The Face of Battle John Keegan London: Pimlico 1991

The Scientific Way of Warfare Antoine Bousquet London: Hurst 2009

Wired for War P.W. Singer New York: Penguin Press 2009

Krig er, naturlig nok, et sentralt tema innen samfunnsvitenskapene. Hva som forårsaker krig, hvordan det kan unngås og hvordan man bygger fred er blant de store spørsmålene, men krig i seg selv blir ofte ikke studert. Innen strategiske studier vil krig gjerne ses på som tekniske spill som kan si oss noe om troppers bevegelser eller oppstillingen av tanks. Militærhistorie vil gjerne se på krig som avgjørende øyeblikk i historien og fokusere på utfallet av spesifikke slag, mens historisk sosiologi vil se på krig i forhold til statsbygging. Innen IR er det en tendens til å se på krig som en konsekvens av ubalanse i det internasjonale systemet. Med andre ord har krig gjerne blitt studert som et mellomstatlig fenomen hvor årsakssammenhenger og virkninger, strategiske valg og resultatene av dem har vært i fokus heller enn hvordan det oppleves å være soldat. For selv om en slåsskamp ikke kan defineres som krig, vil en krig bestå av en rekke slåsskamper og andre individuelle erfaringer og valg.1 Dette menneskelige aspektet ved krig har ytterligere blitt skjøvet til side av teknologisk utvikling og teknologisk diskurs, med ubemannede fly (droner) og roboter som en del av utviklingen. Krigføring i det 21. århundre består tilsynelatende av en rekke oppfinnelser som fullstendig forandrer krig som vi kjenner den. Selv om krig i Vesten ikke lenger påvirker samfunnet på samme måte som tidligere, er tankegangen rundt militær teknologi og strategi ikke mindre totaliserende. En av lederne i Lockheed formulerte det slik i 2004: «We want to know what’s going on anytime, anyplace on the planet» (New York Times 2004).

Men det finnes litteratur som så å si dekonstruerer denne økende avstanden mellom måten krig konseptualiseres og omtales på, og menneskene som deltar i den. De tre bøkene som er basis for dette bokessayet skiller seg ytterligere ut ved at de anlegger et sosiologisk perspektiv på krig, hvor studiet av praksiser er i sentrum. Spørsmålet er: hvordan kan et fokus på aktører og praksiser videreføres i møte med en teknologisk utvikling som tilsynelatende skyver mennesket ut over sidelinjen som ansvarlig aktør?

Krig som sosialt fenomen

John Keegans The Face of Battle, første gang utgitt i 1976, er en klassiker innen den sosiologiske tilnærmingen til krig. Keegan er mindre interessert i hvorfor krig blir utkjempet og hvilke overordnede prosesser som har ledet frem til krig, og fokuserer heller på hva som faktisk skjer på bakken når konflikten er et faktum. Som foreleser ved Sandhurst militærakademi fant han det ironisk at han aldri hadde opplevd noe i nærheten av en krig. Boken er hans forsøk på å forstå hvordan det er å være soldat, og kan ses på som en del av den vendingen historiefaget generelt tok på 70-tallet. Han tar et oppgjør med de mytiske fremstillingene av slag, beskrevet fra generalens ståsted og med en klar teleologi. I Keegans egen beskrivelse av britiske soldaters deltakelse i kampene ved Agincourt, Waterloo og Somme er soldatens perspektiv det dominerende; det er selve kampen, ’fighting’, som er interessant. (Se også Barkawi & Brighton (2009) om ’fighting’ som krigens ontologi.) Fra dette perspektivet er utfallet av den store fortellingen om slaget ikke like viktig. I stedet vil soldatenes fokus være på overlevelse, noe som ikke nødvendigvis er i tråd med generalens overordnede plan. Keegan ønsker å vise at krig er minst like komplisert og mangefasettert som enhver annen menneskelig aktivitet. Han stiller spørsmål som: Hva hadde de på seg? Kom de nær fienden? Hvordan beveget de seg? Det faktum at mange av soldatene som deltok ved Agincourt sannsynligvis var svært fulle, var naturligvis viktig for hva som skjedde og hvordan. Soldatene ved Waterloo var preget av for lite søvn: «They had slept in the fields … when it had stormed with rain, and had woken to an overcast and breakfastless morning» (134). Et slag er ikke først og fremst noe ’strategisk’, ’taktisk’, materielt eller teknisk: «It is not something any quantity of coloured maps will reveal, or any collection of comparative statistics of strength and casualties, or even any set of readings from the military classics …». Men, skriver Keegan, det er noe menneskelig: «What battles have in common is human: the behavior of men struggling to reconcile their instinct for self-preservation, their sense of honour and the achievement of some aim over which other men are ready to kill them» (303).

Innenfor Keegans tidshorisont i The Face of Battle var det menneskelige aspektet ved krig mest tydelig i middelalderens slag. Her var kontakten mellom de stridende tett på alle måter. Den beste soldaten var den som følte en slags empati med sin fiende, for på den måten å kunne forutse hans neste bevegelse og beregne når fienden ville være utmattet. Med andre ord kunne frykten og brutaliteten i krig forstås direkte gjennom sansene. Ekvivalenten til denne empatien i det 21. århundre er ’Human Terrain Teams’ og overvåkningsdroner som kartlegger livsmønstre på bakken. Teknologiske nyvinninger har tidligere blitt implementert for å gjøre soldater mer effektive; nå kan de sies gradvis å gjøre dem overflødige. Hvordan er det mulig å videreføre Keegans perspektiv i møte med vår tids ’postmoderne’, instrumentelle krigføring?

Vitenskap og krig: orden og kaos

En del av svaret kan finnes i Antoine Bousquets bok The Scientific Way of Warfare (2009). I det amerikanske militæret har teknologi alltid vært sentralt for utviklingen av nye doktriner. Mer avansert teknologi har blitt ansett som et utvilsomt gode, og et teknologisk overtak har betydd sikker seier over fienden. Dette verdenssynet har riktignok blitt kraftig utfordret, kanskje tydeligst under Vietnamkrigen. Bousquet gjenforteller følgende historie: «When the Nixon Administration took over in 1969 all the data on North Vietnam and the United States was fed into a Pentagon computer – populations, gross national product, manufacturing capability, number of tanks, ships and aircraft, size of the armed forces, and the like. The computer was then asked, ’When will we win?’. It took only moments to give the answer: ’You won in 1964!’» (159–60).

Bousquet har sett på hvordan krig og vitenskapelige paradigmer, eller ’tekno-vitenskapelige regimer’, er bundet sammen i det han kaller vitenskapelig krigføring. Både vitenskap og krig er en del av kulturen, ikke separate områder med en helt egen rasjonalitet eller tilgang til en objektiv verden. I tillegg er både krig og vitenskap tett forbundet med ideer om hvordan orden kan skapes. De kausale bindeleddene mellom samfunnet som helhet, krigføring og vitenskap er metaforer som har en beskrivende og forklarende funksjon. Bousquet har valgt klokken, dampmaskinen, datamaskinen og nettverket som de fire mest sentrale. De fungerer både som paradigmer, idealer for vitenskapelig fremgang og idealer for orden og strategi i krig. Bousquet siterer Nietzsche når det gjelder viktigheten av metaforer: «the drive toward the formation of metaphors is the fundamental human drive, which one cannot for a single instant dispense with in thought, for one would thereby dispense with man himself» (27). Gjennom metaforer ordner mennesker virkeligheten.

Endringer i krigføring er dermed ikke en ren funksjon av at ny teknologi muliggjør dem. Teknologi er et redskap som kun har mening i de spesifikke sosiale og kulturelle kontekstene hvor den anvendes. Den oppstår heller ikke ex nihilo, men gjennom konkret menneskelig interaksjon med verden. Ny teknologi er et resultat av hvilke spørsmål et samfunn ser på som viktige, og hva som etterspørres. I perioden fra 1600-tallet til vår tid ser Bousquet en stadig tettere symbiose mellom vitenskap og krig. Det gir seg utslag ikke bare i at vitenskap har blitt stadig viktigere i utviklingen av militærteknologi, men også gjennom at vitenskapelige ideer har blitt brukt systematisk for å utvikle teorier om kamp og organisering. I dag er det det ’kybernetiske’ regimet og det ’kaoplekse’ regimet som har mest innflytelse på utviklingen av strategi og systemer. Den kybernetiske tilnærmingen henger sammen med produksjonen av datamaskinen og den kalde krigen. Denne ’kalde’ konflikten var annerledes enn alle andre konflikter på grunn av våpnene som var involvert, en alltid overhengende fare for utslettelse av menneskeheten, og rasjonaliseringen av dette uttrykt gjennom spillteori. I 1961 konkluderte en konsulent ved RAND Corporation: «Modern war has become too complex to be entrusted to the intuition of even the most experienced military commander. Only our giant brains can calculate all the possibilities» (121). Målet var å lage perfekte modeller av krig og få total kontroll over krigføring ute i den virkelige verden. Med kjernefysikken og atombomben ble krig i større grad et domene for vitenskapen.

