Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Diasporaer og norsk utenrikspolitikk



Jakub M. Godzimirski (f. 1957), MA i sosialantropologi 1981, ph.d. 1987. Siden 1995 har han vært ansatt som seniorforsker ved Avdelingen for Russland og Eurasia, Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Hans hovedforskningsfelt er russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, russisk energipolitikk, Sentral- og Øst-Europa og utvidelse av NATO og EU.

  • Side: 579-615
  • Publisert på Idunn: 2011-12-22

Artikkelen tar for seg forholdet mellom diasporaer og utenrikspolitikk mer generelt og så betrakter dette temaet i en norsk kontekst. Artikkelen drøfter de viktigste begreper, gir innsikt i hvordan diasporaproblematikken diskuteres i en utenrikspolitisk kontekst og ser på hvordan diasporaproblematikken kom på den norske politiske dagsordenen. Videre skisserer artikkelen det norske diasporalandskapet ved å se på de viktigste utviklingstrekk i Norge og framveksten av etniske diasporarer i Norge. Den siste delen fokuserer på hvordan enkelte diasporiske grupper i Norge kan gjøre seg gjeldende i utformingen av norsk utenrikspolitikk og ser på mulige utfordringer på dette feltet.

Diaspora and Norwegian foreign policy

The article discusses the relationship between diaspora and foreign policy more generally, and explores this issue in a Norwegian context. Key concepts, insight into how diaspora-related issues are discussed in a foreign policy context and have become an issue on the Norwegian political agenda are explained. In addition, the article maps the Norwegian diaspora landscape, looking at the most important developments in Norway and at the emergence of ethnic diasporas in the country. The final section examines potential challenges in the field, with a focus on how individual diasporic groups in Norway may influence Norwegian foreign policy.

Keywords: diaspora, transnationalism, transnasjonalisme, Norway, Norge, foreign policy, utenrikspolitikk, EU, EØS, EEA, ethnic minorities, migration, etniske minoriteter, innvandring

Formålet med denne studien er å se på hvordan norsk utenrikspolitikk kan påvirkes av at Norge i løpet av de siste tiårene er blitt et multietnisk og multikulturelt samfunn. Denne studien fokuserer på hva denne utviklingen har hatt – og kan ha – å si for norsk utenrikspolitikk, og beskjeftiger seg i meget begrenset grad med de problemstillingene som har en sentral plass i den norske debatten om innvandrings- og integreringspolitikk,1 men som kun har marginal betydning for utenrikspolitikken.

Utenrikspolitikken defineres her som Norges relasjoner med omverdenen, og det er opplagt at måten det norske samfunnet er satt sammen på ikke bare institusjonelt, men også samfunnsmessig, har en direkte og indirekte innvirkning på hvordan Norge som stat forholder seg til sine internasjonale omgivelser. Begrepet «utenrikspolitikk» beskriver «de sider ved en stats politikk som beskjeftiger seg med og/eller har betydning for vedkommende stats forhold til andre stater» (Store norske leksikon 2006). Det faktum at mer enn 12 % av Norges innbyggere er født utenfor landets grenser og mange av dem fortsatt er statsborgere i andre stater, er uten tvil én av faktorer som bidrar til å forandre ikke bare norsk utenrikspolitikk, men også Norge som sådan. Dette har hatt store konsekvenser ikke bare for utformingen av dagens politiske dagsorden i Norge, men også for landets kultur og dagliglivet til mange av Norges innbyggere. De tragiske hendelsene 22. juli 2011 har også vist at det finnes politiske krefter i Norge som er villige til å ta i bruk meget voldelige midler for å reversere denne utviklingen og sette den aller høyest på den sikkerhetspolitiske dagsordenen.

Studien er delt i tre deler. I den første delen gjøres det et relativt kortfattet forsøk på å operasjonalisere de sentrale begrepene brukt i denne studien. I den andre delen ser vi nærmere på diasporarelaterte problemstillinger i en norsk kontekst med fokus på de spesifikt norske utfordringer. Her skal det blant annet presenteres data om de nyeste migrasjonstrender i Norge; videre ser vi på problemer som har dukket opp i løpet av de siste årene og som har skapt en økt interesse for forholdet mellom innvandring og norsk utenrikspolitikk. I den tredje delen drøfter vi hvordan norsk utenrikspolitikk påvirkes – eller ikke – av det at norske beslutningstakere må ta hensyn til at hver tiende av landets innbyggere har en annen etnisk og kulturell bakgrunn enn den norske.

Diasporaer og utenrikspolitikk: En definitorisk og typologisk oversikt

Diasporaer er altså ikke et nytt fenomen i Norge. Begrepet ble i utgangspunktet brukt for å beskrive den jødiske diaspora. Bokmålsordboka (1986) definerer diaspora som «gruppe av et trossamfunn som bor spredt i land med en annen religion, særlig om jøder.» Norsk illustrert ordbok, publisert av Kunnskapsforlaget syv år senere (1993), gir en mer utvidet definisjon, understreker ikke bare den jødiske historiske erfaringen og beskriver diasporaer som religiøse eller nasjonale minoriteter i fremmede omgivelser. Også i andre europeiske språk kan man se en slik utvidelse av betydningen av dette begrepet, fra kun å omfatte den jødiske erfaringen til å omfatte alle liknende situasjoner.

Det er ikke så overraskende at et slikt historisk, sosialt og politisk fenomen har skapt mye interesse og en rask vekst av både forskningsbasert og mer populær litteratur om fenomenet. Studier av diaspora regnes i dag som ett av de raskest voksende studieområder. Brubaker (2005) ga et godt bilde av utviklingen ved å presentere data om hvor ofte diasporaproblematikken behandles i avlagte doktorgradsavhandlinger. På begynnelsen av 1970-tallet er den nesten fraværende, mens i 2001 klarte Brubaker å finne 130 avhandlinger som fokuserte på dette temaet.

Det synes også som om fenomenet blir stadig mer og mer politisert, ikke minst fordi diskusjonen om diasporaer er en del av et større politikkfelt som omfatter ikke bare migrasjon og integrering, men også i stadig større grad konfliktstudier, sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk. I tillegg har også diskusjonen om diasporaer forgreninger til debatten om forholdet mellom urbefolkning, innvandrerbefolkning, minoriteter og titulærbefolkning. Den politiske diskusjonen om diasporaer dreier seg også i en viss grad om deres betydning som ressurs for både sender- og mottagerlandet, og ikke minst om deres lojalitet mot forskjellige politiske prosjekter.

Dette skyldes ikke bare rollen de historiske diasporaer har spilt i utformingen av dagens verden (for et interessant eksempel, se Mearsheimer og Walt 2007), men også den raske framveksten av de moderne diasporaer og forventet vekst av nye diasporaer. Sheffer (2003) presenterer data som viser viktigheten av fenomenet i historisk og global sammenheng. Den historiske kinesiske diaspora består av 35 millioner mennesker, den indiske av 9 millioner, den jødiske og romfolkets diaspora har 8 millioner medlemmer hver, den armenske omfatter 5,5 millioner mennesker, mens den greske har 4 millioner, den tyske 2,5 og den drusiske 1 million. De viktigste moderne diasporaer er den afroamerikanske (25 millioner), den kurdiske (14 millioner), den irske (10 millioner), den italienske (8 millioner), den ungarske og den polske (med 4,5 millioner hver), den tyrkiske og iranske (3,5 millioner), den japanske (3 millioner) og den libanesiske (med 2,5 millioner). Sheffers liste over nye diasporaer inneholder en oversikt over 30 etniske grupper, med russere (25 millioner, først og fremst i SUS-området) og meksikanere (20 millioner i USA og Canada) som de to største. Fra et norsk perspektiv er det også viktig å peke på at det finnes mellom 4 og 5 millioner norskamerikanere som har bidratt til å styrke båndet mellom USA og Norge, og som fortsatt oppfattes som en viktig politisk ressurs for Norge (Royal Norwegian Embassy in Washington 2011).

Brubaker (2005) pekte på mange praktiske og teoretiske problemer knyttet til den raske utviklingen på diasporafronten. Noe av det viktigste han har påpekt er at begrepet brukes og misbrukes i mange forskjellige sammenhenger, slik at det etter hvert er blitt vanskelig å bruke det som et egnet analytisk redskap. Noe av det mest sentrale i diskusjonen om diasporaer var ifølge Brubaker å finne et sett med kriteria som vil gjøre det mulig å kvalifisere en gruppe som diasporisk eller ikke.

Cohen (2008) mente at for å bli definert som diaspora må en gruppe ha forlatt sitt hjemland, ofte under traumatiske omstendigheter, og bli spredt til minst to andre områder, eller forlatt hjemlandet sitt for å søke arbeid, bedre handelsmuligheter eller for å kolonisere andre områder. I tillegg må en slik gruppe ha en felles myte om hjemlandet sitt, idealisere det og være villig til å støtte, eller til og med skape det. En slik gruppe må også ha planer om å dra tilbake til dette hjemlandet, ha en sterk etnisk identitet, et problematisk forhold til vertsnasjonen, vise solidaritet med sine medbrødre og medsøstre i diasporaer i andre land, og ha mulighet til å utvikle seg på en berikende måte i land med toleranse for kulturell pluralisme.

Sheffer (2003: 85) foreslår liknende kriteria mens Esmans (Esman 2009: 14) definisjon av diaspora likner på Shain og Barths, som vi legger til grunn her. Han mener at diaspora best kan beskrives som en hvilken som helst transnasjonal utvandrer-/innvandrergruppe som opprettholder materiell eller emosjonell tilknytning til sitt opprinnelsesland (hjemland) og som tilpasser seg begrensninger og muligheter i det landet de velger å bosette seg i (dens nye vertsland). Brubaker selv (2005: 5–7) mente at man kunne vurdere å begrense seg til kun tre sentrale kriteria – spredning, orientering mot hjemlandet og opprettholdelse av grense mellom diasporagruppen og vertsnasjonen. Men til og med disse tre kriteria var vanskelige å forholde seg til i en analytisk sammenheng, fordi det fokuseres mye på diasporaer som atskilte, men vanskelig definerbare enheter eller grupper med mange forskjellige trekk, og med et omfang som er vanskelig å måle. For å takle dette praktiske problemet foreslår Brubaker (2005: 12–13) at man ikke burde tenke om diasporaer som avgrensede enheter eller grupper, men snarere som uttrykksformer, holdninger eller krav eller som praksiser. Det er kun hvis vi velger å forstå diasporaer som praksiskategorier at vi kan bruke begrepet på en fornuftig analytisk måte. Forstått på denne måten dreier diaspora seg om å gjøre krav på, artikulere prosjekter, formulere forventninger, mobilisere energier og appellere til lojaliteter.

Måten diasporaer opererer på er avhengig av mange faktorer. Det kan ha noe å gjøre med måten diasporaer oppstår, med diasporaers selvforståelse, med deres forhold til hjemlandet og vertslandet, med deres relasjoner med andre diasporagrupper og med andre deler av den samme diaspora. Cohen (1997) deler diasporagrupper i fem kategorier. Offerdiasporaer blir til som følge av traumatiske erfaringer; handelsdiasporaer oppstår når en gruppe velger å flytte til et annet sted for å drive med handel og satser etter hvert også på andre næringer; arbeidsdiasporaer blir til som følge av forskjellige former for arbeidsmigrasjon; imperiale diasporaer oppstår i forbindelse med gjennomføringen av imperiale prosjekter, mens kulturelle diasporaer bindes sammen av felles kultur. Sheffer (2003) på sin side fokuserer først og fremst på etniske diasporaer, men nevner også andre typer av diasporagrupper, som ideologiske diasporaer, pandiasporaer eller religiøse diasporaer. Esman (2009: 16–18) mener at det er riktig å forholde seg til tre typer diasporaer – bosetterdiasporaer, arbeidsdiasporaer og entreprenørdiasporaer.

Tabell 1. Forskjellige typer diaspora iht. tre forskjellige klassifiseringer

Cohen 1997Sheffer 2003Esman 2009
OfferdiasporaHandelsdiasporaArbeidsdiasporaImperial diasporaKulturell diasporaEtnonasjonale diasporaerIdeologiske diasporaerPan-diasporaerReligiøse diasporaerEntreprenørdiasporaBosetterdiasporaArbeidsdiaspora

Etter vår mening er det Cohens kategorisering som er best egnet for å analysere hvordan forskjellige diasporagrupper kan påvirke politiske beslutninger. Denne kategoriseringen gir en bedre forståelse av hvordan en diaspora-agenda kan se ut og hvordan denne agendaen kan påvirke politikk i både opprinnelsesland og i det nye vertslandet. Det er derfor denne femdelingen som skal brukes i vår analyse av diasporagruppers situasjon i Norge.

Historisk sett har forholdet mellom stater og diasporaer vært organisert og/eller blitt oppfattet som å være organisert på mange forskjellige måter. På den ene siden kunne man identifisere den tyske eller ungarske tilnærmingen hvor man betrakter alle mennesker av gitt etnisk opprinnelse som medlemmer av diaspora, uansett om de er statsborgere eller ikke i det gitte landet. I noen tilfeller har også disse diasporamedlemmer mer eller mindre automatisk krav på å komme tilbake til mødre-, fedre- eller forfedrelandet og få statsborgerskap der. Et spesielt tilfelle i så måte er staten Israel, som faktisk ble etablert av den jødiske diaspora etter framveksten av sionistiske ideer og som etter sin etablering har garantert retten til retur til alle jøder (det såkalte aliya-prinsippet) (Shuval 1998; Zionism and Israel Information Center u.å.)

Den andre tilnærmingen til diaspora bygger ikke på etnisk tilhørighet, men på formelle kriteria, med statsborgerskap som det viktigste. I tillegg finner man flere mellomløsninger, som for eksempel den polske løsningen hvor man åpner for repatriering av etniske polakker fra det postsovjetiske rom til Polen, samarbeider med myndigheter og representanter for polsk diaspora i land med et stort innslag av innbyggere av polsk avstamning som enten har, eller ikke har, status som etnisk minoritet (Ukraina, Hviterussland, Litauen, Tyskland) og i tillegg har en institusjon – Wspólnota Polska (Det polske fellesskapet)2 – som sørger for kontakt mellom den såkalte Polonia – dvs. alle polakker og personer av polsk avstamming som bor i utlandet – og deres gamle hjemland Polen (se Godzimirskis artikkel i denne utgaven av IP).

Diasporagruppene må tilpasse seg de nye omstendighetene. Av og til forholder de seg passivt til sin nye situasjon, men ofte griper de muligheten til å påvirke politiske beslutninger både i sine opprinnelsesland og i sine nye hjemland. Shain og Barth (2003: 453) mente at for å forstå disse diasporagruppenes politiske engasjement, må man være klar over at ikke alle medlemmer av diasporaer er politisk aktive – det er kun noen få som tilhører kjernegruppen (core group) og som spiller en aktiv rolle, mens resten forholder seg mer passivt. Shain og Barth (2003) ser på diasporagrupper som enten passive objekter for politiske handlinger eller aktive deltagere i politiske prosesser som kan ha betydning for deres situasjon. En diasporagruppe som befinner seg i det nye vertslandet kan for eksempel ha behov for hjelp utenfra. En diasporagruppe i et vertsland kan også bli betraktet som en del av en større global diaspora av opprinnelseslandets myndigheter uten å bli spurt om det. I tillegg kan en diasporagruppe i utlandet bli påvirket av sitt hjemlands utenrikspolitiske valg uten å delta aktivt i utformingen av dette landets utenrikspolitikk, slik det for eksempel var tilfellet med amerikanere av japansk avstamning under annen verdenskrig. Men diasporaer kan også være aktive i utformingen av utenrikspolitikk, både i hjemlandet og i vertslandet. Særlig i demokratiske land kan diasporagrupper organisere seg og prøve å påvirke utenrikspolitiske valg både i sitt nye og i sitt gamle hjemland.

Diasporaers situasjon påvirkes i stadig større grad ikke bare av nasjonale regelverk og lover, men også av internasjonale regimer og avtaler, og av supranasjonale organisasjoner. Gode eksempler på det første er UN Declaration on the Rights of Persons belonging to National or Ethnic, Religious and Linguistic Minorities fra 18. desember 1992, Framework Convention for the Protection of National Minorities adoptert av Europarådet i 1995, kapittel 27 i International Covenant on Civil and Political Rights adoptert av FN 16. desember 1966 eller International Convention on the Protection of the Rights of All Migrant Workers and Members of Their Families adoptert av FN i 1990. Man bør heller ikke glemme de reguleringene som fant sted i etterkant av den første verdenskrig og som skulle gi beskyttelse til etniske minoriteter i en rekke nye statsdannelser (for mer om det, se Fink 2006).

Også EU måtte ta fatt på denne type utfordringer, men for EU sin del dreier det seg om et nokså komplisert politikkfelt som på den ene siden omfatter innvandring til EU-området utenfra og fri flyt av arbeidskraft innenfor EUs grenser på den andre siden. Begge disse fenomener har mye å si for framveksten av nye diasporaer i EU (og i EØS), men de reguleres av forskjellige juridiske rammeverk.3

Denne sammensatte situasjonen fører til at stater har store konseptuelle problemer med å forholde seg til diasporaer fordi de er nødt til å ta stilling til minst tre fenomener som hver på sin måte utfordrer statenes suverenitet. Det ene fenomenet er diasporas transnasjonale karakter; det andre er deres overnasjonale trekk; det tredje er måten diasporarelaterte problemstillinger er regulert av internasjonale regimer og i noen tilfeller supranasjonale institusjoner.

Milton J. Esman (2009: 120–132) har presentert en nyttig oppsummering av forholdet mellom diasporaer og internasjonal politikk. Han peker på minst ni viktige sammenhenger mellom det ene og det andre fenomenet i sin analyse:

  1. Diasporagruppene har en transnasjonal karakter ved at de ofte opererer på tvers av grenser. De befinner seg i ett eller i flere land utenfor det landet de opprinnelig kommer fra, men forholder seg ikke bare til sine nye hjemland men også til sine opprinnelsesland. I tillegg velger mange av diasporaens medlemmer å reise tilbake til det landet de opprinnelig kom fra, slik at båndet mellom det nye og det gamle landet blir enda sterkere.

  2. Diasporaer gjør ofte forsøk på å påvirke utviklingen i sine opprinnelsesland ved å støtte forskjellige politiske krefter i dette landet og ved å samle støtte for en eller annen linje i dette landets politikk. Disse forsøkene fra diaspora sin side på å blande seg i det som oppfattes som disse landenes indre anliggender, kan ofte føre til økt spenning mellom deres opprinnelsesland og deres nye hjemland.

  3. Diasporaer gjør ofte forsøk på å påvirke regjeringer i sine nye hjemland slik at de støtter eller motarbeider regjeringer og makthavere i deres opprinnelsesland. Diasporaer kan også bruke forskjellige internasjonale organisasjoner og institusjoner for å oppnå samme resultater.

  4. Regjeringer i opprinnelsesland kan bruke sine diasporaer for å skaffe seg støtte til sine strategiske, politiske eller økonomiske interesser i utlandet.

  5. Diasporaer i utlandet kan søke støtte og beskyttelse mot forfølgelse i sine nye vertsland fra sine opprinnelsesland, slik at de bruker diplomatiske og andre kanaler for å påvirke beslutninger i diasporaers nye hjemland.

  6. Regjeringer i nye hjemland kan bruke diasporaer for å oppnå politiske, strategiske eller økonomiske fordeler i diasporaers opprinnelsesland.

  7. Diasporaer kan bidra til politisk, utdanningsmessig eller økonomisk utvikling i sine opprinnelsesland ved å flytte tilbake eller støtte samarbeidet i dette feltet mellom deres nye hjemland og deres opprinnelsesland.

  8. Regjeringer i diasporaers opprinnelsesland kan forsøke å påvirke regjeringer i nye hjemland for å stoppe diasporaers fiendtlige handlinger rettet mot opprinnelseslandet.

  9. Fare for terrorangrep forberedt og gjennomført av internasjonale terroristnettverk bidrar til å mistenkeliggjøre mange diasporagrupper.

Esmans matrise skal brukes i vår analyse av den diasporiske dimensjon i norsk utenrikspolitikk. Før vi kan begi oss dit, må vi allikevel se nærmere på diasporaer og Norge.

Diasporaer i Norge

I og med at denne studien dreier seg om hvordan diasporarelaterte problemstillinger påvirker eller kan påvirke utenrikspolitikken i en norsk kontekst, er det på sin plass å begynne med en kort presentasjon av relevante data. Det at man i 2011 begynner å snakke om diasporarelaterte problemstillinger i norsk kontekst bør egentlig ikke være så overraskende, tatt i betraktning siste tiårs utvikling.

For å forstå betydningen av diasporadimensjonen i norsk politikk, er det viktig å begynne å kartlegge hvilke grupper som er viktige i denne sammenheng. En slik kartlegging av diasporaer i Norge kan gjøres på flere måter. Vi har valgt å legge et etnisk fokus til grunn, fordi svært mange av de menneskene vi studerer synes å legge en slik forståelse til grunn. Videre er det viktig å se på hvilke av disse gruppene som oppfyller de formelle krav for og defineres som diasporaer.

På grunn av stor nettoutflytting fra landet, særlig på slutten av 1800-tallet, var det den norske diaspora i utlandet som opptok norske beslutningstagere mest i de første dekader av Norges uavhengighet. I perioden mellom 1866 og 1910 var Norge blant de tre største utvandringsland i Europa, målt etter utvandring per 1000 innbyggere.4 Dette har ført til at det finnes flere millioner personer med norsk etnisk bakgrunn spredt over hele verden, med mesteparten av dem – nesten fire millioner norskamerikanere5 – bosatt i USA.

Det var først på 1970-tallet at Norge ble et netto «innvandringsland», noe som har resultert i en forholdsvis rask økning av antallet innbyggere med et annet statsborgerskap og med en annen etnisk bakgrunn enn den norske. I 1960 hadde kun 0,69 % (ca. 25 000) av befolkningen i Norge et annet statsborgerskap enn det norske; i 2009 hadde 6,31 % (i overkant av 300 000) av Norges befolkning et annet pass enn det norske. I 1960 kom mer enn 80 % av utenlandske statsborgere i Norge enten fra Europa eller fra Nord-Amerika; i 2009 har denne andelen sunket til 68 %. Mens data fra 1960 omfattet kun statsborgere fra sju land, inneholder oversikten fra 2009 data om statsborgere fra 47 land fra alle verdensdeler (Statisktisk sentralbyrå 2009a).

Hvis man ser bort fra statsborgerskap og ser på etnisk bakgrunn – eller fødelandet – så var situasjonen enda mer sammensatt. I 1960 var det kun 1,7 % (62 450) som var født i utlandet, hver annen av disse kom fra et annet nordisk land mens kun 0,1 % kom fra en annen verdensdel enn Europa (Øst og Vest), Nord-Amerika og Australia og Oseania. I 2009 var situasjonen svært annerledes – utenlandsfødte utgjorde 10,2 % (488 753) av Norges befolkning, kun om lag hver femte av disse kom fra andre nordiske land, og litt mer enn halvparten fra Europa (Øst og Vest), Nord-Amerika og Australia og Oseania, mens nesten 50 % av utenlandsfødte (4,7 % av hele befolkningen dvs. i overkant av 223 000) kom fra andre verdensdeler.

Ved inngangen til 2010 anslår man at det var nærmere 460 000 innvandrere og 93 000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Innvandrerne hadde bakgrunn fra 216 ulike land og selvstyrte regioner (Statistisk sentralbyrå 2011). Ifølge den siste norske SOPEMI-rapporten var 12,2 % av Norges befolkning per 01.01.2011 født i utlandet (SOPEMI 2011).

Det er særlig to grupper som har vokst raskest i denne perioden: personer med bakgrunn fra Øst-Europa utgjorde i 1960 0,1 % av Norges befolkning (og 6,6 % av utenlandsfødte) og 2,3 % (22,4 % av alle utenlandsfødte) i 2009, mens for personer fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Tyrkia var denne andelen 0,1 % (4,1 % av alle utenlandsfødte) i 1960 og 4,7 % (45,7 % av utenlandsfødte) i 2009 (Statistisk sentralbyrå 2009b).

Denne utviklingen har satt et stadig større preg ikke bare på norsk debatt om migrasjon og integrering, men også på norsk utenrikspolitikk. Dette skyldes ikke minst at mange av disse som har kommet til Norge i denne perioden har kommet for å søke beskyttelse fra områder preget av konflikter eller som følge av store politiske, sosiale og økonomiske omveltninger i Norges nærområder, omveltninger som ikke bare har forandret Europa, men også er i ferd med å forandre Norge, Norges forhold til omverdenen og til og med Norges selvforståelse.

Den raske framveksten av en ikke-etnisk norsk befolkning i Norge har ført til mange debatter om Norges nå- og framtid som et multikulturelt og multietnisk samfunn. I ulike sammenhenger brukes betegnelsene «det nye Norge», og «det nye norske vi» for å illustrere det mangfoldet som preger dagens Norge. Begrepsparet er også en påminnelse om at Norge og den historiske og etablerte norske selvforståelsen gjøres til gjenstand for revurdering. Dette har også ført til at den norske utenriksministeren, Jonas Gahr Støre, i 2008 inviterte til en debatt om «det nye norske vi» og dets betydning for utformingen av landets utenrikspolitikk.

Denne utviklingen skaper fortsatt mye usikkerhet, forvirring og motstand, ikke minst på det språklige plan, noe som for eksempel kan illustreres ved å se på debatten om betydningen av ordet «nordmann» som pågikk i 2006 etter at Svein Nestor i et innlegg i Ny Tid sa at «en pakistaner som bosetter seg i Norge [blir] ikke nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger. Han er uansett pakistaner [...]. Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe» (Noregs Mållag 2006).

Debatten om «norskhet» og om hvem som tilhører hvilken kategori i Norge, kan være et godt utgangspunkt for vår drøftelse av den norske konteksten for diskusjonen om diasporaers betydning for utformingen av norsk utenrikspolitikk. Denne konseptuelle forvirringen skyldes til en viss grad en sammenblanding av flere prinsipper – jus sanguinis og jus solis, den essensialistiske og den ikke-essensialistiske forståelse av nasjonsbegrepet, og ikke minst den tyske og den franske tilnærmingen til begrepet «folket» – som det som definerer et menneske i en norsk politisk kontekst.

Dette kan også ha betydning for måten man tolker og anvender diasporabegrepet i norsk politikk. Hvis det første prinsippet – jus sanguinis, eller blodprinsippet, skulle legges til grunn for definisjonen av «norskhet» ville det også ha konsekvenser for norsk diasporapolitkk. Denne politikken ville da rette seg mot det som har med «de etniske nordmenns» situasjon i utlandet å gjøre, uansett om de fortsatt er norske statsborgere eller ikke. Den ville likne den tyske eller den ungarske politikken overfor de respektive etniske diasporaers situasjon, med store konsekvenser for norsk selvforståelse, for norsk utenrikspolitikk og for Norges forhold til etterkommere etter norske utvandrere over hele verden. En mild essensialistisk variant av nasjonsbegrepet var tungt til stede i debatten om «norskhet» i 2006. Omkvedet var at «nordmenn» er de som bor i Norge og tilhører den gruppen nordmenn som har tradisjon for å bo i Norge, historisk og tradisjonelt.» Det legges også til at ikke alle som bor i Norge er etniske nordmenn og at ikke alle som bor her er norske statsborgere (Ny Tid 2006).

Ut fra et statsperspektiv kan denne snevre etniske forståelsen av «norskhet» by på en del praktiske problemer, ikke minst hvis man skulle gjøre forsøk på å blande seg i andre staters indre anliggender for å beskytte etniske nordmenn som ikke nødvendigvis har norsk statsborgerskap. Ut fra et statlig og praktisk perspektiv er det mye enklere å bruke den juridiske og politiske rammen rundt nasjonsbegrepet – den som beskriver alle statsborgere, uansett deres etniske bakgrunn, som en del av det norske politiske fellesskapet.

For å rydde opp i disse misforståelsene vil vi nå presentere vår egen forståelse av diasporaproblematikken i norsk utenrikspolitisk kontekst. Her er det to begrepspar som skal stå sentralt og organisere vår diskusjon. Det første begrepsparet – nasjonalitet versus statsborgerskap – er forholdsvis lett å definere. «Nasjonalitet» refererer til etnisk og kulturell bakgrunn, mens statsborgerskap er et juridisk begrep som definerer den offisielle statstilhørigheten. Nasjonalitet er på mange måter en stabil variabel, mens statsborgerskap er mer dynamisk fordi man kan få et nytt hvis man ønsker seg det og oppfyller noen formelle krav. Det andre begrepsparet dreier seg grovt sett om å være enten på innsiden eller på utsiden av en stat, både politisk og geografisk. Dette er spesielt viktig i en diasporasammenheng, fordi det som definerer diaspora er nettopp denne situasjonen av å være både på utsiden av egen stat og på innsiden av en annen stat, eller å være «at home abroad» (Sheffer 2003; Varadarajan 2010).

Det er nettopp disse to begrepsparene som er de viktigste elementene i enhver diskusjon om diasporaer fra et statssentrert perspektiv. Hvis man bruker statsborgerskap som et organiserende prinsipp, forholder stater seg til diasporaer på minst to måter. For det første må de ta hensyn til sine egne statsborgere som befinner seg på utsiden av sin egen stat og danner en x-diaspora i andre stater; for det andre må de ta hensyn til andre staters statsborgere – eller tidligere statsborgere – som befinner seg på innsiden av den staten det gjelder og er en del av en y-diaspora som befinner seg utenfor sitt opprinnelseslands grenser.

I tillegg må man ta hensyn til en del andre forhold. Et spesielt tilfelle er personer med dobbelt statsborgerskap som formelt forholder seg til to stater, noe som kan føre til en del uklarheter og mulige spenninger. I den andre enden av skalaen har man personer som av en eller annen grunn ikke har en stat å forholde seg formelt til fordi de tilhører kategorien «statsløse». Et siste moment er overgang fra én kategori til en annen, som oppstår for eksempel når man får innvilget et nytt statsborgerskap etter å ha bodd i utlandet i en viss periode. Da tilhører man en litt spesiell liminal kategori nye/tidligere statsborgere som har en fortid fra en «gammel» stat, og nåtid og framtid i en ny stat, med alle tenkelige praktiske og upraktiske konsekvenser av det.

I Norge har situasjonen på dette feltet utviklet seg slik at i perioden etter den kalde krigens slutt (fra 1992 til 2009) har 179 390 personer fått norsk statsborgerskap. Dette utgjør nesten 80 % av alle som har fått norsk statsborgerskap i perioden 1977–2009 (Statistisk sentralbyrå 2010a).6 Det som er enda mer interessant er å se hvor disse nye norske statsborgerne har kommet fra. Tabell 2 og 3 viser denne fordelingen. Den første viser hvilke verdensdeler de nye norske statsborgerne har kommet fra, den andre er en oversikt over de landene de kom fra i perioden 1977–2009 og disse landenes andel i denne kategori.

Tabell 2. Nye norske statsborgere per verdensdel7

VerdensdelAndel 1977–2009Andel 1977Andel 1992Andel 2009Andel 1992–2009
Europa unntatt Tyrkia28,8366,5618,9621,1926,72
Afrika13,702,039,8624,6515,62
Asia med Tyrkia49,3517,5361,6548,9950,58
Nord-Amerika1,985,560,950,440,68
Sør- og Mellom-Amerika4,784,168,243,335,12
Oseania0,120,360,140,050,09
Statsløs1,243,800,191,331,15
Uoppgitt0,0000,000,020,04
Total100100100100100

Hvis man legger «nasjonalitet» til statsborgerskap, får man enda flere variasjoner – man kan da være statsborger i sin egen nasjonalstat, som for eksempel etniske nordmenn i Norge; tilhøre en etnisk gruppe som ikke har sin egen stat men bor spredt i flere nasjonalstater, som for eksempel kurdere eller samer; tilhøre en anerkjent etnisk minoritet med statsborgerskap i en nasjonalstat, som for eksempel kvener i Norge; bli ny statsborger i sin egen nasjonalstat etter å ha innvandret dit fra et annet land, slik det er tilfellet med mange jøder eller tyskere fra tidligere Sovjet som utvandret til Israel eller Tyskland etter 1991; eller få et nytt statsborgerskap i en ny nasjonalstat etter å ha utvandret fra en annen stat som for eksempel ikke anerkjenner ens etniske tilhørighet, som tilfellet er med mange kurdere fra Tyrkia som etablerer seg i Vesten.

For å forstå diasporadynamikken i Norge er det viktig å se hvilke etniske grupper som er representert på det norske diasporakartet, og hvorvidt det har skjedd en overgang fra kategorien «andre lands statsborgere» til kategorien «norske statsborgere», samt hvilken type diasporagruppe de tilhører. Denne oversikten er basert på de nyeste tilgjengelige data om personer med et annet etnisk/statlig opphav som befinner seg i Norge. Tabell 4 viser antallet mennesker født i respektive land som var bosatt i Norge per 1. januar 2010 (SOPEMI 2011) og hvor mange av disse som har fått norsk statsborgerskap.

Tall om overgang fra ikke-norsk til norsk statsborgerskap kan tolkes på mange måter. For det første er det viktig å se botidskrav som må oppfylles, fordi man i de aller fleste tilfeller må ha oppholdt seg i Norge i minst syv år for å kunne søke om norsk statsborgerskap. En høy andel av personer med ikke-norsk statsborgerskap i enkelte grupper kan skyldes at disse diasporaer – som for eksempel den polske – er et forholdsvis nytt fenomen. For det andre kan man regne med at personer som måtte flykte fra sitt opprinnelsesland på grunn av konflikt eller forfølgelse er mer interessert i å få norsk statsborgerskap enn de som flytter til Norge av andre grunner. Norsk statsborgerskap synes å bli sett som et attraktivt sosialt gode av noen og er mindre ettertraktet av andre.

For utformingen av norsk utenrikspolitikk er overgangen til norsk statsborgerskap viktig av mange grunner. For det første kan personer med innvandrerbakgrunn og med norsk statsborgerskap velge hvem som skal representere dem i den norske lovgivende forsamling og påvirke norsk utenrikspolitikk på denne indirekte måten. For det andre har personer med norsk statsborgerskap automatisk rett til å få bistand fra norske statsinstitusjoner hvis de skulle havne i problemer mens de oppholder seg i utlandet. For det tredje må man regne med at en viss andel av disse nye norske statsborgere kan velge å reise tilbake til sine opprinnelsesland eller flytte permanent til et tredje land, og at den norske staten vil fortsette å ha et forhold til dem også etter at de har forlatt «staten Norge». På denne måten kan de bli en del av den nye norske diaspora i utlandet bestående av

Tabell 3. Nye norske statsborgere per tidligere statsborgerskap (1977–2009): antall og andel blant nye statsborgere

Tidligere -statsborgerskapAntallAndelTidligere -statsborgerskapAntallAndel
Pakistan19 0888,50Finland1 4580,65
Vietnam14 4606,44Libanon1 2390,55
Somalia13 4425,98Nederland1 2280,55
Serbia og Montenegro13 4065,97Romania1 0790,48
Irak13 3905,96Ghana1 0090,45
Iran11 8115,26Brasil9190,41
Tyrkia10 1474,52Gambia8600,38
Sri Lanka8 8213,93Algerie8150,36
Bosnia-Hercegovina7 9603,54Bulgaria7780,35
Filippinene6 8903,07Syria6530,29
Danmark6 6932,98Tunisia6280,28
India5 8072,59Spania5870,26
Sverige5 4582,43Ungarn5770,26
Chile5 0002,23Island5620,25
Polen4 9792,22Frankrike5400,24
Sør-Korea4 9422,20Portugal5370,24
Marokko4 8042,14Peru5280,24
Russland4 2771,90Italia5260,23
Thailand3 9891,78Nigeria5110,23
Storbritannia3 6191,61Bangladesh4620,21
Kina3 5671,59Israel4060,18
Etiopia3 5201,57Egypt3280,15
Colombia3 1821,42Hellas3210,14
Tyskland3 1381,40Ecuador2950,13
Afghanistan3 1001,38Kambodsja2590,12
Statsløse og uoppgitt2 7821,24Argentina2280,10
USA2 1680,97Sveits2160,10
Kroatia1 5250,68Australia1800,08

alle norske statsborgere som har valgt å forlate Norge, enten for godt eller bare for en kortere periode.

Tabellen nedenfor viser også hvilken av Cohens fem diasporakategorier disse grupper tilhører. Alle medlemmer av de diasporagruppene som har fått flyktningstatus i Norge, betraktes gjennomgående som tilhørende offer-diasporakategorien (O). Bokstav «f» i tabellen står for flyktningstatus og viser antall personer med denne statusen i hver av gruppene (Statistisk sentralbyrå 2010b). A står for arbeidsdiaspora, K for kulturdiaspora, H for handelsdiaspora, Ad for adopsjon, FG for familiegjenforening, også gjennom ekteskap, S for folk som kommer for å studere i Norge. Man må imidlertid være klar over at disse kategoriene er grove og lite nøyaktige, og brukes kun for å øke forståelsen av hva som var hovedmotivasjonen for å flytte til Norge. Kategoriseringen tar for eksempel ikke hensyn til familiegjenforening, som er en av viktige årsaker for innvandring til Norge. Her må man også være klar over at den norske statistikken legger en del begrensninger. Av helt forståelige årsaker opererer denne statistikken med statsborgerskap og ikke nasjonalitet som hovedkategori. Dette kan by på en del problemer, særlig når innvandrere kommer fra multietniske stater eller som følge av interetniske konflikter – slik det er tilfellet med konflikten mellom tsjetsjenere og den russiske staten, mellom tamiler og den singalesiske majoriteten i Sri Lanka, eller tibetanere eller uigurer og den kinesiske han-majoriteten.

For å gi en bedre oversikt – og takket være god statistikk over dette – kan man også vise hvor mange av de etniske diasporaenes medlemmer som har kommet til Norge gjennom adopsjon. I perioden 1970–2009 dreier det seg om alt i alt 18 843 personer med bakgrunn fra nesten alle verdensdeler, men med mesteparten fra Asia, med Sør-Korea og Kina som de to viktigste adopsjonsland. Personer som er adoptert fra utlandet til Norge, kan knapt betraktes som medlemmer av etniske diasporaer her til lands fordi mesteparten av disse blir sosialisert i norske familier og har egentlig lite med sine etniske landsmenn i Norge å gjøre, selv om de kan vise en spesiell interesse for sine opprinnelsesland senere i livet. Bokstavene Ad i tabellen står derfor for antall medlemmer av gruppen som kom til Norge gjennom adopsjon i perioden 1997–2009 og er basert på data fra SSB Norge (Statistisk sentralbyrå 2010c).

Tabell 4. De største etniske grupper i Norge 20108

Født iAntall 1.1.2010Andel med ikke norsk statsborgerskapTypeFødt iAntall 1.1.2010Andel med ikke norsk statsborgerskapType
Polen49 51894,32A, O (1285f)Afghanistan891270,05O (8912f)
Sverige41 78185,65A, KKina885241,15A,H Ad597
Tyskland24 85383,80ASri Lanka875122,87O (7159f)
Danmark22 65191,20A, KIndia824344,30A, H, FGAd386
Irak20 60453,03O (19 768f)Nederland727193,52A,K
Somalia18 00260,02O (1665f)Sør-Korea70826,02A, H Ad529
Pakistan17 22032,08A, O, FG (1883f), HChile633632,31O (4830f)
Storbritannia16 86878,69AEtiopia517046,9O (3426f) Ad519
USA16 04653,07A, KEritrea483978,65O (4460f)
Russland13 81376,96A, O, S, FG (4833f)Marokko 488121,74A
Filippinene13 45850,29AColombia482310,45O, Ad520
Thailand13 08965,57A, H, FGFrankrike 463585,52A, K
Iran13 08625,24O (12 067f)Romania439078,31A, O
Bosnia--Herzegovina12 98930,95O (12 166f), FGCanada280060,5A
Vietnam12 95812,05O (11 609f)Burma264197,65O (2641f)
Serbia 11 48533,19O (760f), AUkraina246371,30A
Tyrkia10 47533,83A, O (2669f)Det palestinske området243895,96O (2438f)
Kosovo919011,31OUngarn215347,5A, O (597f) Ad315

Medlemmer av utenlandske diasporaer i Norge tilhører forskjellige kategorier, og deres forhold til den norske staten avhenger av mange faktorer. Sett fra et statssentrert rettslig perspektiv er det viktigste hvorvidt de har planer om og mulighet til å skaffe seg norsk statsborgerskap. Men også andre faktorer spiller en rolle her, som for eksempel deres lojalitet til myndighetene i det gamle hjemlandet, ikke bare når de har dette landets statsborgerskap, men også etter å ha blitt norske statsborgere. En god illustrasjon av denne problemstillingen kan være måten deler av den kinesiske diaspora i Norge reagerte på tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010. En rekke personer med kinesisk bakgrunn og flere kinesiske organisasjoner i Norge har valgt å kritisere Nobelkomiteens beslutning (Hai Lee Yang 2010) og organiserte demonstrasjoner mot tildelingen (Dagbladet 2010). Det er antydet at dette ble både inspirert og støttet av den kinesiske ambassaden i Norge, og at representanter for den kinesiske diaspora i Norge ikke hadde noe annet valg enn å vise sin lojalitet til det gamle landet, sannsynligvis av hensyn til sine egne interesser eller familie i Kina (TV2 Nyhetene 2010). En slik handling oppfyller alle kriteria fra punkt 4 på Esmans liste, dvs. er et godt eksempel på hvordan regjeringer i opprinnelsesland bruker sine diasporaer for å fremme sine egne interesser i utlandet.

Situasjonen rundt tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske dissidenten og den kinesiske diasporas reaksjon på det, er en god illustrasjon av hvor komplisert forholdet mellom diaspora, vertslandet og opprinnelseslandet kan være. Men dette illustrerer også måten diasporagrupper opererer på, eller med andre ord hvordan diasporaer gjør krav på, artikulerer prosjekter, formulerer forventninger, mobiliserer energier og appellerer til lojaliteter.

For å bli betraktet som en diaspora må migranter være i stand til å handle på en organisert og målrettet måte, og ha et aktivt forhold til både opprinnelseslandet og til den nye vertsnasjonen (Predelli 2006, 2008). Uten denne evnen til å organisere seg selv og handle, og uten dette aktive forholdet til både det gamle og nye hjemlandet, kan migrantgrupper knapt betegnes som en diaspora. De kan tilhøre en etnisk eller en religiøs gruppe, men de oppfyller ikke det minimum av de formelle kravene for å bli betraktet som en diaspora. For å forstå hvilke av de mange innvandrergruppene som oppfyller disse formelle kravene for å bli betraktet som diaspora, vil vi nå se på hvor organiserte og aktive enkelte av disse gruppene har vært i sine forsøk på å påvirke norsk utenrikspolitikk og situasjonen i sitt gamle hjemland.

Norsk utenrikspolitikk og diasporaer: Temaer

Norsk utenrikspolitikk dreier seg om å ivareta norske interesser. En interesseorientert utenrikspolitikk er ifølge offisielle uttalelser «en politikk som systematisk søker å fremme det norske samfunnets velferd, sikkerhet og de politiske verdiene som ligger til grunn for samfunnet» (Meld. St. 15: 85). Norske interesser er omtalt utførlig i Meld. St. 15 (2008–2009). Imidlertid nevnes diasporaer kun fire ganger i det 178 sider lange dokumentet. Når det gjelder forholdet til den nye voksende norske diaspora i utlandet, satser den norske stat, i motsetning til den tyske eller ungarske, på en formell statsborgerskapsbasert tilnærming og ikke på det etniske prinsippet. Forstått slik er alle norske statsborgere nordmenn, uansett hvor i verden de måtte befinne seg og uansett deres tidligere statsborgerskap og nasjonalitet.

I tillegg til å måtte forholde seg til den nye voksende norske diaspora i utlandet, må norske myndigheter forholde seg til flere diasporiske grupper i Norge, grupper som av og til viser ambisjoner om å spille en mer aktiv rolle i utformingen av norsk utenrikspolitikk, særlig i forhold til deres opprinnelsesland. Hvorvidt disse gruppene kommer til å lykkes med sine ambisjoner, vil avhenge av en rekke faktorer. For det første må disse grupper vise evne og vilje til å organisere seg og bruke forskjellige typer kanaler for å påvirke norske politiske beslutninger. For det andre må disse gruppers interesser helst sammenfalle med norske interesser; altså at den kulturelle og politiske kompetansen disse grupper representerer kan være av interesse for norske politiske beslutningstakere, slik at viktige synergieffekter oppnås. For det tredje må disse grupper finne en riktig balanse mellom sine lojaliteter mot respektive opprinnelsesland og Norge, slik at deres mulige bidrag kommer helst begge land til gode. To andre viktige element her er at disse grupper har ofte spesiell språk- og områdekompetanse som den norske staten – og andre typer aktører basert i Norge – kan dra nytte av; og at de har sine egne ofte uformelle kanaler som norske aktører kan bruke for å oppnå både politiske, samfunnsmessige og næringsmessige mål.

Polen

Historien om den polske innvandringen til Norge er meget spennende. Temaet omtales mer inngående i Godzimirskis andre artikkel i denne utgaven av Internasjonal Politikk – i denne sammenheng er det viktig å peke på at gruppen er mer sammensatt enn mange andre etniske grupper i Norge. De fleste polakker har kommet til Norge for å arbeide etter åpningen av det norske arbeidsmarkedet for EØS-statsborgere fra 1. mai 2004, og framveksten av denne nye diasporaen skyldes en kombinasjon av en rekke samfunnsmessige og politiske faktorer. Den viktigste av disse er uten tvil den europeiske integrasjonsprosessen som har bidratt til både EU- og NATO-utvidelse til Øst-Europa og skapt en juridisk og politisk ramme – EØS-rammeverket – som har «åpnet» Norge for blant annet polsk innvandring. Men denne innvandringen hadde ikke blitt så omfattende, hadde det ikke vært for en del økonomiske og sosiale forhold både i Polen og i Norge som har fått så mange polakker til å flytte på seg.

Det at de fleste av polakkene har kommet til Norge etter 2004, har også konsekvenser for måten denne gruppen opererer på i den norske konteksten. De nyankomne polakker har sannsynligvis en annen, mindre politisk og mer økonomisk agenda, noe som betyr at de knapt kan betegnes som en godt organisert politisk diaspora. Den manglende organiseringen avspeiles blant annet i at det bare finnes én polsk organisasjon som er registrert i Oslo kommunes register over innvandrerorganisasjoner. Til sammenligning har andre langt flere organisasjoner: pakistanske (48), somaliske (37), indiske (18), tyrkiske (17), iranske (15), tamilske (13), eritreiske (11), kurdiske (10), etiopiske (7) og kinesiske (6) av de i overkant av 280 innvandrerorganisasjoner som er registert (Oslo kommune 2007). Det finnes riktig nok flere polske diasporaorganisasjoner som er registrert i en oversikt over polske organisasjoner i verden, laget av Wspólnota Polska, men mange av disse, med unntak av polske lørdagsskoler og Art Polonia/Den polske klubben (Klub-pl.no 2010), synes å være lite aktive.9

Mye tyder likevel på at denne arbeidsdiasporaen på et tidspunkt vil få en viss politisk tyngde, i det minste på grunn av dens størrelse (for mer om den type prosesser, se Weiner 1986). Et godt eksempel på hvordan en diasporagruppe kan organisere seg og sette seg selv og sitt hjemland på den norske politiske agenda, er norske pakistanere. Man kan derfor litt spissformulert si at dagens polakker er gårsdagens pakistanere, og at dagens pakistanere kan bli en modell for morgendagens polakker i Norge, i hvert fall når det gjelder organiseringen av denne gruppen og dens evne til å sette sine hjertesaker på den norske politiske dagsordenen. To andre muligheter er at polakker kan assimileres i Norge uten å danne en diasporaliknende gruppe – en slags «Jan Garbarek-modell» for integrering; eller at denne gruppen skal beholde sine spesielle trekk og vil utvikle seg på samme linje som norske kvener, med fortsatt sterk tilknytning til det gamle hjemlandet og katolisisme som viktig identitetsmarkør.

Pakistan

Et forhold som har nylig kommet høyt opp på den norske utenrikspolitiske dagsordenen er forholdet til Pakistan (Royal Norwegian Embassy in Islamabad 2009), og mer generelt til det som i dagens politiske språk betegnes som AfPak. Det at både Pakistan og Afghanistan har inntatt en viktig plass på det norske interessekartet, skyldes først og fremst norsk direkte deltagelse i konflikten i Afghanistan. Men forholdet til Pakistan var faktisk blitt viktig før krigen i Afghanistan brøt ut, og noe av grunnen til det er den pakistanske diaspora i Norge. Fram til polakkenes ankomst etter EU- og EØS-utvidelsen i 2004 var pakistanere den største ikke-nordiske diaspora i Norge. Per 1. januar 2010 bodde det i overkant av 31 000 personer med bakgrunn fra Pakistan i Norge – av disse var litt over 17 000 født i Pakistan, mens resten, ca. 14 000, er født og oppvokst i Norge (Statistisk sentralbyrå 2010d). Etter å ha bodd i Norge i nesten fire tiår, er norskpakistanere den gruppen som oppfyller nesten alle de formelle krav for å bli betraktet som en fullblods diaspora.

For det første utgjør de en viss politisk tyngde, særlig i Oslo, med nesten 4 % av befolkningen og nesten 75 % av alle pakistanere i Norge. Grunnen til det er at en høy andel av norskpakistanere har norsk statsborgerskap og er aktive i norsk politikk både på det lokale og på det sentrale plan. Første- og annengenerasjons pakistanere er synlige ikke bare i gatebildet i østlige bydeler av Oslo, men også i norsk lokal og sentral politikk og samfunnsdebatt, med nå avdøde Rubina Rana, og Hadia Tajik, Abid Raja, Khalid Mahmood, Aslam Ahsan, Akhtar Chaudhry, Afshan Rafiq, Mohammad Usman Rana, Laila Bokhari, Noman Mubashir og Shabana Rehman som de mest kjente av dem.

Den pakistanske diaspora har med andre ord klart å etablere seg på den politiske og samfunnsmessige arena, og har fått adgang til viktige institusjoner som former både opinion og politikk i Norge. Norskpakistanere spiller dermed en viktig rolle ikke bare i Norge, men også som brobyggere mellom Norge og Pakistan, noe som er spesielt viktig i dagens situasjon når Pakistan er satt på det norske interessekartet på en måte som var helt umulig å forutsi for bare ti år siden. Måten den pakistanske diaspora i Norge opererer og påvirker norsk politikk, er en god illustrasjon på hvordan diasporagrupper kan gjøre seg gjeldende både i vertslandet og i hjemlandet, og hvordan dette kan påvirke relasjoner mellom deres vertsland og deres opprinnelsesland. Den pakistanske oppskriften har vært en blanding av riktig organisering, innpass på viktige samfunnsarenaer hvor politikken diskuteres og formes, politisk engasjement og deltagelse i institusjonalisert og uformelt samarbeid med norske myndigheter og norske politiske partier. Selv om norskpakistanere synes å støtte forskjellige politiske partier og grupper både i Norge og i Pakistan, er de blitt en viktig maktfaktor både på det nasjonale og i enda større grad på det regionale plan i Norge. Dette er kombinert med hyppig og god kontakt med politiske miljøer i hjemlandet, og ved behov bruk av hjemlandets ressurser for å styrke sin posisjon i Norge samt bruk av Norges kompetanse for å styrke sin sosiale og økonomiske posisjon i hjemlandet.

Det faktum at 9000 av 31 000 norskpakistanere har Pakistan Origin Card, som gir dem rett til eiendom og opphold i Pakistan, viser at den norskpakistanske diaspora har et ben trygt plassert i Norge og det andre benet plassert i Pakistan. En slik «diasporisk spagat» kan by på utfordringer, og dette kan være noe av bakgrunnen for etableringen av et norsk-pakistansk råd i 2006. Det norsk-pakistanske rådet holder årlige møter der man drøfter viktige saker som tvangsekteskap, familiegjenforening, proformaekteskap, æresdrap, trafficking, problemer med å få besøksvisum til Norge, samt utsikter for import av faglært arbeidskraft til Norge (Royal Norwegian Embassy in Islamabad 2009). Det at kong Harald har valgt å avlegge besøk hos representanter for den muslimske og pakistanske diaspora i Norge, at norske toppolitikere, med statsminister og utenriksminister i spissen, foretar reiser til Pakistan og at pakistanske toppolitikere besøker Norge, skyldes ikke bare et behov for tett samarbeid for å finne en løsning på konflikten i Afghanistan. Det skyldes også i stor grad det faktum at den pakistanske diaspora i Norge har klart å sette Pakistan, og landets og regionens, problemer på den norske politiske dagsordenen. Hadde det ikke vært for den pakistanske diaspora – og etter 2001 Al-Qaida og Taliban – hadde Pakistan neppe klart å få en så sentral plass på det norske interessekartet.

Nord-kaukasiere, kurdere, tamiler

Det norske engasjementet i Pakistan viser at en diaspora lykkes best i å bidra til å sette den utenrikspolitiske dagsordenen først og fremst i situasjoner der dens egen interesse i å bygge bruer mellom det nye og det gamle landet overlapper med norske statlige interesser. Det skjer allikevel ikke alltid. For å illustrere det, skal vi nå se på tre andre diasporaer i Norge som har hatt mye større problemer med å få plassert sine saker på den norske politiske dagsordenen. Disse tre diasporaer er den tsjetsjenske, den kurdiske og den tamilske. Alle tre kan betegnes som statsløse diasporaer, ikke fordi de ikke har en stat å relatere til, men fordi den staten de helst hadde hatt et forhold til, ikke eksisterer som et uavhengig politisk subjekt. I alle tre tilfeller er det også vanskelig å anslå størrelsen på gruppene, fordi den norske statistikken ikke skiller mellom opprinnelsesland og etnisk tilhørighet.

Man kan anslå at det bor ca. 5000 personer med bakgrunn fra Tsjetsjenia og andre deler av Nord-Kaukasus i Norge. Dette anslaget stemmer godt med data om russiske statsborgere som fikk flyktningstatus i Norge (ca. 5000) på grunn av den pågående konflikten i og rundt Tsjetsjenia. Formelt sett utgjør de en del av den russiske diaspora i Norge, men de har lite til felles med de øvrige medlemmer av denne gruppen. Den ikke-tsjetsjenske russiske diaspora i Norge består av flere hundre russiske studenter, flere tusen russiske kvinner som har giftet seg med norske menn, flere hundre (kanskje tusen) russiske spesialister som arbeider i Norge og, på ett tidspunkt, av en original og skremmende russisk nazist, Vjatseslav Datsik (Lenta.ru 2011a; 2011b), med sterke forbindelser til det internasjonale nazimiljø, som ble heldigvis sendt tilbake til Russland, og en russiskfødt kvinnelig forfatter som skapte masse hodebry for norske myndigheter som valgte å sende henne tilbake til Russland for å statuere et skrekkeksempel og så ga henne lov til å komme tilbake etter å ha tilpasset seg det norske regelverket.10 De fleste av de tsjetsjenske flyktninger kom til Norge etter utbruddet av den andre Tsjetsjenia-krigen i 1999. Etter en relativt kort periode klarte denne diaspora å organisere seg i Norge og skaffe seg viktige støttespillere blant representanter for den norske politiske og kulturelle eliten. De to viktigste organisasjonene som støtter den tsjetsjenske diasporas sak i Norge, er Den tsjetsjenske diaspora i Norge11 og Den norske Støttekomiteen for Tsjetsjenia.12 Den tsjetsjenske diasporaen i Norge er en del av den internasjonale tsjetsjenske diaspora i Europa og andre deler av verden, blant annet i Midtøsten. Denne diaspora vokste forholdsvis raskt som en følge av at en stor bølge med asylsøkere fra Russland nådde Europa etter 2000. I perioden mellom 2000 og 2010 var russiske statsborgere – mesteparten av dem fra Nord-Kaukasus – en av de største gruppene av asylsøkere i hele Europa, og mange av dem fikk innvilget enten asyl eller opphold på humanitært grunnlag (Eurostat 2010a; 2010b; 2010c). Mange tsjetsjenske diasporagrupper støtter Tsjetsjenias kamp mot Russland, men siden 2007 har diasporaen blitt splittet – og deler av den støtter den mer radikale fløyen, ledet av Doku Umarov, mens andre samarbeider med Tsjetsjenias regjering i eksil, ledet av Akhmed Zakajev, som for tiden befinner seg i London.

Begge gruppene betraktes som fiender av Russland, og man antar at russiske myndigheter – og prorussiske myndigheter i Tsjetsjenia – driver med overvåking av den tsjetsjenske diaspora i utlandet, også i Norge. Dette kan skyldes at Norge har gitt beskyttelse til noen av frontfigurene, som sønnen til den siste valgte presidenten i Tsjetsjenia, Aslan Maskhadov, familien til Elza Kungaeva, som ble brutalt drept av en russisk offiser, og ikke minst til Sharpuddi Israilov, faren til Umar Israilov, som ble drept av en tsjetjsensk dødsskvadron i Wien i januar 2009, og som vitner mot sittende president i Tsjetsjenia, Ramzan Kadyrov, i en viktig rettssak som pågår i Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg.

Tatt i betraktning at relasjonene til Russland er definert som en av de tre viktigste utenrikspolitiske relasjoner Norge har i dag, samtidig som man på norsk side er opptatt av rettsstatsprinsipper og internasjonale regimer som regulerer staters oppførsel både på internt og internasjonalt, kan den tsjetsjenske diaspora i Norge by på en del utenrikspolitiske utfordringer. For det første må man regne med at russiske myndigheter vil forsøke å få Norge til å legge press på diasporagruppen slik at den begrenser sin antirussiske aktivitet (punkt 8 på Esmans liste). For det andre kan russiske myndigheter forsøke å overvåke denne gruppen i Norge, for å skaffe seg et bedre bilde av dens hensikter og muligheter til å skade russiske interesser, eller til og med satse på noen aktive tiltak mot denne diasporaen. Dette kan undergrave norsk suverenitet, forsure forholdet mellom Norge og Russland, og tvinge fram norske reaksjoner som kan skade det bilaterale forholdet. For det tredje kan dette legge en del begrensninger på det norsk-russiske samarbeidet i bekjempelse av internasjonal terror, både bilateralt, men også innen NATO og i andre internasjonale organisasjoner. For det fjerde er situasjonen i og rundt Tsjetsjenia en del av et større politikkfelt hvor russiske og norske interesser ikke sammenfaller, men snarere er på kollisjonskurs.

Det at russiske myndigheter nekter en stor gruppe av norske aktivister fra NHC adgang til Russland, blant annet på grunn av deres kritikk av Russlands framgangsmåte i Nord-Kaukasus, viser at Russland er villig til å vise sin misnøye med det som betraktes som Norges innblanding i indre anliggender. Man må regne med at russiske myndigheter kan bli mer aktive her hvis den tsjetsjenske diaspora i Norge skulle klare å sette Tsjetsjenia-saken høyere på den norske politiske dagsordenen. Foreløpig ser det ut at den tsjetsjenske diaspora i Norge kan bruke alle mulige anledninger til å markere sin avsky mot russisk politikk i Nord-Kaukasus (Dagbladet 2002; Aftenposten 2010) uten at det skader Norges relasjoner med Russland, men på lang sikt kan det vise seg å bli en belastning for det bilaterale forholdet, særlig hvis man skulle se voksende støtte til de mest ytterliggående krefter i konflikten i Nord-Kaukasus blant de norske tsjetsjenere.

Kurdisk diaspora i Norge er et annet spesielt tilfelle.13 Mange kurdere i Norge er synlige både i den politiske debatten i Norge, og har stått bak en rekke viktige markeringer. Man antar at det finnes mer enn 6000 personer med opphav fra forskjellige deler av Kurdistan, men det er vanskelig å finne eksakte tall fordi man ikke skiller mellom kurdere og andre personer fra de land kurderne opprinnelig kommer fra (RKR 2003). Det norske rådet for Kurdistans rettigheter (RKR u.å.) er den viktigste kurdiske organisasjon i Norge og ble stiftet i 1994. RKR er en politisk nøytral menneskerettighetsorganisasjon som har som hovedformål å spre informasjon om kurdernes situasjon. Rådet arbeider for å sikre kurdernes rettigheter, er partipolitisk uavhengig og samarbeider i inn- og utland med andre organisasjoner som har liknende formål. I tillegg til RKR finnes det en rekke andre kurdiske organisasjoner som representerer forskjellige politiske strømninger og kurdiske samfunn fra en rekke land (RKR u.å.). Nettstedet til den kurdiske diaspora i Norge vitner om en høy grad av organisering av denne etniske diaspora, og bevisst valg av internett som den beste kanalen til å formidle informasjon om deres sak.14 Norske kurdere utgjør en del av den globale kurdiske diaspora, og de har spilt en viss rolle i utformingen av norsk utenrikspolitikk. Den kanskje mest kjente i den norske offentligheten er mulla Krekar. Men den kurdiske diaspora har også fungert som brobygger mellom Norge og særlig Nord-Irak, hvor kurderne har en stor grad av autonomi. Det mest kjente eksemplet på norsk involvering i Kurdistan, en involvering der den kurdiske diaspora i Norge spilte en viss rolle, er DNOs aktiviteter i denne delen av Irak (DNO 2004).

Den tamilske diaspora krever også spesiell oppmerksomhet fordi den er blant de best organiserte, mest aktive og best assimilerte diasporaer i Norge. I tillegg har Norge gjennom årene engasjert seg i å finne en løsning på konflikten i Sri Lanka. «Norway» er et politisk ladet ord og på mange måter et symbol for en tapt fred etter at hæren på Sri Lanka knuste den væpnede motstand på øya i 2009 (Aftenposten 2009a). Norge har investert mye politisk prestisje i fredsmegling, noe som resulterte i fredsavtalen mellom landets regjering og LTTE i 2002. Også etter at denne avtalen ble brutt i 2006 forsøkte Norge å redde den, men uten hell. Da militære styrker gikk til angrep på tamilske posisjoner og tvang dem på retrett for å så bekjempe den væpnede motstanden, spilte den norske politikken fallitt. Norske tamiler reagerte med vantro og krevde en rettferdig løsning på konflikten, men Norge hadde tilsynelatende allerede utspilt sin rolle i denne konflikten (Aftenposten 2009b).

Den viktigste tamilske diasporaorganisasjon er uten tvil Landsrådet for Eelam Tamiler i Norge (Norwegian Council of Eelam Tamils 2011). Rådet fokuserer på tre områder: den tamilske diasporas situasjon i Norge, med fokus på bevaring og styrking av tamilsk identitet; internasjonalt samarbeid for å fremme tamilenes sak på den internasjonale arena gjennom samarbeid med andre tamilske organisasjoner; arbeide for uavhengighet, suverenitet og utvikling for Eelam-tamiler i deres hjemland. Det overordnede målet er opprettelsen av en uavhengig stat i nordlige og østlige deler av Sri Lanka, med utgangspunkt i tamilenes rett til selvbestemmelse (ibid.). Deler av det tamilske miljø, både i Norge og i utlandet, satset på væpnet kamp som en måte å oppnå målet om et uavhengig Eelam. Men den tamilske diaspora i Norge har også arbeidet politisk for å få norske myndigheter til å støtte deres sak. Som tamilene selv anslår, bor det om lag 8000 tamiler med stemmerett i Norge, og de er villig til å bruke stemmen for å fremme sin egen sak gjennom å gi sin støtte til politiske partier som deler deres syn på løsningen av konflikten.

Under den siste fasen av konflikten, og i forbindelse med de militære operasjoner på Sri Lanka, mobiliserte norske tamiler seg og flagget sin sak ved flere anledninger. Etter at den tamilske motstanden på øya ble knust, satset de på en politisk løsning, men de har også kritisert norske myndigheter for at disse har gjenopptatt dialogen med Sri Lankas myndigheter uten å stille krav til granskning av påståtte overgrep mot den tamilske befolkningen. En viktig norsk stemme i debatten om tamilenes framtid var Bjørnar Moxnes fra Rødt, som med en viss riktighet kan betegnes som en honorær tamil og som har engasjert seg – og sitt parti – i deres sak. Som en anerkjennelse for hans rolle i denne prosessen, ble Moxnes i november 2009 valgt til styret i Landsrådet for Eelam Tamiler i Norge med flest stemmer – 1864 av de 2767 frammøtte tamiler stemte på ham (ibid.). I sin kommentar til dette sa han at dette må være uttrykk for at tamiler i Norge sterkt ønsker samarbeid og kontakt med norske organisasjoner og miljøer. Han tilføyde også at han var villig til å påta seg denne rollen fordi han hadde inngående kjennskap til konflikten, og mente at Norge fortsatt hadde en rolle å spille (Lokalavisen Groruddalen 2009). Rollen Moxness spiller i tamilenes kamp i Norge, er en god illustrasjon på en vellykket strategi som kan betegnes som en koopteringsstrategi. Denne strategien går ut på at man søker kontakt med politiske miljøer som kan påvirke opinionen og reise en offentlig debatt. Dette viser allikevel også en del begrensninger. Gruppen klarte midlertid ikke å påvirke norske myndigheters beslutning om å anmode begge parter i striden til å satse på samarbeid for å finne en rettferdig løsning i etterkant av blodbadet i 2009. Dette vakte stor oppsikt blant tamiler i Norge. De beskyldte norske politikere for å trekke forhastede konklusjoner og for å fatte gale beslutninger. Mange norske tamiler mente at Norge ikke skulle satse på samarbeid med myndigheter i Colombo, og man krevde en uavhengig gransking av hvilken rolle norske fredsmeklere, med Erik Solheim i spissen, spilte i den siste fasen av konflikten (TamilNet 2010).

Papirløse

Den siste gruppen som skal nevnes spesielt, er den som kanskje ligger lavest i det norske samfunnshierarki, men som også er en del av den norske diaspora agenda. Her skal det fokuseres på en spesiell gruppe som består av de ureturnerbare, de papirløse og de uregistrerte innvandrere i Norge. I 2004 ble det anslått at det fantes ca. 600 mennesker i Norge som var ureturnerbare (Aftenposten 2004). Siden har tallet på mennesker som faller under denne kategorien økt ytterligere. I tillegg regner man med at det finnes mellom 1000 til 18 000 såkalt papirløse flyktninger i Norge. Disse to grupper ligger dårligst an når det gjelder muligheter for å påvirke egen situasjon, men de har en viss betydning for norsk utenrikspolitikk.

Når det gjelder de ureturnerbare, er det mange grunner til at disse personene ikke kan returneres til sine respektive opprinnelsesland. Den kanskje viktigste årsaken er situasjonen i hjemlandet som gjør at myndighetene der nekter å ta imot dem når de forsøkes sendt tilbake. Norske myndigheter kvier seg også med å sende dem tilbake, på grunn av konflikter eller andre praktiske problemer som gjør deres utsendelse umulig eller ikke forsvarlig. Etiopia, for eksempel, tar imot sine egne borgere som kommer tilbake frivillig, men nekter å ta imot de som blir sendt mot sin vilje (Aftenposten 2011a).

Å finne en løsning på denne situasjonen ved å arbeide direkte med de land det gjelder (Cuba, Eritrea, Etiopia, Iran, Somalia, Irak), og helst i koalisjon med andre vestlige land som står overfor liknende utfordringer, er en viktig oppgave for norske utenrikspolitiske beslutningstakere, som kan bruke enten bilaterale eller multilaterale rammer for å få løst dette humanitære problemet. I og med at det i mange tilfeller dreier seg om land som mottar norsk bistand, vurderer man blant annet hvordan dette kan brukes for å få fortgang i disse prosessene (Aftenposten 2009c). Situasjonen til flere hundre ureturnerbare etiopiere i Norge (Aftenposten 2011b) har fått UD til å bruke mer ressurser for å få etiopiske myndigheter til å inngå en returavtale med Norge (TV2 Nyhetene 2011).

Også uregistrerte innvandrere byr på en del problemer hvor norsk bistand kan være et viktig virkemiddel. Her er det imidlertid ikke den norske utenrikstjenesten som står overfor den vanskeligste oppgaven, men sektormyndigheter. Norsk utenrikstjeneste kan bistå kun i den siste fasen av en prosess når man skal iverksette tiltak, for eksempel ved å organisere utsendelse av uregistrerte innvandrere til deres hjemland i et tett samarbeid med myndighetene der.

Avsluttende kommentarer

Hvis man vil forstå hvilken betydning diasporagrupper kan få for utformingen av norsk utenrikspolitikk, bør man se på en rekke forhold. De viktigste forholdene er: diasporagruppens størrelse, dens opphav, dens evne til å organisere seg og mobilisere støtte både blant ikke-aktive diasporamedlemmer, men også i den norske offentligheten, dens tilknytning til hjemlandet, hjemlandets betydning for Norge og dets plass på det norske politiske og økonomiske interessekartet, måten norsk utenrikspolitikk debatteres og formes både i det offentlige rom og innenfor gitte institusjonelle rammer, og ikke minst det faktum at Norge er et åpent demokratisk samfunn med frie medier hvor mange stemmer kan være med på å sette den politiske agenda.

Et annet viktig moment er forholdene i hjemlandet, som for eksempel hvilken type regime det er snakk om, dette regimets holdning til diaspora og potensiell interesse for å bruke sin diaspora i politisk øyemed, politiske skillelinjer i hjemlandet og hvorvidt disse avspeiles blant diasporamedlemmer, og ikke minst hjemlandets syn på Norge og det bilaterale forholdet mellom Norge og hjemlandet.

Det tredje viktige elementet i dette diaspora-puslespillet er hvilke saker som defineres som viktige av både diasporaen, den norske offentligheten og hjemlandets publikum. Sagt med andre ord dreier det seg om hva som står på spill. Man bør også være klar over at situasjonen kan forandre seg, avhengig av den politiske dynamikken i hjemlandet, i Norge og i forholdet mellom Norge og hjemlandet. For eksempel innebar slutten på den kalde krigen, påfølgende demokratisering av Øst-Europa og utvidelse av NATO og EU, at Norges forhold til en rekke land i denne delen av verden har forandret seg – fra å bli sett på som medlemmer i en fiendtlig allianse, er de nå Norges allierte og sammen med Norge medlemmer av det samme sikkerhetspolitiske fellesskapet tuftet på liberale vestlige verdier. Det betyr veldig mye, ikke bare for forholdet mellom Norge og disse landene, men også for situasjonen til de respektive etniske diasporaer i Norge og deres aktuelle og potensielle interesse i utformingen av norsk utenrikspolitikk.

En god pekepinn på hvor interesserte enkelte diasporagrupper er i å påvirke norsk politikk, er deres ønske om å få norsk statsborgerskap som gir dem alle politiske rettigheter i Norge. Det påfallende er at innvandrere med bakgrunn fra land det er naturlig å sammenlikne Norge med – for eksempel Sverige, Tyskland, Danmark, Frankrike og Storbritannia – ser ut til å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap i mye større grad enn de som kommer fra konfliktområder og har bodd i Norge lenge nok til å kunne søke om norsk statsborgerskap. Dette gjelder for eksempel innvandrere fra Kosovo, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Sri Lanka, Chile, Colombia, Vietnam og Pakistan. I noen tilfeller, som det pakistanske, omsettes dette også til en mer aktiv deltagelse i den norske debatten og politikken, noe som gir bedre muligheter til å påvirke norsk utenrikspolitikk.

Et foreløpig ubesvart spørsmål her er hva de nye innvandrere fra Øst-Europa kommer til å velge – skal de velge den «vestlige» veien og beholde sitt opprinnelige statsborgerskap, eller vil de satse på å skaffe seg det norske? Dette er ikke bare et teoretisk spørsmål, men i høyeste grad også praktisk, sett fra et norsk utenrikspolitisk perspektiv. Man må for eksempel regne med at mange medlemmer av disse diasporaer med norsk statsborgerskap på ett tidspunkt skal dra tilbake til sine opprinnelsesland og vil kunne gjøre krav på hjelp fra den norske utenrikstjenesten. Dette kan på lang sikt bety at den norske utenrikstjenesten ville måtte omstruktureres og tilpasses nye realiteter.

Når det gjelder forholdet mellom diasporagrupper, hjemlandet og Norge, er det også mye som kan forandre seg. For eksempel hadde de fleste polakker i Norge fram til 1989 og den norske stat en negativ holdning til det kommunistiske regimet i Polen, men dette har forandret seg etter at regimet kollapset, og Polen blir sett i dag som en viktig samarbeidspartner. Det samme kan sikkert sies om andre diasporaer som må forholde seg til ikke-demokratiske regimer i sine hjemland. Tatt i betraktning at Norge støtter demokratisering og menneskerettigheter, kan det åpne for et tettere samarbeid mellom diasporagrupper som har samme agenda og norske institusjoner.

Et annet moment som er viktig er også det gamle hjemlandets forhold til sin diaspora i utlandet, noe som i stor grad bestemmes av hvilket regime man har. Forholdet til diaspora pleier å være godt i land med demokratisk styresett, og ikke nødvendigvis så bra i land med totalitære, autoritære eller semiautoritære regimer som kan føle seg truet av diasporaer, særlig hvis disse hadde oppstått som følge av en politisk konflikt. Man kan også merke seg at noen av de ikke-demokratiske regimer driver med flyktningspionasje i Norge gjennom å overvåke eller kontrollere sine diasporaer i Norge, noe som må nødvendigvis vekke bekymring hos norske myndigheter, som ser på det som en klar krenkelse av norsk suverenitet (PST 2010).

Hvorvidt etniske diasporaer i Norge engasjerer seg i politikk, er også avhengig av hvilke saker som står på dagsordenen. I sitt allerede klassiske kapittel om diasporas rolle i amerikansk utenrikspolitikk, skriver Shain (1994: 813) blant annet at man må forvente at diasporaer mobiliseres først og fremst i saker som har med integritet, suverenitet og sikkerhet å gjøre, og i mye mindre grad i den politiske kampen på hjemmebane. Mye tyder på at det er saker som har med de overordnede nasjonale interesser i hjemlandet å gjøre som engasjerer diasporaer mest – man må regne med at det samme mønsteret gjelder i Norge. Det som gjør den norske situasjonen annerledes er imidlertid det faktum at Norge – i motsetning til USA – tilhører kategorien «små stater» og har dermed mye mindre muligheter til å påvirke utfallet av «store saker». Norge har allikevel spesialisert seg på noen felt, og man bør derfor forvente at diasporagrupper kan ha – eller kan kreve å ha – en rolle å spille her.

Hvilken rolle de kan spille, er avhengig av plasseringen av diasporaens hjemland på det norske politiske og økonomiske interessekartet. Dette kan best måles ved å se på faktorer som er definert som viktige i norsk interessebasert utenrikspolitikk, dvs. sikkerhet, ansvar gjennom engasjement, økonomiske forhold, norske energiinteresser, norske miljø-, klima- og ressursinteresser og sist, men ikke minst, norsk bidrag til global organisering innrettet mot nåtidens og framtidens utfordringer. Generelt sett kan et land bli viktig enten som en partner Norge kan samarbeide med for å få taklet egne – og andres – utfordringer; eller som en mulig kilde til problemer som kan ramme norske interesser lokalt og globalt.

Norges engasjementspolitikk realiseres først og fremst gjennom kanalisering av bistandsmidler og Norges forsøk på å spille en aktiv rolle som fredsmekler (Utenriksdepartementet 2008). Det å være mottaker av norsk bistand og «gjenstand» for Norges fredsmegling, er derfor viktige faktorer som setter enkelte land på det som kanskje kan betegnes som vårt mentale engasjement- og ansvarskart.15 Også norske EØS-midler kan betraktes som bistand til nye og gamle EU-/EØS-medlemmer, og det kan se ut til at diasporaer allerede har engasjert seg i diskusjonen om hvordan disse midlene skal disponeres. En spesiell form for bistand fra Norge er hjelp til styrking av sikkerhetssektoren i enkelte land – blant de viktigste mottagere her er Bosnia-Herzegovina, Afghanistan, Kosovo, Irak og Somalia (Utenriksdepartementet 2009) men også andre land har mottatt norsk hjelp til sikkerhetssektorreform.

Når det gjelder norsk involvering i fredsprosesser, var Norge i 2007 involvert i ikke mindre enn 13 fredsprosesser – på Filippinene og Sri Lanka, men også i Haiti, Somalia, Colombia, Nepal, Afghanistan, Sudan, Uganda, Øst-Timor, Etiopia/Eritrea og Burundi (Utenriksdepartementet 2008: 151). Det kan bety at diasporaer som kommer fra disse områder kan ha en spesiell interesse i hvordan denne politikken utformes og realiseres. Diasporaer kan også spille en viktig rolle i det norske freds- og bistandsarbeidet ved å stille sin kulturelle, område- og språklige kompetanse til rådighet for norske beslutningstakere og organisasjoner (Horst, Ezatti et al. 2010).

Når det gjelder hjemlandets betydning for norsk utenrikspolitikk er landskapet her i stadig endring. Et godt eksempel på det er debatten rundt piratvirksomhet og Norges rolle i dette som har pågått i flere år, med bidrag både fra det offisielle Norge, fra forretningsmessige interesser der og ikke minst fra den somaliske diaspora i Norge. Norske myndigheter er tydelig under press fra både allierte og næringsdrivende, og har vært nødt til å aktivisere sin politikk i denne vanskelige regionen (Utenriksdepartementet 2011; Somaliland247’s Blog 2011). Norske næringsdrivende kom med en del til dels ukloke utspill – som skipsreder Stolt-Nielsens uttalelser om pirater (DN.no 2011a) – noe som blant annet fikk den somaliske diaspora til å reagere og varsle om uheldige konsekvenser (DN.no 2011b).

I sin beskrivelse av innflytelsen diasporiske grupper har hatt på utformingen av amerikansk utenrikspolitikk skriver Shain (1994) at den viktigste grunnen til at de klarte å oppnå så mye er oppbyggingen av det amerikanske politiske systemet. Det norske politiske systemet er bygget på en helt annen måte enn det amerikanske, men er tuftet på et liknende sett med liberale og demokratiske verdier. Det er nettopp dette demokratiske rammeverket som sikrer at også diasporiske stemmer når til det norske publikum og kan ha en viss innvirkning på politiske beslutninger; men det betyr ikke at diasporagruppers interesser nødvendigvis tas til følge. Det ligger i demokratiets natur at minoriteter får en stemme, men de viktigste beslutninger fattes som oftest av flertallet.

Om artikkelen

Kapittelet bygger på materiale som ble framskaffet til en rapport til NUPI-prosjektet «Norges nye vi», finansiert av UD og ledet av Iver B. Neumann. Jeg vil takke Iver B. Neumann og prosjektets tredje medarbeider, Sharam Alghasi, for viktige innspill.

Litteratur

Aftenposten (2004) Ureturnerbare utlendinger uten menneskerettigheter. 26.7. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article835705.ece

Aftenposten (2009a) Vi trenger ikke Norge. 5.5. Tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3061106.ece#xtor%3DRSS-3

Aftenposten (2009b) Kun rettferdighet kan gi fred. 1.6. Tilgjengelig på http://www. aftenposten.no/meninger/sid/article3101088.ece

Aftenposten (2009c) Vil belønne land som tar imot asylsøkere. 30.11. Tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3399475.ece

Aftenposten (2010) Tsjetsjenere demonstrerte mot Medvedev under statsbesøk. 26.4. Tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3624314.ece

Aftenposten (2011a) Krisemøte om asylsøkerne i formiddag. 8.11. Tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4022618.ece

Aftenposten (2011b) Sultestreiken avsluttet, men kampen forsetter. 12.2. Tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4027554.ece

Alghasi, Sharam (2009) «Representing of the Other in Norwegian de-bate programmes 1989–1997», i Sharam Alghasi, Halleh Ghorashi og Thomas Hylland Eriksen, (red.) Paradoxes of cultural recogni-tion: Perspectives from Northern Europe (265–282). Aldershot: Ashgate.

Bolzman, Claudio, Rositta Fibbi, et al. (2006) «What To Do After Re-tirement? Elderly Migrants and the Question of Return», Journal of Ethnic and Migration Studies, 32(8): 1359–1375.

Božic, Sasa (2006) «The Achievement and Potential of International Retirement Migration Research: the Need for Disciplinary Ex-change», Journal of Ethnic and Migration Studies, 32(8): 1415–1427.

Brauer, Birgit (2002) «Chechens and the survival of their cultural identity in exile.» Journal of Genocide Research, 4(3): 387–400.

Brekke, Jan-Paul og Monica F. Aarset (2009) Why Norway. Un-derstanding Asylum Destinations. Oslo: Institutt for samfunns-forskning.

Brochmann, Grete (2006) Hva er innvandring. Oslo: Universitetsfor-laget

Brochmann, Grete og Anniken Hagelund (2010) «Hvem sin velferds-stat? Innvandringspolitikk i Skandinavia 1945–2010», Samtiden (2): 98–114.

Brubaker, Rogers (2005) «The ‘diaspora» diaspora», Ethnic and Racial Studies, 28(1): 1–19. Byman, Daniel, Peter Chalk et al. (2001) Trends in Outside Support for Insurgent Movements. Santa Monica, CA: Rand.

Carrera, Sergio, Anaïs Faure Atger, Elspeth Guild og Dora Kostakopoulou (2011) «Labour Immigration Policy in the EU: A Renewed Agenda for Europe 2020», CEPS Policy Brief (240, 15 April).

Carter, S. (2005) «The geopolitics of diaspora», Area, 37(1): 54–63.

Casado-Díaz, Maria Angeles (2006) «Retiring to Spain: An Analysis of Differences among North European Nationals», Journal of Ethnic and Migration Studies, 32(8): 1321–1339.

Çelikpala, Mitat (2006) «From immigrants to diaspora: Influence of the North Caucasian diaspora in Turkey», Middle Eastern Studies, 42(3): 423–446.

Cohen, Robin (2008) Global Diasporas. An Introduction. London, New York: Routledge.

Conner, Walker (1986) «The Impact of Homelands Upon Diasporas», i G. Sheffer (red) Modern Diasporas in International Politics (16–46). Beckenham: Croom Helm.

Currie, Samantha (2008). Migration, Work and Citizenship in the En-larged European Union. Farnham, Burlington VT: Ashgate.

Dagbladet (2002) Putin er terrorist. 12.11. Tilgjengelig på http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/11/12/353681.html

Dagbladet (2010) Å gi prisen til en kriminell sender feil signaler. Kinesere i Norge overleverer protestbrev til Nobekomteen. 29.11. Tilgjengelig på http://www.dagbladet. no/2010/11/29/nyheter/utenriks/nobelkomiteen/nobels_fredspris/liu_xiaobo/14499092/

DN.no (2011a) Vil skyte piratene på stedet. 15.2. Tilgjengelig på http://www.dn.no/for-siden/naringsliv/article2082445.ece

DN.no (2011b) Piratforsker varsler hevn på norske skip. 17.2. Tilgjengelig på http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article2084343.ece

DNO (2004) DNO signs agreement for Kurdistan. Tilgjengelig på http://www.dno.no/Press--Media/Press-Releases/3737/DNO-signs-agreement-for-Kurdistan/

Eriksen, Thomas Hylland (2010) «Minoritetsdebatt på tomgang», Samtiden, (2): 86–97.

Esman, Milton J. (2009) Diasporas in the Contemporary World. Malden, M.A.: Polity.

Eurostat (2010a) Asylum decisions in the EU27. EU Member States granted protection to 78 800 asylum seekers in 2009. 18.6. Tilgjengelig på http://epp.eurostat.ec.europa.eu/cache/ITY_PUBLIC/3-18062010-AP/EN/3-18062010-AP-EN.PDF

Eurostat (2010b) Around 261,000 asylum applicants from 151 different countries were registered in the EU-27 in 2009. Characteristics of asylum seekers in Europe. Tilgjengelig på http://epp.eurostat.ec.europa.eu/cache/ITY_OFFPUB/KS-SF-10-027/EN/KS-SF-10-027-EN.PDF

Eurostat (2010c) Asylum decisions in the EU27. EU Member States granted protection to 78 800 asylum seekers in 2009. Tilgjengelig på http://epp.eurostat.ec.europa.eu/cache/ITY_ OFFPUB/KS-SF-09-092/EN/KS-SF-09-092-EN.PDF

Fair, Christine (2007) «The Sri Lankan Tamil Diaspora», i H. Smith og P. Stares (red.) Diasporas and Conflict (172–195). Tokyo: UN University Press.

Fink, Carole (2006) Defending the Rights of Others: The Great Pow-ers, the Jews, and International Minority Protection, 1878–1938. Cambridge: Cambridge University Press.

Godzimirski, Jakub M. (2011) «Polsk diaspora og norsk utenrikspoli-tikk», Internasjonal Politikk, 69(4).

Gulbrandsen, Adelheid E. Seyfarth (2004) «Det nye minoritetshierar-kiet», Samtiden, 4: 37–46.

Hai Lee Yang, Henning (2010) «Respektløs tildeling», Aftenposten 9. desember på http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article 3941208.ece

Heraclides, Alexis (1990) «Secessionist minorities and external in-volvement», International Organization, 44(3): 341–378.

Horst, C., R. Ezzati et al. (2010) Participation of Diasporas in Peacebuilding and Development. A Handbook for Practitioners and Policymakers. Oslo: Peace Research Institute in Oslo (PRIO).

IMF (2010) Directions of Trade Statistics. Washington DC: Inter-national Monetary Fund.

Jaimoukha, Amjad (2005) The Chechens. A Handbook. London: Routledge.

Justis- og politidepartementet (2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering, St.meld. nr. 37. Oslo: Justis- og politi-departementet.

Juul, Kristine (2011) «From Danish Yugoslavs to Danish Serbs: National Affiliation Caught Between Visibility and Invisibility», Journal of Ethnic and Migration Studies, 37(2): 237–255.

Jørgensen, Sten Inge (2007) «Norges globale nedtur», Samtiden, (2).

King, Charles og Neil J. Melvin (1999/2000) «Diaspora Politics: Ethnic Linkages, Foreign Policy, and Security in Eurasia», Inter-national Security, 24(3): 108–138.

Kleist, Nauja (2008) «Mobilising 'The Diaspora': Somali Trans-national Political Engagement», Journal of Ethnic and Migration Studies, 34(2): 307–323.

Klímová-Alexander, Ilona (2005) The Romani Voice in World Poli-tics. The United Nations and Non-State Actors. Farnham, Burling-ton VT: Ashgate.

Klub-pl.no (2010) Tilgjengelig på http://www.klub-pl.no/

Koinova, Maria (2010) «Diasporas and secessionist conflicts: the mo-bilization of the Armenian, Albanian and Chechen diasporas», Eth-nic and Racial Studies, 34(2): 333–356.

Kolstø, Pål (1996) «The new Russian diaspora – an identity of its own? Possible identity trajectories for Russians in the former Soviet re-public», Ethnic and Racial Studies, 19(3): 609–639.

Kopperud, Øivind og Irene Levin (2010) «Da norske jøder ikke fantes», Nytt Norsk Tidsskrift, 27(3): 292–301.

Kosmarskaya, Natalya (2004) «Post-Soviet Russian Diaspora», i M. Ember, C. R. Ember og I. Skoggard (red.) Encyclopedia of Dias-poras: Immigrant and Refugee Cultures Around the World (264–272).New York: Springer.

Larsen, Alexandra Irene (2009) «Krigen på Sri Lanka og stormakts-interesser i Det indiske hav», Tidsskrift for samfunnsforskning, 50(4).

Lenta.ru (2011a) ???? ?????. 17.2. Tilgjengelig på http://lenta.ru/articles/2011/02/17/dacik/

Lenta.ru (2011b) ?????????????? ?? ??????????? ?????????? ??????. 19.3. Tilgjengelig på http://lenta.ru/news/2011/03/19/dacyk/

Lokalavisen Groruddalen (2009) Valg i det stille. 19.11. Tilghengelig på http://www.lokalavisen.no/nyheter/valg-i-det-stille-1.4801129

Lunde, Leiv, Henrik Thune et al. (red.) (2009) National Interest. For-eign Policy for a -Globalised World. The Case of Norway. Oslo: MFA.

Lysbakken, Audun (2010) «Et tredje standpunkt i integreringspolitik-ken», Samtiden, (3): 120–133.

Mearsheimer, John J. og Stephen Walt (2007) The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy. New York: Farrar, Straus & Giroux.

Meløy, Sigri Sandberg (2002) «Norsk, norskere, nordmann», Ny Tid, 27. oktober på http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20061026/norsk_norskere_nordmann/

Navon, Emmanuel (2004) «Sionisme et vérité Plaidoyer pour l'État juif», Outre Terre, (4): 19–40.

Niemi, Einar (2003) Del I: 1814–1860, i K. Kjeldstadli (red.). Norsk innvandringshistorie. I nasjonalstatens tid 1814–1940. Oslo: Pax. Bind 2: 11–174.

Noregs Mållag (2006) Norske nordmenn og Språkrådet. Tilgjengelig på http://www.nm.no/tekst.cfm?path=10197,10201,10289&id=2239

Norwegian Council of Eelam Tamils (2011). Tilgjengelig på http://www.ncet.no/norsk/

NOU (2008) Samstemt for utvikling? Hvordan en helhetlig norsk po-litikk kan bidra til utvikling i fattige land. NOU:14. Oslo.

Ny Tid (2006) Norsk, norskere, nordmann. 27.10. Tilgjengelig på http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20061026/norsk_norskere_nordmann/

Orjuela, Camilla (2008) «Distant warriors, distant peace workers? Multiple diaspora roles in Sri Lanka's violent conflict», Global Networks, 8(4): 436–452.

Oslo kommune (2007) Innvandrerorganisasjoner i Oslo. Tilgjengelig på http://www.bydel-grunerlokka.oslo.kommune.no/enhet_for_mangfold_og_integrering/innvandrerorganisasjoner/

Popescu, Gabriel (2005) «Diaspora Geopolitics: Romanian-Americans and NATO Expansion», Geopolitics, 10(3): 455–481.

Predelli, Lina Nyhagen (2006) Innvandrerorganisasjoner i Norge. Ut-forming, aktiviteter og politisk deltakelse. Oslo: NIBR.

Predelli, Line Nyhagen (2008) «Political and Cultural Ethnic Mobili-sation: The Role of Immigrant Associations in Norway», Journal of Ethnic and Migration Studies, 34(6): 935–954.

Prévélakis, Georges (2000) «»The Hellenic Diaspora and the Greek State: A spatial approach», Geopolitics, 5(2): 171–185.

PST (2010) PSTs åpne trusselvurdering. Oslo: PST. http://www.pst.politiet.no/PST/Templates/Article____872.aspx

Ram, Melanie H. (2010) «Interests, Norms and Advocacy: Explaining the Emergence of the Roma onto the EU's Agenda», Ethnopolitics: Formerly Global Review of Ethno-politics, 9(2): 197–217.

Rigoni, Isabelle (2005) «Migrants de Turquie: un demi-siècle de présence en Europe occidentale», Outre Terre, (1): 325–337.

RKR (u.å.) Kurdiske organisasjoner i Norge. Tilgjengelig på http://www.kurdistan.no/1006606628/1069415316

RKR (2003) Kurdere i Norge. Tilgjengelig på http://www.kurdistan.no/1006606628

Royal Norwegian Embassy in Islamabad (2009). Bilaterale forbindelser. Tilgjengelig på http://www.norway.org.pk/Norsk/pakistan/fakta/bilaterale/

Royal Norwegian Embassy in Washington (2011) Norwegian-Americans. Tilgjengelig på http://www.norway.org/News_and_events/Norway-in-the-US/Norwegian-American-Organizations/Norwegian_Americans/

Scalbert Yücel, C. (2005) «Kurdes sans Kurdistan», Outre Terre, (3): 93–104.

Shain, Yossi (1994) «Ethnic Diasporas and U.S. Foreign Policy», Po-litical Science Quarterly, 109(5): 811–841.

Shain, Yossi og Aharon Barth (2003) «Diasporas in International Re-lations Theory», International Organization, 57(2): 449–479.

Shain, Yossi og Barry Bristman (2002) «Diaspora, kinship and loy-alty: the renewal of Jewish national security», International Affairs, 78(1): 69–96.

Sheffer, G. (2003). Diaspora Politics: At Home Abroad. Cambridge: Cambridge University Press.

Shuval, Judith T. (1998) «Migration to Israel: The Mythology of ’Uniqueness’». International Migration, 36(1): 3–26.

Shuval, Judith T. (2000) «Diaspora Migration: Definitional Ambigui-ties and a Theoretical Paradigm», International Migration, 38(5): 41–56.

Smith, Graham (2001) «Transnational politics and the politics of the Russian diaspora», Ethnic and Racial Studies, 22(3): 500–523.

Somaliland247's Blog (2011) Pirate Prison built with Norwegian money opens in Somaliland. 19.2. Tilgjengelig på http://somaliland247.wordpress.com/2011/02/19

SOPEMI (2011) International Migration 2009–2010 – Sopemi report for Norway at http://www.regjeringen.no/pages/15245488/ IntMigration2009-2010.pdf

Sriskandarajah, Dhananjayan (2004) «Tamil Diaspora Politics», i M. Ember, C. R. Ember og I. Skoggard (red.). Encyclopedia of Dias-poras: Immigrant and Refugee Cultures Around the World (492–499) New York: Springer.

Statistisk sentralbyrå (2009a) Historisk statistikk. 3.11 Folkemengde, etter statsborgerskap. Tilgjengelig på http://www.ssb.no/histstat/tabeller/3-11.html

Statistisk sentralbyrå (2009b) 3.9 Folkemengde, etter fødeland. Landområder. Tilgjengelig på http://www.ssb.no/histstat/tabeller/3-9.html

Statistisk sentralbyrå (2010a) Utenlandske statsborgere som har fått norsk statsborgerskap, etter tidligere statsborgerskap. 1977–2009. Tilgjengelig på http://www.ssb.no/emner/02/02/statsborger/tab-2010-05-27-02.html

Statistisk sentralbyrå (2010b) Personer med flyktningbakgrunn. Statsborgerskap, kjønn og landbakgrunn. 1. januar 2010. Tilgjengelig på http://www.ssb.no/emner/02/01/10/flyktninger/tab-2010-10-28-04.html

Statistisk sentralbyrå (2010c) Adopsjoner. Tilgjengelig på http://www.ssb.no/emner/02/02/10/adopsjon/arkiv/

Statistisk sentralbyrå (2010d) Personer med innvandringsbakgrunn, etter innvandringskategori og landbakgrunn. 1. januar 2010. Tilgjengelig på http://www.ssb.no/innvbef/tab-2010-04-29-04.html

Statistisk sentralbyrå (2011) Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 1. januar 2011. Mange nye innvandrere fra Europa. Tilgjengelig på http://www.ssb.no/innvbef/

St.melding nr. 15 (2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk (Interests, responsibility and opportunities. Main lines in Norwegian foreign policy) på www.regjeringen.no/pages/2162302/PDFS/STM200820090015000DDDPDFS.pdf

Støre, Jonas Gahr (2010) «Utenrikspolitikk i forandringenes tid», Samti-den, (4): 4–19.

Støre, Jonas Gahr (2011) Svar på interpellasjon om romfolket, Stor-tinget, 18. januar, på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ ud/aktuelt/ taler_artikler/uten-riksministeren/2011/interpellasjon_rom.html?id=630891

TamilNet (2010) «Norway wrongs by cooperating with Colombo». 23.9. Tilgjengelig på http://www.tamilnet.com/art.html?catid=79&artid=32673

Tatla, Darsham Singh (1998) The Sikh Diaspora. The Search for Statehood. London: Routledge.

Toje, Hege og Cecilie Vindal Ødegaard (2010) «Migrasjon, stat og ter-ritorialisering», Norsk antropologisk tidsskrift, (4): 223–235.

Tsuda, Takeuyi (2010) «Ethnic return migration and the nation-state: encouraging the diaspora to return ’home’», Nations and Nationa-lism, 16(4): 616–636.

TV2 Nyhetene (2010) Kinesere i Norge klare for Nobel-protester. 8.12. Tilgjengelig på http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/kinesere-i-norge-klare-for-nobelprotester-3361517.html

TV2 Nyhetene (2011) Presser på for retur til Etiopia. 12.2. Tilgjengelig på http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/presser-paa-for-retur-til-etiopia-3415319.html

Utenriksdepartementet (2008) Samstemt for utvikling? Hvordan en helhetlig norsk politikk kan bidra til utvikling i fattige land. NOU 2008:14. Oslo: Utenriksdepartementet.

Utenriksdepartementet (2009) Norge vil gi 26 millioner til sikkerhetssektoren i Somalia. 8.5. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/nyheter/2009/somalia_sikkerhet.html? id=560662

Utenriksdepartementet (2011) Gryende håp i Somaliland. Tilgjengelig på http://www. regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/nyheter/2011/somaliland_haap.html?id= 633914

Varadarajan, Latha (2010) The Domestic Abroad: Diasporas in Inter-national Relations. Oxford: Oxford University Press.

Weiner, Myron (1986) «Labor Migrants as Incipient Diasporas», i G. Sheffer (red.) Modern Diasporas in International Politics (47–74). Beckenham: Croom Helm.

Zionism and Israel Information Center (u.å.) Zionism and Israel - Encyclopedic Dictionary. Aliyah Definition. Tilgjengelig på http://www.zionism-israel.com/dic/Aliya.htm

Appendix 1

Oversikt over de viktigste innvandrergrupper i Norge (sortert etter antall medlemmer født i respektive land per 1. januar 2010)16 og deres betydning for norsk utenrikspolitikk (tabell side 611–613)

Diasporatype basert på Cohen 2008: O – Offerdiaspora; H – Handelsdiaspora; A – Arbeidsdiaspora; I – Imperial diaspora; K – Kulturdiaspora

Diasporaens forhold til landet (per 2010): + - positivt; -- negativt

Opprinnelsesland: Type regime: D – demokrati; SD – semidemokratisk; A – autoritært; SA – semiautoritært

Landets forhold til diaspora (per 2010): + positivt; -- negativt, overv. – mulig overvåking av diaspora i Norge

Norsk diaspora – NS – norske studenter

Landets rolle i norsk UP: EU – medlem i EU; EØS – medlem i EØS; SF – sikkerhetspolitisk fellesskap; NATO – medlem i NATO; NF – Nordisk fellesskap; VNP – viktig næringspartner; MVNP – meget viktig næringspartner; ES – Energisamarbeid; BM – mottaker av bistand fra Norge (millioner NOK) EØS-midler – millioner € 2009-14; SSR – mottaker av midler til sikkerhetssektorreform; NFM – norsk fredsmegling; N – nabo; SM – stormakt eller supermakt; FH – felles historie.

1For mer om denne debatten se Eriksen 2010, Lysbakken 2010.
2Se http://www.wspolnota-polska.org.pl
3En god oversikt over EUs nyeste tiltak på feltet migrasjon gis her http://ec.europa.eu/home-affairs/policies/immigration/docs/ga_chronology_en.pdf, mens det som har å gjøre med fri flytt av arbeidskraft å gjøre omtales her http://ec.europa.eu/internal_market/top_layer/index_15_en.htm
4Ifølge den detaljerte oversikten var det bare Irland og i noen år Italia og Skottland som lå høyere enn Norge på denne statistikken i perioden mellom 1866 og 1910 – for mer detaljer se http://www.ssb.no/histstat/nos/nos_vii_025.pdf.
5Ifølge en oppsummering av den amerikanske folketellingen fra 1990 bodde det nesten fire millioner personer med norsk bakgrunn i USA, de fleste av dem i Minnesota, Wisconsin, California, Washington og Nord-Dakota med høyest andel av norskamerikanere blant statens innbyggere (NTB Tekst 01.04.1993). Merk at ikke på langt nær alle disse opplever å ha eksklusiv norsk bakgrunn, slik at det relevante tallet i vår sammenheng er mye lavere.
6For 1992–2009 data generert fra http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/
7Kalkulert med utgangspunktet i http://www.ssb.no/emner/02/02/statsborger/tab-2010-05-27-02.htm
8Data om antall personer med bakgrunn fra enkelte land fra SOPEMI 2011, vedlegg A tabell 18 (for antall født i landet) og tabell 15 for antall med ikke norsk statsborgerskap. Data om flyktninger (f) fra http://www.ssb.no/emner/02/01/10/flyktninger/tab-2010-10-28-04.html
9Oversikten er tilgjengelig på denne adressen: http://www.wspolnota-polska.org.pl/index. php?id=w_pbd3&typ=1&strona=0&kraj=Norwegia
10For den russiske vinklingen på det, se http://rg.ru/2011/01/17/ameli.html; for den norske dekningen er det best å bruke strengen «amelie-saken» i Google for å se at det er umulig å oppgi kun én kilde. Et godt utgangspunkt kan være http://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Amelie
11Se www.diaspora.no
12Se http://www.tsjetsjenia.no/
13Se http://www.kurdistan.no
14Se http://www.kurdistan.no/Lenker
15Data om norsk bistand fra http://www.norad.no/Norskbistanditall/Statistikkvisning
16Data om antall personer med bakgrunn fra enkelte land fra SOPEMI 2011, vedlegg A tabell 18 (for antall født i landet) og tabell 15 for antall med ikke norsk stasborgerskap + SSB statistikk (http://www.ssb.no/aarbok/tab/tab-092.html). Data om flyktninger (f) fra http://www.ssb.no/emner/02/01/10/flyktninger/tab-2010-10-28-01.html. Data om antall nordmenn i respektive land fra oversikten på http://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_antall_nordmenn_bosatt_i_utlandet og fra oversikt over norske studenter i utlandet. Data om norsk bistand fra http://www.norad.no/Norskbistanditall/Statistikkvisning . Data om samhandel ( i USD milliard) mellom Norge og de respektive land stammer fra IMF 2010.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon