2000-tallet kan bli stående som terrorismens tiår. Terrorangrepet mot USA 11. september redefinerte det vestlige trusselbildet. Verden har aldri sett noe sammenlignbart terrorangrep. Responsen stod følgelig i forhold til dette. President George W. Bushs ord uttalt gjennom megafonen på Ground Zero ble unektelig sanne: «De som brakte ned disse bygningene vil snart høre fra oss alle». Den amerikanske sikkerhetspolitiske agendaen ble forandret fra en dag til en annen. Bushs ettermæle er sterkt knyttet til sikkerhetspolitikken, og han innfridde sitt løfte til det amerikanske folk om å gjøre alt som sto i hans makt for å unngå ytterligere storstilte terroranslag i USA. Men når USA aktivt bruker all sin overveldende makt, gås det aldri stille i dørene; det merkes og gir massive ringvirkninger internasjonalt.

Denne artikkelen fokuserer på hvordan terrorisme og terrorbekjempelse har fortonet seg i USA og i vår del av verden de siste ti årene. Den vil starte med en definisjon av terrorisme. Deretter følger en kort gjennomgang av USAs befatning med terrorisme, spesielt islamistisk terror, forut for 9/11-angrepet. Dette bakteppet er vesentlig for den analysen som følger av krigen mot terrorisme og denne krigens betydning for Skandinavia. Artikkelen konkluderer at 2010-tallet sannsynligvis vil ha et mindre endimensjonalt terrorismefokus enn 2000-tallet. Dette argument fremmes i full visshet om at det dessverre står i terroristenes makt å pulverisere en slik utvikling. Argumentet hviler på følgende premiss: like vesentlig som hvor mye terrorisme som forekommer, er reaksjonen og responsen til statene som rammes av terror. Selv om 2010-tallet skulle oppleve terroranslag på samme nivå som i forrige tiår, vil trolig responsen ikke bli like kraftfull. Samfunn overreagerer tidvis på terroranslag, og korrigerer det ofte ved neste korsvei.

Hva er terrorisme?

Selv om begrepene brukes om hverandre, er terror en bredere kategori enn terrorisme. Mest presist er det altså å kategorisere terrorisme som kun én av flere ulike former for terror. Bush-administrasjonen har benyttet begrepene om hverandre. En enkel og bred definisjon som fanger opp det meste av terrorismens vesen er at terrorisme er en fryktspredende, voldelig politisk strategi. Denne definisjonen dekker ikke alle trekk ved fenomenet terrorisme, men vektlegger fire essensielle bestanddeler: frykt, vold, politikk, og strategi. Terrorister tenker strategisk når de bruker vold og sprer frykt for å oppnå sine politiske mål. For å oppnå sine mål er terrorister nesten alltid avhengige av å fange medias og samfunnets oppmerksomhet. Under følger terrorismedefinisjonen som legges til grunn her. Definisjonen spesifiserer også hvem som rammes av og utøver terrorisme.

Terrorisme er en ikke-statlig aktørs strategiske bruk av vold – eller trusler om vold – mot sivile eller ikke-stridende, med den hensikt å spre frykt, skaffe oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke også andre enn de direkte ofrene for anslaget.

Denne definisjonen er en bearbeidet versjon av min engelske definisjon gjengitt i Alex Schmids (2011: 146) oversiktsverk, som inneholder over 250 akademiske terrorismedefinisjoner. Schmids bok er et godt startpunkt for videre lesning om teori og definisjoner av terrorisme, i likhet med Bruce Hoffmans (2006) Inside Terrorism. Det er verdt å bemerke at definisjoner av terrorisme er svært omstridt og at det florerer av dem både i offentlige dokumenter og i faglitteraturen. Blant de mest kontroversielle spørsmålene er hvorvidt statlige aktører kan utøve terrorisme. Dersom staters agenter i skjul gjennomfører terrorismelignende operasjoner, er det en form for terror, men ikke ren terrorisme. Libyas forbindelser til Lockerbie-bomben er et godt eksempel på staters kamuflerte terrorkrigføring mot sivile. Libya-eksemplet understreker de mange gråsonene man står overfor når man skal vurdere om en voldelig politisk motivert aksjon bør defineres som terrorisme.

