Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Norges nye vi: Diasporaer som faktor i norsk utenrikspolitikk

Iver B. Neumann (f. 1959) er professor og fungerende direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Hans siste bok på norsk er Tilbake til Durkheim (Pax 2010). Hans siste bok på engelsk er At Home with the Diplomats (Cornell 2011).

  • Side: 569-577
  • Publisert på Idunn: 2011-12-22
  • Publisert: 2011-12-22

Artikkelen gir en kortfattet oversikt over Norges historiske erfaring med diasporaer. Det dreier seg, for det første, om små grupper i Norge, hvorav jøder og rom-folk er de utenrikspolitisk mest sentrale. For det annet hadde Norge frem til for en drøy generasjon siden en stor diaspora i USA, og en mindre i Canada, Argentina etc. Disse gruppene engasjerer seg ikke lenger direkte i norsk politikk, og kan derfor ikke regnes fullt ut som diasporagrupper lenger. Diasporaer i dag er norske kolonier i utlandet – størst er den i Spania, men først og fremst er det grupper innen Norge. Artikkelen foreslår en klassifisering av utenriksrelaterte problemstillinger angående diasporaer, fra påvirkningsstrategier via demonstrasjoner, lobbying på Stortinget og mot UD, til partiaktivitet til direkte voldelig aksjon, og fastslår at vi mangler forskning på alt dette. Til sist introduserer artikkelen de andre artiklene i temadelen, om de polske og iranske diasporaene.

The New Norwegian ‘We’: The Diaspora Factor in Norwegian Foreign Policy

The article gives a nutshell sketch of historic Norwegian diasporas. They are, first, small groups in Norway, notably Jews and Roma. Secondly, they are large groups of Norwegians and people who consider themselves as descending from Norwegians, first and foremost in the US, but also in Canada, Argentina and elsewhere in the new world. Today’s diasporas are, first, colonies of Norwegians abroad, primarily in Spain, but also in Thailand and elsewhere. Politically, the most important issue would be diasporas within Norway itself. The article suggests a classification of foreign policy-related strategies that may be followed by these groups, ranging from op-ed writing via demonstrations, lobbying and party-political activity to violent action. We lack research on all these. The article also introduces the other articles that make up this section of the journal.

Keywords: utenrikspolitikk, foreign policy, Norge, Norway, nasjon, nation, diaspora, diasporas, migrasjon, migration

Norges tidligere diasporaer

Da utenriksminister Jonas Gahr Større i oktober 2007 annonserte at Norge skulle legge ned sitt konsulat i Minneapolis, kom det mange negative og følelsesladde reaksjoner fra både Norge og ikke minst fra en rekke sentrale personer i det norskamerikanske miljøet. Mange mente at denne beslutningen ville svekke båndet mellom den norskamerikanske diaspora og det gamle hjemlandet, og ikke minst svekke Norges stilling i USA. Det ble pekt på at det var like mange norskamerikanere i USA som jøder, og at disse norskamerikanerne var like opptatt av sin bakgrunn som USAs jødiske befolkning. Det ble også sagt at den livgivende forbindelsen til Norge er grunnleggende verdifull for millioner av norskamerikanere i Midtvesten, og at Midtvesten er et enormt ressursmiljø for alt som er norsk.1 Støre ble også kritisert for sine prioriteringer og særlig for at midlene man skulle spare ved å legge ned konsulatet i Minneapolis skulle brukes på å opprette et nytt generalkonsulat i Sør-Spania, hvor det finnes titusener av nordmenn, først og fremst norske pensjonister og trygdede som ’tar med seg pengene utbetalt av norske myndigheter og bruker dem i Spania’, som krever service fra norske myndigheter og som har stemmerett hjemme i Norge.2 Ifølge disse kritiske stemmer skulle ikke behovet for bistand til disse titusener av nordmenn i Sør-Spania veie tyngre enn behovet til 757 212 Minnesota-innbyggere med norsk slektsbakgrunn. Nedleggelsen av generalkonsulatet er en påminnelse om og en illustrasjon av hvordan diasporarelaterte problemstillinger påvirker utformingen av utenrikspolitikk og debatten om samme. Ikke desto mindre var det liten interesse for problemstillingen i fagmiljøet, og den interessen som kunne spores, var av eksplisitt negativ art. Det er ikke blitt skrevet faglige ting på norsk om dette overhodet. Det eneste vi kjenner til om denne spesifikke saken, er to presseutspill – en kronikk som beklaget den samtidige nedleggelsen av generalkonsulatet i Edinburgh, og en uttalelse om at det politisk sett var helt uinteressant å være i Minneapolis.3

