Tatt i betraktning alternativene, er det ingen tvil om våre lykkelige omstendigheter: Vi er lokalisert i et hjørne av verden hvor samtlige naboer nå er gode, forutsigbare og fredelige samarbeids- og handelspartnere. Vi utsettes for få naturkatastrofer og færre epidemiske sykdommer. Våre naturlige næringer og forutsetninger, fra vannkraft til fiskestammer, er blitt stadig mer ettertraktede og verdifulle, – og vi oppdager olje og gass i vår økonomiske sone akkurat i tide til å nyte godt av en historisk prisoppgang. Det ser heller ikke ut til at denne kollektive, nasjonale flaksen vil ta slutt med det første. Neste generasjon vil mest sannsynlig fortsatt nyte godt av nasjonens gode omstendigheter og omgivelser, og av at EU, USA og Russland stadig garanterer fred, handel og samarbeid i vår del av verden. På toppen av dette vil vi, i motsetning til fattige og sårbare nasjoner i det globale Sør, rammes sist og minst av de menneskeskapte klimaendringene som vår økonomiske utvikling og vårt forbruk paradoksalt nok har bidratt til å skape. Men selv om Norges privilegerte posisjon synes trygg, er norske omgivelser i rask endring. Det må også nasjonen forholde seg til. I dette bidraget skal jeg skissere noen av de viktigste utfordringene i internasjonal politikk generelt, og for Norge spesielt, fram mot år 2020.

Befolkningseksplosjonen

Den kanskje største endringen i rammebetingelsene for Norge og Europa i neste generasjon vil være den akselererende maktforskyvningen fra Vesten mot øst og sør. De viktigste årsakene til global endring i vår tid er befolkningseksplosjonen og rask økonomisk vekst utenfor den tradisjonelt mest utviklede del av verden. Da jeg ble født i 1957, var det færre enn tre milliarder verdensborgere. I dag er det over sju milliarder mennesker i verden. Rundt 2050 vil dette antallet øke til ni milliarder, men da vil veksten flate ut. I løpet av «vår tid» vil altså befolkningen i verden tredobles, noe som aldri tidligere har skjedd i verdenshistorien (og trolig aldri vil skje igjen). Til sammenligning tok det titusener av år å nå den første milliarden mennesker på jorda, noe som fant sted litt før våre tippoldeforeldres barndom i første del av 1800-tallet. Deretter tok det 120 år å nå den andre milliarden, omtrent i år 1930, før veksten virkelig tok av fra 1960 og vi fikk en ny milliard mennesker hvert tolvte–trettende år. Et stort flertall av disse har klumpet seg sammen i noen få regioner som Vest- og Sentral-Europa, Kina, og ikke minst India, som har gått fra en befolkning på et par hundre millioner til godt over en milliard mennesker på kort tid.

Mens afrikanske og noen sørasiatiske land fortsatt har for stor befolkningsvekst, vil de demografiske endringer i Europa og Japan gå motsatt vei: for liten tilvekst av lokal arbeidskraft og rask «forgubbing» av en befolkning som domineres av pensjonister. Den vedvarende økonomiske krisen i Sør-Europa, med manglende økonomisk vekst og store offentlige underskudd, forsterkes av denne veksten i andelen eldre over 60 år. Norge, som har bidratt til verdens folkevekst med en femdobling av vår befolkning siden 1822, er igjen både heldig og dyktig: vi vil fortsatt ha en jevn befolkningsvekst – takket være tro på framtiden blant småbarnsforeldre og netto innvandring. Vi når vår sjette million innen et par tiår.

Menneskelig utvikling

Den raske befolkingsveksten, kombinert med global økonomisk vekst, innebærer også store muligheter og utfordringer. De fleste av verdens syv milliarder klarer seg bedre enn noensinne tidligere i verdenshistorien. UNDP-rapporten om menneskelig utvikling (Human Development Report) oppsummerte i 2010 trendene siden 1970 med overskriften «40 års framgang». Da hadde FN målt utviklingen innen levealder og helse, utdanning og kjøpekraft i 140 av verdens land og fant at det, sammenlignet med 1970, hadde vært framgang i alle med unntak av tre: Den demokratiske republikken Kongo, Zimbabwe og Zambia. DR Kongo på grunn av krig, Zimbabwe på grunn av spektakulært dårlig styresett, og Zambia fordi prisen på råvaren kopper kollapset etter 1970 da vår olje eksploderte i verdi. Norge har klatret jevnt og trutt på denne indeksen og troner de siste årene på toppen.

Selv om flere arabiske land scorer høyt på flere av variablene i rapporten, og flere er blant de land som har hatt størst relativ framgang i levealder og utdanning, har vi sett folkelige opprør i store deler av araberverdenen siden 2010. En av lærdommene vi kan trekke fra «den arabiske våren» så vel som av tidligere demokratiseringsprosesser i Latin-Amerika og Øst-Europa, er at det har stor revolusjonær kraft når befolkningen får utdannelse nok til å skjønne hvilke menneskerettigheter de går glipp av. Autoritære regimer klarer i det lange løp oftest ikke å gi folk flest det framtidshåp, den innflytelse og den sysselsetting de gradvis vil gjøre krav på.

Hvis en utdannet befolkning ikke gis demokratiske rettigheter, vil den sammenligne seg med velstandsveksten i demokratiske land. Det er nå nesten tre ganger så mange demokratier som diktaturer i verden, mens det under den kalde krigens tid var mange flere kommunistiske og høyreekstreme diktaturer enn land i den demokratiske gruppen Norge inngikk i. Men denne utviklingen er ikke nødvendigvis lineær. Dersom autoritære land som Kina og Etiopia får fortsatt rask vekst og sosial framgang, samtidig som demokratiske land i Europa opplever langvarig økonomisk tilbakegang, vil vi igjen få diskusjon om alternative veier til utvikling. Det er et tankekors at giverland som Storbritannia og Norge har økt bistanden til det autoritære regimet i Etiopia, fordi det er sosial og økonomisk framgang der til tross for massive menneskerettighetsbrudd. Tilsvarende ser vi hvordan det autoritære regimet i Rwanda har blitt en favoritt hos europeiske og nordamerikanske givere. Utviklings- og menneskerettighetspolitikken henger for dårlig sammen, og giverlandene gir dermed for uklare signaler i en tid da det ikke burde være tvil om at demokrati og menneskerettigheter har utvetydig støtte fra europeisk og vestlig hold.

Maktforskyvningen mot øst

I tråd med befolkningsveksten skjer det, som nevnt, en forskyvning av maktfordelingen i verden. Fortsatt står EU, USA og Norge for omlag 60 prosent av det globale middelklasseforbruket. Allerede i 2050 kan imidlertid Kinas og Indias andel av verdens middelklasse ha steget til over 50 prosent. USA, EU og Norge vil i så fall bare ha 15–20 prosent av verdens middelklasse. Dette innebærer en gradvis forflytning av kjøpekraft og økonomisk og politisk makt fra vest mot øst. Samtidig er det klart at verken klima eller miljø vil kunne tåle at den voksende globale middelklassen i gjennomsnitt forbruker like mye som vi gjør i dag, når verdens befolkning når ni milliarder.

Vil endringene i verdens befolkning og økonomi innebære at vår fremste allierte, USA, blir gradvis marginalisert i framtiden? Ikke nødvendigvis. Mye kan tyde på at den fleksible og dynamiske amerikanske økonomiske og politiske modellen vil klare seg gjennom nye store omstillinger. Til tross for Kinas enorme økonomiske vekst det siste tiåret, er USAs økonomi fortsatt så mye større og amerikanernes militære og teknologiske overlegenhet så formidabel at USA vil forbli en supermakt i lang tid. For vår egen verdensdel, Europa, er utsiktene mer uklare. Selv om Norden og Tyskland fortsetter framgangen, vil de strukturelle problemene i søreuropeiske økonomier trolig medføre et mer innadvendt og mindre innflytelsesrikt EU i internasjonal politikk.

