Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Polsk diaspora og norsk utenrikspolitikk

Jakub M. Godzimirski (f. 1957), MA i sosialantropologi 1981, ph.d. 1987. Siden 1995 har han vært ansatt som seniorforsker ved Avdelingen for Russland og Eurasia, Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Hans hovedforskningsfelt er russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, russisk energipolitikk, Sentral- og Øst-Europa og utvidelse av NATO og EU.

  • Side: 617-643
  • Publisert på Idunn: 2011-12-22
  • Publisert: 2011-12-22

EU-utvidelsene, implementeringen av EØS-regelverket og mangel på arbeidskraft på det norske arbeidsmarkedet har resultert i en rask tilstrømning av polske arbeidsinnvandrere til Norge. I 2007 ble polakker den største innvandrergruppe i Norge. Per dags dato bor det nesten 60 000 polske statsborgere i Norge, og dette kommer til å få konsekvenser ikke bare for norsk innvandrings- og integreringspolitikk, men også for norsk utenrikspolitikk. Artikkelen ser på hvorfor og hvordan den raske framveksten av polsk diaspora i Norge har funnet sted og hvilke følger dette kan få for norsk utenrikspolitikk. I og med at dette fenomenet er sterkt forbundet med europeiske integrasjonsprosesser, kan det påvirke ikke kun det bilaterale forholdet mellom Norge og Polen, men også Norges forhold til EU- og EØS-regelverket.

Polish diaspora and Norwegian foreign policy

EU enlargement, the implementation of EEA rules and lack of manpower in the Norwegian labour market have resulted in a rapid inflow of Polish labour migrants to Norway. In 2007, the Poles became the largest immigrant group in Norway. Today, nearly 60,000 Polish citizens live in the country and this is having consequences not only for Norwegian immigration and integration policies, but also for Norwegian foreign policy. The article looks at why and how the rapid growth of the Polish diaspora in Norway has taken place and the implications it may have for Norwegian foreign policy. As this social phenomenon is strongly connected with European integration processes, developments can affect not only bilateral relations between Norway and Poland, but also Norway's relations with the EU and EEA.

Keywords: diaspora, transnationalism, transnasjonalisme, Norway, Norge, foreign policy, utenrikspolitikk, EU, EØS, EEA, ethnic minorities, etniske minoriteter, migration, innvandring, Poland, labour migration, arbeidsinnvandring

Første del av artikkelen gir en kort historisk oversikt over polsk innvandring til Norge fra 1830-tallet og fram til i dag, med vekt på at innvandringen har gått i bølger. Det kom små bølger av politisk aktive omkring annen verdenskrig og i Solidaritetsperioden (1980-tallet). Polens EU-medlemskap ble fulgt av en stor bølge av arbeidssøkende. Denne gruppen gjorde at polakkene ble den største innvandrergruppen i Norge.

I den andre delen ser artikkelen nærmere på forholdet mellom den voksende polske innvandringen og norsk politikk, blant annet ved å betrakte den politiske betydningen av det såkalte Polonia, altså mennesker av polsk avstamning som bor utenlands og som har tilknytning til staten Polen. Denne gruppen har tradisjonelt vært svært politisk aktiv. Spesielt spilte den en viktig rolle på 1800-tallet, da den var sentral for gjenopprettelsen av en polsk stat.

Vi ser at det er lite organisert politisk virksomhet og lav politisk organisering blant polakker i Norge i dag. Den polske diasporas hovedbetydning for norsk utenrikspolitikk ligger i rollen den spiller i det bilaterale forholdet mellom statene Norge og Polen, og i forhold til EØS-rammeverket som gjorde det mulig for så mange polakker å komme til Norge.

Konklusjonen belyser mulige framtidige tendenser. Ikke minst i kraft av sine historiske tradisjoner, er det imidlertid en mulighet for at Polonia kan organiseres og bli en lobby for saker som oppleves som spesielt presserende for denne gruppen. Den mest sannsynlige saken som kan utløse dette, er forhold omkring migrasjonspolitikk. Andre saker er norsk EU- og Russlandspolitikk, russiske utspill overfor Polen, Norge og/eller EU.

Det er en rekke mer eller mindre opplagte faktorer som gjør polsk innvandring til Norge til en interessant case for et generelt studium av diasporagruppers betydning for norsk utenrikspolitikk. Polakkene er den innvandrergruppen som har vokst raskest, og er nå størst i norsk sammenheng. I sin oppsummering av de nyeste migrasjonstrender i Norge skriver SSB at siden 2006 har antall innvandrere bosatt i Norge økt med 141 000, og av disse kommer én av fire fra Polen. Den raske framveksten av den polske diaspora i Norge er derfor i seg selv en god grunn til å studere dette fenomenet. Men det er også andre momenter som gjør en slik studie både interessent og nødvendig. Et viktig moment i denne sammenheng er at gruppen er mer sammensatt enn mange andre etniske grupper i Norge.

I tillegg er ikke framveksten av den polske diasporaen i Norge bare resultat av individuelle valg som ble tatt av flere titusen polske statsborgere som har flyttet mer eller mindre permanent til Norge. Polske statsborgere kunne ta sine avgjørelser først og fremst fordi politiske prosesser, som både Polen og Norge kun hadde begrenset kontroll over, «åpnet» Norge for dem. Historien om polsk innvandring til Norge er i like stor grad en historie om Norges forhold til det europeiske integrasjonsprosjektet. Et prosjekt som Norge to ganger har valgt å takke nei til, men som påvirker Norge i så stor grad at det er i ferd med å forandre ikke bare landets forhold til omverdenen, men også Norge selv. Det faktum at 74 000 innvandrere fra nye EU-land kunne komme til Norge etter EUs utvidelse i 2004, er et godt eksempel på det. Og det faktum at polakker er i flertall i denne gruppen, gjør dem til et yndet studieobjekt for alle som vil se ikke bare på framveksten av nye diasporaer i Norge, men også på hvordan Norge forandres som følge av den store europeiske integrasjonsbølgen.

Polakker i Norge: en kort innføring

Migrasjon fra Polen til Norge er ikke et nytt sosialt fenomen. En av de første etniske polakker som slo seg ned i Norge var Adam Dzwonkowski, en politisk flyktning som kom allerede i 1830-åra, og mange fulgte etter ham. Det som vanskeliggjør en historisk kartlegging av dette fenomenet er at Polen ikke eksisterte som en selvstendig stat før 1918, noe som innebærer at etniske polakker som måtte flytte til Norge før dette, ble klassifisert enten som tyske, østerrikske eller russiske undersåtter. Ved folketellingen i 1900 kom det fram at det bodde 2787 personer som var født i Tyskland, 130 som var født i Østerrike/Ungarn og 483 født Russland i Norge (Kjeldstadli, Brochmann og Tjelmeland 2003a: 181). Man må anta at i hvert fall noen av disse var etniske polakker som flyttet til Norge.

Etter at Polen fikk tilbake sin uavhengighet i 1918, var ikke Norge veldig populært. I 1930 var det registrert 133 polske statsborgere i Norge, mens det ifølge Folke- og boligtellingen i 1946 var så mange som 1280 av dem. De var på dette tidspunktet den femte største innvandrergruppen i Norge, og flesteparten av dem kom til Norge som tvangsarbeidere sendt hit av den tyske okkupasjonsmakten (Kjeldstadli, Brochmann og Tjelmeland 2003b: 24–27). Noen av dem valgte å bli i Norge, fordi de ikke ville reise tilbake til Polen hvor det kommunistiske systemet ble tvangsinnført.

Den neste bølgen med polakker kom til Norge etter en viss liberalisering av det politiske systemet i Polen i 1956 og før innføringen av innvandringsstoppen i Norge i 1975. Men den svake tilstrømningen til Norge fortsatte også etter innføringen av innvandringsstoppen. Polakkene kom enten som spesialister som det norske arbeidsmarkedet trengte, som politiske flyktninger som bestemte seg for å rømme det kommunistiske Polen, eller rett og slett for å prøve lykken i Norge – for eksempel ved å gifte seg med norske menn, noe forholdsvis mange polske kvinner gjorde i denne perioden.

Forverringen av den politiske situasjonen i Polen utløste en ny utvandringsbølge tidlig på 1980-tallet. Noen av disse fant også veien til Norge. Antallet polakker som kom til Norge mellom 1981 og 1990 vokste kraftig, sammenliknet med den forrige dekaden. Alt i alt kom det i denne perioden 3735 flere polakker til Norge.

Figur 1. Antall personer i Norge født i Polen 1920–1989

1. januar 1989 – det siste året kommunistene hadde makten i Polen – bodde 3790 personer som var født i Polen i Norge. Den store politiske omveltningen som fant sted i Polen i 1989 førte blant annet til liberalisering av regler for reiser til utlandet, noe mange polakker nøt godt av, blant annet for å reise til det såkalte Vesten og skaffe seg arbeid der. Polen ble et mye mer åpent samfunn, og dette hadde også konsekvenser for hvordan polakkene har valgt å takle den krevende politiske, økonomiske og samfunnsmessige overgangen.

På det høypolitiske plan bestemte man seg for å søke et tettere samarbeid – og muligens medlemskap – i de vestlige institusjoner, først og fremst NATO og EU. På det individuelle plan utløste denne overgangen mye energi og oppfinnsomhet, og mange polakker satset på en rekke tilpasnings- og overlevelsesstrategier. Noen av disse innebar også økt kontakt med, og av og til mer eller mindre permanent flytting til utlandet, også til Norge (Godzimirski 2005).