Fagmiljøet bør kanskje ikke lastes for mye for denne holdningen. Hovedgrunnen til at stater steller spesielt pent med grupper i utlandet, er nemlig at de blir sett på som såkalte diasporagrupper. Om vi legger IP-litteraturens mest siterte definisjon av diaspora til grunn, var norskamerikanerne en gang en diasporagruppe, men er det ikke lenger. Definisjonen lyder som følger:

We define diaspora as a people with a common origin who reside, more or less on a permanent basis, outside the borders of their ethnic or religious homeland – whether their homeland is real or symbolic, independent or under foreign control. Diaspora members identify themselves, or are identified by others – inside or outside their homeland – as part of the homeland’s national community, and as such are often called upon to participate, or are entangled, in homeland-related affairs (Shain & Barth 2003: 452; se også Varadarajan 2010; King 1998).

Selv om enkelte eldre norskamerikanere fortsatt identifiserer seg med Norge, og selv om det utgis norskspråklige aviser i USA, påkalles ikke lenger rike onkler eller andre i nevneverdig grad til å delta i «homeland-related affairs». Vi har å gjøre med en gruppe som en gang var en diaspora, men som ikke lenger er det. En slik gruppe kan fortsatt være en viktig symbolsk støttespiller for norsk utenrikspolitikk, og som sådan bør den studeres, men noe sentralt tema for utformingen av norsk utenrikspolitikk er det ikke snakk om. Heller ikke norske kveners og finners forhold til den norske staten, som spesielt i mellomkrigstiden, da ideen om et stor-Finland sto sterkt var et tema i norsk utenrikspolitikk, er lenger spesielt sentralt.4 På slutten av 1800-tallet var den såkalte reinbeitesaken så presserende i norsk utenrikspolitikk at det selvstendige Norge i 1905 valgte den fremste ekspert på sakens juridiske forhold som sin sendemann til Russland. Samiske forhold spiller fortsatt en viktig rolle i norsk utenrikspolitikk, men gitt at det dreier seg om en urbefolkningssak der samer i en rekke land fremmer krav i et samlet område, finnes det i dette tilfellet ikke noen stat som kan regnes som et spesifikt «homeland». Heller ikke dette er derfor strengt tatt en diasporaproblematikk. Efter å ha vært samlet i en felles seksjon i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet for en tid, ligger sakene i dag i Same- og minoritetspolitisk avdeling (SAMI) i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (Øverland 2003). De to diasporagruppene som har en lang historie i Norge er begge små: jøder og rom-folk.

Norges nye diasporaer

Uten forkleinelse for de historisk viktige tilfellene, kan det slås fast at når diasporasaker seiler opp som et nytt og stort tema i norsk utenrikspolitikk, er det i noen grad fordi Norge er blitt et «homeland» for nye diasporaer annetsteds – Spania er det viktigste eksempel og allerede nevnt – men først og fremst fordi Norge de siste førti årene har fått et økt antall diasporaer på sitt territorium. Mer enn ti prosent av Norges befolkning har i dag en annen etnisk bakgrunn enn den norske.5 Norges situasjon er, her som i det aller meste annet, en variant over et alleuropeisk tema. Massiv immigrasjon fra land utenfor Europa, Nord-Amerika og Australia har ført til konsentrasjon av ulike diaspora i ulike europeiske land, og annetsteds for den slags skyld. Den generelle forskningen på området er i sterk ekspansjon. PRIO driver en verdifull database som gir god oversikt over litteratur, spesielt anvendt litteratur, omkring diasporaer og fred (http://www.prio.no/diaspeace/Literature/). Nummer 1/2011 av IR-tidsskriftet Global Society handlet om diasporaer og interstatlige forhold i et arbeidsmarkedsperspektiv. Nå kommer altså Internasjonal Politikk med en temadel om forholdene i Norge. Det er på høy tid. I et område som Soho i London bor mennesker fra nærmere 200 forskjellige land. I Groruddalen bor det mennesker fra 180 forskjellige land. I flere skoler eller borettslag har over 90 % av beboerne en annen etnisk og religiøs bakgrunn enn «norsk». Hva slags «vi» kan vi da snakke om, og hva ligger til grunn for fellesskap i denne nye virkeligheten? Immigrasjon og de nye tilstandene har med andre ord har i lengre tid utfordret de etablerte forståelsene om «vi». Immigrasjon trenger seg gjennom våre liv i dagens Norge, og er en konstant påminnelse om behovet for nye måter å forstå seg selv, hvem vi er, hva vi består av, og hva som kjennetegner et tiltenkt lim i utformingen av et nytt «vi».

