Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Norges nye «vi»: Den iranske diasporaen og den norske utenrikspolitiske dynamikken

Høgskolen i Oslo og Akershus

  • Side: 645-676
  • Publisert på Idunn: 2011-12-22
  • Publisert: 2011-12-22

Med utgangspunkt i den iranske diasporaen i Norge, drøfter artikkelen noen aspekter av denne diasporaens tilstedeværelse i det norske sosiokulturelle og politiske landskapet. Denne tilstedeværelsen kobles til den norske debatten om multikulturalisme samt utformingen av den norske utenrikspolitikken. Når det gjelder den eksisterende debatten om multikulturalismen i det norske samfunnet, argumenteres det i denne artikkelen for at norsk-iranernes sekulære og til tider anti-religiøse/anti-islamske posisjon, på den ene siden kan utfordre statiske og mekaniske ideer om oss og dem, og dermed forhåpentligvis kan føre oss til nye forståelser av oss selv. På den andre siden kan den samme egenskapen tjene til å ikke bare reprodusere den herskende diskursen i debatten om multikulturalisme i Norge, men også til å forsterke den allerede eksisterende dype splittelsen om hvordan mangfoldet i vårt samfunn bør håndteres. Når det gjelder norsk utenrikspolitikk, påpekes det i artikkelen at de ulike posisjonene beskrevet ovenfor, og de paradoksene de representerer, gjenspeiler seg i måter man i Norge tenker «relasjon til det iranske regimet». Denne artikkelen demonstrerer tydelige sammenhenger mellom norsk utenrikspolitikk og geopolitiske forhold i måten Norge forholder seg til det iranske regimet. Ved å reflektere over dagens situasjon i Iran, samt norsk-iranernes røst, foreslår denne artikkelen at norske utenriksmyndigheter burde velge en ny kurs heller enn ukritisk å følge opp den geopolitiske tilstanden.

The new ‘we’ in Norway: the Iranian diaspora and Norwegian foreign policy

With a focus on the Iranian diaspora in Norway, the article discusses aspects of its presence in the Norwegian sociocultural and political landscape. An account is given of the ongoing public debate on multiculturalism and foreign policy in Norway. In regard to multiculturalism, it is claimed that the particular secular and, at times, anti-religious, anti-Islamic positions taken, may on the one hand challenge the static and mechanical ideas we may have about ‘us’ and ‘them’, and, it is hoped, will lead to renewed understandings of ourselves. On the other hand, the position could lead to the reproduction of dominant discourses in the debate on multiculturalism, and thus enhance the already deep divisions within the management of diversity in Norwegian society. Considering Norwegian foreign policy, it is claimed that the Iranian–Norwegian positions described above, and the paradoxes these positions reveal, may be mirrored in the ways Norway considers and shapes its «relationship towards the Iranian regime». The article demonstrates a clear relationship between Norwegian foreign policy and geopolitical and geocultural conditions regarding the country’s position towards Iran, and it invites reflection on the current situation in Iran itself. At the same time it is an appeal to let Iranian–Norwegian voices be heard.

Keywords: Iran, Norge, diaspora, identity, foreign affairs, utenrikspolitikk, vi, the new ‘we’

Innledning: Støres 2008-initiativ

Norge har i de senere årene vært vitne til betydelige endringer med hensyn til landets etniske, kulturelle og religiøse sammensetning.1 Det er snakk om en transformasjon som kan spores i ulike deler av det offentlige rom, i det sosiokulturelle så vel som i det politiske. I ulike sammenhenger brukes betegnelsene «det nye Norge» og «det nye norske ’vi’» for å illustrere mangfoldet som preger dagens Norge. Begrepsparet er også en påminnelse om at den norske, historisk etablerte selvforståelsen bør gjøres til gjenstand for vurdering og nytenkning. Norge er ikke lenger et land bestående av hvite kristne, født med ski på beina. Derimot representerer dagens Norge et mangfold innen ulike deler av samfunnet og hverdagslivet.

I 2008 inviterte utenriksminister Jonas Gahr Støre en rekke offentlig kjente personer og grupper med ikke-norsk bakgrunn til meningsutveksling rundt «det norske ’vi’». Ideen var å reflektere over det nye Norge og hvordan de nye virkelighetene, representert ved det nye norske «vi»et, får betydning i norsk utenrikspolitikk. Utenriksministeren ville diskutere betydningen av nåtidens kulturelle og religiøse mangfold, og om innvandrerbefolkningens kompetanse eventuelt kan anvendes i utforming og gjennomføring av norsk utenrikspolitikk.

Dette initiativet illustrerer tidsånden. For det første er initiativet en påminnelse om den pågående debatten om multikulturalismen i Norge og i en rekke andre europeiske land. Norges historie vitner om stadige folkeflyttinger. Mennesker har funnet veien til oss i nord, mens vi i nord har flyttet videre til andre verdensdeler. Innvandring i seg selv er ikke noe nytt fenomen i Norges historie. Det er derimot omfanget av innvandringen, den globale immigrasjonen, som kan karakteriseres som nytt (Kjeldstadli 2003). Massiv immigrasjon fra land utenfor Europa, Nord-Amerika og Australia har ført til konsentrasjon av ulike diasporaer, både av individer og kollektiver i ulike europeiske land. I et område som Soho i London, for eksempel, bor mennesker fra nærmere to hundre forskjellige land. Hvilke vilkår ligger til grunn for fellesskapsdannelsen i dette samfunnet? Hva er «limet» i dette landskapet som holder menneskene sammen i et kollektiv? Den norske situasjonen er en variant over et europeisk tema. I Groruddalen bor det for eksempel mennesker fra 180 forskjellige land. I flere skoler eller borettslag har over 90 % av elevene eller beboerne en annen etnisk og/eller religiøs bakgrunn enn «den norske». Hva slags «vi» kan vi da snakke om, og hva ligger til grunn for fellesskapet i denne nye virkeligheten? Disse spørsmålene knyttet til immigrasjon og dagens Norge illustrerer de nye tilstandene som i lengre tid har utfordret de etablerte forståelsene om «vi». Immigrasjon trenger seg gjennom våre liv i dagens Norge, og er en konstant påminnelse om behovet for nye måter å forstå seg selv, om hvem vi er, hva vi består av og hva som kjennetegner et tiltenkt «lim» i utforming av et nytt «vi». Immigrasjon viser seg å ha signifikante politiske, sosiokulturelle og sosioøkonomiske implikasjoner; immigrantenes politiske og kulturelle deltakelse, deres politiske eller kulturelle integrasjon, eksisterende kulturelle grenser og forskjeller, tilhørighet og inkluderings- og ekskluderingsprosesser har vært noen av de sentrale temaene i det norske sosiokulturelle og politiske landskapet i de siste årene (Brochmann 2006; Fuglerud og Eriksen 2007; Alghasi 2009). Innvandring har dermed blitt et sentralt politisk tema i Norge, og har hatt signifikant betydning i den norske politiske dynamikken (Alghasi 1999, 2009b).

For det andre er Støres initiativ en påminnelse om behovet for revurdering av vedtatte forestillinger om forholdet mellom det nasjonale og det globale. Globale spørsmål gjør seg stadig mer gjeldende i de lokale, nasjonale kontekstene. I den forbindelse kan tamilenes demonstrasjoner mot krigen på Sri Lanka i 2008, palestinernes protester mot Israels angrep på Gaza i 2009 eller iranernes demonstrasjoner utenfor Stortinget samme år, nevnes som noen eksempler. Disse eksemplene bekrefter nye tilstander og nye relasjoner i vårt samfunn: globale endringer og teknologisk utvikling, som globale medier og kommunikasjon, har gjort det mulig for innvandrere og diasporaer av individer og grupper å være på to steder (hjemme og vertsland) på samme tid (Appadurai og Breckenridge 1989). Dette innebærer en verden som blir mindre og grenser som er mer flyttbare enn noensinne, og slik sett vil immigrasjon til vårt samfunn også være en påminnelse om at våre selvforståelser av det norske «vi»et står i relasjon til verden utenfor.

Størres initiativ kan da forstås som en påminnelse om nåtidens uklare skille mellom det globale og det lokale, og at immigrasjon og dens implikasjoner i det norske sosiokulturelle og politiske landskapet ikke skal undervurderes. Sant nok illustrerte 80-tallets døds-fatwa mot Salman Rushdie og dens implikasjoner dyptgående historiske, politiske og kulturelle spenninger mellom den vestlige verden og islam som en politisk ideologi. Samuel Huntingtons «sivilisasjonenes sammenstøt» fra begynnelsen av 90-tallet gav innspill til forståelsen av den nye globale maktdiskursen hvor det var religionene, kulturene og sivilisasjonene som utgjorde fronter (Huntington 1996). Likevel er det med terrorhandlingene mot amerikanske mål 11. september 2001 at en ny tidsepoke oppstår, da en ny global maktdiskurs erstattet den gamle. I denne nye diskursen fremsto islam som en opplagt markør. Politisk, radikal og voldelig islam ble plassert i sentrum, og radikale, fanatiske muslimer ble til nye skyteskiver. Eriksen (2005) snakker om et paradigmeskifte i det norske offentlige rom hvor «innvandreren» erstattes av «muslimen». Mohammad-karikaturene illustrerte med all tydelighet dyptgående spor av den nye globale maktdiskursen i det offentlige rom i flere land, deriblant Norge (Eide og Kunelius 2007).

Med dette utgangspunktet fremstår Iran som et veldig interessant land, og norsk-iranere som en meget interessant diasporisk gruppe. Med empiri fra den iranske diasporaen i Norge, vil denne artikkelen demonstrere det omspennende samspillet mellom det globale og det lokale i våre forståelser både om det nye norske «vi», men også med hensyn til utformingen av politikken overfor et så spesielt land som Iran. Artikkelen tar først nærmere opp norsk-iraneres politiske orienteringer og organisering i Norge. Dernest gjøres en vurdering av iranere som en diasporisk gruppe i Norge når det gjelder deres tilstedeværelse i det norske sosiokulturelle så vel som i det politiske landskapet. Endelig brukes innsiktene fra disse to første delene til å diskutere noen aspekter av norsk utenrikspolitikk overfor det iranske regimet.

Hvorfor diaspora?

Bruken av begrepet diaspora innen samfunnsfagene kan knyttes til nasjonalstater og deres historiske og kontinuerlige jakt etter et samlende «vi». Dette er et «vi» som staten står – eller hevder å stå – som representant for (Glick Schiller og Wimmer 2003). Begrepet «vi» har gang på gang vært gjenstand for spørsmål innenfor samfunnsfagene (Hall 1992; Glick Schiller et al. 1992; Sreberny 2000). Eriksen (2009: 289) inviterer for eksempel til en revidering av forutsetningene for «vi» og «vår» i den kollektive identitet. I tillegg har betydelige bevegelser og innvandringsprosesser i løpet av de siste årene, kombinert med globalisering og teknologiske fremskritt som globale medier og kommunikasjon, gjort det mulig for folk, ikke minst immigranter, å være to steder på en gang. Følgelig har nyere studier understreket denne dualiteten: betydningen av hjemlandet og vertslandet i konstruksjon av det «nye» (Gillespie 1995; Sreberny 2005; Tsagarousianou 2004). En diaspora er foreslått å være et fellesskap som sprer seg fra et hjemland til andre land. Gruppen antas å opprettholde sterke bånd og en sterk følelse av tilhørighet mot hjemlandet (Safran 1991). En retning innen diasporastudier definerer diaspora som:

et folk med en felles opprinnelse som er bosatt, mer eller mindre på permanent basis, utenfor grensene av deres etniske eller religiøse hjemland, enten om hjemlandet er reelt eller symbolsk, uavhengig eller under utenlandsk kontroll. Diasporamedlemmer identifiserer seg, eller er identifisert av andre – innenfor og utenfor sine hjemland – som en del av hjemlandets nasjonale fellesskap, og blir som sådan ofte oppfordret til å delta, eller er involvert i hjemland-relaterte saker (Shain og Barth 2003: 452).

