Daei jan Napoleon (Kjære onkel Napoleon) var tittelen på en av Irans mest berømte og populære TV-serier på 1970-tallet. Som overhode for en stor familie under Annen verdenskrig, var Onkel Napoleon svært skeptisk til britenes rolle i Iran. Uansett hva det dreide seg om, det være seg storpolitikk eller ganske dagligdagse relasjoner, så Onkel Napoleon britenes kyniske og velkalkulerte innblandinger. At landet fremsto som lite utviklet og avhengig av stormaktene, skyldtes engelskmennene og de interessene de hadde i landet. På samme måte som slakteren i nabolaget; som i onkelens øyne kunne være en potensiell britisk spion som sendte kodede meldinger til den britiske etterretningstjenesten. I denne artikkelen vil jeg bruke Onkel Napoleon som bakteppe for en rekke refleksjoner rundt dagens situasjon i Midtøsten, med spesiell vekt på Den arabiske våren og operasjonen i Libya. Felles for disse refleksjonene er det jeg mener er et enkelt historisk poeng man for lengst burde tatt lærdom av, nemlig at vestlig innblanding i Midtøsten som regel har skapt flere problemer enn den har løst.

Onkel Napoleon og skepsisen mot Vesten

For Onkel Napoleon er på ingen måte et enkelt, komisk, fiktivt menneske, hentet fra den iranske underholdningsverden på 1970 tallet, men i aller høyeste grad en representant for en sentral politisk og kulturell diskurs i det iranske samfunnet, og i mange land i Midtøsten. I denne diskursen tilskrives vestlige makter ofte spektakulære, kyniske og skitne egenskaper for å nå sine interesser i ulike samfunn rundt og omkring i verden, blant annet i Midtøsten. Denne politiske og kulturelle diskursen Onkel Napoleon representerer, kan også oppspores i Irans nyere historie. De som fikk med seg den iranske revolusjonen i 1979, er kanskje klar over hvor viktig referansepunkt året 1953 var i den folkelige bevegelsen mot Sjahen av Iran. 1953 fant sted 25 år før revolusjonen, men dette året, og det dette året innebar, snakket man ofte om. Man refererte da til et CIA-ledet statskupp som førte til at den iranske statsministeren Mohammad Mosaddeq ble styrtet, og Sjahen, som kun kort tid før hadde flyktet til Italia kom tilbake til makta. Denne amerikanske innblandingen i 1953 var fortsatt friskt i det iranske kollektive minnet. At Khomeini i 1979 tok over revolusjonens ledelse er et rimelig komplekst tema, men en ting kan være relevant her, nemlig hans unike talent for å benytte seg av nasjonalistiske og religiøse elementer i sine slagord. Den store satan er et slikt slagord. I følge Khomeini var USA Den store satan som hadde røvet Iran og iranere for deres demokratiske rettigheter, rikdom, verdighet og moral. Nå ledet han nasjonen i kampen mot denne makten. Slagordet forente befolkningen: Sosialistene så den anti-imperialistiske kraften i slagordet, de religiøse verdsatte den religiøse betonigen, mens nasjonalister understreket Khomeinis krav om nasjonal selvstendighet i kampen mot USA som i 1953 hadde styrtet den nasjonalistiske Mosaddeq. 1953 hadde formet Irans historie i retning av avhengighet av og underkastelse under USA, og i 1979 fremsto denne historien som samlende. Politiske og kulturelle krefter i Iran under 1979-revolusjonen hadde en grunnleggende skepsis mot den vestlige evnen til å blande seg inn i Irans interne anliggender.

1979 refererte ikke bare til 1953, men også til 1906 og den iranske konstitusjonsbevegelsen som etter manges mening innebar den iranske kapitulasjonen for Vesten, med Storbritannia i spissen. 1906, som skulle være en folkelig bevegelse på veien mot demokrati, ble sett på som kampen mellom nasjonalistiske krefter på den ene siden, og religiøse, reaksjonære krefter på den andre. Engelskmennene ble sett på som avgjørende i denne maktkampen. De var kjent for å støtte grupper som fremmet deres egne interesser: De støttet religiøse grupper når det lønte seg, og de støttet nasjonalister når forholdene tilsa det. 1953 markerte derfor også et maktskifte i Iran da USA tok over etter den britiske dominansen i landet, og mye av elendighetene kunne forklares ut fra nettopp denne innblandingen.

USAs innblanding under Den kalde krigen

I dagens Iran fungerer opposisjonen til Vesten på en kompleks måte. Makthaverne rettferdiggjør sin undertrykkelse ved å henvise til vestlige makters intensjoner og ambisjoner om å tilintetgjøre landet, og at de selv, de rettmessige representanter av folket og islam, vil forsvare landet og religionen mot denne overhengende faren. Selv om denne opposisjonens ordbruk kan og bør forstås som en strategi for å avvæpne deres motstandere, «alle de som er ute på gatene og protesterer mot oss er Vestens agenter», kan man ikke benekte den uheldige og kanskje katastrofale rollen vestlige makter, og da særlig Storbritannia og USA, har spilt i den moderne iranske historien. Hvis vi ser bort fra iranske opposisjonelle i diaspora som til enhver pris vil få vestlige makter til å isolere eller til og med angripe Iran – som i Iraks tilfelle, der flere opposisjonelle som for eksempel Ahmed Chalabi jobbet iherdig for å få USA til å sende soldater til Irak og styrte Saddam Hussein – er de fleste i den hjemlige opposisjonen, både de kulturelle og politiske elitene, enige om at Iran i dag ikke hadde vært styrt av religiøse fanatikere uten USAs politikk overfor Mosaddeq i 1953.

Den vestlige politikkens møte med religiøse fundamentalister, med politisk islam, har lenge vært et sentralt tema for refleksjon og kritisk gjennomgang blant de progressive opposisjonelle i Midtøsten. I følge dem var Khomeini en egnet aktør for Brzezinskis doktrine om det grønne beltet som skulle kvele det kommunistiske Sovjet-regimet. Brzezinski spilte en sentral rolle i begivenhetene i Afghanistan gjennom sin støtte til afghanske Mujahedin. Politisk islam ble av USA på den tiden sett på som idelogien som kunne bekjempe radikale kommunistiske bevegelser/orienteringer i Midtøsten. Politisk islam, som siden 11. september 2001 er erklært som hovedfienden i Midtøsten, har mye å takke nettopp vestlige makter for. Det er ikke mye igjen av blomsterlandet Afghanistan, og afghanere kan definitivt peke på hvem de mener har æren for mye av elendigheten.

Dobbeltmoralens problematiske konsekvenser

Slike dobbeltheter, ofte karakterisert som dobbeltmoral, har vært en vanlig ingrediens i offentlige, politiske og kulturelle prosesser i Midtøsten. Man er blitt vant til konspirasjoner. Alt som foregår i samfunnet forstås som prosesser som noen andre utenfra står bak. Disse ses gjerne å ha spektakulære hensikter og intensjoner. Denne attraksjonen til konspirasjoner kan gjerne forstås som en avsporing med hensyn til gode analyser i egne samfunn, men forteller også mye om historien de fleste land i Midtøsten har opplevd i møte med fremmede makter. Begivenhetene i Midtøsten støtter ofte opp om denne solide skeptisismen som finnes overfor vestlige makter, med USA i spissen. Diskursen om menneskerettigheter har siden Jimmy Carters tid ofte blitt møtt med forsiktighet i Midtøsten, ikke bare hos makthaverne, men også blant store deler av de opposisjonelle gruppene. På 1980-tallet var Saddam Hussein – en av de mest brutale diktatorer i Midtøstens nyere historie – støttet av samtlige vestlige makter i krigen mot Iran. 20 år senere ville samme USA redde verden fra samme mann. Slike dobbeltheter gjør at få i Midtøsten stolte på Bush og hans påstander om krig mot tyranni for deretter å bringe fred og demokrati og selvstyre til befolkningen i Irak. Slike dobbeltheter har preget mange av Midtøstens vurderinger av Vesten. Noen av vurderingene er gjort av diktatorer, som i Iran, som bruker nasjonalfølelsen for alt det den er verdt og benytter enhver anledning å legge skylda på fremmede makter og deres innblandinger i landets anliggender. Men slike vurderinger gjøres også av en betydelig del av intellektuelle og kultureliten som ofte anvender sine analyser for å forstå sine samfunn og den tilstand de befinner seg i. I samfunnet generelt gir disse vurderingene seg utslag i en markant anti-vestlig følelse.

