2009: 50). Howland refererer videre til Carl Schmitts forståelse av suverenitet som «a problematic connection between actual power and the legally highest power. The legally highest power was that formulaic and abstract sovereignty which contracted treaties; actual power emerged in the authoritative actions of real persons in ambiguous situations» (ibid.). Det er godt mulig at den makten «real persons in ambiguous situations» besitter vil overprøve den juridisk overlegne makten bak sexkjøpsloven. Håndhevelse, etterforskning og straff er utfordrende når lover er knyttet til mennesker. I tillegg er disse lovene i sin natur utfordringer til andre staters territorielle suverenitet. Det kan finnes gode grunner til å tenke forbi nasjonalstaten og dens territorium i tiltak mot internasjonal kriminalitet, men det betyr ikke at en ikke skal være klar over hva slags konsekvenser en slik tilnærming til lovgivning kan ha. Territorialitet tilfredsstiller et behov for orden i konflikter om autoritet, og tilslører dem på en sånn måte at hierarki fremstilles som likestilling i internasjonal politikk. Det frembringer den orden som potensielt gjør internasjonal politikk fredeligere, selv om teorien om territorialitet langt fra er skrevet i stein i praksis. Uansett tilfredsstiller ikke det (det norske) behovet for å redde verden gjennom lover og traktater. Det en da sitter igjen med, i en globalisert verden, er å i det minste kunne kontrollere sine egne statsborgere – også når de befinner seg utenfor statens territorielle grenser.

Om artikkelen

Forfatteren vil takke Benjamin de Carvalho, Iver B. Neumann og to anonyme fagfeller for ideer og innspill.

Litteratur

Annan, Kofi (2004) Foreword to the UN Convention on Transnational Organized Crime and the Protocols Thereto. New York: UN.

Arnell, Paul (2001) The Case for Nationality Based Jurisdiction. The International and Comparative Law Quarterly, 50(4): 955–962.

Bekkemellem, Karita (2007) Sexkjøp kan være slavehandel. Tale ved Elvebakken videregående skole 17.09.07. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/en/dep/bld/whats-new/Speeches-and-articles/minister/barne_og_likestillingsminister_bekkemell/2007/sexkjop-kan-vare-slavehandel.html?id=481048. Lesedato 21.11.12.

Benton, Lauren (2010) A Search for Sovereignty. Cambridge: Cambridge University Press.

Bull, Hedley (1977) The Anarchical Society. London: Macmillan Press.

Cambridge Dictionaries Online (2012) Extraterritoriality. Tilgjengelig på http://dictionary.cambridge.org/dictionary/americanenglish/extraterritoriality?q=extraterritoriality. Lesedato 20.11.12.

Chehtman, Alejandro (2010) The Philosophical Foundations of Extraterritorial Punishment. Oxford: Oxford University Press.

Encyclopædia Britannica (2012) Extraterritoriality. Tilgjengelig på http://www.britannica.com/EBchecked/topic/199129/extraterritoriality. Lesedato 20.11.12.

Forsberg, Tuomas (1996) Beyond Sovereignty, Within Territoriality. Mapping the Space of Late-Modern (Geo)Politics. Cooperation and Conflict, 31(4): 355–386.

Førde, Kristin Engh (2011) Sexkjøpslov endret Oslo. Tilgjengelig på http://www.forskning.no/artikler/2011/august/295901. Lesedato 21.11.12.

Gayton, Jeffrey T. (1996) From Personalism to Territoriality: State Authority and Foreign Policy in Medieval and Modern Europe. Paper presented at the International Studies Association Conference, San Diego 16.–20. april.

Howland, Douglas (2009) The Foreign and the Sovereign: Extraterritoriality in East Asia. I Douglas Howland & Louise White (red.) The State of Sovereignty (35–55). Bloomington: Indiana University Press.

Jackson, Robert (2007) Sovereignty. Cambridge: Polity Press.

Justiskomiteen (2008) Innst. O. nr. 3 2008–2009.

Kayaoğlu, Turan (2007) The Extension of Westphalian Sovereignty: State Building and the Abolition of Extraterritoriality. International Studies Quarterly, 51(3): 649–675.

