Norge har en lang maritim voldshistorie, fra vikingenes overfall på Lindisfarne i 793 til Sjøforsvarets piratjakt utenfor Somalia. Det første er et eksempel på vold utøvet av statsløse med egne midler; det siste er et klart eksempel på en statlig marinestyrke som utøver vold med offentlige midler på vegne av en moderne stat. Mellom disse ytterpunktene finner vi eksempler som langt fra passer inn i klare kategorier for statlig og ikke-statlig vold, jf. Thomson (1994: 8) og kritikken av hennes rammeverk i Leira & de Carvalho (2010) og Barkawi (2010).

I det følgende vil jeg fokusere på kapervirksomhet i 1500-tallets Norge for å vise hvor fremmed et klart skille mellom statlig/ikke-statlig eller privat/offentlig vold var. Dette århundret, med reformasjonen, oppløsningen av Riksrådet og det påfølgende danske overherredømmet, er en spesielt interessant og dramatisk periode i Norges historie, og er blitt karakterisert som et skoleeksempel på alliansepolitikk (Ersland & Sandvik 1999: 141). Midt under disse hendelsene finner vi en mann som har fått ufortjent liten oppmerksomhet: den norske kaperen Kristoffer Trondsen (Rustung1).

Ifølge Janice Thomsons innflytelsesrike rammeverk er kapervirksomhet en av åtte distinkte typer vold, karakterisert av kombinasjonen privat eierskap og statlig beslutningsmyndighet. Klassifiseringer er generelt en bra ting fordi de kan utgjøre analytiske rammeverk som gjør oss i stand til å forstå verden, men i likhet med forfatterne nevnt ovenfor, finner også jeg Thomsons rammeverk utilstrekkelig når det blir stilt overfor empiriske variasjoner.

Sjørøver og kaper

Gjennom sin lange fartstid som sjømann opererte Kristoffer både som sjørøver, kaper og marineoffiser, og ofte skiftet han roller under toktene. En ytterligere kompliserende faktor er at han tjente erkebiskop Olav Engelbrektsson, som representerte den katolske kirke som en stat i staten. På Kristoffer Trondsens tid var grensene mellom å være sjørøver og kaper diffuse, og begrepene ble brukt om hverandre; Delvis på grunn av en lemfeldig omgang med juridiske termer blant hans samtidige, noen ganger fordi situasjonen var for uklar, men også som et retorisk grep for å delegitimere fiendens handlinger.

Teoretisk sett var en autorisert kaper anerkjent gjennom internasjonal lov og kunne ikke bli straffeforfulgt for sjørøveri. Systemet var imidlertid vidåpent for å bli utnyttet: Ofte var ikke kaperne noe annet enn sjørøvere med lisens, og sjørøveri kunne ligge nær opptil vanlig krigføring. Sjørøveri var nemlig ikke et nytt fenomen i Norge da Kristoffer Trondsen dukket opp i kildene for første gang i 1527. På 1200-tallet gjennomførte for eksempel grev Alv Erlingsson en rekke angrep mot tyske handelsskip uten noen form for autorisasjon fra sin konge. Hans fremferd dro til slutt staten inn i krig (Ersland & Holm 2000: 90–100).

Lokalsamfunn og skip langs norskekysten ble ofte rammet av sjørøveri og kapervirksomhet, uansett om Danmark-Norge var i krig eller ikke. Det samme gjaldt andre kystnasjoner (Cordingly 1997: 6; Ersland & Holm 2000: 154). Et godt eksempel på hvordan praksisen kunne utarte er Vitaliebrødrene, et brorskap av nordtyske kapere som opererte i Østersjøen og Nordsjøen i tiårene rundt 1400: Til slutt ble de til like stort bry for Hansaforbundet, som hadde utstedt autorisasjonen, som for de som kaperne var autorisert til å angripe (Mehler 2009: 96; Tønnesen 1955: 13).

Sommeren 1527: På sjørøvertokt

Selv om aktørene tidlig på 1500-tallet brukte begrepene sjørøver, kaper og offiser om hverandre, var det utviklet regler for hva som var en «god prise», med andre ord et lovlig objekt å angripe eller konfiskere. Selvfølgelig var begrepsbruken, slik det alltid har vært, avhengig av hvem som snakket om hvem. Den brutale og ofte nådeløse fremferden var uansett felles for alle, uansett hvilken merkelapp man puttet på dem. I det følgende vil vi se hvordan Kristoffer Trondsen begikk sjørøveri gjennom noen sommeruker i 1527.

Etter at kong Christian «Tyrann» 2. av Danmark og Norge ble avsatt og erstattet av onkelen Fredrik 1. i 1523, flyktet han til Nederland for å be om assistanse fra sin svoger, den tysk-romerske keiser Karl 5. Snart satte han i gang kampen for å gjenerobre tronen ved å engasjere den danske kaperen Søren Nordby fra Gotland. Kort tid senere entret den beryktede danske sjørøveren, kaperen og den senere bondeopprørslederen Skipper Clement scenen. (Scheen 1942: 25). I tillegg var Christian 2. selv i besittelse av noen fartøyer. Kommandoen over disse overlot han til kaperkapteinen Klaus Kniphof. Hadde Christian vært konge, ville disse skipene vært en del av den kongelige marine: fra middelalderen ble flåten ansett som kongen private eiendom. Derfor kunne kongen bruke den etter sitt eget forgodtbefinnende, uten Riksrådets godkjennelse (Ersland & Holm 2000: 154). Nå stilte den avsatte kongen sine private midler til disposisjon for en privat operatør for å gjenvinne tronen.

Christian 2. hadde imidlertid ikke hellet med seg i krigføringen mot de dansk-norske styrkene og deres allierte: Kaptein Kniphof tapte et slag mot et hansaskip og ble senere halshugd i Hamburg; en tysk kaper i Christian 2.s tjeneste, Martin Pechlin, ble drept i slaget ved Hillesund i 1526; Søren Norby led også nederlag, og flyttet samme år flåten sin til Østersjøen, hvor Vasilij 3. av Russland benyttet seg av hans tjenester for å svekke hanseatenes posisjon (Esper 1966: 472; Scheen 1942: 26).

Første gang vi hører om Kristoffer Trondsen er i et diplom fra sommeren 1527 (DN 1527f). Christian 2.s kapere, eller sjørøverne som de blir omtalt som i de norske diplomene, herjet kysten av de sørlige Norge. Hanseatene i Bergen klaget over at skipene deres ble plyndret. Skipper Clement hadde til og med vært helt inne i Bergen havn og hadde tatt biskopen og flere prester som gisler. Erkebiskop Olav Engelbrektsson i Trondheim, leder av Riksrådet og landets øverste leder (eller nest øverste, etter den danske kongen) ønsket å sette en stopper for herjingene som forstyrret den viktige handelen. Da høvedsmannen på Bergenhus, den danske adelsmannen Vincens Lunge, ba om assistanse, sendte erkebiskopen en av sine mest betrodde sjøkommandører, nemlig den unge Kristoffer Trondsen. Lunge hadde imidlertid hørt rykter om at kong Fredrik 1. hadde sendt fire skip fra København for å avsette både ham selv og erkebiskopen. Da Kristoffer ankom med flåten, valgte Lunge derfor å holde den til kai i Bergen fremfor å sende den ut for å jakte på skipper Clement «og andre pirater» (DN 1527e). Om erkebiskopens flåte kan karakteriseres som privat eller statlig/kirkelig, altså offentlig, er avhengig av situasjonen. Her kan vi se at en klar kategorisering gir liten mening.