Jeg opplevde den iranske revolusjonen, og jeg lærte hvordan 1953 fremsto som en signifikant markør i den iranske selvforståelsen. Videre, i tiden etter revolusjonen, lærte jeg hvordan en hel nasjon bar sterkt preg av resignasjon. Indre demoner, i form av ayatollaer og eksterne svarte krefter med sin evige streben etter mer makt og innflytelse i landet, har hindret menneskene fra å oppleve et liv i fred og fordragelighet.

Egypt og den tapte storhetstiden

En annen variant av denne resignasjonen opplevde jeg mange år senere i Egypt i 2006. Jeg var i Kairo mens den israelske hæren var i krig mot Hizbollah i Sør-Libanon. Det var mange demonstrasjoner rundt om i hele byen, men disse demonstrasjonene ble slått hardt ned på, og samtalene jeg hadde med menneskene i byen tydet på en utrolig resignasjon over forholdene. En ting var fattigdommen og elendigheten, men en annen ting var en slags følelse av ydmykelse som hersket over egypterne. Denne ydmykelsen kom best til uttrykk da jeg besøkte den berømte, legendariske Café Riche, et sted med sterk historisk betydning i Egypt. Jeg snakket med eieren av kaféen. Han var stolt av kaféen sin som hadde vært i familiens eie i flere generasjoner. Han pekte først på den travle gata utenfor og ropte: «Der er ikke Egypt. Her er Egypt!», mens han så pekte på sin egen kafé. Han fortalte meg hvor ødelagt landet hadde blitt, og viste meg rundt i kaféen mens han fortalte nostalgisk om en vakker fortid. Han viste meg kjelleren, der Jamal Abdel Nasser og hans meningsfeller var samlet på begynnelsen av 1950-tallet, telefonen og trykkemaskinen de brukte, og rømningsveien de brukte hver gang myndighetene dukket opp. For mange egyptere representerer Nasser-tiden en storhetstid, det var tiden de fortsatt er stolte av.

I samtalene jeg hadde rundt omkring i byen var det ironisk nok den iranske presidenten Mahmood Ahmadinejad som vekket mest stolthet hos befolkningen. Jeg ble fortalt at Mubarak var en amerikansk lakei som ga blaffen i Egypt, mens Ahmadinejad minnet befolkningen om Nasser som i sin tid utfordret både Amerika og Israel, og som ville forene alle araberne i ferden mot et bedre samfunn. Mens iranere i resignasjon for lengst hadde snudd Ahmadinejad og hans meningsfeller ryggen, hadde egypterne i resignasjon og håpløshet snudd ryggen mot Mubarak og det politiske systemet i Egypt. I stedet var det Ahmadinejad de trykket til brystet. De egypterne jeg snakket med så på Ahmadinejad som en kilde til stolthet. Han utfordret Vesten, og han ga egypterne noe å være stolte over.

Uansett hvor uforståelig dette virket for meg, var han en helt hos egypterne. En egypter fortalte meg at «du skjønner ikke hvor mye Midtøsten trenger en som Ahmadinejad. Han forteller det vi trenger å høre.» Svarene Ahmadinejad og likesinnede aktører i Midtøsten gir, den spesifikke politiske retorikken som de anvender, og de mørke ideologiene de representerer, har sitt opphav til dels i erfaringene de i flere århundrer har gjort seg i møte med fremmede makter. Når Gaddafi snakker om «krigen mot korsfarerne», til tross for alle de absurditetene han i så mange år har representert, henviser han til en politisk, sosial og kulturell diskurs, som på ingen måte bør avfeies som grunnløs. Det er videre i slike kontekster man burde gjøre seg sine betraktninger om den evige konflikten; moren til alle konfliktene i Midtøsten, nemlig konflikten mellom Israel og palestinere. USA ønsker for enhver pris å ikke forlate Israels side, og prisen for denne lojaliteten er at USA ofte fremstår som en aktør med lite troverdighet hva menneskerettigheter og forkjærligheten for demokrati angår. Denne konflikten er for mange i Midtøsten målestokken som ofte anvendes for å måle avstanden mellom ord og handling. De fleste mener også å kunne registrere en avstand mellom ordene og handlingene, og det er nettopp denne avstanden som får flere til å stille spørsmålstegn ved vestlige makters – med USA i spissen – moral og intensjonene de påstår at de representerer.

Det var rart å være i Kairo.Rart å observere alt i samfunnet, i gatene, i ansiktene, alt snakket om nødvendigheten for endringer. Så kom Den arabiske våren, og Egypt ble kvitt Mubarak. Etter å ha vært i Kairo gikk jeg rundt og ventet på at dette skulle komme, og nå, fem år etter, erdet et faktum. Jeg tror ikke at jeg var alene med denne profetien. Tvert imot var det mange som ventet på at noe skulle skje. Så akutt var tilstanden i Egypt at selv en lederartikkel i Aljazeera publisert rett etter at urolighetene i Kairo hadde startet skrev at «alle visste at det ville bli en revolusjon i Egypt, hvordan kunne Vesten gå glipp av dette?». Jo, det var flere som ventet, og kanskje refererte lederartikkelen nettopp til vestlige makter og deres viten om ting som foregikk i Egypt. Eller kanskje artikkelen mente at «vi vet at dere visste», for demonstrasjoner fant ikke bare sted i Egypt, men også Tunisia, Libya, Syria, Jemen, og Bahrain. Den arabiske våren var et faktum.

Om dobbeltmoral og ansvar for beskyttelse

Denne våren åpnet uten tvil opp for nye runder om hvordan vestlige makter velger å påvirke prosessene i Midtøsten. Så vant er befolkningen til eksterne innblandinger, at de kommer ikke til å se på de siste begivenhetene i den arabiske verden uten å lete etter Vestens innblanding i disse begivenhetene. Men Den arabiske våren er også starten på nye analyser. Mange av disse vil utvilsomt spekulere i konspirasjoner i Midtøsten. For eksempel vil mange i Egypt oppleve overgangen i landet ikke bare som et resultat av folkelig misnøye og deres protester, men også som et resultat av ukjente, hemmelige enigheter om et mykt og «ufarlig» maktskifte fra Mubarak til de militære i Egypt. Syria og Bahrain behandles ganske ulikt av Vesten; Syria sanksjoneres, mens makthaverne i Bahrain belønnes for å ha slått ned på demonstranter. Det verste eksempelet er likevel Libya. Mens angrepet på Afghanistan og Irak skulle være et ledd i bekjempelsen av terrorisme og anskaffelsen av masseødeleggelsesvåpen – noe de færreste i Midtøsten i utgangspunktet trodde på – baserte innblandingen i Libya seg på Responsibility to Protect-doktrinen, altså ansvaret for å beskytte livet til uskyldige sivile i Libya. Hvor befant vestlige makter seg da Saddam Hussein gasset egen befolkning på midten av 1980-tallet, spør flere kritiske røster i Midtøsten. Påstanden om ansvar for å beskytte mister noe av sin kraft i lys av dette. Gjennom en uklar prosess tok noen aktører makten i egne hender, og definerte hvem som var gode og hvem som var onde i Libya. Den onde ble Gaddafi, og de gode var de som bekjempet diktatoren Gaddafi. Hva som egentlig fant sted i Libya, og hva opprørerne egentlig sto for, var det kun de færreste som diskuterte. Ei heller de komplikasjonene og implikasjonene som vil prege Libya og Nord-Afrika i årene framover har blitt gjennomdiskutert. Den tid, den sorg. Problemet med en slik innblanding er at erfaringene og de levde historiene i Midtøsten ikke vil tillate noen å tro på idealene om beskyttelse av uskyldige sivile: Uansett hva som blir sagt i dag og i all fremtid.

Den arabiske våren aktualiserer behovet for radikal endring i de politiske og sosiale strukturene i Midtøsten. Hva løsningen kommer til å bli gjenstår å se. Vil denne våren føre til stabile, langvarige endringer i Midtøsten, eller vil den føre til at en ny og kompleks runde med krig, konflikt og undertykkelse gjør seg gjeldende? Uansett vil en gjennomgang av Vestens historie i Midtøsten ganske enkelt avsløre et banalt poeng, nemlig at vestlig innblanding i Midtøsten som regel har ført til større komplikasjoner og ubehag enn noe annet. Dette banale poenget burde man reflektere litt over. Det er mulig at urolighetene og folkeprotestene i disse landene skaper muligheten for vestlige makters selvrefleksjon om det de har fått til i denne verdensdelen. Den eksterne innblandingen i Midtøsten har ikke bare ført med seg lite positivt, men har også har gitt vann på mølla for lokale «radikale» diktatorer, som vil gjøre det meste for å tviholde på makta i regionen.