1. januar 2004 bodde i overkant av 11 000 personer med bakgrunn fra Polen i Norge. Etter at Polen ble EU medlem i 2004 så man en slags snøballeffekt, og tallet på polakker i Norge vokste kraftig. I 2007 ble polakker den største gruppe innvandrere i Norge. 1. januar 2008 bodde det offisielt 32 069 polakker i Norge, men antallet polakker på det norske arbeidsmarkedet var sannsynligvis mye høyere. Den polske ambassaden anslo for eksempel at opptil 160 000 polske statsborgere arbeidet i Norge (MSZ RP 2009: 186). Ved inngangen til 2008 hadde nesten åtte av ti polske innvandrere kun bodd i Norge i to år eller kortere. Polske innvandrere skilte seg på det tidspunktet ut ved at de aller fleste var arbeidsinnvandrere og menn. En viktig grunn til det var at det hadde vært stort behov for arbeidskraft i bygg- og industrinæringen, noe som gjorde at det først og fremst var relativt unge menn som kom. Man mente også at behovet for arbeidskraft i den norske helsesektoren kunne få flere kvinner, ikke minst fra Polen, til å komme (Pettersen 2009).

Tabell 1. Antall personer med bakgrunn fra Polen i Norge (per 1. januar)

20031 20042 2005 2006 20073 20084 2009 20105 20116
10 759 11 206 8 933 11 864 18 834 32 069 44 482 52 125 60 610

Innvandrere fra Polen var den gruppen som var mest aktiv på arbeidsmarkedet, med hele 82 prosent i aldersgruppen 25–54 år i arbeid. Relativt mange arbeidet innenfor sekundærnæringene, ofte i konjunkturutsatte bransjer som bygg og anlegg. Polakkene bodde på det tidspunktet – og bor fortsatt – spredt over det hele Norges land. I 2008 fantes det minst en polakk i 381 av 430 norske kommuner, men i 67 av disse fantes det ikke mer enn tre polakker. I 2008 utgjorde polakker 0,7 prosent av befolkningen i Norge. Blant kommuner med et stort innslag av polakker på dette tidspunktet, var de viktigste Haugesund (2 prosent av befolkningen), Fredrikstad, Asker, Bærum, Lier og Oslo (mellom 1,2 og 1,5 prosent). I flere kommuner – Bergen, Asker og Bærum – var polakker den største innvandrergruppen. Tallmessig bodde de fleste polakker i store byer og bynære kommuner – i Oslo bodde det 6580 polakker, og både Bergen, Bærum og Stavanger hadde mer enn 1000 innbyggere med bakgrunn fra Polen.

Som en kuriositet kan nevnes at i Verran kommune i Nord-Trøndelag representerte polakkene hele 14 prosent av befolkningen. Dette skyldtes prekær mangel på arbeidskraft i lokale bedrifter. Problemet ble forsøkt løst ved rekruttering av utenlandsk arbeidskraft, og resultatet var at før sommerferien 2008 var omtrent 700 polske arbeidere tilknyttet Fosdalen Industrier AS (Verran kommune u.å.). De var formelt bosatt i kommunen, men egentlig jobbet de på oppdrag for bedriften i forskjellige deler av Norge.

Ifølge de siste tilgjengelige offisielle tall bodde det ved inngangen av 2011 55 172 polske statsborgere i Norge (Statistisk sentralbyrå 2011) og 60 610 personer med polsk bakgrunn. Et stort flertall av dem var forholdsvis unge – 55 prosent var mellom 20 og 39 år gamle, mens 17 prosent var mellom 40 og 49 år. Det var en stor overvekt av menn – alt i alt utgjorde de nesten 67 prosent av denne gruppen, mens i aldersgruppene 40–49 og 50–59 år utgjorde de henholdsvis 80,5 og 83,3 prosent. Polske statsborgere utgjorde nesten 15 prosent av alle utenlandske statsborgere som bodde i Norge på dette tidspunktet, og var den største gruppen blant utlendinger.

Hvem er da disse polakkene som bor i Norge i dag? Denne gruppen er kanskje mer sammensatt enn mange andre innvandrergrupper i Norge, siden den består av ikke mindre enn fire eller til og med fem undergrupper:

  • polakker som ble sendt til Norge for å jobbe som tvangsarbeidere under annen verdenskrig og som bestemte seg for å bli i landet etter at deres hjemland ble underlagt et kommunistisk regime. Av helt naturlige årsaker er denne gruppen den som er best integrert i det norske samfunnet, men i ferd med å bli færre;

  • polakker, stort sett polske spesialister (leger, arkitekter, ingeniører etc.) som så en mulighet for å bosette seg i Norge etter å ha utvandret fra det kommunistiske Polen før innvandringsstoppen ble innført i Norge i 1975, men også etter det, ved å bruke de mulighetene for spesialistinnvandring som fantes i det norske regelverket;

  • polske kvinner som giftet seg med norske menn og som på denne måten hadde en direkte familietilknytning til det norske flertallet;

  • polske politiske flyktninger som valgte å flytte til Norge både før, under og etter Solidaritetsperioden i Polen, og særlig etter innføringen av unntakstilstanden i Polen i 1981 og fram til det kommunistiske systemets fall i 1989;

  • polske arbeidsinnvandrere som begynte å komme til Norge både gjennom den spesielle ordningen for innvandring av spesialister (5000-kvoten innført i 2002), som sesongarbeidere og så en masse etter åpningen av det norske arbeidsmarkedet som følge av Polens inntreden i EU/EØS fra 1. mai 2004.

Hva er det som har fått polakker til å komme?

For å forstå hvordan den polske diaspora i Norge ble til, hvilke politiske interesser denne diaspora kan ha og hva dette kan ha å si for norsk utenrikspolitikk, er det viktig å se på hva som har fått så mange polakker til å flytte på seg, og hvorvidt og eventuelt hvordan de skiller seg fra andre innvandrergrupper. Det er flere mulige tilnærminger til en slik formulert problemstilling. Man kan se på hvorvidt det som har skjedd med polakker i Norge passer med forskjellige teoretiske forklaringsmodeller som brukes i studier av migrasjonsstrømmer. Man kan også prøve å intervjue alle polakker i Norge og spørre dem om hva var det som fikk dem til å flytte til Norge, og så bruke disse dataene for å se hvorvidt de passer med teoribaserte forklaringer. En annen mulighet er å intervjue et representativt utvalg av polakker i Norge, stille det samme spørsmålet og regne med at deres svar er representative for hele gruppen. Neste mulighet er å få noen av dem til å fortelle sin historie og se på dem som individer og ikke kun som medlemmer av en større etnisk gruppe. Man kan da risikere å gå glipp av noen forklaringer, men får et mer utfyllende bilde av enkeltskjebner. Det siste alternativet er å stole på norsk offisiell statistikk og se på hvordan denne problematikken er framstilt i norske offisielle beretninger.

Den første tilnærmingen er teknisk mulig å gjennomføre, men ikke nødvendig i denne sammenhengen. Den andre er umulig å få gjennomført, og er heller ikke tvingende nødvendig. Den tredje veien ble prøvd to ganger av FAFO, som har gjennomført sine to Polonia i Oslo-undersøkelser basert på dybdeintervjuer med mer enn 500 polske arbeidsinnvandrere i Oslo-regionen (Friberg og Tyldum 2007; Eldring og Friberg 2010). Den fjerde resulterte nylig i en bok med fokus på nye polakker i Norge, basert på intervjuer med personer som tilhører denne gruppen og spesialister som har forsket på dette fenomenet (Czapka, Meisingset og Kawecka 2011). Både FAFOs rapporter og dybdeintervjuer med polakker fra sistnevnte bok gir nyttige innsikter i hva som har vært motivasjon for å komme til Norge. Også SSBs statistikk gir en god forståelse av hva som har motivert polakker til å komme hit. Det er denne siste statistiske oversikten som skal brukes i denne sammenheng for å belyse hva denne utviklingen kan ha å si for norsk politikk, inkludert norsk utenrikspolitikk.

Et stort flertall av polakker som bodde i Norge per 1. januar 2010 hadde flyttet hit til lands mellom 2005 og 2009, og mesteparten av dem kom for å arbeide. Denne gruppen utgjorde faktisk hele 84,7 prosent av alle polakker som på dette tidspunktet bodde i Norge (Statistisk sentralbyrå 2010a).

Tabell 2. Polakker i Norge 2009– botid og tilflyttingsår
Botid i Norge (flyttet i perioden)
Land Innvandrere 25før 1984 20–24(1985–89) 15–19(1990–94) 10–14(1995–99) 5–9(2000–04) 0–42005–09
Polen 49 309 1603 1361 1141 847 2558 41 799

Ifølge SSB var det 54 315 personer fra Polen som mellom 1990 og 2009 innvandret til Norge. 38 021 (70 prosent) av disse kom til Norge på grunn av arbeid, 13 329 (24,5 prosent) på grunn av familiegjenforening, 214 (0,4 prosent) som flyktninger, 1330 (2,4 prosent) for å ta utdannelse, mens 1379 oppga ingen grunn (Ellingsen, Henriksen og Østby 2010: 42).

Det er mange forklaringer på hvorfor folk velger å flytte på seg. I 2008 presenterte Arbeids- og inkluderingsdepartementet en statistisk oversikt over hvilke grunner til innvandring til Norge folk fra ikke-nordiske land valgte å oppgi i perioden mellom 1989 og 2007. Ifølge denne oversikten flyttet folk på seg først og fremst på grunn av familierelaterte forhold (47 prosent), for å flykte fra forfølgelse (33 prosent), for å arbeide (14 prosent) og for å skaffe seg utdannelse (6 prosent) (AID 2008). For å forstå det som er spesifikt for polakkene, er det viktig å se hvorvidt de grunnene polakkene oppgir når de flytter til Norge er i samsvar med de mer generelle trendene.

Hvis man sammenlikner de generelle trendene med de tallene som gjelder for polakker i perioden 1990–2009, ser man med en gang at det er til dels store forskjeller. 70 prosent av polakkene har kommet for å arbeide, og det er fem ganger flere enn øvrige innvandrere; 24,5 prosent kom på grunn av familierelaterte forhold – og det er betydelig færre, omlag halvparten av de øvrige innvandrerne; relativt få polakker har kommet for å ta utdannelse (2,4 prosent polakker og 6 prosent for innvandrerbefolkningen); og den største forskjellen mellom polakker og innvandrere generelt er i gruppen som har kommet for å søke beskyttelse – dette gjelder for hver tredje innvandrer generelt og bare for 0,4 prosent innvandrere fra Polen.

