Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Nordisk IR: En suksesshistorie?

Dr.philos, universitetslektor, Universitetet i Oxford joerg.friedrichs@qeh.ox.ac.uk

  • Side: 7-33
  • Publisert på Idunn: 2012-02-27
  • Publisert: 2012-02-27

Denne artikkelen handler om IR-teori i de nordiske landene, med hovedvekt på bøker og artikler publisert mellom tidlig 1990-tall og sent 2000-tall. Et særlig fokus er på de tre skandinaviske landene (Sverige, Danmark og Norge), som historisk har hatt nærere forbindelser til hverandre enn til de to øvrige nordiske landene (Finland og Island). Artikkelen argumenterer for at utviklingen av nordisk IR-teori fremstår som en suksesshistorie, i det minste sammenlignet med utviklingen av disiplinen i andre europeiske land. Det nordiske miljøet av IR-akademikere har hatt relativt stor suksess med å styrke sin marginale posisjon vis-à-vis amerikansk IR.

Nordic IR: A success story?

This article is about International Relations (IR) theory in the Nordic countries, dealing primarily with books and articles published from the early 1990s to the mid- or late 2000s. A special focus is on the three Scandinavian countries (Sweden, Denmark, Norway), which historically have been more interconnected among each other than with the other two Nordic countries (Finland, Iceland). The article argues that, at least when compared with the evolution of the discipline in other European countries, the development of Nordic IR theory stands out as a success story. The Nordic communities of IR scholars have been fairly successful in overcoming their marginal position vis-à-vis American IR.

Keywords: International Relations theory, IR-teori, Scandinavia, Skandinavia, Nordic countries, Norden

Denne artikkelen handler om IR-teori i de nordiske landene, med hovedvekt på bøker og artikler publisert mellom tidlig 1990-tall og sent 2000-tall.1 Et særlig fokus er på de tre skandinaviske landene (Sverige, Danmark og Norge), som historisk har hatt nærere forbindelser til hverandre enn til de to øvrige nordiske landene (Finland og Island). Jeg argumenterer for at utviklingen av nordisk IR-teori fremstår som en suksesshistorie sammenlignet med utviklingen av disiplinen i andre europeiske land.2 Det nordiske miljøet av IR-akademikere har hatt relativt stor suksess med å styrke sin marginale posisjon vis-à-vis amerikansk IR.

Min kartlegging av nordisk IR-teori baserer seg på følgende to evalueringskriterier:

  • I den grad individuelle akademikere og vitenskapelige miljøer i den akademiske periferien har sterk interesse av å delta i diskusjonene i sentrum, kan man måle suksessen til et akademisk miljø ved å se på dets evne til å få tilgang til disiplinen via sentrum.

  • Siden det ville vært naivt å anta at suksessrik vitenskap er god vitenskap, må man måle kvaliteten på et akademisk miljø ved å se på kapasiteten det har til å gi originale bidrag til pågående debatter og til å sette kvalitativt innovative spørsmål på forskningsagendaen.

Bare dersom begge disse kriteriene er oppfylt kan «det nordiske nettverket» vurderes som en foregangsmodell for andre europeiske IR-periferier. Som jeg også har argumentert for annetsteds (Friedrichs 2004: 25–83) er dette tilfellet: Når man sammenligner utviklingen av og innholdet i disiplinen i de nordiske landene med sine motstykker i kontinentale europeiske land, som Frankrike og Italia, blir det åpenbart at det nordiske nettverket har utfordret det intellektuelle hegemoniet til «den amerikanske hovedstrømningen» i betydelig større grad.

Den første delen av artikkelen tar for seg det første kriteriet. Jeg argumenterer for at nordisk IRs suksess er nær knyttet opp mot den særegne måten nordiske akademikere deler sin kunnskap med hverandre og med akademikere fra andre verdensdeler, særlig fra USA, på. For å underbygge denne påstanden maler jeg med bred pensel et bilde av den institusjonelle historien til nordisk IR. Særlig viser jeg at nordisk IR har utviklet seg fra en tilstand med nasjonal fragmentering til massivt forskningssamarbeid, både på regionalt og andre nivåer. Resultatet har vært en gradvis fremvekst av et stadig mer mangfoldig nordisk nettverk av IR-akademikere. Dette har gått hånd i hånd med en sammenslåing av intellektuelle ressurser og, relativt sett, utvidelse av det nordiske IR-miljøet, noe som igjen har ført til at de intellektuelle transaksjonene har fått en kritisk masse og tetthet. Dette er nødvendig for å utfordre hegemoniet til amerikansk IR. I dag er IR et godt integrert akademisk miljø, sammensatt av særegne nasjonale submiljø, og med bånd til de fleste andre relevante akademiske miljø i verden.

I den andre delen av artikkelen beveger jeg meg over fra akademisk sosiologi til mer substansielle spørsmål. Som jeg argumenterte for innledningsvis er det ingen selvfølge at suksessen nordisk IR har hatt med å styrke sin marginale posisjon vis-à-vis amerikansk IR skulle gjenspeiles i den substansielle kvaliteten på den akademiske produksjonen. Selv om nordiske akademikere utvilsomt har økt sin tilgang til store publikasjonsmarkeder og til de indre sirkler av diskursiv makt, er ikke dette i seg selv tilstrekkelig til å garantere for kvaliteten på deres intellektuelle arbeid. Det er ingen a priori grunn til at vellykket akademisk nettverksbygging skulle føre til intellektuell oppblomstring. Følgelig ville det være umulig å yte nordisk IR-teori rettferdighet uten å samtidig vurdere den substansielle kvaliteten på den akademiske produksjonen. For å gjennomføre denne oppgaven vil det være nødvendig å kritisk vurdere et mangfold av substansielle bidrag til IR-teori, skrevet av nordiske forfattere. Bare dersom denne kritiske gjennomgangen viser at nordisk IR både er tett knyttet til det angloamerikanske sentrum og kan tilby innovativ forskning, kan det betraktes som en foregangsmodell for andre IR-miljøer.

I konklusjonen foretar jeg en ideal-typisk sammenligning mellom den franske modellen med akademisk selvstendighet, den italienske modellen med resignert marginalitet og den nordiske modellen med forskningssamarbeid på flere nivåer som tre ulike måter akademiske periferier kan møte amerikansk IRs intellektuelle hegemoni på. I denne sammenhengen må jeg nødvendigvis begrense sammenligningen til en generell skisse (for en mer detaljert gjennomgang, se Friedrichs 2004: 25–83). Likevel: selv en slik generell skisse antyder at nordisk IR kan vurderes som en modell for andre IR-periferier på det europeiske kontinentet. I tillegg synes det stadig mer klart at det nordiske sporet med forskningssamarbeid på flere nivåer også følges av den fremvoksende «eurodisiplinen» innenfor IR, som er på vei til å bli et kraftsenter for innovativ teoretisering og en reell utfordrer til den amerikanske kjernen.

Forskningssamarbeid på flere nivåer

Nordiske IR-akademikere har i dag en rekke attraktive publiseringsmarkeder for sin akademiske produksjon. Mange nordiske forskere har faktisk fått tilgang til det akademiske verdensmarkedet ved å få sine bøker og artikler publisert av britiske og amerikanske forleggere (Goldmann 1995). Samtidig bygger en generasjon av stort sett yngre skandinaver nettverk med akademikere fra andre europeiske land for å skape et integrert europeisk IR-miljø (Jönsson 1993a: 160). Akademikere fra de nordiske landene møtes på regionale konferanser og publiserer sine artikler i nordiske tidsskrift som Scandinavian Political Studies. Både konferansene og de viktigste nordiske tidsskriftene, som Journal of Peace Research og Cooperation and Conflict, er også åpne for ikke-nordiske akademikere. Samtidig har nordiske akademikere beholdt sine nasjonale akademiske markeder (dette tidsskriftet, Internasjonal Politikk, er et førsteklasses eksempel). Som figur 1 illustrerer, opererer og samarbeider dermed nordiske IR-akademikere på flere nivåer samtidig.3

Figur 1. Markeder for nordiske IR-akademikeres produksjon

Internasjonale relasjoner som «amerikansk samfunnsfag» (på engelsk)
Den fremvoksende «eurodisiplinen» i internasjonale relasjoner (hovedsakelig på engelsk)
Regionalt forskningssamarbeid i de nordiske landene (hovedsakelig på engelsk)
Nasjonale publikum (på landenes egne språk)

På denne måten deltar nordiske akademikere i et slags akademisk «flernivåspill». Dette er en komfortabel situasjon i den forstand at posisjonen i møtepunktet mellom de ulike nivåene gir dem klare fordeler: Nordiske akademikere blir synlige på det internasjonale nivået, de får fordeler i form av intellektuell diversitet og uavhengighet, og de kan unne seg luksusen ved å skifte fra ett forlagsmarked til et annet, hvilket er en fordel for deres profesjonelle uavhengighet. Dette ville utvilsomt vært mye vanskeligere å oppnå for deres kontinentale kolleger fra for eksempel Frankrike eller Italia.

Spørsmålet er hvordan de nordiske akademikernes behagelige plassering i møtepunktet mellom ulike akademiske miljø er kommet til. Hva er hemmeligheten bak deres organisatoriske suksess, sammenlignet med kontinentale kolleger? Og hvilke lærdommer kan man trekke fra det nordiske nettverket i den gradvise utviklingen av andre akademiske periferier i Europa? For å besvare disse spørsmålene vil jeg i resten av denne delen se nærmere på hvordan nordisk IR har utviklet seg mot forskningssamarbeid på flere nivåer over de siste førti årene (for en mer utfyllende og grundig dokumentert versjon, se Friedrichs 2004: 66–72).