Denne type definisjon av diaspora kan plasseres i en tradisjon av diasporastudier der spørsmålet om hjemlandet er betydelig understreket. Her er skillet mellom hjemlandet og vertslandet sett på som viktig i konstruksjonen av identitet samt prosesser for posisjonering/tilpasning eller motstand/marginalisering i vertssamfunn. Følgelig kan man identifisere en rekke studier der diasporaens politiske og sosiokulturelle aktiviteter i vertslandet er direkte knyttet til pågående politiske og sosiokulturelle forhold i hjemlandet, og effekten av diasporaen i hjemlandets politikk og kultur blir ofte understreket. En diaspora er anerkjent for å støtte hjemlandets «kamper mot nabostater (Al-Ali et al. 2001) samt å være instrumentell i nasjonsbyggingsprosesser i hjemlandet» (Woodward 2000). Shain og Barth (2003) belyser for eksempel den armenske diaspora og dens innvirkning på landets politikk samt dannelsen av den nye nasjonale identiteten i Armenia etter 1991. Et annet eksempel er et bredt spekter av studier som fokuserer på virkningen av tamilenes diaspora på hjemlandets politikk (Fuglerud 2001; Sriskandarajah 2002). Et annet eksempel er åpenbart den amerikanske jødisk-israelske forbindelsen og virkningen av det jødiske samfunnet på israelsk politikk (Shain og Bristman 2002). Det er også flere studier som understreker betydningen av diasporiske kulturproduksjoner i vertslandet, blant annet Gillespies banebrytende arbeid om medievaner blant sørasiater i England (1995) der hun blant annet har funnet at mediebruken faktisk kan føre til styrket nasjonalfølelse knyttet til «hjemlandet».

Denne todelingen av hjemlandet vs. vertssamfunnet innen diasporastudier har vært gjenstand for kritikk (Aksoy og Robins 2006; Alghasi 2011). Aksoy og Robins (2006) mener for eksempel at en vektlegging av hjemlandet vil innebære en reproduksjon av immigranten som et evig fremmedelement. Migrasjon er da bare et spørsmål om «diskontinuitet mellom fortid og nåtid» (Aksoy og Robins 2006: 4) og at immigrantens liv kan forstås som en kontinuerlig prosess for å bekrefte og idealisere kulturen i hjemlandet. Følgelig ville den sosiokulturelle og politiske praksis av immigranter sees som avledet og fordrevet fra sitt opprinnelige hjemland og kultur. Denne posisjonen vil følgelig inneha to sentrale implikasjoner: for det første kan todelingen av hjemlandet vs. vertssamfunnet reproduseres og føre våre studier til primært å fokusere på diasporaens innvirkning på hjemlandet. For det andre kan reproduksjon av dikotomien av hjemlandet–vertssamfunnet føre til reproduksjon av «oss» og «dem», et skille som kan indikere en ontologisk forskjell mellom de innfødte medlemmer av samfunnet og de andre, hvorav de siste ofte er historisk tilskrevet en underliggende plass (Said 1979).

I en annen retning innen diasporastudier er hjemlandet og dets innvirkning mindre vektlagt. Diasporaen, ifølge denne tilnærmingen, er illustrerende for en ny tilstand der massiv migrasjon vil føre til tilbakegang for nasjonalstaten og i sin tur til konstruksjon av nye forbindelser mellom folk i den globaliserte verden (Cohen 1997). Denne tilnærmingen til diaspora er nær knyttet til ideen om immigrantenes «in-betweenness», og er også knyttet til globalisering og kulturelle blandinger samt hybride konstruksjoner av identiteter (Anthias 1998: 566). Diaspora er da involvert i konstruksjon av det nye, og utfordrer dermed fastsatte, statiske grenser for etnisitet og nasjonsdannelser (Brah 1996; Tsagarousianou 2004). For å oppsummere vil den første retningen innen diasporastudier vektlegge hjemland, og den andre vil fokusere på hybride, ofte individbaserte diasporiske konstruksjoner. Likevel har den sistnevnte retningen også egne implikasjoner: Som Anthias har bemerket kan diasporiske bevegelser «ha funnet sted i ulike historiske perioder av ulike grunner og ulike sosiale forhold, muligheter og unntak i ulike land» (Anthias 1998: 564). For eksempel viser Anthias (1998) at den greske diasporaen fra 1922 – «kastet ut av Lille-Asia» – i forhold til den greske diasporaen av de senere år – «hovedsakelig studenter, fagfolk eller redere» – gjenspeiler store forskjeller med hensyn til nasjonale og etniske bevisstheter og selvforståelser (Anthias 1998: 564). Ghorashi (2003) påviser tydelige forskjeller mellom iransk diaspora i Europa og USA. I USA beveger diasporaen seg mer mot feiring av den persiske storhetstiden, mens iranere i Europa lever med ganske komplekse relasjoner i sine samfunn. Disse eksemplene bekrefter samspillet mellom fortid og nåtid og mellom engasjement og innflytelse i den sosiokulturelle og politiske dynamikken i vertssamfunn og hjemland. Videre er diasporiske studier ofte kritisert for sin tendens til overdrivelse av diasporisk suksess (Anthias 1998: 562). For eksempel rapporterer Assad (1993) om en økende etnisk fundamentalisme blant nykommerne i ulike europeiske samfunn.

Disse refleksjoner rundt ulike diasporastudier har visse implikasjoner for utformingen av denne artikkelen og forståelsen av den iranske diasporaens funksjon og virke i den norske konteksten. Denne artikkelen hviler på ideen om at norsk-iranere verken bedriver en kollektiv reproduksjon av egen kultur og tradisjon eller er preget av subjektive hybride konstruksjoner. Derimot har norsk-iranere høyst subjektive identitetsstrategier og relasjoner til det norske samfunnet, og samtidig er de bærere av visse strukturelle føringer fra hjemlandet.

Iranere på utvandring

Iranere utenfor Iran representerer en interessant gruppe. Ved siden av å være iranere er de også immigranter i Norge, og de fleste av dem har islam som sin opprinnelige religion. Slik sett er iranere ganske berørt av de gjeldende geopolitiske og geokulturelle strømningene, som igjen er lett å oppspore i det norske sosiokulturelle og politiske landskapet. Iranere er på den ene siden berørt av demoniseringen av Iran som vi er vitne til på den globale scene (Alghasi 2009), og på den andre siden representerer de en opposisjon til de herskende politiske og kulturelle orienteringene i sitt hjemland siden de fleste av dem kom til Norge som politiske flyktninger. Slik sett vil denne gruppen som jeg behandler i denne artikkelen, representere en meget tankevekkende og sammensatt relasjon til hjemlandet Iran og vertslandet Norge.

For det andre representerer iranere en interessant og kompleks historie. Over flere tusen år flyttet halvnomader fra India og Sentral-Asia til Iran. Den geografiske enheten vi kjenner som Iran og dens befolkning har vært styrt av persere, arabere, mongoler, turkmenere, afghanere og andre mindre kjente etniske grupper (Van Gorder 2003). Landet selv er et historisk hybrid-konsept som rommer mange forskjellige folkegrupper, kulturer og trosoppfatninger, et mangfold som igjen gjenspeiler seg i den iranske diasporaens liv og historie (Alghasi 2009a). Slik sett vil man med utgangspunkt i denne diasporiske gruppen utfordre ideen om «oss» og «dem» med fastlagte, statiske definisjoner av kulturer og væremåter (Gullestad 2002 ; Eriksen 2009).

Inntil 1979 var det begrenset iransk utvandring til andre deler av verden, men etter revolusjonen endret dette bildet seg dramatisk. Tabell 1 angir antall iranere som utvandret til flere sentrale migrasjonsdestinasjoner, deriblant Norge.

Tabell 1: Iransk immigrasjon til USA, Canada, Tyskland, Storbritannia, Sverige og Norge i tidsrommet 1961 to 2005 (Hakimzadeh 2006; Henriksen 2007)
1961–19701971–19801981–19901991–20002001–2005
USA10 29146 152154 857112 59755 098
Tyskland729814 17367 02224 1316 024
Canada620345520 70041 32925 350
Sverige384324938 16716 8046086
Storbritannia---------12 6658640
Norge---135524649733629

Tabellen indikerer en betydelig økning i antall iranere på utvandring etter den iranske revolusjonen. Det er estimert å være rundt to til fire millioner mennesker som har utvandret (Hakimzadeh 2006). Denne utvandringen har gått i tre sentrale bølger. Den første skjedde under og like etter revolusjonen i 1979, da den iranske sjahen ble styrtet. De fleste av de som utvandret i denne perioden var knyttet til monarkiet. Denne bølgen markerte også utvandring av religiøse minoriteter, slik som bahá'íene.2 Den andre bølgen av utvandring, som kom på 80-tallet, inkluderte politiske motstandere av regimet – sosialister, liberale og andre medlemmer av samfunnet – som enten var tvunget til å forlate landet eller valgte å forlate det på grunn av nye sosiokulturelle omveltninger. Den hittil siste bevegelsen, siden 90-tallet, har omfattet svært dyktige enkeltpersoner, arbeiderklassen, arbeidsinnvandrere og økonomiske flyktninger (Hakimzadeh 2006). Iranere som har flyttet til Vesten (Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand) siden revolusjonen, har i hovedsak vært flyktninger og asylsøkere. I 2004 var Iran rangert som ett av de største opprinnelseslandene for asylsøkere i hele Europa (Hakimzadeh 2006). I Norge har ni av ti iranere kommet som flyktninger eller asylsøkere (Henriksen 2007).

De fleste utvandrede iranerne er høyt utdannet. I USA er iranerne blant de best utdannede etniske gruppene: mer enn én av fire iransk-amerikanere over 25 år har en høyere grad eller over, den høyeste andelen blant 67 etniske grupper (Mostashari og Khodamhosseini 2004). I tillegg har iransk-amerikanere også økonomisk suksess: gjennomsnittlig inntekt for iransk-amerikanere er 50 prosent høyere enn den samlede amerikanske befolkningen. I Europa er situasjonen noe annerledes, blant annet i Sverige og Norge, hvor iranere tross høy utdannelse og urban bakgrunn lider under en relativt høy arbeidsledighet (SoS-rapport 1999: 9; Henriksen 2007). Ifølge SSB bodde det ved inngangen til 2008 15 134 personer med iransk bakgrunn i Norge.3 Iranere er bosatt i 238 av landets 430 kommuner. Tabell 2 illustrerer den demografiske spredningen av iranskfødte (og norskfødte med iranske foreldre) i 20 kommuner.

Tabell 2: Innvandrere og norskfødte med foreldre fra Iran, etter kommune, 1.1.2008 (Pettersen 2009)
KommuneBefolk-ningen i altTotal antall iranereAndel av Befolkningen %Andel -iranere %
Hele landet4 737 19915 1340,3100
Oslo560 12349750,932,9
Bærum108 1098220,85,4
Trondheim165 1826320,44,2
Bergen247 7326280,34,1
Skedsmo46 1405661,23,7
Stavanger119 5764880,43,2
Drammen60 1384020,72,7
Fredrikstad71 9743660,52,4
Lørenskog31 8463541,12,3
Kristiansand78 9083160,42,1
Asker52 9062620,51,7
Skien50 8622240,41,5
Rælingen15 1012221,51,5
Sarpsborg51 0501920,41,3
Sandnes62 0231810,31,2
Gjøvik28 2961670,61,1
Moss29 0661540,51,0
Ski27 4731390,50,9
Hamar27 9741260,50,8
Arendal40 6931250,30,8

Som tabell 2 illustrerer, bor om lag 75 % av norsk-iranerne i 20 norske kommuner. De aller fleste bor i store byer og kommuner, og Oslo alene huser nesten 1/3 av norsk-iranerne. Denne tendensen viser seg å være gjeldende også for andre etniske diasporiske grupper i Norge (Pettersen 2009).

Politisk og kulturell organisering blant iranere i Norge4

Som tidligere nevnt er diasporagrupper blant annet interessante for utenrikspolitikken på grunn av sin generelle støtte til hjemlandets politikk. Denne antagelsen lå for eksempel til grunn da USA og Canada i 1941 internerte japansk-amerikanere og japansk-canadiere i egne leire og lot dem sitte der under hele andre verdenskrig. Et norsk eksempel som nevnes i innledningsartikkelen er norske kineseres generelle støtte til hjemlandet i kjølvannet av fredsprisutdelingen 2010. Det iranske eksempelet derimot, er en påminnelse om at situasjonen også kan være motsatt. Det overveldende flertallet i diasporaen kan være mot regimet i det opprinnelige hjemlandet. De alle fleste iranere i Norge flyktet fra sitt land fordi de var opposisjonelle til de herskende politiske og sosiokulturelle orienteringene i landet sitt. Mange av iranerne i diaspora var enten aktive medlemmer eller sympatisører av de opposisjonelle grupperingene som hadde rømt landet, eller de hadde klare anti-regimeorienteringer. Denne særegenheten kan sies å ha viktige implikasjoner for den iranske diasporaen generelt, men også for den iranske diasporaen i Norge, slik det er fokusert i denne artikkelen.