Anvender vi terrorismedefinisjonen på 9/11-angrepet, ser vi at det er et tydelig eksempel på terrorisme. Den ikke-statlige aktøren al Qaeda hadde politiske mål som blant annet innebar å få USA og Vesten til å trekke seg helt ut av Gulf-områdene. Strategien var å gjennomføre et voldsomt angrep mot sivile og ikke-stridende i World Trade Center og Pentagon for å spre frykt i USAs befolkning og å få USA til å nedskalere sitt nærvær i den arabiske verden. Angrepet ble fulgt opp med gjentatte trusler om ytterligere terroranslag. Da USA gjorde terrorbekjempelse til sin sikkerhetspolitiske topprioritering, var målet om oppmerksomhet, både i media og i politikken, oppnådd. Krigen mot terrorisme var i gang.

USA og terrorisme

For å forstå krigen mot terror er det nødvendig å vite litt om USAs historiske befatning med terrorisme. Den beste historiske parallellen til 9/11, og særlig responsen til 9/11, er Pearl Harbor-angrepet som brakte USA inn i 2. verdenskrig. Pearl Harbor er naturligvis ikke terrorisme, men responsen og mentaliteten som bredte seg i det amerikanske folk kan sammenlignes. Historikeren John Lewis Gaddis (2004: 35) understreker at USA tidvis velger en veldig kraftfull respons konfrontert med overraskelsesangrep. Rundt 25 år etter verdenskrigen inntraff terrorismens internasjonalisering, og en del holder palestinske PFLPs kapring av et El Al-fly på vei fra Roma til Tel Aviv i 1968 for å være et veiskille (Hoffman 2006: 63). Imidlertid er det først på 80-tallet at USA blir rammet av virkelig storstilt internasjonal terrorisme.

USAs terrorrespons har på ulike tidspunkt vært enten kraftfull eller ganske så moderat. Med kraftfull menes her militære operasjoner. Dersom man kun benytter diplomatiske og/eller juridiske virkemidler, er responsen å regne som avstemt eller svak. Kategoriene kraftfull og svak benyttes i artikkelen fordi de representerer en utbredt tankegang rundt dette i USA, som er et land med tradisjon for å projisere militærmakt utenlands. Som vi skal se er ikke hard respons nødvendigvis effektiv terrorbekjempelse, og USA har også ved flere anledninger latt terroristanslag gå relativt upåaktet hen. I slike tilfeller fordømmer man handlingen på det sterkeste og foretar seg noe litt mer symbolsk, uten egentlig å respondere resolutt og målrettet. Men når USA først bestemmer seg for å svare, da blir det ofte kraftfullt. Krigen mot terrorisme er et tydelig eksempel på dette. Imidlertid har avmålt, eller meget svak, respons på terror mot USA vært det vanligste frem til 9/11. Man har i de tilfellene typisk valgt å behandle terrorister som kriminelle, ikke som krigere. Dette er stikk motsatt av hvordan terrorister oppfatter seg selv,

Før vi går inn på spesifikke hendelser, er det interessant å skjele til hvordan ulike amerikanske presidenters terrorbekjempelse fremstår over de siste 35 årene. President Carter anses jevnt over som svært svak i å konfrontere terrorisme og beslektede hendelser (Mead 2010). Reagan var svak i sin første periode, men deretter kraftfull. Bush sr. hadde lite ren terrorisme på sin vakt som ble preget av Murens fall, Sovjetunionens oppløsning og Gulfkrigen. Bill Clintons tilnærming er derimot viktig, og han blir portrettert som nølende i møte med terrorisme. George W. Bush er utvilsomt den som har valgt den mest konfronterende linjen. Vesentlige terrorrelaterte hendelser mot USA før 9/11 er å finne i tabellen under. Merk at noen av angrepene ikke er å regne som terrorisme. Angrepene mot USA i Mogadishu og Iran er imidlertid inkludert fordi de har vært viktige i å forme USAs respons på terrorisme.

ÅrstallAngrep mot USAAktørOmkomneOm responsen
1979–81Gisselkrisen i TeheranIran0Svak. Primært diplomatisk
1983Selvmordsangrepet mot US Marines i -BeirutHizbollah299 (USA 241) Meget svak
1986Bombingen av La Belle Discothèque i BerlinLibyske agenter3 (USA 2)Meget kraftfull
1988Bombingen av Pan Am 103 over LockerbieLibyske agenter270 (USA 178)Meget svak
1993Kampen om Moga-dishu Black Hawk DownSomalisk milits18Svak frem-treden
1993Bombingen av World Trade CenterRamzi Yousef med bånd til al Qaeda6Meget svak
1995Oklahoma City--bombenTimothy McVeigh168Intern terroraksjon
1996Angrepet mot Khobar Towers i Saudi-ArabiaAl Qaeda19Meget svak
1998Ambassadebombingen i Øst-AfrikaAl Qaeda224 (USA12)Moderat respons
2000Angrepet mot USS Cole i AdenAl Qaeda17Meget svak

Dette er ikke et uttømmende utvalg, og er ment som et bakteppe. Det er en bred oversikt over anslag mot USA med tilhørende respons. Variabelen ’Om responsen’ er mer av en kommentar enn et presist mål. Det bør også nevnes at tallet på omkomne i noen av anslagene er gjenstand for uenighet. Som man ser starter dette lille utvalget av hendelser på slutten av 70-tallet. 70-tallet var tidvis preget av famlende tilnærminger i møte med internasjonal terrorisme, et fenomen som viste seg meget vanskelig å bekjempe. President Fords rådgiver Mike Duval anbefalte faktisk presidenten å distansere seg så langt unna det som mulig fordi «there’s very little we can do» (Naftali 2005: 87). Etterfølgeren Carters presidentskap fra 1977–1981 ble preget av utenrikspolitiske flopper, med gisselkrisen ved ambassaden i Iran som den mest smertefulle. Gisseltakingen utartet til et 444 dager langt mareritt med en lammet administrasjon hvis redningsforsøk av gislene spilte totalt fallitt etter en helikopterstyrt.

Handlingslammelse eller refleksiv tilbaketrekning gjorde seg gjeldende da USA ble utsatt for et massivt selvmordsangrep i Beirut i 1983. Moderne selvmordsangrep anses å starte rundt 1980 (Pape 2005: 11; Merari 2005: 71–72), og Hizbollahs effektive angrep mot US Marine Corps’ brakker ble et mønsterangrep innen selvmordsbombing som ble etterfulgt av kommende terrorister. Angrepet nevnes i jihadistiske tekster som en stor seier og et bevis for at USA var en papirtiger (Bergen: 2011: 6). Osama bin Laden (2005) uttalte selv i 2003 at «[t]hey sent a truck loaded with explosives into a US Marine barrack in Beirut, sending more than 240 of them to hell». USAs respons var å trekke troppene ut, og slik ga Reagan i en viss forstand etter for terroristene. Det amerikanske folk var mer tilfreds da Reagan i 1986 responderte kraftfullt på bombingen av La Belle Discothèque i Berlin. Stedet var populært blant mange amerikanske offiserer når de hadde tjenestefri.

Andrew Silke (2005) problematiserer imidlertid forestillingen om at kraftfulle mottiltak mot terrorisme er effektive. De kan være populære, tilfredsstille et behov for hevn eller gjengjeldelse, og få myndighetene til å fremstå som handlekraftige. Men de fører ikke av den grunn nødvendigvis til mindre terrorisme. Kraftige motreaksjoner er tidvis også i terroristenes interesse. Det viser at de har makt til å påvirke den politiske agendaen. Voldsomme mottiltak mot en terroristgruppe demonstrerer hvilken alvorlig trussel de faktisk utgjør. Silke (2005: 254) bruker USAs militære operasjon i Libya i 1986 som eksempel på at kraftfull respons kan ha en negativ tilbakevirkende kraft. Libysk finansiert terror ble ikke mindre etter Operasjon El Dorado Canyon. Tvert imot opplevde USA kamuflert terrorkrigføring mot sivile gjennom Lockerbie-bomben som drepte hele 270 mennesker i 1988.

90-tallet hadde også en del terroranslag. Al Qaeda og affilierte grupper var på offensiven mot USA med angrep mot World Trade Center i 1993 og det amerikansk-dominerte boligkomplekset Khobar Towers i 1996. I tillegg tilspisset det seg mot slutten av 90-tallet med angrep i Kenya og Tanzania i 1998 og til sist i Jemen i 2000. Alle disse angrepene er godt dokumentert hos Lawrence Wright (2006), og har det til felles at responsen i hovedsak var svak. Clinton ble av mange ansett for å ikke gjengjelde angrepene tilstrekkelig (Naftali 2005: 281). Det ble med noen krysserraketter uten særlig effekt. I Bob Woodwards (2002: 38) Bush at War anser president Bush forgjengeren Clintons svake respons på ambassadeangrepene nær sagt som en invitasjon til nye angrep mot USA.

Et annet hardt slag var nederlaget USA led i Mogadishu i 1993. Angrepet nevnes i al Qaedas retorikk, og preget USAs syn på å iverksette internasjonale militæroperasjoner. Den meget svake responsen etter WTC-bomben, Khobar Towers og ambassadebombingen må sees i lys av USAs ulykksalige Mogadishu-engasjement. Bacevich (2005: 196) skriver om angrepet: «Clinton quickly threw in the towel, tacitly accepting defeat at the hands of Islamic fighters». Da bin Laden erklærte krig mot USA i 1996, projiserte han en narrativ om et svakt USA som ikke evnet å gjengjelde angrep. «It was a pleasure for the heart of every Muslim and a remedy to the ‘chests’ of believing nations to see you defeated in the three Islamic cities of Beirut, Aden and Mogadishu.» (Sitert i Hegghammer 2003: 135.) President Bush (2010: 191) gjør det i sine memoarer også klart at de svake responsene på tidligere angrep fremsto som en invitt til å angripe USA, og dermed var en del av underlaget for hans egen kraftfulle respons.

Scenen var i ferd med å bli satt for enda større angrep. Bin Laden forberedte seg på et militært motsvar etter USS Cole (Scheuer 2011: 118), men det kom ikke. I The 9/11 Commission Report siteres etterretningskilder på følgende etter angrepet mot destroyeren i Adens havn:

«[Bin Laden] complained frequently that the United States had not yet attacked. According to the source, Bin Ladin wanted the United States to attack, and if it did not he would launch something bigger» (Kean et al. 2004: 191).

9/11 og krigen mot terror

Det er altså mot dette bakteppet krigen mot terrorisme må forstås. Historien preges av en del moderate og svake tilsvar til terrorisme, spesielt under Clinton. De som fryktet at en ny verdenskrig ville bryte ut etter 9/11, tok feil (Podhoretz 2007). Krigen mot terrorisme var en global, men allikevel begrenset krig. Konservative Wall Street Journal bygget opp rundt verdenskrig-parallellen fra dag én ettersom deres lederartikkel av 12/9 2001 har tittelen «A Terrorist Pearl Harbor» (WSJ 2001). Den beste beskrivelsen av denne formen for krig finner man kanskje hos militærteoretikeren general Sir Rupert Smith (2007) som har lansert konseptet «war amongst the people». Kampen utkjempes ofte i befolkningstette strøk, og kampen om befolkningers støtte, både i kampsonen og hjemme, blir stadig viktigere.

Når en trussel utenfra rammer sivilbefolkningen veldig hardt, må staten foreta seg noe. Staten har ingen viktigere oppgaver enn å ivareta innbyggernes sikkerhet. Det er praktisk talt umulig å slå ut med hendene og kun fokusere på sorgen og de etterlatte. Svak respons har dog sine fordeler i at det ikke gir terrorister oppmerksomhet og status. Men på ett tidspunkt krysses en smertegrense der et kraftfullt motsvar blir tvingende nødvendig. 9/11 var langt over denne smertegrensen. En av USAs fremste embetsmenn med terrorisme som saksfelt, skrev treffende i sine ellers Bush-kritiske memoarer: «Any leader whom one can imagine as President on September 11 would have declared a war on terrorism» (Clarke 2004: 244). Sikkerhetshensyn overskygget nær sagt alt annet i amerikansk politikk i perioden rett etter 9/11, noe blant annet USAs økonomi anno 2011 bærer preg av.

Bushs krig mot terrorisme ble kostbar, altfor kostbar. Imidlertid er det en sannhet med modifikasjoner at Bush alene erklærte krig mot terror, og slik trakk det amerikanske folk med seg inn i krigen. Riktignok ytret Bush metaforen ’war against terrorism’ allerede om kvelden 11. september 2001. Men media og USAs befolkning var helt på linje med sin president. Blant annet skrev USA Today (2001) på lederplass allerede dagen etter 9/11 om behovet for «a global alliance to wage war against terrorism». Narrativen om en nasjon i krig ble omfavnet av Bush-administrasjonen, media og ikke minst det amerikanske folk helt fra starten. Det er et tydelig eksempel i moderne tid på en samlet mobilisert nasjon. I en kort periode var vi alle amerikanere, og krigen mot Afghanistan var det nesten bare Saddam Hussein som virkelig protesterte mot. Denne sjeldent sterke konsensusen brast både nasjonalt og internasjonalt i tiden frem mot, og etter, invasjonen av Saddams Irak i 2003.

Al Qaeda frontet i fortsettelsen det som fremsto som en bølge av jihadistisk terrorisme. En litt spesiell, men gunstig bieffekt av dette var reduksjonen av ikke-islamsk terrorisme i en del land i Vest-Europa. Selv om det ikke ble fulgt helt opp, kom både IRA og ETA med uttalelser om å innstille sine voldelige terrorkampanjer i 2005 og 2006. Grunnene til dette er naturligvis ikke endimensjonale eller identiske. Men det er verdt å ta med i betraktningen at al Qaeda de-legitimerte terrorisme så til de grader som aksjonsform. Dette gjorde det enda vanskeligere å bli assosiert med slike metoder for separatistiske terrorgrupper i Europa. Fortsatt har ETA og IRA et meget lavt aktivitetsnivå, og ETA gjentok en intensjon om permanent opphør av sin væpnede kamp i oktober 2011.

Krigen mot terror i Skandinavia

Mange nordmenn følte sterk sympati og medfølelse da Norges nærmeste allierte ble rammet av tidenes dødeligste enkeltstående terroristangrep. For Skandinavias del var 9/11-angrepene skremmende og dypt tragiske, men vi beholdt allikevel en viss distanse til det hele. Forestillingen om Norge som mulig åsted for terrorisme trengte nok ikke helt inn hos mange nordmenn. Noe mer illevarslende var det med 7/7-bombene i London i 2005. Storbritannia er tross alt vår nabo rett over Nordsjøen. Terroren kom nærmere.

De skandinaviske landene har bidratt ulikt i krigen mot terrorisme. Danmark var den klart ivrigste og gikk inn med betydelige troppebidrag både i Afghanistan og Irak. Danmarks statsminister Fogh Rasmussen ledet an, og la dermed grunnlaget for sin etterfølgende karriere som generalsekretær i NATO. Norge valgte også å bidra betydelig i Afghanistan, men stilte seg i perioder meget kritisk til krigen i Irak. For Norges del ble motstanden tydeligere artikulert etter de rødgrønnes valgseier og maktovertakelse i 2005.

Sveriges bidrag i Afghanistan fremstår på en litt annen måte enn det norske og det danske. Graden av frivillighet i det å sende en kontingent er større når man står utenfor NATO. Videre har Sverige vært i en spesiell stilling ettersom bin Laden i en tale rett før USAs presidentvalg i 2004 stilte følgende retoriske spørsmål: «Bush påstår at vi hater frihet. Han kan kanskje fortelle oss hvorfor vi ikke har angrepet for eksempel Sverige?» (Sitert i Lawrence 2007: 349.) Norge var derimot i søkelyset allerede før dette, siden al Qaedas nåværende leder Zawahiri spesifikt truet Norge med angrep helt tilbake i mai 2003. Rasjonalet var blant annet at Norge angivelig plyndret muslimenes rikdommer. Norges Afghanistan-engasjement kan også ha spilt en rolle (Hegghammer 2005: 367). Lovnadene om «terror-amnesti» for Sverige var like tomme som bin Ladens gjentatte trusler om at et nytt 9/11 var nær forestående. Noe slikt angrep inntraff aldri i bin Ladens levetid, verken i USA eller på vår side av Atlanteren.

Karikaturstriden i 2005 og 2006, der tegninger av profeten Muhammed figurerte i Jyllandsposten og det norske Magazinet, var et veiskille for Skandinavias forhold til terror. Etter dette rykket Danmark og Norge klart høyere opp på al Qaeda og relaterte gruppers lister. Ambassader ble rasert, blant annet i Damaskus. Det ble også en meget tilspisset situasjon rundt den norske kontingenten i Meymaneh i Afghanistan, som i tid sammenfalt med karikaturstriden. Det dødelige angrepet på Hotell Serena i Kabul under utenriksminister Støres besøk var en ubehagelig og tragisk vekker. Med en norsk journalist blant de syv drepte hadde også norske sivile mistet livet i krigen mot terrorisme.

Både Sverige og Danmark hadde på overflaten en mer foruroligende utvikling med tanke på trusler fra terrorisme enn det Norge hadde frem til 22/7. Skandinaviske terrorister ønsket ofte å angripe Jyllandsposten i Danmark, med karikaturstriden som motiv. Dette gjaldt også terrorarrestasjonene i Norge i juli 2010. Det gav altså mening å se Skandinavia som et hele. Skandinavisk politi gjorde akkurat det da de arresterte fem menn bosatt i Sverige, angivelig på vei til København for å gjennomføre et terrorangrep i desember 2010. Man fikk også i Stockholm julen 2010 se det siste småskala jihadistiske terrorangrepet i Skandinavia, i form av en mislykket selvmordsbomber, før Norge ble åsted for et av historiens mest brutale terrorangrep. Jihadistene hadde sirklet rundt Skandinavia i tiltagende grad. Men det voldsomme anslaget, som har risset datoen 22. juli inn i Norges historien med negativt fortegn, kom fra en forstyrret kontrajihadist.

Krigen mot terror avsluttes

Rett etter Obamas innsettelse erklærte New York Times’ kommentator Roger Cohen (2009) at «[k]rigen mot terror er over». I praksis avskaffet Obama begrepet i det offentlige USAs politiske retorikk og dokumenter. Han var nøye med å understreke at det var al Qaeda man var i krig med og skulle overvinne, ikke fenomenet terrorisme bredt. Han beskrev operasjonene som foregikk som ’Overseas Contingency Operations’, ikke akkurat en fengende frase. Imidlertid sto det ikke i presidentens makt alene å avslutte krigen mot terrorisme med nye direktiver og retorikk. Krigen mot terror som konsept var seiglivet, og begrepet blir fortsatt benyttet i amerikanske medier. Dette gjelder særlig blant dem som befinner seg på høyresiden, men også mer venstreorienterte New York Times benytter fortsatt begrepet på kommentarplass (Friedman 2011).

Terrorbekjempelse verden over vil fortsette, men som antydet tidligere er ikke storstilte kampanjer og kriger alltid effektiv kontraterror, blant annet fordi de anerkjenner terrorgrupper som militære motstandere. Al Qaeda var en motstander som påkrevde og ønsket en slik respons. USAs tradisjon for harde mottiltak mot overraskelsesangrep nødvendiggjorde – politisk sett – en respons på 9/11 på militært nivå. Dette ga al Qaeda voldsomt med oppmerksomhet rundt sin organisasjon og sin sak. Som terrorismedefinisjonen indikerer, var dette trolig også i al Qaedas interesse. I tillegg fikk de orkestrert en bølge av anti-amerikanisme verden over, som vedvarte ut Bushs presidentperiode.