I tråd med den foreliggende statistikken kan man derfor si at det er to hovedgrunner – arbeid og familiegjenforening – som får polakker til å flytte til Norge, mens behovet for å ta utdanning og søke beskyttelse er mindre viktig. Men denne situasjonen har forandret seg over de siste tjue årene, særlig når det gjelder den gruppen som søkte beskyttelse.

Per 1. januar 2000 var det for eksempel 970 polakker som hadde status som flyktninger i Norge. De utgjorde da 15,4 prosent av hele den polske diaspora på 6282. Et overveldende flertall – 892 av 970 polske flyktninger bodde på det tidspunktet mellom 10 og 19 år i Norge – det vil si at de hadde innvandret til Norge mellom 1981 og 1990. Bare syv personer hadde en botid som var lenger enn 20 år, mens kun 69 personer flyttet til Norge mellom 1991 og 2000 (Lie 2002: 45). 826 (eller 85 prosent) av dem hadde på det tidspunktet norsk statsborgerskap mens 144 fortsatt var polske statsborgere, sannsynligvis fordi de ennå ikke var berettiget til å søke om norsk. Oversikten over polakker i Norge med flyktningbakgrunn per 1. januar 2002 gir en bedre forståelse av hvordan denne gruppen kom til Norge (Østby 2004: 95). På dette tidspunktet var det 954 flyktninger med bakgrunn fra Polen – 261 av dem ble overført til Norge fra UNHCR-leirer, mens 512 fikk innvilget asyl i Norge. Til tross for de politiske omveltningene fortsatte asylsøkere fra Polen å komme til Norge også på 1990- og 2000-tallet. Mellom 1988 og 2009 ble ikke mindre enn 899 asylsøknader levert av polske statsborgere i Norge. Mesteparten av dem som søkte beskyttelse her i landet var polske statsborgere av rom-opprinnelse, og kun et fåtall av dem fikk medhold for sine krav i Norge – og ingen etter 2004.

Fram til den formelle åpningen av det norske arbeidsmarkedet for arbeidskraft fra nye EØS-land, var det begrensede muligheter for polske statsborgere som ville slå seg ned i Norge, og som verken hadde behov for beskyttelse eller spesielle kvalifikasjoner som var ettertraktet på det norske markedet. Da måtte man velge en annen type strategi for å komme til Norge. Strategien som ble valgt av mange polske kvinner, var å gifte seg med norske menn. I perioden mellom 1990 og 2001 var polske kvinner blant de mest populære utenlandske ektefeller i Norge – 619 av dem giftet seg i Norge, og hele 66 prosent valgte seg en norsk ektemann. Det som var spesielt her var at veldig få polske menn klarte å finne seg en norsk kone. Per 1. januar 2002 var situasjonen slik at 1483 polske kvinner ble gift med norske menn uten innvandringsbakgrunn (det var bare syv land som stod høyere på denne listen), mens bare 273 polske men var gift med norske kvinner uten innvandringsbakgrunn, og de måtte dermed nøye seg med 16. plass på denne kjærlighetsstatistikken (Lie 2004).

Det er imidlertid de polske arbeidsmigrantene som virkelig har satt sitt preg på Norge. Allerede før Polen kom med i EØS den 1. mai 2004, var det mange polakker som kom til Norge som sesongarbeidere, særlig innenfor jordbruket. Det var kanskje under disse omstendighetene at en av de første norske stereotyper om polakker oppstod – nemlig den om polakken, den perfekte jordbærplukkeren. De hadde som oftest arbeidstillatelse for tre måneder, men noen oppholdt seg lenger. Mange av dem spilte en viktig rolle og hjalp til med å holde liv i det norske landbruket (Jørgensen 2005).

I tillegg var polakker de mest aktive blant de som søkte om arbeidstillatelse gjennom den nye spesialistordningen som ble innført 1. januar 2002 og som åpnet for innvandring av personer med spesielle kvalifikasjoner. Både i 2002, 2003 og 2004 toppet polakker denne statistikken, med flere tusen søknader om arbeidsinnvandring. Ifølge tall presentert i UDIs årsrapporter ble det utstedt følgende antall arbeidstillatelser til polske statsborgere i denne overgangsperioden (tabell 3).

Tabell 3. Arbeidstillatelser til polske statsborgere (UDI data 1997–2004)
År Arbeidstillatelser med bosettingsrett Fornybare arbeidstillatelser uten rett til bosetting Ikke fornybare arbeidstillatelser
1997 10 254 5273
1998 16 247 6041
1999 19 431 6366
2000 26 316 7193
2001 183 464 (+ 34 studenter) 8006
2002 516 107 (+ 304 praktikanter) 9724 (+ 3 gjeste-arbeidere)
2003 332 51 10639 + 764
2004 91 16 035, derav 13 156 EØS 1691

Man bør heller ikke glemme at mange polakker valgte å komme til Norge for å skaffe seg en jobb på det svarte arbeidsmarkedet, og på denne måten stiftet også noen av dem nærmere bekjentskap med det norske arbeidslivet.

Ved innføringen av EØS-regelverket fra 1. mai 2004 hadde derfor flere tusen polakker personlig erfaring fra det norske arbeidsmarkedet, noe som gjorde at det å velge Norge som innvandringsland kanskje ikke føltes så unaturlig (for mer om den polske forståelsen av EU-regelverket, se Szydlowska 2002). Det var allikevel få som hadde regnet med en så rask og omfattende tilstrømning av polske arbeidsinnvandrere til Norge.

Det norske arbeidsmarkedets etterspørsel etter arbeidskraft var en av viktigste årsaker til at antallet polakker i Norge økte så kraftig – fra 11 206 i 2004 til over 60 000 i 2011. I 2009 ble deres situasjon påvirket av tiltagende økonomisk krise, og mange polakker fikk problemer med ansettelse, ikke minst fordi de fleste jobbet i den mest utsatte bransjen – bygg og anlegg (Napiera?a 2008). Men ifølge offisielle tall var situasjon fortsatt god – andelen av polakker sysselsatt på det norske arbeidsmarkedet økte til nesten 70 prosent av personer mellom 15 og 74 år, og var blant de høyeste i Norge. Kun innvandrere fra Sverige, Litauen, Nederland, Tyskland og Storbritannia hadde en høyere andel av gruppen sysselsatt.

Familiegjenforening er en annen viktig grunn til at polakker flytter til Norge. Det var allerede et viktig motiv før den offisielle åpningen av det norske arbeidsmarkedet for polsk arbeidskraft, men trenden ble betydelig forsterket av den store tilflyttingen av arbeidsinnvandrere fra Polen. I perioden mellom 2004 og 2009 kom det 13 328 polakker til Norge som følge av familiegjenforening, men det ser ut at denne trenden snudde brått i 2010 da det kun ble innvilget 58 familieinnvandringstillatelser, og polakkenes andel falt kraftig fra 15,31 prosent i 2009 til skarve 0,5 prosent i 2010. En mulig forklaring på det er at den usikkerheten som den økonomiske krisen hadde skapt har ført til at lysten til å flytte til Norge har blitt dempet, en annen at EØS-regelverket tillater at folk fra EØS-land flytter til Norge uten å måtte søke om tillatelse.

Tabell 4. Innvilgede familieinnvandringstillatelser for polske statsborgere 2001–2010 (UDI u.å.)

  2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010
Totalt 12142 14484 10469 12750 13035 13981 17913 20766 18111 9988
Polen 232 289 247 390 748 1702 3292 4423 2773 58
Andel -polske (prosent) 1,91 2,00 2,36 3,06 5,74 12,17 18,38 21,30 15,31 0,5

Det store og fortsatt ubesvarte spørsmålet er hvor mange av de nyankomne polakkene som planlegger å søke om norsk statsborgerskap. Under den kalde krigen var det norske statsborgerskapet et ettertraktet gode, særlig blant de som søkte politisk beskyttelse i Norge. Blant polakker med flyktningstatus som bodde i Norge ved inngangen til 2000 hadde hele 85 prosent norsk statsborgerskap, mens andelen var lavere for resten av polakkene (ca. 75 prosent) (Lie 2002). Norsk statsborgerskap ga på det tidspunktet mange praktiske fordeler – man trengte for eksempel ikke visum for å reise til andre land, og man kunne reise til Polen uten å måtte frykte for represalier og søke om polsk pass. Med Polens demokratisering og inntreden i EU har mange av disse fordelene forsvunnet, og kostnaden ved å søke om norsk statsborgerskap er blitt høyere.

Det har vært en klar tendens til at mange av polakkene som hadde kommet til Norge valgte å søke om norsk statsborgerskap. Inntil nylig var det imidlertid mulig å beholde det polske statsborgerskapet når man søkte om norsk statsborgerskap, men for fire år siden ble reglene innskjerpet, og man må si fra seg det polske statsborgerskapet, noe som er både mer tid- og ressurskrevende. Det gjenstår derfor å se hvordan dette kommer til å påvirke denne prosessen. I et historisk perspektiv er situasjonen slik at flere tusen polakker har fått norsk statsborgerskap. I perioden mellom 1977 og 1999 fikk til sammen 3071 tidligere polske statsborgere norsk statsborgerskap. Mellom 1999 og 2009 fikk ytterligere to tusen det innvilget, mens i de senere årene gikk tallet på polakker som har fått norsk statsborgerskap betydelig ned.

Tabell 5. Overgang fra polsk til norsk statsborgerskap
  Årsgjennomsnitt Per år
1977-2009 1977-80 1981-85 1986-90 1991-95 1996-2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009
4979 44 75 168 273 229 159 165 167 171 126 112 31 74 77

Det faktum at et stort flertall polakker har flyttet til Norge i løpet av de siste fem år, er også en viktig årsak til at kun et fåtall av dem har søkt om og fått det norske statsborgerskapet. Per 1. januar 2010 var bare ca. 10 prosent av alle polakker som var bosatt i Norge norske statsborgere (Statistisk sentralbyrå 2010b).

Tabell 6. Andelen polakker i Norge med norsk statsborgerskap (i prosent)
20037 20048 2005 2006 20079 200810 2009 2010
75,7 75,6 53,8 41,3 26,4 15,5 12 10,4 (9,7)

Den polske diaspora i Norge synes derfor fortsatt å ha sterke institusjonelle og formelle bånd til det gamle hjemlandet. Når nesten 90 prosent av polakkene i Norge har beholdt polsk statsborgerskap, betyr det at den polske staten har også en viss innflytelse på hvordan deres situasjon kommer til å utvikle seg. For å forstå hva det kan ha å si for norsk politikk overfor denne gruppen, er det viktig å belyse hva den polske offisielle holdningen til diasporaproblematikken er, og hvorvidt den polske diaspora i Norge er i stand til sette seg selv på den norske politiske dagsordenen.

Polsk diaspora og norsk politikk

At det er et samspill mellom framveksten av etniske diasporaer og politikk, er hevet over enhver tvil. De politiske omveltningene i verden har hatt store konsekvenser ikke bare for politiske prosesser; de tvang også forskjellige yrkesgrupper til å tegne om sine mentale kart. Et godt eksempel på det er måten det norske sentrale statistikkbyrå måtte revidere sin gruppering av forskjellige innvandrerkategorier på. I 2008 gikk SSB bort fra å bruke begrepene vestlig og ikke-vestlig bakgrunn, fordi landene i den tidligere Warszawapakten som ble medlemmer i EU i 2004 ikke lenger var underlagt de samme innvandringsrestriksjoner som tidligere. Løsningen var at man nå bruker geografiske betegnelser – Europa, Nord-Amerika og Oseania, Asia med Tyrkia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika – og ikke andre kategoriseringer i defineringen av innvandrere i Norge.

Et annet godt eksempel på endret tankesett er Jonas Gahr Støre, som framhever at Sentral-Europa må betraktes som Norges nye nærområde og at Norge er ferdig med å oppdage og må satse på å fordype og utvikle denne nye viktige relasjonen (Støre 2011). Denne konstateringen skyldes til en viss grad utviklingen ikke bare på det høypolitiske plan, men også på bakken i Norge hvor titusener av polske arbeidere har hjulpet norske forbrukere til å takle den økonomiske krisen ved å holde byggekostnadene og renten nede.

Det er faktisk en interessant forbindelse mellom de polske arbeidere som har holdt norske byggekostnadene i sjakk og Støres konstatering av at Sentral-Europa bør få en mer sentral plass i norsk utenrikspolitikk. Den polske diaspora i Norge er bare en del av en større global polsk diaspora ofte omtalt som Polonia, dvs. alle personer av polsk avstamning – og ikke bare med polsk statsborgerskap – som av forskjellige grunner bor i utlandet. Polonia er en sammensatt gruppe (MSZ RP 2007). Dette skyldes både historiske, politiske og økonomiske forhold. Ifølge polske anslag består denne gruppen av i overkant av 15 millioner personer med røtter fra Polen, spredt over hele verden.

Når det gjelder sammensetningen av den globale Polonia, så er den nokså komplisert (Pacyga 2004). For det første finner man flere millioner etterkommere etter polske arbeidsmigranter til både Nord- og Sør-Amerika og til land i Vest-Europa. For det andre finnes det flere hundre tusen politiske migranter og deres etterkommere, folk som for eksempel tjenestegjorde i de polske væpnede styrker i Vest-Europa under annen verdenskrig og valgte å bli i Vesten. I tillegg er det også flere titusener politiske migranter fra Polen som klarte å flykte, eller som man sa under den kalde krigen: valgte frihet fra det polske kommunistiske regimet. Man bør heller ikke glemme flere hundre tusen polakker som bor i det tidligere Sovjetunionen og som valgte eller ble tvunget til å bli der etter at Polens grenser ble tvangsflyttet vestover etter annen verdenskrig. Disse utgjør i dag den polske etniske minoriteten i land som Litauen, Latvia, Hviterussland, Ukraina, Russland og Kasakhstan (MSZ RP 2007; MSZ RP 2009; Iglicka 1997).

Polakker i utlendighet har tradisjonelt samarbeidet på tvers av grenser for å fremme Polens interesser. Den polske diaspora spilte en viktig rolle i Polens kamp for uavhengighet under landets deling på 1800-tallet. Det var takket være den polske diaspora i USA at president Wilson stilte krav om Polens gjenreisning i 1918. Den polske diaspora, med den polske regjering i eksil, spilte også en viktig rolle i kampen mot nazismen og prøvde å stoppe, uten å lykkes, kommunismens frammarsj i Polen (Iwanska 1981). Under kommunismen og etter dens fall ga den polske diaspora i Vesten en uvurderlig støtte til opposisjonen i Polen, til Solidaritets-bevegelsen og ikke minst til Polens bestrebelser på å oppnå medlemskap i både NATO og EU (Garret 1978; Micgiel 2004).

Sett fra et norsk utenrikspolitisk perspektiv, var det siste det viktigste. Den viktigste politiske beslutningen som ble fattet blant annet på grunn av presset fra den polske globale diaspora – og mer generelt fra den østeuropeiske og også faktisk den Polen-vennlige delen av den jødiske diaspora i USA – på amerikanske myndigheter tidlig på 1990-tallet, var beslutningen om NATO-utvidelse tatt formelt i Madrid i 1997. Dette åpnet for at Norge fikk nye allierte først i 1999 og så i 2004.

Også beslutningen om EU-utvidelse var delvis et resultat av et tett samarbeid mellom polske myndigheter og deler av den polske diaspora i Vesten, særlig i Brussel, Paris, London og Washington. Den tidligere generalsekretæren i World Confederation of Labour, den polskættede Jan Kulakowski, ledet for eksempel polske forhandlinger om medlemskap i EU fra 1998 til 2001. Man bør heller ikke undervurdere den rollen som ble spilt i disse prosessene av de mest markante representanter av den polske globale diaspora, med den polske paven Johannes Paul II i spissen, etterfulgt av den tidligere høytstående amerikanske embetsmann og effektiv lobbyist Zbigniew Brzezinski, den tidligere sjefen for den polske avdelingen av Radio Free Europe Jan Nowak Jezioranski eller det såkalte Kultura-miljøet i Paris med veldig gode forbindelser til mange uformelle og formelle europeiske og internasjonale nettverk. Man bør heller ikke glemme at en av EUs «founding fathers» var den polske diasporas grå eminense, Joseph Retinger, som var med på å stifte Europabevegelsen og var dens første generalsekretær (European Movement 2008).

Da Polen ble en del av EU i 2004, ekspanderte Polonia. Dette skyldtes at flere hundre tusen polakker valgte å søke lykken i Vest-Europa (Ryan et al. 2008; Grabowska-Lusinska og Okólski 2009; MSZ RP 2009). I de fire årene mellom åpningen av det europeiske arbeidsmarkedet i 2004 og opptakten til finanskrisen i 2008, regner man med at bortimot 2 millioner polakker valgte å bosette seg i andre europeiske land (Iglicka & Ziolek--Skrzypczak 2011). De viktigste sentra for den nye og gamle Polonia var Storbritannia (med 650 000 polakker i 2008), Tyskland (490 000), Irland (180 000), Nederland (108 000) og Italia (88 000). Ifølge samme kilde vokste antallet polakker i Europa fra 770 000 i 2004 til 1 887 000 i 2008. I tillegg er det også flere millioner personer med røtter fra Polen i USA, Canada, Brasil, Argentina, Australia og i det postsovjetiske området (Stowarzyszenie Wspólnota Polska 2007).

Organisering

Mange av polakkene kom også som kjent til Norge. Men i og med at det dreier seg om forholdsvis nye innvandrere som ikke har en klar politisk agenda, vil man sannsynligvis måtte vente før denne nye diaspora skal gjøre seg gjeldende i den norske konteksten på samme måte som for eksempel den pakistanske eller den iranske (se Alghasis bidrag her). Dette har også konsekvenser for måten denne gruppen opererer på i den norske konteksten (MSZ RP 2009: 186–191). Det var mye politisk aktivitet i den polske diaspora i Norge i perioden mellom 1980 og 1989, men så avtok denne aktiviteten med demokratisering og normalisering av situasjon i det gamle hjemlandet. Det som bar preg av å være den polske politiske diaspora som oppfylte formelle krav for å bli betraktet som diaspora – en diaspora som blant annet samarbeidet forholdsvis tett med andre polske diasporaer både i Europa og i USA og var aktiv politisk i Norge (Solidaritet Norge-Polen) – er blitt deaktivert etter de store politiske og økonomiske omveltningene i Polen (Str?kowski 2010). Det er riktig nok noen medlemmer av den gamle polske diaspora i Norge, som for eksempel Nina Witoszek,11 som er synlige i den pågående politiske debatten, men i sin helhet er denne diasporaen nesten usynlig som politisk aktør og agenda-setter i Norge. De nye polakkene omtales riktig nok mye i norske media, men er ofte stemplet som ofre for sosial dumping, småkriminelle eller utnyttere av norske velferdsordninger.

De nyankomne polakker har sannsynligvis en annen, mindre politisk og mer økonomisk agenda, noe som betyr at de knapt kan betegnes som en godt organisert politisk diaspora. Mye tyder likevel på at denne arbeidsdiaspora på et tidspunkt vil få en viss politisk tyngde, om ikke annet på grunn av dens størrelse (Weiner 1986). I dag utgjør polakker som bor fast i Norge mer enn 1 prosent av Norges befolkning, og man må derfor regne med at denne diasporaen vil på lang sikt være med på å styrke både økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske bånd mellom Norge og Polen.

I dag er den imidlertid dårlig organisert og klarer ikke å sette sine hjertesaker på den norske politiske dagsordenen. Denne manglende organiseringen avspeiles blant annet i det at det bare finnes én polsk organisasjon som er registrert i det mest omfattende registret over innvandrerorganisasjoner som føres av Oslo kommune, mens det er for eksempel flust av pakistanske (48), somaliske (37), indiske (18), tyrkiske (17), iranske (15), tamilske (13), eritreiske (11), kurdiske (10), etiopiske (7) og kinesiske (6) organisasjoner på denne listen som består av i overkant 280 innvandrerorganisasjoner (Oslo kommune 2007). Det finnes riktignok flere polske organisasjoner i Norge som ikke står på denne listen, i hvert fall hvis man skal tro nettstedet til Wspólnota Polska (Stowarzyszenie Wspólnota Polska 2010), men mange av dem synes å være lite aktive, bortsett fra polske skoler som driver med undervisning i polsk språk, historie og geografi (for en oversikt over disse, se MSZ RP 2009: 187).

Den polske diaspora har per dags dato og på grunn av dens sammensetning og kort historie kun begrensede muligheter til å påvirke utviklingen i Norge ved å være til stede på forskjellige arenaer hvor saker drøftes og politikken utformes, men mye tyder på at dette er i ferd med å forandres. Dette skjer for eksempel gjennom økt politisk deltakelse i Norge. Fordi den polske diasporaen i Norge – i hvert fall i et slikt omfang – er et nytt fenomen, er det vanskelig å si noe om dens politiske aktivitet og preferanser. Man har allikevel noen antagelser om det.

Politisk aktivitet

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2003 hadde man registrert at 39 prosent av innvandrere med bakgrunn fra Polen og med norsk statsborgerskap deltok (45 prosent menn og 39 prosent kvinner). Det var om lag på gjennomsnittsnivå for alle tilhørende denne kategori, men mye lavere enn for folk med bakgrunn fra Danmark (73 prosent) og USA (64 prosent) som toppet denne listen. Andelen av de som deltok var mye lavere hos innvandrere med bakgrunn fra Polen, men uten norsk statsborgerskap – 25 prosent for hele gruppen, og 13 prosent for menn og 30 prosent for kvinner, som var godt over gjennomsnittet for hele befolkningen tilhørende denne kategori (34 prosent) og mye lavere enn de beste i klassen, dvs. nederlendere (47 prosent) og amerikanske statsborgere (46 prosent) (Tronstad 2004: 108).

Ved stortingsvalget i 2009 kunne bare et fåtall polakker delta – kun de med norsk statsborgerskap og stemmerett. Ifølge offisielle tall var det 4518 norske statsborgere med bakgrunn fra Polen som var stemmeberettigede ved dette valget, og 62 prosent av dem (56 prosent menn og 64 prosent kvinner) avga stemme (Henriksen 2010: 47). De som stemte ved 2009-valget, tilhører imidlertid den gamle garden i den polske diaspora – med minst syv års botid i Norge. Dette bekreftes blant annet av kjønnssammensetningen i denne gruppen, som består av 67,4 prosent kvinner og kun 32,6 prosent menn – en fordeling som er typisk for den «gamle polske diaspora» (Henriksen 2010: 49). Den siterte studien sier ikke noe om politiske preferanser polske velgere i Norge kan ha. For å forstå hvor deres politiske hjerter ligger, kan man se på tidligere valg avholdt i Norge og som avslørte politiske preferanser.

Politiske preferanser

For å få en bedre oversikt over politisk aktivitet og politiske preferanser blant polske innvandrere i Norge, kan man se på flere kilder. Fordi et fåtall av dem har norsk statsborgerskap, er det vanskelig å måle hvor stor støtte for norske partier man finner i denne gruppen. På grunn av den norske valgfrekvensen har det også vært få muligheter for de nyankomne polakker å delta i lokale valg hvor de kan stemme. En god pekepinn på hvor deres politiske preferanser ligger, finner vi i resultater av det siste presidentvalget i Polen. Valget ble avholdt i to runder i juni og juli 2010, i etterkant av den tragiske flyulykken i Smolensk hvor landets president og hans følge på 95 mistet livet. På grunn av ulykken ble valget framskyndet, og det var to leirer som stod mot hverandre: på den ene siden støttespillere til den avdøde presidenten Lech Kaczynskis bror, Jaroslaw Kaczynski, som var leder i Lov og rettferdighet-partiet; på den andre siden fungerende president Bronislaw Komorowski, støttet av partiet Borgerplattform, ledet av landets statsminister Donald Tusk. Polske statsborgere i Norge kunne avgi stemme i fire valgkommisjoner: i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.12

Hva var det som kjennetegnet stemmegivningen blant polakkene i Norge i 2010? For det første – og på samme måte som ved alle tidligere valg i Polen – var det få som valgte å delta aktivt i valget. Av nesten 47 000 polske statsborgere som befant seg i Norge 1. januar 2010, var det i underkant av 11 prosent (5023) som valgte å registrere seg for å avgi stemme i den første runden, og kun 84 prosent av de registrerte avga gyldig stemme. Situasjonen var noe bedre når det gjelder registrering i den andre runden – 6843 hadde registrert seg – men samtidig var det kun 67 prosent av dem som avga gyldig stemme. Resultatet både i første og i andre valgomgang avslørte samme preferanser som i hjemlandet – i begge runder gikk Komorowski av med seieren, og Kaczynski kom som nummer to. Den tredje plassen i første valgomgang gikk både i Norge og i Polen til Grzegorz Napieralski, lederen for polske postkommunister SLD.

Men valgresultatet avslørte allikevel en del interessante fakta. Komorowski fikk prosentvis flere stemmer i Norge enn i Polen som helhet, både i den første og den andre runden. I Polen fikk han støtte av henholdsvis 41,54 og 53,01 prosent av aktive velgere, i Norge ble han støttet av 53,4 prosent i den første og 65,3 prosent i den andre runden. Oppslutningen om hans viktigste motkandidater – Kaczynski og Napieralski – var lavere i Norge enn i Polen. Kaczynski ble støttet av henholdsvis 28,7 og 34,7 prosent av polakker som stemte i Norge, og av 36,46 og 46,99 prosent av stemmene i Polen. Napieralski, som representerte venstrefløyen i polsk politikk, ble støttet av kun 9 prosent av polakkene i Norge og av 13,68 prosent av de som avga stemme i Polen. Det var også regionale forskjeller i Norge: Kaczynski fikk størst støtte i Trondheim – 33,7 prosent i den første og 40,2 prosent i den andre runden, mens Komorowski stod sterkest i Oslo, hvor han fikk 55 prosent av stemmene i første og 65 prosent i den andre runden.

Hva forteller disse resultatene om de norske polakkenes politiske preferanser? For det første støtter et overveldende flertall av dem partier som ligger til høyre for sentrum (Borgerplattform og Lov og rettferdighet), mens venstresiden (SLD) er forholdsvis svak. Overført til norske politiske forhold er det stor sannsynlighet for at «de polske stemmene» skal gå til Høyre, KrF og kanskje Venstre, mens verken AP og SV kan regne med å få så mye oppslutning.13 Dette kunne ha en viss politisk betydning, først og fremst ved kommunevalget i 2011 i kommuner med stort innslag av den polske diasporaen. Det kan imidlertid være utfordring å få polakker til å stemme i norske lokalvalg, når de ser ut til å forholde seg relativt passivt til politikken i en polsk sammenheng.

Andre arenaer

I og med at flertallet av polakker i Norge er katolikker, forholder de seg ikke bare til den polske og den norske staten, men også til en annen transnasjonal gruppe – verdens katolske fellesskap og dets kirkelig hierarki. Den katolske kirken i Norge fikk definitivt styrket sin posisjon i det norske samfunnet som følge av en massiv innvandring fra Polen. Kirken spiller også en viktig rolle som samlingssted for polakker i Norge, og mange polske prester arbeider aktivt i det polske miljøet og hjelper nyankomne med å finne seg til rette i landet.14 Polakkenes holdning til kirken som en viktig samfunnsinstitusjon har dype historiske røtter – under hele perioden da Polen ikke eksisterte som en uavhengig stat, var den katolske kirken i Polen den eneste institusjon polakker kunne identifisere seg med. Også under kommunismen spilte den katolske kirken en viktig samfunnsmessig og politisk rolle og dannet en motvekt mot det kommunistiske regimet. Alt dette gjør at polakker flest betrakter kirken som en institusjon de kan ha tillit til, også når de befinner seg i utlandet. Særlig i en situasjon når flesteparten av de nyankomne polakker har problemer med å beherske norsk, kan den polskspråklige kirken virke attraktiv.

Kirkens sentrale rolle tydeliggjøres ukentlig når polakkene samles til katolske messer flere steder i landet, og enda mer tydelig under markeringen av den dramatiske flyulykken i Smolensk i april 2010. Det var nettopp i det kirkelige rommet at de viktigste markeringene fant sted, med mange medlemmer av den polske diaspora til stede, sammen med representanter fra den norske politiske makteliten, som på denne måten viste sin medfølelse overfor sine nye «landsmenn».

En annen arena hvor norske polakker møttes og deler sine erfaringer fra den diasporiske tilværelse er internett, med www.mojanorwegia.pl som det viktigste møtested hvor man kan finne mye nyttig informasjon om livet i Norge formidlet på polsk. Dette nettstedet brukes også som en viktig uformell informasjonskanal som hjelper mange i etableringsfasen.

Polsk diaspora i Norge og norsk utenrikspolitikk

Den norske utenrikstjenesten kan stå overfor flere utfordringer i forbindelse med den eksplosive veksten av den polske diaspora i Norge. Tradisjonelt sett involverer en diasporasituasjon tre aktører: diasporagruppen, det nye vertslandet og det gamle opprinnelseslandet. For den norske utenrikstjenesten kan det bety at den polske diaspora i Norge etter hvert kan bli et viktig punkt på den bilaterale norsk-polske agenda. For å forstå hvilke konsekvenser dette kan få for norsk utenrikspolitikk, er det viktig å se på de norsk-polske bilaterale relasjoner i dag, og se hvordan og hvorvidt det faktum at mer enn 60 000 polske statsborgere har valgt Norge som sitt nye hjemland kan påvirke disse relasjoner.

Polen er en viktig partner for Norge, og samarbeidet foregår både på det bilaterale og multilaterale planet. Sett fra Polen er Norge en viktig energinasjon som man har prøvd å bygge en energirelasjon med, uten foreløpig å lykkes. Norge er også en NATO-alliert og viktig økonomisk samarbeidspartner, ikke minst på grunn av landets deltagelse i EØS. Polen er ett av de viktigste markeder for norske sjøprodukter, og også den største mottageren av det norske bidraget til utjevning av forskjeller i Europa, såkalte EØS-penger – landet mottok 543 millioner € i perioden 2004–2009, og kommer til å motta over 115 millioner € årlig i perioden 2009–2014.

Sett fra Norge er Polen en viktig økonomisk samarbeidspartner med en total omsetning – eksport fra Norge og import fra Polen til Norge – på i overkant av 3 milliarder dollar i 2009. Det finnes også en liten norsk diaspora i Polen, bestående blant annet av i overkant av 1200 norske studenter innen medisinske studier ved flere polske utdanningsinstitusjoner.

På det utenrikspolitiske plan spiller Polen en sentral rolle som NATO-alliert og EU-medlem. I den offisielle beretningen om norsk utenrikspolitikk – St.melding nr. 15 fra 2009 (UD 2009) – nevnes Polen fem ganger, men som en del av en større politisk kontekst: som ett av Norges viktigste europeiske naboland, sammen med Sverige, Danmark, Tyskland og Storbritannia, som alle er medlemmer av EU (s. 51); som et viktig EØS-land og sammen med Frankrike og Danmark ett av de største enkeltmarkedene for eksport av norsk fisk; som et land som inngår i Østersjøregionen og har derfor betydning for Norges nordiske engasjement (s. 57); og som ett av de 19 fokuslandene hvor det norske omdømmeprosjektet gjennomføres (sammen med Sverige, Danmark, Finland, Island, Tyskland, Nederland, Frankrike, Spania, Storbritannia, Italia, Tyrkia, Russland, USA, Canada, Brasil, Japan, Kina og India).

Det oppsiktsvekkende er at dette dokumentet – som ellers fokuserer mye på innvandrings- og arbeidsinnvandringsrelaterte spørsmål, hvor arbeidsmigrasjon nevnes 1 gang, arbeidskraft 31 ganger, innvandring 33 ganger og arbeidsinnvandring 13 ganger – unnlater å nevne Polen i denne viktige sammenhengen. Man kan regne med at de som utarbeidet dette dokumentet kanskje ble – som mange andre – litt overrasket av den raske utviklingen, men man bør se nærmere på disse problemstillingene ved neste korsvei, ikke minst for å forstå alle kort- og langsiktige konsekvenser av denne utviklingen. Disse temaene er en del av et større politikkfelt, og mange problemer vil måtte løses ikke bare gjennom bilaterale forhandlinger, men også innenfor EØS-rammeverket som har bidratt til å åpne Norge for polakker og som kommer til å regulere forholdet mellom den polske diasporaen i Norge og norske myndigheter. Det betyr at det ikke bare er snakk om et triangulært forhold, men snarere om en firkant som består av Norge, Polen, den polske diaspora og det supranasjonale EU/EØS-regelverket som i samspill kommer til å styre utviklingen på dette feltet (Minderhoud 2009; Jesse 2009).

En så rask og omfattende tilstrømning av innvandrere mer generelt, og arbeidsinnvandrere mer spesifikt, byr alltid på utfordringer. Dette gjelder først og fremst klassiske innvandringsrelaterte problemstillinger, som for eksempel utformingen av landets innvandrings- og integreringspolitikk, men berører også andre politikkfelt, som for eksempel økonomisk politikk, demografisk politikk og ikke minst utenrikspolitikk.

Hva er da de utenrikspolitiske utfordringene som kan knyttes til den raske framveksten av den polske diaspora i Norge, og hvordan kan den norske utenrikstjenesten takle dem?

Ifølge Shain og Barth (2003) kan diasporagrupper være både passive objekter for politiske handlinger og aktive deltagere i politiske prosesser. Vi kan identifisere tre eksempler som belyser situasjoner der diasporaer er passive, mens de aktive spillere er hjemlandet og vertslandet. For det første kan en diasporagruppe i vertslandet ha behov for hjelp utenfra. Dette kan illustreres med den polske statens støtte til polsk diaspora i det autoritære Hviterussland, men også i EUs medlemsland Litauen og Tyskland, hvor den polske diaspora står overfor en del politiske og organisatoriske utfordringer. En diasporagruppe i et vertsland kan også bli betraktet som en del av en større etnisk global diaspora av opprinnelseslandets myndigheter uten å bli spurt om det, slik tilfellet er med mange kinesiske diasporagrupper. En diasporagruppe i utlandet kan også bli påvirket av sitt hjemlands utenrikspolitiske valg uten å delta aktivt i utformingen av dette landets utenrikspolitikk, slik det for eksempel var tilfellet med amerikanere av japansk avstamning under annen verdenskrig.

Men diasporaer kan også være aktive i utformingen av utenrikspolitikk, både i hjemlandet og i vertslandet. Særlig i demokratiske land kan diasporagrupper organisere seg og prøve å påvirke utenrikspolitikken. Disse diasporagruppene kan også spille en aktiv rolle i utformingen av sitt hjemlands utenrikspolitikk.

Ifølge Esman (2009) bør man snakke om ni momenter som gjør at det å ha diasporagrupper innenfor landets grenser kan by på utenrikspolitiske utfordringer. For det første har diasporagruppene en transnasjonal karakter, og de opererer på tvers av grenser. I tillegg velger mange av diasporaens medlemmer å reise tilbake til hjemlandet slik at båndet mellom det nye og det gamle land blir forsterket. For det andre gjør medlemmer av diasporagrupper ofte forsøk på å påvirke utviklingen i sine opprinnelsesland ved å støtte forskjellige politiske krefter i dette landet, og ved å samle støtte for en eller annen politisk gruppe i dette landet, noe som kan føre til økt spenning mellom deres opprinnelsesland og deres nye hjemland, særlig hvis støtte gis til politiske krefter som utfordrer det sittende regimet. For det tredje prøver diasporaer også å påvirke regjeringer i sine nye hjemland slik at de støtter eller motarbeider regjeringer og makthavere i deres opprinnelsesland. For det fjerde kan regjeringer i opprinnelsesland bruke sine diasporaer for å skaffe seg støtte til sine strategiske, politiske eller økonomiske interesser i utlandet, blant annet ved å bruke sin diaspora i utlandet til å påvirke vertslandets utenrikspolitiske valg. For det femte kan diasporagrupper i utlandet søke støtte og beskyttelse mot reell eller ikke reell forfølgelse i sine nye vertsland i sine opprinnelsesland, og deres opprinnelsesland kan bruke diplomatiske og andre kanaler for å påvirke beslutninger i diasporaers nye hjemland. Dette var for eksempel situasjonen i forkant av annen verdenskrig da det tyske naziregimet brukte den tyske diaspora i Tsjekkoslovakia for å okkupere store deler av landet. For det sjette kan regjeringer i nye hjemland bruke diasporaer for å oppnå politiske, strategiske eller økonomiske fordeler i diasporaens opprinnelsesland. For det syvende kan diasporaer bidra til politisk, utdanningsmessig eller økonomisk utvikling av sine opprinnelsesland. For det åttende kan regjeringer i diasporaers opprinnelsesland forsøke påvirke regjeringer i nye hjemland for å stoppe diasporaers fiendtlige handlinger rettet mot opprinnelsesland. For det niende kan forskjellige typer voldshandlinger bidra til å mistenkeliggjøre mange diasporagrupper.

Hvilke av disse problemstillingene kan være aktuelle i den polsk-norske diasporiske konteksten? For å svare på dette spørsmålet bør man operere med tre tidsperspektiver og se på hva som kan være aktuelle problemstillinger i et kort-, mellom- og langsiktig perspektiv.

I et kortsiktig perspektiv ser det ut at den polske diaspora i Norge forholder seg passivt både til sitt vertsland og til sitt hjemland. Dette skyldes først og fremst manglende organisering av denne gruppen og det faktum at den stort sett positive økonomiske utviklingen i Norge gjør at gruppen oppfattes som velfungerende i den norske konteksten av både norske og polske beslutningstakere. Man bør derfor betrakte denne gruppen mer som en brobygger mellom Polen og Norge, og ikke som en problemskaper.

Dette henger også sammen med det faktum at både Norge og Polen har demokratiske styresett og at begge landene samarbeider tett med hverandre, ikke bare bilateralt, men også i multilaterale fora. Det faktum at Polen og Norge er nære allierte i NATO, gjør også at polske og norske strategiske utenrikspolitiske interesser som oftest sammenfaller og ikke kolliderer. Det betyr at det ikke er behov for å bruke diasporagrupper til å påvirke utenrikspolitiske valg verken i vertslandet eller i hjemlandet, noe som bidrar til at diasporamedlemmers lojalitet ikke blir satt på prøve.

Valgresultater viser også at flertallet av polakker i Norge støtter den offisielle politiske linjen i landet. Man bør derfor regne med at den polske diaspora i Norge ikke vil prøve «å sette» norske myndigheter opp mot den sittende polske regjering, og at den polske regjering støttes av den polsk-norske diaspora i sine bestrebelser på å styrke båndene mellom de to landene, og ei heller bruker den polske diaspora i Norge til å fremme sine interesser (for mer om den polske migrasjonspolitikk, se Kicinger 2008).

I dagens situasjon har begge landene snarere utfyllende enn motstridende strategiske interesser – Norge trenger fortsatt arbeidskraft, mens det i Polen ser ut til at arbeidsledigheten er i ferd med å øke, og arbeidsmigrasjon er ett av tiltakene som kan bidra til å avhjelpe dette store sosiale problemet. Man bør heller ikke glemme at polske arbeidsinnvandrere sender store pengebeløp til Polen, noe som bidrar til å dempe økonomiske og sosiale problemer i landet.

Norge må også bestemme seg for hvorvidt denne trenden med omfattende arbeidsinnvandring fra Polen skal fortsette eller ei. Hvis man på norsk hold oppfatter det som noe positivt, bør man styrke innsatsen i Polen og bruke den norske utenrikstjenesten på en enda mer aktiv måte for å få flere polakker til å komme til Norge.15 Man kan for eksempel satse på å organisere arbeidsmesser i Polen rettet mot grupper man vil tiltrekke til Norge. Dette blir mer og mer viktig nå når flere EU-land – først og fremst Tyskland – åpner sine arbeidsmarkeder for polske statsborgere, noe som betyr at konkurransen om «polske hender» kan bli mer tilspisset. Man bør kanskje vurdere å innføre en ny stilling ved ambassaden – arbeidsmarkedsattaché, dvs. en person som skal arbeide først og fremst med arbeidsinnvandringsrelaterte spørsmål og som kan opparbeide seg kompetanse på dette området.

I og med at kampen om menneskelige ressurser allerede i dag betraktes som en viktig oppgave for den norske utenrikstjenesten – ordet «utenriksstasjonen» nevnes for eksempel hele 36 ganger i Arbeids- og inkluderingsdepartementets utredning om arbeidsinnvandring (AID 2008) – bør man kanskje vurdere å allokere og øremerke en del av EØS-midlene til forskning på arbeidsmigrasjon i både norsk og europeisk sammenheng, og oppmuntre til et tettere polsk-norsk forskningssamarbeid på dette feltet.

I et femårsperspektiv ser det ut at situasjonen kommer til å utvikle seg på samme måte. Man vil se de samme trender sette sitt preg på det bilaterale polsk-norske samarbeidet, og man vil fortsatt ha samme formelle rammer for polsk diaspora i Norge. Man bør imidlertid ta høyde for at den nye diaspora kommer til å organisere seg på en bedre måte og at dette kan gjøre denne diasporaen mer synlig i den norske offentlige debatten. Man bør også regne med at den polske diasporaen kan fremme noen krav overfor norske myndigheter – som for eksempel kravet om gratis norsk språkundervisning og gjeninnføring av polsk som morsmål for elever med polsk bakgrunn i det norske skolesystemet.

Disse kravene kan ikke bare settes på den norske integreringspolitiske dagsordenen, men også på den polske utenrikspolitiske dagsordenen hvor saker som har med den polske diasporaens situasjon å gjøre ofte havner høyt på lista (for den offisielle polske diasporapolitikken, se MSZ RP 2007). Det polske forholdet til Litauen, Hviterussland og Tyskland er et godt eksempel på hvor viktig disse diasporarelaterte spørsmål kan bli, og mange av dem dreier seg blant annet om adgang til undervisning på polsk.

Et godt eksempel på hvordan diasporarelaterte problemstillinger kan slå ut i en utenrikspolitisk kontekst, kan være polsk-litauiske relasjoner. Begge land er medlemmer i både NATO og EU, har mange felles interesser, felles historisk fortid og egne etniske diasporaer hos hverandre, noe som skulle tilsi at de burde betrakte hverandre som strategiske partnere. Men det som forsurer forholdet mellom disse to, er måten litauiske styresmakter behandler den polske diaspora i Litauen – for eksempel ved å begrense dens muligheter til å ha skoler med polsk undervisning, tospråklige veiskilt eller navn skrevet i pass på polsk og ikke på litauisk (President.pl 2011).

Dette kan ha en enda større betydning hvis man skulle se en dreining mot høyre i polsk politikk. En slik dreining kunne bety en tøffere polsk linje overfor EU. Man kan også forvente en forverring av forholdet til Russland. Dette kan bidra til at norsk og polsk offisiell Russlandspolitikk kan gå i forskjellige retninger. Dette kan ha konsekvenser for både det bilaterale og det multilaterale forholdet mellom Norge og Polen, og kan muligens sette en polsk diaspora i Norge – og ellers – under et visst press for å gi støtte til den nye polske linjen, selv om mye av debatten sikkert skal tas i NATO.

En annen faktor som kan ha betydning, er den økonomiske utviklingen i både Norge og Polen. Med gode økonomiske utsikter i Norge kan man forvente at de polakkene som har kommet til Norge etter 2004 kommer til å gli lett i det norske samfunnet, at de integreres og at deres bånd til Polen naturlig svekkes. Hvis mange av dem i tillegg søker om norsk statsborgerskap og frasier seg det polske statsborgerskapet, vil det ytter-ligere svekke deres formelle bånd til Polen og vil gi polske myndigheter mindre insentiver og muligheter til å «blande seg» i polsk-norske diasporarelaterte spørsmål.

Hvis de økonomiske konjunkturene skulle forverres i Norge og i Polen, bør man regne med at noen av de polske arbeidsinnvandrerne vil reise tilbake til Polen, selv om mange av dem kan velge å bli i Norge på grunn av mer gunstige velferdsordninger her, noe som kan føre til at de blir en del av en ny norsk underklasse. En annen mulighet er at noen av de polske arbeidsinnvandrerne velger å reise til andre europeiske land – særlig Tyskland – som kan gi bedre vilkår for arbeidsinnvandrere fra Polen og som ligger geografisk nærmere Polen enn Norge.

Det er derfor en viktig oppgave for den norske utenrikstjenesten å bidra til en bedre og riktig tolkning av den politiske og økonomiske utviklingen i Polen. Dette kan kreve ytterligere styrking av Polen-kompetansen i UD og i det norske fagmiljøet. Dette kan gjøres ved å rekruttere flere av den polsk-norske diasporaens medlemmer til utenrikstjenesten, ved at en del midler fra EØS-fondet øremerkes forskning på polsk utenriks, økonomisk og sosialpolitikk, og ved at man oppmuntrer polske og norske forsk-nings- og ekspertmiljøer til et tettere samarbeid på dette feltet.

I et langsiktig perspektiv (10–15 år) vil det viktigste spørsmålet være knyttet til det europeiske integrasjonsprosjektet, og hva slags tilknytnting til dette prosjektet Norge og Polen kommer til å få. Vil EØS-avtalen overleve i dagens form, eller vil Norge søke om EU-medlemskap – er noen av spørsmålene som kan ha betydning i dette tidsperspektivet.

Et annet rent praktisk spørsmål er hvor mange av de polske statsborgere bosatt i Norge som kommer til å søke om norsk statsborgerskap, for deretter å flytte tilbake til Polen som norske statsborgere med krav på hjelp fra den norske konsulære tjenesten. I et enda lengre perspektiv vil man sannsynligvis se at mange norske polakker kan velge å vende tilbake til Polen etter å ha gått av med norsk pensjon. På denne måten kan de bli en del av den nye norske diaspora i utlandet, en diaspora som det offisielle Norge vil måtte ha et forhold til. Dette kan komme til å utfordre den institusjonelle kapasiteten til den norske utenrikstjenesten i Polen, hvor man i dag har en mellomstor utenriksstasjon og tre honorære konsulater som kan ha problemer med å takle den type utfordringer. En slik utvikling vil kreve mer årvåkenhet fra den norske utenrikstjenesten i Polen og en mulig tilføring av mer ressurser fra sentralen i Oslo.

Uansett hvilke av framtidsscenariene som kommer til å bli realisert, vil den polske diaspora i Norge bidra til å forandre politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske relasjoner mellom Norge og Polen. Det kommer sikkert til å oppstå en del spenninger og problemer forbundet med den raske framveksten av polsk diaspora i Norge, men denne situasjonen vil også skape mange nye muligheter og styrke båndet mellom de to land som allerede er nære allierte og står overfor mange felles utenrikspolitiske utfordringer som aktive medlemmer i et mer eller mindre fungerende sikkerhetspolitisk fellesskap.

Litteratur

AID (2008) St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring. Oslo: Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Ambasada Norwegii w Warszawie (2009) Praktyczne informacje. Tilgjengelig på http://www.amb-norwegia.pl/studywork/praca/Local-theme/Praktyczne-informacje/

Czapka, Elzbieta, Kristian Meisingset og Aleksandra Kawecka (2011) Polakk. De er kommet for å bli. Hvordan vil det gå?. Oslo: Frekk Forlag.

Eldring, Line og Jon Horgen Friberg (2010) Polonia i Oslo 2010 – underveisrapportering. Oslo: FAFO.

Ellingsen, Dag, Kristin Henriksen og Lars Østby (red.) (2010) Inn-vandring og innvandrere 2010. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sent-ralbyrå.

Esman, Milton J. (2009) Diasporas in the Contemporary World. Malden, M.A.: Polity.

European Movement (2008) History. Tilgjengelig på http://www.europeanmovement.eu/index.php?id=6788

Friberg, Jon Horgen og Guri Tyldum (red) (2007) Polonia i Oslo. En studie av arbeids- og levekår blant polakker i hovedstadsområdet. Fafo-rapport nr. 27. Oslo: FAFO.

Galasinska, Aleksandra (2010) «Gossiping in the Polish Club: An Emotional Coexistence of ‘Old’ and ‘New’ Migrants», Journal of Ethnic and Migration Studies, 36(6): 939–951.

Garret, Stephen A. (1978) «Eastern European Ethnic Groups and American Foreign Policy», Political Science Quarterly, 93(2): 301–323.

Godzimirski, Jakub M. (2005) Tackling Welfare Gaps. The Eastern European Transition and New Patterns of Migration to Norway. NUPI Report 284. Oslo: NUPI.

Grabowska, Izabela (2003) Irish Labour Migration of Polish Nation-als. Economic, Social and Political Aspects in the Light of the EU Enlargement. ISS Working Papers on migration no. 51. Warsaw: Center of Migration Research, Institute for Social Studies, Warsaw University.

Grabowska-Lusi?ska, Izabela og Marek Okólski (2009) Emigracja ostatnia? (The Last Emigration?). Warszawa: Scholar.

Henriksen, Kristin (2010) Valgdeltakelsen blant innvandrere ved stortingsvalget 2009. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Iglicka, Krystyna (1997) Are they fellow-countrymen or not? The mi-gration of Kazakhs of Polish origin from Kazakhstan to Poland. ISS Working Papers on Migration no. 13. Warsaw: Center of Migration Research, Institute for Social Studies, Warsaw University.

Iglicka, Krystyna (2009) «Powroty Polaków w okresie kryzysu gospo-darczego. W p?tli pu?apki migracyjnej. Raport z bada?» (Returns of Poles during the Current Crisis. In the Migratory Trap. Report). Warszawa: CSM.

Iglicka, Krystyna & Magdalena Ziolek-Skrzypczak (2011) EU Membership. Highlights Poland's Migration Challenges. Tilgjengelig på http://www.migrationinformation.org/Profiles/display.cfm?ID=800

Iwanska, Alicja (1981) Exiled Governments: Spanish and Polish. Cambridge, MA: Schenkman Publishing Co.

Jesse, Moritz (2009) «Missing in Action: Effective Protection for Third-Country Nationals from Discrimination under Community Law». I Elspeth Guild, Kees Groenendijk og Sergio Carrera (red.) Illiberal liberal states: immigration, citizenship and integration in the EU (187–204). Burlington, VT: Ashgate.

Jørgensen, Sten Inge (2005) «Den store bondebløffen», Morgenbladet, 9. desember.

Kepinska, Ewa (2003) Recent trends in international migration – Po-land 2003. ISS Working Papers on Migration no. 52. Warsaw: Center of Migration Research, Institute for Social Studies, Warsaw University.

Kicinger, Anna (2008) «Beyond the Focus on Europeanisation: Polish Migration Policy 1989–2004», Journal of Ethnic and Migration Studies, 35(1): 79–95.

Kirchmann, Anna D. Jaroszynska (2004) The Exile Mission: The Polish Political Diaspora and Polish Americans, 1939–1956. Athens, Ohio: Ohio State University.

Kjeldstadli, Knut, Grete Brochmann og Halvard Tjelmeland (red.) (2003a) Norsk innvandringshistorie. I nasjonalstatens tid 1814–1940. Bind 2. Oslo: Pax Forlag.

Kjeldstadli, Knut, Grete Brochmann og Halvard Tjelmeland, (red.) (2003b) Norsk innvandringshistorie. I globaliseringens tid. Bind 3. Oslo: Pax Forlag.

Lie, Benedicte (2002) Innvandring og innvandrere 2002. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. http://193.160.165.34/emner /02/sa_innvand/arkiv/sa50/sa50.pdf

Lie, Benedicte (2004) Ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge. SSB Rapporter. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. Tilgjenge-lig på http://www.ssb.no/emner/02/02/30/rapp_200401/rapp_ 200401.pdf.

Micgiel, John (2004) The Impact of Diasporas – the Poles in the USA. Paper framlagt på konferansen Transatlantic Tensions: From Con-flict of Interests to Conflict of Values, CERI/GMF, 2.–3. februar. http://www.ceri-sciencespo.com/archive/march04/artjm.pdf

Minderhoud, Paul (2009) «Access to Social Assistance Benefits and Directive 2004/38». I Elspeth Guild, Kees Groenendijk og Sergio Carrera (red.) Illiberal liberal states: Immigration, citizenship and integration in the EU (221–238). Burlington, VT: Ash-gate.

MSZ RP (2007) Rz?dowy program wspó?pracy z Poloni? i Polakami za granic? (Regjeringsprogram for samarbeid med Polonia og polakker i utlandet). Warszawa: Ministerstwo Spraw Zagranicz-nych RP, www.msz.gov.pl/files/docs/polonia2007.pdf

MSZ RP (2009) Raport o sytuacji Polonii i Polaków za granic? 2009 (Rapport om Polonias og polakkenes situasjon i utlandet 2009). Warszawa: Ministerstwo Spraw Zagranicznych RP, www.msz. gov. pl/files/docs/polonia/Raport_PPG.pdf

Napiera?a, Joanna (2008) Imigranci na norweskim rynku pracy (Im-migrants at the Norwegian labour market). Warszawa: Centre of Migration Research, CMR Working Paper 31/89.

Oslo kommune (2007) Innvandrerorganisasjoner i Oslo. Tilgjengelig på http://www.bydel-grunerlokka.oslo.kommune.no/enhet_for_mangfold_og_integrering/ innvandrerorganisasjoner/organisasjoner_i_oslo/

Pacyga, Dominic A. (2004) «Polish Diaspora». I Melvin Ember, Carol R. Ember og Ian Skoggard (red.) Encyclopedia of Diasporas: Im-migrant and Refugee Cultures Around the World (254–263). New York, NY: Springer.

Pettersen, Silje Vatne (red) (2009) Innvandrere i norske kommuner. Demografi, levekår og deltagelse i arbeidsstyrken. SSB Rapporter. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

President.pl (2011) President Bronis?aw Komorowski visits Lithuania. 6.2. Tilgjengelig på http://www.president.pl/en/news/news/art,178,president-bronislaw-komorowski-visits-lithuania.html

Ryan, Louise, Rosemary Sales, Mary Tilki og Bernadetta Siara (2008) «Family Strategies and Transnational Migration: Recent Polish Migrants in London», Journal of Ethnic and Migration Stud-ies, 35(1): 61–77.

Shain, Yossi og Aharon Barth (2003) «Diasporas in International Rela-tions Theory», International Organization, 57(2): 449–479.

Statistisk sentralbyrå (2010a) Innvandrere, etter tid bosatt i Norge/første innvandringsår og landbakgrunn. 1. januar 2010. Tilgjengelig på http://www.ssb.no/emner/02/01/10/innvbef/tab-2010-04-29-13.html

Statistisk sentralbyrå (2010b) Folkemengde, etter norsk/utenlandsk statsborgerskap og landbakgrunn. 1. januar 2010. Tilgjengelig på http://www.ssb.no/innvbef/tab-2010-04-29-07.html

Statistisk sentralbyrå (2011) Utanlandske statsborgarar, etter statsborgarskap, kjønn og alder. 1. januar 2011. Tilgjengelig på http://www.ssb.no/folkemengde/tab-2011-03-11-32.html

Stowarzyszenie Wspólnota Polska (2007) Polonia i Polacy. Polonia w liczbach. Polska Diaspora na ?wiecie (dane szacunkowe 2007). Tilgjengelig på http://www.wspolnota-polska.org.pl/index.php?id=pwko00

Stowarzyszenie Wspólnota Polska (2010) Polonia i Polacy. Organizacje polonijne. Polonijny Bank Danych. Tilgjengelig på http://www.wspolnota-polska.org.pl/index.php?id=w_pbd3&typ=1&strona=0&kraj=Norwegia

Str?kowski, Jan (2010) Norge og Polen. En historie om Solidaritet. Oslo: Press.

Støre, Jonas Gahr (2011) «Vårt nye nærområde». Aftenposten, 13. fe-bruar.

Szydlowska, Aneta (2002) «Free Movement of Workers in the Euro-pean Union and Employment Prospects for Polish Citizens», The Polish Quarterly of International Affairs, 11(2): 99–115.

Tronstad, Kristian Rose (red.) (2004) Innvandring og innvandrere 2004. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

UD (2009) St.melding nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og mulig-heter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk. Oslo: Utenriksdeparte-mentet. www.regjeringen.no/pages/2162302/PDFS/STM 2008 200 900 15000 DDDPDFS.pdf

UDI (u.å.) Innvilgede familieinnvandringstillatelser 2001–2009. Tilgjengelig på http://www.udi.no/Oversiktsider/Statistikk-og-analyse/Statistikk-/Familieinnvandring/Innvilgede-familieinnvandringstillatelser/Innvilgede-familieinnvandringstillatelser-2001-2009/

Verran kommune (u.å.) Bakgrunnen for prosjektet. Tilgjengelig på http://www.verran.kommune.no/bakgrunn.124021.no.html

Weiner, Myron (1986) «Labor Migrants as Incipient Diasporas». I Gabriel Sheffer (red). Modern Diasporas in International Politics (47–74). Beckenham: Croom Helm.

Østby, Lars (red) (2004) Innvandrere i Norge – hvem er de og hvor-dan går det med dem? Del 1: Demografi. Oslo: SSB.

1http://www.ssb.no/innvbef/arkiv/tab-2003-06-05-03.html
2http://www.ssb.no/innvbef/arkiv/tab-2004-05-26-03.html
3http://www.ssb.no/innvbef/arkiv/tab-2007-05-24-08.html
4http://www.ssb.no/innvbef/arkiv/tab-2008-04-29-08.html
5http://www.ssb.no/folkemengde/tab-2011-03-11-33.html
6http://www.ssb.no/emner/02/01/10/innvbef/tab-2011-04-28-01.html
7http://www.ssb.no/innvbef/arkiv/tab-2003-06-05-03.html
8http://www.ssb.no/innvbef/arkiv/tab-2004-05-26-03.html
9http://www.ssb.no/innvbef/arkiv/tab-2007-05-24-08.html
10http://www.ssb.no/innvbef/arkiv/tab-2008-04-29-08.html
11I 2003 forsvarte Witoszek den polske beslutningen om å gå sammen med USA i Irak-krigen (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article518465.ece), og 2005 engasjerte hun seg i en heftig debatt med NRKs Hans Wilhelm Steinfeld om hans påstander om polske nazister i den ukrainske byen Lviv. Witoszeks innlegg i Aftenposten finner man her: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article956764.ece, og Steinfelds svar er her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article957887.ece
12Resultater av valget er tilgjengelige her: http://www.oslo.polemb.net/?document=211&PHPSESSID=3aca98d1997caf00c9d4e1487cfa87b7 og her http://www.oslo.polemb.net/?document=214
13Mye tyder på at denne diagnosen er riktig – en grundig gjennomgang av lister med partikandidater ved bystyrevalget i Oslo i 2011 avslører at kun to partier har valgt kandidater med polske aner – Venstre har den tidligere Aftenposten-journalisten Natasza P. Sandbu på 55. plass på sin liste, mens hos Høyre finner man Aga Sadlowska og Edith Stylo. Verken AP, FrP, Senterpartiet, KrF eller SV har «polske» kandidater på sine lister, selv om de har mange andre kandidater med innvandrerbakgrunn.
14Se http://www.katolicki.no/
15Hvis man går på Warszawa ambassades hjemmeside, ser man at det allerede er veldig mye som er gjort for å gi riktig informasjon til potensielle og aktuelle polske arbeidsinnvandrere (Ambasada Norwegii w Warszawie 2009).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon