Mer enn noe annet vil året 2011 bli husket for den arabiske våren. Siden grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i protest mot stadig trangere økonomiske kår den 17. desember 2010, har en kjedereaksjon av folkelige opprør spredd seg gjennom Nord-Afrika og Midtøsten. En rekke autoritære ledere har blitt kastet. Dette var en kjedereaksjon få kunne ha forutsett kun måneder i forveien. For de av oss som tror på frihet, demokrati og menneskerettigheter har dette vært en stor oppmuntring: det de mange unge demonstrantene sto opp for på Tahrirplassen, Martyrplassen eller Perleplassen, var nettopp kravet om at disse universelle rettighetene også skulle gjelde hos dem.

Mange har trukket parallellene til Europas 1989, da det ene kommunistregimet etter det andre falt i Øst-Europa og veien ble åpnet for et demokratisk og samlet Europa. Man kan også sammenligne med demokratibølgen som feide gjennom Latin-Amerika for et par tiår siden. Men én forskjell springer en i øynene: I Europa og Latin-Amerika eksisterte det klare modeller for hvordan en demokratisk orden burde se ut: Østeuropeerne kunne se vestover over det gamle jernteppet, mens latinamerikanerne hadde sin egen konstitusjonelle demokratiske tradisjon å hente fram igjen. Østeuropeerne hadde dertil den store fordel at et knippe vel etablerte europeiske institusjoner sto klare til å bistå: Europarådet og OSSE med rådgivning og rammeverk, EU og NATO med tilbud om fremtidig medlemskap, i bytte mot tøffe men nødvendige reformer.

Noe lignende kan ikke sies om Nord-Afrika og Midtøsten. Ikke finnes det noen egentlig demokratisk modell i den arabiske verden, verken i nåtid eller fortid. Få arabere ønsker å kopiere en europeisk modell uten lokale tilpasninger heller, og en slik «importert» modell vil neppe oppnå nødvendig lokal legitimitet. Mange ser til Tyrkia, som det mest vellykkede eksempelet på et muslimsk demokratisk land i regionen, men også Tyrkia, som ikke er et arabisk land, har sin særegne historie som ikke fullt ut kan kopieres av andre. Videre støter Tyrkias målrettede forsøk på å styrke seg i regionen mot de historiske minnene om det ottomanske imperium, minner som ikke alltid taler i Tyrkias favør sett med arabiske øyne. I motsatt ende har vi eksempelet Iran, et eksempel som skremmer mange av regionens aktører. Det er derfor en ny og ukjent sti landene som har gjennomgått en arabisk vårløsning nå legger ut på.

De færreste forutså at den arabiske våren kom da den kom. Samtidig var den på mange måter beretningen om en varslet krise. FNs utviklingsprogram UNDP har i en årrekke publisert sin Arab Human Development Report. De som har tatt seg bryet med å lese dem, vil se at man har påpekt grunnleggende strukturelle utfordringer mot regionens økonomer og sosiale stabilitet. Rapportene har beskrevet land med raskt voksende befolkninger, der store ungdomskull styres av høyst tilårskomne ledere. De har beskrevet en stor og økende arbeidsledighet, kombinert med et relativt høyt utdanningsnivå hos ungdommen. Og de har beskrevet de enorme sosiale og økonomiske ulikhetene i land med noen få meget rike og svært mange fattige. Krisen ble forsterket av den globale økonomiske nedturen, som jo førte både til svekket handel for det enkelte land og et markant fall i pengestrømmen hjemover fra fremmedarbeidere i utlandet.

Det var jo nettopp disse spenningene som førte til at frustrasjonen har boblet over. Nok en gang har vi sett at sofistikerte og omfattende sikkerhetsapparater fort kommer til kort når folket først reiser seg og kaster av seg frykten. Da Tunisia sto i oppmerksomhetens sentrum, var det mange eksperter som slo fast at noe slikt aldri ville skje i Egypt, for der hadde Mubarak angivelig full kontroll gjennom sitt politi, sin hær og sin sikkerhetstjeneste. Få måneder etterpå ble også han satt i husarrest, og hæren hadde – tilsynelatende – tatt opprørernes side.

Hvorfor så vi ikke dette komme, selv om UNDP og annen fagekspertise ga oss de harde fakta?

Jeg tror dette har (minst) to hovedgrunner. Den ene er at vi lenge har lest hele regionen inn i en utvidet narrativ om Israel vs. Palestina. Det gjorde at autoritære regimer som sluttet fred med Israel, men som torturerte egne innbyggere, ble beskrevet som «moderate» arabiske land. Spede forsøk på demokratiske valg der folkemeningen ikke gikk i den retningen vi hadde håpet på, ble møtt med motreaksjoner.

Den andre var den såkalte «globale kampen mot terror». Allerede etter mordet på Egypts president Anwar Sadat i 1981, og under borgerkrigen i Algerie på 1990-tallet, kunne autoritære arabiske regimer fremstille seg som Vestens partnere i kampen mot islamismen. Ikke minst kunne president Ben Ali utnytte frykten for islamistene til å stramme grepet i Tunisia. Det sterke ropet på sikkerhet og kontroll som fulgte i kjølvannet av 11. september 2001, var enda mer godt nytt for mange autoritære regimer. Vestlige stater styrket samarbeidet med – og støtten til – regimer som holdt sterk kontroll i eget hus, mens kravene om åpenhet og demokrati kom i bakgrunnen. Mang en sikkerhetstjeneste fikk mye nytt utstyr og ny kompetanse i gave fra Vesten. Vi så partnere i kampen mot terror. Befolkningene så autoritære ledere som sto i ledtog med vestlige land. Dette førte i sin tur til en forståelig ambivalens vis-à-vis Vesten i mange arabiske land – hvordan kunne det ha seg, spurte de seg, at Vesten praktiserte og prediket frihet og rettsstat hjemme, men samtidig åpenlyst støttet opp om autoritære ledere i Nord-Afrika og Midtøsten? Og det på toppen av det de så som en svært ubalansert holdning til Israel–Palestina-konflikten? Så selv om mange hadde sans for Vestens verdier, var støtten til Vestens politikk heller laber. Mang en arabisk student har vært i demo mot USAs ambassade på formiddagen for så å skrive søknad om amerikansk green card på ettermiddagen.

Afrikanske analytikere påpeker at spede tegn til mer vekt på rettsstat og åpenhet på 1990-tallet ble satt langt tilbake av antiterror-samarbeidet etter 2001, ikke bare i den arabiske verden, men også lenger sør på kontinentet. Radikal islamisme og autoritære mottiltak forsterket og bekreftet hverandre.

Resultatet var at mange i vest lenge fryktet reelle endringer i den arabiske verden. Vi fryktet folkemeningen, og lot diktatorene fortsette. Våre bilder av innbyggerne i disse landene var preget av islamister og anti-modernister – en forståelse som våren 2011 ble kraftig utfordret av de nye bildene og fortellingene om jeanskledd ungdom med universitetsutdannelse som brukte Facebook og Twitter og urbane kafeer til å organisere sin stort sett fredelige oppstand mot regimene. Kanskje ikke disse menneskene var så forskjellige fra oss likevel?

Den årlige sikkerhetskonferansen i München – «Wehrkunde» som det en gang het – ble i år gjennomført tidlig i februar, med den arabiske våren som et svært dynamisk bakteppe. Dette skjedde i dagene rett etter Ben Alis flukt og rett før Mubarak-regimets sammenbrudd. Det bredte seg en sterk følelse på konferansen av at vi nå var vitne til historiens vingesus; det som skjedde nå var stort, viktig og grensesprengende. En av de mest bemerkelsesverdige erkjennelsene som oppsto der var tanken på at endring i Midtøsten kanskje kunne være bra. Så langt hadde mange i vest antatt at situasjonen bare kunne bli verre, og at det derfor var bedre at tingenes tilstand forble som den var. For meg ble debattene i München den helgen ikke minst en illustrasjon av at vi endelig hadde klart å vikle oss ut av 11. september-skyggen som har hvilt over så mye internasjonal politikk det siste tiåret.

