Den frie verdens ledere må ha trukket et lettelsens sukk da Tripoli falt til opprørsgruppene. Til tross for engasjementet fra verdens fremste militære allianse og de tre mest formidable militærapparatene i verden, krevdes det mer enn fem måneder med flyangrep fra NATO for å hjelpe opprørerne til seier over en tredjerangs despot. Gaddafis fall er bra for det libyske folket, men hvilke lærdommer kan trekkes for andre opprør og for USA?

Gaddafi klarte seg ikke så aller verst

Håpet for de landene som grep inn i Libya for å hjelpe opprørerne, er at deres engasjement vil signalisere at Vesten er rede til å beskytte truede folkegrupper, fremme sine verdier og forhindre diktatorer fra å knuse sivilbefolkningen. Det er ikke gitt at dette er lærdommen andre diktatorer trekker fra denne krigen.

For å gi et visst kvantitativt perspektiv: USA brukte omtrent 687 milliarder USD over forsvarsbudsjettet i fjor, Frankrike 610 milliarder USD og Storbritannia 570 milliarder USD. Libya brukte for sin del 1.1 milliarder USD. Å holde igjen mot verdens mektigste militærallianse i fem måneder (eller mer, hvis målestokken er Gaddafis tilfangetaking eller død snarere enn kontroll over territoriet) basert på en drøy promille av forsvarsutgiftene, er en ganske god avkastning på investeringen.

Kvalitativt var det tydelig at vestmaktene var uvillige til å sette inn bakkestyrker. Hvis Gaddafi hadde klart å opprettholde en fastlåst situasjon, noe han nesten gjorde, ville vestmaktene ha blitt stilt overfor det samme ubehagelige valget Serbia presset frem i løpet av Kosovokrigen i 1999: Å oppgi målsetningene for krigen, eller å øke innsatsen ut over det som kan forsvares med hensyn til interesser og overfor folkeviljen

Gaddafi kan ennå være i stand til å stikker kjepper i hjulene, ved å inspirere til fortsatt vold eller et opprør som diskrediterer de nye politiske makthaverne. Det er også klart at hvis han ikke hadde holdt en spesifikk tale som vestlige regjeringer kunne vise til som oppfordring til folkemord, ville han sannsynligvis fortsatt ha sittet ved makten i et samlet Libya. Her har vi begynnelsen på en oppskrift for de som ønsker å bevare politisk makt gjennom voldsmakt, en oppskrift som innebærer: (1) Ikke gi internasjonale organisasjoner noe påskudd til å utstede mandater, (2) snakk mykt men opptre hardt, (3) minimer de potensielle militære målene for vestlige luftstyrker, (4) hold ut lenge nok til at vesten går lei av krigen, (5) diskrediter den nye regjeringen.

Opprørene fortjener seierskransen

Selv om NATO ga essensiell militær assistanse, noe som hindret Gaddafi-regimet i å utnytte sin militære overlegenhet, så var det opprørerne som vant denne krigen. Dette har de gjort, i hvert fall inntil videre, uten å samtidig utløse borgerkrig som bieffekt – en åpenbar mulighet i et samfunn som er så oppsplittet som det Libya har vært. Til tross for deres uerfarenhet på slagmarken og i statsstyrelse, har opprørslederne gjort ypperlige valg. De nedkjempet en overlegen motstander; bygget allianser på tvers av lokalsamfunn; gjenopprettet raskt ro og orden i byene hvor de drev regjeringsstyrkene ut; motsto fristelsen til plyndring og represalier, understreket at rettssystemet skulle håndtere regimets ugjerninger; søkte internasjonal støtte på forbilledlig måte og unnlot å irritere koalisjonen ved å gi den skylden når ting gikk galt.

Samlet sett er dette intet mindre enn imponerende. Opprørere har gjort nesten alt riktig. La oss håpe at de valgene som Libyas nye ledere har truffet vil bli eksempler til etterfølgelse for frihetskjempere i andre deler av verden. La oss imidlertid ikke (som Obama-administrasjonen synes å gjøre) legge opp strategien for å håndtere fremtidige opprør, basert på at disse lykkelige omstendighetene vil være normen.

Det finnes ingen «Europeisk sikkerhets- og -forsvarsidentitet»

De siste 20 årene har tilhengere av tettere europeisk integrasjon ivret for fremveksten av et «felles europeisk perspektiv» på forsvar. De hevdet at europeiske sivilsamfunn som kunne være tilbakeholdne med økonomisk støtte til militære styrker innen NATO-kontekst, ville være mer sjenerøse når de samme styrkene var en del av det europeiske prosjektet. Det var klart allerede før finanskrisen, at det ikke var noen større entusiasme for å bruke penger på EU-styrker enn på NATO-styrker. Det var heller ikke noe sammenfall av synspunkter omkring forsvarsspørsmål: Storbritannia og Frankrike tenkte fortsatt som stormakter, Tyskland så ut til å unngå ansvar, Italia brisket seg uten mål og mening, nye NATO-medlemmer fokuserte på territorialforsvaret, mens de gamle allierte hadde fått en territorial buffer som gjorde dem mindre bekymret

USA fryktet i utgangspunktet marginalisering som følge av et samlet Europa, men det har nå vært klart i noen år at bekymringen heller burde være for et Europa som er uvillig eller ute av stand til å delta effektivt i felles militær virksomhet. Krigene i Irak og Afghanistan synliggjorde og utdypet mangelen på et felles politisk perspektiv og en felles militær styrke blant USAs allierte. Libya har gjenoppvekket troen på at Storbritannia og Frankrike er villige til å lede militære operasjoner, men har også vist begrensningene i deres evne til å kjempe uten amerikansk hjelp. Eller, for å være mer presis: Libya synliggjorde spennet mellom europeernes ambisjoner og hvilken risiko de er villige til å løpe for å realisere disse ambisjonene.

På toppen av dette har vi også den skammelige stemmegivningen til Tyskland i FNs Sikkerhetsråd og tilbaketrekkingen av tyske styrker fra NATO-oppdrag som kunne tolkes som bistand til krigføringen, samt Tyrkias vingling. Tyrkia kan unnskyldes for å ha famlet seg frem til en bedre politikk, men Tyskland bør ikke gis noen slik unnskyldning.

Dette er fremtidens NATO

De allierte som deltar i Libya, er frustrerte over at færre enn halvparten av NATOs tjueåtte medlemmer deltar i operasjonen i det hele tatt, og at mindre enn en tredjedel deltar i selve angrepene. Men denne a la carte-tilnærmingen er NATOs fremtid, og det er ikke noe dårlig resultat. Alternativet er et NATO som trekker seg tilbake og kun bryr seg om territorielt forsvar av sine medlemsland, og det er et NATO av liten verdi for USA. USA trenger partnere som er villige til å melde seg frivillig og bidra til å løse problemer der disse problemene forekommer.

Hvis NATO skulle kreve at alle medlemmer måtte delta aktivt i enhver militær operasjon, ville dette bare medføre at regjeringer nektet å gi sin sanksjon til NATO-operasjoner. Den enstemmige tilslutningen som kreves i NATO er en betydelig legitimerende faktor, ved at den demonstrerer at verdens mektigste demokratier godkjenner bruk av militærmakt. Dette er det nærmeste vi kommer en «demokratisk konsert» og det er internasjonalt nyttig, spesielt hvis en sikkerhetsrådsresolusjon ikke kan oppnås.

NATO-medlemmene har forskjellige interesser, samt ulik støtte i befolkningen for bruk av militærmakt og ulik balanse på statsbudsjettene, hvilket kan gjøre finansiering av deltakelse mer eller mindre vanskelig. Gitt Hellas' økonomiske situasjon, er det for eksempel vanskelig å argumentere for at de burde bidra for fullt i Libya. Hellas hindret imidlertid ikke sine allierte fra å handle, og det er verdifullt i seg selv.

Det NATO kanskje burde vurdere, er en endring i retning av felles finansiering for militære operasjoner. Et spleiselag ville gjøre det lettere for flere å delta, ikke minst for de mindre velstående landene, og det ville sette fart på styrkemoderniseringen deres. På den annen side ville et spleiselag også gjøre det vanskeligere å bli enige om operasjoner. Nå er det de landene som er mest engasjert som betaler den største regningen og bærer den største risikoen.

FN-resolusjoner blir vanskeligere

Både Kina og Russland var godtroende nok til å gi vestlige makter det nødvendige manøvreringsrommet de trengte for å gripe inn i Libya. De lovet at de ville forhindre folkemord, men begynte i stedet med å bevæpne opprørerne (i strid med våpenembargoen), anerkjenne opprørernes råd som den legitime regjeringen i landet, gi det tilgang til Gaddafi-regjeringens midler, forsvare den voldelige styrtingen av Gaddafi-regjeringen, samt tilslutning til å angripe militære så vel som politiske mål.

I så måte satt ikke bare FN-mandatet en presedens den kinesiske regjeringen kan komme til å angre på, men det viste seg også å være en ineffektiv garanti mot spredningen av vestlige verdier. En internasjonal «rett til å beskytte» folk mot deres regjeringer har blitt gitt mer støtte, og Kinas aksjer som en alliert for despoter (som mye av landets merkantilistiske politikk i Afrika og andre steder er basert på) falt tilsvarende i verdi.

Men både Russland og Kina har begge klaget bittert over vestlige lands overskridelser av FN-mandater. De kommer derfor utvilsomt til å kreve flere restriksjoner i fremtidige resolusjoner, samt kreve at Vesten betaler en høyere pris for fremtidige mandater. Vestens klart synlige overskridelser av mandatet i dette tilfellet vil tjene som en advarsel til Kina og Russland om ikke å gi støtte til mandater for tilfeller – som Syria – der utfallet er mye viktigere for Vestens interesser.

Å lede bakfra = back seat driving

Obama-administrasjonen har helt rett i at det er i USAs interesse å både styrke og gi ansvar til allierte slik at byrden med å opprettholde den internasjonale orden deles. Men de konkrete valgene administrasjonen foretok seg med hensyn til Libya vil minske heller enn øke sannsynligheten for at andre stater påtar seg dette arbeidet i fremtiden. Allierte må få sin del av æren for resultatene som oppnås; de må oppmuntres.

President Obama uttalte seg ikke om krigen i forbindelse med den jobben de allierte gjorde. Både han og hans FN-ambassadør hevdet gjentatte ganger at USA var den avgjørende makten bak Sikkerhetsrådets resolusjoner som Storbritannia og Frankrike skrev og forhandlet. Utenriksminister Clinton deltok i NATO-drøftinger uten at USA hadde noen avklart posisjon, og forsinket dermed allierte som var villige til å gripe inn på et tidlig tidspunkt. USA gjorde det videre klart at operasjonen var avhengig av amerikanske styrkers deltagelse. Forsvarsminister Gates kunngjorde hvor raskt europeerne hadde vært tvunget til å tigge om våpen de manglet, og advarte om at USA ikke ville fortsette å bære en uforholdsmessig stor del av NATOs kostnader. Dette er ikke handlingene til en administrasjon som støtter opp under alliertes suksess. Obama-administrasjonen burde gå tilbake og studere den disiplinerte oppførselen til Clinton-administrasjonen under FN-operasjonen i Øst-Timor, der USA støttet opp om Australias lederskap. I femten år etter dette har USA dratt nytte av Australias støtte og deltakelse i andre kriger.

Krigen som er enklest å vinne, er ikke alltid den viktigste

Allierte – USA inkludert – påtok seg å hjelpe de libyske opprørerne fordi det så ut til å være gjennomførbart. Dette er et langt fra uviktig kriterium, men det bør ikke være det eneste. Alle amerikanske regjeringer beregner hvorvidt mål kan oppnås til en rimelig risiko og kostnad, beregnet i liv, penger, og oppmerksomhet som tas fra andre saker. Men Obama-administrasjonens sprikende forklaringer på hvorfor intervensjon i Libya var i USAs interesse – forsvarsminister Gates og den militære ledelsen sa plent rett ut at det ikke var det, utenriksminister Clinton sa først ja, og omformulerte det så til ja fordi det betød noe for USAs allierte, mens andre deler av Obama-administrasjonen argumenterte for å forsvare FNs rett til beskytte og forsvare USAs verdier, eller styrke multilateralismen. Alt dette formelig skrek ut hvor begrenset USAs interesse i utfallet i Libya har vært.

