Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Barack Obama og Midtøsten: Den arabiske våren møter den amerikanske vinteren?

Side: 695-703
De fleste amerikanske presidenter konfronteres i løpet av sin tid i Det hvite hus med utenrikspolitiske hendelser de ikke hadde forutsett. «It would be the irony of fate if my administration had to deal chiefly with foreign affairs», uttalte Woodrow Wilson før han ble president i 1913. Likeså med George W. Bush – den moderne Wilson på mange måter – som trodde hans tid skulle brukes på stormaktene Russland og Kina, og ikke i grenselandet mellom Afghanistan og Pakistan. Irak var muligens en mindre overraskelse. Barack Obama hadde mindre utenrikspolitisk erfaring enn overnevnte da han inntok Det hvite hus i januar 2009, men selv mer erfarne presidenter ville hatt vanskelig for å forutse hva som skulle skje vinteren 2010 og i 2011. Ingen av Obamas utenrikspolitiske prioriteringer omfattet å takle en protestbølge i Nord-Afrika og Midtøsten som ville føre til flere amerikanske alliertes fall. Og for en president som har som mål å avvikle den amerikanske militære tilstedeværelsen i Afghanistan og Irak, var en militær intervensjon i Libya absolutt nederst på prioriteringslisten.

Til tross for overraskelsesmomentet holdt Obama en tale i Kairo i juni 2009 som i ettertid virker uvanlig forutseende. Litt som Ronald Reagans populistiske tale ved Brandenburger Tor 12. juni 1987, hvor han befalte Mikhail Gorbatsjov å «tear down this wall!» var Kairo-talen – som fikk gode kritikker fra de fleste hold – nesten klarsynt. Henvendt til alle de unge i salen på Kairo-universitetet, sa han at «hvis vi velger å binde oss til fortiden, vil vi aldri gå framover. Og jeg vil understreke dette overfor unge folk fra alle trosretninger, i alle land – du, mer enn noen, har muligheten til å omskape denne verden.»

Talen var typisk Obama: inspirerende, aspirerende og optimistisk. Dette tilsvarer måten Obama bedrev sin valgkamp på i 2007 og 2008. Hans høytflyvende og optimistiske retorikk traff et folk som er genetisk utvalgt til å respondere positivt på aspirerende ord. Retorikken traff også utenfor USAs grenser. Obama ønsket jo – som han selv sa i valgkampen – å gjenopprette det amerikanske ryktet i verden. Obamas utfordring i hans første presidentperiode har vært at det å regjere gjennom håpefulle taler er en umulighet. På ett tidspunkt må man delta i politikkens skitne spill – eller bli taperen. Obamas problem – utenrikspolitisk så vel som innenrikspolitisk – er at han ikke er flink til å rulle terningene raskt nok.

Obama den tålmodige

Obamas holdning til det meste er å vente og se. Forhøre seg med forskjellige eksperter, vurdere, kontemplere. Reaksjonen på forspillet til Den arabiske våren – Irans «grønne revolusjon» sommeren 2009 – var derfor svært skuffende for mange. Her var en gyllen mulighet, rett etter Kairo-talen, for USA til å posisjonere seg på riktig side av demokrati og menneskerettigheter. Men Obama-administrasjonen prioriterte hemmelig diplomati med det sittende styre heller enn å hjelpe protestbevegelsen.

Hans avventende holdning til de stadig mer overraskende og dramatiske hendelsene vinteren og våren 2011 fikk mange utenrikspolitiske eksperter til å skrive spørrende spalter hvor de etterlyste denne alltid omtalte og evig viktige amerikanske egenskapen: «leadership». Obamas motstander i 2008, senator John McCain (R-AZ) kritiserte i mai 2011 presidenten for alltid å ligge «et steg bak» utviklingen i Midtøsten (Lynch 2011).

Så man kunne jo spørre seg: Hvor var Obamas inspirerende retorikk, nå som virkeligheten svarte til forventningene talen hans fra 2009 hadde kommunisert til den arabiske verden?