For det første ble både IR som akademisk disiplin og det konkurrerende feltet fredsforskning etablert noe tidligere i de nordiske landene enn i mange land på kontinentet. I Sverige, Danmark og Norge ble IR og fredsforskning institusjonalisert allerede sent på 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet. Tar man hensyn til disiplinens felles opphavstidspunkt i de tre landene, kunne man kanskje forvente at den første generasjonen skandinaviske akademikere etablerte et forskningsnettverk for samarbeid i regionen med en gang. Dette var imidlertid ikke tilfellet. Snarere ble de første IR-professoratene i de skandinaviske landene opprettet som følge av politiske beslutninger på nasjonalt nivå, for å følge opp et mangfold av nasjonale forskningsagendaer. Hvert land, om ikke hvert forskningsinstitutt og universitetsinstitutt, hadde sine egne ideer om passende tema og metodologi for den nyopprettede disiplinen. Følgelig må regionalt forskningssamarbeid mellom nordiske akademikere den gang ha fremstått som en relativt usannsynlig fremtidig utvikling.

Den synlige fragmenteringen i tidlig nordisk IR fordekker likevel ikke det faktum at de fleste bidragene falt godt innenfor den behavioristiske grunnstrømningen i perioden. Særlig i Sverige og Norge var IR-akademikere og samfunnsvitenskapelige institutter positivt innstilte til behavioristisk vitenskap. Som Dag Anckar har påpekt (1991: 241) flommet den behavioristiske bølgen gjennom nordisk statsvitenskap sent på 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet, samtidig som de første IR-professoratene ble etablert. Selv om de ærverdige tradisjonene til folkerett, diplomatisk historie, politisk filosofi og, i Sverige og Finland, geopolitikk, fortsatt opplyste mange akademikeres forskningsinteresser, ga positivistisk metodologi et kjærkomment grunnlag for å avskrive opphavsdisiplinene som uvitenskapelige. Dette kan betraktes som en strategi for intellektuell frigjøring. Samtidig er sannsynligvis den opprinnelige velviljen mellom nordisk og amerikansk samfunnsfag hovedforklaringen på at nordisk IR var i stand til å såpass raskt bli en «virkelig hovedstrømning, mens de eldre vitenskapelige tradisjonene ble skjøvet tilbake til etableringsfasen» (Apunen 1993: 2). Selv om det fantes unntak fra regelen – som den frankofile professoren Erling Bjøl i Danmark og det historiske perspektivet på IR-studier i samme land – aksepterte nordiske forfattere i stor grad den trendsettende funksjonen til «amerikansk samfunnsfag».

I begynnelsen hadde de unge nordiske IR-miljøene de typiske kjennetegnene til marginale periferier. På den ene siden var de kjennetegnet av gjennomtrenging (dvs. intens og ensidig avhengighet av kjernen); på den andre siden led de av fragmentering (dvs. mangelfull integrering mellom og til og med innad i periferiene) (jf. Galtung 1971). Dette ble gjenspeilet i det faktum at IR-akademikere fra de nordiske landene var ivrige etter å absorbere den siste utviklingen i amerikansk IR. Samtidig var hovedmottakeren av deres akademiske produksjon det nasjonale publikum i de respektive land. Derfor skrev de mye av tiden på de nordiske språkene, mens de bare enkelte ganger brukte engelsk for å henvende seg til et mer internasjonalt publikum. I denne todelte strategien hoppet de nyskapte skandinaviske IR-miljøene i stor grad over det regionale nivået for forskningssamarbeid. Dette er ganske overraskende dersom man tar en nærmere titt på kjennetegnene ved politisk diskurs og politisk praksis i de nordiske landene, der ideen om regionalt samarbeid har en lang tradisjon. Mest fremtredende er Nordisk Råd, som har arbeidet som katalysator for regionalt samarbeid siden 1952. Selv om Nordisk Råd aldri hadde særlig mye påvirkning på konkrete politiske tiltak, inkluderte dets aktiviteter regionalt samarbeid innenfor kultur og vitenskap. Gitt de sosiale og politiske målene til Nordisk Råd, hva ville vært mer åpenbart enn å koordinere forskningsaktiviteter innenfor samfunnsfagene og statsvitenskap? Og hvilket felt i samfunnsfagene og statsvitenskap kunne vært viktigere strategisk for regionalt forskningssamarbeid enn IR? Det kan synes som om det kun var et spørsmål om tid før et nordisk nettverk for IR-akademikere ville bli opprettet.

I tråd med slike vurderinger begynte Nordisk Råd på midten av 1960-tallet å fremme forskningssamarbeid blant nordiske statsvitere generelt. Mest nevneverdig er årboken Scandinavian Political Studies, som siden 1966 er blitt publisert av de statsvitenskapelige foreningene i Danmark, Finland, Norge og Sverige. En rekke nordiske konferanser med fokus på komparativ politikk fant sted for å fremme utviklingen av sterke nettverk for regionalt forskningssamarbeid. I 1978, da politisk samarbeid mellom de nordiske landene allerede var avtakende etter at Danmark ble med i Det europeiske fellesskapet (EF), ble statsvitere enige om å opprette et nordisk statsvitenskapelig forbund – the Nordic Political Science Association (NOPSA). Det ble antatt at det nylig etablerte NOPSA ville utløse en ny bølge av nordisk forskningssamarbeid.

Innsats for å fremme nordisk samarbeid begrenset seg ikke til statsvitenskap generelt – tilsvarende innsats fant også sted innenfor IRs spesifikke disipliner, inkludert fredsforskning. Etter flere år med tøffe forhandlinger ble Nordisk Ministerråd endelig i februar 1966 enige om å etablere en Nordisk Samarbeidskomité for å styrke forskning innen internasjonal politikk, herunder også freds- og konfliktforskning. Samarbeidskomiteen, som fra 1986 gikk under akronymet NORDSAM, støttet og formidlet informasjon om nordisk forskning på internasjonale spørsmål. Dessuten arrangerte NORDSAM konferanser og seminarer med mål om å fremme samarbeid mellom nordiske IR-akademikere og, aller viktigst, publiserte et innflytelsesrikt IR-tidsskrift på regionalt nivå: Cooperation and Conflict. Tidsskriftet fungerte som et regionalt forum og som en viktig publiseringskanal for bidrag fra nordiske forfattere, der engelsk ble brukt som lingua franca. I tillegg hadde NORDSAM et begrenset fond for forskningsstøtte, som var særlig nyttig for å oppmuntre unge forskere til å møte hverandre og for å finansiere deltakelsen til nordiske akademikere på internasjonale konferanser. Samlet skapte disse økonomiske og institusjonelle mulighetene et sterkt insentiv for regionalt forskningssamarbeid blant nordiske IR-akademikere.

Som allerede nevnt kom et første tilbakeskritt for regionalt forskningssamarbeid mellom nordiske IR-akademikere da Danmark ble med i EF i 1973 og begynte å flytte sine ressurser fra studentutvekslingsprogrammet NORDPLUS over til det vesteuropeiske programmet ERASMUS. Likevel fortsatte samarbeidet mellom nordiske IR-akademikere i denne perioden, og høydepunktet for nordisk forskningssamarbeid ble nådd på begynnelsen av 1980-tallet. Da Nordisk Råd begynte å redusere bevilgningene til felles forskningsprosjekter, fikk imidlertid forskningssamarbeidet raskt en tilbakegang. Sannsynligvis var den mest skjebnesvangre konsekvensen av denne økonomiske tørken paralyseringen av kvartalstidsskriftet Cooperation and Conflict på slutten av 1980-tallet. Slutten på Samarbeidskomiteen og krisen for tidsskriftet førte til den formelle oppløsningen av NORDSAM, etter en avgjørelse i Nordisk Ministerråd i 1990. I mellomtiden hadde nordisk forskningssamarbeid likevel utviklet en egen styrke. Nordiske akademikere fortsatte å pleie uformell kontakt og møtes i utkanten av akademiske konferanser. I 1991 startet en gruppe akademikere en ny medlemsbasert organisasjon, the Nordic International Studies Association (NISA). Siden da har NISA arrangert jevnlige nordiske konferanser og periodiske øvelsesseminarer for studenter. Foreningen er eksplisitt forpliktet til å fortsette nettverksbyggingsaktivitetene NORDSAM tidligere tilrettela for. Og aller viktigst: tidsskriftet Cooperation and Conflict overlevde oppløsningen av NORDSAM og ble reddet av en privat forlegger.

Glansdagene nordisk forskningssamarbeid opplevde tidlig på 1980-tallet er utvilsomt forbi. Likevel er det formelle og uformelle samarbeidet blant nordiske IR-akademikere fremgangsrikt. Nordiske akademikere har i ettertid variert sine nettverksbyggingsaktiviteter i betraktelig grad. I tillegg til konferansene som organiseres av NISA, samles akademikere fra de nordiske landene ofte på konferansene til andre foreninger, som American International Studies Association (ISA), British International Studies Association (BISA) og European Consortium for Political Research (ECPR) med sin Standing Group on International Relations (SGIR). I tillegg er European University Institute (EUI) i Firenze et viktig referansepunkt for IR-akademikere fra de nordiske landene. Disse flerfoldige institusjonelle mulighetene gir et viktig insentiv for nordiske IR-akademikere til å praktisere forskningssamarbeid på flere nivåer.

Kort sagt, «et fruktbart nettverksmønster av konsentriske sirkler er i ferd med å vokse frem, med skandinavisk samarbeid som et springbrett for europeiske og, endelig, globale kontakter» (Jönsson 1993a: 160). Dette inkluderer nevneverdige institusjonelle suksesser som Lene Hansen som redaktør for European Journal of International Relations, Nils Petter Gleditsch som leder for ISA (2008–2009), Knud-Erik Jørgensen som leder for SGIR og Ole Wæver og Iver B. Neumann som medlemmer av en rekke tidsskriftsstyrer.

Reorienteringen av nordiske IR-akademikere fra forskningssamarbeid på regionalt nivå til flere nivåer skyldes åpenbart også at den nordiske modellen er i nedgang som et utenrikspolitisk instrument, mens europeisk integrasjon er blitt stadig viktigere for de nordiske landene. Som et resultat av dette er nå kontinental IR i økende grad blitt et interessant mål for nordiske IR-studenter og akademikere. Stadig flere studenter fra de nordiske landene deltar i studentutvekslingsprogrammet ERASMUS, og på den måten blir de kjent med det akademiske studiet av internasjonale relasjoner i EU-land. Denne ordningen med studentutveksling har sin parallell i intellektuell utveksling mellom nordiske akademikere og deres kolleger fra andre deler av Europa. Flere antologier med skandinaviske (med)redaktører vitner om trenden med forskningssamarbeid på paneuropeisk nivå (f.eks. Allan & Goldmann 1992; Carlsnaes & Smith 1994; Clark & Neumann 1996; Neumann & Wæver 1997; Jørgensen 1997; Christiansen et al. 1999, Mozaffari 2002; Eriksen et al. 2004; Elgström & Smith 2005; Eriksen 2005; Adler-Nissen & Gammeltoft-Hansen 2008). Takket være strategien med regionalt forskningssamarbeid har det nordiske miljøet av IR-akademikere utviklet seg fra å være en klynge av internt fragmenterte, marginale akademiske periferier til å bli et eksepsjonelt suksessrikt nordisk nettverk av forskningssamarbeid på flere nivåer.

Vanene med nettverksbygging og tradisjonen med å skrive på engelsk, som begge kan spores tilbake til 1970- og 1980-tallet, var nødvendige forutsetninger for at nordisk IR skulle utvikle seg fra et mangfold av lukkede akademiske miljøer til et åpent og integrert akademisk fellesskap. Over tid har dette ført til en situasjon der akademisk anerkjennelse kommer fra publisering på internasjonalt nivå, i det minste for nordiske IR-akademikere. Tabell 1 støtter denne tolkningen av nordisk IR som en internasjonal suksesshistorie. Selv om enkeltstående nordiske IR-miljø ligger bak tysk IR, er den redaksjonelle suksessen i de internasjonale tidsskriftene for Norge, Sverige og Danmark til sammen betydelig bedre enn for Tyskland. Dette blir enda mer imponerende når man tar hensyn til at Tyskland har mer enn tre ganger så stor befolkning som Skandinavia. Sammenlignet med andre store europeiske land som Frankrike og Italia blir dette poenget ytterligere understreket (bare Storbritannia slår alle de andre europeiske IR-miljøene, noe som ikke er overraskende gitt at engelsk er morsmålet, størrelsen på det britiske IR-miljøet og privilegert tilgang til Review of International Studies som et britiskbasert ledende tidsskrift).

Tabell 1. Artikler i ledende engelskspråklige tidsskrift etter forfatternes bostedsland, beregnet ut fra alle artikler fra hvert femte år mellom 1970 og 2005 (basert på Friedrichs & Wæver 2009)

International OrganizationInternational Studies QuarterlyInternational StudiesReview of International StudiesEuropean Journal of International RelationsSum
Norge 3,75 4,33  5 3,33 16,41
Sverige 1 2  3 8,5 14,5
Danmark 1 0,66  6 6 13,66
Finland – –  1 2  3
Tyskland 6,82 1,50,2  916,5 34,02
Frankrike 1 –  – 1  2
Italia – 1  2 2  5
Storbritannia15,3317,667,83246,6645,22332,7

Substansen i den akademiske produksjonen

Plasseringen til de nordiske IR-miljøene, i et komplekst nettverk av forskningssamarbeid på flere nivåer, har definitivt satt sine spor i den teoretiske og metodologiske orienteringen til de forfatterne det gjelder. Nettverksbyggingen til nordiske forfattere i IR-feltet har i aller høyeste grad blitt etterfulgt av en klar diversifisering av deres teoretiske og metodologiske orienteringer. Det er slående at nordiske forfattere ofte plasserer seg selv i møtepunktet mellom ulike disipliner og forskningstradisjoner. For å sitere bare noen få eksempler fra de siste par tiårene, har nordisk IR-teori «møtt» sosialantropologi (Eriksen & Neumann 1993; se også Neumann 2007), komparativ historisk sosiologi (Hall 1999), postsovjetiske studier (Pursiainen 2000) og postkoloniale studier (Neumann 2011a).

Som jeg argumenterte for innledningsvis er det ingen åpenbar logisk grunn til at intellektuelt mangfold og forskningssamarbeid skulle føre til innovative teoretiske tilnærminger. Følgelig vil det være nødvendig å vie en del av denne artikkelen til en kritisk evaluering av det substansielle i de vitenskapelige bidragene til nordiske forfattere. Dette er ikke et mål i seg selv, men vil kunne bidra til å svare på hvorvidt modellen med forskningssamarbeid på flere nivåer burde etterstrebes av andre IR-miljøer. For å kunne gi et tentativt svar på dette spørsmålet, vil nordiske bidrag analyseres i forhold til intellektuelle bevegelser utenfor den nordiske regionen. Bare dersom det kan påvises at nordiske forfattere faktisk bidrar til disse debattene, og bare dersom det er en sammenheng mellom intellektuell diversitet og den substansielle kvaliteten til den vitenskapelige produksjonen, vil det være rimelig å vurdere forskningssamarbeid på flere nivåer som en modell for utviklingen av disiplinen i andre akademiske periferier, det vil si på det europeiske kontinentet.

Dette fører oss videre til det grunnleggende spørsmålet om det i det hele tatt finnes noen substansielle og/eller stilistiske særegenheter ved nordisk IR-vitenskap. I en viktig artikkel har Christer Jönsson (1993a) pekt på de komparative fortrinnene til de skandinaviske miljøene av IR-akademikere vis-à-vis den amerikanske hovedstrømningen. Ifølge Jönsson er skandinaviske akademikere mindre oppslukt av politiske forhold mellom stormakter, og mer innrettet mot å inkludere under-statlige aktører i sitt analytiske rammeverk. Dessuten er de mer generalister enn spesialister, og mindre involverte i politisk rådgivning enn sine amerikanske kolleger. Av den grunn er de også mer tilbøyelige til å plassere sin vitenskapelige produksjon i en bredere kontekst av historie og statsvitenskap. Eller, med Ole Wævers ord (1994: 251):

Det som kjennetegner den skandinaviske skolen er først og fremst et engasjement for svak teori: verken den over-ambisiøse amerikanske grand theory og/eller rå empirisisme, verken den engelske middle-range theory og/eller historiske studier. […] Dette ligger nær amerikanerne i det å fokusere på et begrenset antall faktorer, og nær britene i det å ligge unna den generelle utenrikspolitiske teorien.

I disse vurderingene brukes altså den amerikanske hovedstrømningen på den ene siden som det konstante referansepunktet for skandinaviske vitenskapelige verker; mens skandinavisk vitenskap på den andre siden presenteres som et korrektiv til enkelte mangler ved den amerikanske hovedstrømningen. For å bygge opp under dette perspektivet, presenterer Jönsson en rekke suksesshistorier innenfor feltene utenrikspolitisk analyse, forhandlingsstudier og forskning på internasjonalt samarbeid – «områder der skandinavenes relative suksess kan måles gjennom deres evne til å nyttiggjøre seg de identifiserte komparative fortrinnene» (1993a: 149). I dette perspektivet blir skandinaviske generalisters største styrke deres evne til å bygge broer, og til å formulere innovative middle-range teorier hvorigjennom amerikansk IRs dominans forbigås og sentrums svakhet gjøres om til en fordel for periferien. Mens amerikansk IR har befunnet seg i en identitetskrise etter den kalde krigens slutt, blir skandinaviske akademikere til sammenligning sett på som fullstendig berettigede til å forlate sine mindreverdighetskomplekser. «Ved å ikke være bundet av en forsamlingsagenda eller -perspektiv har skandinaviske forskere fått renommé som aktive deltakere i den internasjonale akademiske diskursen» (Jönsson 1993a: 158). Selv om det er vanskelig å forestille seg at nordboere er fullstendig uten lokalpatriotisme, kan altså nordisk IR med enkelte forbehold bli sett som et korrektiv til begrensningene ved den amerikanske hovedstrømningen.

Samtidig er det viktig å merke seg at Jönssons artikkel nesten utelukkende fokuserer på empirisk forskning innenfor tradisjonene behaviorisme og positivisme. Det er riktig at behavioral vitenskap og positivistisk metodologi aldri har vært fullstendig forlatt av nordisk IR, og opprettholder et par høyborger, særlig i Norge og Sverige (Anckar 1991: 258; Jørgensen 2000: 16; for et prominent eksempel, se Gleditsch et al. 2002). Likevel, selv om behavioral vitenskap fremdeles er et nyttig startpunkt for en gjennomgang av nordisk IR, har behaviorisme og positivistisk vitenskap gjennom 1990-tallet erodert i større og større grad og blitt bare én del av historien. Over om lag de siste to tiårene har det vært en gjenopptagelse av et mer kritisk perspektiv som eksplisitt utfordrer til positivistisk og behavioral vitenskap. Stort sett under banneret postpositivisme har denne kritiske bevegelsen hatt mye innflytelse på nordisk IR.

I tråd med disse betraktningene starter denne delen av artikkelen med en diskusjon av moderat vitenskapelig revisjonisme, før den går videre til mer radikal vitenskapelig revolusjonisme og endelig diskuterer Københavnerskolens sikkerhetspolitiske studier, som er det fremste eksemplet på nordisk postpositivisme og et slags flaggskip for skandinavisk IR på kontinentet. Mens Jönssons forskningsrapport om skandinavisk IR er fra 1993, er litteraturen som her diskuteres i hovedsak fra tidlig 1990-tall til midten av eller sent 2000-tall. Av åpenbare grunner kan denne gjennomgangen ikke yte nordisk IR-teori full rettferdighet i alle sine forgreninger. Isteden begrenser jeg meg til å identifisere noen nøye utvalgte teoretiske og metodologiske trender. Et par ytterligere begrensninger må også påpekes: For det første fokuserer jeg på bidrag til såkalt grand theorizing, om prinsippene som organiserer politisk samhandling mellom og utenfor nasjonale territorier. For det andre fokuserer jeg på engelskspråklig litteratur. Dette er ikke for å underslå at det finnes interessante bidrag på de nasjonale språkene også, og noen av disse er også nevnt. Men siden denne artikkelen primært er rettet mot nordisk IR som et regionalt integrert akademisk miljø, har jeg valgt å fokusere på litteratur med engelsk som lingua franca.