Samtidig vet vi at endring tar tid og at endring er krevende. Etter Irak – hvor hele det gamle regimet ble lagt i grus og et samlet statsapparat fikk fyken etter den amerikansk-ledede invasjonen – vet vi bedre hvor viktig det er at omstillingen, så langt mulig, skjer i ordnede former. Skal nye makthavere kunne styre, må de ha noe å styre med. Å ta vare på statens institusjoner er derfor et godt råd. Tilsvarende at elementer av de gamle regimene, så langt mulig og forsvarlig, også tilbys en plass i det nye systemet. Vi vet av bitter erfaring at en politisk endring på toppen på ingen måte garanterer reelle sosiale, politiske og økonomiske endringer over tid.

Al-Qaida har hatt en meget dårlig vår. Så langt har det jo vist seg at når de arabiske folkemassene endelig reiste seg, så var det ikke i ropet om Kalifatet og Den rene lære, men snarere i et rop om medbestemmelse, ytringsfrihet og mindre forskjeller mellom folk. Altså ikke ulikt de brede folkebevegelesene som i sin tid endret historien i de europeiske land.

For oss som tror på disse verdiene er det usedvanlig viktig at vi kjenner vår besøkelsestid. Dette er deres revolusjon, ikke vår, og vi skal ikke kuppe den – men vi har relevante erfaringer å dele og et ønske om å bidra konstruktivt, sammen med så mange andre utenforstående land. For alt vi vet kan det ha åpnet seg et mulighetsvindu som raskt blir lukket, om ikke vi spiller kortene riktig. Det betyr ikke klamme omfavnelser som virker mot sin hensikt, men et praktisk orientert partnerskap på områder der vi har særlige fortrinn, som f.eks. innen oljeadministrasjon og forvaltning av oljeformuer, samt gjennom støtte til krefter i det sivile samfunn som ønsker å bidra til de store omstillingene som nå må komme.

Libya

Om noen hadde fortalt meg for tolv måneder siden at vi i dag nettopp hadde avsluttet en omfattende militær operasjon i et nordafrikansk land, hadde jeg nok lurt ganske mye på om vedkommende var ved sine fulle fem. I en verden preget av økonomisk krise og usikkerhet i vest og med nye stormakter fossende fram, fremsto det som temmelig lite sannsynlig at man skulle få et FN-vedtak om å beskytte sivile med militærmakt og enda en ny militær operasjon ledet av NATO med det første. Men så var det altså akkurat det som skjedde.

Intervensjonen i Libya må forstås nettopp i lys av bakteppet, den positive utviklingen bort fra autoritære regimer i nabolandene Tunisia og Egypt. Gaddafi-regimets bruk av omfattende militær makt mot egne demonstranter og innbyggere for øvrig, brøt til de grader med hovedmønsteret. Det viste seg da også meget raskt at Gaddafi hadde blitt svært isolert.

En rekke skjellsettende begivenheter la grunnlaget for den senere militæraksjonen. Den arabiske liga valgte å suspendere Libya fra deltakelse i Ligaens møter. Som kjent er jo ikke dette akkurat noen forsamling dominert av folkevalgte demokrater, men denne gangen mente de altså at grensen var nådd. En rekke afrikanske land markerte distanse fra regimet i Tripoli. FNs menneskerettighetsråd gikk enstemmig (!) inn for suspensjon av Libya, noe en like enstemmig generalforsamling i FN så vedtok. Dette savner rett og slett sidestykke. Sikkerhetsrådet i FN vedtok den 26. februar resolusjon 1970. Denne innførte sterke sanksjoner mot representanter for regimet, frys av økonomiske midler i utlandet, våpenembargo, og viktigst av alt, den ba Den internasjonale straffedomstolen om å etterforske mulige forbrytelser mot menneskeheten begått i Libya etter at kampene startet. Dette var ikke minst viktig da hele fem av Sikkerhetsrådets femten medlemmer aldri har skrevet under på Roma-statuttene om Den internasjonale straffedomstolen, men nå for første gang aksepterte å bruke den i en konkret sak.

Parallelt med dette gikk debatten om en mulig humanitær intervensjon. Fra mange hold kom det advarsler – USAs president Barrak Obama påpekte f.eks. at enhver revolusjon er best når den vokser fram organisk, nedenfra og fra folket. Da Storbritannia, Frankrike og Libanon i begynnelsen av mars ivret for en ny FN-resolusjon som også skulle autorisere maktbruk, var det høyst uklart om dette ville få flertall, og om USA i det hele tatt ville stemme for. Men det gjorde det altså – og den 17. mars kom resolusjon 1973, som erklærte at situasjonen i Libya var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og som autoriserte bruk av «alle nødvendige midler» for å beskytte sivile i Libya. Resolusjonen ble vedtatt med ti stemmer for og fem avholdne – men Russland og Kina valgte å ikke legge ned veto, noe som gjorde at resolusjonen var lovlig fattet.

På norsk side måtte vi nå raskt avgjøre hvordan vi fra vår side skulle forholde oss til dette. Også vi hadde i utgangspunktet advart mot å internasjonalisere konflikten i Libya – bl.a. inspirert av uttalelser fra opprørere i Libya som ga klar melding om at dette ville de klare selv. Men krigslykken snudde, og Gaddafis tropper nærmet seg opprørernes viktigste by, Bengazi.

For Norge er FN-hjemmel svært viktig. Vår ferske sikkerhetspolitiske historie viser det: Etter noe om og men besluttet Bondevik-regjeringen i 2003 å holde Norge utenfor Irak-krigen nettopp fordi den ikke hadde et «tilstrekkelig folkerettslig grunnlag», som det så diplomatisk ble formulert. To år før hadde den daværende Stoltenberg-regjeringen gitt sin tilslutning til det amerikansk-ledede angrepet på et Taliban-styrt Afghanistan, blant annet fordi dette ble ansett som solid forankret i FN-paktens rett til selvforsvar. I begge tilfeller hadde beslutningen hatt bred støtte i opposisjonen.

I tråd med dette ble det raskt klart at vi var rede til å støtte en operasjon i tråd med Sikkerhetsrådets vedtak. Dette harmonerte godt både med norsk vektlegging av FNs sentrale rolle i slike saker og mangeårig støtte til prinsippet om «ansvaret for å beskytte» (Responsibility to Protect). Det ble fort klart at Regjeringens syn også denne gang hadde bred støtte i Stortinget.

Et vedtak i Sikkerhetsrådet gir den nødvendige legalitet, men fører ikke til militær innsats i seg selv. For at det skal skje, må noen ta opp hansken. Halvannet døgn etter at resolusjon 1973 var vedtatt i Sikkerhetsrådet, samlet president Sarkozy et knippe land og organisasjoner i Paris. Norge deltok, med Statsministeren i spissen. Formålet var å bygge en koalisjon av land som var rede til å ta det oppdraget Sikkerhetsrådet hadde autorisert. Tiden var knapp, da regimets tropper sto i utkanten av Bengazi. Verdien av det ene maktmiddelet som var tilgjengelig på meget kort varsel, luftmakt, ville bli nøytralisert så snart trefningene flyttet seg fra ørkenen og inn i byen. Paris-møtet ble derfor sterkt preget en følelse av et «nå eller aldri».

Fra Norge valgte vi å delta i oppdragets skarpeste ende. Norge besitter et svært godt trent og moderne utstyrt kampflyvåpen, og meldte seks F-16-fly inn i koalisjonen. Etter et par dager var flyene på plass i regionen, og fem dager etter Paris-møtet deltok de i aksjoner over Libya. Dette er til dato det skarpeste militære oppdrag Norge har deltatt i siden annen verdenskrig. I operasjonens første og mest intense del sto danske og norske fly for en meget stor andel av presisjonsbombingen av Gaddafis stridsmidler.

Det internasjonale samfunn synes å ha lært av tidligere erfaringer i måten Libya-operasjonen ble til på. Betydningen av solid hjemmel i FN er en av lærdommene, ikke minst etter Irak. En annen er betydningen av regional forankring, noe som var tilfellet med Den arabiske liga, men dessverre ikke i samme grad med Den afrikanske union. For det tredje er det bred enighet om at man ikke skal tungt inn på bakken i Libya, man ønsker ikke en ny hengemyr, og man ønsker heller ikke å spille førstefiolin i det som først og fremst er libyernes revolusjon. Og for første gang på lenge søkte USA en mer tilbaketrukket rolle; de lot europeiske land gå i front og understreket sterkt betydningen av å arbeide gjennom FN.

Etter fem måneders omfattende kamphandlinger kollapset Gaddafi-regimets grep om makten i Tripoli, og overgangsrådet er i skrivende stund i ferd med å etablere en regjering i Libya.

Libyas utfordringer er ikke over av den grunn. Et møysommelig forsonings- og gjenoppbyggingsarbeid må nå begynne. Fra norsk side anser vi at vårt viktigste bidrag er å dele vår kompetanse innen oljeadministrasjon og -lovgivning samt innen forvaltning av oljeformuer. Libya er et relativt rikt land, det klart rikeste i Nord-Afrika målt i BNP per innbygger. Med et BNP per innbygger på nesten 15000 dollar er Libya faktisk mer velstående på papiret enn mange sørøsteuropeiske land, og 18 ganger rikere enn Afghanistan. Til overmål har de penger på bok – penger de nye makthaverne nå besitter, fordi verdenssamfunnet, inkludert Norge, frøs dem for Gadaffi etter at Sikkerhetsrådet gjorde vedtak om dette i februar. Libya er med andre ord ikke et land som roper på økonomiske overføringer, men et land som har meget store behov for støtte og rådgivning i politisk og administrativ reform og i å bygge et sivilt samfunn.

Regionens videre vei

Etter at krisen i Libya tok det meste av oppmerksomheten over sommeren, rettes det internasjonale blikket igjen mot regionen som helhet. Blir den arabiske våren erstattet av en arabisk høst? Omstilling tar tid, Egypt og Tunisia sliter, og flere regimer klamrer seg fortsatt til makten, som i Syria. Vi har fortsatt kun sett begynnelsen, og historien er sjelden lineær og entydig.

Vårløsningen dreide seg både om frihet og om mat i magen. Økt frihet i seg selv gir ikke bedre materielle kår over natten. Forventningen til bedrede kår er sterk og umiddelbar – mens en positiv utvikling nok vil ta litt tid. Fokus må nå være på ny dynamikk i det økonomiske liv; nye arbeidsplasser i privat sektor og bedre vekstvilkår for små og mellomstore bedrifter er eksempler på dette. Dette krever både god offentlig forvaltning og god forretningsskikk. Gitt regionens tradisjoner på dette feltet, vil det neppe skje helt av seg selv. Her er det behov for et samspill med internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, FNs utviklingsprogram UNDP og bilaterale partnere som oss selv, ikke minst hva angår rådgivning og teknisk assistanse. Det er i alle parters interesse at dette kommer i gang fort, men også at det skjer på en måte som viser respekt for de veivalgene folk og ledere nå tar og den kulturelle konteksten de inngår i. Om de som sto bak de folkelige opprørene føler at Vesten forsøker å kuppe deres revolusjon, vil det neppe bli tatt godt imot. Samtidig, om den spede vårløsningen kollapser i økt fattigdom og frustrasjon, er det liten grunn til å tro at neste arabiske vår vil ha det samme fokus på demokrati og menneskerettigheter som det vi har sett i 2011. Det internasjonale samfunnet må derfor kjenne sin besøkelsestid så vel som sin begrensning.

På norsk side er vi i full gang med å identifisere de samfunnsområdene og de nisjene vi spesielt vil fokusere på fra vår side i støtten både til næringsutvikling, godt styresett og sivilt samfunn. Fra vår side ser vi for oss at vi vil ha et særlig fokus på Egypt. Som regionens største og viktigste land vil dette på mange måter bli avgjørende, ikke bare for sin egen, men også nabolandenes fremtid. Om Egypt lykkes vil de trekke regionen opp, om Egypt mislykkes vil det kunne smitte både vestover til resten av Nord-Afrika og nordøstover mot Midtøsten for øvrig.

Opprørene dreide seg som opprør flest ikke bare om politiske brudd. Det svever en aura av 1968 over deler av det arabiske ungdomsopprøret – for mange var dette også et opprør mot konservative verdier og tradisjonelle autoriteter. Som i 1968 vil vi nok se at noen av disse autoritetene vil lykkes i å gjenetablere seg – men håpet er jo at det, nå som da, også vil komme varige samfunnsmessige konsekvenser ut av opprørene og at de ikke bare ender opp med en rokade i eliten. En viktig indikator blir derfor hva som skjer med kvinnenes stilling. Vårt råd vil være krystallklart, her som ellers: Ikke bare kan ikke menneskerettighetene oppfylles fullt og helt om de ikke innbefatter hele befolkningen, men vi har også en solid erfaring med at økt deltakelse av kvinner i samfunns- og næringsliv akselererer utviklingen i økonomien og langs en rekke andre indikatorer, som helse og utdanning.

Norge ønsker å spille en rolle på denne arenaen. Vi skal vokte oss vel for å overvurdere vår rolle, men dog: som et land uten kolonifortid, med en lang historie for støtte til palestinernes sak, vår tro på reell dialog og en ganske konsistent holdning til menneskerettigheter over tid, har vi bygget en troverdighet som ikke er helt irrelevant overfor de krefter som kommer til å dominere den arabiske verden i årene som kommer. Utfordringen for oss og andre blir å identifisere de nye aktørene, finne ut hvem som faktisk gjelder under helt nye og ikke alltid like lett forståelige forhold. Det er også viktig at norsk næringsliv og et bredt sivilt samfunn nå engasjerer seg og rekker ut en hånd til sine partnere i regionen.

Gammel konflikt, nye omgivelser

Denne høsten er det palestinernes ønske om en egen stat som preger internasjonal politikk. Dragkampen i Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen i FN viser igjen hvor betent – og mangesidig – dette spørsmålet er. Talen som president Abbas holdt i FNs generalforsamling inneholdt de forpliktende utsagnene vi håpet han ville gi om at staten Palestina skal være tuftet på moderne rettsstatsprinsipper med respekt for menneskerettene, og med full tilslutning til FN-pakten, folkeretten og alle de relevante FN-resolusjonene. Han understreket også målet om å gjennomføre forhandlinger for å avslutte konflikten i tråd med alle tidligere inngåtte avtaler og avståelse fra bruk av vold. Slike autoritative tilsagn på vegne av det palestinske folk og dets ledere bygger tillit og er svært viktig for en fremtidig anerkjennelse av Palestina som egen stat. Samtidig er det langt igjen. Fra norsk side har vi understreket at vi ønsker en bred, forhandlet løsning og at vi ser fram til å ønske Palestina velkommen som en egen stat, med sete i FN. Samtidig må Israels sikkerhetsinteresser ivaretas.

Også dette er en historie som skrives her og nå. Mange av parametrene er kjente. Men også Israel–Palestina-spørsmålet må forstås i lys av de store endringene som har skjedd – og kommer til å skje – i hele den arabiske verden. Business as usual er ikke godt nok nå – politikken kan ikke ligge fast når alt annet flyter. Dette krever nye mentale kart for alle parter.

Den arabiske våren var begynnelsen på noe. Akkurat hva, vet vi ikke ennå. Men ting blir neppe som før. Og i en verden preget av globalisering og gjensidig avhengighet er det viktig, også for oss, hvilken vei utviklingen går.