Problemet med Den arabiske våren var at den kom meget ubeleilig for USAs del. Obamas utenrikspolitiske mål var å minske USAs tilstedeværelse substansielt i Midtøsten (der det var mulig). Obama var av den mening at USA hadde vært overrepresentert i denne regionen, noe som hadde vært til ulempe både for amerikanske og regionens interesser. Planen var å bringe fokuset tilbake på Asia og ikke minst Kina. George W. Bush’ opprinnelige utgangspunkt var dermed også Obamas utgangspunkt: mindre fokus på nasjonsbygging og humanitære intervensjoner, mer fokus på stormaktspolitikk. Det overordnede målet var å forhindre amerikansk maktsvekkelse («decline»).

Ironisk nok skulle Obamas reaksjon – eller mangel på sådan – på bølgen av protester og fallende diktatorer forsterke inntrykket av at USA var en svekket stormakt. Heller enn å lede den vestlige responsen til Den arabiske våren generelt og Libya spesielt, virket det som om Washington, D.C. tok et steg tilbake og inviterte Europa opp på podiet. «Leading from behind» var den uheldige frasen journalister fikk ut av én i Obama-administrasjonen, noe som selvsagt fikk republikanerne til å se rødt og varsle USAs snarlige undergang som «lederen av den frie verden». Obamas manglende reaksjon på Den arabiske våren så ut til å bekrefte en amerikansk maktsvekkelse heller enn å motvirke den.

Obama – en realist?

USAs dominerende utenrikspolitiske tradisjon har i moderne tid uten tvil vært «liberal intervensjonisme». Ideen om at USA har som ansvar å spre demokrati og kapitalisme (helst modellert etter USA selv) sitter dypt i den amerikanske folkesjela, og politisk retorikk som flatterer den amerikanske eksepsjonalismen treffer alltid. Det at USA er eksepsjonell – historisk utvalgt til å lede demokratiets seiersbølge over verden – går hånd i hånd med at USA skal utvise lederskap. Å sitte på sidelinjen og vente og se er ikke en del av etterkrigstidens supermakts modus operandi. Skyt først, spør etterpå er en annen måte å oppsummere det amerikanske instinktet på.

Obamas instinkt er stikk motsatt. Ikke bare har han til dels uamerikanske tanker omkring amerikansk eksepsjonalisme,1 han har også til dels uamerikanske tanker om lederskap. Det har ikke tidligere vært naturlig for USA å la sine europeiske allierte ta tøylene mens USA betale regninga. Da England, Frankrike og Israel prøvde seg på dette i 1956 i Suez-krigen, ble de hardt straffet av president Dwight D. Eisenhower. I det store og hele framstår Obamas styringsfilosofi som mer inspirert av realismeteori enn av liberal intervensjonisme, noe som – dersom dette stemmer – ville være en stor forandring strømmende ut av Washington, D.C.

I Obamas nobeltale i Oslo 9. desember 2009 sa han at det i USA lenge har vært et spenningsforhold mellom realister og idealister. Obama sa at dette spenningsforholdet antar at det eneste valget er mellom smale nasjonale interesser eller en uendelig verdensomspennende kampanje for å påtvinge verden amerikanske verdier. Hans kritikk av et slikt nullsum-syn på utenrikspolitikk reflekterer en fundamental pragmatisk holdning, som da han i Chicago i 2002 sa om en antikrigsdemonstrasjon at det jo faktisk er nødvendig med noen kriger – men ikke «dumme kriger», som den kommende Irak-krigen.2

Det er høyst mulig at denne tiltrekkelsen mot mer realisme og mindre ideologi i utenrikspolitikken er en motreaksjon til Bush-æraen. Ikke bare gjorde Bush-administrasjonen seg skyldig i å se verden gjennom meget spesifikke ideologiske linser, men demokratene i Kongressen var medskyldige. Obamas betegnelse av krigen i Irak som «dum» var jo for øvrig en grei oppsummering av hva for mye ideologi og for lite realisme kan gjøre med en krig. En av Bush-æraens konsekvenser for USA er den økonomiske krisen. Selv om Bush ikke ene og alene er ansvarlig for dette, er det klart at to kriger og ingen skattelettelser har veid tungt på statsbudsjettet. Men andre ord, Bush’ politiske valg framskyndet USAs internasjonale maktsvekkelse.

