Etter fire og et halvt år og 17 nummer takker vi med dette nummeret av som redaktører for Internasjonal Politikk, og vi vil benytte anledningen til å summere opp vårt virke.

Vi kom til redaktørgjerningen med en rekke ambisiøse mål, alle grunnfestet i troen på IPs tradisjon som et tidsskrift med dobbelt formål – faglig innsikt og folkeopplysning. Vi så imidlertid i 2006/07 at det ikke ville være nok å konsolidere, tidsskriftet måtte videreutvikles for å fortsette å ha livets rett. I vår aller første leder presenterte vi derfor en visjon om «å presentere mer stoff, tydeligere aktualitet, skarpere debatter, tettere tilknytning til internasjonal fagutvikling, eksperimenterende form og innhold og fortsatt høy kvalitetssikring». I tillegg til dette ønsket vi å gjøre IP til en mer attraktiv publiseringskanal for skandinaviske forskere, samt å få gjort tidsskriftet tilgjengelig på nett

Vi overtok som redaktører med høye ambisjoner, stort pågangsmot, men med en del åpenbare utfordringer. Artikkeltilgangen var prekær. Dette innebar at læringskurven ble bratt, men også at vi brukte mye tid og krefter de første to årene på å trylle frem gode artikler, samtidig som vi la om hele tidsskriftets grafiske uttrykk og tenkte annerledes rundt form og innhold. Når en del av våre andre mer eller mindre gode ideer ikke har blitt gjennomført som planlagt, så skyldes nok dette i stor grad at vi brukte så vidt mye krefter de to første årene på de helt grunnleggende tingene.

I løpet av disse fire og et halvt årene har tidsskriftets form endret seg mye. Allerede fra vårt første nummer (3/07) la vi om tidsskriftets design, med vekt på et enkelt og rent oppsett, som hentet inspirasjon fra IPs egen design fra 1960-tallet. Vi la også om sideoppsettet, for å få plass til mer tekst per side og dermed kunne tilby leserne våre mer stoff. Vi ga også tidsskriftet en fastere sentralakse – hvert nummer har inneholdt fagartikler (oftest tre) og en Fokus-spalte med tre eller flere bidrag om et spesielt emne. Disse spaltene har vist seg svært populære, og sjelden har vi opplevd å treffe bedre enn da vår Fokus-spalte om sjørøveri, planlagt måneder i forveien, forelå et par dager etter at norskeide Bow Asir ble kapret utenfor Somalia i mars 2009.

Den største og viktigste tekniske endringen i perioden har vært overgangen fra lokal produksjon til forlagsproduksjon. Fra og med 2009-årgangen har Universitetsforlaget vært IPs utgiver, noe som har gitt tidsskriftet et mye sterkere støtteapparat, langt bredere distribusjon og ikke minst gjort det tilgjengelig på nett. For oss som tidsskriftredaktører har det hele tiden vært klart at et norskspråklig fagtidsskrift som ønsker å overleve i det 21. århundre må være tilgjengelig for studenter og andre brukere minst like enkelt som de internasjonale tidsskriftene vi i noen grad konkurrerer mot, og at et norskspråklig aktualitetstidsskrift må være tilgjengelig for den interesserte leser der slike lesere plukker opp tidsskrifter. Dagens tidsskriftabonnenter er mindre trofaste enn tidligere, og vi er derfor glade, og ikke så rent lite stolte, over at IP selger godt i landets Narvesen-kiosker og lastes ned hyppig fra idunn.no.

Et tidsskrift har ikke livets rett uten lesere, men det kan heller ikke overleve uten forfattere. Og selv om IP har gode forfattere, så har vi, etter vår mening, ikke mange nok. Det er vanskelig å sikre jevn tilgang av gode artikler uten å spesialbestille artikler eller lage spesialnummer, alt tyder på at det rett og slett ikke er attraktivt nok for skandinaviske akademikere å publisere på eget språk. Dette gjør ikke bare redaktørjobben vanskeligere, det er også potensielt svært problematisk med hensyn til den tenkte kontrakten mellom samfunnsvitere og samfunnet. Langt de fleste skandinaviske samfunnsvitere er statsansatte, og da mener vi at det er deres fordømte plikt å yte noe for samfunnet rundt seg, ut over det å reprodusere seg selv gjennom undervisningssystemet og å bidra til mer eller mindre obskure internasjonale fagfelt. En del forskere opptrer ofte offentlig, ikke minst i dagspresse og etermedia, men det å publisere i tidsskrift gir langt bedre mulighet til å utvikle argumenter, og å komme til orde på måter som forskere vanligvis beklager seg over at de ikke kan i media. Det er grunn til å tro at en artikkel i Internasjonal Politikk har flere lesere en den gjengse fagartikkelen i internasjonale tidsskrifter, og hvis man skriver om aktuelle emner er muligheten for å ha påvirkning på beslutningstagere og offentlig ordskifte uendelig mye større i en norsk eller skandinavisk sammenheng enn internasjonalt.

De gode nyhetene er imidlertid at det ikke virker som om det er viljen det skorter på. Vi har hatt svært høy responsrate når vi har invitert til Fokus-spalten. Skandinaviske akademikere skriver gjerne halvlangt og mer eller mindre polemisk om ting de er opptatt av og kan noe om. At de allikevel kvier seg for å skrive fagartikler antyder for oss at insentivstrukturen er mangelfull – å utvikle lange, sitatbelagte argumenter på skandinavisk språk gir ikke den uttellingen som tilsvarende øvelse gjør på engelsk. Vi er i den paradoksale situasjon at vi i en så vidt instrumentell forskerverden som den skandinaviske, med sterk politisk styring av forskningsprogrammer og forskningsoppdrag, legger mer vekt på at fagfellevurderingen av et arbeid er internasjonal enn på leserkrets og argumentenes gjennomslagskraft.

Vi er også stolte av å ha publisert fire «debutanter», vinnerne av Ording-prisen for beste studentpaper. Denne prisen har også bidratt til å øke tidsskriftets artikkeltilfang. Sett under ett er tidsskriftets situasjon i dag god. I løpet av vår redaktørperiode (medio 2007 – 2011) har vi mottatt 98 artikler, og trykket 49 av dem, hvilket gir oss en refusjonsrate på nøyaktig 50 %. Dette er vi i og for seg godt fornøyde med, men vi skulle gjerne hatt et enda bredere tilfang av artikler å velge fra, og vi ser at vårt artikkeltilfang holder seg relativt stabilt, der internasjonale tidsskrifter eser ut nærmest ukontrollert. 

De publiserte artiklene har 58 forfattere, hvorav 9 er kvinner. Kvinneandelen er altså snaut 16 % for publiserte artikler, og omtrent den samme for mottatte artikler. Dette samsvarer med den tradisjonelle andelen kvinner i IP-faget, men denne andelen er på vei opp, og når tallene for Fokus-spalten bare gir en marginalt høyere kvinneandel (18 %) illustrerer de i våre øyne også at vi ikke har gjort nok for å drive frem kvinnelige forfattere – fortsatt er det nok slik at terskelen for å sende inn arbeider til vurdering er høyere for kvinner enn for menn, og at det i for stor grad er lett å tenke på menn som bidragsytere. At det finnes et stort tilfang dyktige kvinner innen IP-faget er det ingen tvil om, og at de er villige til å bidra til tidsskrifter ser vi på fagfellene våre, hvor kvinneandelen er i overkant av 30 %. Vi håper at våre etterfølgere er flinkere til å få flinke kvinner på trykk, og at også flere kvinnelige forskere sender inn arbeider. 

IPs forfattere har, som også tidligere, variert bakgrunn. På samme måte som innen faget i Norge generelt, er bidragene fra instituttsektoren flere enn fra Universitets- og Høyskolesektoren. Vi har også hatt en betydelig andel bidrag fra andre skandinaviske land; 9 av 49 artikler er skrevet av forskere med tilhørighet i Danmark eller Sverige. I Fokus-spalten har det geografiske nedslagsfeltet vært enda større – vi har søkt vidt og bredt etter spisskompetanse, og også der har snaut 20 % av bidragene kommet fra andre land enn Norge. 

Alle våre forfattere fortjener stor takk, men de er langt fra alene om å stå bak det ferdige produktet vi lanserer hvert kvartal. Vi har holdt knallhardt på at alle fagartikler og bokessay skal gå igjennom anonymisert fagfellevurdering, så hver eneste artikkel er lest og vurdert av minst to fagfeller utenfor redaksjonen. Fagfeller gjør en uvurderlig og gratis innsats, en innsats som styrker akademias truede gaverelasjoner. Vår erfaring er at skandinaviske IP-fagfolk gir svært gode vurderinger, vurderinger som gjør redaktørjobben svært mye enklere. Mange av fagfellene har vi hentet fra vårt redaksjonsutvalg og –råd. Vi hadde håpet å trekke inn særlig utvalget i enda større grad i driften av tidsskriftet, men med unntak av det første året, hvor vi hadde stor nytte av å diskutere med medlemmene, har vi ikke hatt kapasitet til å følge opp denne kontakten godt nok.

Forfattere, fagfeller og redaktører tar seg av teksten qua tekst, men fra tekst til ferdig produkt er det en lang vei å gå. Da vi først tok over redaktøransvaret var den senere avdøde Jan Risvik redaksjonssekretær og språkkonsulent, med en forkjærlighet for god norsk og fortvilte utrop over norske forskeres anglisismer. Ole Dahl Gulliksen hadde ansvaret for design, og hans design ligger fortsatt til grunn for dagens bladbunad. Med overgangen til Universitetsforlaget kom Gerd Granhaug inn som redaksjonssekretær og Gunvor Hogstvedt Ruberg som språkkonsulent. Selv om også de noen ganger har fortvilt over språkføring og redaktørenes stadige arbeid helt opp mot deadlines, har de trofast ledet nummer etter nummer til ferdigstillelse. For oss som redaktører har det vært godt å slippe å bekymre oss over selve produksjonen.

Også andre støttespillere fortjener takk. På NUPI valgte tidligere direktør Sverre Lodgaard å stole på at to ganske unge forskere, uten ferdige doktorgrader, kunne redigere tidsskrift på forsvarlig måte, samtidig som de ferdigstilte sine doktorgrader og var gode småbarnsfedre. Vi håper at vi ikke har skuffet ham, våre veiledere eller våre familier, og takker atter for tilliten. I det daglige arbeidet har NUPIs informasjonssjef, Lisa Bang, vært en stadig støtte i alt fra fargevalg via samkjøring av konferanser og tidsskrift til debatter og lanseringer. Hvis Lisa tenner på en idé (eller en farge), vet vi at vi er på riktig spor. På den faglige siden har NUPIs forskningssjef, Iver B. Neumann, vært vår viktigste støttespiller, selv om IP, hvis det skulle kjenne sin besøkelsestid som Iver ville foretrukket, måtte ha trykket 2000 sider i året. I Universitetsforlaget har Vidar Røeggen vært en umåtelig entusiastisk samarbeidspartner fra dag en, med en positiv grunnholdning som gjør det til en fryd å jobbe med tidsskrift. Vi har funnet det tryggest å tre til side som redaktører før rosen går oss til hodet.

I den innerste kjerne har Kristin M. Haugevik for det første vært en uforlignelig bokredaktør. Bokspalten har vi alltid kunnet stole på at er i orden, og høyere ros er det knapt mulig å gi. Enda viktigere er at Kristin har vært en viktig intellektuell medspiller og idegenerator, og uten tvil redaktørenes nærmeste. Når vi nå overlater redaktørposten til Kristin og Julie Wilhelmsen vet vi derfor at vi overlater ansvaret i de beste hender, og at tidsskriftet vil preges både av videreføring av tradisjoner og av den stadig nødvendige fornyelsen. Vi ønsker dem lykke til, med trygg forvissing om at Internasjonal Politikk også i årene fremover vil kombinere det beste av faglig innsikt og bred opplysning.

Takk for oss!

Benjamin de Carvalho

Halvard Leira