Datamaskinen som metafor for en virkelighetsforståelse hvor usikkerhet og tvetydighet ikke har noen plass, hvor det å finne de riktige svarene handler om å ha en maskin som er kraftig nok, og hvor ’the fog of war’ kan løftes, er fortsatt dominerende. Det USA lærte i Vietnam var først og fremst viktigheten av å unngå lignende konflikter heller enn hvordan man vinner dem, påpeker Bousquet (en lærdom mange hadde glemt i 2003). Dermed førte ikke fiaskoen til en revurdering av det dominerende paradigmet innen krigføring. Den første Gulfkrigen var en stor suksess innen militære standarder og hadde en styrkende effekt på denne tenkemåten. Så stor ble selvtilliten at amerikanerne visstnok trodde at alt som krevdes for å vinne en krig var «three men and a satellite phone» (Singer 2009b: 44). Etter den kalde krigen har kaosteori påvirket militæret, ifølge Bousquet. Det strategiske konseptet som har vokst ut av kaosteori er ’Network Centric Warfare’, som kretser rundt nettverket som den sentrale metaforen. Nettverket som organisasjon er inspirert av den flate strukturen på internett og maur og biers evne til å organisere seg selv spontant, og står i skarp kontrast til tidligere tiders stramme hierarkier. Ideen er at nettverket kan oppnå og overføre informasjon bedre, og tilpasse seg skiftende omstendigheter raskere, enn de tradisjonelle hierarkiene.

Informasjonsteknologi er bindeleddet i nettverket; sensorer og datasystemer skal skape «a coherent and unambiguous shared operational picture of the battlespace …» (221). ’Situational awareness’ er sentralt, noe som virker ironisk ettersom et slikt totalbilde av situasjonen man befinner seg i skal gis av datamaskiner og sensorer. Mange vil mene at en datamaskin kun gjengir deler av virkeligheten. I alle tilfeller blir individet usynlig i nettverket som metafor, og i praksis fremmer nettverket bruken av datamaskiner, maskiner og roboter for å håndtere all informasjonen fra nettverkets sensorer.

Roboter, droner og mennesker

Dette peker mot et annet viktig tema når det gjelder menneskers rolle i krig. Peter W. Singer forteller den tragiske historien om en soldat som arbeidet med å fjerne veibomber i Irak, og som ikke fikk øye på en slik bombe tidsnok. Brevet som måtte skrives og sendes hjem ble ikke adressert til en gård i Iowa, som vanligvis er tilfellet i gamle krigsfilmer, men til selskapet iRobots kontorer. Soldaten, viste det seg, var en såkalt PackBot, på størrelse med en gressklipper. Singer konkluderer: «It is at places like this office park that the future of war is being written» (Singer 2009b: 31). Bruken av roboter i krig er en naturlig utvikling innen vitenskapelig krigføring som presentert av Bousquet. Singer er den som har kartlagt rollen roboter spiller i militæret mest utfyllende. I boken Wired for War (2009a) advarer han mot konsekvensene av å benytte roboter i krig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor roboter er attraktive for beslutningstagere i politikken og det militære apparatet – de erstatter mennesker på noen av de farligste oppdragene. Som moralsk problem blir det satt på spissen fordi teknologien foreligger – er det ikke da nødvendig å ta den i bruk? Men som New York Times’ journalist Tim Weiner skriver, kan det tenkes at penger betyr mer enn moral. I en verden i økonomiske krisetider er det ikke uviktig at en robot kanskje kan koste «en tidel» av en menneskelig soldat (New York Times 2005).