Samtidig oppstår nye mulige spenningsforhold innen og mellom regionene. Selv om hundretalls millioner løftes ut av absolutt fattigdom, ikke minst i Kina, vokser de sosiale ulikhetene mellom nasjonene og mellom topp og bunn innen hvert enkelt land. Da våre tippoldeforeldre ble født i et fattig Norge, var avstanden målt i nasjonalinntekt mellom verdens rikeste og fattigste land én til fem. Nå er vi blant verdens absolutt rikeste land og hundre ganger mer velstående enn verdens fattigste nasjoner. En håndfull av verdens rikeste individer er nå rikere enn de to milliardene i verden som har minst.

Folkevandringenes tid

De sosiale urettferdighetene, forsterket av klimaendringene, vil utgjøre store framtidige politiske, sosiale og etiske utfordringer. Titalls millioner unge og utålmodige vil i de kommende tiår forsøke å vandre fra det de ser som uverdige og ulevelige kår mot våre «oaser av velstand» i nord og vest. For myndighetene i rike land som Norge, blir det krevende å håndtere migrasjonspress og en opinion preget av fremmedfrykt samtidig som man ivaretar forpliktelsene til internasjonale menneskerettigheter. Sveits – et land som har blitt rikt på grunn av migrasjon, turisme, handel og kapital fra blant annet arabiske land – forbød i en folkeavstemning i 2009 minareter på muslimske moskeer – noe som knapt nok eksisterer eller er planlagt i Sveits. Altfor mange nordmenn, som har vært stolte av sine lutheranske kirkespir fra Minnesota til Madagaskar, sier de ønsker det samme.

Vår flyktningpolitikk har i lang tid vært upopulær fordi den er reaktiv snarere enn proaktiv. Milliarder brukes på å oppbevare, granske og så, til slutt, sende tilbake de som via omveier og med begrenset beskyttelsesbehov melder seg ved vår dør. De som står på dødslister i krigssoner og diktaturer har knapt noen mulighet til å ta seg fram til vårt land. Vår tids sperringer fra sør mot nord gjør at de ikke får billett uten visum og ikke reise uten billett. Slik blir vi alle misfornøyde: de fleste fordi det tilsynelatende kommer for mange som seiler under falskt flagg, mens vi øvrige reagerer fordi vi ser at forfulgte blør og dør uten at noen tilbyr dem asyl noe sted.

I en verden med flere demokratier og mer fred blir dermed flukten fra fattigdom og klimaendringer en stadig større utfordring. Disse folkevandringene har for lengst startet. Hvert år siden Berlinmurens fall har mange flere blitt drept i forsøkene på å ta seg inn i Europa enn det samlede antallet som døde ved Muren i løpet av en generasjon med kald krig. Norge deltar allerede i grenseovervåkingssystemet som skal holde fattige migranter ute fra Europa. Dette arbeidet skal nå intensiveres gjennom EUROSUR, som blir en enorm patruljeringsinnsats i Middelhavet og langs Europas yttergrenser. Min organisasjon, Human Rights Watch, har nylig publisert en rapport som viser hvordan 63 afrikanske flyktninger druknet i 2011 fordi ingen skip, inkludert NATOs patruljerende krigsskip, ville komme deres synkende skip til unnsetning. Hvert år dør mange hundre menn, kvinner og barn mens de forsøker å komme inn i Europa.

Etter «40 års framgang» har den internasjonale økonomiske krisen etter 2008 kastet nye titalls millioner tilbake i bunnløs fattigdom, herunder i vårt eget kriserammede Europa. Etter flere tiårs framgang i kampen mot sult, ble det også flere som må gå sultne til sengs de siste tre årene. Det er ikke nok med frihandel for de aller fattigste. Det må også komme mer og bedre bistand og flere og større investeringer som gir fattige samfunn grunnlag for utvikling og overlevelse i klimaendringenes tid. Dette er ikke bare i samsvar med våre idealer. Det er også i tråd med våre interesser. Det er grenser for hvor høye murene og piggtrådsperringene kan bli i en verden i ekstrem sosial og økologisk ubalanse. Vi vil se ukontrollerbare folkevandringer som det både er i vår interesse og i samsvar med våre idealer å forebygge ved at alle store befolkningsgrupper får en mulighet til levelige kår der de faktisk er.