Den nye etniske sammensetningen av det norske samfunn har ført til at man har måttet revurdere måten det historisk konstruerte vi-et settes sammen på (Vertovec 1999). Denne diasporiske dimensjonen gjør seg stadig mer gjeldende i ulike samfunnsarenaer og utfordrer de etablerte forestillingene om det norske vi. Utenrikspraktikere har begynt å ta itu med dette. Et sentralt eksempel er utenriksministerens initiativ fra 2008, da han inviterte en rekke enkeltpersoner og grupper med ikke-norsk bakgrunn til en samtale om det nye norske vi. Han ønsket en diskusjon om hvilken betydning dagens kulturelle og identitetsmessige mangfold kan ha for norsk utenrikspolitikk, og hvordan man kan utnytte innvandrerbefolkningens kompetanse i utformingen og implementeringen av norsk utenrikspolitikk. Igjen konstaterer vi imidlertid at fagmiljøet ikke har vist den samme interesse. Praktikerne ligger foran teoretikerne.

Det diasporiske er ett av flere elementer som bryter ned skillet mellom uten- og innenrikspolitikk, et skille som først ble gjennomgående viktig mot slutten av 1700-tallet og som nå igjen relativeres kraftig (Neumann 2005). Demonstrasjoner organisert av norske tamiler mot krigen i Sri Lanka i 2009, palestineres protester mot Israels krigsføring i Gaza i 2009, iraneres demonstrasjoner utenfor Stortinget i 2009, det offisielle Norges deltagelse, sammen med den polske diaspora, i markeringer efter den polske presidenten og hans følges tragiske død i flyulykken i Smolensk i april 2010 og de norske egypteres støtte til revolusjon i Egypt i februar 2011, er ferske eksempler på hvordan diasporadimensjonen gjør seg stadig mer gjeldende i det norske politiske og sosiokulturelle landskapet.

Artiklene

Personer med bakgrunn fra andre land og kulturer bidrar til å sette den politiske dagsordenen i Norge og reiser mange viktige spørsmål knyttet til landets innvandrings- og integreringspolitikk. Denne sammensetningen kan også ha konsekvenser for Norges utenrikspolitikk, ikke minst fordi de etniske diasporaer som befinner seg i Norge også har sine egne politiske interesser og agendaer og kan gjøre forsøk på å påvirke norsk utenrikspolitikk på en bestemt måte. Likevel har studier av fenomenet så langt fokusert nesten utelukkende på innvandrernes politiske betydning og deltakelse på det nasjonale plan (Rogstad 2009).

I denne temadelen av Internasjonal Politikk forsøker vi å pløye ny mark i studiet av norsk utenrikspolitikk ved å presentere en oversiktsartikkel og to case-studier om de nye problemstillingene. Som med alle første spadestikk, er det fugleperspektivet og ikke froskeperspektivet vi er ute efter å trekke opp. Jakub Godzimirski bygger på foreliggende statistikk og migrasjonslitteratur i sitt overblikk.