Vitenskapelig revisjonisme

Den sympatiske kritikken og den videre utviklingen av eksisterende tilnærminger er blitt en storindustri blant nordiske akademikere. Akademikere som jobber med dette etterstreber å utvide grensen for vitenskap ved å avdekke tilnærmingene til sine (som oftest amerikanske) kolleger gjennom vennlig kritikk, og ved å foreslå konstruktive måter å korrigere noen av deres feil og skjevheter på.

Typiske representanter for denne moderate formen for vitenskapelig revisjonisme er de danske akademikerne Mouritzen (1998) og Wivel (Mouritzen & Wivel 2005), med sine revisjonistiske kritikker av strukturell realisme. Mouritzen har tatt de empiriske fenomenene «finlandisering» og «tilpasningspolitikk» som utgangspunkt, og analyserer særlig underkastelsen av Danmark og Sverige vis-à-vis Tyskland i den nasjonalsosialistiske perioden (Mouritzen 1988; for tilpasningspolitikk, se Petersen 1977; Rosenau 1981). De nordiske marionettstatene illustrerer på en god måte hvordan små og mellomstore stater er mer opptatt av sine strategiske omgivelser enn av det internasjonale systemet som helhet. Dersom dette medfører riktighet, er Waltz’ antakelse om at enhetene blir direkte begrenset av systemet utilstrekkelig for å forklare oppførselen til små stater og mellomstore makter (jf. Waltz 1979). I den grad statlig oppførsel i mindre grad bestemmes av maktbalanse i det internasjonale systemet enn av truslene og insentivene i sine strategiske omgivelser, må strukturell realisme korrigeres. Stater er plassert i et påfallende strategisk miljø, og dette fører til et visst skille mellom det internasjonale systemets modus operandi og den observerbare oppførselen til dets enheter (Mouritzen 1997; jf. Walt 1987). Sagt med andre ord: siden stater er umulige å flytte på og makt avtar med avstand, er staters adferd betinget av deres geografiske plassering i det internasjonale systemet (Mouritzen 1998).

Dette er ganske enkle innsikter. Men på tross av deres begrensede omfang har de inspirert et teoretisk belyst forskningsprogram som kombinerer teorien om tilpasningspolitikk med historisk kunnskap og områdeekspertise, og på den måten korrigert viktige svakheter ved strukturell realisme (Mouritzen 1995; Mouritzen et al. 1996). Ved å ta hensyn til relevansen av de teoretiske og empiriske funnene til dette forskningsprogrammet, har Mouritzens forsiktige reformulering av strukturell realisme vist innovativt potensial.

I noen tilfeller kan den vennlige kritikken av hovedstrømningen fremstå som å slå inn åpne dører. Dette ble for eksempel illustrert da nordiske forfattere «introduserte» demokrati som uavhengig variabel (Goldmann 1986; Sørensen 1993), eller da de «vurderte» logikken ved internasjonalisme eller internasjonalisering som en faktor i verdenspolitikk (Goldmann 1994, 2001). Denne formen for vitenskap kan føre til interessante empiriske og konseptuelle funn, men utgjør neppe noen reell utfordring til positivistisk vitenskap.

I andre tilfeller kan derimot denne formen for moderat vitenskapelig reformisme være ytterst relevant for pågående teoretiske debatter. For eksempel har diskusjonen om ulik utvikling og ulike former for statsdannelse vært svært teoretisk relevant for både debatten om globalisering og diskusjonen om stater som «like enheter» (Holm & Sørensen 1995; Holm 2001; Sørensen 2001, 2004, 2009). Dette viser at det er viktig å studere sammenhengen mellom materielle krefter og ideers rolle i studiet av IR (Sørensen 2008). Et annet relevant spørsmål har vært regionalismens endrede innflytelse på internasjonale relasjoner og global styring (Hettne et al. 2000).

Moderat vitenskapelig reformisme har lenge vært definerende for skandinaviske forfattere (Sørensen 1991, 1998). Den tradisjonelle skandinaviske hovedstrømningen er forpliktet til korrigeringen av noen nøye utvalgte mangler ved strukturell realisme og liberal institusjonalisme, uten å dermed utfordre grunnprinsippene i positivistisk vitenskap.

I tillegg til denne moderate formen for vitenskapelig reformisme har nordiske forfattere også påtatt seg mer radikale reformistiske bestrebelser. Selv om «radikal reformisme» kan lyde som et selvmotstridende begrep, har akademisk praksis vist at den vennlige kritikken av «vitenskap som vanlig» ikke nødvendigvis stopper ved de definerte grensene for deskriptiv vitenskap. For eksempel har en gruppe svenske forfattere fra Universitetet i Lund i årevis forsøkt å komme med et teoretisk og metodologisk bidrag som definitivt går ut over grunnsetningene for deskriptiv vitenskap. Under ledelse av Christer Jönsson har de anvendt kognitive tilnærminger og rolleteori i utenrikspolitisk analyse og i regimestudier (Jönsson 1982, 1993b; jf. Westerlund 1987); de har foreslått å introdusere organisasjonsteori og nettverksanalyse i studiet av internasjonale organisasjoner og samarbeid (Jönsson 1986; jf. 1987); og de har prøvd å introdusere historisk, symbolsk og kognitiv analyse av kommunikasjon og signalbruk som et supplement til konvensjonell forhandlingsteori (Jönsson 1990; Aggestam & Jönsson 1997; Jönsson & Tallberg 1998; Jönsson & Aggestam 1999). Selv om disse forslagene ligger klart utenfor det ontologiske omfanget til deskriptiv vitenskap, er forfatterne nøye med å unngå et klart brudd med terminologien og praksisen til konvensjonelle vitenskapelige verker (Elgström & Jönsson 2005; Jönsson & Hall 2005; jf. også Stern & Sundelius 1997; Underdal 1998).

Et annet eksempel på «radikal reformisme» finner vi hos den svenske forskeren Walter Carlsnaes, som i sine unge år begynte på en lang omvei rundt konseptet ideologi (1981, 1986). Senere kulminerte hans refleksjoner rundt brukbarheten til agent–struktur-perspektivet i utenrikspolitisk analyse i kravet om at «denne rekonseptualiseringen kan inkludere ikke bare (a) visse rasjonalitetsantakelser for handling, (b) psykologisk-kognitive forklaringstilnærminger og (c) hovedsakelig situasjons-strukturelle faktorers rolle, men også (d) et institusjonelt perspektiv kombinert med (e) komparativ studieanalyse» (1992: 245). I konteksten av en casestudie er det selvfølgelig gjennomførbart å lage et narrativ som er kompatibelt med alle disse kravene. Men dessverre er det umulig å gjøre dette på en teoretisk konsistent måte – Carlsnaes refererer selv ironisk til sitt eget rammeverk som «kasserolletilnærmingen» (se også Carlsnaes 2004).

Samlet forsøker disse tilnærmingene, under overskriften vitenskapelig reformisme, å utvide vitenskapelige grenser uten å volde dødelige skudd til hovedstrømningen. Ulike forfattere har åpenbart tatt i bruk denne strategien på mer eller mindre radikale, mer eller mindre helhetlige og mer eller mindre innovative måter. Uansett er vitenskapelig revisjonisme en nøkkelsjanger i nordisk IR-vitenskap, og det er ingen tvil om at dette har resultert i en rekke svært viktige bidrag.

Vitenskapelig revolusjonisme

Gjennom 1990-tallet ble det klart at behaviorisme ikke lenger var den dominante tilnærmingen i nordisk statsvitenskap, om den noen gang hadde vært det (Jørgensen 2000: 16). I motsetning til i USA kan ikke rational choice drømme om en hegemonisk posisjon i Norden, og den er på sitt beste bare en av mange tilnærminger til statsvitenskap i de nordiske landene (Nannestad 1993). Sagt med andre ord: nordisk IR-vitenskap er i dag på ingen måte noe substitutt for det som er – eller pleide å være – den amerikanske hovedstrømningen. Nordiske akademikere er godt integrerte i de nåværende teoretiske og metodologiske debattene som går i andre deler av verden, særlig i Storbritannia og kontinental-Europa. En økende fraksjon av stort sett yngre nordiske IR-akademikere er eksplisitt og bevisst på vei videre fra det de oppfatter som den positivistiske hovedstrømningen.

Denne debatten startet på begynnelsen av 1990-tallet med en rasende pamflett mot den postmodernistiske utfordringen til konvensjonelle IR-studier (Sørensen 1991). Den gang fremprovoserte den ikke en umiddelbar respons. Først fem år senere startet den nordiske debatten om post-positivisme med en annen skarp kritikk, ført i pennen av en norsk professor mot det han oppfattet som en postmodernistisk infiltrasjon av fagfeltet (Østerud 1996). I forsvar av en antatt standard for «seriøst» vitenskapelig arbeid ble postmodernisme hardt angrepet som «tåkete», «svevende», «gjørmete» og «unnvikende». Denne gangen kom det et svar fra en ung finsk akademiker som forsøkte å forsvare postmodernisme mot dens motstandere (Patomäki 1997; se også Østerud 1997).

Gitt sin manikeiske natur var ikke denne debatten helt ufruktbar intellektuelt sett. Den genererte også interessante refleksjoner på et veldig sofistikert nivå, både ut fra en commonsensisk og en mer postpositivistisk tilnærming (Malnes 1997; Neumann 2001; Patomäki 2002). I kjølvannet av denne debatten genererte nordiske forfattere en interessant samling postpositivistisk litteratur omkring en rekke spørsmål. Mange nordiske postpositivister er fra den yngre generasjonen og definerer seg selv i opposisjon til det de oppfatter som «hovedstrømningen». Til tross for sin delte misnøye med hovedstrømningen utgjør ikke disse forfatterne noen homogen gruppe. I det følgende forsøker jeg å granske den postpositivistiske litteraturen av nordiske IR-forskere hver for seg, uten å fokusere i nevneverdig grad verken på interne feider mellom ulike grupperinger eller den rituelle markeringen av postpositivisme mot hovedstrømningen.4

Bidragene til denne litteraturen kan plasseres langs et spekter som favner fra intellektuell løsrivelse til politisk forpliktelse. På den ene siden av spekteret finner vi den genealogiske kritikken og dekonstruksjonen av abstrakte konsepter som suverenitet, internasjonalt samfunn og statsdannelse (Bartelson 1995, 1998, 2001, 2006; Adler-Nissen & Gammeltoft-Hansen 2008). Helt ytterst ligger studier på 1990-tallet av forholdet mellom «selvet» og «den andre», og den kommende sikkerhetsordenen i Europa etter den kalde krigen (Tunander 1995, 1997). På den andre ytterkanten var det særlig på 1990-tallet forfattere som ga sin stemme til politiske prosjekter med identitetsdannelse, nemlig konstruksjonen av et «nytt Hansaforbund» rundt Østersjøen og den «barents-euroarktiske regionen» (Joenniemi 1993, 1997; Tunander 1995: 115–136; Wæver 1997; for et ironisk svar, se Nilson 1997).

