Securitization Theory: How Security Problems Emerge and Dissolve

Thierry Balzacq (red.)

London & New York: Routledge 2011

Hva er sikkerhet? Hvorfor blir noen politiske utfordringer sikkerhetsproblemer og utløser krav om ekstraordinære virkemidler? Hvordan realiseres trusselbilder i politikk? Dette er hovedspørsmål for sikkerhetiseringsteori, som to tiår etter Ole Wævers opprinnelige formulering har utviklet seg til et sentralt bidrag til sikkerhetsstudier og IR. Samtidig har teorien i økende grad vært gjenstand for debatt og kritikk, ikke minst fra egne rekker.

I Securitization Theory: How Security Problems Emerge and Dissolve presenterer Thierry Balzacq og flere andre sentrale kritikere en alternativ tilnærming til Københavnerskolens formulering av sikkerhetiseringsteori. Som hos Ole Wæver er kjernen i argumentet at sikkerhetsproblemer ikke er objektivt «gitt», men sosialt konstruert gjennom diskurs. Stater, grupper og individer kan både ignorere trusler og være paranoide. Analysen rettes derfor ikke mot å avdekke materielle forhold, men mot den sosiale og intersubjektive konstruksjonen av sikkerhetstrusler, som sees som avgjørende for aktørenes handlinger. Forfatterne – og særlig redaktør Balzacq, som står bak bokens teoretiske og metodologiske fundament – påpeker svakheter og uklarheter ved den opprinnelige teorien, og søker å etablere et helhetlig alternativ som er mer anvendelig for empiriske studier. Målet er ubeskjedent: «This volume aims to provide a new framework for the analysis of securitization processes, increasing our understanding of how security issues emerge, evolve and dissolve» (s. i).

At dette kan leses som en parafrasering av tittelen på Københavnerskolens standardverk Security: A New Framework for Analysis (Buzan m.fl. 1998), er neppe tilfeldig. Denne boken representerer både det teoretiske utgangspunktet og målet for brorparten av kritikken som fremmes. Særlig er Securitization Theory kritisk til Københavnerskolens konseptualisering av sikkerhet som en illokusjonær talehandling, altså at selve uttalelsen av ‘sikkerhet’ er en politisk handling. Ideen er at det å knytte et problem til sikkerhet løfter saken ut av vanlig deliberativ politikk og legitimerer bruk av ekstraordinære virkemidler. I Københavnerskolens opprinnelige formulering betraktes slike uttalelser som en performativ talehandling, på linje med å avgi et løfte eller døpe et skip. Balzacq viser imidlertid hvordan antakelsen om at sikkerhetisering er en slik talehandling raskt kommer i konflikt med Københavnerskolens egen understreking av sikkerhetisering som en intersubjektiv sosial prosess. Talehandlingsteori sees derfor som en teoretisk og metodologisk hindring.

Boken er langt fra først ute med eller alene om å gjøre dette poenget,1 men den skiller seg ut ved at kritikken av Københavnerskolen videreføres i form av en ambisiøs reformulering av teorien. Bokens mål er å (videre)utvikle en såkalt ’pragmatisk’ eller ’sosiologisk’ tilnærming til sikkerhetisering, ved å redefinere hva sikkerhetisering er og hvordan det kan studeres. Sikkerhetisering sees her som en prosess eller en strategisk handling, i form av en argumenterende praksis rettet mot å få et relevant publikum til å akseptere en påstand om at et problem er truende nok til å nødvendiggjøre ekstraordinære virkemidler. Balzacq definerer sikkerhetisering som «a set of interrelated practices, and the processes of their production, diffusion, and reception/translation that brings threat into being» (s. xiii). Denne sosiologiske/pragmatiske tilnærmingen adresserer det forfatterne ser som hemmende formalisme i Københavnerskolen, og søker å utvide det analytiske fokuset ut over tekstuell analyse av politiske eliters språkbruk.

Det første kapittelet utgjør bokens teoretiske grunnlag og hovedargument. Balzacq presenterer tre hovedpunkter som posisjonerer den sosiologiske tilnærmingen i forhold til Københavnerskolen: Viktigheten av publikums rolle, politisk kontekst og ikke-språklige praksiser. Talehandlingsteori forkastes her til fordel for koblinger til sosiologi og praksisteori, i jakt på en mer nyansert og kontekstbasert forståelse av sikkerhetisering. Sikkerhetisering sees altså ikke bare som et spørsmål om hvordan politiske eliter bruker ’sikkerhet’ til å legitimere en viss politikk. Snarere er det en intersubjektiv prosess som foregår mellom sikkerhetiserende aktører og deres relevante publikum i gitte historiske, politiske og sosiale kontekster, og som både formes av og resulterer i skiftende sosiale praksiser.

Kapittel 2 utforsker de metodologiske implikasjonene og mulighetene denne reformuleringen av teorien åpner for. Her viser Balzacq hvordan sikkerhetiseringsteori – som allerede er anvendt på områder så forskjellige som migrasjon, forsvar, kjønn og kommunikasjonsteori – også har potensial til å favne bredt metodologisk, ved å ta i bruk flere etablerte metoder innen samfunnsvitenskap. Den som ønsker seg en omfattende «bruksanvisning» for hvordan teorien kan anvendes empirisk vil bli skuffet, men fremstillingen er nyttig både i kraft av en sjenerøs referanseføring og synliggjøring av hvordan de teoretiske antakelsene har konsekvenser for empirisk analyse. Balzacq stiller seg kritisk til at en lingvistisk tilnærming til diskursanalyse skal dominere studier av sikkerhetisering, og argumenterer for metodologisk pluralisme. De empiriske studiene i de etterfølgende kapitlene er eksempler på dette, da de fleste kombinerer diskursanalyse med én eller flere andre metoder, inkludert etnografiske undersøkelser, prosessanalyse, innholdsanalyse og til og med et kontrollert eksperiment.

Bokens andre del består av bidrag som illustrerer videre teoretiske diskusjoner med utvalgte case-studier. Sarah Léonard og Christian Kaunert (kap. 3) ser nærmere på publikums rolle. De argumenterer for å ta lærdom av teori om agendasetting, illustrert gjennom en case-studie av et britisk forslag om kontroversielle endringer i EUs asylpolitikk. Fred Vultee (kap. 4) ser på sikkerhetisering som en effekt i og av mediedekning, med USAs ’krig mot terror’ som eksempel. Claire Wilkinson (kap. 5) analyserer politiske protester i Kirgisistan, og argumenterer for en mer nyansert og bevisst teoretisering av kontekst. Mark Salter (kap. 6) søker å teoretisere mislykkede sikkerhetiseringsforsøk samt kriterier for suksess, og bruker amerikanske antiterrortiltak som eksempel.

Bokens tredje og siste del består av bidrag som mer direkte anvender og videreutvikler det teoretiske rammeverket som presenteres innledningsvis. Maria Julia Trombetta (kap. 7) ser på miljøsikkerhet og stiller spørsmål ved koblingen mellom sikkerhetisering og konflikt. Hun går her lenger enn Balzacq i å kritisere Københavnerskolens fundament, da selve definisjonen av sikkerhet trekkes i tvil. Roxanna Sjöstedt (kap. 8) analyserer konstruksjonen av HIV/AIDS som en sikkerhetstrussel, og understreker fordelene ved å analysere sikkerhetisering som en diskursiv og gradvis prosess, i ulike kontekster. Holger Stritzel og Dirk Schmittchens (kap. 8) analyse av diskursene rundt ’røverstater’’ i USA og Tyskland vektlegger også betydningen av ulike kontekster. Juha A. Vuoris studie av sosial mobilisering og undertrykkelse i Kina (kap. 10) undersøker forholdet mellom identitet, sikkerhetisering og desikkerhetisering, og argumenterer for at lingvistisk analyse og et sosiologisk perspektiv er komplementære snarere enn gjensidig utelukkende.

Boken spenner altså vidt, både når det gjelder temaer og teoretisk diskusjon. Flere av bidragene er svært interessante i seg selv, men bærer noe preg av å være resultat av bidragsyternes forskningsinteresser heller enn en del av et hele. Fellesnevneren for bidragene er kritikken av talehandlingsteori som for formalistisk og ’tynn’, betoningen av sikkerhetisering som en intersubjektiv prosess og viktigheten av kontekst og relasjoner. Forfatterne står samlet om behovet for en mer pragmatisk eller sosiologisk sikkerhetiseringsteori, men synes ikke helt samkjørte om hva dette innebærer og i hvilken retning det bør ta empiriske studier. Alle bidragsyterne har egne innvendinger og nyanseringer, og å ta hensyn til samtlige i én enkelt studie vil nødvendigvis være krevende. Resultatet er etter min mening at boken, på tross av flere kvaliteter, ikke helt når det ambisiøse målet om å utgjøre et nytt, mer helhetlig og mer anvendelig rammeverk for analyse av sikkerhetisering. Boken fremstår mer som en del av en teoretisk dialog der Københavnskolen representerer både utgangspunktet og motparten, med mål om å forbedre vår forståelse av sikkerhetisering. Tittelen på M. C. Williams’ avsluttende kapittel, «The Continuing Evolution of Securitization Theory», er i så måte også en treffende beskrivelse av bokens bidrag.

Securitization Theory er et spennende innlegg i debatten om hva sikkerhetiseringsteori bør være. Den vil være av stor interesse for alle som er opptatt av teorien, og ikke minst for dem som ønsker å anvende den i empiriske studier. Flere av case-studiene er også nytenkende ut over teoridebatten og vil ha egenverdi også for lesere som er mindre opptatt av teoretisk innovasjon. Dette er likevel en bok som først og fremst henvender seg til et publikum med en etablert interesse for sikkerhetiseringsteori. Hyppige henvisninger til Københavnerskolens originale formulering (og dens kritikere), kombinert med et tidvis teknisk og lite tilgjengelig språk, gjør at boken – dessverre – ikke blir et førstevalg for den som ønsker en innføring.