Obama nåværende allergi mot ideologi gjør at han bestemmer hver sak som havner på pulten hans på en pragmatisk måte. Libya var pragmatisk: USAs nasjonale interesser var minimale (omtrent det eneste lander i Midtøsten hvor dette er tilfellet), samtidig som det var ideologisk riktig å forhindre en varslet massakre. Det at journalister og kommentariatet leter etter Obamas overordnede doktrine uten å finne en, får så være.

Spørsmålet er om dette er hva vi kan forvente oss i framtida av Obamas utenrikspolitiske perspektiver, eller om den uunngåelige amerikanske idealismen igjen vil trenge seg opp på overflaten. Ironisk nok har en historisk idealistisk bevegelse i ett av de mer håpløse områdene i verden blitt møtt av taushet og nøling fra USA, landet som jo var historisk utvalgt til å lede demokratirevolusjonen.

Obamas respons

Til tross for at Det hvite hus gav inntrykk av en kjølig avstand til begivenhetene våren 2011, jobbet Obama-administrasjonen iherdig bak kulissene. Først med Egypt, for å fasilitere en fredelig overgang fra allierte Hosni Mubarak til noe nytt og ukjent, deretter med de europeiske allierte, for å stoppe Muammar Kadhafis framstøt mot opprørerne i Libya.

Libya-intervensjonen skjedde faktisk – særlig med tanke på årene det tok å intervenere i Bosnia på 1990-tallet – meget raskt. Man kan i det hele og store argumentere for at Obama (og ikke minst hans franske og engelske allierte) utviste stor handlekraft innenfor en kort tidsperiode. I måneden etter protestene i Libya startet, fikk trioen initiert sterke sanksjoner, fryst Kadhafis økonomiske midler, fått igjennom en bemerkelsesverdig FN-resolusjon i Sikkerhetsrådet (S/RES/1973), satt sammen en internasjonal koalisjon med støtte fra Den arabiske liga og utført en militærkampanje uten store problemer (Lexington 2011).

Obama gjorde dette, selv om opinionen var imot ham. Uken før FN-resolusjonen viste en undersøkelse utført av Pew Research Center at kun 27 prosent av de spurte i USA var for innføring av en «no-fly zone» over Libya. Dette i motsetning til de 51 prosentene av spurte amerikanere som er for handling i Darfur (Ratnesar 2011).

Etter den tidlige suksessen ble det mye diskusjon om USA og dets allierte igjen befant seg i en situasjon hvor man hadde viklet seg inn i en militæroperasjon i et arabisk land man ikke så slutten på. Høstens utvikling i Libya har derimot vært oppmuntrende for de som ønsker at NATO snart må trekke seg ut, all den tid Kadhafi har flyktet fra Tripoli og opprørsstyrkene avanserer.

Den arabiske våren førte som sagt til etterlysninger i USAs aviser etter amerikansk lederskap. Til tross for intervensjonen i Libya 19. mars måtte Obama ta til talerstolen igjen 19. mai for å vise at Washington, D.C. faktisk brydde seg om demokratibølgen i den verdensregionen hans forgjenger iherdig hadde forsøkt å demokratisere. I sin tale forsøkte Obama å signalisere USAs sterke støtte til demokratiforkjemperne i Nord-Afrika og i Midtøsten, da noe annet ville vært uhørt:

The question before us is what role America will play as this story unfolds. […] We have the chance to show that America values the dignity of the street vendor in Tunisia more than the raw power of the dictator. There must be no doubt that the United States of America welcomes change that advances self-determination and opportunity. Yes, there will be perils that accompany this moment of promise. But after decades of accepting the world as it is in the region, we have a chance to pursue the world as it should be (Obama 2011).

Samtidig ønsket Obama å gjøre det klart at den militære intervensjonen i Libya var et engangstilfelle. Ingen andre opprørere kunne satse på hjelp fra USA:

[W]e cannot prevent every injustice perpetrated by a regime against its people, and we have learned from our experience in Iraq just how costly and difficult it is to try to impose regime change by force – no matter how well-intentioned it may be.

Hvorfor ble Obamas handlekraft oppfattet som en avmålt og fjern reaksjon av Obamas motstandere og tilhengere innad i USA, til tross for en rask og effektiv intervensjon i Libya? Fordi Frankrike og England spilte en stor rolle. USA har aldri vært god på å leke jevnbyrdig med andre. Tanken på at USA kanskje skulle delta i en militær intervensjon i Libya fordi Nicolas Sarkozy og David Cameron hadde bestemt det, var uutholdelig for Obamas republikanske motstandere.

Obamas respons var av den typen som ikke tilfredsstiller noen. Å la Sarkozy og Cameron fronte saken i verdensmedia opprørte hans politiske motstandere, samtidig som dette jo fra venstresiden kunne sees på som mangel på ideologisk ryggrad. Men bak scenen foregikk det samtidig iherdig aktivitet i FN ledet av USA. Administrasjonen selv hevder de fikk til en sterkere FN-resolusjon i Sikkerhetsrådet enn Sarkozy og Cameron hadde argumentert for (Lizza 2011). Balansegangens sannsynlige forklaring er at Obama fulgte sitt overordnede mål i Midtøsten: rygg langsomt bakover. Obama hadde overhodet ingen interesse av 1) å få Den arabiske vårens vrede mot seg dersom USA ble ansett for å blande seg inn for mye og for raskt (imperialisme-anklagen ligger aldri langt unna i Midtøsten), og 2) bli låst fast i en militær situasjon det ville være vanskelig å komme seg ut av dersom USA var hovedansvarlig.

Dermed var det tvingende nødvendig å ligge lavt, bygge allianser og ikke minst sikre «lokal» støtte i form av Den arabiske liga.

Veien videre

President Woodrow Wilson omtalte 2. april 1917 «the wonderful and heartening things that have been happening within the last few weeks in Russia» (Ignatius 2011). Denne beundringen skulle senere utvikle seg til en dødelig konkurranse med Vladimir Lenin om hvilken stormakt det var som hadde rett til å utrope seg til Europas ideologiske leder.

USAs usikkerhet rundt Den arabiske våren er selvsagt knyttet til at man vet hva man har, men ikke hva man får. Mang en revolusjon (om Den arabiske oppvåkningen kan kalles en revolusjon) (Peters 2011) har startet entusiastisk, idealistisk og inkluderende for deretter å utvikle seg til en mer målrettet bevegelse, ledet av organiserte og kampvillige grupper som ikke nødvendigvis representerer den generelle befolkningen. Til og med når det går bra, går det ikke alltid bra i starten: USAs første forsøk – konføderasjonsartiklene fra 1781 til 1789 – var et kaotisk eksperiment og ble raskt erstattet av grunnloven.

At Mubarak ikke klarte å skremme USAs lojalitet tilbake på sin plass med spekteret av Det muslimske brorskap, betyr jo ikke at Brorskapet ikke vil komme til makten etter hvert og repetere fortiden med USA i rollen som Den store satan.