I mange år har interessen rundt konsepter som identitet og kultur vært det vanligste trekket ved den nordiske postpositivistiske bevegelsen (jf. Eriksen & Neumann 1993). I denne litteraturen er det en rekke interessante forsøk på å studere historien på nytt for å få ferske innsikter i den verdenspolitiske prosessen. Erik Ringmar (1996a) har for eksempel tatt for seg statens ontologiske status som et kollektivt selv plassert i en kompleks tekstur av narrativer folk konstruerer for å gi mening til verden.5 Den samme forfatteren (1996b) har også gitt en identitetsbasert forklaring på Sveriges beslutning om å bli med i trettiårskrigen. Ifølge ham gikk ikke svenskene til krig for å forsvare sin nasjonale interesse, virkelig eller oppfattet, men for å etablere sin kollektive identitet i utgangspunktet. Denne historiske studien forsøker å fremme det typiske postpositivistiske argumentet om at identiteter kommer logisk og ontologisk før interesser.

Opprinnelig under innflytelse av Thomas Hylland Eriksen (1992, 1993, 1995) har Iver Neumann bidratt med refleksjoner om internasjonale relasjoner som selv/andre-relasjoner (Neumann 1996a, 2011a; se også Harle 2000). I utgangspunktet var vekten av Neumanns studier hovedsakelig på europeisk identitetspolitikk på lokalt, nasjonalt og kontinentalt nivå. I en rekke casestudier har han analysert konstruksjonen av «Østen» som Europas konstituerende andre (Neumann 1996b, 1999, 2011b). Disse casestudiene omfatter, blant annet, den vedvarende utelukkelsen av Det osmanske riket fra det europeiske fellesskapet av stater og den vedvarende diskrimineringen av Russland som «bakvendt» og «barbarisk».

Det er interessant å merke seg at denne bølgen av identitetsstudier, som feide over den nordiske regionen på starten og midten av 1990-tallet, i noen grad har ebbet ut på 2000-tallet. Det er selvfølgelig ingen enkel oppgave å spekulere rundt årsakene til slike akademiske trender. Uansett kan nedgangen til identitetsstudier knyttes til at noe som ligner på Heisenbergs lov også gjelder selv/andre-relasjoner: Så lenge du ikke fokuserer på sosial identitet, vet du at det er der, men så fort du prøver å holde det fast med observasjonsverktøy, forsvinner det.

Antagelig på grunn av en slik frustrasjon har deler av den nye generasjonen nordiske IR-forskere beveget seg bort fra den uhåndgripelige søken etter sosial identitet. Selv om det fremdeles finnes postpositivistisk forskning på kollektiv identitet, er denne ofte skjult i begreper som den nå så moteriktige «reorienteringen mot praksis» (f.eks. Neumann & Sending 2010). Noen tidligere postpositivistiske akademikere har gått inn i fasen «etter post-positivisme» (f.eks. Rasmussen 2004). En annen mulig vei ut av identitetsfellen er å studere den kausale påvirkningen til ideer, for eksempel ved å bruke forestillingsteori i utenrikspolitisk analyse (Elgström 2000). Idet pendelen svinger tilbake for identitetetsstudier, er altså vitenskapelig revisjonisme en åpenbar tilbakefallsposisjon.

Den postpositivistiske grenen av nordisk IR-vitenskap har i alle tilfeller ikke vært avgrenset til studiet av kollektiv identitet. Særlig innenfor studiet av europeisk integrasjon er det en annen konsolidert gren av postpositivistisk litteratur av nordiske forfattere. I begynnelsen kom dette mest i form av den metateoretiske kritikken av eksisterende tilnærminger6 (f.eks. Wind 1997, 2001; Ojanen 1998). Snart var dekonstruksjon komplettert med forsøk på å lansere en ny teoretisk agenda av reflektivistisk og/eller konstruktivistiske tilnærminger til europeisk styring (f.eks. Jørgensen 1997; Christiansen et al. 1999; Ekengren 2002). Selv om disse forsøkene for det meste befant seg på et høyt abstraksjonsnivå, ble de komplettert med empiriske casestudier som forsøkte å bruke sosialkonstruktivisme (f.eks. Marcussen 1999). Noen akademikere forsøkte den praktiske anvendelsen av diskursanalyse, særlig med tanke på holdningen medlemsland hadde til europeisk integrasjon (U. Holm 1997; Larsen 1997; Hansen & Wæver 2002). Dette grepet ble også utvidet til EU som helhet (Larsen 2000; jf. id. 2009).

Et annet interessant tilfelle i denne sammenhengen er forskning på europeisk styring som en ny form for deliberativt demokrati (Eriksen & Fossum 2000; Eriksen 2005). Mens bølgen av postpositivistiske studier om sosial identitet holder på å ebbe ut, har trenden med konstruktivistiske tilnærminger til europeisk integrasjon fortsatt (f.eks. Sjursen 2005; Rieker 2006).

Konstruktivistiske sikkerhetsstudier

Den såkalte Københavnerskolen for sikkerhetsstudier rundt Ole Wæver og Barry Buzan, som før var tilknyttet Copenhagen Peace Research Institute, er utvilsomt skandinavisk post-positivismes mest kjente flaggskip. Siden sent på 1990-tallet har Københavnerskolen generert en strøm av reviewartikler og refleksjoner (McSweeney 1996; Buzan 1997; Buzan & Wæver 1997; Huysmans 1998; Wæver 1999; Hansen 2006; Stritzel 2007; McDonald 2008; Vuori 2008; Buzan & Wæver 2009; McDonald 2011).

Forskerne innenfor Københavnerskolen, som bygger på Buzans utvidede agenda for sikkerhetsstudier (1983, andre utgave 1991), er dedikert til et «helhetlig» syn på sikkerhet. Etter den kalde krigens slutt, argumenterer de for, er det blitt ufruktbart å begrense sikkerhetsbegrepet til suverene staters territorielle integritet. Den politiske bruken av sikkerhetsdiskursen kan snarere observeres i en økende antall sektorer, fra økonomi til miljø (se f.eks. Stern 1995). Særlig i den såkalte samfunnssektoren blir staten ofte forbigått når det handler om å forsvare kollektiv identitet mot eksterne trusler. Den danske folkeavstemningen mot Maastricht-traktaten og den sveitsiske avståelsen fra europeisk integrasjon er to eksempler på dette. Samtidig blir europeisk integrasjon av mange betraktet som en beskyttende paraply mot marerittene i europeisk historie, fra etnisk nasjonalisme til militaristisk maktpolitikk. Uansett har spørsmålene «sikkerhet for hvem» og «sikkerhet fra hva» stadig oftere blitt stilt, særlig i Europa. Ved å bruke disse debattene som utgangspunkt har Wæver og Københavnerskolen lagt sitt fokus på den europeiske sikkerhetsagendaen (Wæver et al. 1993; Wæver 1996, 1998, 2000).7

Foruten å behandle reelle utfordringer i tid og rom, engasjerer forfatterne innenfor Københavnerskolen seg også i mer abstrakte teoretiske generaliseringer knyttet til sikkerhet i militære, miljømessige, økonomiske, sosiale og politiske sektorer. På en bevisst tautologisk måte forstås «sikkerhetisering» som det grepet hvorigjennom en bestemt sak blir definert som et sikkerhetsspørsmål. Når en sosial gruppe er blitt enige om at «dersom vi ikke håndterer dette problemet, vil alt annet bli irrelevant (fordi vi ikke vil være her eller ikke vil være frie til å håndtere det på vår egen måte)», er det aktuelle problemet blitt omgjort til et sikkerhetsspørsmål. Med andre ord: overføringen av noe til å bli et sikkerhetsspørsmål er resultatet av en spesifikk sosiolingvistisk praksis kalt «sikkerhetisering» eller «en sikkerhetiserende talehandling». Sikkerhetisering er steget som flytter politikk utenfor de etablerte reglene i spillet, og legitimerer bruk av ekstreme midler i håndteringen av et bestemt spørsmål (Buzan et al. 1998: 23–36).8

For ex post-evalueringen av sikkerhetspolitikk tilbyr en slik tilnærming et veldig interessant rammeverk for analyse (f.eks. Wagnsson 2000). Men i den grad den sikkerhetiserende talehandlingen blir den operasjonelle definisjonen av sikkerhet i den virkelige verden, er en viktig garanti mot den ukontrollerte fremveksten av krigshissende politikk borte. Københavnerskolens tilnærming til sikkerhetsstudier er faktisk bevisst blind for spørsmål om sant eller usant, rett eller galt. Dersom sikkerhetisering er en sosiolingvistisk praksis som kan angå et hvilket som helst referanseobjekt, finnes det ikke noe konseptuelt rom for å evaluere fruktbarheten til spesifikke sikkerhetiserende talehandlinger. Dersom for eksempel baskiske terrorister føler at deres sosiale identitet er truet av eksistensen til de sentrale styresmaktene i Madrid, gir ikke Københavnerskolen ved første øyekast noe rammeverk for å avklare om dette er berettiget eller ikke.

Dersom sikkerhetshevdelser håndteres på en slik vilkårlig måte, finnes det ikke noen åpenbar yttergrense for spredningen av sikkerhetsdiskurs til stadig flere sektorer, referanseobjekter og trusler. Dette betyr ikke at sikkerhetsdiskursen, iallfall til en viss grad, ikke kan fungere som sosial og politisk praksis etter Københavnerskolens modell. Ekstremister hevder ofte sine krav på bakgrunn av samfunnssikkerhet. Likevel er det å konseptualisere sikkerhet utelukkende som resultat av en sosiolingvistisk praksis problematisk fordi det potensielt kan ha farlige konsekvenser (Eriksson 1999). Som vi alle vet, og som forfatterne i Københavnerskolen også erkjenner, har vanlige demokratiske prosedyrer en tendens til å bli overkjørt når spørsmål løftes frem som og tillegges betydning som en sikkerhetstrussel. Grunnleggende retningslinjer for hva som kvalifiserer og ikke kvalifiserer til å være et sikkerhetsspørsmål er derfor nødvendig for å opprettholde orden og fred, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Forfatterne i Københavnerskolen benekter ikke dette. De erkjenner at sikkerhetisering ofte betyr simpelthen å forflytte et spørsmål til et nivå der det er beskyttet fra kritikk og diskusjon. Dette er en ekstremt kritisk observasjon i seg selv, som legger opp til en oppdagelse av trikset. I praksis fremstår imidlertid ikke Københavnerskolen som særlig engasjert i denne formen for kritisk oppdagelse. På den måten kan den sies å ikke oppnå sitt eget kritiske potensial. Fremfor alt har ikke dens tilhengere kommet opp med noen retningslinjer for å skille mellom seriøse trusler som fortjener noe immunitet fra demokratisk kontroll og debatt, og problemer som ikke fortjener en slik særbehandling.

Av rent intuitive politiske årsaker burde substansielle barrierer mot en ukontrollert vekst av sikkerhetsagendaen inngå som en integrert del av sikkerhetsdiskursen selv. Dersom det gir mening å se sikkerhet som en sosiolingvistisk praksis, er det absolutt ikke tilstrekkelig å vurdere sikkerhetshevdelser som resultatet av en talehandling. Tross alt eksisterer konkrete sikkerhetshevdelser alltid innenfor rammen av et bredere sett diskursive praksiser og språkspill som utgjør selve grunnlaget for deres meningsfullhet. Dette er ikke for å undervurdere den viktige rollen Københavnerskolen har spilt i den intellektuelle utviklingen av sikkerhetsanalyse. Samtidig, dersom hva som enn gjelder som et sikkerhetsspørsmål for de involverte parter også oppfattes som et sikkerhetsspørsmål av den eksterne observatør, kan dette øke identitetspolitikkens skadelige narsissisme (McDonald 2011).

Dette er sannsynligvis grunnen til at Ole Wæver personlig er veldig positiv til «desikkerhetisering» som strategi for å oppnå stabilitet og fred (1998, 1999). Akademikere har faktisk det sosiale ansvaret for å opprettholde rimelig pragmatiske og instrumentelle måter å håndtere sikkerhetsproblemer på, militære eller ikke, for å hemme den forferdelige logikken til Ausnahmezustand.

Konklusjon

Etter denne gjennomgangen er det nå mulig å gjøre opp status for nordisk IR-teori. Ut fra sin historiske utvikling og sine prestasjoner ser nordisk IR-teori ut til å være en suksesshistorie. Første del av denne artikkelen har vist at nordiske akademikere har lykkes med å generere et miljø av forskningssamarbeid på flere nivåer, som både gir dem tilgang og kritisk avstand til den amerikanske kjernen av disiplinen. I tillegg er de kontinuerlig engasjert i et mangfoldig nettverk av intellektuell utveksling med akademikere fra det europeiske kontinentet og andre verdensdeler. Suksessen med akademisk nettverksbygging går hånd i hånd med en betydelig intellektuell energi når det kommer til akademisk produksjon. Som det ble vist i artikkelens andre del spiller nordiske akademikere en hovedrolle både i den moderate korrigeringen av hovedstrømningen og i den postmodernistiske søken etter mer radikale teoretiske alternativer. Når man tar i betraktning den relative knappheten på forfattere, som aldri har utgjort mer enn tallet på forskere ved fem eller seks store amerikanske universiteter, er både den teoretiske diversiteten og den intellektuelle energien til nordisk IR-teori svært imponerende.

Dette fører oss tilbake til spørsmålet om den lange veien nordiske forskere har hatt mot forskningssamarbeid på flere nivåer er noe forskere fra andre europeiske IR-fellesskap burde etterfølge. For å svare på dette spørsmålet må man for det første klargjøre hva de mulige alternativene til forskningssamarbeid på flere nivåer er. I min bok, European Approaches to International Relations Theory, identifiserer jeg den franske søken etter akademisk autonomi og den italienske aksepten av intellektuell marginalitet som to andre strategier for å håndtere marginalitet vis-à-vis den amerikanske kjernen av disiplinen (Friedrichs 2004). Gitt overvekten av amerikanske publikasjoner representerer fransk IR den ambisiøse søken etter nasjonal frigjøring via akademisk autonomi. Til og med franske forfattere begynner selv å anerkjenne at denne strategien ikke fungerer. Italiensk IR representerer en svak periferis frustrerte forsøk på å være direkte knyttet til sentrum. Dette har etter hvert ført til en situasjon med resignert marginalitet. Til sammenligning har nordisk IR isteden, og på en vellykket måte, tatt steget mot forskningssamarbeid på flere nivåer. Nordiske akademikere samarbeider tett med akademikere fra andre land og regioner, samtidig som de opprettholder sine særegne nasjonale forskningsorienteringer. Gjennom denne strategien har det nordiske nettverket av IR-akademikere klart å bryte den onde sirkelen av intellektuell marginalitet. Gjennom de siste førti årene har nordisk IR blitt en en ikke-neglisjerbar størrelse i disiplinen som helhet.

Selv om denne gjennomgangen ikke kan slå endelig fast at nordisk IR er bedre organisert enn andre europeiske IR-fellesskap (se Friedrichs 2004: 25–83; Friedrichs & Wæver 2009), kan man likevel foreta én relativt trygg generalisering: forskningssamarbeid på flere nivåer er høyt ønsket ut fra det ideelle synspunktet til en fremvoksende «eurodisiplin» innenfor studiet av internasjonale relasjoner. I den grad europeisk IR unngår innkapsling i trangsynte institusjoner og ugjennomtrengelige nasjonale akademiske tradisjoner, har det virkelig potensial til å bli et bærekraftig og energisk intellektuelt foretak på det paneuropeiske nivået. Som denne gjennomgangen klart antyder bidrar forskningssamarbeid på flere nivåer ikke bare til utviklingen av et integrert fellesskap av IR-akademikere, men også til originalitet i teoretisk tilnærming – enten det er på det europeiske eller paneuropeiske nivå.

Om artikkelen

Denne artikkelen er en oppdatert og bearbeidet versjon av Friedrichs 2006, oversatt til norsk av Trine Østereng og Kristin M. Haugevik. Materialet er gjenbrukt med tillatelse fra Routledge.

Litteratur

Adler-Nissen, Rebecca & Thomas Gammeltoft-Hansen (red.) (2008) Sovereignty Games: Instrumentalizing State Sovereignty in Europe and Beyond. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Aggestam, Karin & Christer Jönsson (1997) (Un)ending Conflict: Challenges in Post-War Bargaining. Millennium 26 (3): 771–93.

Allan, Pierre & Kjell Goldmann (1992) The End of the Cold War: Evaluating Theories of International Relations. Dordrecht: Martinus Nijhoff.

Dag Anckar (1991) Nordic Political Science: Trends, Roles, Approaches. European Journal of Political Research 20 (3–4): 239–61.

Angstrom, Jan, Erik Hedenstrom & Lars-Inge Strom (2003) Survival of the Most Cited? Small Political Science Communities and International Influence: The Case of Sweden. European Political Science 2 (3): 5–16.

Apunen, Osmo (1993) «Eurodiscipline» Wanted? International Relations as a Research orientation and academic discipline in Europe. I Frank R. Pfetsch (red.) International Relations and Pan-Europe: Theoretical Approaches and Empirical Findings. Münster: Lit (1–17).

Apunen, Osmo & Mika Aaltola (2000) Trends and Milestones in the Study of International Relations in Finland. Paper presented to the ECPR joint sessions of workshops in Copenhagen, Denmark, 14–19 April 2000.

Austin, John L. (1962) How to do Things with Words. Oxford: Clarendon Press.

Bartelson, Jens (1995) A Genealogy of Sovereignty. Cambridge: Cambridge University Press.

— (1998) Second Natures: Is the State Identical With Itself? European Journal of International Relations 4 (3): 295–326.

— (2001) The Critique of the State. Cambridge: Cambridge University Press.

— (2006) The Concept of Sovereignty Revisited. European Journal of International Law 17 (2): 463–474.

Breitenbauch, Henrik Ø. & Anders Wivel (2004) Understanding National IR Disciplines Outside the United States: Political Culture and the Construction of International Relations in Denmark. Journal of International Relations and Development 7 (4): 313–443.

Buzan, Barry (1983) People, States and Fear: The National Security Problem in International Relations. Chapel Hill: University of North Carolina Press; 2nd edn (1991) People, States and Fear: An Agenda for International Security Studies in the Post-Cold-War Era. London: Harvester Wheatsheaf.

— (1997) Rethinking Security after the Cold War. Cooperation and Conflict 32 (1): 5–29.

Buzan, Barry & Ole Wæver (1997) Slippery? Contradictory? Sociologically Untenable? The Copenhagen School Replies. Review of International Studies 23 (2): 241–50.

— (2003) Regions and Powers: The Structure of International Security. Cambridge: Cambridge University Press.

— (2009) Macrosecuritisation and Security Constellations: Reconsidering Scale in Securitization Theory. Review of International Studies 35 (2): 253–276.

Buzan, Barry, Ole Wæver & Jaap de Wilde (1998) Security: A New Framework for Analysis. Boulder, CO: Lynne Rienner.

Carlsnaes, Walter (1981) The Concept of Ideology and Political Analysis: A Critical Examination of its Usage by Marx, Lenin, and Mannheim. Westport, CT: Greenwood.

— (1986) Ideology and Foreign Policy: Problems of Comparative Conceptualization. Oxford: Blackwell.

— (1992) The Agency-Structure Problem in Foreign Policy Analysis. International Studies Quarterly 36 (3): 245–70.

— (1994) In Lieu of a Conclusion: Compatibility and the Agency-Structure Issue in Foreign Policy Analysis. I Walter Carlsnaes & Steve Smith (red.) European Foreign Policy: The EC and Changing Perspectives in Europe. London: Sage (274–287).

— (2004) Where is the Analysis of European Foreign Policy Going?. European Union Politics 5 (2): 495–508.

Carlsnaes, Walter & Steve Smith (red.) (1994) European Foreign Policy: The EC and Changing Perspectives in Europe. London: Sage.

Christiansen, Thomas, Knud-Erik Jørgensen & Antje Wiener (red.) (1999) The Social Construction of Europe. Journal of European Public Policy 6 (4) [special issue]; 2nd edn (2001) The Social Construction of Europe. London: Sage.

Clark, Ian & Iver B. Neumann (red.) (1996) Classical Theories of International Relations. Basingstoke & London: Macmillan.

Ekengren, Magnus (2002) The Time of European Governance. Manchester: Manchester University Press.

Ekman, Joakim (2007) The Times They Are A-Changing: The Internationalization of Swedish Political Science. European Political Science 6 (3): 268–275.

Elgström, Ole (2000) Images and Strategies for Autonomy: Explaining Swedish Security Policy Strategies in the 19th Century. Dordrecht: Kluwer.

Elgström, Ole & Christer Jönsson (2005) European Union Negotiations: Processes, Networks and Institutions. London & New York: Routledge.

Elgström, Ole & Michael Smith (red.) (2006) The European Union’s Role in International Politics. London & New York: Routledge.

Eriksen, Erik O. (red.) (2005) Making the European Polity: Reflexive Integration in the EU. London: Routledge.

Eriksen, Erik O. & John Erik Fossum (red.) (2000) Democracy in the European Union: Integration through Deliberation?. London & New York: Routledge.

Eriksen, Erik O., John Erik Fossum & Agustín José Menéndez (red.) (2004) Developing a Constitution for Europe. London & New York: Routledge.

Eriksen, Thomas Hylland (1992) Us and Them in Modern Societies: Ethnicity and Nationalism in Mauritius, Trinidad and Beyond. Oslo: Scandinavian University Press.

— (1993) Ethnicity and Nationalism: Anthropological Perspectives. London: Pluto Press.

— (1995) We and Us: Two Modes of Group Identification. Journal of Peace Research 32 (4): 427–36.

Eriksen, Thomas Hylland & Iver B. Neumann (1993) International Relations as a Cultural System: An Agenda for Research. Cooperation and Conflict 28 (3): 233–64.

Eriksson, Johan (1999) Observers or Advocates? On the Political Role of Security Analysts. Cooperation and Conflict 34 (3): 311–30.

Friedrichs, Jörg (2004) European Approaches to International Relations Theory: A House with Many Mansions. London & New York: Routledge.

— (2006) The Nordic countries. I Knud-Erik Jørgensen & Tonny Brems Knudsen (red.) International Relations in Europe: Traditions, Perspectives and Destinations (125–148).

Friedrichs, Jörg & Ole Wæver (2009) Western Europe. I Arlene B. Tickner & Ole Wæver (red.) International Relations Scholarship around the World: Worlding beyond the West. London & New York: Routledge (261–286).

Galtung, Johan (1971) A Structural Theory of Imperialism. Journal of Peace Research 8 (2): 81–117.

Gleditsch, Nils Petter, Peter Wallensteen, Mikael Eriksson, Margareta Sollenberg & Håvard Strand (2002) Armed Conflict 1946–2001: A New Dataset. Journal of Peace Research 39 (5): 615–637.

Goldmann, Kjell (1986) «Democracy is Incompatible with International Politics»: Reconsideration of a Hypothesis. I Kjell Goldmann, Sten Berglund & Gunnar Sjöstedt Democracy and Foreign Policy: The Case of Sweden. Aldershot: Gower (1–43).

— (1994) The Logic of Internationalism: Coercion and Accommodation. London & New York: Routledge.

— (1995) Im Westen nichts Neues: Seven International Relations Journals in 1972 and 1992. European Journal of International Relations 1 (2): 245–58.

— (2001) Transforming the European Nation-State: Dynamics of Internationalization. London: Sage.

Hall, Martin (1999) Constructing Historical Realism: International Relations as Comparative History. Lund: Studentlitteratur (Ph.D. thesis).

Hansen, Lene (2006) Security as Practice: Discourse Analysis and the Bosnian War. London & New York: Routledge.

Hansen, Lene & Ole Wæver (red.) (2002) European Integration and National Identity: The Challenge of the Nordic States. London & New York: Routledge.

Harle, Vilho (2000) The Enemy with a Thousand Faces: The Tradition of the Other in Western Political Thought and History. Westport, CT: Praeger.

Hettne, Björn, András Inotai & Osvaldo Sunkel (red.) (2000) The New Regionalism and the Future of Security and Development. Basingstoke & London: Macmillan.

Holm, Hans-Hendrik (2001) A Disaggregated World Order in the Making: Policy Towards Failed States as an Example. International Politics 38 (3): 357–74.

Holm, Hans-Hendrik & Georg Sørensen (red.) (1995) Whose World Order? Uneven Globalization and the End of the Cold War. Boulder, CO: Westview.

Holm, Ulla (1997) The French Garden is No Longer What It Used To Be. I Knud-Erik Jørgensen (red.) Reflective Approaches to European Governance. Basingstoke & London: Macmillan (128–145).

Huysmans, Jeff (1998) Revisiting Copenhagen: or, On the Creative Development of a Security Studies Agenda in Europe. European Journal of International Relations 4 (4): 479–505.

Hydén, Göran, Ellen Immergut, Bo Öhngren, Olof Ruin & Arild Underdal (2002) Swedish Research in Political Science: An Evaluation. Stockholm: Vetenskapsrådet.

Joenniemi, Pertti (red.) (1993) Cooperation in the Baltic Sea Region. Washington, DC: Taylor & Francis.

— (red.) (1997) Neo-Nationalism or Regionality: The Restructuring of Political Space around the Baltic Rim. Stockholm: Nordiska Institutet för Regionalpolitisk Forskning.

Jönsson, Christer (1986) Interorganization Theory and International Organization. International Studies Quarterly 30 (1): 39–57.

— (1987) International Aviation and the Politics of Regime Change. New York: St Martin’s Press.

— (1990) Communication in International Bargaining. New York: St Martin’s Press.

— (1993a) International Politics: Scandinavian Identity Amidst American Hegemony?. Scandinavian Political Studies 16 (2): 149–65.

— (1993b) Cognitive Factors in Explaining Regime Dynamics. I Volker Rittberger (red.) Regime Theory and International Relations. Oxford: Clarendon Press (202–222).

— (red.) (1982) Cognitive Dynamics and International Politics. New York: St Martin's Press.

Jönsson, Christer & Karin Aggestam (1999) Trends in Diplomatic Signaling. I Jan Melissen (red.) Innovation in Diplomatic Practice. Basingstoke & London: Macmillan (151–170).

Jönsson, Christer & Martin Hall (2005) Essence of Diplomacy. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Jönsson, Christer & Jonas Tallberg (1998) Compliance and Post-Agreement Bargaining. European Journal of International Relations 4 (4): 371–408.

Jørgensen, Knud-Erik (2000) Continental IR Theory: The Best Kept Secret. European Journal of International Relations 6 (1): 9–42.

— (red.) (1997) Reflective Approaches to European Governance. Basingstoke & London: Macmillan.

Larsen, Henrik (1997) Foreign Policy and Discourse Analysis: France, Britain and Europe. London & New York: Routledge.

— (2000) The Discourse on the EU’s Role in the World. I Birthe Hansen & Bertel Heurlin (red.) The New World Order: Contrasting Theories. Basingstoke & London: Macmillan (217–224).

— (2009) A Distinct FPA for Europe? Towards a Comprehensive Framework for Analysing the Foreign Policy of the EU Member States. European Journal of International Relations 15 (3): 537–566.

Malnes, Raino (1997) Filosofi for statsvitere. Oslo: Tano Aschehoug.

Marcussen, Martin (1999) The Dynamics of EMU Ideas. Cooperation and Conflict 34 (4): 383–411.

McDonald, Matt (2008) Securitization and the Construction of Security. European Journal of International Relations 14 (4): 563–587.

— (2011) Deliberation and Resecuritization: Australia, Asylum-Seekers and the Normative Limits of the Copenhagen School. Australian Journal of Political Science 46 (2): 281–295.

McSweeney, Bill (1996) Identity and Security: Buzan and the Copenhagen School. Review of International Studies 22 (1): 81–93.

Midgaard, Knut (1980) On the Significance of Language and a Richer Concept of Rationality. I Leif Levin & Evert Vedung (red.) Politics as Rational Action: Essays in Public Choice and Policy Analysis. Dordrecht: Reidel (83–97).

Mouritzen, Hans (1988) Finlandization: Towards a General Theory of Adaptive Politics. Aldershot: Avebury.

— (1995) The Nordic Model as a Foreign Policy Instrument: Its Rise and Fall. Journal of Peace Research 32 (1): 9–21.

(1997) Kenneth Waltz: A Critical Rationalist Between International Politics and Foreign Policy. I Iver B. Neumann & Ole Wæver (red.) The Future of International Relations: Masters in the Making?. London & New York: Routledge (66–89).

— (1998) Theory and Reality of International Relations. Aldershot: Ashgate.

Mouritzen, Hans, Ole Wæver & Håkan Wiberg (red.) (1996) European Integration and National Adaptations: A Theoretical Inquiry. Commack, NY: Nova Science.

Mouritzen, Hans & Anders Wivel (red.) (2005) The Geopolitics of Euro-Atlantic Integration. London & New York: Routledge.

Mozaffari, Mehdi (red.) (2002) Globalization and Civilizations. London & New York: Routledge.

Nannestad, Peter (1993) Paradigm, School, or Sect? Some Reflections on the Status of Rational Choice Theory in Contemporary Scandinavian Political Science. Scandinavian Political Studies 16 (2): 127–45.

Neumann, Iver B. (1996a) Self and Other in International Relations. European Journal of International Relations 2 (2): 139–74.

— (1996b) Russia and the Idea of Europe: A Study in Identity and International Relations. London & New York: Routledge.

— (1999) Uses of the Other: ‘The East’ in European Identity Formation. Minneapolis: University of Minnesota Press.

— (2001) Mening, materialitet, makt: En innføring i diskursanalyse. Bergen: Fagbokforlaget.

— (2007) «A Speech That the Entire Ministry May Stand For», or: Why Diplomats Never Produce Anything New. International Political Sociology 1 (2): 183–200.

— (2011a) Eurocentric Diplomacy: Challenging but Manageable. European Journal of International Relations, forthcoming.

— (2011b) Entry into International Society Reconceptualised: The Case of Russia. Review of International Studies 37 (2): 463–484.

Neumann, Iver B. & Ole Jacob Sending (2010) Governing the Global Polity: Practice, Mentality, Rationality. Ann Arbor: University of Michigan Press.

Neumann, Iver B. & Wæver, Ole (red.) (1997) The Future of International Relations: Masters in the Making?. London & New York: Routledge.

Nilson, Håken R. (1997) Nordic Regionalization: On How Transborder Regions Work and Why they don’t Work. Cooperation and Conflict 32 (4): 399–426.

Ojanen, Hanna (1998) The Plurality of Truth: A Critique of Research on the State and European Integration. Aldershot: Ashgate.

Patomäki, Heikki (1997) The Rhetorical Strategies and the Misleading Nature of Attacks on «Postmodernism»: A Reply to Østerud. Journal of Peace Research 34 (3): 325–29.

— (2002) After International Relations: Critical Realism and the (Re)Construction of World Politics. London & New York: Routledge.

Petersen, Nikolaj (1977) Adaptation as a Framework for the Analysis of Foreign Policy Behavior. Cooperation and Conflict 12: 221–50.

Pursiainen, Christer (2000) Russian Foreign Policy and International Relations Theory. Aldershot: Ashgate.

Rasmussen, Mikkel Vedby (2004) The West, Civil Society and the Construction of Peace. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Rieker, Pernille (2006) Europeanization of National Security Identity: The EU and the Changing Security Identities of the Nordic States. London & New York: Routledge.

Ringmar, Erik (1996a) On the Ontological Status of the State. European Journal of International Relations 2 (4): 439–66.

— (1996b) Identity, Interest and Action: A Cultural Explanation of Sweden’s Intervention in the Thirty Years War. Cambridge: Cambridge University Press.

Rosenau, James N. (1981) The Study of Political Adaptation. London: Pinter.

Sjursen, Helene (2005) Changes to European Security in a Communicative Perspective. Cooperation and Conflict 39 (2): 107–28.

Stern, Eric K. (1995) Bringing the Environment in: The Case for Comprehensive Security. Cooperation and Conflict 30 (3): 211–37.

Stern, Eric K. & Bengt Sundelius (1997) Understanding Small Group Decisions in Foreign Policy: Process Diagnosis and Research Procedure. I Paul ‘t Hart, Eric K. Stern & Bengt Sundelius (red.) Beyond Groupthink: Political Group Dynamics and Foreign Policy-Making. Ann Arbor: University of Michigan Press (123–150).

Stritzel, Holger (2007) Towards a Theory of Securitization: Copenhagen and Beyond. European Journal of International Relations 13 (3) 357–383.

Sæter, Martin (1971) Det politiske Europa. Europeisk integrasjon: Teori, idé og praksis. Oslo: Universitetsforlaget.

Sørensen, Georg (1991) A Revised Paradigm for International Relations: The «Old» Images and the Postmodernist Challenge. Cooperation and Conflict 26 (2): 85–116.

— (1993) Democracy and Democratization: Processes and Prospects in a Changing World. Boulder, CO: Westview.

— (1998) IR Theory After the Cold War. Review of International Studies 24 (special issue): 83–100.

— (2001) Changes in Statehood: The Transformation of International Relations. Basingstoke: Palgrave.

— (2004) The Transformation of the State: Beyond the Myth of Retreat. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

— 2008) The Case for Combining Material Forces and Ideas in the Study of IR. European Journal of International Relations 14 (1): 5–32.

— (2009) «Big and Important Things» in IR: Structural Realism and the Neglect of Changes in Statehood. International Relations 23 (2): 223–239.

Tunander, Ola (1995) Murar: Essäer om makt, identitet och territorialitet. Århus: Nordisk Sommeruniversitet.

— (1997) Post-Cold War Europe: Synthesis of a Bipolar Friend–Foe Structure and a Hierarchic Cosmos-Chaos Structure. I Ola Tunander, Pavel Baev & Victoria Ingrid Einagel (red.) Geopolitics in Post-Wall Europe: Security, Territory and Identity. London: Sage (17–44).

Underdal, Arild (1997) Studiet av internasjonal politikk. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 13 (3): 299–324.

— (1998) Explaining Compliance and Defection: Three Models. European Journal of International Relation 4 (1): 5–30.

Vuori, Juha A. (2008) Illocutionary Logic and Strands of Securitisation: Applying the Theory of Securitisation to the Study of Non-Democratic Political Orders. European Journal of International Relations 14 (1): 65–99.

Wagnsson, Charlotte (2000) Russian Political Language and Public Opinion on the West, NATO and Chechnya: Securitization Theory Reconsidered. University of Stockholm: Department of Political Science (Ph.D. thesis).

Walt, Stephen M. (1987) The Origins of Alliances. Ithaca, NY: Cornell University Press.

Waltz, Kenneth N. (1979) Theory of International Politics. Reading, MA: Addison-Wesley.

Westerlund, Ulf (1987) Superpower Roles: A Comparative Analysis of United States and Soviet Foreign Policy. Lund: Lund Political Studies.

Wind, Marlene (1997) Rediscovering Institutions: A Reflectivist Critique of Rational Institutionalism. I Knud-Erik Jørgensen (red.) Reflective Approaches to European Governance. Basingstoke & London: Macmillan (15–35).

— (2001) Sovereignty and European Integration: Towards a Post-Hobbesian Order. London: Palgrave.

Wæver, Ole (1994) Resisting the Temptation of Post Foreign Policy Analysis. I Walter Carlsnaes & Steve Smith (red.) European Foreign Policy: The EC and Changing Perspectives in Europe. London: Sage (238–73).

— (1996) European Security Identities. Journal of Common Market Studies 34 (1): 103–32.

— (1997) The Baltic Sea: A Region After Post-Modernity. I Pertti Joenniemi (red.) Neo-Nationalism or Regionality: The Restructuring of Political Space around the Baltic Rim. Stockholm: Nordiska Institutet för Regionalpolitisk Forskning (293–342).

— (1998) Insecurity, Security and Asecurity in the West European Non-War Community. I Emanuel Adler & Michael Barnett (red.) Security Communities. Cambridge: Cambridge University Press (69–118).

— (1999) Securitizing Sectors?. Cooperation and Conflict 34 (3): 334–40.

— (2000) The EU as a Security Actor: Reflections from a Pessimistic Constructivist on Post-Sovereign Security Orders. I Morten Kelstrup & Michael C. Williams (red.) International Relations Theory and the Politics of European Integration: Power, Security and Community. London & New York: Routledge (250–294).

Wæver, Ole, Barry Buzan, Morten Kelstrup & Pierre Lemaitre (red.) (1993) Identity, Migration and the New Security Agenda in Europe. New York: St Martin’s Press.

Østerud, Øyvind (1996) Antinomies of Postmodernism in International Studies. Journal of Peace Research 33 (4): 385–90.

— (1997) Focus on Postmodernism: A Rejoinder. Journal of Peace Research 34 (3): 337–38.

1Selv om artikkelen inneholder en del nyere referanser, reflekterer den først og fremst situasjonen før og etter midten av 2000-tallet da jeg gjennomførte mine studier på nordisk IR. For en oversikt over situasjonen i skandinavisk IR før tidlig 1990-tall, se Jönsson 1993a.
2Se også Friedrichs 2004: 65–83, 2006;Friedrichs & Wæver 2009: 265–267, 269–271; for de enkelte land, se Hydén et al. 2002: 115–21; Angstrom et al. 2003; Ekman 2007 (for Sverige); Underdal 1997: 314–320 (for Norge); Breitenbauch & Wivel 2004 (for Danmark); Apunen & Aaltola 2000 (for Finland).
3Bildet kunne suppleres ved å nevne nordisk forskningssamarbeid med Øst-Europa, området rundt Østersjøen, den tredje verden etc.
4De tydelige skillene mellom «etablissementet» og dets «motstandere» er ofte villedende. Som vi så i den forrige delen er det forskere innenfor «vanlig vitenskap» som i praksis går langt utenfor grunnsetningene til positivisme. På samme måte er det ikke uvanlig å finne forskere i den postpositivistiske leiren som, i det minste noen ganger, presenterer relativt konvensjonelle argumenter, på tross av deres erklærte ikke-konforme forkjærligheter.
5Selv om svensken Erik Ringmar jobber og publiserer utenfor Skandinavia, er han nevnt her grunnet sine nordiske røtter og innflytelsen arbeidet hans har hatt på nordiske identitetsstudier.
6Allerede på 1970- og 1980-tallet var den norske akademikeren Martin Sæter (1971) kjent for sin modifiserte versjon av (ny)funksjonalismen.
7Om regionale sikkerhetskomplekser mer generelt, se Buzan & Wæver 2003.
8Til grunn for dette konseptet ligger språkfilosofi, nemlig talehandlingsteorien til den britiske filosofen John Austin (1962; jf. Midgaard 1980).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon