The Decline and Fall of the American Republic

Bruce Ackerman

Cambridge, Massachusetts: The Belknap Press of Harvard University Press 2010

Det finnes grovt sett to syn på USAs nære framtid. USA kan sees på som et imperium som går mot slutten, en svekket hegemon som råtner innenifra. Fareed Zakaria skriver for eksempel i The Post-American World at alle de økonomiske problemene USA nå står overfor kunne vært ordnet opp i hadde det ikke vært for det dysfunksjonelle politiske systemet i Washington, D.C. som ikke evner å reformere seg selv.9 Eller så kan man selvsagt se det på den mer tradisjonelle amerikanske måten: USA er et triumfens land med tidløse institusjoner designet av de geniale grunnlovsfedrene, klart til å møte enhver utfordring.

Bruce Ackerman, professor i jus og statsvitenskap ved Yale University og forfatter av en rekke kjente bøker om det amerikanske politiske og rettslige systemet, har skrevet en bok hvor han – noe rødmende – innrømmer å ha endret sitt perspektiv fra det siste til det første. Etter å ha skrevet bøker hvor han argumenterer for at det amerikanske politiske systemet er grunnleggende demokratisk og presidentembetet en institusjon som er lydhør overfor folket og kan fremme deres interesser, mener han nå at amerikansk utøvende makt er blitt en trussel mot republikken. Presidenten er blitt farlig. De samme egenskapene som gjorde presidentembetet til et talerør for folkets røst, slik Abraham Lincoln og Franklin D. Roosevelt var eksempler på, utgjør nå selve trusselen mot det amerikanske demokratiet, skriver Ackerman. Dette skyldes ikke én spesifikk forklaringsfaktor, men heller de utviklinger som har skjedd innen teknologi (massemedia), valgreformer (primærvalg) og politisering av byråkrati og militæret som samlet har bidratt til et mektig presidentembete med potensial for demagogisk populisme og lovløshet (s. 4).

Ackerman inntar altså en heller uamerikansk holdning: grunnlovsfedrene var ikke halvguder som designet et perfekt system med latente løsninger på framtidige problemer. Grunnleggende reform er nødvendig (s. 11). Samtidig inntar han denne uamerikanske holdningen på erkeamerikansk vis – alarmistisk og høylytt maner han fram et skremmende bilde av et framtidens USA hvor republikken har falt og presidenten styrer ved hjelp av militæret. Som leser finner man det på den ene siden forfriskende å lese en heller uamerikansk jeremiade mot et system amerikanerne læres opp til å tro er verdens beste, mens man på den andre siden har vanskelig for å ta alvorlig den patologiske pessimismen Ackerman utviser.

Ifølge Ackerman er presidenten blitt et embete som kanaliserer to trusler mot republikken: den karismatiske trusselen en ekstremistisk president kan utgjøre, samt den militære trusselen et i økende grad politisert militært lederskap utgjør. Ackerman mener at utviklingen hvor primærvalg (som i hovedsak tiltrekker seg politiske aktivister på hver fløy) har tatt over funksjonen til valgmannssystemet (electoral college), åpner for muligheten for at en ekstremistisk politiker kan velges inn i Det hvite hus. Samtidig har militæret, både blant soldater og blant dets lederskap i form av Joint Chiefs of Staff, blitt politisert siden den kalde krigens begynnelse. Generaler som Colin Powell har utfordret autoriteten til presidenter som Bill Clinton og er blitt meningsytrere heller enn ordretakere. (Her kan man dog innvende at forsvarsminister Donald Rumsfeld ikke hadde problemer med å tukte Pentagon før og under Irak-krigen).

Dersom Ackermans argument høres kjent ut, er det fordi akademikere også tidligere har skrevet om den farlige presidentmakten. Den kanskje mest kjente er Arthur M. Schlesinger Jr., som i The Imperial Presidency (1973) tok for seg den økende makten presidenten har fått i utenrikspolitikk siden andre verdenskrig. Inspirert av Richard Nixons presidentperiode og hendelser som Vietnamkrigen, argumenterte Schlesinger for at de eksisterende sikkerhetsventilene i det amerikanske politiske systemet («checks and balances») brøt sammen når det kom til utenrikspolitikk, på grunn av presidentens autoritet og praktiske fordeler i dette vanskelige saksområdet.10

Ackermans bidrag til denne debatten ligger dermed i at han flytter tesen om den imperialistiske presidenten over i innenrikspolitikken. Presidenten er blitt mye farligere siden Schlesinger skrev sin bok i 1973, hevder Ackerman, og de faktorene som har bidratt til denne truende utviklingen ser bare ut til å øke i omfang (s. 6).

De av oss som følger amerikansk innenrikspolitikk på nært hold vil nok likevel spørre seg selv: hvor «farlig» er egentlig presidentmakten i USA, særlig sammenlignet med Kongressen? Grunnlovsfedrene fryktet jo, basert på den uheldige erfaringen med delstatsforsamlinger under Articles of Confederation-tiden mellom revolusjonen og grunnlovsforsamlingen i Philadelphia i 1787, at Kongressen ville utgjøre den farligste makten. Det var jo her populismen ville kunne råde fritt, tenkte man. På 1800-tallet var da også Kongressen presidenten overlegen. Både i 1812 og i 1898 var det Kongressen som dyttet en motvillig president inn i krig, først mot Storbritannia og deretter Spania. Valgkamper ble utkjempet ikke av kandidatens egen organisasjon, men av partienes lokallag. Det var blant annet på bakgrunn av dette at Woodrow Wilson mente parlamentarismen var veien å gå for USA, slik han argumenterte for i sin avhandling Congressional Government i 1885.

Det finnes mye å være uenig med i Ackermans bok, selv om man aksepterer Schlesingers tese om presidentens rolle i utenrikspolitikken. Noe av dette skyldes Ackermans alarmistiske stil. Gjemt i sine dommedagsscenarier har han nemlig noen gode poenger: Presidenten har opparbeidet seg mye makt, særlig dersom man sammenligner embetet med det grunnlovsfedrene hadde forestilt seg. Mye av dette er et produkt av utviklingen i teknologi og USAs utenrikspolitiske status siden andre verdenskrig. Som Theodore Roosevelt beviste, egner presidentrollen seg særlig til å være en «bully pulpit» – en arena for å kommunisere sitt budskap til folket og påvirke offentlighetens meninger. Dermed er demagogi alltid en mulighet.

Man kan imidlertid stille spørsmål ved om medisinen Ackerman foreslår er den rette. Heller enn en «National Deliberation Day» to uker for presidentvalg (s. 127), som er en av hans «løsninger», burde nok heller selve valgsystemet endres. I tillegg til Ackermans skepsis mot primærvalg i presidentvalgene, burde man ta en kikk på grunnlovsfedrenes design hvor Representantenes Hus gjenvelges hvert 2. år. Ideen var at dette ville sikre representantenes nære forhold til sine valgkretser. I dag innebærer det en permanent valgkamp hvor vanskelige reformer og avgjørelser unngås eller fås igjennom ispedd mye valgflesk til det enkelte valgdistrikt, slik at representantene ikke skal tape sitt påfølgende gjenvalg. Resultatet er en reformtreg og lite kompromissvillig føderal stat.

Det man derimot kan være enig med Ackerman i er at det amerikanske politiske systemet slik det fungerer i dag, står overfor store utfordringer. Dersom man setter kontemporære faktorer som finanskrise og «imperial overstretch» til side, sitter man fortsatt igjen med det faktum at evnen til å ta store, kompromissbaserte beslutninger innen rimelig tid er ekstremt begrenset i dagens Washington, D.C. Som professor ved Harvard University, Stephen Walt, har påpekt, har D.C. i tillegg en lei tendens til å treffe de gale beslutningene når de først blir enige om noe (her refererer han spesifikt til avgjørelsen om å invadere Irak).11 Fordi grunnlovsfedrene forståelig nok var redde for konsentrert statsmakt, designet de et system som i ettertid har vist seg å ha altfor mange vetopunkter og være altfor åpent for lobbyvirksomhet. Resultatet er et system som egentlig bare fungerer for de rike og innflytelsesrike heller enn for det generelle amerikanske samfunnet, konkluderer Walt.

Dommedagsbøker som Ackermans gjør det nærliggende å konkludere at det amerikanske imperiet står for fall. Innenfor «the beltway» råder kynismen og egoismen, og utenfor landets grenser bedriver USA noe som med rette kan anklages for «imperial overstretch». Men USA har jo noen komparative fortrinn sammenlignet med sine konkurrenter i Europa og Asia: en demografisk fordel (på grunn av immigrasjon og høyere fødselsrater) og en teknologisk fordel (på grunn av høy grad av innovasjon og entreprenørskap) som gjør at USAs status som stormakt ikke kommer til å forsvinne med det første likevel.

Det som kan bli USAs endelikt er dermed dets indre anliggende, og spørsmålet blir da: hvor mye indre råte kan amerikanerne tåle før de krever reform, og er det presidenten eller Kongressen som bør reformeres?

Svaret er fortsatt usikkert etter å ha lest The Decline and Fall of the American Republic. Ackermans publikum er både statsvitere, jurister og generelt interesserte. For jurister er det vel mest interessant at han insisterer på presidenten heller enn høyesterett som den makten som fortjener mest oppmerksomhet, mens det for statsvitere nok vil være vanskelig å svelge at Kongressen slipper såpass billig unna. Det mest spennende med boken er nok den grad av panikk som en ellers sober forsker utviser overfor et system som han selv og hans kollegaer er lært opp til å tro bedre om. Det i seg selv er jo et heller dårlig tegn for framtida til USAs politiske system.