Et annet aspekt som gjør roboter mer attraktive, er utviklingen fra tradisjonelle kriger mellom nasjonalstater til deltagelse i humanitære intervensjoner og opprørsbekjempelse. Det er vanskeligere å mobilisere folkets støtte for krigføring i land langt borte, spesielt hvis økonomiske og menneskelige kostnader begynner å vokse. Wired For War behandler slike dilemmaer knyttet til vår tids krigføring, med en stil som er tett befolket med populærkulturelle referanser. Mens Keegan kartla menneskelige forutsetninger og relasjoner, kartlegger Singer hvordan mennesker forholder seg til teknologi i krig, og hvordan deres rolle og handlingsrom har blitt endret av teknologien. Han presiserer at det ikke er fremtidsscenarioer det er snakk om. Ifølge Singer gikk det amerikanske militæret inn i Irak i 2003 med en «håndfull» droner i luften, mens tallet i 2009 var oppe i 5300. Tallet på ubemannede kjøretøyer på bakken gikk fra null til 12 000 i løpet av disse seks årene.

Slike tall fremkaller bekymring for at mennesker i økende grad utelates fra avgjørelser og ansvar, og for at autonome, bevæpnede roboter (såkalte LARs) snart vil innta krigsmarken. Singer finner raskt ut i sine undersøkelser at temaet autonomi er sammenlignbart med lord Voldemort i Harry Potter, nemlig det-som-ikke-må-nevnes. «People will always want humans in the loop», sier en militærekspert som svar på spørsmålet om mennesker er i ferd med å skyves ut på sidelinjen. Men å være ’i loopen’ kan bety flere ting; autonomi er ikke et spørsmål om svart eller hvitt. Det kan argumenteres for at menneskelige soldater har vært på vei ut over sidelinjen siden lenge før roboter inntok slagmarken. Under andre verdenskrig gjorde bombesiktet «Norden» så avanserte kalkulasjoner at piloten ikke kunne ha full oversikt over det som skjedde. Senere, under Gulfkrigen, kunne radarnavigatør Doug Fries skrive følgende beskrivelse av hvordan det var å bombe Irak fra sitt B-52 fly: «The navigation computer opened the bomb bay doors and dropped the weapons into the dark» (124).

Det er med andre ord datamaskinen som agerer. Et tredje eksempel er datasystemet «Aegis» som ble installert på amerikanske krigsskip på 80-tallet. Dette våpensystemet har fire grader av autonomi, fra halv-automatisk hvor menneskene ombord må ta avgjørelsene, til «casualty» hvor systemet agerer som om alle om bord er ute av stand til å handle. Det er fullt mulig å intervenere i alle innstillingene, men det viktige spørsmålet i denne sammenhengen er hvordan mennesker forholder seg til datastyrte systemer. I 1988 skjøt skipet U.S.S. Vincennes ned et sivilt rutefly med 290 passasjerer fordi «Aegis» identifiserte flyet som et fiendtlig jagerfly, til tross for at besetningen selv visste at det ikke var tilfellet: «Though the hard data were telling the human crew that the plane wasn’t a fighter jet, they trusted what the computer was telling them more. Aegis was in semi-automatic mode, but none of the eighteen sailors and officers in the command crew was willing to challenge the computer’s wisdom. They authorized it to fire» (125). Det faktum at de i det hele tatt kunne ta beslutningen om å skyte uten å be om tillatelse fra høyere hold, var også en konsekvens av tilliten marinen hadde til datasystemet. I dette tilfellet, skriver Singer, var det menneskelige handlingsrommet i praksis redusert til en vetorett. Ikke engang den muligheten ble benyttet av de militære, fordi de ikke var villige til å gripe inn overfor datamaskinen og det de anså som en raskere og bedre beslutningstaker.

Et annet fenomen som drastisk forandrer det som foregår ’på bakken’ i krig, er bruken av droner. Piloter som flyr bombetokt i Afghanistan eller Pakistan sitter selv foran en skjerm i Nevada. Det de gjør rent praktisk skiller seg ikke fra det å spille et dataspill. For dem har det å være i krig en helt spesiell mening: «You’re going to war for 12 hours, shooting weapons at targets, directing kills on enemy combatants. And then you get in the car and you drive home, and within 20 minutes you’re sitting at the dinner table talking to your kids about their homework» (Singer 2009c). Ved hjelp av droner kan amerikanske soldater bombe uten å utsette seg selv for fare. Men med tanke på effektivitet er ikke noe forandret før et menneske kan styre flere fly samtidig. Dette var tanken i den delvis forkastede langtidsplanen for det amerikanske militæret, ’Future Combat Systems’. Problemet med denne visjonen er at forskning viser at det er nærmest umulig for mennesker å kontrollere mer enn én robot samtidig. Å kontrollere to droner reduserer ytelsesnivået med femti prosent. Ifølge Singer vil løsningen innen den militære logikken dermed være å ’fri’ roboter fra menneskelig kontroll og gjøre dem mer autonome. Han konkluderer med at mennesker allerede er observatører heller enn agenter i krig, og det før den annonserte økningen i bruken av roboter.

Avstand og helter

Avstanden mellom disse refleksjonene og Keegans ønske om å fortelle hva som faktisk skjedde på bakken, hvor soldater ble drevet av viljen til å overleve, er stor. Men disse tre bøkene har alle en tilnærming til krig som legger vekt på de små og store praksisene som inngår i faktisk krig, og de kulturelle rammene rundt det som blir sett på som en ønskelig utvikling av krigens vesen. Mens Keegan er på bakken, er Bousquet inne i institusjonene ’vitenskap’ og ’krig’ og kulturen som omgir dem, og dekonstruerer deres indre logikk. Singer ser på relasjonen mellom mennesket, datamaskinen og roboten og hvordan teknologien på noen områder faktisk begrenser handlingsrommet heller enn motsatt. Med tanke på hva amerikanske og europeiske soldater har opplevd i Afghanistan og Irak det siste tiåret, er fortsatt kamp – ’fighting’ – nyttig som en ontologi for krig, men konteksten har forandret seg, og det krever nye perspektiver på disse praksisene.

Sett i sammenheng er disse bøkene symptomer på to parallelle og lett motstridende tendenser. På den ene siden fører ny teknologi til at distansen mellom enkeltmennesket og krig blir større. Distansen mellom samfunnet og krig/vold har også blitt større, noe som blant annet gir seg uttrykk i private militærselskaper, at mange stater har gått bort fra allmenn verneplikt, og at det er vanskeligere å få folk til å godta at liv går tapt i krig. På den andre siden ser vi en økende individualisering som både kommer til syne i populærkulturelle fremstillinger av krig og politiske begrunnelser for krig. Dreiningen fra mellomstatlige kriger mot humanitære intervensjoner og opprørsbekjempelse med mål om å vinne hjerter og hjerner, er en dreining mot kriger begrunnet i individers lidelse og behov for hjelp. På samme måte er krig i populærkulturell fremstilling historier om helter. I slike fremstillinger kommer konteksten så langt bak i bildet at den gjerne blir uklar (Behnke 2006: 948). Effekten teknologi har på den romantiske fortellingen om krig er altså ikke entydig. Singer fant at et medlem av Bush-administrasjonen mente at det teknologiske overtaket amerikanerne har skremmer andre, samtidig som folk han intervjuet i Libanon mente at amerikanerne fremsto som feige og kalde. En Pentagon-ansatt oppsummerte det slik: «The optics of this look really freaking bad. It makes us look like the Evil Empire from Star Wars and the other side look like the Rebel Alliance» (Singer 2009c). Selv i det høyteknologiske 21. århundre er det med andre ord behov for romantiske narrativer om krig.

Referanser

Barkawi, Tarak & Shane Brighton (2011) Powers of War: Fighting, Knowledge and Critique. International Political Sociology, 5(2):126–143.

Behnke, Andreas (2006) The Re-Enchantment of War in Popular Culture. Millennium Journal of International Studies, 34(3): 937–949.

Bousquet, Antoine (2009) The Scientific Way of Warfare. London: Hurst.

Clausewitz, Carl von (1972) Om krigen. Gjøvik: Mariendals Boktrykkeri.

Keegan, John (1991) The Face of Battle. London: Pimlico.

New York Times Lockheed and the Future of Warfare, 28.11.2004. Tilgjengelig på [http://www.nytimes.com/2004/11/28/business/yourmoney/28lock.html?ref=timweiner]

New York Times (2005) ‘GI, Robot’ Rolls Toward the Battlefield, 17.02.2005. Tilgjengelig på [http://www.nytimes.com/2005/02/16/technology/16iht-robot.html?pagewanted=all]

Singer, Peter W. (2009a) Wired for War. New York: Penguin Press.

Singer, Peter W. (2009b) Robots at War. The New Battlefield. Wilson Quarterly, Winter.

Singer, Peter W. (2009c) Foredrag holdt ved Carnegie Council 05.02.2009. Fullt referat tilgjengelig på [http://www.carnegiecouncil.org/resources/transcripts/0114.html]