1

«Hva er den første assosiasjonen du får hvis vi ber deg tenke på privat sikkerhet og internasjonal politikk?».2 Dette spørsmålet har vi stilt et utall ganger de siste årene, til grupper av kolleger og seminardeltagere i en rekke forskjellige land og sammenhenger. Svarene har vært påfallende ensartede. Vanligvis dreier de seg om kraftige menn i kampklær, med heldekkende solbriller og automatvåpen. Det er ingen stor overraskelse at svarene minner om hverandre. Med omfattende leiesoldatvirksomhet i land som Angola og Sierra Leone i kjølvannet av den kalde krigen og omfattende deltagelse fra private entreprenører i de senere krigene i Irak og Afghanistan, har private soldater og private militære selskaper fått både politisk og akademisk oppmerksomhet. Vårens avsløringer om rollen til Xe, tidligere Blackwater, og dets avleggere (inkludert R2) i De forente arabiske emirater, har igjen økt manges bekymringer angående det private militæret.

Men den private sikkerhetssektorens vekst, og effekten av denne veksten, strekker seg langt ut over aktivitetene til private soldater og den økte involveringen av private selskaper i krigføring og militære anliggender. I så godt som alle samfunn, over hele kloden, har private sikkerhetsselskaper blitt en selvsagt del av hverdagen. I mange land er det nå betydelig mer privat sikkerhetspersonell enn tilsvarende offentlig personell. De siste tiårene har vi også sett fremveksten av private sikkerhetsselskaper (PSCs, her PSS, o.a.) som opererer på global skala. Verdens største PSS, Group4Securicor, opererer i over hundre land, er den største arbeidsgiveren på Londonbørsen og er ifølge noen beregninger den nest største private arbeidsgiveren i verden. Denne typen privat sikkerhet, som er fokusert på den tilsynelatende dagligdagse beskyttelsen av liv og verdier: sikring av arbeidsplasser, kjøpesentre og universiteter, oppfølging av alarmsystemer og videoovervåkning, risikoanalyse og risikoledelse, har blitt så integrert i vårt arbeid og vår fritid at den stort sett passerer ubemerket. Det er kanskje dette som er grunnen til at historien om denne privatiseringen av sikkerhet ikke fortelles i internasjonal politikk.

Dersom vi flytter fokus vekk fra de private militære operatørene, endres debatten om privat sikkerhet og privat voldsmakt i internasjonal politikk på mange måter. Debatten om private militære operatører har ofte dreid seg om utfordringene disse aktørerene utgjør for rådende former for autoritet, legitimitet og global styring. Vi hevder imidlertid at veksten i – og globaliseringen av – ikke-militarisert privat sikkerhet er en uatskillelig del av endringsprosessene som omformer nasjonal og global styring. Med andre ord, det er ikke nødvendigvis slik at privat sikkerhet og privat voldsmakt alltid undergraver statens makt eller truer dens makt og autoritet; snarere er spredningen av privat sikkerhet knyttet til endringer innen staten. Den private sikkerhetens makt og posisjon hviler ikke i første rekke på bajonetter, men på dens forankring i moderne styringsstrukturer og dens forbindelse til offentlige former for makt og myndighet. Disse endringsprosessene har ført til fremveksten av det vi kaller global sikkerhetskonstellasjoner: nye sikkerhetsstrukturer og sikkerhetspraksiser som på en og samme tid er både offentlige og private, globale og lokale. Innen disse konstellasjonene er statsmakten absolutt omformet, men ikke nødvendigvis svekket. I stedet er selve distinksjonene mellom det offentlige og det private, det globale og det lokale reartikulert og omarbeidet og gir opphav til nye praksiser og former for makt som ikke rent og ryddig passer innenfor nasjonalstatens geografiske grenser. Sikkerhet befinner seg med andre ord i stadig større grad «utenfor» («beyond», o.a.) staten, og dette har viktige følger for en rekke sakskomplekser, herunder den globale kapitalens virkemåte, utøvelsen av statsmakt og spørsmålet om hvem som gjøres sikre og usikre.

Den usynlige privatiseringen av sikkerhet

På verdensbasis verdsettes det kommersielle private sikkerhetsmarkedet til over 135 milliarder USD, og markedet forventes å fortsette å vokse med en årlig rate på åtte prosent i overskuelig fremtid (Securitas 2007). Et par kjappe globale snapshots synliggjør poenget: I Storbritannia er det nå nesten dobbelt så mye privat sikkerhetspersonell som det er politifolk, og mellom 1951 og 2001 økte den totale sysselsettingen i den private sikkerhetssektoren fra 66 950 til 161 013 (Mancini 2006; Jones & Newburn 2006: 41–42). I USA er forholdet mellom privat sikkerhetspersonell og offentlig politi nesten tre til en. USA er det største private sikkerhetsmarkedet i verden, med mellom 1,5 og 2 millioner privat sikkerhetspersonell (Mancini 2006; Manning 2006: 103). I Japan har sektoren vokst fra å ansette 41 146 vakter i 1972 til 459 305 i 2003, og den genererer der årlige inntekter på 30,6 milliarder USD (Yoshida & Leishman 2006: 226–227). I Russland eksploderte den formelle private sikkerhetssektoren etter at virksomheten ble legalisert i 1992: Innen ett år var det 4000 private sikkerhetsselskaper (PSS), og innen 1999 hadde tallet steget til 6775, heri ikke inkludert 4612 selskaper hvor sikkerheten ble håndtert internt i selskapene. Antallet personer som hadde våpenlisens hadde steget til 196 266, og sektoren som helhet ble anslått å overstige 850 000 ansatte (Volkov 2002). I Bulgaria er det anslått at så mange som ni prosent av alle sysselsatte menn er engasjert i private vakttjenester, med bransjens 130 000 ansatte en klar kontrast til landets 28 000 politifolk (Gounev 2006). De voksende økonomiene i Asia følger den samme trenden: I India sysselsetter den private sikkerhetssektoren rundt fem millioner mennesker, 1,3 millioner mer enn landets samlede politi og væpnede styrker. Den indiske sikkerhetssektoren har en anslått verdi på 2 milliarder USD og forventes å vokse med rundt tjuefem prosent i året. For Kinas del forventes det at antall vakter vil vokse fra 3 til 5 millioner de neste fem årene (Timmons 2009; Petrie 2008).

I de fleste latinamerikanske land er det også flere private sikkerhetsfolk enn det er offentlig ansatte polititjenestemenn. Spesielt gjelder dette for kontinentets mega-byer. I Mexico er det i overkant av 7000 PSS som sysselsetter rundt 200 000 vakter, og omtrent halvparten av disse jobber i hovedstaden, Mexico City. I Brasil anslo det føderale politiet at den private sikkerhetssektoren var verdt 4,5 milliarder USD i 1998, da den besto av ca. 1200 selskaper med om lag 400 000 registrerte vakter. En studie utført i slutten av 2001 konkluderte med at det i delstaten São Paulo var rundt 1300 lovlige selskaper som sysselsatte 330 000 vakter med 255 000 skytevåpen, og at det i tillegg var anslagsvis 5000 uregistrerte og ulovlige PSS som sysselsatte ca. 600 000 vakter (Wood & Cardia 2006). På det afrikanske kontinentet har Sør-Afrika det største private sikkerhetsmarkedet i verden målt i prosent av BNP, med nesten 5000 bedrifter som sysselsetter 307 000 vakter. I andre land er det vanskelig å oppdrive nøyaktig statistikk, men i Nigeria er det mellom 1500 og 2000 private sikkerhetsselskaper, og i Kenya sysselsetter de rundt 2000 selskapene om lag 48 000 mennesker. I Uganda er det like mange private vakter som det er politifolk, og i mange andre afrikanske land er den private sikkerhetssektoren en av få sektorer hvor sysselsettingen vokser og det er ekspansjon (Keku & Akinbade 2003; Wairagu, Kamenju & Singo 2004; for Nigeria og Sierra Leone se Abrahamsen & Williams 2005a, 2005b). Det er i denne sammenheng talende at Group4Securicor i henhold til enkelte estimater er kontinentets største private arbeidsgiver, med en samlet stab på over 106 500 mennesker fordelt på tjuefem afrikanske land.

Global styring og rekonfigurering av sikkerhet

Innen faget Internasjonal Politikk forklares fremveksten av private sikkerhetsaktører i det 20. århundret nesten uten unntak med startpunkt ved slutten av den kalde krigen (Avant 2005; Mandel 2002; Singer 2003; Mills & Stremlau 1999). Den militære nedbemanningen som fulgte med slutten på supermaktsrivaliseringen, fungerte som både en trekkraft og som en skyvekraft («push» og «pull», o.a.). På den ene siden innebar demobilisering av militært personell og overskuddsutstyr en sterk tilførsel av kapasitet, mens på den andre siden økte etterspørselen etter som rike land ble mer tilbakeholdne med å gripe inn i ustabile deler av verden og overlot tidligere kaldkrigsallierte til seg selv. Når vi utvider fokus til også å inkludere ikke-militær sikkerhet, må disse tradisjonelle forklaringene fra IP-faget, og deres fokus på forholdet mellom stater og utenrikspolitiske beslutninger suppleres med analyser av forskjellige former for styring både globalt og innen enkeltstater.

De mest overbevisende forklaringene på de bredere privatiseringsprosessene innen sikkerhetssektoren leder oppmerksomheten mot et mangfold av prosesser knyttet til det senmoderne (Johnston 2000; Shearing & Stenning 1981; Garland 2001). Selv om disse prosessene fungerer på forskjellige måter på forskjellige steder og effektene er ujevne, er de likevel helt sentrale for å forstå de bredere sosiale og politiske prosessene som privatiseringen av sikkerhet fungerer innenfor. Det er både mest åpenbart og mest grunnleggende viktig at privat sikkerhet er knyttet til den nyliberale økonomiske modellens hegemoni de siste tiårene og den nyliberale vektleggingen av privatisering og outsourcing av tidligere offentlige funksjoner og tjenester. Selv om sikkerhetssektoren i begynnelsen var mer motstandsdyktig mot privatiseringsideologien enn mange andre offentlige etater, som helse og utdanning, har denne sektoren de siste årene blitt forvandlet av nyliberale styringsformer.3 Vektlegging av budsjettdisiplin, valuta for pengene, effektivitet og en redusert rolle for staten som tjenesteyter har ført til at politiet i økende grad er nødt til å arbeide i partnerskap med andre organisasjoner for å takle kriminalitet og uorden. Konsekvensen er på den ene siden en økende fragmentering av sikkerhetstilbudet, i den forstand at sikkerhetsfunksjoner og spesifikke beslutninger er løsrevet fra sentral styring. På den andre siden har nyliberalismen blitt ledsaget av en rekke strategier for New Public Management (NPM), inkludert ulike former for revisjon og rapporteringsmekanismer som skal sikre at bestemte former for atferd innarbeides og institusjonaliseres som «best practice».

En annen viktig forutsetning for privatisering av sikkerhet, er sikkerhetens økende varekarakter («commodification», o.a.). Når det som tidligere var regnet som fellesgoder og tjenester blir varer som kan kjøpes og selges i et konkurranseutsatt marked, blir befolkningen også i økende grad sett på som forbrukere med rett til å «shoppe rundt» etter den beste kvaliteten og servicen. Sikkerhet er ikke lenger et eksklusivt produkt eller en tjeneste som staten tilbyr til alle, men i stedet noe som kan kjøpes på et marked hvor staten bare er én av mange potensielle tilbydere, og ikke nødvendigvis den mest effektive eller pålitelige. Sikkerhetens varekarakter er en viktig forutsetning for globaliseringen av private sikkerhetstjenester, ettersom den frikobler sikkerhet fra politikk og forestillinger om «det gode samfunn». Dermed blir sikkerhet en tjeneste eller et produkt som bør være fritt omsettelig i et globalt marked. Det er for eksempel sikkerhetens underliggende varekarakter som gjør det mulig for WTO å inkludere sikkerhet i GATS (General Agreement on Trade and Services).

Det senmoderne samfunnet er også et «risikosamfunn» (Beck 1992), og igjen er privat sikkerhet både årsak og virkning. Som forbrukere av sikkerhet blir vi stadig mer bevisste på vår potensielle utrygghet og sårbarhet så vel som vår makt og identitet som forbrukere. Private sikkerhetsselskaper gjør naturligvis sitt for å styrke disse prosessene, ettersom deres overlevelse og profitt i betydelig grad avhenger av samfunnets følelse av utrygghet. Som Mary Douglas (1992) har observert, er risiko et tankesett. Det er fokusert på prediksjon og beregning av muligheter for utfall, og innebærer som sådan en endring i de sosiale sikkerhetsteknologiene. I steden for å være opptatt av tidligere lovbrudd, strafferett og å fange forbrytere, er risikoens logikk, som Johnston og Shearing (2003) understreker, i hovedsak fremtidsrettet. Dette forsterker ytterligere de private sikkerhetsleverandørenes posisjon, ettersom sikkerhet først og fremst blir et spørsmål om forebygging, om å skape steder som fremmer sikkerhet, om overvåkning, risikoanalyser, profilering, romlig avgrensning osv. Sikkerhet blir med andre ord et spørsmål om å finne de riktige tekniske løsningene, og ikke et spørsmål om rettferdighet eller sosial og politisk reform. Private markedsaktører oppfattes derfor ofte både av forbrukere og beslutningstakere som mer effektive og passende redskaper.

Disse ulike endringene i styringsformer har ført til en styrking av private aktører som i kraft av sin voksende økonomiske og symbolske makt har blitt i stand til å spille fremtredende roller i produksjon og styring av sikkerhet, og som bidrar til utforming og håndheving av kollektive normer og agendaer. Gjennom disse forskjellige prosessene har former for private interesser blitt stadig sterkere innvevd i sentrale institusjoner og normer i staten så vel som innen en rekke internasjonale organisasjoner som opptrer for å fremme og forsvare globalisering og privatisering. Innenlands har kriminologer påpekt hvordan denne utviklingen innebærer at det ikke lenger er mulig å snakke om politiet i entall, men at man i stedet bør henvise til politiarbeid, i et forsøk på å understreke hvordan moderne politiarbeid er preget av et fragmentert og mangfoldig sikkerhetsfelt som involverer en rekke ulike aktører (Johnston 2000; Bayley & Shearing 2001). Senmoderne politiarbeid er derfor på grunnleggende måte pluralistisk eller hybrid politiarbeid. Denne utviklingen er et globalt fenomen, og de maktnettverkene som er involvert i pluralistisk politiarbeid visker ikke kun ut skillet mellom det offentlige og det private, men også skillet mellom det globale og det lokale. Slik sett er privatisering av sikkerhet ikke bare et spørsmål om å overføre tidligere offentlige funksjoner til private aktører; ei heller innebærer slike prosesser en automatisk erosjon av statlig makt og suverenitet. I stedet indikerer det en mer fundamental reartikulering av forholdet mellom det offentlige og det private og mellom det globale og det lokale.

Globale sikkerhetskonstellasjoner

Resultatet av alle disse endringsprosessene er fremveksten av globale sikkerhetskonstellasjoner: nye sikkerhetsstrukturer og sikkerhetspraksiser som samtidig er offentlige og private, globale og lokale.4 Innenfor disse konstellasjonene er statsmakten absolutt omdannet, men ikke nødvendigvis svekket. I stedet er disse distinksjonene reartikulert og omarbeidet, og gir opphav til nye praksiser og former for makt som ikke passer friksjonsfritt innenfor de geografiske grensene til nasjonalstaten.

I globale sikkerhetskonstellasjoner er nærværet av det globale i det lokale tydelig på mange forskjellige måter, hvilket understreker hvor viktig det er å unngå den territoriale fella når man teoretiserer global politikk.5 Det er for eksempel åpenbart at endringer i hvordan man styrer sikkerhet i det globale nord har gitt opphav til sikkerhetskonsepter og sikkerhetsteknologier med globale virkninger – enten i kraft av deres diskursive posisjon eller i kombinasjon med andre sosiale logikker (og institusjoner) som frihandel eller risikobasert kunnskap. Transnasjonale selskaper, internasjonale bistandsorganisasjoner, NGOer og turister er bare noen av bærerne av teknologier, diskurser og praksiser som uunngåelig også har lokale opphav og varianter. Tilsvarende har PSS blitt styrket av endringer i styringen av sikkerhet i avanserte liberale samfunn, og har som en konsekvens av deres ervervede kapital og kapasiteter vært i stand til å spille store og viktige roller innen sikkerhet over hele verden.

Innenfor disse konstellasjonene er det offentlige og det private, det globale og det lokale verken faste størrelser eller irrelevante; de utgjør i stedet former for kapital som aktører kan mobilisere innenfor sikkerhetsfeltet. En slik lesning griper inn i et viktig sett av debatter innen studiet av global styring, nemlig forholdet mellom tvangsmakt og fenomener som «governmentality», produktiv makt, myk makt eller «normer» i konstruktivistisk IP-litteratur (Barnett & Duvall 2005; Neumann & Sending 2007; Larner & Walters 2005). Mens typiske liberale studier av styring ofte har oversett spørsmål om makt og sikkerhet og i stedet vektlagt resultatene av kollektiv styring og spredningen av liberale normer, har mer Foucault-inspirerte tilnærminger understreket betydningen av strategier for ‘styring på avstand’ og produksjon av selvstyrte, disiplinerte og ansvarlige individer. Mens disse sistnevnte analysene har vektlagt de ulike formene for makt innenfor global styring, har de samtidig en tendens til å understreke de disiplinære og produktive maktdimensjonene på bekostning av den materielle og fysiske tvangsmakten som tradisjonelt er forbundet med moderne suverenitet. Som Mitchell Dean (2008: 133) formulerer det: «in most social and political narratives, sovereign power is being undermined, decentred, flattened, deterritorialized, pluralized, and conceptually displaced», og dermed fremstår den som «a second-order phenomenon, even as an archaism or survival of absolutist or monarchical power». Men tvangsmakten forblir sentral i den globale orden – ikke bare i den åpenbare betydningen at militærmakt fortsatt har stor innflytelse, men også i forholdet til disiplinær og produktiv makt i styringsstrukturene. For å si det med Deans (2008: 6) presise formulering: «Governing society might be about the construction and deployment of freedom, but it is also about the deployment of barbed wire and the construction of detention facilities».

Når man tar privat sikkerhet på alvor og analyserer den i detalj på konkrete steder, reiser det seg fort spørsmål om forholdet mellom obligatorisk («compulsory», o.a.) makt (den direkte, ofte tvangsmessige kapasiteten til å kontrollere andres handlinger) og produktiv makt (konstitueringen av bestemte typer aktører som er i stand til å handle effektivt innenfor et gitt sosialt domene); spørsmål som går til selve kjernen av global styring. En grunn til at kommersiell privat sikkerhet er så interessant, er nettopp det at den ikke bare er et instrument for tvang eller en enkeltstående ny-liberal teknikk for produksjon av selvstyrte, ansvarlige individer: den er begge deler, på komplekse, sammenvevde og ofte paradoksale måter. Gjennom sin varierende praksis, og forbindelsen til det offentliges symbolske og materielle makt, illustrerer privat sikkerhet med særlig tydelighet hvordan, for å følge Barnett og Duvall (2005: 44): «productive power makes some instances of compulsory power possible and legitimate, and, in turn, […] compulsory power shapes the terms of meaning that influence how actors see what is possible and desirable».

Vurdert på denne måten er PSS både et resultat av eller en effekt av «produktiv» makt, og samtidig bærere av produktiv makt på bestemte steder til bestemte tider. Deres eksistens og vekst er nær knyttet til endringer i hvordan sikkerhet styres, og deres makt skyldes i stor grad deres forankring i bredere strukturer, normer og diskurser som frihandel og eiendomsrettigheter, samt deres samarbeid med offentlige aktører og sikkerhetsaktører. Men de er også selv aktører som forsøker å skape nye måter å styre sikkerhet på gjennom deres evne til (eller forsøk på) å påvirke hvordan andre aktører innen sikkerhetsfeltet «see what is possible and desirable». Den utstrakte bruken av risikobaserte sikkerhetsteknologier er ett eksempel, med direkte og håndfaste konsekvenser for hvordan sikkerhetspraksiser konstrueres og også for hvordan «trygge» og «utrygge» områder skapes. Sikkerhetsteknologier som inkluderer alarmer, inngjerding, videoovervåkning og så videre finnes nå over hele kloden, med PSS som viktige pådrivere i produksjonen av bestemte former for aktører («subjectivities», o.a.) og ansvarliggjort sikkerhetsatferd.

Samtidig har PSS også betydelig tvangsmakt, noen ganger i kraft av deres egen kapasitet og teknologi, og noen ganger som et resultat av deres (rett nok ustabile) samarbeid med offentlige sikkerhetsaktører. Kommersielle private sikkerhetsaktører skiller seg her på viktige måter fra de nymerkantilistiske prosjektene på 1990-tallet, og det samme gjelder implikasjonene for styringen av global sikkerhet. PSS bruker som regel ikke dødelig makt, og de mangler vanligvis kapasitet til å gå inn i væpnede konflikter (men det er viktige unntak). De forblir knyttet til statens institusjoner for tvangsmakt og rettshåndhevelse, på måter som 1990-tallets leiesoldater og private militærselskaper (PMC, her PMS, o.a.) oftest ikke var. Selv i ressursenklaver (som rundt diamantproduksjon i Sierra Leone eller oljeproduksjon i Nigeria, o.a.), der sikkerhetsopplegget kan synes å ha mange likhetstrekk med PMS, har integreringen av private sikkerhetsaktører med staten og dens legitimeringsstrukturer endret dynamikken i de private aktørenes handlinger. I motsetning til PMS har kommersielle PSS generelt unngått å bli gjenstand for stor internasjonal bekymring, presseoppslag eller fordømmelse. Global kommersiell sikkerhetsvirksomhet blir vanligvis behandlet som et privat anliggende, så lenge virksomheten ikke utfordrer statens symbolske monopol på sikkerhetsområdet.6 Alternativt oppfattes PSS som et fenomen som krever forsvarlig forvaltning og regulering. Slik regulering kan i sin tur bidra til ytterligere å styrke og forankre det private innenfor det offentlige.

Disse nye strukturene har betydelig innvirkning på politisk makt. I den tredje verden kan for eksempel virkemåten til PSS, i samarbeid med og innen statens byråkratiske strukturer, bidra til å styrke den formelle statsmakten, i stedet for private nettverk utenfor av staten. Dette innebærer naturligvis ikke at privat sikkerhet vil fungere som fødselshjelper for en sentralisert, og langt mindre en demokratisk og likestilt stat. PSS kan for eksempel bidra til å styrke tvangsmakten i afrikanske stater som allerede er mer eller mindre autoritære. Hovedpoenget er allikevel at måten de private selskapene er knyttet til det offentlige på, gjennom legitime strukturer og legitime former for makt, innebærer at man ikke kan ta for gitt at kommersielle private sikkerhetsaktører fører til en svekkelse av formelle statlige institusjoner. Global privat sikkerhet er tvert imot en god illustrasjon på James Fergusons (2006: 112) observasjon angående nye former for transnasjonal makt; resultatet er ikke først og fremst at stater blir «svake» eller «sterke», men at statens evne til å gi sin myndighet romlig nedslag og å hevde sin universelle forrang endres. Hvis staten ikke bare oppfattes som en formell maktinstitusjon, men som en effekt av et bredere spekter av spredte former for makt, kan private sikkerhetsselskaper sies å hjelpe til med å produsere og legemliggjøre staten i sine innbyggeres øyne, noe som gjør staten mer ekte og håndgripelig i daglige praksiser (Mitchell 1999; Hansen & Stepputat 2001). På denne måten kan virkningen av kommersiell sikkerhet på sosial makt være mer langvarig og rotfestet enn de mer episodiske intervensjonene fra PMS på 1990-tallet, selv om virkningene både på tvangsmakt og styringsstrategier ofte er ubemerket på grunn av koblingene til legitime statsstrukturer.

Konklusjon

Som så mange andre emner innen det private sikkerhetsfeltet reiser disse spørsmålene vanskelige utfordringer, og den komplekse sammenstillingen av det globale og det lokale, det offentlige og det private i dagens sikkerhetskonstellasjoner fortjener både analytisk og politisk oppmerksomhet. Hvis dette skal skje på en seriøs og analytisk måte, må man unngå lettvint fordømmelse, lovprising av offentlig sikkerhet og abstrakt moralisering. Det er vanskelig å bedømme konsekvensene av globale sikkerhetskonstellasjoner i spesifikke situasjoner, ettersom det krever at man utfordrer mange av de analytiske kategoriene og verdivurderingene som har ligget til grunn for tradisjonelle analyser av sosialt liv. Vi må også utforske de komplekse båndene mellom privat sikkerhet og sosiale, økonomiske og politiske strukturer, og endringsdynamikker som krysser konvensjonelle analytiske, etiske og politiske grenser. Selv om den nyliberale staten kan synes å være på retrett i møte med stadig nye finansielle kriser, fortsetter den private sikkerhetssektoren å vokse, i henhold til en logikk som er trygt forankret i sosiale, individuelle og globale praksiser og diskurser. Spørsmål om sikkerhet og sikkerhetspolitikk ut over staten vil derfor trolig bare bli mer og mer viktige i årene som kommer.

Om artikkelen

Artikkelen er oversatt til norsk av Halvard Leira.

Litteratur

Abrahamsen, Rita & Michael C. Williams (2005a) «The globalisation of private security: Country report: Nigeria». Aberystwyth: University of Wales. Tilgjengelig på http://users.aber.ac.uk/rbh/privatesecurily/index.html

Abrahamsen. Rita & Michael C. Williams (2005b) «The globalisation of private security: Country report: Sierra Leone». Aberystwyth: University of Wales. Tilgjengelig på http://users.aber.ac.uk/rbh/privatesecurity/index.html

Abrahamsen, Rita & Michael C. Williams (2011) Security Beyond the State: Private Security in International Politics. Cambridge: Cambridge University Press.

Agnew, John (1994) «The territorial trap: The geographic assumptions of International Relations theory», Review of International Political Economy, 1(1): 53–80.

Avant, Deborah (2005) The Market for Force. Cambridge: Cambridge University Press.

Barnett, Michael & Raymond Duvall (2005) «Power in international politics», International Organization, 59(1).

Bayley, David & Clifford Shearing (2001) The New Structure of Policing: Description, Conceptualization, and Research Agenda. Washington DC: National Institute of Justice.

Beck, Ulrich (1992) Risk Society: Towards a New Modernity. London: Sage.

Dean, Mitchell (2008) Governing Societies (133). Maidenhead: Open University Press.

Douglas, Mary (1992) Risk and Blame. London: Routledge.

Ferguson, James (2006) Global Shadows. Africa in the Neoliberal World Order. Durham, NC: Duke University Press.

Garland, David (2001) The Culture of Control: Crime and Social Order in Contemporary Society. Oxford: Oxford University Press.

Gounev, Philip (2006) «Bulgaria’s private security industry», i Alen Brydon & Marina Caparini (red.) Private actors in security governance (109–128). Berlin: LIT Verlag.

Hansen, Thomas Blom & Finn Stepputat (red.) (2001) States of Imagination: Ethnographic Explorations of the Postcolonial State. Durham, NC: Duke University Press.

Johnston, Les (2000) Policing Britain: Risk, Security and Governance. Harlow: Longman.

Johnston, Les & Clifford Shearing (2003) Governing Security: Explorations in Policing and Justice. London: Routledge.

Jones, Trevor & Tim Newburn (2006) «The United Kingdom», i Trevor Jones & Tim Newburn (red.) Plural policing: A comparative perspective (41–42). London: Routledge.

Keku, Patrick & Tunde Akinbade (2003) Industrial Security in Nigeria. Lagos: AuthorHouse.

Larner, Wendy & William Walters (red.) (2005) Global Governmentality. London: Routledge.

Leishman, Frank, Barry Loveday & Stephen P. Savage (red.) (2000) Core Issues in Policing. Harlow: Longman.

Mancini, Francesco (2006) In Good Company: The Role of Business in Security Sector Reform. London: Demos.

Mandel, Peter (2002) Armies Without States: The Privatization of Security. Boulder, CO: Lynne Rienner.

Manning, Peter K. (2006) «The United States of America», i Trevor Jones & Tim Newburn (red.) Plural Policing (103). London: Routledge.

Mills, Greg & John Stremlau (red.) (1999) The Privatisation of Security in Africa. Johannesburg: The South African Institute of International Affairs.

Mitchell, Timothy (1999) «Society, economy and the state effect», i G. Steinmetz (red.) State/Culture: State formation after the cultural turn (76–97). Ithaca, New York og London: Cornell University Press.

Neumann, Iver B. & Ole Jacob Sending (2007) «The ‘international’ as governmentality», Millennium: Journal of International Studies, 35(3): 677–701.

Petrie, Ann (2008) «Top security», Business Voice, april: 34–38.

Sassen, Saskia (2006) Territory, Authority, Rights: From Medieval to Global Assemblage. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Securitas (2007) Annual Report 2007. Tilgjengelig på www.securitas.com

Shearing, Clifford & Phillip C. Stenning (1981) «Modern Private Security: Its Growth and Implications», i Michael Tonry & Norval Morrris (red.) Crime and Justice: An Annual Review of Research (193–245). Chicago, Ill.: University of Chicago Press.

Singer, Peter W. (2003) Corporate Warriors: The Rise of the Privatized Military. Itacha, NY: Cornell University Press.

Timmons, Heather (2009) «Security guards become front line in India», New York Times, 3. mars.

Volkov, Vadim (2002) Violent entrepreneurs: The use of force in the making of Russian capitalism. Ithaca: Cornell University Press.

Wairagu, Francis, Jan Kamenju & Mwachofi Singo (2004) Private Security in Kenya. Nairobi: Security Research and Information Centre [SRIC].

Wood, Jennifer & Nancy Cardia (2006) «Brazil», i Trevor Jones & Tim Newburn (red.) Plural Policing (139–68). London: Routledge.

Yoshida, Naoko & Frank Leishman (2006) «Japan», i Trevor Jones & Tim Newburn (red.) Plural Policing (226–27). London: Routledge.