Kayaoğlu, Turan (2010) Legal Imperialism. Cambridge: Cambridge University Press.

Kelly, John D. & Martha Kaplan (2009) Legal Fictions after Empire. I Douglas Howland & Louise White (red.) The State of Sovereignty (169–95). Bloomington: Indiana University Press.

Koksrud, Anne Siri (2011) Moralens høyborg. Tilgjengelig på http://www.minervanett.no/moralens-hoyborg/. Lesedato 21.11.12.

Krasner, Stephen D. (1999) Sovereignty: Organized Hypocricy. Princeton: Princeton University Press.

Kristiansen, Bjørn S. (2012) Stoltenberg: Jeg er innhabil i surrogatispørsmål. Dagbladet, 21.11.12. Tilgjengelig på http://www.dagbladet.no/2012/11/21/nyheter/innenriks/politikk/regjeringen/ap/24478804/. Lesedato 21.11.12.

Leira, Halvard & Iver B. Neumann (2010) The Effects of Sovereignty on the Consular Institution. Upublisert manuskript.

Lindner, Douglas (2002) The Sanhedrin. Tilgjengelig på http://law2.umkc.edu/faculty/projects/ftrials/jesus/sanhedrin.html. Lesedato 21.11.12.

Marshall in Liu, Shih Shun (1925) Extraterritoriality: Its Rise and Its Decline. New York: Columbia University.

Miller, David (2003) Political Philosophy: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press.

Ruggie, John Gerard (1993) Territoriality and Beyond: Problematizing Modernity in International Relations. International Organization, 47(1): 139–174.

Ryngaert, Cedric (2008) Jurisdiction in International Law. Oxford: Oxford University Press.

Spruyt, Hendrik (1994) The Sovereign State and Its Competitors. Princeton: Princeton University Press.

Storberget, Knut (2007) Å vinne suverenitet. Dagbladet, 08.08.07.

Svarstad, Jørgen (2011) Bård Hoksrud har fått forelegg på 25 000 kr. Aftenposten, 22.09.11. Tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4235191.ece#.T8M7TtXUOxt. Lesedato 21.11.12.

WHO (2008) Eliminating Female Genital Mutilation. An Interagency Statement. Genève: WHO Press.

1Ekstraterritorialitet har selvsagt også tjent mindre edle hensikter, for eksempel har slike praksiser inngått i imperiebygging. Se under.
2I dag er dette foreldet internasjonal rett. I Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem heter det at ambassaden og dens område er ukrenkelig, men ikke den andre statens territorium.
3Noe som samsvarer med hvordan Kayao?lu definerer begrepet.
4For en senere versjon av dette upubliserte manuskriptet, se Leira, Halvard & Iver B. Neumann (2011) The Many Past Lives of the Consul. I Jan Melissen & Ana Mar Fernández (red.) Consular Affairs and Diplomacy (225–46). Leiden/Boston: Martinus Nijhof Publishers.
5En ‘motsatt’ problemstilling er hvorvidt det skal være lovlig å benytte seg av surrogatmødre i utlandet, selv om det er forbudt i Norge. Helse- og omsorgsdepartementet er for en lovendring som klargjør at privatpersoner ikke kan straffes (se Kristiansen 2012).
6Jeg har ikke funnet noen lovformulering som forbyr bruk av narkotika i utlandet, men en bør kunne anta at justiskomiteen har riktig informasjon. Under en samtale med Justisdepartementets lovavdeling ble jeg fortalt at det var ulovlig fordi nordmenn ikke kunne gjøre akkurat som de ville i utlandet, men konsulenten kunne heller ikke finne en konkret lovtekst.
7Ett av målene for det internasjonale samfunn ifølge Bull: «Second, there is the goal of maintaining the independence or external sovereignty of individual states. From the perspective of any particular state what it chiefly hopes to gain from participation in the society of states is recognition of its independence of outside authority, and in particular of its supreme jurisdiction over its subjects and territory. The chief price it has to pay for this is recognition of like rights to independence and sovereignty on the part of other states» (Bull 1977: 17).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon