Selv om det er vanskelig å spå om fremtiden, kan spådommer likevel være nyttige. Det er alltid interessant å løfte blikket og se fremover i tid. Det kan hjelpe oss til å forberede oss på å løse fremtidens utfordringer. Det viktigste er kanskje at betraktninger om fremtiden kan hjelpe oss til å se både samtid og fortid i et annet lys. I dette bidraget vil jeg legge vekt på tre forhold. Først vil jeg peke på tre sentrale globale endringsprosesser som har pågått en tid og som ventelig vil være enda mer til stede i 2020. Deretter vil jeg trekke frem tre trekk som trolig kommer til å bli mer sentrale i norsk utenrikspolitikk i tiden frem mot 2020. Avslutningsvis vil jeg komme med tre refleksjoner om utenrikspolitikkens og utenrikstjenestens utfordringer i 2020. Jeg har altså valgt å legge hovedvekt på noen mulige endringer, og mindre vekt på stabilitet og kontinuitet. Samtidig er jeg ganske sikker på at den beste spådommen om været i morgen er å ta utgangspunkt i det været vi har i dag. 2020 er dessuten ikke fjern fremtid, det er bare åtte år og kun to stortingsvalg unna. Min gjetning er at hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk stort sett vil ligge fast. Det er få politikkfelt det er så stor enighet om i Norge som utenrikspolitikken. Alliansepolitikken og europapolitikken vil trolig være godt gjenkjennelig. Norsk engasjement for en global orden og en rettferdig utvikling vil trolig også stå sentralt i det videre. Lov om utenrikstjenesten slår fast at utenrikstjenesten har til oppgave å ivareta og fremme Norges interesser overfor utlandet, gi norske statsborgere råd og hjelp, og – ved behov − bistå norske statsborgere i utlandet. Det er all grunn til å tro at dette også vil være hovedprioriteringene anno 2020. Om norsk utenrikspolitikk vil være preget av kontinuitet, er det imidlertid mye som tyder på at verden der ute vil være i dramatisk endring de neste tyve år.

Klima, makt og teknologi

Det finnes allerede mange spekulasjoner om hvordan verden vil se ut i 2020. De fleste av dem sirkler omkring et eller flere av følgende store tema: (1) Større ressursknapphet og mer oppmerksomhet om å sikre en bærekraftig utvikling, (2) et betydelig skifte i økonomisk og politisk makt i verden, og (3) en rask utvikling mot enda mindre, billigere og kraftigere datateknologi. La meg derfor begynne med kort å kommentere hvert av disse temaene:

For det første vil ressursknappheten trolig stige frem mot 2020. Allerede i dag er det stor og økende knapphet på vann i flere deler av verden. Både Midtøsten og mange av de mest jordbruksintensive områdene i verden, som India, nordøstlige deler av Kina og California, vil kunne oppleve ytterligere vannmangel. Tørke vil også ramme sterkere de områdene som allerede i dag har enorme problemer med sviktende nedbør, som Afrikas horn. Det er grunn til å tro at vannmangel vil kunne føre til stridigheter, redusert matproduksjon og økt mobilitet. Samtidig kan økt behov for samarbeid på dette feltet føre til nye forbindelser og nye løsninger.

Energi er en annen knapp ressurs. I takt med økonomisk vekst og befolkningsvekst vil etterspørselen etter energi stige. Mesteparten av etterspørselsveksten vil komme i land utenfor USA og Europa, især i Asia. Vi kan håpe på at energieffektivisering og mer bruk av fornybar teknologi kan redusere utslippene fra fossile brensler. Så langt tyder likevel de fleste framskrivninger på at fossilt brennstoff fortsatt vil være dominerende i energimiksen både i 2020 og i 2030. Kull hører ikke bare fortiden til, det vil også være en viktig global energikilde i overskuelig fremtid. Det vil sannsynligvis ta tid å utvikle nødvendig renseteknologi eller alternative energikilder som er lønnsomme og konkurransedyktig. Klimaproblemene vil derfor ventelig bli stadig mer påtrengende i tiden frem mot 2020. Behovet for omstilling til en mer bærekraftig utvikling vil øke, samtidig som kostnadene ved den nødvendige omstillingen i mellomtiden vil ha økt.1

For det andre vil det globale maktskiftet høyst sannsynlig fortsette. Asia med Kina i spissen har gjennom flere tiår hatt høy økonomisk vekst mens USA og Europa sakker akter ut. Utviklingen har gått særlig raskt i det siste tiåret. På en rekke områder har Kina allerede overtatt og gått forbi USA og Europa. Men det er ikke bare Kina som vokser. Land som Brasil, India, Indonesia, Tyrkia, Vietnam og Sør-Afrika er i ferd med å innta nye og fremtredende roller. Tett bak følger en rekke andre land i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Parallelt med denne utviklingen vil Sør-Sør-handelen bli stadig viktigere, mens Europa og USA vil bli relativt sett mindre viktig i den globale handelen. Det ubetinget positive ved denne utviklingen er at hundrevis av millioner av mennesker allerede er blitt løftet ut av fattigdom og at flere vil bli det i årene som kommer. Utvikling og fremskritt vil forsterke fremveksten av en ny stor middelklasse som er bedre utdannet, som er bedre informert og som trolig også vil være mer opptatt av å sikre menneskerettigheter og vern om individets frihet. Kvinners rettigheter vil kunne styrkes, og barns rettigheter vil trolig bli mindre krenket. Tilgang til internett vil øke, og informasjon vil kunne deles raskere og nå ut til flere. I takt med økt utdannelse og bedre kommunikasjon vil ventelig også krav om demokratiske reformer kunne styrkes.

Samtidig er det liten tvil om at økonomisk og politisk makt henger sammen. Endringene i verdens økonomiske tyngdepunkt vil også ha dyptgripende politiske virkninger. Den internasjonale verdensorden og de mellomstatlige globale institusjonene slik vi kjenner dem (FN, Sikkerhetsrådet, Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken med flere) vil trolig stå under større press for endring. I tiden frem mot 2020 vil de fremvoksende maktene i økende grad anse at disse organene ikke er representative og mange av dem vil trolig – og sterkere enn i dag − hevde at sammensetning og dagsorden i for liten grad speiler den nye «kjøttvekta». Tilliten og legitimiteten til de globale institusjonene vil dermed stå i fare for å bli ytterligere svekket. Kanskje vil de globale institusjonene være i stand til å tilpasse seg. Så langt har imidlertid reformer med dette for øye vist seg vanskelige å gjennomføre. Kanskje vil alternative og mer løselig organiserte organer, som G20 og BRIKS, spille en stadig viktigere rolle i den globale orden, enten som supplement til eller i konkurranse med de eksisterende institusjonene. Også andre institusjoner som står sentralt i den globale orden vil kunne settes under kritisk søkelys. Forestillingen om gevinstene ved åpne markeder og liberale demokratier vil kunne bli utsatt for press og kritikk, både i etterkant av finans- og gjeldskrisen i «Vesten» og som et resultat av at noen av de fremvoksende landene har et annet syn på forholdet mellom stat og marked og andre syn på demokrati og godt styresett. Dette maktskiftet vil også kreve betydelige omstillinger i vestlige land. I Europa og USA vil det være behov for å omstille økonomi og offentlige tjenestetilbud slik at det er bedre tilpasset den nye verden. De smertefulle omstillingene i Hellas og sørlige deler av Europa kan i dag forstås som et tidlig uttrykk for noen av de omfattende omstillingene deler av Europa står overfor. Sosial uro og fremvekst av fremmedhat og nasjonalisme er en reell risiko. Den økonomiske uroen i Europa reiser også spørsmål om EUs fremtid og styreform. Noen tror at euroen vil kunne gå i oppløsning og dermed utløse sterke negative desintegrerende politiske og økonomiske virkninger i hele Europa, som potensielt kan destabilisere hele EU. Andre mener at krisen i stedet vil kunne tvinge frem en sterkere koordinering og bevegelse mot et enda tettere politisk og økonomisk felleskap. Det er vanskelig å forutsi hvordan dette vil kunne spille seg ut. Det er imidlertid åpenbart at de politiske lederne mangler politisk legitimitet og politisk kraft til å gjennomføre store og raske endringer i EUs traktater og styringssystemer. Uansett utfall vil utviklingen i EU kunne ha svært stor betydning for global økonomi generelt og norsk økonomi spesielt. EU er det mest avanserte regionale samarbeidet som finnes globalt, og det er all mulig grunn til å tro at EUs erfaringer og utvikling også vil ha stor betydning for fremtidig utvikling av andre former for regional organisering og betingelsene for global styring.

Til tross for disse utviklingstrekkene er det ingen grunn til å spå noen rask undergang for «Vesten». Amerikansk og europeisk rikdom, vitenskap, organisering, teknologi, sosial kapital, rett og demokrati og militær kapasitet fortsatt vil utgjøre en solid base for videre innflytelse. «Vesten» vil trolig også fortsatt fungere som inspirasjon og forbilde for mange, selv om også andre forbilder vil kunne bli aktuelle. Vekstraten i de fremvoksende økonomiene kan også avta, og politiske og sosiale prosesser kan endre takt og retning på utviklingen. Det er likevel liten tvil om at det globale økonomiske og politiske maktskiftet vil bidra til å gjøre verden mer polysentrisk.

For det tredje er det god grunn til å tro at den teknologiske utviklingen vil fortsette med stor fart. Google ble lansert i 1998, Facebook i 2004 og Twitter i 2006. Hvem vet hva som vil skje i 2013, enn si 2020? Vel så viktig, men mindre synlig, er utviklingen av både nanoteknologi og bioteknologi. Ingen kan overskue de kortsiktige og langsiktige virkningene av slike teknologiske nyvinninger på den globale utviklingen. Og ingen kan med sikkerhet si hvilken teknologi som vil «vinne». Teknologi har også kraft til å påvirke internasjonal politikk og utenrikspolitikk, slik to nylige eksempler med all tydelighet viser. Sosiale medier som Twitter og Facebook hadde en viktig funksjon i den arabiske oppvåkningen når den bidro til mobilisering og koordinering. De vanskeliggjorde også de nasjonale myndighetenes mottiltak. Et annet markant eksempel er den økte bruken av droner og ubemannede fly. Droner blir stadig oftere foretrukket ved innsamling av informasjon og småskala angrep. Noen hevder også at de angriper med større presisisjon og med færre sivile drepte enn bemannede fly. I tillegg er droner blitt stadig billigere og stadig mer tilpasset de mange ulike oppgavene. For USA har bruk av droner i krig også medført mindre risiko for at amerikanske liv går tapt. Det er sannsynlig at vi bare har sett begynnelsen på denne utviklingen. Droneteknologien reiser også en rekke nye politiske, moralske og juridiske spørsmål om terskelen for krig og status for denne type krigføring. Dertil kommer spørsmål om investeringsprofil og hva som er fornuftige anskaffelser. I 2020 skal Norge etter planen ha mottatt sine første F-35 jagerfly, de er ment å være operative i flere tiår. Flyene vil utvikles og produseres på samme tid som det foregår en massiv satsing på droner og ubemannet utstyr. Vil anskaffelse av F-35 være som store investeringer i seilskipene på Sørlandet ved inngangen til dampskipstiden? Kanskje vil norske velgere i 2020 undre seg over at norske politikere i 2012 ikke valgte å satse mer på kjøp av droner til overvåkning og kontroll av hav og landområdene, og mindre på kjøp av avanserte, bemannede jagerfly.

Rike Norge – hva nå?

Da har vi allerede vendt blikket hjemover: Hva med Norge? I 2020 vil Norge trolig ha endret seg som utenrikspolitisk aktør. Norge vil ha gått fra å være en småstat til å bli en stor stat − i alle fall på noen felter. Mulighetene, ambisjonene og virkemidlene landet har til rådighet, vil trolig ha økt. I dag er Norge rangert som nummer 105 i verden etter folketall. Norge er samtidig på 16. plass på listen av de største våpeneksportørene, nummer 6 innen oljeeksport og blant de aller største innen gasseksport. Norge er videre 7. største bidragsyter til FN i absolutte tall, og norsk økonomi er allerede blant de 25 største i verden. Når det gjelder bistand, vaksineprogram og regnskogsfond er Norge også en stormakt.

I 2020 vil Norge trolig ha blitt enda mer forskjellig fra andre land enn det vi er i dag. Denne norske «annerledesheten» vil neppe være knyttet til innholdet i våre verdier eller ideologier, men snarere til ressursene Norge besitter. Her er det særlig tre forhold som kan trekkes frem: 1) den norske rikdommen, 2) Norges økende internasjonale økonomiske virksomhet og 3) den endrede sammensetningen av den norske befolkningen.

La meg begynne med den norske rikdommen. Allerede i dag er Norge et svært rikt land. Norge vil trolig være enda rikere i 2020. Allerede i dag utgjør oljefondet ca. 3400 milliarder kroner, og det vil ventelig øke betydelig frem mot 2020. En gjennomsnittlig nordmann er snart dobbelt så rik som en gjennomsnittlig EU-borger, og hun er mye rikere enn en gjennomsnittlig sveitser. I EU er det bare innbyggerne i Luxembourg som er rikere. Mange av de landene vi har verdimessig og ideologisk felleskap med, som de europeiske landene, vil befinne seg i en vanskelig økonomisk periode med en langvarig kamp for å skape arbeid, redusere gjeldsbyrde, sikre vekst i økonomien og danne et grunnlag for fornyet vekst og velferd. Norge vil derimot etter alt å dømme gå en fortsatt gunstig utvikling i møte. I Norge tyder fremskrivninger fortsatt på en periode med økonomisk vekst, ytterligere stigning i lønningene og utbygging av tjenestetilbudet i offentlig sektor. Den norske annerledesheten vil altså trolig øke. Vi ser det allerede i dag: Mens EUs statsledere diskuterte gjeldskrisen før jul på gjentatte krisemøter, kunne Jens Stoltenberg isteden reise til Sydpolen. Mens offentlige budsjetter i Europa beskjæres kraftig, streiker statsansatte i Norge − for første gang siden 1980-tallet − for høyere lønn. I 2020 vil også mange av de nordmenn som vokste opp uten store oljeinntekter, ha gått bort. Samtidig vil store deler av befolkningen ha levd hele sine liv fyrt opp av oljerikdom. I 2020 vil nordmenn kanskje ha justert sine forventninger, livsanskuelser, identiteter og synet både på seg selv og på andre. Det er liten tvil om at den unike rikdommen gir fantastiske muligheter, men det følger også solide forpliktelser med. En av de faktorene som vil være mest avgjørende for den norske utenrikspolitikken i 2020, vil trolig være hvordan rike nordmenn ser på seg selv, hvordan de ser på verden og hvordan andre ser på rike nordmenn og Norge. Vil nordmenn ha det samme verdifelleskap med sine europeiske og nordiske naboer også i fremtiden?

Et annet trekk ved Norge anno 2020 er den demografiske sammensetningen. Den har endret seg betydelig de siste tiårene; den utviklingen vil ventelig fortsette. En stadig større andel nordmenn vil ha bakgrunn, familie og tilhørighet fra andre land. Innvandrere og barn av innvandrere vil åpenbart kunne bringe ny kunnskap inn i norsk utenrikspolitikk, men de vil også bringe inn andre interesser, verdier og synspunkter. Vi vet fra andre land at diasporaer også kan fungere som pressgrupper for å fremme bestemte politiske syn.2 Mange av oss husker de omfattende demonstrasjonene i Oslo rettet mot Israels aksjon på Gaza i 2008-9.

Tilsvarende vil nordmenn i stadig økende grad reise og bosette seg i andre deler av verden. De vil etterspørre tjenester, beskyttelse og hjelp til håndtering av kriser, som illustrert ved tsunamien i 2004, men i økende grad også når det gjelder utbetalinger av trygd og pensjoner, slik vi allerede ser til Sør-Europa. I tillegg vil Norge fortsatt være et attraktivt land for arbeidsinnvandrere, asylanter og flyktninger fra tredjeland. Konsulære saker og innvandringsspørsmål vil derfor trolig spille en mer sentral rolle i norsk utenrikspolitikk.

Det er vanskelig å si noe sikkert om hva de demografiske endringene vil bety for norsk utenrikspolitikk, men vi vet at utenrikspolitikken i lang tid har vært preget av en betydelig konsensus om de brede linjene. Et viktig spørsmål er derfor om denne konsensusen vil kunne videreføres når befolkningen gradvis endres. Og i så fall: Hvilke mekanismer, institusjoner og forutsetninger er nødvendige for å bygge en bred enighet og forståelse om hva som skal være norske utenrikspolitiske prioriteringer og posisjoner? Vil fortsatt rikdom også medføre passivitet og synkende interesse og engasjement for det som rører seg utenfor landets grenser? Blir vi oss selv nok?

Det tredje stikkordet er økt internasjonal økonomisk aktivitet, og sammensmelting av innenrikspolitikk og utenrikspolitikk. Dette er ikke nytt. Utenrikspolitikken har alltid vært knyttet til norske økonomiske interesser. Det var da også en av de viktigste årsakene til unionsoppløsningen i 1905. Da Stortinget besluttet å opprette et eget konsulatvesen, var den norske handelsflåten mye større enn den svenske og behovet for representasjon og bistand fra egne myndigheter var stort. Intensiteten og kompleksiteten i norsk internasjonal virksomhet vil trolig øke frem til 2020. Særlig to elementer vil kunne spille en stor rolle: internasjonalisering av petroleumsnæringen og Statens pensjonsfond utland («Oljefondet»). Begge områdene er blitt oppfattet å ligge utenfor utenrikspolitikken. Det vil si at de har vært styrt og vurdert ut fra tekniske, økonomiske, verdimessige og politiske vurderinger ganske løst koblet til utenrikspolitikken. I petroleumspolitikken har prinsippet vært at Norge skal være en forutsigbar leverandør og at Norge skal selge på markedsmessige betingelser. Det samme gjelder for forvaltningen av pensjonsfondet. Målsettingen her har vært at Norge skal være en langsiktig finansiell investor med sikte på langsiktig økonomisk avkastning. Fondet styres etter økonomiske indikatorer og måles på grunnlag av økonomisk avkastning, men det finnes også visse etiske regler og retningslinjer for investeringene, og fondet arbeider for styrket corporate governance, redusert barnearbeid og bærekraftig utvikling.

Petroleumsnæringen, inkludert leverandørindustrien, er en av våre største næringer og vil ventelig vokse utenfor Norges grenser i årene som kommer. Det er en stadig tøffere global kamp om tilgang til ressurser. Mange av de resterende energiressursene finnes i land med svakt utviklede styringssystemer og med et stort innslag av korrupsjon, eller i områder der det er teknisk krevende å utvinne dem på en god og miljømessig forsvarlig måte. Samtidig er mange nye energiformer kontroversielle, og det pågår en debatt om deres virkning på miljøet, både globalt og lokalt. Internasjonalisering av petroleumsnæringen vil derfor kunne reise en rekke utenrikspolitiske utfordringer. Allerede i dag bruker mange norske utenriksstasjoner mye tid på å fremme norske energiinteresser i utlandet. I 2020 vil trolig enda flere utenriksstasjoner være engasjert i dette, samtidig som det vil være stadig mer krevende å avveie norske næringsinteresser mot andre målsettinger knyttet til for eksempel miljø og godt styresett.

På samme måte er det all grunn til å tro at investeringene til Statens pensjonsfond utland i økende grad vil synliggjøre Norge både på ønskelige og mindre ønskelige måter. Per juni 2012 utgjør fondet om lag 3400 mrd. kroner; det utgjør en enorm økonomisk ressurs for landet. Fondet gir Norge status og adgang til nye fora og kanaler – langt ut over det folketallet tilsier. Fondets regionale vekting vil trolig også endres. På sikt vil fondet trolig investere mer i land utenfor Europa og USA. Den politiske risikoen ved fondets investeringer vil trolig også øke. Etter hvert som fondet øker i størrelse, vil også forventningene til fondet endres, i Norge, i andre land, blant velgere,i frivillige organisasjoner og i markedene. Mens norske myndigheter foretrekker å se på fondets plasseringer som nøytrale og passive investeringer, vil andre lett kunne oppfatte investeringene som uttrykk for norsk politikk. På samme måte som Kina har knyttet tildelingen av Nobels fredspris (jf Liu Xiaobo) til norske myndigheter, vil mange kunne knytte fondets investeringer til norske politiske målsettinger. Det vil kunne medføre krevende avklaringer. I en tid der Europa og EU er på jakt etter investorer er det ingen enkel pedagogisk øvelse å formidle at den reduserte vektingen av Europa i fondets portefølje, skal forstås som helt uavhengig av norsk europapolitikk. Med økte investeringer og økte eierandeler vil kritiske blikk bli rettet mot fondets profil, investeringer og investorens ansvar. På sikt vil trolig også spørsmålet om sammenheng mellom fondets investeringer og andre sider av norsk utenrikspolitikk spille en viktigere rolle.

Utenrikspolitikkens og utenrikstjenestens utfordringer

For norsk utenrikspolitikk og utenrikstjeneste skaper de globale og de lokale endringene en rekke store utfordringer, spesielt hva angår spørsmål om prioriteringer, aktører, styring og koordinering. La meg avslutte med tre momenter som kan være viktige for organisering og koordinering av utenrikspolitikken:

For det første har det i de siste årene blitt rettet økt oppmerksomhet mot forholdet mellom «interesser» og «verdier» i norsk utenrikspolitikk.3 En slik avklaring av mål og prioriteringer synes fornuftig. Samtidig er det verdt å merke seg at store deler av øvrig norsk forvaltning stadig oftere vurderes på grunnlag av oppnådde resultater. I takt med at utenrikstjenesten blir større i omfang og forvalter et stadig større budsjett er det grunn til å tro at også utenrikspolitikken i større grad vil bli kritisk vurdert og målt ut fra oppnådde resultater i årene som kommer.

For det andre: Når skillet mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk viskes ut, reises uungåelig nye spørsmål om utenrikspolitikkens kunnskapsgrunnlag og rekrutteringen til utenriksforvaltningen. Det vil i fremtiden være behov for å finne en balanse mellom dyktige diplomater, dyktige administratorer og serviceorienterte medarbeidere som kan håndtere et økende antall konsulære saker. Det er ikke uten videre gitt at en og samme organisasjon kan håndtere alle deler like godt. Behovet for å supplere diplomatenes generalistkompetanse med spesialistenes fagkompetanse vil trolig øke. I stedet for å utdanne diplomater gjennom aspirantkurset, slik tradisjonen har vært, vil Norge kanskje i 2020 ha etablert et slags «diplomatisk akademi» som er åpent for store deler av forvaltningen. Kanskje er det også etablert rotasjonsordninger som sikrer at ledende norske diplomater som sendes til viktige utestasjoner, også har arbeidet i andre deler av forvaltningen eller av samfunnet.

Endelig er det grunn til å tro at den demokratiske forankringen av utenrikspolitikken vil bli stadig viktigere. En stadig mer sammensatt befolkning vil trolig ønske mer debatt og diskusjon om utenrikspolitiske beslutninger og veivalg. På samme måte vil økt norsk engasjement og norske investeringer også føre til at norsk utenrikspolitikk, både i smal og bred forstand, vil være mer kompleks, uoversiktlig og kanskje også mer motsetningsfylt. Det er derfor grunn til å tro at Stortinget i 2020 i større grad vil avkreve vurderinger av koherens og sammenhenger ved ulike sider av utenrikspolitikken. Gode og sterke utenrikspolitiske forskningsmiljøer bør og vil derfor også i fremtiden kunne spille en viktig rolle i å belyse ulike sider ved norsk utenrikspolitikk.

La meg avslutte dette store rundsveipet. Jeg startet innledningsvis med å si at det er vanskelig å spå om fremtiden. Det skal vi holde fast ved. Samtidig er det all grunn til å tro at fremtiden blir fascinerende og kanskje mer spennende og dramatisk enn vi vil like. Vi lever i en tid der politikkens tektoniske plater er i rask bevegelse. Så langt har maktglidningene skjedd relativt fredelig uten brutale konfrontasjoner eller utbrudd. Det er ikke gitt at det vil fortsette. Verden står overfor store globale utfordringer knyttet til klimaendringer, ressursknapphet, vold, fattigdom, arbeidsløshet og ulikhet. Behovet for å koordinere innsatsen og sammen finne globale og regionale løsninger på tvers av grenser er stort. Samtidig er det en risiko for at de globale og regionale fellesorganene, slik vi kjenner dem, kan være i ferd med å svekkes uten at vi har gode alternativer. Norge har trukket lykkeloddet, men det ville være en ulykke å tro at vi forblir uberørt av omveltningene.

Litteratur

Lunde, Leiv & Henrik Thune (2008) Norske interesser. Utenrikspolitikk for en globalisert verden. Grunnlagsrapport fra Utenriksdepartementets refleksprosjekt. Oslo: Cappelen Damm.

Stern Review on the Economics of Climate Change (2006).

Støre, Jonas Gahr (2008) Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister. Oslo: Cappelen Damm.

Utenriksdepartementet (2007). Globale Norge – hva nå? Friske blikk på norsk utenrikspolitikk. Rapportserie fra Utenriksdepartementets Refleks-prosjekt. Oslo: Utenriksdepartementet.