Libya-intervensjonen er altså heller startskuddet enn avslutningen på USAs rolle i Den arabiske våren. Mens vi gjerne fokuserer på de områdene NATO er innblandet, foregår det samtidig bekymringsfulle utviklinger andre steder i Midtøsten. USAs kompliserte forhold til Bahrain og Saudi-Arabia har for eksempel bidratt til at USA nærmest er alliert med Bahrains diktator i slaget om det arabiske demokratiet, heller enn med Bahrains folk. Som med så mange andre problematiske land anses Bahrain for å være en viktig amerikansk alliert. Dette på grunn av landets strategiske plassering overfor Iran på andre siden av Den persiske gulf, og på grunn av at Bahrain er vert for USAs femte marineflåte. Da protester brøt ut, involverte USA seg i form av en oppfordring og oppfølging av hemmelige forhandlinger mellom regimet og protestantene, men forsøket ble avbrutt av Saudi-Arabias voldelige intervensjon. Siden den gang har den amerikanske innblandingen forstummet.

I sin tale til FNs generalforsamling 21. september 2011 gav Obama på nytt en høytflyvende tale om håpet for og potensialet til demokrati i Midtøsten og Nord-Afrika. Han nevnte ikke at Bahrains befolkning er «protesting peacefully, standing silently in the streets, dying for the same values that this institution is supposed to stand for», som han gjorde med Syria. Han forlangte ikke en fredelig maktovergang i Bahrain, som han gjorde med Jemen. Han anklaget ikke regimet for å fornekte sitt folks rettigheter, som han kritiserte Iran for å gjøre (Fisher 2011). Fortsatt undertrykker Bahrain protestantene, og fortsatt er det bilaterale militære forholdet mellom USA og Bahrain uanfektet av utviklingen (Hiltermann 2011).

Obamas utfordring er at han, mens han forhandler om USAs maktsvekkelse i internasjonal politikk, må inngå veddemål om de arabiske landenes framtidige utvikling. Om Den arabiske våren blir til en evig sommer, vil hans reaksjon våren 2011 bli vurdert som klok, innsiktsfull og sindig. Dersom den arabiske våren fryser seg fast i en vinter, vil han anklages for ikke å ha gjort nok i de prekære tidlige månedene.

De innenrikspolitiske presidentene

Det er en skjebnens ironi for USAs allierte (og fiender, for den saks skyld) at amerikanske presidenter så godt som aldri velges basert på deres utenrikspolitiske ferdigheter. Obamas totale mangel på erfaring med utenrikspolitisk tematikk var i så måte ikke unntaket, men heller regelen. Ett år før Obamas nye jobb som senator fra Illinois var han mer opptatt av å undersøke farene ved et kinesisk leketøy kalt Yo-Yo Water Ball enn å fordype seg i fredsprosessen i Midtøsten eller farene ved Russlands gangsterstyre (Lizza 2011). At han så – ti måneder inn i sin første (og kanskje eneste) presidentperiode – skulle få Nobels fredspris, er ganske så ufattelig. Ei heller ønsket Obama noen slik utmerkelse. «You’re kidding me», skal presidenten ha sagt da han mottok nyheten (Bjørgaas 2011: 155).

Woodrow Wilson, Jimmy Carter, Bill Clinton og George W. Bush var blant de presidenter som entret Det hvite hus uten nevneverdig erfaring eller ønske om å fokusere på internasjonal politikk. Men verden har en lei tendens til å tvinge til seg oppmerksomhet fra en lett oppgitt supermakt. Obama hadde intet ønske om å intervenere i Libya. Om man allerede har glemt erfaringene fra NATOs militære intervensjon i Kosovo i 1999, så burde det etter Libya i 2011 ikke være noen tvil om at de europeiske allierte ikke klarer seg uten amerikansk militærmakt. Dermed tvinges USA på banen, også når det ikke ønsker å være der.

Obama hadde heller ikke noe ønske om å takle et nytt Midtøsten uten gamle allierte, men med upålitelige Israel som fortsatt følgesvenn. Like fullt måtte han etter hvert vende oppmerksomheten mot verden, til tross for de mange innenrikspolitiske krisene som forlangte hans tid og energi. Lik de som kom før ham, har Obama stor tyngde på vektskålen når Den arabiske vårens skjebne skal bestemmes. At han så langt har unngått persepsjonen av et imperialistisk USA som blander seg inn i Midtøstens indre anliggende og har latt begivenhetene føres av lokale krefter, er muligens noe hans republikanske motstandere vil kritisere som avkall på ledelse. Men det kan også kalles rolig og avbalansert utenrikspolitikk: Spør først, skyt etterpå.

Litteratur

Bjørgaas, Tove (2011) Frykt og forandring: Barack Obamas USA. Oslo: Cappelen Damm.

Fisher, Max (2011) «Obama’s UN Address and the Bahrain Exception», The Atlantic Monthly (21. september). Tilgjengelig på: http://www.theatlantic.com/international/archive/2011/09/obamas-un-address-and-the-bahrain-exception/245467/

FNs sikkerhetsråd (2011) Resolusjon 1973 (17. mars). Tilgjengelig på: http://www.un.org/News/Press/docs/2011/sc10200.doc.htm#Resolution

Hiltermann, Joost R. (2011) «Obama’s Bahrain Backpedaling», Global Public Square (8. september). Tilgjengelig på: http://globalpublicsquare.blogs.cnn.com/2011/09/08/washingtons-leverage-over-bahrain/

Ignatius, David (2011) «What Happens When the Arab Spring Turns to Summer?», Foreign Policy (22. april). Tilgjengelig på: http://www.foreignpolicy.com/articles/2011/04/22/what_happens_when_the_arab_spring_turns_to_summer?page=0,4

Lexington (2011) «The Birth of an Obama Doctrine», The Economist (28. mars). Tilgjengelig på: http://www.economist.com/blogs/lexington/2011/03/libya_4

Lizza, Ryan (2011) «The Consequentialist: How the Arab Spring Remade Obama’s Foreign Policy», The New Yorker (2. mai). Tilgjengelig på: http://www.newyorker.com/reporting/2011/05/02/110502fa_fact_lizza

Lynch, Marc (2011) «Straight Talk on the Arab Spring», Foreign Policy (25. mai). Tilgjengelig på: http://www.foreignpolicy.com/articles/2011/05/25/straight_talk_on_the_arab_spring

Obama, Barack H. (2009) Nobeltale, Oslo, Norge (9. desember). Tilgjengelig på: http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/2009/obama-lecture.html

Obama, Barack (2011) «Remarks by the President on the Middle East and North Africa» (19. mai). Tilgjengelig på: http://www.whitehouse.gov/the-press-office/2011/05/19/remarks-president-middle-east-and-north-africa

Peters, Anne Mariel (2011) «Caution on Tunisia, please», Dagens DC (19. januar). Tilgjengelig på: http://www.hilderestad.com/2011/01/caution-on-tunisia-please.html

Ratnesar, Romesh (2011) «Libya and Obama’s Doctrine: Leading from the Back», Time Magazine (21. mars). Tilgjengelig på: http://www.time.com/time/nation/article/0,8599,2060494,00.html

Scherer, Michael (2009) ‘Obama Too is an American Exceptionalist,’ Swampland blog, April 4, 2009, Times Magazine Online. Tilgjengelig på: http://swampland.blogs.time.com/2009/04/04/obama-too-is-an-american-exceptionalist
1Obama ble spurt av Financial Times’ journalist Edward Luce i Praha 4. april 2009 om han trodde på amerikansk eksepsjonalisme. Obama svarte: ‘I believe in American exceptionalism, just as I suspect the Brits believe in British exceptionalism and the Greeks believe in Greek exceptionalism.’ Videre sa han at han var ‘enormously proud of my country’. Og, sa han, selv om USA ikke var perfekt, så var det eksepsjonelt på grunn av dets ‘core set of values that are enshrined in our Constitution, in our body of law, in our democratic practices, in our belief in free speech and equality.’ Selv om Obama altså til slutt svarte bekreftende på spørsmålet, fikk han mye kritikk fra høyresiden i amerikansk presse for å ha tenkt tanken at andre land også kan være eksepsjonelle (Scherer 2009).
2Se Obama (2009) og Lizza (2011).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon