Women and War. Power and Protection in the 21st Century

Kathleen Kuehnast, Chantal de Jonge Oudraat og Helga Hernes (red.)

Washington, D.C.: United States Institute of Peace Press, 2011

Den 4. internasjonale kvinnekonferansen i Beijing i 1995 satte for første gang fokus på hvordan kvinners liv blir påvirket av krig, og også på kvinners deltakelse i internasjonale og nasjonale sikkerhetsspørsmål. Krigen i det tidligere Jugoslavia og bruken av massevoldtekt som strategi, åpnet for alvor øynene til det såkalt internasjonale samfunnet og førte blant annet til at kravet om en mer aktiv rolle for FN i slike situasjoner økte. 31. oktober 2000 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1325 om «Kvinner, krig og sikkerhet» som representerer et vannskille i denne sammenhengen, selv om oppfølgingen ikke alltid har svart til forhåpningene, hverken på internasjonalt eller nasjonalt nivå.

Antologien Women and War – for øvrig en vel mye brukt tittel etter hvert – tilbyr en kortfattet (169 sider) introduksjon til denne tematikken, de påfølgende FN-resolusjonene 1820, 1888 og 1889, så vel som refleksjoner rundt hvor vi står i dag og tanker og forslag om veien framover. Bidragsyterne er framstående akademikere, forskere og aktører i frivillige organisasjoner med bred internasjonal erfaring.

Innledningskapitlet, som er skrevet av de tre redaktørene i fellesskap, tar for seg hvordan væpnede konflikter har endret karakter etter at den kalde krigen opphørte. Skjønt mange av de som i dag kalles for interne konflikter (etniske, religiøse o.a.) hadde begynt lenge før det, som i Sri Lanka, Guatemala og Libanon. Samtidig endres – som det påpekes – også definisjonen av sikkerhet fra å gjelde i hovedsak statens sikkerhet (et i hovedsak militært ansvar) til også å ta hensyn til individers og gruppers sikkerhet. En følge av dette er at det kommer tydeligere fram hvordan majoriteten av kvinner og menn deltar i og påvirkes av krig på forskjellig måte. Det samme gjelder deltakelse i konfliktløsning og fredsprosesser. Bruk av kjønnsperspektiv blir derfor nødvendig for å forstå hva som virkelig foregår i en intern konflikt og for å legge grunnlaget for en bærekraftig fred. Forfatterne slår fast at synet på kvinner og menn i forhold til fred og sikkerhet fortsatt er preget av stereotypier: kvinner blir for eksempel ofte beskrevet som passive ofre og er sterkt underrepresentert rundt bordet når det forhandles om fred. De peker også på at til tross for en voksende litteratur forblir temaet marginalt innenfor internasjonale sikkerhetsstudier. Så vidt denne leseren kan se kommer de imidlertid ikke med noen forslag til hvordan dette eventuelt kan endres. Boken som helhet er preget av en understreking av kvinners rettigheter i krig og fredsbygging, mens en bredere diskusjon av nytteverdien av å anvende et kjønnsperspektiv for å oppnå en bærekraftig fred er neddempet. I sitt bidrag «Translating Global Agreement into National and Local Commitments» peker Sanam Anderlini på at kvinner ønsker beskyttelse, men de ønsker også å bli hørt i konfliktløsing og fredsforhandlinger. Flere land – nærmere 20 – har vedtatt nasjonale handlingsplaner for gjennomføring av SR res 1325. Men for å sette dem ut i livet er det behov både for midler og politisk vilje.

Boken har en undertittel – Power and Protection – som kan forlede en til å tro at de to begrepene vil bli gitt like stor plass i boken. Slik er det dessverre ikke – det blir lite om makt og desto mer om kvinners behov for beskyttelse. En rask gjennomgang av index-listen viser en konsentrasjon om voldtekt (40 undertitler) og seksuell og kjønnsbasert vold (30 undertitler), mens en under makt og fredsbevarende operasjoner bare finner tre undertitler. Med andre ord framstår boken med en slagside hvor kvinner nok en gang framstår som ofre og ikke aktører.

To forfattere skriver om voldtekt og seksuell vold i krig, med forskjellig vinkling som utfyller hverandre. Inger Skjelsbæks solide bidrag bygger på hennes mangeårige studier av seksuell vold under krigene i det tidligere Jugoslavia. Hun peker på at voldtekt under krig lenge ble sett på som et problem som bare angikk kvinner, for skambelagt til å ta fatt i. Derfor vet vi lite om hvordan (og kanskje også om?) voldtekt generelt er blitt brukt i ulike kriger og hvordan ofrene og de samfunn de tilhører lever videre i etterkant. Målet er å peke på hvordan kunnskapen fra tidligere Jugoslavia kan anvendes i andre konfliktområder for at overgripere ikke skal gå fri og at berørte samfunn kan leges. Elisabeth Jean Wood kommer med en ny vinkling på temaet idet hun hevder at voldtekt ikke er uunngåelig i krig, slik det ofte påstås. Konflikters natur er forskjellige, og det er også bakgrunnen for seksuelle overgrep. Hun peker på at selv om seksuell vold alltid forekommer i krig, varierer både grad og form dramatisk. Hun stiller derfor det retoriske spørsmålet: når er voldtekt en strategi i krig? Hun konkluderer sitt meget leseverdige kapitel med å påpeke at siden mange væpnede grupper ikke involverer seg i seksuell vold, bør dette hjelpe oss i å plassere skylden hos overgriperne snarere enn hos ofrene og dermed plassere ansvaret der det hører hjemme.

Krig og konflikt fører ofte til store økonomiske problemer for kvinner som blir sittende alene igjen med ansvaret for barn og eldre i familien. Samtidig er gjenoppbygging av økonomien en viktig del av langsiktig fredsbygging, og kvinner bør integreres i disse prosessene. Tilman Brück og Marc Vothknecht diskuterer i sitt veldokumenterte bidrag hvordan krig og konflikt virker inn på kvinners økonomiske muligheter. De peker på at kvinner påtar seg en rekke ulike roller både under og etter en konflikt og at denne kompleksiteten i erfaringer må tas vare på. Samtidig påpeker de at kvinner ofte opplever at samfunnet forventer at de skal gå tilbake til sine tradisjonelle roller og oppgaver. Forfatterne viser til flere grupper av kvinner som risikerer økonomisk marginalisering og diskriminering når en konflikt opphører – det gjelder internt fordrevne kvinner, kvinner som arbeider i uformell sektor, kvinner i isolerte områder, kvinnelige eks-soldater og jenter og kvinner i familier med kvinnelig overhode.

Alt i alt er dette en nyttig bok for alle som ønsker å oppdatere seg både på FNs og en god del av medlemslandenes innsats i løpet av de siste 25 årene for å øke oppmerksomheten omkring relasjonen kvinner, krig og fredsbygging. Men mange relevante temaer, som kvinner og politisk makt i postkonfliktuelle samfunn, jenters adgang til utdanning, nødvendige lovendringer for å sikre kvinners rettigheter og problemer tilknyttet kvinners reproduktive helse, er ikke omhandlet i boken. En sitter derfor igjen med at den består av en rekke gode og interessante, men løst koblede bidrag. Dette til tross – boken kan med fordel benyttes i undervisning og trening av personell i forsvaret, politiet og sivile organisasjoner med hensikt på deltakelse i internasjonale operasjoner i konflikt- og katastrofeområder.