Cables from Kabul: The Inside Story of the West’s Afghanistan Campaign

Sherard Cowper-Coles

London: Harper Press 2011

På sin første dag på jobben i 2007 ble Storbritannias nye ambassadør til Afghanistan irettesatt av britisk etterretning. Da ambassadør Sherard Cowper-Coles sa at hans prioritet nummer en var å få et godt arbeidsforhold med president Karzai, fikk han raskt svar fra lederen for britisk etterretning: «Nei, han er ikke den viktigste personen for deg her i Kabul – det er den amerikanske ambassadøren».

Alle kriger får sine memoarer – fra soldater, journalister og diplomater. Bøkene fra Afghanistan vokser, og nå har den tidligere britiske ambassadøren Sherard Cowper-Coles skrevet sin bok, Cables from Kabul: The Inside Story of the West’s Afghanistan Campaign. Cowper-Coles var en av britisk diplomatis største stjerner, og han ble headhuntet til ambassadørstillingen i Kabul. I boka beskriver han sine år i Kabul samt sine frustrasjoner med både britisk utenrikspolitikk og Afghanistan. Etter stasjoneringen i Kabul sluttet Cowper-Coles i diplomatiet, etter å ha jobbet som diplomat i over 30 år.

I det britiske diplomatiet er det en lang tradisjon for å skrive bøker. En lang rekke gode bøker om internasjonal politikk har kommet fra britiske diplomater – fra Harold Nicolsons klassiske Diplomacy (1939) til den tidligere USA-ambassadøren Christopher Meyers fascinerende Getting our Way. 500 Years of Adventure and Intrigue: The Inside Story of British Diplomacy (2009). En egen subsjanger blant disse bøkene har vært diplomaten som eventyrer – som både Fitzroy Macleans Eastern Approaches (1949) og Rory Stewarts The Places in Between (2004) er glimrende eksempler på.

Cables from Kabul kan derfor leses både som et forsøk på å videreføre tradisjonen av britiske diplomater som skriver bøker om internasjonal politikk, og en dyktig ambassadørs førstehåndsinntrykk fra den internasjonale innsatsen i Afghanistan i perioden 2007 til 2010.

Boka begynner med en såkalt innberetning som Cowper-Coles selv skrev til det britiske utenriksdepartementet etter få uker i Kabul, hvor han beskriver sine førsteinntrykk. Den avsluttes med hans avskjedsrapport. Disse, og særlig avskjedsrapporten, er delvis sladdet ut, men de linjene som kan leses er interessante. For det første gir de en illustrasjon på hvordan en britisk toppdiplomat skriver hjem. For det andre er tekstene, særlig avskjedsrapporten, i seg selv imponerende: godt tenkt og godt skrevet. Det er åpenbart tekster som Cowper-Coles har jobbet mye med.

Det er dessverre ikke det man tenker mens man leser resten av boka. Sammenlignet med tekstene som innleder og avslutter boka, er det åpenbart at mesteparten av selve boka er blitt skrevet mye, mye raskere. Den blir tidvis en ren oppramsing av hvem som kom på besøk når, og deler av boka kunne vært bedre redigert. Særlig alle besøkene av politisk ledelse blir utførlig beskrevet. På den ene siden betyr dette at noen kapitler nok egner seg mest for spesielt interesserte, men på den andre siden gir summen av alle disse kapitlene et realistisk innblikk i en svært travel ambassadørs hverdagsliv i en krigssone. I et slikt perspektiv er det derfor riktig at alle de politiske besøkene beskrives såpass detaljert: alle som har jobbet ved en ambassade vet at lite er så tidkrevende som å forberede besøk av politisk ledelse.

Cowper-Coles’ beskrivelser av hverdagene i Kabul gir dessuten et godt overblikk over krigens utvikling. Den økende avstanden og det stadige vanskeligere forholdet mellom Karzai-regjeringen og Vesten kommer klart fram. Cowper-Coles beskriver hvordan han og den amerikanske ambassadøren i begynnelsen hadde ukentlige møter med Karzai og hans nærmeste rådgivere hvor de diskuterer krigens gang, men mot slutten av hans tid som ambassadør ble disse møtene arrangert mye sjeldnere. Han skriver også om hvordan det internasjonale nærværet på både sivil og militær side vokste så enormt, at mange av de internasjonale i Kabul bare bruker sin tid på å koordinere sin innsats med andre internasjonale, og dermed knapt treffer noen afghanere. Boken gir også portretter av noen av hovedaktørene i Afghanistan: Karzai, Holbrooke samt Kai Eide, som han skryter av (bøkene til Eide og Cowper-Coles kan godt leses etter hverandre ettersom de delvis var i Kabul på samme tid).

Mot slutten av boka kommer det analytiske blikket tilbake. For det er kombinasjonen av Cowper-Coles’ kritiske, ærlige blikk på utviklingen i Afghanistan, kombinert med hans beskrivelser av hvordan policy-diskusjonen foregikk på det høyeste nivå i Kabul, London og Washington, som gjør boka interessant. Den voksende desillusjonismen med Whitehall (britisk UD) kommer også klart fram. Inntrykket etter å ha lest boka er at det faktisk var dette som var mest utslagsgivende for at han sluttet i diplomatiet, og i mindre grad frustrasjonen over utviklingen i Afghanistan.

I den stolte tradisjonen av bøker skrevet av britiske diplomater vil ikke Cables from Kabul bli en av klassikerne, men den forsvarer sin plass i bokhylla som en interessant bok om Vestens tiårige innsats i Afghanistan.