Tydeligvis ble Kristoffer utålmodig av å ligge til kai i Bergen, og dro snart ut på Nordsjøen hvor han overfalt skotske, engelske, nederlandske og hanseatiske skip – altså fartøyer fra vennlige stater. Vi vet ikke hvor mange sjømenn som måtte bøte med livet i møtet med «den unge våghalsen», som Kristoffer senere ble omtalt som, men vi vet at han tok priser av betydelig verdi (Scheen 1942: 28–30). Høvedsmannen på Bergenhus mottok snart klager fra både kong Jakob 5. av Skottland og de tyske handelsmennene i Bergen. Den skotske kongen advarte at dersom ikke skipene til David Falconer og en annen skotsk kjøpmann ikke ble løslatt umiddelbart, ville det gode forholdet mellom den skotske og den dansk-norske kongen ikke vare (DN 1527d). Dette var bokstavelig talt en trussel om krig. I tillegg krevde alle de fornærmede parter økonomisk kompensasjon, eventuelt at de skyldige skulle henrettes: erkebiskopens kaptein Olaf Lang og Kristoffer Trondsen (DN 1527c). Situasjonen var presserende ettersom norske og danske handelsskip ble holdt tilbake i Skottland, i tillegg til at kong Jakob 5. hadde sendt en klage direkte til kong Fredrik 1. Vincens Lunge hadde allerede et anstrengt forhold til kongen sin, så affæren måtte løses lynraskt og med den største presisjon. I et diplom datert 15. august 1527 oppfordrer Lunge erkebiskopen om å beordre sine menn til å gi tilbake alle prisene sine. Lunge kunne bevise at han hadde lagt ned forbud mot angrep på andre skip enn de som tilhørte den avsatte kong Christian 2. (DN 1527f). Høvedsmannen på Bergenhus og byens kjøpmenn fryktet sannsynligvis for å få flere fiender på sjøen, for noen få uker senere sendte de en beklagelse til den skotske kongen hvor de sverget at mennene på erkebiskopens skip hadde handlet uten godkjenning fra verken erkebiskopen selv eller myndighetene i Bergen (DN 1527b). Så vidt vi vet fra de tilgjengelige historiske kildene, var det som hendte i Nordsjøen i sommerukene 1527 juridisk sett sjørøveri. I ytterste tilfelle kunne det imidlertid også ha blitt tolket som krigshandlinger. Kristoffer benyttet midlene til den (nest) øverste representanten for Norge, altså erkebiskopens skip, og dro til sjøs på eget initiativ og kapret tilfeldige fartøyer – til og med fra vennligsinnede stater – uten autorisasjon.

Kristoffer og mennene hans greide å selge prisene de hadde tatt i Tønsberg, men det ble raskt oppdaget at varene var tatt fra folk som ikke var kongens fiender. Derfor ble en Oslo-borger som hadde kjøpt et parti med korn fra ett av de kaprede skipene, tiltalt og dømt til å overlate kornet til kongens representanter (DN 1527a). Etter en dramatisk mottakelse i Bergen, flyktet Kristoffer og mennene hans til ett av hans gods på Nordvestlandet med prisene. Erkebiskopen mottok sin andel, i kraft av å være eier av flåten, men skrev senere et brev til kong Fredrik 1. der han ba om tilgivelse for det som hadde skjedd. I januar det påfølgende året sendte kongen brev tilbake og skrev at erkebiskopen var tilgitt, samt at han satte pris på erkebiskopens innsats mot «sjørøverne» – altså sjømennene som var i Christian 2.s tjeneste som kapere (DN 1528). Situasjonen med de ulovlig kaprede skipene ble til slutt løst ved at erkebiskopen betalte kompensasjon til kapteinene og eierne av fartøyene. Høsten 1529 ble det siste avdraget betalt til skottene (DN 1529).

1527–1537: I erkebiskopens tjeneste

Selv om han hadde laget et stort rabalder med sine uautoriserte kapringer sommeren 1527 og nesten dro Danmark-Norge ut i enda en krig, fortsatte Kristoffer i erkebiskop Olav Engelbrektssons tjeneste – tilsynelatende uten noen annen konsekvens enn å måtte levere tilbake prisene han hadde kapret. Slektsforskere har en teori om at Kristoffer kan ha vært en slektning av erkebiskopen, og det forklarer i så fall hvorfor han ble spart for en strengere straff. En annen forklaring, som er minst like sannsynlig, er at Kristoffer var en meget kompetent sjømann og en karismatisk leder, noe som gjorde ham til et uvurderlig alliert for Norges mektigste mann og hans kamp for å beskytte sine personlige interesser mot lokale rivaler; den katolske kirke mot den voksende reformbevegelsen; og norsk selvbestemmelse mot økt dansk innflytelse. Her ser vi igjen de sammenflettede interessene, eierskapene og myndighetene som er typisk for den tidlige moderne æraen – noe som gjør klare voldskategorier lite opplysende.

Kristoffers forhold til Vincens Lunge, som allerede året etter ble erstattet som høvedsmann på Bergenhus, kom fra nå av til å være like stormfullt som Nordsjøen. Det samme med forholdet mellom Lunge og erkebiskopen. Deres private krig, kjent som «erkebiskopens første feide», innebar blant annet kapringen av en av Lunges karaveller. Da den nye høvedsmannen på Bergenhus forsøkte å megle frem en løsning, var det uklart om fartøyet tilhørte Vincens Lunge eller om det var et kongelig skip. Grunnen var at det var bygd utenfor slottet i Bergen – på kongens regning (Scheen 1942: 37). Dette er nok et eksempel på hvor diffuse grensene mellom privat og statlig eiendom, så vel som privat og statlig voldsutøvelse, var i denne perioden. Som tidligere påpekt var flåten sett på som kongens private eiendom, som han kunne disponere uten samtykke fra Riksrådet (Ersland & Holm 2000: 154). Som vi har sett, kunne også adel og høytstående geistlige også ha sine private flåter som kunne brukes etter eget ønske, så lenge denne bruken ikke sto i motsetning til kongens interesser. I tillegg bygde erkebiskop Olav Engelbrektsson sin egen festning på Steinvikholm i Trondheimsfjorden, og ble dermed den eneste mannen i Norge som ved siden av kongen disponerte sin egen festning. Dette var en essensiell investering ettersom erkebiskopen skiftet lojalitet til de forskjellige tronpretendentene ikke mindre enn åtte ganger i løpet av den turbulente perioden han var den katolske kirkes øverste mann i Norge (Sicking 2004: 17–20).

Kristoffer Trondsen var imidlertid alltid lojal mot sin herre. Under feidene mellom erkebiskopen og familien på Austrått, var det han som sto for plyndringen. I 1536 hadde han en fremtredende rolle i dramaet som utspilte seg i Trondheim da Vincens Lunge ble drept og medlemmene av Riksrådet ble fengslet i forbindelse med noe som best kan beskrives som et statskupp. Sommeren det samme året var det den protestantiske Christian 3. som sto igjen som seierherren etter Grevefeiden, som utspant seg mellom tre tronpretendenter. Dette var ikke bare en arvefølgestrid, det var også «en kommersiell, en sosial og en religiøs krig som både Lübeck og Habsburgerne kastet seg inn i henholdsvis på grunn av sine kommersielle og dynastiske interesser» (Sicking 2004: 22–23). Kapere og leiesoldater ble selvfølgelig benyttet i omfattende utstrekning på alle sider, slik normen var på denne tiden. De katolske biskopene i Danmark ble fengslet, og deres offisielle residenser og eiendommer ble konfiskert. Situasjonen så ikke lovende ut for den katolske kirken i Norge heller, så erkebiskopen sendte Kristoffer Trondsen som en diplomatisk utsending til Nederland for å søke hjelp hos Habsburg-keiseren og Pfalzgrev Fredrik, den tidligere kong Christian 2.s svigersønn.

Tidligere denne sommeren var det blitt samlet en flåte bestående av 45 nederlandske, spanske og portugisiske skip med til sammen 3000 sjømenn og 4500 soldater ved marinebasen Veere i Zeeland. Den sto klar til å bli sendt til København, men planen ble droppet. Dronning Maria av Ungarn, regent over Nederland, svarte imidlertid på Kristoffers anmodning ved å ruste opp igjen to av de innleide skipene og sende dem til Norge sammen med et mindre rekognoseringsfartøy. Kristoffer var kommandør over flåten og fikk utstedt en autorisasjon fra admiralen i Nederland der det eksplisitt ble opplyst at han skulle redde erkebiskopen ut av Trondheim. Brevet ga i tillegg Kristoffer tillatelse til å angripe fiender av keiser Karl 5. – og det gjorde han ved å kapre et skip fra Holstein på veien. I en rettssak i Amsterdam det neste året ble fartøyet erklært en godkjent prise: Skipet og hennes kaptein var fra Holstein, hvis hersker var kong Christian 3., som også var hertug av Holstein (Sicking 2004: 27–31). Enda en gang ser vi at en klar voldskategorisering vanskelig lar seg benytte i denne perioden hvor forholdene er så flytende.

I begynnelsen av november 1536 nådde flåten Trondheim. Habsburgerne hadde dekket utgiftene for september og oktober, og nå beordret erkebiskopen at den første utbetalingen til mannskapet skulle ordnes. Engelbrektsson sendte så et diplom til dronning Maria hvor han uttrykte sin takknemlighet for skipene hun hadde sendt (DN 1536). Kort etter ankomsten til Trondheim begikk deler av mannskapet mytteri. Detaljene er ikke kjent, men det er flere teorier om hva som utløste misnøyen: nyheten om at de skulle tilbringe vinteren i utrygge Trondheim, at betalingen uteble, eller rett og slett at noen blant Kristoffers innleide mannskap kan ha tilhørt den reformistiske døperbevegelsen. Det vi vet sikkert er imidlertid at mytteriet ble slått ned og oppviglerne fengslet. Noen ble sannsynligvis også henrettet (DN 1537; Scheen 1942: 81; Sicking 2004: 33).

Etter at skipene var lastet med erkebiskopens arkiver, eiendeler fra gårdene hans og skattene fra Nidarosdomen og andre kirker i regionen, kastet de loss første påskedag 1537. Før den lille flåten bega seg ut på åpent hav, beordret erkebiskopen en landgang ved munningen av Trondheimsfjorden for å la Kristoffer og mennene hans plyndre Austrått nok en gang. Hvorvidt dette var sjørøveri eller en krigshandling er helt avhengig av hvem som har definisjonsmakten. I kongens øyne var det selvfølgelig en kriminell handling, ettersom erkebiskopens embete var oppløst. Flåten, med kun fire fartøyer, unngikk å støte på skipene til Christian 3. og hans kapere, og i begynnelsen av mai kunne Kristoffer, erkebiskopen og de som overlevde den stormfulle overfarten plante føttene på nederlandsk jord. Olav Engelbrektsson døde allerede i februar det følgende året, men for Kristoffer var historien langt fra ferdig (Scheen 1942: 86–87).

1537–1542: Kapervirksomhet i Nordsjøen

Selv om keiser Karl 5. nektet å anerkjenne den protestantiske kong Christian 3., inngikk dronning Maria av Ungarn, Nederlands regent, en våpenhvile med den danske kongen for å sikre den viktige tilførselen av korn fra Baltikum. Nederland hadde derfor ikke lov til å støtte noen av Christian 3.s fiender, men Kristoffer kunne fremdeles brukes som kaper i keiser Karl 5.s krig mot Frankrike. Det ser imidlertid ikke ut som om Kristoffer ville gi opp sin kamp mot Christian 3: I februar 1538 utstedte Pfalzgrev Fredrik et kaperbrev til «Christoffer Marscalch van Noruegen» som påla ham å frigjøre Pfalzgrevens svigerfar, den tidligere Christian 2., fra fangenskapet i Danmark (DN 1538a). Handlingene som dette brevet autoriserte ville være et klart brudd på våpenhvilen, men ifølge noen historikere skjedde utstedelsen med dronning Marias stilltiende samtykke (Daae 1872: 118; Sicking 2004: 39). Brevet ble senere benyttet da noen av Kristoffers menn ble tatt til fange.

Kristoffer opererte først fra den nederlandske admiralens base i Veere, hvor han hadde reist fra med redningsflåten to år tidligere. Senere opererte han fra Øst-Frisland. Han kapret ni franske skip, men overfalt også engelske, norske og tyske fartøyer. Til slutt gikk han i land og plyndret øya Helgoland, som lå under den danske kronen. Noen av mennene hans ble fanget, og etter å ha blitt torturert innrømmet de at både admiralen og dronning Maria visste om operasjonene deres (Scheen 1942: 96; Sicking 2004: 39). Følgelig sendte Christian 3. et klagebrev til Amsterdams borgermester hvor han erklærte at «Christoffer Truntheim» hadde brutt våpenhvilen med Nederland, og at han burde bli tiltalt og straffet (DN 1538b). Et liknende brev ble sendt til byrådet i Hamburg, hvor kongen advarte mot «Christoffer von Trunthaim», som hadde handlet som en «gemeinen seerewber» for å skade kongen og hans undersåtter, og oppfordret til å arrestere ham (DN 1538c). Dronning Maria tilkjennega imidlertid ikke at hun hadde noen kunnskap om Kristoffers plyndringstokter, og svarte at hun kun hadde gitt ham et pass for å returnere til Norge etter erkebiskopens død. Hun skrev imidlertid at hun ville la ham og enhver annen sjørøver som kom til Nederland bli arrestert og straffet (DN 1538d; Sicking 2004: 40).

Kristoffer returnerte ikke til Nederland, men dro til Emden, en velkjent frihavn for sjørøvere og eksilanter fra Danmark. Her kom han sannsynligvis i tjeneste hos grev Enno 2. av Øst-Frisland, som hadde flere skippere som Kristoffer under sin beskyttelse. Gjennom det påfølgende året kapret han flere skip og plyndret flere mål langs norskekysten, blant annet Utstein kloster og bispegården i Stavanger. Hvem som eide midlene som ble brukt under plyndringstoktene kan vi ikke si med sikkerhet, ei heller hvem som autoriserte eller hva som motiverte plyndringen. Kristoffer var muligens både kaper i grev Enno 2.s tjeneste og brukte sin legitimitet som den avdøde erkebiskopens mest tiltrodde kommandør til å fortsette kampen eller å ta hevn.

1542–1565: Norges første admiral

Kristoffer forsvinner nå fra kildene et par år, men når han dukker opp igjen I 1542 er det i anledning av at han ber kong Christian 3. om nåde og ber om å få komme hjem og gå inn i kongens tjeneste. Kongen imøtekom Kristoffers ønsker, ga ham benådning og tok ham inn i sin tjeneste. Sannsynligvis først og fremst fordi Kristoffer kjente den danske kongens og hans franske alliertes fiender fra innsiden. Den danske kongen hadde også en desperat mangel på sjøoffiserer. Våren 1543 gjennomførte Kristoffer dermed sine første raid som kommandør i den dansk-norske marinen med en robåt med 20 menn, og angrep fartøyer utenfor nederlandsk Frisland.

Tre måneder senere ble Kristoffer utnevnt til nestkommanderende for hele den dansk-norske flåten. Dette var et radikalt karrieresprang for en mann som for kort tid siden var ansett som en sjørøver og en statsfiende. Nå ble han kommandør over 40 skip med et mannskap på mellom 5000 og 10 000 menn. Oppdraget flåten ble sendt ut for å gjennomføre, virker å ha vært å grave hull i dikene som beskytter Nederland mot havet. Kristoffer var sannsynligvis velkjent i området, men planen ble aldri satt ut i livet. Gjennom årene som fulgte dro Kristoffer til Island for å slå ned motstanden mot reformasjonen, og jaktet på sjørøvere og kapere i Nordsjøen før han ble riksadmiral og øverstkommanderende for orlogsflåten og verftet på Bremerholm i 1557. Etter et siste tokt til Trondheimsfjorden for å drive ut svenskene, døde han i 1565 (Scheen 1942).

Konklusjon

Med Kristoffer Trondsen som eksempel har vi sett hvor fremmed Thomsons klare voldskategorisering var i en tid da stater så ut og fungerte substansielt annerledes enn de gjør i dag. Grensen mellom hva som var private og offentlige midler var ytterst diffuse, mens allianser og lojaliteter var skiftende. Som vi har sett gjennom denne artikkelen er Thomsons kategorier inadekvate når vi skal analysere bruken av vold i tidlig moderne tid. Et alternativt analytisk rammeverk bør være mer i stand til å fange opp nyansene i de empiriske variasjonene. Var Kristoffer Trondsen sjørøver, kaper, admiral eller rett og slett en opportunist? Tydeligvis var han litt av alt, men først og fremst en sjøkommandør hvis ferdigheter mange så verdien i å gjøre seg nytte av.

Om artikkelen

En stor takk til Halvard Leira for verdifulle råd og innspill for å gjøre artikkelen bedre. Alle feil og mangler er mine egne

Litteratur

Barkawi, T. (2010) «State and Armed Force in International Context», i Colás, A. & B. Mabee (red.) Mercenaries, Pirates, Bandits and Empires. London: C. Hurst & Co. (33–53)

Cordingly, D. (1997) Under the black flag: The romance and the reality of life among the pirates. San Diego: Harcourt Brace.

Daae, L. (1872) «Christopher Throndssøn Rustung, hans søn Enno og hans datter Skottefruen», i Historisk tidsskrift, 2: 113–137.

DN (1527a) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 566, 14. november 1527.

DN (1527b) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 565, 24. september 1527.

DN (1527c) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 564. 16. september 1527.

DN (1527d) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 561, 28. juli 1527.

DN (1527e) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VII, nr. 638, 26. juni 1527.

DN (1527f) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 562, 15. august 1527.

DN (1528) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VII, nr. 648, 30. januar 1528.

DN (1529) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VIII, nr. 611, september 1529.

DN (1536) Diplomatarium Norvegicum. Vol. V, nr. 1085, 21. november 1536.

DN (1537) Diplomatarium Norvegicum. Vol. XII, nr. 573, etter 9. april 1537.

DN (1538a) Diplomatarium Norvegicum. Vol. XIII, nr. 641, 12. februar 1538.

DN (1538b) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VII, nr. 735, 20. september 1538.

DN (1538c) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VII, nr. 734, 20. september 1538.

DN (1538d) Diplomatarium Norvegicum. Vol. VII, nr. 737, 10. november 1538.

Ersland, G. A. & H. Sandvik (1999) Norsk historie 1300-1625: Eit rike tek form. Norsk historie, bd. 2. Oslo: Samlaget.

Ersland, G. A. & T. H. Holm (2000) Krigsmakt og kongemakt 900-1814. Norsk forsvarshistorie, bd. 1. Bergen: Eide. .

Esper, T. (1966) «Russia and the Baltic 1494-1558», Slavic Review, 25(3): 458–474.

Leira, H. & B. d. Carvalho (2010) «Privateers of the North Sea: At World's End», i Colás, A. & B. Mabee (red.) Mercenaries, Pirates, Bandits and Empires. London: C. Hurst & Co. (55–82).

Mehler, N. (2009) «The Perception and Interpretation of Hanseatic Material Culture in the North Atlantic: Problems and Suggestions», Journal of the North Atlantic, I: 89–108.

Scheen, R. (1942) Sjørøver og admiral: En bok om Christoffer Trundssen (Rustung). Bergen: Grieg.

Sicking, L. (2004) «New Light on the Flight of Archbishop Olav Engelbrektsson: A Watershed in Norwegian History», i Sicking, L., H. d. Bles & E. d. Bouvrie (red.) Dutch light in the «Norwegian night»: Maritime relations and migration across the North Sea in early modern times. Hilversum: Verloren. (128).

Thomson, J. E. (1994) Mercenaries, pirates, and sovereigns: State-building and extraterritorial violence in early modern Europe. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

Tønnesen, J. N. (1955) Kaperfart og skipsfart 1807–1814. Oslo: J.W. Cappelen.