Internasjonal kriminalitet

En annen undervurdert utfordring for og i Europa er de svarteste sidene ved globaliseringen: organisert internasjonal kriminalitet. Fra Gibraltar til Kirkenes rammes utallige lokalsamfunn, tusener av kilometer fra produksjonslandene, av en enorm global narkotikabølge. Trusselen fra narkotikaindustrien, så vel som den internasjonale menneskehandelen, kommer oftest i skyggen av konflikter, terrorhandlinger og finanskriser – til tross for at den organiserte kriminaliteten ødelegger flere menneskeliv enn samtlige kriger og konflikter til sammen. Narkotika- og menneskehandlere omsetter trolig verdier på størrelse med verdens olje- og gassindustri og har større ressurser enn den samlede bilindustrien.

Produksjon, transport, omsetning og misbruk av narkotika tar hvert år hundretusener av menneskeliv fra Afghanistan til Norge og fra Colombia til Canada. Bare en helhetlig innsats i nord og sør for å svekke tilbudssiden så vel som etterspørselssiden vil kunne slå tilbake narkotikakartellene. Det er ingen ende på krigene i Afghanistan og Colombia, fordi narkotikaproduksjonen finansierer krigsherrer og væpnede grupper. I lovløse krigssoner blomstrer cocabusker, opiumsvalmuer og laboratoriene som raffinerer narkotikaen. I 2003 advarte tjenestemenn i Afghanistan om at opiumsvalmuene ble dyrket over et rekordareal på 80 000 hektar. I dag utgjør opiumsmarkene anslagsvis 200 000 hektar, eller 93 prosent av verdens opium- og heroinproduksjon.

I flere år opplevde jeg som FN-utsending hvordan europeere og nordamerikanere klaget på Colombias manglende evne til å bekjempe narkotikaproduksjonen, og hvordan colombianerne klaget på de nordlige landenes manglende evne til å begrense etterspørselen. Resultatet ble mer narkotikafinansiert krig og vold i Sør- og Mellom-Amerika og stadig flere misbrukere i nord.

I de siste årene har politi- og tollsamarbeid på tvers av landegrensene blitt bedre, og forståelsen for å satse på mange plan fra FN til Interpol blitt større. Problemet er at den multinasjonale narkotikaindustrien er blitt enda mer effektiv, velorganisert og velutstyrt. En av de siste smuglerrutene går fra Colombia med båt til det lovløse Guinea Bissau i Vest-Afrika. Derfra går kokainen med små konvoier av terrenggående biler gjennom Sahara til Midtøsten, hvorfra den finner sine markeder i nærliggende Gulf-stater eller går via Øst-Europa til Norge og andre vesteuropeiske land.

En mer fredelig verden

For et eksportavhengig folk som det norske har et stadig fredeligere Europa i en stadig fredeligere verden vært en forutsetning for vår framgang. Etter den andre verdenskrig økte antallet væpnede konflikter i verden fram til det nådde en topp tidlig på 1990-tallet, rett etter den kalde krigens slutt. Siden da har konfliktnivået sunket, fra mellom 50 og 60 væpnede konflikter i verden i 1993 til drøyt 30 i 2003–2004. Da snudde det igjen, mye på grunn av terrorangrepene 11. september 2001 og krigen mot terror som førte til kriger i Afghanistan, Pakistan og Irak. Innen fredsforskningen er en væpnet konflikt definert som politisk voldsbruk som dreper mer enn 25 mennesker per år over en lengre periode, mens en «krig» innebærer over 1000 falne i strid per år. Ut fra denne definisjonen er det særlig kriger det er blitt merkbart færre av de siste par tiårene. Sett i forhold til folkeveksten har den siste generasjonen vært den mest framgangsrike for fredens sak og minst voldelige noensinne. Faren for å bli drept i krig er dramatisk redusert – til og med som følge av terror – i de aller fleste land i verden i denne perioden.

I Norge ble vi i 2011 for første gang siden andre verdenskrig rammet av omfattende terror. For oss er terror politisk, kulturelt eller religiøst motivert vold mot uskyldige sivile. Dette er også den definisjon et stort flertall av land i FN er enige om, men uenigheten omkring hvem som er terrorist og hvem som er frigjøringshelt i såkalte «frigjøringskriger» har forhindret en internasjonal konsensus om definisjonen av «terror». Men hensikten med terror er det liten tvil om. Den ligger innbakt i ordets doble betydning på både fransk, engelsk og spansk: ordet betyr «frykt» så vel som «politisk vold». Mange tror at faren for terror blir stadig større. Sannheten er imidlertid at det, til tross for 11. september 2001 og 22. juli 2011, blir stadig mindre terror i verden, målt som politisk motivert vold. Også på dette området har det derfor faktisk vært stor framgang i de siste tiårene.

Menneskerettighetskampen

Det mest sannsynlige scenario for Norge er altså at vår privilegerte stilling snarere vil styrkes enn avta de neste årene. Spørsmålet er om vi vil bruke denne posisjonen først og fremst til å fremme og forsvare vår posisjon på toppen av den menneskelige utviklingspyramiden, eller gjøre mer for å fremme menneskerettigheter for mindre privilegerte medmennesker.

Den store lærdommen fra de siste årenes viktigste begivenhet i internasjonal politikk, «den arabiske våren», er at det aldri er en god idé å gå til sengs med diktatorer. Det nære partnerskapet med Mubarak i Egypt og Ben Ali i Tunis vil hjemsøke vestlige sponsorer i lang tid, slik støtten til Assad i Syria på alle måter er ille for Moskva. Vi kunne dermed anta at europeerne hadde lært sin lekse, men dessverre er det ikke nødvendigvis så stor grunn til optimisme. Samtidig som ettparti-regimene i Etiopia og Rwanda nyter godt av rekordstor bistand fra europeiske donorer, stortrives det brutale diktaturet til Islam Karimov i Usbekistan i skyggen av NATOs krig i Afghanistan. Fra basene i Termez, som Tyskland opererer på vegne av NATO, kan våre vestlige land forsyne styrkene som skal kjempe for menneskerettigheter og frihet for afghanerne. Rundt basen er det omfattende menneskerettighetsbrudd, tortur og fengsling av annerledestenkende i det gammeldagse sovjetiskinspirerte diktaturet.

NATO-landene har vært meget tilbakeholdne med å kritisere Karimovs knallharde regime som har ensrettet alt fra massemedier til domstoler og advokatstand. Karimovs regjering har nemlig på dyktig vis klart å selge ideen om at det enten er stabilitet, baser og fri adgang til Afghanistan eller åpen og ærlig kritikk av overgrepene i landet. EUs sanksjoner som ble innført etter massakren mot demonstrantene i Andijan i 2005, ble avskaffet i 2009. USAs regjering ba sist år Kongressen om å oppheve restriksjonene på bistand, herunder militær bistand. Men realitetene er, slik Human Rights Watch har dokumentert i en omfattende rapport, at overgrepene ikke har endret seg siden 2005. Fengslingen, mishandlingen og undertrykkelsen er like ille som før – det er de realpolitiske behovene for å alliere seg med dikatoren Karimov som synes å ha økt.

Hva bør så Brussel, Washington, Moskva og Oslo gjøre? De bør umiddelbart slutte å behandle det usbekiske regimet som om det var en nødvendig alliert i «krigen mot terror», stanse normaliseringen av forbindelsene med diktaturet og isteden innføre målrettede sanksjoner mot regimets ledere. De bør fremme resolusjoner mot Usbekistan i FNs menneskerettighetsråd og opprette en egen rapportør for menneskerettighetsbruddene i det glemte diktaturet Usbekistan. Framfor alt bør vi ha samme standard for vår menneskerettighetspolitikk overfor Etiopia som vi har i Zimbabwe, og samme politikk overfor Usbekistan som vi har overfor Libya eller Syria. Dette var den store lærdommen fra den arabiske våren. Og det er blant annet slik vi i Norge kan bruke vår privilegerte posisjon best mulig i en verden som fram mot 2020 stadig vil være full av utfordringer.

Fortsatt internasjonalt samarbeid?

Det er altså flere forutsetninger som må oppfylles for at det norske folkeeventyret skal få nye, lykkelige kapitler. En av de viktigste er at vi fortsatt vil nyte godt av multilateralt samarbeid og fordelaktige strategiske realiteter. Mine bestefedre var krigsseilere i de to verdenskrigene som rammet Europa og vårt lille folk med stor brutalitet. Nå blomstrer vårt land i den fredeligste perioden i europeisk politikk noensinne. Etter de bitre, ekstremt kostbare og lite vellykkede felttogene i Irak og Afghanistan har våre allierte i Europa og Nord-Amerika også innsett at FN og andre politiske multilaterale samarbeidsorganisasjoner, som har bidratt til fred fra Øst-Timor til Guatemala og fra Liberia til Balkan, likevel ikke er så ineffektive som man trodde før man valgte den vestlige alenegangs-strategien på begynnelsen av 2000-tallet. Det ofte traurige og undervurderte økonomiske sosiale og politiske samarbeidet i EU, Europarådet, OSSE og Nordisk Råd kan også oppleve å få økt anerkjennelse.

Den langvarige europeiske fredsperioden og den enestående overgangen fra kommunistiske diktaturer i Øst-Europa og militærdiktaturer i Spania, Portugal og Hellas har vært en triumf for europeisk samarbeid. I FN har serien av fredsavtaler og vellykkede demokratiserings- og fredsbyggingsprogrammer i Afrika, Latin-Amerika, Europa, Midtøsten og Asia samlet kostet langt mindre enn NATO-landenes årlige utgifter i Afghanistan. Vi burde ikke være mindre kravstore med hensyn til de enorme investeringene som er gjort i regi av NATO i Afghanistan enn vi er til vår bistand eller våre medlemskontingenter til multilaterale institusjoner og utviklingsbanker. Norge har hatt soldater i kamp i Afghanistan i et tiår og har trolig forbrukt et sted mellom 15 og 20 milliarder kroner der siden 2001. Til tross for dette ser vi i dag en tilbakegang for sentrale menneskerettigheter, fortsatt omfattende voldsbruk og et ubeseiret og uforsonlig Taliban.

I en stadig mer globalisert verden blir det likevel våre nærmeste vi skal, vil og må ha det mest forpliktende samarbeidet med i framtiden – innen Norden og i et Europa anført av EU. Det er verken i Washington eller i Moskva eller de nye asiatiske maktsentra vi finner eller vil finne våre viktigste likesinnede – det er og blir i Europa, og ikke minst i våre nordiske hovedsteder.

Det privilegerte Norge nyter nå godt av et felles europeisk arbeidsmarked og mottar titusener av nye arbeidsinnvandrere fra Polen og Sverige og fra Spania og Island, som med glede avgir sine arbeidsledige til veksten i serviceindustri og oljevirksomhet i Norge. Få land er mer integrert i Europas økonomiske liv enn Norge. Få land burde være mer bekymret enn Norge dersom eurokrise og massearbeidsledighet vil gi et mer introvert og mer pessimistisk Europa. Behovet for et nærmere samarbeid med EU vil ikke avta med årene, – vi vil ha økt behov for å samarbeide på økonomisk, sosialt, miljømessig, politisk og sikkerhetspolitisk plan. Misforholdet mellom våre politiske behov for innflytelse og samarbeid med EU-landene og EØS avtalens begrensninger i så måte vil heller ikke bli mindre.

Bare en felleseuropeisk politikk kan motvirke de voldsomme sosiale utfordringene internt i mange europeiske land og mellom Tyskland, Nederland og Norden, som klarer seg godt, og middelhavslandene, som har 25–50 prosent arbeidsledighet blant sine unge og så store underskudd i sine statsfinanser at de skjærer ned til og med grunnleggende og avtalte pensjoner til de eldre. Min erfaring fra mange år i internasjonalt samarbeid er at en aktiv og positiv europeisk deltagelse er en nødvendig motor i og for at multilateralt samarbeid vil lykkes. Derfor er det så viktig at Norge deltar i et forpliktende europeisk samarbeid i og med vår egen verdensdel. Som et lite, sårbart og ressursrikt land har vi større interesser i et vellykket og effektivt multilateralt samarbeid enn kanskje noen andre.