Dernest følger to artikler der Godzimirski og Sharam Alghasi skriver om henholdsvis den polske og den iranske diaspora i Norge, deres utenrikspolitiske holdninger og deres relevante politiske organisasjonsmønstre. Valget av cases speiler variasjonen diasporaene imellom. Polakker er historiske naboer. Så sent som på 1600-tallet var polske adelsfamilier helt sentrale i svenske maktkamper. Iranere er derimot efterkommere efter persere og parthere – folk og politiske enheter som i to og et halvt tusen år har vært blant de gruppene europeere har avgrenset seg i forhold til. Polakker er katolikker, iranere er ofte muslimer, men som Alghasi understreker, religiøst mangslungne. Polakker i Norge kommer over tid fra forskjellige grupper; først en politisk aktiv og ofte elitepreget gruppe, dernest en mindre politisk aktiv gruppe håndverkere fra byene. Iranere i Norge er stort sett en offer-diaspora. Spenningene innad i gruppene er forskjellige, utfordringene i forhold til hjemlandet er forskjellige, og hovedtemaene i forholdet mellom disse to diasporaene og majoriteten er forskjellige. Derfor er også de to artiklene om disse to diasporaene forskjellig bygget opp – og derfor håper vi at kommende artikler vil dekke nye diasporaer, hver med sine spesifikke utenriksrelaterte utfordringer.

Polakker har altså en lang historie i Norge, og enkelte polsk-klingende navn med ikke-polsk staving, som Gornitzka og Koritzinsky, er blant de sproglige minnene om dette. Under den annen verdenskrig ankom det som i litteraturen ofte kalles en offer-diaspora – grupper som av forskjellige grunner (sult, politisk forfølgelse, krig, utskrivning til tvangs- eller slavearbeid) blir sendt ut av landet eller må flykte. Det dreier seg i dette tilfellet om polakker som ble sendt til Norge for å jobbe som tvangsarbeidere under annen verdenskrig og som bestemte seg for å bli i landet efter at deres hjemland ble underlagt et kommunistisk regime. Så fulgte det en liten, men jevn strøm av polske spesialister (leger, arkitekter, ingeniører etc.) som så en mulighet for å bosette seg i Norge efter å ha utvandret fra det kommunistiske Polen før innvandringsstoppen ble innført i Norge i 1976. Også efter 1976 fantes det dem som brukte de mulighetene for spesialistinnvandring som fantes i det norske regelverket til å innvandre. En tredje gruppe, som artikkelforfatteren selv tilhører, er polske politiske flyktninger som valgte å flytte til Norge under Solidaritetsperioden i Polen, og da ganske spesielt efter innføringen av unntakstilstanden i Polen i 1981. En fjerde gruppe begynte så smått å komme på korte opphold for å plukke jordbær og male hus fra begynnelsen av 1990-tallet av, for så å eksplodere i størrelse da Polen ble medlemsland i Den europeiske union fra 2004 av. Dermed lå veien nemlig åpen for arbeidsinnvandring under EØS-avtalen. Polakkene utgjør i dag Norges største gruppe av ikke-etnisk norske, med bortimot 60 000 registrerte som enten er innvandret fra Polen eller er født i Norge og har to polske innvandrerforeldre. I tillegg kommer imidlertid et ukjent tusentall av mennesker som oppholder seg i Norge temporært, men med jevn frekvens.

Denne diasporagruppen er, som dens innvandrerhistorie antyder, svært sammensatt langs alle mulige sosiale variable. Hva angår politisk aktivitet, har dette konsekvenser både for intensitet i engasjementet og politisk orientering. Det var mye politisk aktivitet i denne gruppen i perioden mellom 1980 og 1989, men så avtok denne aktiviteten med demokratisering og normalisering av situasjonen i det gamle hjemlandet. Det som i en periode bar preg av å være den politiske diaspora som oppfylte formelle krav for å bli betraktet som diaspora – en diaspora som blant annet samarbeidet forholdsvis tett med andre polske diasporaer både i Europa og i USA og var aktiv politisk i Norge (Solidaritet Polen) – er blitt mindre politisk aktivt. De nyankomne polakker har generelt en mindre politisk og mer økonomisk agenda, noe som betyr at de knapt kan betegnes som en godt organisert diaspora. Det som er av organiseringsbestrebelser tar videre en sosialpolitisk, og ikke en utenrikspolitisk form. Også sosialpolitikk har selvsagt utenrikspolitiske konsekvenser, men disse er mer diffuse og ikke så presserende for norsk utenrikspolitikk. Merk imidlertid at det eksisterer en institusjon – Wspolnota Polska (Det polske fellesskapet)6 – som sørger for kontakt mellom den såkalte Polonia, altså alle polakker og personer av polsk avstamning som bor i utlandet, og deres gamle hjemland Polen. Gjennom denne kanalen holder en rekke polske nordmenn kontakten med polakker i andre land, og spesielt med hjemlandet Polen. Her ligger det en faktor som norsk utenrikspolitikk ikke kan overse, ikke minst fordi østersjølandet Polen er en økonomisk ekspanderende kraft med en distinkt utenrikspolitisk agenda som ligger en kjøretur fra norskegrensen.

Den geopolitiske bakgrunnen for Alghasis case er noe annerledes. Den iranske revolusjonen i 1979 bragte et shia-teokrati til makten. 1980-tallets døds-fatwa mot Salman Rushdie og det som fulgte i dens kjølvann, ikke minst i Norge, sprang blant annet ut av dyptgående historiske, kulturelle, politiske og ideologiske spenninger mellom den vestlige verden og den islamske, nå i det iranske presteveldets politiske gevanter. Den iranske diaspora er dermed spesielt utsatt for å komme i skvis mellom det som ofte omtales som en siviliasjonsstrid. Den mannen som gjorde mest for å formalisere et sivilisasjonsmessig konfliktperspektiv på internasjonal politikk på 1990-tallet, var Samuel Huntington (1996). Det dreier seg om et perspektiv der religion, nærmere bestemt verdensreligionene, og enda nærmere bestemt islam, fremstår som en drivkraft i verdenspolitikken med mer historisk dybde og mer sosial gjennomslagskraft enn stater. Ifølge Huntington var islams grenser blodige, og Vesten og andre kunne vente seg det verste. Huntingtons bruk av sivilisasjonsbegrepet var ikke det franske 1700-tallets bruk, der sivilisasjon var et fransk begrep som fantes i entall – sivilisasjon (les: fransk sivilisasjon) – var det høyeste utviklingsnivå, stedet alle samfunn var på vei til. Det var snarere snakk om Edmund Burkes forståelse av sivilisasjon som et kulturområde i sin helhet, et organisk fellesskap mellom de døde, de levende og de ufødte. Det sentrale i Huntingtons analyse var at disse sivilisasjonene er gitte, nærmest ahistoriske størrelser med klare grenser. I så måte dreide det seg om et forsøk på å redde politisk analyse fra globaliseringens utfordring.

Dette er avgjørende viktig i et diasporaperspektiv, for mens diasporaer har potensial til å relativere grensen mellom inennriks og utenriks, kan sivilisasjonsperspektivet trekke opp et sett nye, klare grenser. Det er unektelig, også for Huntington, at globaliseringen relativerer statsgrenser. Mennesker flytter, kulturformer hybridiseres. Huntington forsøkte å redde grensene ved å blåse opp enhetene som har grenser fra territoriell stat til religionsområde. Problemet med en slik tese er imidlertid at kvantitet (størrelse på enhetene som er i konflikt) ikke uten videre fjerner noen av de kvalitative utfordringene tesen er tenkt å imøtegå. Det var en rekke pussigheter ved Huntingtons tese. Religioner er da fenomener med historie; fenomener som oppstår, utbres og forandrer seg? Islam er da noe annet i dag enn for 300 år siden, og har en annen utbredelse? Her er det nok igjen snakk om en politisk-moralsk tese heller enn en analytisk – ting bør forbli på sin plass. Globaliseringen var for Huntington uønsket, slik fiendens forsvinnen efter den kalde krigen var det.

Efter 11. september ble det ofte sagt at Huntington hadde «forutsagt» dette «islamske» angrepet på «Vesten». En bedre lesning er vel at en av mulighetsbetingelsene for at USAs neokonservative ledelse definerte sin reaksjon på dette angrepet som det president Bush kalte et «korstog», nettopp var at Huntingtons tese og andre som manet til religionskrig fikk en avgjørende betydning for hvordan terrorangrepet skulle tolkes. USAs ledelse kunne ha tolket 11. september som et angrep fra en gruppe væpnede terrorister, punktum. Isteden knyttet man det, på det som delvis skulle vise seg å være et grovt feilaktig grunnlag, til allehånde fiender i «en islamsk verden». Og her ble det, som kjent, ikke tatt smålige hensyn; samtidig som man utpekte radikal islam til hovedfiende, valgte man å invadere den kanskje aller mest sekulære staten i den islamske verden, nemlig Irak. Huntington tok, i motsetning til andre konservative professorer i internasjonal politikk som John Mearsheimer, aldri til motmæle mot alt dette.

Her har vi et sett betingelser for at mange av de samme menneskene som i Norge fremsto som «innvandrere» på 1990-tallet, nå fremstår som «muslimer». For den iranske diaspora kommer det en dobbelt tyngende koloritt i tillegg. Iranere blir, for det første, og til tross for at det store gross iranere utgjør en offer-diaspora som har flyktet fra regimet i hjemlandet, assosiert med shia-teokratiet i hjemlandet. For det andre blir de, til tross for at 9/11 var et sunni-foretagende, assosiert med islamsk terrorisme. Debattene omkring Rushdie-saken og Mohammad-karikaturene har med all mulig tydelighet vist hvordan lange historiske linjer og globale diskurser slår ned i norsk utenrikspolitisk debatt – og i ført norsk utenrikspolitikk.

Efterlyste spadestikk

Fremtidige forskningstemaer står i kø. En oversikt basert på temaer dekket her følger. For det første er det påvirkningsstrategiene. De rangerer fra innlegg i medier (for eksempel kinesiske organisasjoners protester mot fredsprisen 2010), via demonstrasjoner (en rekke eksempler, inklusive svært små grupper som uigurer), lobbying på Stortinget og mot UD (spesielt viktig i tilfeller der grupper kom til Norge først og fremst i forbindelse med krig: eritreere, srilankesere etc.); partiaktivitet (egen og formidling mellom norske partier og partier fra hjemlandet; hvorfor vet vi så lite om forholdet mellom tyrkere i Norge og Arbeiderpartiet på 1970-tallet, når dette tilsynelatende var en viktig problemstilling i norsk Tyrkia-politikk?) til direkte voldelig aksjon (sivil ulydighet, sultestreiker, terrorisme). Vi har ikke sett noe eksempel på det siste i Norge ennå. Derimot hadde vi et lite tilløp til etnisk basert politisk vold i 1980, da en samisk aktivist forsøkte å sprenge en bro. Den 22. juli 2011 fikk vi en enorm tragedie, da en såkalt anti-jihadist, altså en som så seg selv som en soldat i krigen mot en tenkt islamsk hellig krig for å ta over Europa, drepte omkring dobbelt så mange som vanligvis blir myrdet i Norge i løpet av et år, de alle fleste av dem pur unge mennesker. Hendelsen fortalte oss ingenting om diasporapolitikk som sådan, men den var en grensesprengende påminnelse om det politiske kraftfeltet som omgir diasporaproblemstillingene.

En bieffekt av påvirkningsstrategier og kombinasjoner av samme, er at politikere og utenrikstjenestemenn vil være opptatt av forventede reaksjoner fra disse gruppene i den generelle politikkutformingen. Alt dette er problemstillinger som er godt kjent fra en rekke andre politiske sammenhenger, men som hva diasporaer og norsk utenrikspolitikk angår, gjenstår å gjøre.

Et annet felt der vi mangler forskning, er spillet mellom mottagerlandet Norge, diasporaen og tredjeaktører, først og fremst hjemlandet. Statsborgerskapsproblematikk er viktig her, og godt dekket i juridisk forskning, men det politiske står udekket. Hva er de direkte konsekvensene av den iranske praksisen med å behandle mennesker som en gang var iranske borgere, men som nå er norske, som fortsatt iranske? Hvordan ser diasporaproblematikken ut fra den norske ambassaden i for eksempel Warszawa? Hvordan påvirker det Norges forhold til Russland at en stor del av UDs saksbehandlerkapasitet på dette feltet brukes på visa-utstedelse og annet konsulatarbeid, blant annet til diasporaen og deres besøkende? Hjemlandet er imidlertid ikke den eneste potensielt viktige tredjepart. Internasjonale organisasjoner, som International Labour Organization (ILO) og EU, kan bli viktige. Før eller senere vil det komme en debatt om hvorfor vi har en rekke internasjonale organisasjoner som dekker flyten av varer og tjenester, men få som dekker flyten av mennesker (migrasjon) og ingen som drøfter diasporarelaterte problemstillinger.7

Artiklene nedenfor gir en viss oversikt og en del svar. I og med at både Gorzimirski og Alghasi er medlemmer av gruppene de skriver om, er det også innslag av sosial selvbiografi i disse artiklene. I så måte eksemplifiserer artiklene den bredere problemstillingen vi er ute efter å introdusere i den norske grenen av disiplinen Internasjonal Politikk: På alle samfunnsfelter, også i studiet av utenrikspolitikken og i litteraturen om samme, har verden ankommet Norge. Dette har konsekvenser som vi med dette håper faget vil begynne å undersøke systematisk. Vi presenterer denne temadelen som et første spadestikk og som en oppfordring til fagmiljøet om å ta studiet av disse nye trendene på alvor.

Om artikkelen

Takk til Utenriksdepartementet for støtte til prosjektet som denne temadelen springer ut av. Takk til Jakub Godzimirski og Sharam Alghasi for godt medarbeiderskap og for kommentarer til denne innledningsartikkelen. Takk også til to anonyme fagfeller.

Litteratur

Huntington, Samuel (1996) The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. New York: Simon & Schuster.

King, Charles (red.) (1998) Nations Abroad: Diaspora Politics and International Relations in the Former Soviet Union. Boulder, CO: Westview.

Kjeldstadli, Knut (red.) (2003) Innvandringens historie, bd. 3. Oslo: Pax.

Neumann, Iver B. (2005) «Hvor gammel er norsk utenrikspolitikk?», Internasjonal Politikk, 63(2–3): 161–182.

Rogstad, Jon (2009) «What Difference Does it Make? Transnational Networks and Collective Engagement among Ethnic Minorities in Norway», i Sharam Alghasi, Thomas Hylland Eriksen & H. Ghorashi (red.) Paradoxes of Cultural Recognition. Perspectives from Northern Europe (159–180). London: Ashgate.

Shain, Yossi & Aharon Barth (2003) «Diasporas and International Relations Theory», International Organization, 57(3): 449–479.

Varadarajan, Latha (2010) The Domestic Abroad: Diasporas in International Relations. Oxford: Oxford University Press.

Vertovec, Serjan (1999) «Three meanings of ‘Diaspora’, exemplified by South Asian Religions», Diaspora, 6(3): 277–300.

Øverland, Indra (2003) «Regjering av liminalitet: Urfolk, minoriteter og innvandrere», i Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending (red.) Regjering i Norge (194–211). Oslo: Pax.

1Om reaksjoner på denne beslutningen, se Dagbladet, 23. november 2007 og VG, 23. november 2007.
2Sverre Mørkhagen i Dagbladet, 3. november 2007.
3Halvard Leira og Iver B. Neumann, «Hvem trenger vel konsuler?», Dagbladet, 20. november 2007; Janne Haaland Matlary i Aftenposten, 29. november 2007.
4Små grupper av bofaste i Norge har historisk spilt en sporadisk rolle i norsk utenrikspolitikk, men har, med unntak av det jødiske og rom-folket, ikke vært store nok til å kvalifisere som diasporaer. Se likevel Kjeldstadli 2003.
5I en rekke norske byer er denne andelen atskillig høyere. I Oslo, for eksempel, utgjør innvandrerandelen 26 % av befolkningen. Dette betyr at hver fjerde Oslo-innbygger har bakgrunn fra et annet land.
6http://www.wspolnota-polska.org.pl
7IOM – the International Organization for Migration – har 132 medlemsland og en historie som går tilbake til 1951, se http://www.iom.int/jahia/Jahia/about-iom/lang/en, konsultert 16. mai 2011.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon