Vi skriver 2011, men forskningsfeltet internasjonal politikk er fortsatt dominert av menn. Hvordan er det egentlig å være kvinnelig forsker i et felt med så skjev kjønnsbalanse? Dette profilintervjuet tar for seg tre imponerende kvinnelige skandinaviske forskere og spør: Har deres kjønn hatt noe å si for deres karrierer? Er kjønn en viktig tematikk, personlig og profesjonelt?1

Selv fant jeg lite aksept for og få tanker rundt kjønnsproblematikk da jeg tok min Ph.D.-utdannelse ved et amerikansk universitet. Samtidig var det (selvsagt) overalt. En av våre fremste kvinnelige professorer i politisk teori sa rett ut at hun hadde måttet velge mellom karriere og familie, siden hun enten måtte ha brukt tiden sin i starten av karrieren på å publisere artikler eller få barn. Begge deler var det ikke rom for i hennes jobb. Så var det studievenninnen som syntes snakk om at det å være kvinnelig Ph.D.-student skulle være noe annet enn å være en mannlig en, var latterlig i starten av studiet. Innen hun hadde fullført og fått seg jobb, hadde hun derimot endret mening fullstendig. Hun var ikke lenger i tvil om at hun hadde blitt forskjellsbehandlet som kvinne, ikke fordi hun ikke fant seg en jobb (hun ble ansatt ved ett av USAs fremste universiteter), men rett og slett fordi hun etter hvert observerte at mannlige professorer (som det jo som kjent er flest av) behandlet sine mannlige studenter annerledes enn sine kvinnelige. Kanskje er det rett og slett slik at skandinaver er mer opptatte av dette spørsmålet og derfor mer oppmerksomme på kjønnsproblematikk? Eller tvinger vi fram spøkelser der ingen finnes? Har kjønn egentlig noe å si for kvinnelige forskere? Dette er noen av spørsmålene som ble stilt danske Lene Hansen, professor, Institut for Statskundskab, Københavns Universitet; norske Inger Skjelsbæk, assisterende direktør og seniorforsker ved PRIO; og svenske Ann Tows, universitetslektor ved Högskolan Väst i Trollhättan.

Disse tre entret forskningsfeltet internasjonal politikk fra radikalt forskjellige retninger. Lene Hansen skulle egentlig studere naturvitenskap, men innså etter seks måneder at dette slettes ikke var noe for henne. Det skulle bli hennes «superengasjerte» foreleser i tredje året på samfunnsvitenskapelige studier ved Københavns Universitet, Ole Wæver, som vekket interessen for internasjonal politikk. Det vites ikke, som hun selv hevder, om hun faktisk ville studert hva det så skulle være dersom hun hadde møtt en like fascinerende foreleser som arbeidet med et annet tema. Inger Skjelsbæk ble tidlig interessert i politiske spørsmål gjennom hennes far, Kjell Skjelsbæk, som blant annet var direktør på PRIO og NUPI. Hun husker særlig et hjemmebesøk av en jødisk familie hvis historier gjorde sterkt inntrykk. Skjelsbæk var derimot ikke interessert i å studere statsvitenskap. Hennes interesse var mennesker i konfliktsituasjoner, noe hun følte kunne studeres bedre som «politisk psykologi» (som ikke er et akademisk felt i Norge) heller enn som statsvitenskap. Ann Towns begynte sin karriere som menneskerettighetsaktivist i Latin-Amerika, men fant ut at hun ønsket seg tilbake til akademia. Under veiledning av Kathryn Sikkink ved University of Minnesota tok hun en doktorgrad i statsvitenskap, samt en «Ph.D. minor» i kjønnsstudier, et tema hun hadde vært interessert i siden hun studerte til bachelorgrad.



HER (Hilde Eliassen Restad): Dere har alle tre brukt kjønn i deres forskning. Hvordan utviklet dere egentlig deres forskerinteresser, og hvilken rolle har kjønn spilt i denne sammenheng?



LH (Lene Hansen): De temaene jeg har lært om har alltid involvert identitetspolitikk. Den teoretiske bakgrunnen min har vært fransk filosofi og poststrukturalisme, noe som ble min port inn i IR og derigjennom politikk omkring identitetsspørsmålet, for eksempel i det tidligere Jugoslavia. Hvordan identitet konstitueres, for eksempel i forhold til krigen i Bosnia, er meget viktig: Balkan-krig vs. folkemord? Dette oppfattes som radikalt forskjellige situasjoner, avhengig av hvordan man konstituerer de forskjellige aktørenes identitet. Denne interessen utviklet seg fra debatter om Bosnia til en videre interesse i mitt arbeid. Avhandlingen min inneholdt et kapittel om kjønnsdimensjonen i Balkan-konflikten og ble deretter en egen artikkel. For halvannet år siden skrev jeg en bok sammen med Barry Buzan om utviklingen av «sikkerhetsstudier», og her er feministiske sikkerhetsstudier en del av analysen selv om dette ikke er i tittelen. For øvrig tror jeg de to artiklene jeg skrev om gender issues («The Little Mermaid's Silent Security Dilemma and the Absence of Gender in the Copenhagen School», Millennium (2000) og «Gender, Nation, Rape: Bosnia and the Construction of Security», International Feminist Journal of Politics (2001), red. anm.) er de som er mest siterte av mine arbeider.



IS (Inger Skjelsbæk): Min innfallsvinkel i forskningen er hvordan psykologiske kjernetemaer, særlig ulike identitetskonstruksjoner, blir formet politisk. Jeg leser de politiske strukturene gjennom individer og de subjektposisjoner individer kan innta, gitt de politiske strukturene som omgir dem. Men selv om det var psykologien som ledet meg til politikken, hadde jeg alltid lyst til å jobbe med politiske spørsmål. Jeg ønsket å studere psykologi for å studere menneskelige erfaringer i voldelige konflikter. Her fikk jeg veiledning av min far, som sa: «Se på hva de studerer på PRIO!» Jeg hadde en kortvarig drøm om å bli psykolog, men den forsvant fort (jeg sa nei takk til embetsstudium i psykologi). Så jeg var egentlig meget målbevisst i min psykologiutdanning, men det hadde likevel vært fint med noe bakgrunn i statsvitenskap eller IR. Jeg har faktisk ingen fag i dette. Det var derimot ikke forutbestemt at jeg skulle studere «kvinnespørsmål», men mens jeg gikk på psykologi hadde vi et kurs om kjønnsteori, noe jeg i utgangspunktet var skeptisk til. Men det åpnet faktisk en ny horisont, da det var meget teoridrevet – noe jeg fant interessant – samt at det ga meg nye perspektiver på ting jeg allerede hadde lært. Hovedfagsoppgaven ble da tematikken om kvinner i krig. Jeg fant det interessant å se på hvordan det er å være kvinne i en situasjon som vanligvis er tenkt på og forstått som maskulin (krig). Hva er kvinnelig identitet i en krigssituasjon, hvilke subjektposisjoner kan kvinner innta i ulike væpnete konflikter? Jeg karakteriserer meg for øvrig som fredsforsker, fordi det er ikke kjønn i seg selv, men kjønn i krig jeg er interessert i. Kjønn er et organisatorisk prinsipp for hvordan kriger utkjempes. Doktorgraden min handlet derfor om seksualisert vold i krig.



HER: Er ikke dette en deprimerende tematikk å jobbe med? Kvinner som voldtas i krig?



IS: Jo, men det er det med psykologifagets natur også: man er trent i å gå inn i menneskehetens ulike, men også mørke sider. Jeg har jobbet såpass lenge med dette temaet at jeg har opparbeidet meg en toleranse for andre menneskers lidelser og ondskap. Jeg blir mindre sjokkert over ting jeg hører og leser i dag enn før. Da jeg gjorde feltarbeid i Bosnia, ble jeg til tider emosjonelt utmattet. Men så tenker jeg at det er jo greit. Det er jo virkeligheten. Man skal ikke være redd for dette. At voldtekt i krig blir karakterisert som en internasjonal forbrytelse kan også være til hjelp for kvinner som har opplevd disse overgrepene, for da blir det noe mer enn kun en personlig skamfull hendelse. Deres erfaringer får større betydning og settes inn i en ny sammenheng.



AT (Ann Towns): Jeg var interessert i kjønnsproblematikk siden slutten av mitt bachelorstudium ved University of Nebraska–Lincoln, men dette var et forskningsspørsmål som først ble fullt utviklet ved Minnesota. Der hadde de et fantastisk program i kjønnsstudier som jeg tok en «minor» doktorgrad i ved siden av statsvitenskap. Jeg søkte hovedsakelig på Minnesota på grunn av Kathryn Sikkink og deres tilbud innen temaer som menneskerettigheter og kjønnsstudier.



HER: Hvordan vil du karakterisere det å være kvinnelig IR-forsker?



LH: I forhold til min karriere har ikke mitt kjønn betydd mye, selv om jeg var eneste kvinnelige medarbeider i min forskningsgruppe da jeg som student jobbet ved COPRI (Copenhagen Peace Research Institute), en jobb Wæver skaffet meg. De aller fleste miljøene jeg har jobbet i har bestått av et flertall menn, men dette var aldri noe jeg egentlig tenkte så mye over. Jeg tenkte mer over aldersdimensjonen – at jeg var ung og studerende, deretter ung og jobbsøkende. Heldigvis var COPRI lite hierarkisk, og Buzan og Wæver var veldig åpne og inkluderende. Jeg fikk for eksempel presentere paper som student der.



IS: Her må man ha et komparativt perspektiv. Det er selvsagt meget stor forskjell på norsk og amerikansk akademisk virkelighet. Men det er jo en mannsdominert bransje i Norge også. Jeg føler meg nok ikke begrenset av at jeg er kvinne og jobber med kjønn, da jeg alltid har følt at PRIOs ledelse har vært støttende til dette, og jeg har for eksempel ikke hatt problemer med å skaffe finansiering til mine prosjekter. Dermed har jeg ikke opplevd dette som en «kamp». Det er også vanskelig å se meg selv utenfra, da jeg jo alltid jobber med kjønn og jobber med mange kvinner. Siden FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet ble vedtatt, har dette feltet fått mer akademisk respekt. Også flere menn blir interessert i denne problematikken. Jeg merker for eksempel på ISA- (International Studies Association) konferansen at et økende antall menn kommer på «kjønnspaneler», og merker også økende interesse for dette internt i PRIO.



AT: Vanskelig spørsmål! Man må for det første skille det å være kvinnelig IR-forsker fra det å være en som forsker på kjønn i IR, da man gjerne ikke får like mye respekt fra de mer «mainstream» IR-gutta når man er en «gender person». For det andre er det jo generelt et ønske om flere kvinnelige forskere i statsvitenskap både i Sverige og i USA, men problemet er at man gjerne ønsker at disse kvinnelige forskerne skal komme uten «bagasje». Med andre ord, de skal ikke ha familieforpliktelser. Så lenge du ikke oppfører deg som en kvinnelig IR-forsker, så kan det å være kvinne være til fordel. Jeg vil for øvrig understreke at dette er basert på observasjoner jeg har gjort, jeg klager ikke!



HER: Har du noen gang følt at du har vært i situasjoner som mannlige forskere ikke ville vært i?



LH: Nei, det må jeg si at det synes jeg ikke.



IS: Ja, det var en gang, det var et seminar på PRIO da jeg var hjemme med mitt første barn, midt i ammefase og ammetåke. Jeg skulle likevel være til stede, da seminaret var om seksualisert vold og inkluderte en kjent amerikansk professor. Etter seminaret skulle jeg få «audiens», og der kom jeg med babyen under armen og var helt ærlig ganske surrete i hodet da jeg ble bedt om å beskrive mitt doktorgradsprosjekt, som da var i startfasen. Han gjorde det ikke noe lettere heller. Han avsluttet samtalen med en røff avvisning og sa: «unnskyld meg, men jeg tror aldri du kommer til å få noe publisert noe på den tematikken der». Det han ikke visste var jo at jeg allerede hadde publisert i EJIR på akkurat dette temaet. Og det sa jeg til ham, mens jeg overleverte ham artikkelen. Da ble han helt taus, og samtalen stoppet.



AT: Er litt usikker på hva du mener med det, men min følelse er at det fortsatt er relativt få mannlige forskere som er interessert i å overvære paneler/konferanser som handler om kjønn og IR. Dette er ganske åpenbart når man ser på hvem som deltar på kjønnspaneler eller FTGS- (Feminist Theory and Gender Studies) seksjonen på ISA-konferansen. Så på den måten er jeg konstant i situasjoner med få mannlige deltakere. Jeg lurer jo på om denne tilsynelatende manglende mannlige interessen for kjønnsdimensjonen i IR også indikerer en ukomfortabelhet med å være i mindretall i profesjonelle sammenhenger?



HER: Føler du deg bås-satt eller forhåndsdømt pga. ditt kjønn?



LH: Neida. Dette er vanskeligst før man publiserer, da man blir sett av andre gjennom «bakgrunnsvariabler» som hvilket universitet man studerer ved, hvem ens veileder er, hvor gammel man er osv. Når man publiserer og kommer med i forskjellige nettverk, blir man i høyere grad et «navn». Jeg fikk et meget godt nettverk gjennom COPRI, og hadde meget gode mentorer i Buzan, Wæver og Alexander Wendt, som var min veileder ved Yale, hvor jeg var Ph.D.-student i over ett år. De to tingene som var mest betydningsfulle for min karriere, især i starten, var at jeg fikk Wæver som foreleser og deretter at jeg ble en del av miljøet på COPRI.



IS: Jeg har opplevd å bli kløpet i kinnet med kommentaren «du er så søt» av en mannlig professor. Jeg ble helt målløs og ville gjøre noe tilbake for å avvæpne ham på samme måte, men kom ikke på noe. Det skulle jeg ønske jeg hadde gjort. Jeg har også hatt andre erfaringer hvor mannlige kolleger i akademia har kommentert utseendet mitt eller det at jeg er kvinne i settinger hvor dette er helt irrelevant. Slike småkommentarer gjør at det kan være ekstra vanskelig å mobilisere akademisk selvtillit. Det blir en påminnelse på at det ikke alltid er slik at man først og fremst blir ansett som en akademisk kapasitet på sitt felt, men som en kvinnelig forsker på feltet. Den mannlige akademikeren er fremdeles normen, og for mange er en kvinnelig forsker fremdeles en annen type forsker.



AH: Nei, jeg tror ikke jeg har blitt diskriminert på grunn av mitt kjønn. Samtidig har jeg også opplevd slike ting som Inger Skjelsbæk beskriver – kommentarer om utseendet mitt fra mannlige kollegaer i forskjellige situasjoner. Dette fikk meg til å føle meg intellektuelt nedvurdert, særlig fordi disse kommentarene ikke ble fulgt opp med noen form for interesse i mitt akademiske arbeid. Dermed var mitt inntrykk at jeg ble ansett som et pent ansikt heller enn en likeverdig kollega.



HER: Hvilke råd vil du gi til kvinnelige Ph.D.-studenter?



LH: Benytt deg av de muligheter som du får – bli en del av og engasjer deg i de forskningsmiljøer som finnes! Det er viktig å delta på konferanser og knytte kontakter og vennskap blant dine jevnaldrende kollegaer – det er bare utrolig viktig å knytte forskningskontakter. Danmark hadde en stor undersøkelse noen år tilbake for å finne ut av hvorfor Ph.D.-studenter ikke fullfører, og de fant hovedsakelig to årsaker: den første var problemer med veiledning, og den andre var at man ikke følte at man var en del av et forskningsmiljø. Dette er viktig både akademisk og sosialt.



IS: Et råd som gjelder for alle, er at det aller viktigste er å skrive om et tema som man er engasjert i, fordi man skal leve med dette temaet mye lenger enn selve skrivingen varer. Å velge et «hot» tema man ikke egentlig liker, gjør at man slites ut. Karrieren kommer til å koste såpass mye, særlig hvis man skal ha barn, at man må være engasjert i det man forsker på! Lytt og lær av mennesker rundt deg som bygger deg opp, og ignorer de som bygger deg ned. Når det gjelder kvinnelige studenter, så må man ikke være «snill pike»! Ikke bruk tid på å få alle til å like deg eller være perfeksjonisten som leser alle bøkene før du kan skrive en eneste setning, det man gi slipp på. Det finnes også et nettverk for kvinner som jobber med forsvars- og sikkerhetsspørsmål i Norge som Laila Bokhari dro i gang, det heter Women and Security Network. Søk nettverk på ulike områder, både for å få støtte kvinner imellom, men også andre nettverk som gir deg kontakter og nye horisonter på hvordan det akademiske virket kan fortone seg.



AT: Viktige elementer som bidrar til en suksessrik karriere er blant annet tilgang til uuttalt kunnskap om profesjonen, adgang til profesjonelle nettverk samt selvtillit. Forskning viser at kvinnelige Ph.D.-studenter innehar betydelig mindre av disse tre elementene enn deres mannlige motparter – de er betydelig mer isolerte fra viktige profesjonelle nettverk, noe som til dels er skyld i at de har mindre adgang til uuttalt kunnskap, og har også mindre selvtillit enn deres mannlige kollegaer. Så mitt råd til kvinnelige Ph.D.-studenter er å finne seg en mentor, en feministisk mentor (mann eller kvinne), som tar ansvar for deres profesjonelle utvikling og innvier dem i profesjonens hemmeligheter, samt introduserer dem for viktige nettverk. Dersom det ikke er mulig å skaffe seg en mentor, burde man jobbe hardt for å etablere sine egne nettverk og finne ut av de uskrevne reglene i profesjonen sin. Dette TRENGER du for å oppnå akademisk suksess. Det å skrive en fantastisk avhandling er dessverre ikke nok i seg selv, særlig ikke i Sverige. Det er dog vanskeligere å gi råd om hvordan styrke ens selvtillit, særlig siden ens selvtillit ser ut til i stor grad å være et produkt av institusjonelle prosesser (seminarkultur, profesjonelle verdier om hva som teller som «ekte» IR etc.). Men når det er sagt, så ønsker jeg å peke på det følgende: (1) Ikke plukk et marginalt tema fordi du er redd for akademisk debatt – kast deg ut i de store debattene og temaene; og (2) ikke perfeksjoner tekstene dine slik at det unødvendig utsetter publikasjoner.



I mine intervjuer var barn et tema som stadig ble nevnt av Skjelsbæk og Towns.

Skjelsbæk var klar på at det å ha barn er en stor utfordring når man er i startfasen av en karriere som akademiker. «Jeg fikk mine to barn da jeg var doktorgradsstudent, og det forskyver veldig ens framdrift», sier Skjelsbæk. «Mine barn sov ikke om natten, finansieringen min løp ut, og jeg måtte jobbe med andre prosjekter samtidig som jeg fullførte oppgaven». Samtidig påpeker Skjelsbæk at dette er for luksusproblemer å regne i forhold til andre land. Men luksusproblem eller ei, utfordringen er jo at en avhandling krever konsentrasjon over tid, og «barn bryter helt klart en slik konsentrasjon». Skrivingen avbrytes av barnehagehenting etc. Forskere skriver jo gjerne sine artikler på fritiden, og det har man ikke som småbarnsforeldre. Derfor blir det nok slik at man i en periode er mindre produktiv og får publisert mindre enn de som ikke har små barn. Her ser vi igjen problematikken som min egen kvinnelige professor fra University of Virginia påpekte. Samtidig mener Skjelsbæk «veldig sterkt at det å være et godt, helt menneske gir perspektiver på det man forsker på».

Ann Towns illustrerer på sin side logikken i kvinnelige forskerers karrierevalg: de er ikke alltid basert på profesjonelle hensyn. Fra å studere ved ett av USAs beste universiteter i statsvitenskap (Minnesota) under kjente navn som Kathryn Sikkink og Raymond Duvall, samt jobbe ved University of Delaware, har hun nå flyttet til Sverige og jobber ved en relativt ukjent institusjon – i hvert fall for amerikansk akademia. Hun karakteriserer dette selv som «stereotypisk kvinneoppførsel»: flyttingen ble gjort av familiehensyn. Jeg spurte Towns om hun merket noen forskjell mellom det å være kvinnelig forsker i amerikansk IP samtidig som hun var mor, kontrastert med det å nå være i Sverige. Hennes svar var – muligens for noen – noe overraskende: University of Delaware var meget fleksible da hun ble mor. Og profesjonelt sett oppfattet hun det som enklere å være en kjønnsforsker i USA enn i Sverige. Dette fordi miljøet i Sverige er såpass lite at der er få store kvinnelige navn, og mindre interesse for et slikt forskningsfelt enn hun fant i USA. Men hun tar samtidig høyde for at dette er et resultat av hvor hun studerte og jobbet – hun søkte helt klart ut institusjoner som var åpne for kjønnsrelatert IR-forskning. Den klassiske kjønnsdynamikken rundt det å bli mor er derimot alltid til stede, uansett land: kvinner får barn akkurat når de er i sin karrieres startfase. Dermed vil deres mannlige kollegaer normalt sett klatre raskere opp karrierestigen. Særlig er dette et problem hvis du ikke har en fast stilling – finner du ikke det, kan det være du rett og slett forsvinner fra jobbmarkedet i det store og hele, sier Towns.



HER: Et litt større og svevende avslutningsspørsmål: Hva tror du vil være de viktigste spørsmålene man stiller i IR-feltet om ti år?



LH: Oi …! Ti år er vanskelig. Men jeg tror den måten kommunikasjonsteknologi og måter å kommunisere på samspiller med global ulikhet (økonomisk, sosialt, politisk), vil være et stort forskningsfelt. Ta for eksempel Irans grønne bevegelse, her spiller muligheten til å komme i kontakt med hverandre en grunnleggende rolle. Dette er mer komplisert enn at «mer teknologi fører til mer aktivisme», selvsagt, men hvis man sammenligner med hvordan aktivisme foregikk for 20 år siden (for øvrig min første konferansedeltakelse) – når der ikke fantes epost eller internett – da skjønner man hvor store endringene har vært. Hvordan vi kommuniserer med hverandre og skaffer forskningsmateriale på, er blitt fullstendig revolusjonert.



IS: Jeg tror at noe av det viktigste å forske mer på i årene som kommer er hva som skjer etter at en væpnet konflikt er over. Post-konflikt fasen er vanskelig, sårbar og ofte lang. Det er en betegnelse på en fase som verken er krig eller fred, men noe midt imellom. I denne fasen er det kanskje stor internasjonal tilstedeværelse om det har vært en internasjonal intervensjon, eller det kan være en sårbar fredsavtale som gjør at faren for utbrudd av ny konflikt er stor. Situasjonen for kvinner er ofte veldig vanskelig i denne fasen, og det viser seg at selv om den militære sikkerhetssituasjonen er avklart, så er ofte sikkerhetssituasjonen for kvinner uforandret eller kanskje til og med verre. På PRIO gjorde vi i 2010 en studie som viste at vold mot kvinner ikke går ned etter en konflikt, men at den fortsetter med uforminsket styrke i hvert fall fem år etter at en konflikt er over. Det later til at de som har båret våpen under konflikten altfor ofte fortsetter å utøve vold etter fredsavtale, og denne volden er uten våpen og mot kvinner. Dette trenger vi å vite mer om for å kunne ha mer nyansert kunnskap om hvilke sikkerhetsbehov en befolkning har etter at en konflikt er over. I bunn og grunn handler dette om å nyansere forståelsen av hva fred er og hva det er man skal oppnå med enten fredsavtaler eller intervensjon; bare slutt på drapshandlinger eller mer?



AT: Å jøye meg. Jeg aner virkelig ikke. Det virker ikke på meg som om IR er i en fase hvor det pågår en rivende utvikling, noe som gjør det vanskelig å forutse framtidige trender. Forhåpentligvis vil det såkalte «practice turn»-perspektivet være godt etablert om ti år, slik at etnografiske og andre praksisorienterte tilnærminger (noe som kjønnsbasert IR jo har brukt og utviklet en god stund nå) vil være sentrale da.



Etter samtalen med disse tre imponerende kvinnene ble jeg slått av hvor viktig det har vært for alle tre å ha gode mentorer og (ja, også) døråpnere tidlig i karrieren sin. Hansen har hatt et nært og godt samarbeid med Ole Wæver – et viktig navn i IR-feltet – noe også som førte til en jobb ved COPRI. Her fikk Hansen ytterligere utvidet sitt forskernettverk og brynt seg som student på etablerte forskere på seminarer og konferanser. Her møtte hun også en annen viktig IR-figur, nemlig Barry Buzan, nå en god venn og samarbeidspartner.

Skjelsbæks veileder gjennom ti år, professor ved NTNU Hjørdis Kaul, «lærte meg å være en god forsker», sier Skjelsbæk. Kaul ga henne gode personlige råd som å passe på å leve sitt liv og ha fritid. «Hun lærte meg å mestre det å være akademiker», sier Skjelsbæk. Siden har hun for øvrig jobbet veldig tett med Helga Hernes, som hun definitivt kategoriserer som en mentor.

Towns var heldig nok til å ha både kvinnelige og mannlige mentorer. Hennes veileder, Kathryn Sikkink, gav henne verdifulle råd om karriere, publisering, jobbvalg og balansen mellom familie og arbeid. Hun hadde også Raymond Duvall som intellektuell mentor, og fikk mye hjelp av ham i doktorgradsskrivingen selv om han ikke var hennes formelle veileder. Towns var også så heldig å bli tatt under vingen av en professor ved navn Sally Kenney, som faktisk ikke jobbet på samme fakultet en gang, men på Minnesotas Humphrey School of Public Affairs. Dette var en god opplevelse, sier Towns, da Kenney lærte Towns all den uuttalte kunnskapen man burde ha som framtidig akademiker; nemlig hvordan oppføre seg på konferanser, hvordan publisere en artikkel, hvordan takle at en artikkel ikke blir antatt og så videre. Kenney var den som oppfordret Towns til å publisere sin første akademiske artikkel, og fungerte som døråpner på konferanser ved å introdusere henne for andre kjente professorer.

Så ut og finn dere mentorer, jenter!