Overreaksjon eller voldsomme statlige mottiltak som skaper motsetninger er et godt utfall sett fra terroristenes ståsted. Imidlertid er det grunnlag for å si at ti år etter er al Qaeda som sentralstyrt organisasjon betydelig svekket (Bergen 2011: xvii), selv om ikke alle deler denne oppfatningen (Scheuer 2011: x). Lokale eller regionale avsnitt er en bekymring, og ideologien deres radikaliserer fortsatt en del nye rekrutter til deres kamp, men trenden er negativ. Drapet på lederskikkelsen i al Qaeda på den arabiske halvøya Anwar al-Awlaki i slutten av september 2011 viser at også lokale al Qaeda-avsnitt langt fra opererer i fred. Det virkelige sluttpunkt for krigen mot terrorisme kan bli da bin Laden ble drept i Abbottabad, Pakistan, 1. mai 2011. Høyreorienterte Fox News (2011) var dog på pletten dagen etter med en debatt med tittelen ’Future of Global War on Terrorism’. Imidlertid kan det muligens være snakk om kunstig åndedrett.

Samfunn blir ofte mer robuste mot terrorisme etter terroranslag. Terrorisme skaper gjerne de voldsomste sjokkvirkningene i et samfunn første gang det rammes. Man venner seg forhåpentligvis aldri til det. Men det er denne typen faktorer som gir bakgrunn for å argumentere for at man internasjonalt vil fokusere mindre på terrorisme på 2010-tallet. Ikke nødvendigvis fordi det blir mindre terrorisme, men fordi responsen kan antas å bli annerledes og mindre overgripende på den sikkerhetspolitiske agendaen enn på 2000-tallet. Skal man tolke USAs signaler høsten 2011, uttrykker utenriksminister Hillary Clinton (2011) et behov for å reorientere amerikansk utenrikspolitikk mot Asia og Stillehavsområdene, med fokus på denne regionens økonomiske potensial og stormaktsrivalisering.

Ser vi på de historiske linjene, så varierer USAs respons på terrorisme fra helt marginal til storstilte militære kampanjer. Svak respons er naturlig i de tilfellene der det var vanskelig å identifisere gjerningsmennene. Andre ganger har man funnet de ansvarlige for anslaget, men allikevel ikke hatt noe gripbart mål som kan angripes militært. USS Cole-angrepet er et slikt tilfelle. Men når USA klarer å identifisere opprinnelsen til et overraskelsesangrep raskt, kan landets voldsomme militærmakt projiseres. Størrelsen på terroranslaget er ikke alene det som avgjør om sterke tiltak fattes. Militæraksjonen etter diskotekbombingen i Berlin illustrerer dette.

Skandinavia har i løpet av terrorismens tiår gradvis sett anslagene komme nærmere. På 70-, 80- og 90-tallet opplevde andre deler av Europa betydelige terroristkampanjer. Skandinavia var derimot relativt forskånet fra angrepene. I en del tilfeller kom angrepene fra separatister, mens andre ganger hadde de utspring i høyre- eller venstreekstreme miljøer. Noen av angrepene i Europa hadde også arnested i Nord-Afrika og Midtøsten. Fra 2000-tallet kan man se et mønster i rekken av rammede byer i Vesten fra New York og Washington via Madrid og til London. Dessverre kan man argumentere for at neste stopp på den listen ble Oslo og Utøya.

Norges rolle i krigen mot terror har variert fra meget ivrig til åpen kritikk utover i Bushs presidentskap, og Afghanistan-engasjementet har seilt opp som en av de mest kontroversielle sakene på Norges sikkerhetspolitiske agenda gjennom terrorismens tiår. Imidlertid er det opplagt at Norge nå vil redefinere sin tilnærming til terrorbekjempelse på bakgrunn av egne smertefulle erfaringer. Krigen mot terror som amerikanskledet konsept og tilsvar på 9/11, er forbi. Norges kamp mot terrorisme etter anslaget på eget territorium har vi derimot så langt kun sett åpningskapittelet av. Vi har noe å lære av USA på veien videre, men det finnes fallgruver andre har gått i som vi med fordel kan styre unna.

Om artikkelen

Takk til mine kolleger ved IFS Johannes Rø, Ingrid Lundestad, Målfrid Braut-Hegghammer og Paal Sigurd Hilde, samt IP-redaktørene, for nyttige innspill.

Litteratur

Bacevich, Andrew J. (2005) The New American Militarism: How Americans are Seduced by War. New York: Oxford University Press.

Bergen, Peter L. (2011) The Longest War: The Enduring Conflict between America and al-Qaeda. New York: Free Press.

Bin Laden, Osama (2005) Messages to the World: The Statements of Osama Bin Laden. Red. Bruce Lawrence. London: Verso.

Bin Laden, Osama (2007) Budskap til verden. Red. Brude Lawrence & Frode Saugestad. Oslo: L.S.P. Forlag.

Bush, George W. (2010) Decision Points. New York: Crown.

Clarke, Richard A. (2004) Against All Enemies: Inside America's War on Terror. New York: Free Press.

Clinton, Hillary (2011) America’s Pacific Century. Foreign Policy, November.

Cohen, Roger (2009) After the War on Terror. The New York Times, 29.01.

Fox News (2011) Future of Global War on Terrorism. Fox News Business, 02.05. Tilgjengelig fra: http://video.foxbusiness.com/v/4672467/future-of-global-war-on-terrorism

Friedman, Thomas (2011) Barrack Kissinger Obama. The New York Times, 25.10.

Gaddis, John L. (2004) Surprise, Security, and the American Experience. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Hegghammer, Thomas (2003) Dokumentasjon om al-Qaida – intervjuer, kommunikéer og andre primærkilder, 1990–2002. FFI-rapport 01393, Kjeller: Forsvarets Forskningsinstitutt.

Hegghammer, Thomas (2005) Irak-konflikten i radikal islamistisk ideologi. Internasjonal Politikk, 63 (4): 351–370.

Hoffman, Bruce (2006) Inside terrorism. New York: Columbia University Press.

Kean, Thomas H. et al. (2004) The 9/11 Commission Report. New York: W.W. Norton.

Mead, Walter Russell (2010) The Carter Syndrome. Foreign Policy, January/February.

Merari, Ariel (2005) Social, Organizational and Psychological Factors in Suicide Terrorism. I Tore Bjørgo (red.) Root Causes of Terrorism: Myths, Reality and Ways Forward. London: Routledge.

Naftali, Timothy (2005) Blind Spot: The Secret History of American Counterterrorism. New York: Basic Books.

Pape, Robert A. (2005) Dying to Win: The Strategic Logic of Suicide Terrorism. New York: Random House.

Podhoretz, Norman (2007) World War IV: The Long Struggle Against Islamofascism. New York: Doubleday.

Scheuer, Michael (2011) Osama bin Laden. Oxford: Oxford University Press.

Schmid, Alex P. (2011) The Routledge Handbook of Terrorism Research. London: Routledge.

Silke, Andrew (2005) Fire of Iolaus: The Role of State Countermeasures in Causing Terrorism and what Needs to be Done. I Tore Bjørgo (red.) Root Causes of Terrorism: Myths, Reality and Ways Forward. London: Routledge.

Smith, Rupert (2007) The Utility of Force: The Art of War in the Modern World. New York: Knopf.

USA Today (2001) A Day that Changes America's View of Terror. Editorial. 12. september.

WSJ (2001) A Terrorist Pearl Harbour. The Wall Street Journal. Editorial. 12. september.

Shanker, Thom & Eric Schmitt (2011) White House Issue Guides on Sept. 11 Observances. The New York Times, 29.08.

Woodward, Bob (2002) Bush at War. New York: Simon & Schuster.

Wright, Lawrence (2006) The Looming Tower: Al-Qaeda and the Road to 9/11. New York: Knopf.