Der marginale interesser kan oppnås til en akseptabelt lav kostnad, kan de være verdifulle skritt i retning av en bedre internasjonal orden. Men de er ingen erstatning for å kjempe de krigene som er viktigst for USA og i den grad en president bruker sin kapital på det marginale, er det mindre igjen til det viktige. Sammenligningen med Syria er illustrerende. Ikke bare ville det å styrte Assad-regjeringen hjelpe en befolkning som har lidd lenge nok, men man ville også fjernet en regjering som motarbeider amerikanske interesser og hindret Irans videre innflytelse i Syria, Irak, Libanon og Palestina.

I tillegg til dette forvirrer marginale kriger både allierte og fiender. Burde syriske demonstranter bli inspirert (som president Obama antyder) av vår vilje til å hjelpe libyske demonstranter, eller oppmuntrer USA dem til å løpe en risiko der viljen til å hjelpe er en bløff?

Tilbake til «stand-off» kriger

På 1990-tallet ble USA langt mer sikkert som følge av det sovjetiske imperiets oppløsning. Risikoen for kjernefysisk krig ble kraftig redusert, og tidligere fiender ble potensielle partnere. Å styre gjennom denne transisjonen var selvfølgelig ofte risikabelt, og det oppsto nye trusler der stater viste seg ute av stand til å utføre sine funksjoner uten ekstern bistand. Selv om de største truslene ble redusert, ga en mindre strukturert internasjonal orden følelsen av en spredning av mindre, men likevel dødelige trusler: kjernefysisk spredning, terrorisme og pandemier.

Gjennom fire administrasjoner har den amerikanske regjeringen forsøkt å håndtere disse nye truslene ved å veksle mellom sterkt engasjement i nasjonsbygging på den ene siden, og overseelse av kampen mennesker har ført i samfunn tynget av repressive eller udugelige regjeringer på den annen. Intellektuelt sett har USA fortsatt ikke funnet ut av hvorvidt det som skjer internt i andre stater er en sikkerhetstrussel. Som en følge av dette svinger USA mellom opprørsbekjempelse («counterinsurgency») og «stand-off» kriger som militær strategi.

Men hvis man mener at andre samfunns problemer ikke er en sikkerhetstrussel for USA, eller at de kan håndteres ved å ta tak i kun de truslene som kan utgå fra disse statene, da trenger ikke USA kjempe kriger av den typen vi har i Irak og Afghanistan. USA kan stå i stand-off utenfor disse landene og slå til militært mot dem for å straffe fiender og de statene som støtter dem. I tillegg kan USA hjelpe til å styrte regjeringer ved å støtte opprørere, som man gjorde i Libya, til svært liten risiko eller kostnad (Libya har så langt kostet under en milliard dollar, som er en niendedel av det USA bruker hver eneste måned i Afghanistan).

En slik strategi gir imidlertid ikke mye innflytelse over den videre utviklingen i disse samfunnene. Det er i stater uten evne eller vilje til å styre sine landområder at problemer som terrorisme og kriminell aktivitet oppstår. Det er i stater som mislykkes i å håndtere globaliseringens endringer og kravene som stilles av borgere, at ekstremisme slår rot.

Man kan håpe at USA har lært, og at etterretningssystemene og allianseforholdene som har blitt bygd de siste femten årene, vil gjøre det mulig for USA å håndtere disse truslene med mer kunnskap og mindre militærmakt. Men det er like mulig at USAs og andre ledende stormakters motvilje mot å kjempe disse krigene, eller å utkjempe dem på måter som former samfunnene internt, vil gjøre USA langt mindre effektiv i kampen mot slike trusler.

Om artikkelen

Artikkelen er oversatt fra engelsk av Halvard Leira og Benjamin de Carvalho