Den største iranske innvandringen til Norge fant sted i andre halvdel av 1980-årene. For å forstå den iranske politiske og kulturelle tilstedeværelsen i Norge, er det nokså essensielt å ta utgangspunkt i den iranske revolusjonen og det iranske politiske landskapet i denne perioden. Målet er å se hvordan den politiske og kulturelle arven har gjort seg gjeldende i den iranske diasporaens kulturelle og politiske organisering og deltakelse i Norge. Denne presentasjonen begrenser seg naturlig nok til opposisjonelle grupper, de som har vært nødt til å reorganisere seg utenfor Iran.

Folkets Mujahedin (MEK)5

En sentral politisk organisasjon i Iran er folkets Mujahedin (MEK). I dag er organisasjonen på lista til det amerikanske utenriksdepartementet som en terrororganisasjon. Organisasjonen ble stiftet på 60-tallet og hadde som mål å styrte regimet til sjahen av Iran. Medlemmene trodde på en væpnet revolusjon, og var blant annet ansvarlige for drapene på flere amerikanske militære og sivile i Iran på 1970-tallet. Under sjahen ble de kalt for marxistiske islamister nettopp på grunn av deres blanding av islam og andre ideologier (Abrahamian 1989). Organisasjonen var en viktig politisk aktør under revolusjonen, og etter revolusjonen vokste den til en sentral politisk makt med betydelig folkelig oppslutning. I 1981 erklærte organisasjonen krig mot det sittende regimet, men etter flere måneder med intense kamphandlinger ble de jaget ut av landet.6 De etablerte seg derfor i eksil, først med hovedbase i Frankrike, og etter å ha blitt utvist derfra i 1986, i Irak, hvor de fikk økonomisk støtte og opplæring. I løpet av 80-tallet hadde organisasjonen mange militære operasjoner i Iran, men samtlige ble nedkjempet av regimets styrker. Etter invasjonen av Irak ble organisasjonen avvæpnet. Hovedbasen er nå Camp Ashraf i Irak, og den har en styrke som er anslått til 3500 personer. Organisasjonen har i dag omfattende aktiviteter i Europa (US Department of State 2008).

Organisasjonen av det iranske folkets Fedai-gerilja (OIPFG)7

Organisasjonen var en radikal marxistisk-leninistisk bevegelse som ble stiftet på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, og som valgte væpnet kamp som strategi mot sjahen. I løpet av 70-tallet, og i likhet med MEK, mistet organisasjonen mange av sine medlemmer, men var likevel en viktig aktør under og rett etter revolusjonen. Ved siden av MEK var OIPFG den organisasjonen med størst oppslutning blant iranerne. Likevel, mens MEK vokste seg sterkere i det post-revolusjonære Iran, gjennomgikk OIPFG dype kriser som førte til flere interne splittelser. I 1980 ble OIPFG delt i en flertallsgruppe, Organisasjonen av det iranske folkets Fedaian (OIPF), og et mindretall som beholdt den gamle betegnelsen (OIPFG). Mens mindretallet ville fortsette å være radikale, gikk OIPFG inn for å anvende politiske kanaler i datidens Iran. De støttet regimets anti-imperalistiske linje i krigen mot Irak. De var aktive i Iran helt til begynnelsen av 80-tallet, men snart, i likhet med andre opposisjonelle, måtte de forlate landet. Siden 80-tallet har organisasjonen gjennomgått ytterligere splittelser,8 og i dag finnes det flere varianter av organisasjonen. Likevel fremstår OIPF som den mest velorganiserte av disse, og kan fortsatt sies å utgjøre en viktig del av den iranske opposisjonen i diaspora.

Den iranske nasjonale fronten9

Den iranske nasjonale fronten, Jebhe Melli, har siden 40-tallet, da partiet ble stiftet, vært en sentral politisk maktfaktor i Iran. Partiet representerte nasjonalister, liberalister og sosialdemokrater samt den legendariske statsministeren, Mohammad Mossadegh, som var partiets leder helt til 1953 da hans regjering ble styrtet ved et CIA-ledet statskupp. Partiet hadde en sentral rolle i begivenhetene rundt og etter den iranske revolusjonen, og overgangsregjeringen etter revolusjonen besto hovedsakelig av dette partiets ledere og medlemmer av Nehzat-e Azadi (Den iranske bevegelsen for frihet).10 Kort tid etter revolusjonen falt partiet i unåde, og organisasjonen ble erklært ulovlig i Iran.

Det iranske kurdiske demokratiske partiet11

Det demokratiske partiet av iransk Kurdistan er et politisk parti med lange historiske røtter og som søker å styrke kurdernes nasjonale rettigheter innen den iranske nasjonalstatens grenser. Partiet ble stiftet i 1945. Siden stiftelsen og frem til 1979 var partiet en sterk motstander av det iranske regimet. Partiet var veldig aktivt i revolusjonsdagene i 1979, men ble kort tid etter revolusjonen tvunget først til fjellene i det iranske og kurdiske Kurdistan, og deretter etablerte det seg hovedsakelig i Irak og Europa.

Tross alle forskjellene og ulikhetene hadde MEK, Fedaian, Den nasjonale fronten og de kurdiske demokratene to ting til felles: at de alle bekjempet sjahens regime, og at alle kom i unåde i den bitre maktkampen i Iran etter 1979, da mange av deres medlemmer og sympatisører enten ble arrestert og drept eller valgte å forlate Iran. I tillegg til disse organisasjonene var det flere andre sentrale organisasjoner som Todeh-partiet12 og Rahe Kargar.13 Til sist må også monarkistene nevnes, altså sjahens tilhengere som oppholder seg i eksil, særlig i USA, med blant andre kronprinsen i spissen. Det finnes i dag en rekke monarkistorganisasjoner i diaspora, blant annet Darafshe Kaviani og Konstitusjonspartiet som begge ble stiftet i diaspora. De ovennevnte organisasjonene utgjør et utgangspunkt for en gjennomgang av sentrale, strukturelle egenskaper ved den iranske diasporaen i Norge.

Den iranske diasporaen: den fragmenterte diasporaen

Iranske opposisjonelle grupperinger har til felles å være motstandere av det sittende regimet, men samtidig representerer de tre sentrale politiske ideologier i den moderne iranske historien, nemlig islam, nasjonalismen og sosialismen (Dabashi 2007; Alghasi 2009). De har sitt opphav enten i en islamsk (MEK), nasjonalistisk (Den nasjonale fronten og monarkistene) eller sosialistisk tenkning (Fedaian, De kurdiske demokratene, Todeh-partiet). Den iranske historien siden konstitusjonsbevegelsene i 1906 vitner om en inngående kamp mellom disse ideologiene om maktovertakelse, og om definisjonen av den sanne, riktige versjonen av Iran og iranskhet (Dabashi 2007; Alghasi 2009). Historisk har disse ideologiene vært virksomme i iranernes selvforståelse, og ifølge Dabashi (2007) har det iranske samfunnet ikke vært i stand til å komme til en enighet som rommer disse ideologiene. Tvert om har bitter kamp mellom disse ideologiene satt sitt preg på den iranske historien. Konstitusjonsbevegelsen i Iran i 1906 illustrerer nettopp denne ideologiske krigsføringen da nasjonalistene forsøkte å utrydde islamistene. I ettertiden kom også sosialistene på banen, og ble utsatt for samme skjebne som nasjonalistene.14 Denne prosessen for å undertrykke islam og sosialismen varte frem til 1979 da islamistene endelig kunne ta over, og med det utsette de to andre ideologiene for fordervelse og forfølgelse (Dabashi 2007). Iransk historie handler dermed også om en konstant tilstand av å være feilidentifisert og feilplassert. Kanskje skyldes dette at iranerne ikke helt har akseptert sin egen hybride essens, at de består av mange bestanddeler, at de er iranere, de er preget av islam, de er preget av Midtøstens historie?

Denne gjennomgangen av den iranske kulturelle og politiske historien er viktig for å analysere norsk-iranernes rolle og virke i det norske samfunnet, og i relasjon til Iran. Begynnelsen av den iranske tiden i Norge, midt på 80-tallet, var preget av eksiltilværelsen mer enn noe annet; mange organisasjoner snakket om snarlig tilbakevending. Noen sympatisører hadde bevart idealene, mens de fleste iranere virket temmelig resignerte og fortsatt forvirret i forhold til en revolusjon med utfall så fjernt fra deres idealer.

Denne perioden var på mange måter preget av usikkerhet, om blant annet hvem – hvilke personer og organisasjoner – man kunne stole på. Samtalene med flere sentrale norsk-iranske kilder tyder på at mange iranere på 80-tallet var svært forsiktige med å velge sine venner og bekjente siden de mente at det iranske regimet hadde sine spioner i eksilmiljøene. I flere tilfeller kunne man navngi personer som man mente sto på lønningslisten til den iranske ambassaden i Oslo. Mistenksomheten ble styrket av at flere sentrale opposisjonsledere og andre regimekritikere ble drept utenfor Iran, noe som ansporet til større forsiktighet blant iranerne.15 Selv om denne mistenksomheten og forsiktigheten har avtatt noe med årene, er den fortsatt til stede blant norsk-iranerne.

Den iranske resignasjonen som hersket i denne perioden kunne lett avdekkes i måter man forholdt seg til de opposisjonelle organisasjonene. For mange iranere var monarkistene ikke reelle alternativer. De var i eksil nettopp for dét monarkiet hadde fått til; monarkiet var utprøvd og ikke verdt å prøve igjen. Tross dette var det flere monarkitilhengere som hadde sine samlinger og organisasjoner, men disse ble aldri til omfattende bevegelser for eksil-iranere. Nasjonalister var ansett som handlingslammede; de hadde makten i begynnelsen av revolusjonen, men maktet ikke å vinne kampen mot islamistene. I tillegg var mange av topplederne i Den nasjonale fronten fortsatt i Iran, og i tillegg manglet de en reell organisasjon i utlandet. Sosialistene på sin side hadde sine tidligere sympatisører, men kunne heller ikke fungere som samlende for den iranske diasporaen. Begivenhetene i Øst-Europa gjorde også noe med organisasjonenes legitimitetsgrunnlag blant iranerne. Spørsmålet mange stilte seg var: hvis sosialismen var så bra, hvorfor gikk det så katastrofalt feil i de kommunistiske landene? Og til slutt var det MEK: organisasjonen var den best organiserte av alle de iranske organisasjonene i eksil. De utviklet sine baser for rekruttering og innsamling av penger i flere vestlige byer. De utviklet en sofistikert lobbyvirksomhet i mange lands politiske institusjoner, og i tillegg hadde de meget gode økonomiske ressurser. Likevel sank deres oppslutning ganske dramatisk blant iranerne.16 Resignasjon var den riktige betegnelsen for den iranske diasporaen, fordi det ikke var noen vei som kunne føre til de endringene de ønsket.

I 1986–87 etableres de første organisasjonene i Norge; de fleste i Oslo, men også i Trondheim, Stavanger, Drammen, Hamar og Haugesund. Tross betegnelsene man valgte for disse organisasjonene (Den iranske foreningen) hadde de sine politiske agendaer, og samtlige hadde i sine statutter et vedtak om å bekjempe det sittende regimet i Iran. Initiativtakerne for disse organisasjonene var hovedsakelig enten iranske venstreorienterte individer (eventuelt med sterke partitilknytninger i Iran) eller tilhengere av monarkiet i Iran. På 80-tallet var det kommunene som sto for finansieringen av organisasjonene. Midlene ble hovedsakelig brukt til politiske møter samt feiring av iransk nyttår (Norouz) og vintersolverv (shabe-Yalda), som er to av Irans viktigste markeringer. Den mest kjente iranske organisasjonen i denne perioden var Den iranske foreningen i Norge, som hadde 300 medlemmer og var aktiv i tidsrommet 1987 til 1990. I 1990 ble Bevegelsen for frihet og demokrati i Iran stiftet. Organisasjonen har hatt sporadiske politiske møter. De var også aktive under jordskjelvet i Bam i 2003, da de organiserte samlinger og minnestunder for jordskjelvrammede. Tross disse aktivitetene virket et sterkt iransk kollektiv ganske fraværende.17 Til dette var de politiske forskjellene altfor store, og viljen til å komme frem til nye sammenslutninger virket meget vanskelig. I tillegg var iranere i utgangspunktet en heterogen gruppe som representerte ulike etniske, religiøse og språklige grupperinger.

At iranere i diaspora ikke har et sterkt kollektiv, virker å være tendensen i flere europeiske land, også i Norge. Ghorashi (2003) viser for eksempel til fellesskapsmangel blant iranere i Nederland. Hun mener at den iranske diasporaen mangler et kollektivt samhold, og at diasporiske medlemmer konstruerer individuelle strategier om identitet og posisjon i det nederlandske samfunnet. Sreberny (2000, 2005) understreker også iranernes mangel på fellesskap i London, der det, ifølge henne, er «små lommer av iranske forsamlinger» som er konstruert på grunnlag av geografisk beliggenhet, altså hvor i London man er bosatt, eller deres etniske, politiske eller religiøse tilhørighet.

I Norge startet iranerne tidlig med sine foreninger. Ofte var initiativtakerne til slike foreninger selv sympatisører av bestemte iranske politiske organisasjoner, og dette kunne lett føre til konflikt og uenighet med andre aktive i foreningen. Ganske tidlig forsvant de fra organisasjonskartet. De gjenværende var små fellesskap som bygget på ulike fundamenter: iranere fra samme by, for eksempel, kunne finne hverandre, eller iranere kunne komme i relasjon med hverandre fordi de bodde på Furuset eller Lambertseter. I Drammen samlet mange av iranerne med bakgrunn fra Lorestan fylke seg. I denne perioden er vi også vitne til fremveksten av en slags etnisk bevissthet blant iranerne. Denne tendensen var markant blant iranere med bakgrunn i Azerabaijan fylke, som brukte mye krefter på å etablere sin forening. I denne foreningen snakket man kun azerbaijansk, og medlemmene fremviste tydelige «anti-persiske» emosjoner.

På denne bakgrunn kan det for det første konkluderes med at den iranske diaspora i Norge historisk sett er lite samlet. Samtidig registreres det grupper av iranere som har dannet seg sine små fellesskap i Norge. Disse fellesskapene kan ha ganske ulike grunnlag, med ulike relasjoner, verdier og orienteringer. Denne tilstanden har vært gjeldende gjennom årene. Et eksempel på dette er demonstrasjonene ved Eidsvolls plass etter det iranske presidentvalget i 2009. Da var det ikke mer enn 200 iranere i demonstrasjonene, og det var gjerne flere politiske organisasjoner som hadde søkt om tillatelse for demonstrasjon på ulike tidspunkter på samme dag, slik at de kunne slippe å demonstrere sammen. For det andre virker de iranske opposisjonelle å ha liten oppslutning blant iranerne. Iranske opposisjonelle har i mange tilfeller sine gamle medlemmer og sympatisører, men har aldri i den korte iranske historien i Norge hatt en samlende rolle blant norsk-iranere. Det er også verdt å merke seg at det som ble kjent som Den grønne bevegelsen i Iran etter presidentvalget i 2009 hadde sitt utspring i Iran, og veldig lite tyder på at iranske opposisjonelle i diaspora har vært viktige med hensyn til de politiske omveltningene i Iran i de siste årene.

Den iranske diasporaens formelle politiske deltakelse i Norge

Når det gjelder norsk-iranernes politiske deltakelse i Norge, er bildet relativt komplekst. Denne kompleksiteten kan ses i sammenheng med tre faktorer: 1) norsk-iranernes faktiske stemmegivning under stortings- og kommunevalgene, 2) deres faktiske partipolitiske virksomhet og 3) deres politiske orienteringer, forstått som deres interesse for politiske partier og deres partipreferanse. Når det gjelder det første punktet, viser det seg nemlig at tatt i betraktning det høye utdannelsesnivået har iranere en slående lav stemmegivning ved stortings- og kommunevalgene i Norge. Ved stortingsvalget i 2009 var det 52,4 prosent av norsk-iranerne som stemte. Ved samme valget stemte 81 prosent med svensk (høyest), 62 prosent med polsk, 42 prosent med tyrkisk og 57 prosent med pakistansk bakgrunn (Henriksen 2010).18 Når det gjelder kommunevalget, viser det seg at i 2007 lå valgdeltakelsen blant etnisk norske på ca. 62 prosent, og for «ikke-vestlige norske borgere» på 47 prosent. Det var imidlertid kun 24 prosent av norsk-iranerne som stemte ved dette kommunevalget (Aalandslid 2008). Når det gjelder norsk-iranernes parti-politiske virksomhet, er tendensene det motsatte, nemlig at blant kandidatene med innvandrerbakgrunn i 2007-valget var iranerne representert med hele 100 kandidater på partilistene. Dette var om lag 10 prosent av alle kandidater med innvandrerbakgrunn (Aalandslid 2008). Av disse kandidatene i 2007 ble 20 valgt inn i kommunestyrene. På neste plass kommer innvandrerkandidater med pakistansk bakgrunn (18). Det er også verdt å merke seg at det er tre ganger flere med pakistansk bakgrunn i Norge sammenliknet med iranere. Slik sett vil den posisjonen iranere har i denne undersøkelsen virke enda mer interessant. Når det gjelder det siste punktet, altså partiinteresse, tyder tidligere undersøkelser om stemmevaner til borgere med immigrantbakgrunn på at de i all hovedsak stemmer på partiene på venstresiden i Norge (Bjørklund og Kval 2001). Denne tendensen ser vi også når vi gjennomgår kandidatlistene til norske politiske partier under stortings- og kommunevalgene (Aalandslid 2008).19 Samme tendens gjør seg også gjeldende når det gjelder norsk-iranere. Av de 100 kandidatene på partilistene med iransk bakgrunn, sto 12 på lista til RV, 41 på SV, 25 på AP, 0 på SP, 4 på Venstre, 4 på Høyre og 3 på FrP. Når man ser på de 140 med innvandrerbakgrunn som faktisk kom inn i kommunestyrene, hadde 14 prosent (20 representanter) iransk bakgrunn. Fordelingen var for øvrig slik: RV 1, SV 5, AP 12, SP 0, KrF 0, V 0, H 0, FrP 1.20

For å oppsummere, virker norsk-iranere å være flittige deltakere i partipolitisk virksomhet i Norge, men samtidig er de ikke gode stemmegivere. Dette misforholdet, at de er aktive deltakere og passive stemmegivere, kan ha ulike forklaringer. En mulig forklaring kan ligge nettopp i deres politiske fortid. Faktum er at iranere i Norge kommer fra politisk engasjerte miljøer, og de har ofte enten selv har vært aktive politiske aktører i hjemlandet, eller blitt preget av en politisk turbulent fortid. Mange av iranerne med sin høye utdannelse og sin klassetilhørighet (ofte middelklasse-iranere) gjør at de ønsker å delta i det politiske livet i Norge. Samtidig er det verdt å understreke at iranere som forlot Iran på 80- tallet var preget av en tilstand av resignasjon. De har vært med på og gjennomført en revolusjon, en revolusjon hvis utfall og implikasjoner ble noe helt annet enn de hadde sett for seg. De ville ha frihet og likhet, men isteden fikk de et teokratisk styre. Å komme seg ut av Iran ble en måte å starte på nytt, men denne starten var også preget av bitterhet og resignasjon. Deres apati i forhold til stemmegivning kan kanskje forklares ut ifra deres faktiske skepsis og mistillit til det politiske systemet.

Den iranske diasporaens forhold til islam

En gjennomgang av de iranske diasporiske organisasjonene tyder på at det ikke finnes noen iranske organisasjoner i Norge med muslimsk orientering.21 Denne mangelen på muslimsk orientering er også bekreftet av tilgjengelige undersøkelser (Blom og Henriksen 2008; Alghasi 2009). I tillegg peker intervjuer med flere sentrale norsk-iranere i samme retning; at iranere fremstår som nokså sekulære og til tider anti-muslimske. Data fra SSB (Blom og Henriksen 2008) viser at mens 97 prosent av somaliere, 93 prosent av pakistanere og 40 prosent av nordmenn oppgir å ha et forhold til sin religion, mener kun 36 prosent av iranerne at «religion spiller en rolle i deres hverdag». De er altså den minst religiøse gruppen av samtlige borgere i Norge. Ifølge en kilde (norsk-iransk pastor) finnes det fem store «kirke-stasjoner» i Norge. Disse «stasjonene» befinner seg i Hamar, råde, Fredrikstad, Askim. Denne kilden kunne bekrefte at bare i 2005 har 256 norsk-iranere konvertert til kristendommen. Han kunne også fortelle om iranere som konverterer til zaratostranismen og Bahá’í-troen. En mulig forklaring på at flere iranske asylsøkere har konvertert til kristendommen, kan være for å styrke sine asylsøknader. Dette kan nok stemme; likevel reiser det spørsmålet om hvorfor denne tendensen gjelder for iranske asylsøkere og ikke for andre asylsøkere med muslimsk bakgrunn. Det er kanskje rimelig å anta at norsk-iraneres særegne posisjon til islam har sitt opphav i deres fortid og deres politiske og sosiokulturelle erfaringer. Iranske diasporiske medlemmer vedkjenner seg ikke dagens politiske og sosiokulturelle orienteringer i Iran, særlig sammenliknet med det landet de en gang ble født og vokste opp i. Dette vil si at norsk-iranere ganske ofte mangler de referansepunktene som kan holde dem fast til deres hjemland slik landet er organisert og hersket over i dag.

Likevel er det noe forenklende å redusere den iranske sekulære og noe anti-muslimske posisjonen til fortidige forhold fra Iran. Tvert om kan denne tilstanden best forstås når man betrakter disse fortidige kontekstene i samspill med nåtidige kontekster i det norske samfunnet. I det norske samfunnet besitter norsk-iranere tre vitale identitetsmarkører. For det første er de en stor «innvandrer-gruppe» i Norge. I tillegg er de en stor gruppe i andre land, særlig europeiske land og Nord-Amerika. Siden den iranske revolusjonen i 1979 har iranerne, av ulike politiske og/eller sosiokulturelle grunner, stadig forlatt sitt hjemland og bosatt seg i nye samfunn. Dette gjør at de kan betraktes som en betydelig diasporisk gruppe. Dette henger også sammen med at iranerne representerer et land, Iran, som har vært i sentrum for global oppmerksomhet i mange år. Den politiske uroen i Iran, kombinert med regional og global uro, har ofte gjort Iran til et land med betydelig tilstedeværelse på den globale scenen, både i forhold til internasjonale relasjoner og mediedekning. For det tredje er de fleste iranere muslimer, ikke minst iranere i diaspora, og følgelig kan de sies å være involvert i den pågående globale kampen der islam er forbundet med vold, terror og global uro. Iranere er dermed ikke bare iranere, men også immigranter og muslimer, tre vitale egenskaper. Siden norsk-iranere i utgangspunktet har en sekulær posisjon, og med bakgrunn i den eksisterende globale og norske diskurs om migrasjon, Iran og islam, føler mange seg presset til å innta en posisjon i sine nye kontekster. Denne nye posisjonen virker ganske ofte å være en posisjon som motsetter seg og utfordrer det (verdiene og orienteringene) som man i den norske konteksten vil distansere seg fra.

Denne nye posisjonen vil innholde nokså interessante implikasjoner med hensyn til den politiske dynamikken i de landende iranere bosetter seg og gjør seg gjeldende. I dagens norske offentlige rom er det for eksempel flere markante figurer som insisterer på å distansere seg fra det iranske regimet nettopp på grunn av den type religiøs/muslimsk orientering dette regimet representerer. Både Maziar Keshvari og Lily Bandehy representerer denne bestemte posisjonen. Det er også verdt å merke seg at denne posisjonen på ingen måte er et særnorsk fenomen. Tvert om ser vi de samme tendensene blant iranere i andre land: Soudabeh Ardavan i Sverige, Firoozeh Bazrafkan i Danmark, Afshin Elian i Nederland eller Shirin Neshat og Azar Nafisi i USA er alle eksempler på iranere som stiller seg veldig kritiske til islam og dens implikasjoner i samfunnsstyringen. Disse trekker ofte på egne erfaringer; de kommer med advarsler om hvordan livene deres er snudd på hodet og hvordan Europa kan vente seg samme skjebne. Denne posisjonen har interessante implikasjoner i det norske samfunnet, noe jeg skal komme tilbake til.

Iranere i Norge og den norske politikken overfor Iran: Tre epoker

Så langt har denne artikkelen omhandlet sider ved den iranske diasporaen som har holdt seg ganske stabil siden deres ankomst til Norge: iransk diaspora viser seg å være fragmentert, den har en markert politisk orientering, og den representerer en sekulær og til tider anti-religiøs/islamsk posisjon. Denne delen av artikkelen vil belyse iransk diaspora og norsk politikk overfor Iran i et historisk perspektiv. Det er to grunner til dette: for det første vil artikkelen foreta en mer detaljert beskrivelse av iransk diaspora i Norge, og for det andre vil artikkelen belyse samspillet som menes å eksistere i den iranske diasporiske organiseringen, den geopolitiske diskursen og den norske utenrikspolitikken.

1. epoke: Eksiltilværelsen

De som gikk langs Karl Johan på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, har sikkert sett en «bokstand» på lørdagene. Denne standen var lenge et viktig politisk samlingspunkt for iranere i Norge. Standen samlet mange opposisjonelle, særlig venstreorienterte. Hver lørdag fant om lag 100 iranere veien til denne standen for å treffe meningsfeller. I en tid uten internett-tilgang eller mobil, mens det kostet 22 kroner per minutt å ringe til Iran, og mens Deichmanske bibliotek var eneste stedet i hele Oslo med begrenset tilgang til iransk litteratur og aviser – gjerne flere uker eller måneder gamle – fremsto denne Karl Johan-samlingen som ganske sentral for iranere som ønsket å orientere og oppdatere seg med hensyn til hjemlandet. Siden de fleste iranere var i en tidlig etableringsfase i Norge, var de ganske opptatt av spørsmål relatert til utdanning, arbeidstrening og liknende. De som fant veien til standen var de som allerede hadde lang politisk fartstid og som nå, i eksil, ville holde sin lidenskap og aktivitet ved like. Ved denne standen hadde man tilgang til mye sosialistisk litteratur på persisk og de siste politiske analysene som fantes, og viktigst av alt: man kunne komme i kontakt med andre med samme type politiske interesser, orienteringer og fortid. I denne perioden startet også flere ildsjeler, ofte igjen med bakgrunn i iransk venstreside, det iranske biblioteket i Torggata.22

Denne eksil-epoken var preget av usikkerhet i forhold til fortiden. Den var en lammende tilstand da man var preget av å finne ut hva som hadde gått feil i Iran, og samtidig forsøkte man å komme seg videre i det nye livet. Sosialister og nasjonalister hadde sine interne refleksjoner og splittelser. I 1990 organiserte Fedaian sin første kongress i utlandet hvor målet var «å revurdere organisasjonens program, politiske posisjoneringer og interne relasjoner».23 Todeh-partiet, som i sin tid, i 1940- og 1950-årene, var en av de mest sentrale politiske partiene i Iran, var i dyp krise. Dette skyldtes omveltningene i kommunistblokken som partiet sto så nær. De hadde «mistet» Sovjetregimet som det ideale samfunnet, og historisk sett hadde de gjort seg mindre og mindre gjeldende i det iranske samfunnet. Når det gjaldt MEK, var de sterkt preget av tunge nederlag fra slagmarken. Ifølge amerikansk UD var de også aktive med å hjelpe Saddams hær under den første Gulfkrigen (US Department of State 2008).24

For Norge var Iran landet som hadde lagt en mangeårig krig bak seg, og håpet var å få etablert tilnærmet normale relasjoner med den iranske regjeringen. Forholdet mellom Iran og Norge var gjennom hele 1990-tallet imidlertid ganske spent på grunn av attentatet mot forlagsmannen William Nygaard i februar 1989. Nygaard ledet Aschehoug forlag, som hadde gitt ut Salman Rushdies bok The Satanic Verses i norsk oversettelse. Irans daværende leder ayatollah Khomeini hadde utstedt en fatwa mot Rushdie og de som hjalp til med å spre boken og dens innhold. Irans chargé d’affaires, Ali Akbar Rahmani, ble innkalt til Utenriksdepartementet og meddelt at Regjeringen hadde besluttet å kalle hjem Norges ambassadør i Teheran, Jan Nærby, for informasjon og konsultasjoner. 11. oktober 1993 ble Nygaard truffet av tre kuler utenfor sitt hjem. Etter påtrykk fra Rushdie-komiteen, en aksjonskomité for Nygaards sak som ble ledet av en av hans kolleger og venner, fattet Stortinget 29. oktober vedtak om å legge internasjonalt press på Iran (Neumann og Leira 2005). I sin pressemelding i juli 1995 informerte norsk UD om planene for å hjemkalle ambassadøren til Teheran. I pressemeldingen ga man også uttrykk for planene om å «avstå fra alle handelsfremmende tiltak overfor Iran», og at Norge ville motsette seg nye lån fra Verdensbanken til Iran. Til slutt ville man benytte seg av internasjonale organisasjoner for å få Iran til å oppheve fatwaen (Utenriksdepartementet 1995). Rett etter dette hjemkalte Norge sin ambassadør fra Iran. I desember 1996 beskrev Norges utenriksminister, Bjørn Tore Godal, Norges forhold til Iran på følgende måte:

Norge kan ikke opprettholde normale forbindelser med Iran så lenge iranske myndigheter ikke distanserer seg, både i ord og gjerning, fra fatwa og det helt uakseptable brudd på allment anerkjente menneskerettighetsprinsipper og de mest elementære normer i folkeretten som regulerer internasjonale relasjoner (Utenriksdepartementet 1996).

Epoken var preget av passivitet, resignasjon og forvirring. Iranere med sin fortid, sine ulike politiske orienteringer og ulik grad av partipolitisk tilknytning, strebet etter å definere den nye tilværelsen i eksil. På den utenrikspolitiske agendaen spilte Rushdie- og Nygaard-saken stor rolle for utformingen av norsk politikk overfor Iran. Det er lite som tyder på aktiviteter blant iransk diaspora i Norge i tilknytning til Rushdie- og Nygaard-saken. Et relevant eksempel som kan trekkes frem her er brevet fra den islamske forening i Bergen til utenriksministeren, til Aschehoug og til oversetterne (av Sataniske vers) Kjell og Kari Risvik, der de bad UD «stanse dette prosjektet og med dette unngå de diplomatiske problemer som saken medfører» (Neumann og Leira 2005). Neppe noen medlemmer av denne foreningen hadde iransk bakgrunn, og slik iransk diaspora er beskrevet i denne artikkelen, er dette en naturlig posisjon siden iranere i utgangspunktet stilte seg ganske kritiske til det iranske regimet.

2. epoke: Håp om reform

Den iranske eksiltilværelsen i Norge var gjeldende helt til 1997, da Muhammad Khatami, med et program om større politisk og sosial frihet, ble valgt til president i Iran. Med dette startet en ny epoke både for medlemmer av den iranske diasporaen og organisasjonene og, ikke minst, relasjonene til Norge. Mens det tidligere var helt utenkelig å kontakte den iranske ambassaden, kunne man nå oppsøke ambassaden for å søke om iransk pass. Dermed reiste flere «hjem» på besøk. Når man kom tilbake fra ferie i hjemlandet, snakket man om et mer åpent samfunn med større frihet. Når det gjaldt iranske politiske organisasjoner, var dette et viktig vendepunkt i iransk politikk som de måtte forholde seg til. Den iranske nasjonalfronten og andre nasjonalister øynet håp for et friere Iran, og Fedaians majoritet så på valget av Khatami i Iran som en sosial bevegelse, nærmest en revolusjon i det iranske samfunnet. Krisen ble imidlertid enda dypere for MEK, som hadde satset alt på total krig mot det iranske regimet. De måtte nå befinne seg på irakisk jord og i full isolasjon, mens Khatami møtte paven i 1999 og lanserte sin dialog mellom sivilisasjonene i Unesco i september 2000. I 1998 forsikret Khatami om at Iran ikke ville jobbe aktivt for å drepe Rushdie, og i 1999 gjenopprettet Norge og Iran fulle diplomatiske forbindelser. I mai 2000 beskrev statsråd Anne Kristin Sydnes, i Stoltenbergs første regjering, Norges posisjon til Iran på følgende måte:

Den overveldende valgseieren til reformvennlige politikere under årets parlamentsvalg bekrefter det iranske folkets ønske om politiske reformer. Den kontakt som nå finner sted mellom Norge og Iran, skjer ut fra vårt ønske om å støtte denne positive utviklingen i det iranske samfunnet (Utenriksdepartementet 2000).

I likhet med mange andre land startet Norge et omfattende næringslivssamarbeid med Iran, og selskaper som Veritas, Norsk Hydro og Statoil etablerte seg i landet. Denne «våren» i Norge–Iran-relasjonene nådde et nytt høydepunkt da miljøvernministeren i Stoltenbergs første regjering besøkte Iran i januar 2001og hadde møter med «fremstående politikere» (Miljøverndepartementet 2001). NRK og TV 2 begynte å sende vennlige, positive reportasjer, og generelt var dette en periode da det var morsomt å være iraner i Norge.25 Det var en vind av optimisme som begynte å blåse over Iran. 11. september og begivenhetene etter, markerte imidlertid et epokeskifte da Iran ble identifisert og plassert i ondskapens akse.

3. epoke: I verden etter 11. september

11. september 2001 markerer på mange måter slutten på det geopolitiske klimaskiftet i forhold til Iran som hadde startet med Khatami som president. 11. september markerte en overgang til en tredje epoke med dyptgående implikasjoner for iransk diaspora. Denne epoken nådde en ny høyde med valget av Ahmadinejad til president i 2005, og ble ytterligere markert med hans andre valgperiode i 2009. Iran var nå ikke bare et diktaturregime, men også en stat som bidro med sterk støtte til terrororganisasjoner som Hizbollah og Hamas. Iran er i denne perioden også i fokus på grunn av sitt forsøk på å fremskaffe atomteknologi, og Ahmadinejads gjentatte kontroversielle uttalelser om Holocaust gjorde Iran til en skyteskive: Iran var en fare, og landet måtte stoppes før det var for sent, uttalte flere, deriblant Israels statsminister Benjamin Netanyahu. FNs sikkerhetsråd har vedtatt flere resolusjoner mot Iran, og vi er i dag vitne til en demonisering av Iran på den globale scene (Alghasi 2007). I tillegg vedtok amerikanske styresmakter å bevilge midler til iranske opposisjonelle i sin motstand mot det iranske regimet.

I Norge rapporterte NTB (19.02.2006) om 40 000 iranske selvmordsbombere som var under trening i Iran, og Radio P4 (16.7.2006) rapporterte at det iranske regimet hadde levert 11 000 raketter til Hizbollah i Libanon. Norsk utenrikspolitikk kan i stor grad sies å ha vært inspirert av den globale diskursen etter 11. september. Den norske Nobelkomiteen tildelte i 2003 fredsprisen til den iranske advokaten Shirin Ebadi. Utenriksministeren i den andre Bondevik-regjeringen var raskt ute og støttet tildelingen:

Årets fredspris går til en modig og uredd kvinne. Det understreker også hvor viktig det er for hver enkelt å arbeide for demokrati, menneskerettigheter og utvikling av det samfunnet de lever i (Utenriksdepartementet 2003).

De nye tilstandene har hatt stor betydning for den iranske diasporaen, som nå opplever en grasrotbevegelse. Dette har særlig gjort seg gjeldende etter presidentvalget i 2009 da Ahmadinejad ble gjenvalgt, men beskyldt for fusk og for å være en aktør i et stille statskupp mot reformister i landet. Begivenhetene etter presidentvalget førte til dannelsen av Den grønne bevegelsen, en politisk og sosial bevegelse i landet, men også en bevegelse som har vært i stand til å mobilisere betydelige deler av diasporaen til demonstrasjoner og protester mot folkeundertrykkelsen i Iran for første gang siden den iranske revolusjonen. Det bemerkelsesverdige er at det ikke finnes direkte relasjoner mellom den tradisjonelle opposisjonen i diaspora og fremveksten av Den grønne bevegelsen.26 I denne nye epoken, mens iranere både i Iran og i diaspora støtter Den grønne bevegelsen, har vi vært vitne til en interessant og bemerkelsesverdig prosess hvorigjennom MEK har reist seg på nytt.

I 2003, etter Saddams fall og mens MEK var på det amerikanske UDs terrorliste, ville få gi MEK store overlevelsesmuligheter. Mistanken ble enda sterkere da franske myndigheter arresterte 160 MEK-medlemmer i 2003 i deres operative baser i Paris, blant andre organisasjonens leder, Maryam Rajavi, som ble mistenkt for å koordinere finansiering og planlegging av terrorangrep.27 Men tross alle antydninger har MEK på mirakuløs måte fått et nytt liv. En grunn til dette er at organisasjonen har blitt en viktig brikke i den diplomatiske manøvreringen som foregår mellom Iran og Vesten, med USA i spissen.

Siden 2003 har om lag 3400 MEK-medlemmer befunnet seg i Camp Ashraf, organisasjonens hovedkvarter nord for Bagdad i Irak.28 Ashraf og MEK ble gjenstand for tautrekking mellom tre ulike posisjoner: posisjonen til det Iran-støttede regimet i Irak som ønsket MEK ut av landet; den andre posisjonen var de som mente at MEK var en terrororganisasjon og måtte behandles deretter. Og en tredje gruppe så MEKs potensial i kampen mot det iranske regimet. Ny-konservative som Richard Perle (Raimondo 2004) og Daniel Pipe har vært varme forsvarere av den siste posisjonen. Den sistnevnte sier:

Can the Mujahedin (MEK) be useful? Yes. Western spy agencies are short on 'human intelligence' – meaning spies on the ground in Iran, as distinct from eyes in the sky. Coalition military commanders should seek out the Mujahedin for information on the Iranian mullahs' agents in Iraq. The Mujahedin can also supply key information about developments in Iran where, despite a tendency toward exaggeration, it has had some major scoops. Its information in mid-2002 about Iran's nuclear program, for example, was better than what the International Atomic Energy Agency knew, thereby leading a shocked U.S. government to kick off an investigation that confirmed just how far advanced the Iranians are toward building a nuclear bomb (Pipes & Clawson 2003).

MEK kunne ifølge Pipes anvendes til samarbeid i Irak og i tilknytning til det iranske atomanlegget. I 2002 «avslørte» Alireza Jafarzadeh, representant for det iranske motstandsrådet, paraplyorganisasjonen til MEK, det hemmelige iranske atomprogrammet. Jafarzadeh «avslørte» også omfattende innblanding av det iranske regimet i Irak i 2007.29 Det iranske motstandsrådet har også en godt utviklet mediakommunikasjonsstrategi. Organisasjonen hevder å overleve økonomisk med bidrag fra iransk diaspora, mens det iranske regimet beskylder organisasjonen for å motta støtte fra USA, Israel og Saudi-Arabia. Organisasjonen ble fjernet fra EUs terrorliste, og i januar 2011 ble det arrangert en konferanse: «Camp Ashraf and policy towards Iran». Konferansen var nok en påminnelse om en form for allianse som er i ferd med å formes mellom MEK og høyrepolitikere i Europa og USA (Greenwald 2011; Beeman 2011). Mange neokonservative figurer som John Bolton, Newt Gingrich, Rudy Giuliani, Michael Mukasey og tidligere Hvite Hus-«homeland security and counterterrorism coordinator» Fran Townsend var blant deltakerne og talerne på denne konferansen. Ett av deres hovedkrav var å fjerne Mujahedin fra USAs terrorliste.

I Norge har også MEK fremstått som en sentral opposisjon som fått mye oppmerksomhet fra norske styresmakter. Under Kongens høytidelige åpning av Stortinget i 2004, var en talsmann for MEK en av FrPs gjester.30 I 2004 skrev flere norske politikere, deriblant Carl I. Hagen (Frp), Gunn Karin Gjuul (Ap), Trine Schei Grande (V), Lars Riise (KrF) og Bjørn Jacobsen (SV) under på et opprop for å fjerne MEK fra EUs terrorliste (VG Nett 2005a). I 2005 besøkte FrPs stortingsrepresentant, Morten Høglund, MEKs baser i Irak (VG Nett 2005b). I desember 2006 vedtok EU-domstolen at MEK ikke var en terroristorganisasjon, og endelig i 2009 ble organisasjonen fjernet fra EUs terrorliste. I november 2009, etter invitasjon fra Stortingets utenrikskomité, reiste organisasjonens leder Maryam Rajavi til Norge, hvor hun blant annet holdt tale for komiteen og hadde møte med Stortingets visepresident Carl I. Hagen. Slående var det da religionshistoriker Kari Vogt uttalte seg slik om organisasjonen:

Jeg har møtt eks-medlemmer her som har fått sine ekteskap oppløst på ordre fra lederen. Det er en personkult av dimensjoner og en lydighetskult som for utenforstående virker ganske uforståelig. Det er beklagelig at norske politikere ikke har undersøkt organisasjonen bedre før de har gått inn for å støtte den. – De har ingen troverdighet i Iran. Der er de hatet og sett på som landsforrædere etter at de stod på Saddam Husseins side i krigen mot Iran (VG Nett 2005a).

Vogts oppfatninger ble nok delt av mange iranere i Norge. Organisasjonen har liten oppslutning og troverdighet blant norsk-iranere. Det er også verdt å merke seg at andre iranske organisasjoner har vært i Norge. Fedaian har for eksempel hatt sine kontakter med Sosialistisk Venstrepartis internasjonale utvalg.31 Ganske nylig var lederen for Komala, en kurdisk-marxistisk organisasjon, invitert til Norge og hadde blant annet møte med Stortingets utenrikskomité. Likevel er det MEK som fremstår som den organisasjonen med mest betydelig lobbymakt i Norge.

En gjennomgang av den iranske diasporaens egenskaper og de ulike historiske epokene tyder på tilstedeværelse av ganske komplekse strukturer rundt denne diasporiske grupperingen. En tilsvarende gjennomgang av norsk utenrikspolitikk tyder på et slående samsvar mellom politikken Norge utøver overfor Iran og den globale maktdiskursen. Norge er med i svingene, og det er alltid muligheter for at man ikke overskuer alt i disse svingene. Jeg vil i fortsettelsen komme tilbake til Støres initiativ og debatten om Norges nye «vi», samt en drøfting av noen av implikasjonene av tingenes tilstand.

Konklusjon: Norsk-iranernes bidrag til det nye norske «vi»

Som nevnt i innledningen av denne artikkelen, representerer Støres forslag tidsånden; behovet for revurdering av det etablerte «vi»et og betydningen av det nye samspillet mellom det lokale og globale i denne prosessen om den norske dannelsen av «vi». Følgelig vil en gjennomgang av den iranske diasporaen inkludere vurderinger både med hensyn til den inngående debatten om multikulturalismen og utformingen av norsk utenrikspolitikk i lys av våre nye forståelser om det nye norske «vi»et.

Med hensyn til den eksisterende debatten om multikulturalismen i det norske samfunnet, fremstår norsk-iranernes sekulære og til tider anti-religiøse/anti-islamske posisjon som et Damoklessverd med to sider, hvor hver side kan være trussel mot en posisjon. Den ene siden representerer et aktivum i å utfordre de statiske og mekaniske ideer om oss og dem, og vil forhåpentligvis føre oss til nye forståelser av oss selv. Den andre siden kan tjene til å ikke bare reprodusere den herskende diskursen i debatten vår om multikulturalisme i Norge, men også forsterke den allerede eksisterende dype splittelsen om hvordan mangfoldet i vårt samfunn bør håndteres.

Som nevnt, et nærmere glimt på iranere utenfor Iran, enten i Norge eller i andre europeiske samfunn, indikerer at de enten befinner seg langt til venstre eller helt til høyre i det politiske og kulturelle landskapet i de nye landene og samfunnene. Denne posisjonen forsvares ofte ved å peke på tilstandene i Iran. I Norge vil for eksempel den iransk-norsk politikeren Mazyar Keshvari, medlem av FrP, eller den iransk-norske forfatteren Lily Bandehy, argumentere for at de rømte fra Iran fordi hjemlandet ble ødelagt og forandret av radikal islam (Bandehy 2009; Keshvari 2010). De ser på det som sitt kall å advare sitt nye samfunn og nye land mot den religiøse fundamentalistiske makten. De stiller seg skeptiske til islam og dens implikasjoner for sosial kontroll i det norske samfunnet. Ofte viser denne posisjonen en åpenbar symmetri, en diskursiv likhet, med høyresiden i norsk politikk, særlig FrP, og dens spesifikke posisjon med hensyn til debatten om islam og multikulturalisme. I denne diskursen fremstår migrasjon og «den muslimske invasjonen» som reelle trusler mot en harmonisk og lykkelig norsk fremtid. Løsningene i denne diskursen er i noen tilfeller ganske radikale, som for eksempel i Danmark, der «integrasjonsstatsråden» nylig snakket om assimilering av innvandrere i Danmark som en måte å unngå den ubehagelige fremtiden. At norsk-iranere skal befinne seg som forsvarere for denne posisjonen, representerer et paradoks siden de fleste iranere enten er muslimer eller har muslimsk bakgrunn. De representerer et komplekst land, Iran, som ofte assosieres med vold og terror, godt plassert i den geopolitiske aksen av djevelske stater, og de er immigranter. En immigrant/muslimsk/iransk-vennlig regjering vil neppe øke deres inkludering og integrasjon i det norske samfunnet. Tvert om vil en radikalisering av norsk innvandringspolitikk, slik høyresiden tar til orde for, vise seg å ha komplekse sosiokulturelle og politiske konsekvenser i deres nye hjemland.

Ved å peke på iranske erfaringer knyttet til islam og fundamentalisme, kan vi også identifisere en helt annen posisjon, den andre siden av Damoklessverdet: Det enkle faktum er at iransk nyere historie i tiden mellom den konstitusjonelle bevegelsen i 1906 og revolusjonen i 1979 indikerer et betydelig press på islamsk/religiøse krefter. For mesteparten av denne perioden i iransk historie var de islamske krefter under betydelig kontroll av nasjonalister og frosset ut av den offentlige sfære. Likevel var det nettopp den islamske ideologien representert ved Khomeini som tok over makten og begynte å omdefinere samfunnet, og den iranske nåtiden og fortiden. Følgelig vil da den iransk-norske erfaringen peke mot en annen posisjon i den pågående debatten om multikulturalisme, likheter og forskjeller. Iranske erfaringer kan da anvendes for å gjøre vurderingen om hvilke implikasjoner en eventuell undertrykkelse av religion vil ha for det norske samfunnet. Denne posisjonen kan faktisk åpne for en annen type diskusjon, en annen type refleksjon enn den første posisjonen beskrevet ovenfor.

Med hensyn til utformingen av det nye norske «vi» vil den første posisjonen innebære en reproduksjon av prosessen med demonisering av islam og Iran i det norske offentlige rom. Den vil skape signifikante hindringer for norsk-iranere som er i Norge, siden til og med deres fortid presenteres på en reduserende måte. Den andre posisjonen derimot, vil invitere til å forstå og analysere Iran, islam og de som representerer disse kategoriene, på en annen måte. Denne posisjonen vil også muliggjøre bruk av iransk diaspora i kampen mot radikal islam siden norsk-iranere ofte ønsker å gi uttrykk for det gapet de mener eksisterer mellom dem og radikal islam.

Når det gjelder norsk utenrikspolitikk, som beskrevet under de ulike historiske «iranske epokene i Norge», er det tydelige sammenhenger mellom norsk utenrikspolitikk og geopolitiske forhold i måten de forholder seg til det iranske regimet. På den globale politiske scenen er vi i dag på mange måter vitne til en demonisering av det iranske regimet. Dette har ført til en meget bemerkelsesverdig relasjon til MEK. MEK er den iranske politiske eksil-organisasjonen som sannsynligvis tjener mest på demonisering av Iran og følgelig organisasjonen posisjonerer seg i det geopolitiske maktspill om og rundt Iran, er det ganske begripelig. Denne norske posisjonen overfor MEK fremstår som ubegripelig for iransk diaspora siden organisasjonen ikke nyter nevneverdig respekt blant iranere verken i Iran eller i diaspora.

I urolighetene etter det iranske presidentvalget i 2009 har vi vært vitne til fremveksten av «Den grønne bevegelsen» i Iran. Denne bevegelsen representerer mange ulike politiske posisjoner, og har sitt opphav i det iranske samfunnet. Selv om det iranske regimet forsøker å koble bevegelsen til «fremmede makter» (og slik bedriver det iranske regimet en egen prosess om demonisering av Vesten i det iranske samfunnet, noe de har gjort siden den iranske revolusjonen), og iranske opposisjonelle i eksil (igjen først og fremst MEK – siden organisasjonen ifølge kilder i diaspora ikke nyter nevneverdig oppslutning i Iran), er det faktisk lite som tyder på at opposisjonelle har signifikant innflytelse på fremveksten av denne bevegelsen. Med andre ord: det forsøket som vi er vitne til på den internasjonale scene om å støtte MEK, fremstår som lite troverdig. Tvert om vil en eventuell støtte føre til økt skepsis blant iransk diaspora både når det gjelder de vestlige og norske påstandene om støtte til demokratiske prosesser i Iran. Ifølge kildene i den iranske diasporaen i Norge vil en støtte til MEK være en forlengelse av den demoniseringsprosessen som ikke bare fører til en feil analyse av de politiske forholdene i Iran, men også med negative implikasjoner i livet deres utenfor Iran.

Norske utenriksmyndigheter burde derfor demonstrere større refleksjon når det gjelder den pågående demoniseringsprosessen mot Iran siden den verken vil tjene den demokratiske prosessen i Iran eller føre til en bedre inkludering av norsk-iranere i det store norske «vi»et. Folkeprotestene gav et signifikant signal til iranere i og utenfor Iran ved å bevise at iranere er lei av styresmaktene og at de ønsker radikale endringer. For iranere i diaspora har bevegelsen ført til sterkere samhørighet og dermed fremveksten av en sterkere kollektiv følelse. Denne kollektive følelsen er etter alle solemerker koblet til Den grønne bevegelsen i Iran. Et konkret forslag i denne artikkelen er å oppfordre den norske ambassaden i Teheran til å opprette dialog og utveksling med krefter innen Den grønne bevegelsen. Dette forslaget kan godt kombineres med virksomheten rettet mot Iran. Det foreslås også en utredning av forholdene rundt Den grønne bevegelsen med temaer som humanitær bistand og menneskerettigheter, og en eventuell vurdering av mulighetene for å styrke kreftene innen denne bevegelsen både i Iran og i diaspora. Og som et siste forslag vil jeg påpeke den verdien iransk diaspora eventuelt kan ha i bekjempelsen av radikal islam. Disse forslagene vil også ha stor betydning for iransk diaspora og deres selvfølelse, deres selv-identifikasjon og selv-plassering i det norske «vi»et som vi alle forsøker å konstruere i det norske samfunnet.

Litteratur

Abrahamian, Arvand (1989) Radical Islam: The Iranian Mojahedin. London: I.B. Tauris Publishers.

Aksoy, Asu og Robins, Kevin (2006) «Banal Transnationalism: The Difference that Television Makes», i Hipfl, Brigitte og Hug, Theo (red.) Media Communities. New York, USA: Waxmann Verlag Gmbh.

Al-Ali, Nadje, Black, Richard og Koser, Khalid (2001) «The Limits of ‘Transnationalism’: Bosnian and Eritrean Refugees in Europe as Emerging Transnational Communities», Ethnic and Racial Studies, 24(4): 578–600.

Alghasi, Sharam (1999) Slik er de, slik er vi og slik er verden. En kulturstudie av innvandring i NRK og TV 2. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Alghasi, Sharam (2007) «Det norske bildet av Iran». Kronikk i Aftenposten. 24.05.2007. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1754250.ece

Alghasi, Sharam (2009) Iranians in Norway: Media Consumption and Identity Making. Oslo: Department of Sociology and Human Geography. Faculty of Social Science, University of Oslo.

Alghasi, Sharam (2011) «Understanding Audience in a Multicultural society», i Eide, Elisabeth og Nikunen, Kaarina (red.) Media in Motion: Cultural Complexity and Migration in the Nordic Region (kap. 15: 255–273). London: Ashgate.

Alghasi, Sharam, Ghorashi, Halleh og Eriksen, Thomas Hylland (2009) Paradoxes of Cultural Recognition. Perspectives from Northern Europa. London: Ashgate.

Anthias, Floya (1998) «Evaluating ’Diaspora’: Beyond Ethnicity?», Sociology, 32(3): 557–580.

Appadurai, Arjun og Breckenridge, Carol (1989) «On the moving targets», Public Culture, 2: i–iv.

Assad, Talal (1993) Genealogies of Religion. Baltimore, MD: Johns Hopkins University Press.

Bandehy, Lily (2009) Enig med Siv Jensen. 5.3. Tilgjengelig på http://www.dagsavisen.no/meninger/article402194.ece

Beeman, William O. (2011) Mojaheddin-e Khalq (MEK) Can Never Rule Iran. Tilgjengelig på http://wbeeman.blogspot.com/2011_01_25_archive.html

Bjørklund, Tor og Kval, Karl Erik (2001): Innvandrere og lokalvalget 1999. Oslo: Rapport 2: 2001, Institutt for samfunnsforskning.

Blom, Svein og Henriksen, Kristin (2008) Levekår blant innvandrere i Norge 2005/2006. SSB. Rapporter 2008/5.

Brah, Avtar (1996) Cartographies of Diaspora: Contesting Identities. London: Routledge.

Brochmann, Grete (2006) Hva er innvandring. Oslo: Universitetsforlaget.

Cohen, Robin (1997) Global Diaspora: An Introduction. London: UCL Press.

Dabashi, Hamid (2007) Iran: A people interrupted. New York City: The New Press.

Pipes, Daniel & Patrick Clawson (2003) [Mujahedeen-e Khalq:] A Terrorist U.S. Ally? New York Post 20.5. Tilgjengelig på http://www.danielpipes.org/1100/mujahedeen-e-khalq-a-terrorist-us-ally

Eide, Elisabeth og Kunelius, Risto (2007) «The Mohammed Cartoons, Journalism, Free Speech and Globalization» i E. Eide, Risto Kunelius, Oliver Hahn & Roland Schroeder Reading the Mohammed Cartoons Controversy. An International Analysis of Press Discourses on Free Speech and Political Spin Freiburg: Projekt Verlag: 9 – 24.

Eriksen, Thomas Hylland (2005) «How can the global be local? Islam, the West and the globalization», i Oscar Hemer og Thomas Tufte (red.) Media & Glocal Change. Rethinking Communication for Development. Buenos Aires: CLACSO/Nordicom.

Eriksen, Thomas Hylland (2009) «From obsessive egalitarianism to Plural List universalism?», i Alghasi, Sharam, Ghorashi, Halleh og Eriksen, Thomas Hylland (2009) Paradoxes of Cultural Recognition. Perspectives from Northern Europe. London: Ashgate

Fuglerud, Øivind og Eriksen, Thomas Hylland (2007) Grenser for kultur? Perspektiver fra norsk minoritetsforskning. Oslo: Pax.

Fuglerud, Øivind (2001) «Time and space in the Sri Lankan Tamil diaspora», Nations and Nationalism, 7(2), 195–213.

Ghanea, Nazila (2002) «Human Rights, the UN & the Bahá'ís in Iran», i Kluwer Law International. Haag/London/New York.

Ghorashi, Halleh (2003) Ways to survive, battles to win: Iranian women exiles in the Netherlands and United States. New York: Nova Science Publishers.

Gillespie, Mari (1995) Television, ethnicity and cultural change. London: Routledge.

Gillespie, Mari (2000) «Transnational Communications and Diaspora Communities», i Cottle, S. (red.) Ethnic Minorities and the Media. London: Open University.

Glick Schiller, Nina, Basche, Linda og Blanc-Szanton, Cristina (1992) «Towards a definition of transnationalism. Introductory remarks and research questions», i Glick-Schiller, Nina (red.) Towards a transnational perspective on migration: Race, class, ethnicity and nationalism reconsidered. Annals of the New York Academy of Sciences 645 (1: IX–XV). New York: New York Academy of Sciences

Greenwald, Glenn (2011) Leading conservatives openly support a Terrorist group. Tilgjengelig på http://www.salon.com/2011/01/03/fran_townsend_terrorism/

Glick Schiller, Nina og Wimmer, Andreas (2003) «Methodological Nationalism, Social Sciences and Studies of Migration: An Essay in Historical epistemology», International Migration Review 37(3): 576–610.

Gullestad, Marianne (2002) Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Oslo: Universitetsforlaget.

Hakimzadeh, Shirin (2006) Iran: A Vast Diaspora Abroad and Millions of Refugees at Home. Migration Information Source: September 2006.

Hall, Stuart (1992) «The Question of Cultural Identity», i Hall, S., Held, D. og McGrew, T. (red.) Modernity and the Futures (273–325). Cambridge: Polity Press & Open University.

Hatcher, William S. og Martin, J. Douglas (2002) The Baha'i Faith: The Emerging Global Religion Baha'i. Illinois: Wilmette Publishing.

Henriksen, Kristin (2007) Fakta om 18 innvandrergrupper i Norge. SSB, rapporter 2007/29.

Henriksen, Kristin (2010) Valgdeltakelsen blant innvandrere ved stortingsvalget 2009. SSB, rapporter 19/2010.

Huntington, Samuel P. (1996) The Clash of Civilisations and the Remaking of World Order. New York: Touchstone.

Keshvari, Mazyar (2010) Vår viktigste verdikamp. 28.2. Tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3542417.ece ;

Kjeldstadli, Knut (red.) (2003) Norsk innvandringshistorie. Oslo: Pax.

Miljøverndepartementet (2001) Siri Bjerke på offisielt besøk til Iran. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Stoltenberg-I/md/nyheter-og-pressemeldinger/2001/siri_bjerke_pa_offisielt_besok.html?id=233280

Mostashari, Ali og Khodamhosseini, Ali (2004) «An Overview of Socio-Economic Characteristics of the Iranian American Community based on the 2000 U.S. Census», Iranian Studies Group at MIT.

Neumann, Iver B. og Leira, Halvard (2005) Aktiv og avventende: Utenrikstjenestens liv 1905–2005. Den 100-årige historien til den norske utenrikstjenesten. Oslo: Pax forlag.

Pettersen, Silje Vatne (2009) Innvandrere i norske kommuner: Demografi, levekår og deltakelse i arbeidsstyrken. SSB, rapporter 2009/36.

Raimondo, Justin (2004) Richard Perle Supports Terrorism. Tilgjengelig på http://antiwar.com/justin/?articleid=1798

ReoCities (u.å.) The Organisation of Iranian People’s Fedaian (Majority). From Inception to the Present 1971 - 1996 (8 February). Tilgjengelig på http://www.reocities.com/CapitolHill/7185/n5.htmIn

Said, Edward (1979) Orientalism. New York: Vintage Books.

Safran, William (1991) «Diasporas in Modern Societies: Myths of Homeland and Return», Diaspora, 1(1): 83–99.

Shain, Yossi og Barth, Aharon (2003) «Diaspora and International Relations Theory», International Organization, 57: 449–479.

Shain, Yossi og Bristman, Barry (2002) «Diaspora, Kinship and Loyalty: The renewal of Jewish security», International Affairs, 78: 69–96.

SoS-rapport (1999: 9) «Social och ekonomisk förankring bland invandrare från Chile, Iran, Polen och Turkiet». Stockholm: Socialstyrelsen.

Sreberny, Annabelle (2000) «Media and diasporic consciousness: An exploration among Iranians in London», i Cottle, Simon (red.) Ethnic Minorities and the Media. London: Open University.

Sreberny, Annabelle (2005) «Not only, but also. Mixedness and Media», Journal of Ethnic and Migration Studies, 31(3): 443-459.

Sriskandarajah, Dhananjayan (2002) «The migration-development nexus: Sri Lanka case study», International Migration, 40(5): 283–307.

Thompson, John B. (1995) Media and Modernity. A Social Theory of Media. Stanford: Stanford University Press.

Tsagarousianou, Roza (2004) «Rethinking the concept of diaspora: Mobility, connectivity and communication in a globalised world», Communication and Culture, 1(1). London: Westminster Papers, University of Westminster.

Tsagarousianou, Roza (2001) «Trans-nationalism and identity», Journal of Ethics and Migration Studies, 27(4): 573–582.

UNHCR (2011) Information on the People's Mujahedin of Iran (PMOI) including on the three main military operations of National Liberation Army of Iran (NLA), the PMOI military wing, in 1987–1988 during the Iraq-Iran war. The military operations are called: «the Sun», «40 Lanterns/Stars» and «Eternal Light». Information about the military confrontation in 1991 between the Iranian forces and NLA at the Iraq-Iran borders in Khaniqin and Jalawla (Ex-PMOI members call it Marwarid (Pearl) operation). 21 September 2009, HCR00008E. Tilgjengelig på http://www.unhcr.org/refworld/docid/4ac9c2c52.html [lest 1. mars 2011]

UNHCR (2011) Iran: Freedom Movement of Iran (Nehzat-e Azadi-e Iran), including its mandate, organization, activities and status in Iran and abroad, 12 March 2003, IRN41202.E, tilgjengelig på http://www.unhcr.org/refworld/docid/3f7d4db00.html [lest 1. mars 2011].

US Department of State (2008) Country Reports on Terrorism 2008. Chapter 6: Terrorist Organisations.

Utenriksdepartementet (1995) Norge vil avmelde Teheran-ambassadøren. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/regjeringen-brundtland-iii/ud/Nyheter-og-pressemeldinger/1995/norge_vil_avmelde_teheran-ambassadoren.html?id=235225

Utenriksdepartementet (1996) Utenriksminister Bjørn Tore Godal: Utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget 30 januar 1996. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/regjeringen-brundtland-iii/ud/Taler-og-artikler-arkivert-individuelt/1996/utenriksministerens_taler_1995.html?id=261802

Utenriksdepartementet (2000) Brudd på menneskerettighetene i Iran. Utviklingsminister Anne Kristin Sydnes' svar på spørsmål fra representanten Inger Lise Husøy (A) til utenriksministeren i Stortingets ordinære spørretime 24.05.2000. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Stoltenberg-I/ud/Taler-og-artikler-arkivert-individuelt/2000/brudd_pa_menneskerettighetene_i.html?id=264313

Utenriksdepartementet (2003) Foreign Minister Jan Petersen congratulates Ms Shirin Ebadi on the Nobel Peace Prize. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/ud/Nyheter-og-pressemeldinger/2003/foreign_minister_jan_petersen_congratula.html?id=251332

Van Gorder, A. Christian (2003) Christianity in Persia and the Status of Non-Muslims in Iran. Plymouth: Lexington Books.

Vertovec, Steven (1999) «Three Meanings of ‘diaspora’, exemplified by South Asian religions», Diaspora, 6(3): 277–300.

VG Nett (2005a) Støtte i mange partier. 9.3. Tilgjengelig på http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=268745

VG Nett (2005b) Frp-talsmann gjest i terrorleir. Tilgjengelig på http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=268728

Woodward, Susan L. (2000) «Diaspora, or the dangers of Disunification? Replacing the ’Serbian Model’ into Perspective», i Mandelbaum, M. The New European Diasporas: National minorities and conflict in Eastern Europe (159–213). New York: Council of Foreign Relations Press.

Aalandslid, Vebjørn (2008) Innvandrere og kommunestyrevalget i 2007. SSB, Rapporter 2008/47.

1I dagens Norge har ca. 10 % av befolkningen innvandrerbakgrunn. Andelen i en rekke norske byer er betydelig høyere. I Oslo, for eksempel, er innvandrerandelen på 26 % av befolkningen. Dette betyr at hver fjerde innbygger i Oslo har sin bakgrunn i et annet land.
2Bahá'í-troen oppsto i Iran (Persia) tidlig på 1800-tallet. Troen er på mange måter utledet av islam (Hatcher, W. S. og Martin, J. D. 2002). Frem til den iranske revolusjonen i 1979 kunne Bahá'íene praktisere sin religion i Iran, men er siden regnet som kafer, altså gudløse, og følgelig utsatt for omfattende forfølgelse (Ghanea 2002).
3Av totalt 15 134 personer med iransk bakgrunn i Norge er 2508 er født i Norge av iranske foreldre.
4Denne delen tar utgangspunkt i intervjuer med seks sentrale personer i den iranske diasporaen i Norge, tilgjengelig forskning om den iranske diasporaen i Norge (Alghasi 2009a), samt foreliggende data om iranske politiske organisasjoner, særlig i tiden før og etter den iranske revolusjonen i 1979.
5Se http://www.mojahedin.org/pagesen/index.aspx
6MEK gjennomførte utallige bombeaksjoner i 1981–1984, blant annet angrepene mot hovedkontoret til den islamske republikkens parti og statsministerens kontor, som resulterte i drapet på over 70 høytstående iranske tjenestemenn, justisminister Ayatollah Mohammad Beheshti, president Mohammad-Ali Rajaei og statsminister Mohammad-Javad Bahonar.
7Se http://www.fadai.org/english.htm
8 Organisasjonen for revolusjonære arbeidere og Foreningen av folkets Fedaian i Iran er blant disse.
9Se http://www.jebhemelli.net/
10Nehzat-e Azadi ble stiftet tidlig på 60-tallet. Mehdi Bazargan var leder for bevegelsen og ble også Irans første statsminister etter revolusjonen. Bevegelsen tapte gradvis makten, og allerede i 1981 hadde den begrenset innflytelse i landet. I 2001 ble bevegelsen totalt forbudt i Iran. Mange iranske politikere og intellektuelle i diaspora har kontakt med både Jebhe Melli og Nehzat-e Azadi. Kilde: Iran: Freedom Movement of Iran (Nehzat-e Azadi-e Iran), including its mandate, organization, activities and status in Iran and abroad, 12 March 2003, IRN41202.E, available at: http://www.unhcr.org/refworld/docid/3f7d4db00.html [accessed 1 March 2011].
11Se http://pdki.org/english/
12Todeh-partiet er et gammelt marxistisk parti med historisk nære bånd til Sovjetregimet. Etter revolusjonen spilte de rollen som støttespillere for dagens regime, men i begynnelsen av 80-årene ble de erklært ulovlig. I dag har partiet sitt hovedkvarter i Tyskland, men er meget svekket.
13Organisasjonen for revolusjonære arbeidere i Iran er en marxistisk gruppe som støtter en revolusjon i Iran. Egentlig var organisasjonen stiftet av flere eks-Fedaian som gikk sine egne veier rett etter revolusjonen i 1979. Etter flukten fra Iran reorganiserte organisasjonen seg på nytt, og igjen ble de splittet de til to nye partier etter lange interne stridigheter.
14Den kalde krigen og den amerikansk-britiskvennlige posisjonen til sjahen lå også til grunn for at sosialister ble betegnet som en hovedfiende og ble kraftig slått ned.
15I desember 1979 ble prins Shahriar Shafiq, sjahens nevø, drept på åpen gate i Paris. I 1980 ble Ali Akbar Tabatabai, en sentral kritiker av regimet, skutt og drept I USA. I 1984 ble general Oveissi, en høytstående general under sjahen, sammen med sin bror tatt av dage i Paris. Sønnen til regimekritikeren og komikeren Reza Fazelli, Bijan Fazelli, ble drept av en bilbombe i London i 1986. I juli 1989 ble Abdul Rahman Ghassemlou, generalsekretær for Det iranske kurdiske demokratiske partiet og to av hans kolleger drept på en restaurant i Wien i Østerrike. Hans etterfølger, Sadeq Sharafkandi, ble også drept i september 1992 i Berlin. I 1991 ble Shapour Bakhtiar, den siste statsministeren under sjahen, og for øvrig en sentral figur i Nasjonalfronten, drept av det iranske regimets agenter i Paris. I april 1990 ble Kazem Rajavi, broren til lederen for Folkets Mojahedin, Masoud Rajavi, myrdet i Genève. Fereydoun Farrokhzad, kjent sanger og dikter, ble drept i Bonn, Tyskland i 1992. I 1996 ble Reza Mazlouman, iransk forlegger og aktivist, drept i sitt hjem i Creteil i Frankrike. Denne tendensen fortsatte helt til Khatami i 1996 ble president.
16Det er flere grunner til MEKs synkende oppslutning blant iranere i Iran og i diaspora. Kanskje den viktigste grunnen er iranernes forhold til islam. At MEK ønsker å kjempe for et «islamsk demokratisk republikk» er muligens lite attraktivt blant iranerne. En annen grunn er muligens MEKs baser i Irak og rollen de spilte i Irak under Iran–Irak krigen i 1991, den gruppen som angivelig bisto den irakiske republikanske gardens blodige aksjon mot irakiske shia-muslimer og kurdere som reiste seg mot Saddam Husseins regime. Ifølge bevis som ble tilgjengelig etter fallet av Saddam Hussein, fikk MEK millioner av dollar i Olje-for-mat-programmet subsidier fra Saddam Hussein fra 1999 til 2003 (US Department of State 2008). Og for det tredje beveget organisasjonen seg mer og mer mot persondyrkelse og fremviste også kult-lignende egenskaper (Abrahamian 1989). Og for det fjerde så organisasjonen på seg selv som det sanne og legitime alternativet til Khomeinis regime, og stemplet enhver kritikk som støtteerklæring for det iranske regimet. Dette førte til at organisasjonen faktisk isolerte seg selv i det iranske politiske landskapet.
17Flere kilder sammenlikner den iranske diasporaen med den pakistanske, og mener at sammenliknet med den pakistanske diasporaen fremstår den iranske diasporaen i Norge som splittet og fragmentert.
18Undersøkelsen inkluderte borgere med bakgrunn fra 26 forskjellige land. Iran blir nr. 15 på denne lista. Lavest oppslutning finner vi blant borgere fra Kosovo, med 23 prosent stemmegivning.
19Av totalt 1026 kandidater med innvandrerbakgrunn i kommunevalget i 2007, hadde SV flest kandidater med 266, fulgt av Arbeiderpartiet med 232. Totalt sto 57 prosent på venstresidens lister, 20 prosent på mellompartienes (KrF, V og SP) og 13 prosent på Høyres og FrPs.
20Det er også verdt å understreke at av de totalt 140 som kom inn, sto 107 på venstresiden (RV, SV og AP), 8 på mellompartienes lister (SP, KrF, V) og 17 på høyresiden (10 Høyre, og 7 FrP). (Aalandslid 2008).
21Unntaket er vel en sufi-gruppe hovedsakelig bestående av iranere i Buskerud. Gruppen har omfattende utveksling med sufi-organisasjoner i Sverige og Danmark. Likevel er gruppen nokså liten, og sufi-troen er litt vanskelig å karakterisere som en muslimsk organisasjon.
22Frem til 1995 var dette biblioteket og de iranske bibliotekene i Stavanger og Haugesund delfinansiert av kommunene, men siden har den kommunale støtten stagnert ganske kraftig slik at medlemmene av disse organisasjonene selv finansierer aktivitetene.
23I 1990-årene tok organisasjonen avstand fra sitt gamle synspunkt om ideologisk liketenkning, og isteden vedtok man å jobbe for å fremme demokratiske verdier innen organisasjonen og i sin kamp i Iran (ReoCities u.å.).
24I 1988, med støtte fra den irakiske hæren, forsøkte MEK seg på en invasjon av landet. Resultatet var nærmest en militær og organisasjonsmessig fiasko. Operasjonen, som ble kalt Forough-e Javidan (Det evige lyset), førte til at MEK mistet over 1500 krigere (av totalt 5000). Rett etter dette nederlaget forlot store grupper av medlemmene organisasjonen (US Department of State 2008).
25NRK hadde i denne perioden en reportasje om skianlegg i Nord-Teheran, og «Gutta på tur» befant seg i Iran på oppdrag fra TV 2. Disse fremstillingene sto i sterk kontrast i forhold til «Ikke uten min datter» fra 80-tallet, en meget viktig referanse for iranere. De så generelt på denne filmen som meget rasistisk og usann representasjon av sitt land.
26Det er imidlertid verdt å merke seg at regimet i Iran insisterer på tette bånd mellom Den grønne bevegelsen, fremmede makter, MEK, monarkister og Bahá'íene.
27Flere MEK-sympatisører satt fyr på seg selv i protest, og til slutt ble Rajavi løslatt av franske myndigheter.
28Som en betingelse for 2003-våpenhvileavtalen tilbakeleverte MEK mer enn 2000 stridsvogner, pansrede personellkjøretøyer og tungt artilleri. Mellom 2003–2006 har et betydelig antall av medlemmene frivillig forlatt Ashraf, og ytterligere flere hundre personer har gitt avkall på bånd til MEK og blitt frivillig hjemsendt til Iran (US Department of State 2008).
29Det er flere kilder som mener at opplysningene om Irans hemmelige atomprogram var ikke MEKs verk, men israelsk etterretning som sendte opplysningene videre til MEK. (http://www.creative-i.info/?p=7326, http://www.persiancarpetguide.com/sw-asia/People/Bio983.htm
30Den inviterte gjesten var Parviz Khazai, representant for Motstandsrådet – paraplyorganisasjon for MEK. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=249592
31I 2007 hadde organisasjonen offisielt møte med europeiske representanter i EU-parlamentet. Og i 2009 og 2010 hadde den felles møte med fire andre iranske politiske partier.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon