Kontakten mellom Brasil og Norge begynte for over 150 år siden, da portugisiske handelsmenn importerte klippfisk ferdig tørket og saltet fra Norge til Brasil. I dag er norsk bacalao et begrep, og en populær jule- og påskerett. Norsk bacalao har en markedsandel på over 90 prosent i Brasil, og en omsetning i 2010 på rundt 1,3 milliarder kroner. Så, i 1854, sendte Berent Friele i Bergen hjem den første kaffelasten direkte fra Brasil. Dermed var samhandelen mellom de to landene i gang. Brasil er i dag Norges viktigste handelspartner i Sør-Amerika, mens Norge er Brasils viktigste partner i Norden.

Den gode samhandelen mellom landene kan ha gjort sitt til at Brasil var raskt ute og anerkjente Norges uavhengighet i 1905, mens diplomatiske forbindelser mellom landene ble opprettet høsten samme år. I 1911 ble Norges første representasjon opprettet i Rio de Janeiro, Brasils daværende hovedstad. Den norske ambassaden flyttet så til hovedstaden Brasilia i 1972.

Under president Luiz Inacio Lula da Silva (2003–2011) har de politiske og økonomiske relasjonene mellom landene styrket seg ytterligere, og i dag er Brasil ett av de viktigste markedene for norske offshoreselskaper. I tillegg har landene inngått et forpliktende miljøsamarbeid, og de har inngått i en Sosial Dialog, et samarbeid mellom LO og NHO og deres søsterorganisasjoner i Brasil samt deltagelse fra de to landenes regjeringer. For ytterligere å understreke det nære forholdet mellom landene besøkte nærings- og handelsminister Trond Giske landet i februar, og da i spissen for en delegasjon på over 120 norske næringslivsrepresentanter.

I løpet av våren drar også utenriksminister Jonas Gahr Støre, miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og oljeminister Terje Riis-Johansen alle på offisielle besøk til Brasil.

Teppefall for legenden

På årets første dag i 2011 ble lyset slukket, og teppet gikk ned for den mest populære presidenten i Brasils historie noensinne, Luiz Inacio Lula da Silva, eller kort og godt Lula på folkemunne. Etter åtte år som president og med en oppslutning på over 80 prosent, overlot han presidentbanneret til Dilma Rousseff, Brasils første kvinnelige president, og den 36. i rekken.

Den tidligere fagforeningslederen Luiz Inacio Lula da Silva, som også var med på å etablere sosialistpartiet PT i 1980, går nå over i landets politiske historie. Hva han nå skal gjøre, det vet bare Lula selv. Han er et politisk dyr, og mange tror han ønsker å gjøre comeback ved presidentvalget om fire år. Men det vil bare skje, ifølge ham selv, om president Rousseff skulle feile totalt, noe ingen tror vil hende. Hva med en jobb innen FN eller andre internasjonale organisasjoner? Lite tenkelig, til det er Lulas arbeidsstil for uortodoks – en stil som går i sambalandet Brasil, men ikke i stive internasjonale organisasjoner. Det Lula brenner aller mest for er kampen mot fattigdom, sult og HIV/AIDS. Mye tyder på at det er her han vil bruke kreftene og sin erfaring, nasjonalt som internasjonalt.

Etter åtte år ved roret kan ekspresident Lula vise til en jevn økonomisk vekst, en inflasjon innenfor rammen av fire–seks prosent, og en rekordlav arbeidsledighet på rundt seks prosent (februar 2011). I dag er Brasils verdens åttende største økonomi, og vil bli den femte største innen 2020 hvis alle prognosene holder stikk.

Det brasilianere kan takke Lula aller mest for er at han aldri lot seg presse av sitt eget venstreparti PT, som ønsket en mer ekspansiv finanspolitikk og mer fart på seddelpressen. Lula derimot, fortsatte den økonomiske politikken som daværende finansminister Fernando Henrique Cardoso startet i 1993, Plano Real, og som gjorde slutt på den ekstreme inflasjonen.

Lula har gjennom det vellykkede sosiale programmet Bolsa Familia, som gir økonomisk støtte til mellom 50–60 millioner mennesker, dratt nærmere 30 millioner brasilianere ut av fattigdommen og inn i middelklassen. Brasils fattige er blitt litt rikere, mens Brasils rike litt fattigere. Ikke mye, men dog en utvikling i riktig retning.

Lula har satt Brasil på verdenskartet, og landet regnes nå som en politisk og økonomisk stormakt – det være seg gjennom møter i G-20 og Verdens handelsorganisasjon (WTO), landet har FN-soldater på Haiti, og Lulas internasjonale mål har hele tiden vært å sikre Brasil en fast plass i FNs sikkerhetsråd. Han har lagt vekt på sør–sør-arbeidet, med land i Afrika, Asia og Midtøsten, og han har styrket samarbeidet med landene i Sør-Amerika. Ifølge Lula har Brasil et historisk ansvar overfor Afrika, siden Brasil var det landet som importerte flest slaver fra kontinentet på 1800-tallet. I dag har Brasil ambassader i 35 afrikanske land, bare slått av Kina.

Ingen annen politiker kan begeistre folk som Lula, ingen kan skape en slik entusiasme som han, og ingen elsker rampelyset som Lula. Mange fryktet derfor at han skulle gå i samme populistiske felle som kollegene Evo Morales i Bolivia, Hugo Chávez i Venezuela og Rafael Correa i Ecuador, som alle har endret grunnloven for å kunne la seg velge til en tredje periode. Muligens ønsket Lula det innerst inne; enkelte ganger skinte det også gjennom, men når han fikk spørsmålet var han alltid klar på at man ikke lekte med demokratiet.

Under Lulas åtte år har det politiske systemet i Brasil blitt mer korrupt enn tidligere, mener en del kommentatorer. Det som er sikkert er at media har avslørt flere korrupsjonssaker enn tidligere hvor politikere er tatt med buksa nede. Brasilianske medier har de siste årene satt fokus på korrupsjon, og de er samtidig mer uredde enn tidligere. Men også det føderale politiet har gjennomført en rekke razziaer mot politikere, embetsmenn, dommere og forretningsmenn. I mai 2005 avslørte tidsskriftet Veja omfattende korrupsjon innen partiet PT om kjøp av politisk støtte i Kongressen, ja, at det fantes egen korrupsjonskasse som inneholdt et par hundre millioner kroner. Lulas høyre hånd, Jose Dirceu, ble fradømt retten til å drive politikk frem til 2015. Det var så ille at Lula måtte ut i pressen og si at han følte seg dolket i ryggen, og populariteten hans var på et lavmål med 30 prosent i 2006. Men Lula kom igjennom stormen som han alltid har gjort det, og ingen klarte å nagle ham fast.

En stygg, kanskje den styggeste skamplett på hans politiske rulleblad, var sviket mot de politiske fangene på Cuba og spørsmålet om å respektere menneskerettighetene. Da spesielt mot Orlando Zapata Tamoyo, som sultestreiket og døde for ytringsfriheten i februar 2010, seks timer før Lula ankom Havanna. Lula skulle besøke sine ideologiske kamerater, brødrene Castro, men han nektet å møte dissidenter. Lulas kommentar var som et piskeslag for alle som forsvarer menneskerettighetene: «Tenk om alle bandittene som er fengslet i São Paulo skulle sultestreike for å bli satt på frifot», sa Lula, og høstet storm.

Dilmas utfordringer

President Dilma Rousseff arver mye bra, men også mye dårlig fra sin mentor. De neste fire årene vil vise om hun klarer å vokse ut av Lulas skygge og sette sitt eget stempel på Brasils utvikling. Hennes hovedutfordring blir å rykke ni millioner brasilianere – noe som representerer fem prosent av befolkningen – ut av den ekstreme fattigdommen,. Hun skal forbedre utdanningssystemet, som er elendig, og hun skal gå løs på landets infrastruktur. I løpet av de neste årene skal landet investere 3000 milliarder kroner i bygging av jernbaner, kraftverk, veier, havner, flyplasser, kjernekraftverk og T-baner. I tillegg kommer investeringene i forbindelse med VM i fotball i 2014 på 500 milliarder kroner, og til OL i Rio de Janeiro i 2016 på 104 milliarder kroner.

President Rousseff har allerede innført en ny og strengere lederstil, og hun forlanger målbare resultater av sine 35 statsråder. Hennes motto er: mer for mindre. Hver statsråd skal jobbe knallhardt for å oppfylle visse realistiske mål, men uten at de får mer penger å rutte med. Snarere tvert imot. En av president Rousseffs største utfordringer i 2011 blir å kutte i de offentlige utgiftene, få ned inflasjonen fra 5,9 til 5 prosent og samtidig øke eksporten av brasilianske varer og tjenester. Et problem for den brasilianske eksportindustrien er den sterke brasilianske valutaen, real, i forhold til både dollar og euro. Brasils finansminister Guido Mantega kaller det en valutakrig, og han anklager både USA og Kina for å holde en kunstig lav vekslingskurs.

Dette er forhold Brasil vil ta opp på det neste G-20 møtet, og med USAs president Barack Obama når han kommer på offisielt statsbesøk til Brasil i slutten av mars. I tillegg skal president Rousseff besøke Kina i april, og her vil hun øve press på sitt kinesiske vertskap. Brasil ønsker kompensasjon i form av bilaterale forhandlinger for å få redusert avgifter på visse brasilianske varer. Brasil har satt ned en egen interdepartemental gruppe som arbeider mot Kina og som fortløpende skal vurdere brasilianske tiltak. Kina er blitt Brasils viktigste handelspartner, og i 2010 eksporterte Brasil varer for 190 milliarder kroner mens Kina eksporterte for 153 milliarder kroner. Det er som en kilde i det brasilianske utenriksdepartementet sier det: – Brasil er ikke avhengig av Kina. Det er Kina som er avhengig av Brasil.

På det utenrikspolitiske området vil president Rousseff være mindre fysisk synlig enn Lula, som elsket å reise og knytte forbindelser. I motsetning til Lula er president Dilma Rousseff krystallklar på at menneskerettighetene er universelle og skal støttes, og at partipolitikk ikke skal spille inn. Det er ventet at hun vil styrke samarbeidet med landene i Sør-Amerika og bedre forholdet til USA, som ble lettere frynset etter at daværende president Lula støttet Irans atomambisjoner og i tillegg blandet seg inn i fredsforhandlingene i Midtøsten. President Rousseff har allerede vært på sin første utenlandstur, og helt symbolsk gikk den til nabolandet Argentina hvor de to presidentene samtidig skrev historie. For første gang møttes to kvinnelige presidenter, og det i to land hvor macho-kulturen lever i beste velgående. Presidentene Dilma Rousseff og Cristina Kirchner undertegnet 15 avtaler som skal styrke og bedre forholdet mellom landene, noe som har vært anstrengt de siste par årene.

Nordmenn i Brasil

I dag er det nesten umulig å vandre langs Rios berømte strender Copacabana og Ipanema uten å høre eller se nordmenn – det være seg turister, studenter eller ekspats som er utstasjonert for norske selskaper, i særdeleshet Statoil, som er operatør for oljefeltet Peregrino. I Rio bor over 500 nordmenn, og mer enn 110 norske selskaper er registrert eller har kontorer i byen. Men også i São Paulo, finanshovedstaden, er norske selskaper representert, her som i andre store brasilianske byer.

Men den aller første nordmann som satte sin fot i Brasil var maleren Jacob Jensen, som ifølge sin biografi tjenestegjorde som soldat i den hollandske armen som okkuperte det nordlige Brasil på 1630-tallet. Her var han noen år, før han vendte tilbake til København.

Så i januar 1851 kom de første norske emigrantene, nærmest ved et uhell, til Rio de Janeiro. Ombord på skuta «Sophie» var det omlag 200 trøndere som skulle til California for å søke lykken som gullgravere. Uheldigvis fant kapteinen ut at skuta ikke lenger var sjødyktig og at de ikke kunne fortsatte reisen. Dermed ble nordmennene gående og slenge i Rio før et tysk skip tok dem med til sørlige Brasil, Santa Catarina, hvor det fantes tyske, sveitiske og franske innvandrere. Sammen med de andre europeiske innvandrere grunnla de byen Joinville, som i dag er på størrelse med Oslo.

Det har derimot aldri vært mange nordmenn i Brasil, og bare de færreste som slo seg ned på 1900-tallet lyktes særlig bra. De fleste dro hjem eller fortsatte til Argentina eller USA. De mest kjente nordmennene i Brasil i dag er prinsesse Ragnhild og ektemannen Erling Lorentzen, som har bodd i Rio siden 1953.

Ønsker norske selskaper

Det var president Getulio Vargas som i 1953 etablerte det statlige oljeselskapet Petrobras, med hovedsete i landets daværende hovedstad Rio de Janeiro. Utenfor kysten av Brasil var det oppdaget olje, og for presidenten var det viktig at oljen kom på brasilianske hender og under brasiliansk forvaltning. Petrobras fikk enerett på sokkelen, og først i 1997 liberaliserte daværende president Fernando Henrique Cardoso sokkelen og slapp inn utenlandske selskaper som kunne bidra med kapital og teknisk know-how.

Da så Petrobras i 2005 kunne påvise megastore oljefelt, de såkalte presaltfeltene, var norske maritime selskaper raskt ute for å sikre seg kontrakter. Hittil er det gjort 13 gigantfunn, men det er bare feltene Tupi og Iara som offisielt har fått kvantifisert reservene til henholdsvis fem–åtte milliarder fat og tre–fire milliarder fat oljeekvivalenter. Presaltfeltene ligger 300 km fra kysten, og de strekker seg 800 km i lengde og 200 km i bredde. Geologer mener feltene kan romme så mye som 50–80 milliarder fat oljeekvivalenter.

Det er enorme tekniske og logistiske utfordringer det statlige brasilianske oljeselskapet Petrobras står overfor når selskapet skal bygge ut de nye oljefeltene. For det første befinner feltene seg på over 2000 meters havdyp. Fra havbunnen må man så bore seg gjennom 900 meter med bergarter, deretter venter et 2000 meter tykt og seigt saltlag før man kommer ned i presaltområdene på 5000–7000 meters dybde hvor oljen befinner seg.

Det er jakten på kontrakter til disse feltene som nå får norske selskaper til å rette blikket mot Brasil. Frem til 2020 skal det brasilianske statsoljeselskapet investere 900 milliarder kroner på sokkelen. Det skal bygges 97 plattformer og 510 offshorefartøy, og 17 nye verft skal bygges. Og mer kan komme, etter hvert som stadig flere felt skal bygges ut.

Nærings- og handelsminister Trond Giske er ikke i tvil om at norske selskaper kommer til å hanke inn kontrakter med Petrobas i årene som kommer, eller som han sier til meg:

Vi skal huske på at vår velferd er svært avhengig av olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel. Vi vet at den er på hell, og at det derfor blir viktig for norske selskaper å posisjonere seg i andre markeder, som i Brasil. Norske selskaper er kompetente, de har erfaringer fra Nordsjøen og fra andre internasjonale markeder. Det spesielle med Brasil er de nye gigantfunnene på ultradypt vann og det faktum at Petrobas skal investere 1200 milliarder kroner over de neste fem årene.

Direktør Jose Sergio Gabrielli i Petrobras, som jeg treffer i selskapets hovedkvarter i sentrum av Rio, gjør det klart at kontraktene som inngås skal ha 65 prosent nasjonalt innhold:

Det betyr at et utenlandsk selskap må gjøre det meste i Brasil, eller bruke brasiliansk arbeidskraft i utlandet. Brasil har nå en enestående sjanse til å bygge opp kompetanse og en bærekraftig oljeindustri. Slik Norge gjorde det på 1970-tallet.

Petrobas er ikke bare Latin-Amerikas største selskap med en markedsverdi på 237 milliarder dollar, men Petrobas er en stat i staten i Brasil, og selskapets president Gabrielli er en av landets mektigste personer. Han legger ikke skjul på at norske selskaper, og norsk oljepolitikk i særdeleshet, er noe han og ledelsen i Petrobras har stor respekt for: «Norske selskaper har teknisk kompetanse, de har erfaringer fra Nordsjøen, og de er internasjonale av legning. Det er bare å se her i Rio, hvor nesten alle de store norske selskapene har kontorer og hvor de omtrent daglig har kontakt med Petrobras», forteller direktør Jose Sergio Gabrielli, som ikke legger skjul på sin beundring for Statoil.

Brasil ser til Norge når landet nå er i ferd med å organisere sin oljevirksomhet. Norske embetsfolk, politikere og fagfolk innen oljeindustrien har alle vært i Brasil og fortalt om den norske oljemodellen, om oljedirektoratet, om oljefondet og om Petoro, som forvalter statens olje- og gassreserver. Brasil har etter norsk mønster organisert sitt eget oljedirektorat, ANP. Landet skal etablere et sosialt oljefond hvor oljeinntektene skal gå til skole og utdanning, og det skal etableres et nytt statlig selskap, Petrosal, etter modell av Petoro.

Om Norge er viktig for Petrobras, blir Brasil stadig viktigere for norske offshoreselskaper. Siden 2007 har norske oljerelaterte selskaper skaffet seg kontrakter for over 80 milliarder kroner, noe som gjør Brasil til det nest viktigste internasjonale markedet for norske offshoreselskaper etter Mexicogolfen. Og norsk shipping er i vinden som aldri før. I 2010 hanket ti norske redere inn 13 milliarder kroner med Petrobras. Ikke bare dét: 26 prosent av samtlige offshorefartøyer på brasiliansk sokkel er norske, og i 2010 gjorde den norske handelsflåten 1500 havneanløp i Brasil.

Ulik forretningskultur

Den tidligere direktør i Norsk Hydro Brasil, Harald Martinsen – som bodde i Brasil i perioden 2000–2005 og 2008–2009, mener det er betydelige forskjeller mellom de to landenes kultur på det forretningsmessige området:

Det er fundamentale forskjeller mellom et lite land i nord med en særdeles liten befolkning og et stort land i sør med ditto befolkning. Ettersom Brasil nå er i ferd med å bli en økonomisk stormakt, med betydelig innflytelse på arenaer som WTO og klimaforhandlingene, kan disse forskjellene bli enda mer merkbare. Det vi har felles er råvarebaserte økonomier med stort fokus på eksport.

Han ser store forretningsmessige ulikheter i måten å angripe store og komplekse problemstillinger:

Norge er en typisk eksponent for det vi kan kalle en tysk modell, med stor vekt på planlegging og analyser før en går i gang med selve utviklingen. Brasil er mer preget av sitt latinske lynne, med større grad av risikovillighet, mindre detaljert planlegging og en vilje til å gripe raskt inn med korrektive tiltak om dette skulle være nødvendig.

Amazonas og miljøsamarbeid

Det politiske gjennombruddet kom med miljøminister Erik Solheims første reise til Sør-Amerika i 2006, da han besøkte Brasil, Bolivia og Peru. Han var selvsagt ikke den første norske politiker som besøkte Brasil, langt ifra, men han var den første som var genuint interessert og som ønsket å gå inn i et miljøsamarbeid med Brasil – et forpliktende sådant. Norge ville støtte det nyopprettede Amazonasfondet som daværende miljøminister Marina Silva planla. Siden fulgte flere turer, og i september 2008 overrakte statsminister Jens Stoltenberg daværende president Lula en sjekk på 100 millioner dollar, øremerket Amazonasfondet. Og den norske statsministeren sa noen bevingede ord:

Norge må redusere sine egne utslipp, men vi må også bidra til reduksjoner av klimagassutslipp andre steder i verden. Brasils arbeid mot avskoging er derfor særdeles viktig dersom vi skal lykkes med arbeidet mot global oppvarming. Jeg er imponert over president Lulas initiativ for å stoppe avskogingen, og jeg er glad for at Norge kan støtte dette viktige arbeidet.

Norge var det første landet som bidro til fondet, som har som hovedmål å få redusert avskogingen og dermed redusert CO2-utslipp. Norge har siden 2009 årlig investert rundt 700 millioner kroner, og målet er en milliard dollar innen 2015.

Norge og Brasil har på mange måter sammenfallende interesser overfor miljøsamarbeidet, og investeringene i Amazonas. Begge har de en ren energimiks basert på vannkraft, men sliter med store CO2-utslipp: Brasil som følge av avskoging og Norge med produksjon av olje. For Brasil kan det være strategisk riktig å inngå et samarbeid med Norge, som er en liten nasjon, men med stor innflytelse i internasjonale institusjoner. Brasil betrakter Norge som en støttespiller og ikke en trussel mot landets suverenitet over Amazonas. En frykt brasilianerne har, spesielt overfor USA, som mer enn én gang har ymtet frempå om at Amazonas bør være et internasjonalisert område. Da kan det være godt å ha en venn i det nordlige Europa som verken har imperialistiske ambisjoner eller setter spørsmålstegn med Brasils suverenitet over Amazonas.

Den store Dialogen

I september 2003 gjennomførte Kongen og Dronningen ett av tidenes største statsbesøk nettopp til Brasil, og en del av det offisielle programmet var en rundbordskonferanse i Rio de Janeiro mellom topper i brasiliansk og norsk næringsliv om sosiale forhold i arbeidslivet, CSR. Bakgrunnen for det norske initiativet om en sosial dialog går tilbake til det lange og tette samarbeidet mellom de tre tunge partene i arbeidslivet: LO, NHO og regjeringen. Et samarbeid Norge er stolt over, og hvor det i mange kretser er et ønske om å dele disse erfaringene med andre land, særlig land der vi har et bredt samarbeid innenfor økonomiske, industrielle og sosiale områder. Det avgjørende grunnlaget ble lagt av statsråd Erik Solheim, som utfordret partene i norsk arbeidsliv etter et besøk i 2007. UD tok deretter et initiativ, og fikk umiddelbart med seg LO og NHO på å etablere et eget prosjekt for Brasil med navnet Sosial Dialog.

President Lulas engasjement og interesse for den sosialdemokratiske modellen var sammen med LO og NHOs gode nettverk i Brasil nødvendige forutsetninger for å få prosjektet i gang. LO har et nært samarbeid med sin søsterorganisasjon CUT, mens NHO samarbeider med sin søsterorganisasjon CNI. Den første offisielle samlingen fant sted i Brasilia i september 2009, med oppfølging i Oslo i mai 2010.

Tidligere direktør i Norsk Hydro Brasil, Harald Martinsen, er engasjert for å lede NHOs engasjement i prosjektet. Regjeringsskiftet i Brasil er for tiden en av utfordringene:

– Partene er enige om en ny samling i hovedstaden Brasilia i mai. For øyeblikket jobbes det med å finne en ny forankring på brasiliansk side etter regjeringsskiftet. Det er fortsatt uklart om brasilianere som deltok tidligere vil fortsette i sine jobber under den nye administrasjonen.

– Hva må til for at prosjektet skal kunne betegnes som vellykket?

– Prosjektet må ses i lys av regjeringens ønske om å spre kunnskap internasjonalt om den nordiske modellen. Prosjektet må karakteriseres som vellykket når man har lykkes med å etablere en permanent dialog mellom partene både i brasiliansk arbeidsliv og mellom de samme partene i de to landene.

Til Brasil

Nordmenn flest forbinder Brasil med fotball, karneval og lekre strender – og med rette. Stadig flere nordmenn legger sine ferier til landet. Noen ønsker seg strendene, mens andre vil oppleve Amazonas’ regnskog. Selv om Brasil har det meste, er turistnæringen dårlig utbygget. I 2011 er det ventet rundt seks millioner turister, men bare 30 prosent er utlendinger, og resten er ferierende brasilianere.

Brasilianere flest kjenner ikke til Norge, til det er landet for lite og ligger for langt borte. Det brasilianere flest forbinder med Noruega er bacalao og det faktum at Brasil aldri har slått Norge i fotball. Og det er ikke dårlig, tatt i betraktning Brasils fem VM og ambisjonene om å vinne det sjette på hjemmebane i 2014. Nei, Norge er ikke særlig kjent.

Men kong Harald gjorde landet berømt da han i et intervju på den største tv-kanalen Globo, like før det offisielle kongebesøket i 2003, fikk følgende spørsmål: «Finnes det overhodet ikke problemer i Norge?» Etter en kort betenkningstid, bare et par sekunder, svarte Kongen følgende: «Jo, vi har for mye penger, som vi må investere i fond i utlandet.» Dagen etter intervjuet var det ekstra stor pågang av brasilianere på det norske generalkonsulatet i Rio som alle ville til Norge.

I dag finnes det rundt 3000 brasilianere i Norge, men det skyldes neppe Kongens intervju på tv-stasjonen Globo.