Gjennom to tildelinger av Nobels fredspris, til Wangari Maathai i 2004 og til IPCC og Al Gore i 2007, har Den Norske Nobelkomite satt fokus på klimaendring og miljø. Prisene kan dels forstås i lys av at komiteen anvender et stadig videre fredsbegrep. Men samtidig hevder komiteen og dens talsmenn at det er en nær sammenheng mellom miljø, klimaendringer og væpnet konflikt, noe som kan gjøre prisene relevante ut fra en mer tradisjonell oppfatning av fred. Både Nobelkomiteens tidligere leder Ole D. Mjøs, sekretær Geir Lundestad og prisvinner Barack Obama, har med stor sikkerhet slått fast at det er en sammenheng mellom klimaendring, miljøforringelse og konflikt.

Med utgangspunkt i eksisterende forskning stiller denne artikkelen seg kritisk til Nobelkomiteens begrunnelse for å utvide fredsprisens virkeområde til å omfatte miljø- og klimaspørsmål. Det kan reises tvil om hvor mye utvidelse fredsbegrepet tåler før det blir helt utvannet. Men det finnes heller ikke noe sterkt faglig grunnlag for å hevde at miljøforringelse og ressursknapphet skaper konflikt, slik prisen til Maathai kan antyde. Den samme tankegangen ligger til grunn for prisen til IPCC og Al Gore, men her er argumentet fra Nobelkomiteen klarere og mer allmenngyldig og potensialet for spekulasjon om framtidig ressursknapphet og folkevandring nødvendigvis betydelig større. Vi kan ikke avvise muligheten for at dramatiske klimaendringer i framtiden kan ha andre konsekvenser enn dem vi kjenner til nå. Vi kan heller ikke utelukke at ressursknapphet og klimaendringer kan bidra til mindre, lokale konflikter mellom grupper. Men det er svært lite støtte i den empiriske litteraturen for påstanden om at miljøfaktorer i dag spiller en betydelig rolle i konfliktbildet eller at det vil gjøre det i nær framtid. Slik sett har Nobelkomiteens ønske om å sette fokus på miljøsaken et svakt fundament i eksisterende forskning.

Dette står i sterk kontrast til de mange påstander fra politikere og organisasjoner som, formodentlig i en god saks tjeneste, betydelig overdriver risikoen for miljø- og klimakriger. Vi ser to hovedproblemer ved at slike påstander ikke imøtegås. For det første er det lite hensiktsmessig å prioritere tiltak for klimatilpasning som tar utgangspunkt i feilaktige oppfatninger om årsaksforhold mellom klimaendringer og samfunnsmessige konsekvenser. For det andre vil det svekke det internasjonale samfunnets evne til konfliktforebygging og -håndtering dersom oppmerksomheten ledes bort fra andre og viktigere årsaker til konflikt. I dette ligger også at statsledere med blod på hendene, som i Sudan, kan peke på klimaendringer for å flytte oppmerksomheten bort fra sin egen rolle (Salehyan, 2008).

Treplanting og fred

Tildelingen av fredsprisen til den kenyanske miljøvernaktivisten Wangari Maathai i 2004 kom overraskende på mange. Maathai har vært en pionér i arbeidet for demokrati og menneskerettigheter i Kenya, og hun har kjempet for kvinners rettigheter. Dette er forhold som i seg selv kanskje kunne forsvart en tildeling. Men det var hennes rolle som miljøvernaktivist i Green Belt Movement som ble spesielt framhevet.

Tildelingen kunne tolkes på to forskjellige måter. Den kunne forstås slik at komiteen mener at fred kan defineres som fravær av alle faktorer som utgjør en trussel mot menneskers liv og helse, og ikke bare fravær av krig. Komiteens leder framhevet i sin tale ved overrekkelsen av prisen at ‘[k]omiteen har [...] operert med eit vidt fredsomgrep’.1 Alternativt kunne den forstås som at komiteen ønsket å framheve sammenhengen mellom miljøødeleggelse og krig.

Nobelkomiteens redegjørelse var svært vag når det gjaldt å begrunne nøyaktig hvorfor Maathai fikk prisen. I begrunnelsen står det at ‘fred på jorda avheng av at vi maktar å tryggja livsmiljøet’. Videre heter det at ‘vi er alle vitne til korleis avskoging og skogsdød fører til ørkenspreiing i Afrika og trugar mange område rundt om i verda – også i Europa. Vern om skog mot ørkenspreiing er ei vesentleg sak i strevet for å styrkja livsmiljøet på vår felles jord’. Her var komiteen antakelig ikke oppdatert på hva forskningen har å si om ørkenspredning – eller snarere mangelen på videre ørkenspredning i Afrika i de senere år (Benjaminsen 2008, 2009). Utsagnet tyder på at komiteen tenkte i retning av et utvidet sikkerhetsbegrep, med vektlegging av ‘menneskelig sikkerhet’. Men dersom sikkerhetsbegrepet utvides så sterkt at det omfatter alle gode saker, kan det lett bli uten klart innhold. Fattigdom, epidemier og naturkatastrofer kan også true liv og helse. Kvalifiserer bekjempelse av disse også til fredsprisen? I så fall ville tildelingen ha representert en radikal utvidelse av fredsprisens innhold, uten at komiteen hadde formulert hvor grensene skulle gå.2

Mye tyder imidlertid på at Nobelkomiteen ga Maathai prisen ut fra en overbevisning om at knapphet på fornybare naturressurser er en viktig årsak til krig. Redegjørelsen fra komiteen berører ikke dette temaet direkte. Maathai selv synes imidlertid å ha oppfattet tildelingen slik. Ifølge Aftenposten 9. oktober 2004 skal hun ha sagt at ‘[m]ange av krigene i Afrika utkjempes om naturressurser, så arbeidet for å sikre at naturen ikke ødelegges, er en måte å hindre at det oppstår konflikter’ (Aftenposten 2004a). En leder i Dagbladet samme dag fulgte opp temaet: ‘Med treplantingen forhindres jorderosjon, mat og ressurser sikres, ørkenspredningen stanses – noe som både på lang og kort sikt demper mulighetene for krig, eller om man vil: styrker freden’. Journalisten Arne Foss konkluderte i samme avis om fredsprisvinneren at ‘[h]un minnet oss om at jorda er rund. Og at alle kriger egentlig handler om kontroll av knappe ressurser.’ Og han fortsatte: ‘Mangelen på drikkevann kan utløse en krig, kanskje også bruk av atomvåpen. Rettferdig fordeling av knappe ressurser kan hindre krig, er det noen tvil om det?’ Også daværende statssekretær i UD, Vidar Helgesen, trakk fram sammenhengen mellom ressursknapphet og krig (Aftenposten 2004b).

Spekulasjoner om ‘vannkriger’ med atomvåpen og andre apokalyptiske framtidsscenarier er imidlertid ikke særlig solid fundert. Dersom knapphet på ressurser som ferskvann, matjord eller skog forårsaker krig, skulle en vente at land med ressursknapphet oftere er utsatt for krig enn land med overflod. Men forskningen gir liten støtte til en slik antagelse. Noen statistiske studier gir en begrenset støtte til teorien om en sammenheng mellom ressursknapphet og mindre væpnede konflikter (Raleigh og Urdal 2007; Urdal 2008), men andre ikke finner noen støtte for denne oppfatningen (Esty m.fl. 1998; Hendrix og Glaser 2007; Theisen 2008; Urdal 2005). Enkelte kvalitative studier har knyttet miljøfaktorer til interne væp-nede konflikter (Homer-Dixon og Blitt 1998; Kahl 2006), men det finnes også en rekke case-studier som avviser en slik sammenheng (Benjaminsen 2008; Peluso og Watts 2001; Witsenburg og Adano 2009). Under enhver omstendighet overskygges denne sammenhengen av faktorer som fattigdom, politisk ustabilitet og et urolig nabolag. Det er mye vi ennå ikke vet om sammenhengene mellom miljø og konflikt, men de mest dramatiske påstandene kan vi avvise med forholdsvis stor sikkerhet.

Mangel på ferskvann er blitt framholdt som en spesielt viktig konfliktfaktor. FNs forrige generalsekretær er bare en av mange framtredende personer som i begynnelsen av 1990-årene hevdet at den neste store krigen verden står overfor, vil være en krig om vannet. I mellomtiden har vi hatt kriger av en viss størrelse i Afghanistan, Kongo, Irak, Somalia, mellom Eritrea og Etiopia, i Sudan, Sri Lanka, Tsjetsjenia, det tidligere Jugoslavia og enkelte andre steder uten at det er knappe vannresurser som har stått i fokus. Mangel på rent ferskvann utgjør riktignok et av verdens store helseproblemer og begrenser mulighetene for økonomisk utvikling i mange deler av verden. Men ‘krig om vannet’ er ikke dette, med mindre vi foretar en radikal omdefinering av begrepene krig og fred. Land som må dele ferskvannsressurser – for eksempel ved at en elv renner fra en stat inn i en annen – opplever noe oftere militariserte situasjoner, men med relativt lite vold (Gleditsch 2001). Samtidig ser det ut til at slike stater også samarbeider mer. Det finnes mange internasjonale avtaler om regulering av vannressurser, men få konkrete eksempler på at vannkonflikter har ført til alvorligere former for voldsanvendelse.

Knapphet på dyrkbar jord er et annet ressursspørsmål som gjerne koples til krig, og da særlig til borgerkrig. Befolkningsvekst, avskoging, jorderosjon og migrasjon kan føre til at dyrkbar mark blir et knapt gode. Dersom konflikter om bruk av jorda følger etniske, religiøse eller språklige skillelinjer, kan de føre til lokal og begrenset voldsanvendelse. Men forskningen gir ikke mye støtte til tanken om knapphet på jord som en viktig årsak til krig. Befolkningspress og kamp om jorda var lenge en gjenganger i medieomtale av borgerkrigen og det påfølgende folkemordet i Rwanda i 1994. Men i dag er Rwanda-eksperter enige om at dette ikke var en vesentlig faktor, og at konflikten i hovedsak var resultatet av at et regime i oppløsning tydde til ekstreme metoder i et desperat forsøk på å hindre at en opprørshær skulle seire. Det var tradisjonell maktkamp.. En tilsvarende konklusjon kan vi trekke av statistiske studier av borgerkrig: Land som har sterk befolkningsvekst eller høy befolkningstetthet i forhold til dyrkbar mark, har ikke høyere sannsynlighet for utbrudd av borgerkrig enn land med lavt press på jordressursene (Urdal, 2005). Noen mener til og med at befolkningsvekst kan stimulere til økonomisk vekst og dermed gi lavere risiko for væpnet konflikt (Simon, 1989).

I de senere år har oppmerksomheten i noen grad snudd bort fra knapphetsproblemene og over mot de problemene som rike naturressurser har påført en del land i den tredje verden (Collier og Hoeffler 2004). I Sierra Leone og Angola har opprørere kunnet finansiere sin virksomhet ved illegal omsetning av ‘bloddiamanter’ og i Colombia og Afghanistan ved narkotikaproduksjon. Men også slike enkeltstående eksempler kan lett gi et forenklet bilde. I Botswana har diamantene vært en kilde til framgang og ikke til borgerkrig, og mange oljeproduserende land, som Norge, har håndtert rike naturressurser uten å oppleve voldelig konflikt. Også når det gjelder denne ‘naturressursenes forbannelse’ er konfliktbildet dominert av økonomiske og politiske faktorer, samt risikoen ved å ha ustabile naboland.

Miljøødeleggelse, knapphet på fornybare naturressurser og i enkelte tilfeller også overflod av ressurser, kan utgjøre farer for folks liv og helse og hinder for utvikling i mange fattige land. Men utfordringene er ikke først og fremst knyttet til faren for krig. Et overdrevent fokus på de sikkerhetsmessige aspektene ved miljøødeleggelse bidrar neppe til å øke vår evne til å forebygge og overvinne knapphet på naturressurser eller å gjøre verden tryggere og mer fredelig. Wangari Maathai og Green Belt Movement har gjort en stor innsats for å bedre livsmiljøet i mange afrikanske samfunn. Men kanskje er hennes innsats for menneskerettigheter og demokrati i Kenya et viktigere fredsbidrag enn treplanting?

Skaper klimaendringer krig?

Det mest vidtgående miljø- og konfliktscenariet er at klimaendringer kan føre til større ressursknapphet og folkevandringer, noe som igjen knyttes til økt konfliktrisiko (for en oversikt over ulike scenarier, se Buhaug, Gleditsch og Theisen 2010). En slik tenkt sammenheng mellom klima og konflikt ble for alvor satt i fokus med tildelingen av fredsprisen til IPCC og tidligere visepresident i USA Al Gore i 2007. Mjøs gikk nå betydelig lenger enn i 2004, og begrunnet tildelingen med at vi dessverre ‘allereie [kan] konstatere korleis den globale oppvarminga får negative følgjer ikkje berre for «menneskeleg tryggleik», men også kan gje grobotn for vald og konfliktar innanfor og mellom statar.’ I sin nominasjon av Gore hadde de daværende stortingsrepresentantene Børge Brende og Heidi Sørensen lagt vekt på at bekjempelse av klimatrusselen er ‘noe av det viktigste konfliktforebyggende arbeid som gjøres’ og at ‘klimaendringer kan føre til enorme flyktningstrømmer av dimensjoner verden aldri har sett før’ (Dagbladet 2007). Lundestad bekreftet også nylig at ‘Nobelkomiteen har basert sine prisar på at det finst samanhengar mellom klima og konfliktar, sjølv om vi ikkje skjønar alt i desse samanhengane no’ (Lundestad 2010). Han kjenner seg trygg på at sammenhengene vil bli forstått på et senere tidspunkt.

Til tross for kritikken av arbeidsmetodene til FNs klimapanel (IPCC) (IAC, 2010), er det stor enighet om scenariene for de framtidige fysiske endringsprosessene som følger av klimaendringene. Men det er svært mye vi ikke vet om sosiale og samfunnsmessige konsekvenser av klimaendringer. Spesielt tynn er faglitteraturen om klimaendringenes mulige virkninger på sikkerhet og konflikter. IPCC-rapportene er da også forholdsvis forsiktige med å uttale seg om disse spørsmålene. Den fjerde hovedrapporten, som kom ut i 2007, behandler i liten grad spørsmål om sikkerhet og konflikt. Temaet vies kun nevneverdig omtale i kapitlet om Afrika. Det er spesielt påfallende hvor forsiktig rapporten fra 2007 er i beskrivelsen av omfanget av klimarelatert migrasjon. Faktisk har 2007-rapporten valgt å fokusere noe mindre på klima og konflikt enn den foregående hovedrapporten fra 2001. Behandlingen av disse spørsmålene er preget av at det er få kilder og at de i liten grad bygger på fagfellebedømte studier og empirisk grunnlag (Nordås og Gleditsch 2009). Mange av argumentene som framføres har altså en svak forskningsmessig basis, og det kan virke som om en del velmenende aktører ikke utviser tilstrekkelig kritisk sans. Den siste tids diskusjon om feil og manglende kvalitetskontroll i IPCCs arbeider illustrerer hvor sårbar IPCC er for feil, og understreker behovet for at også konklusjoner om de sosiale konsekvensene av klimaendringer må bygge på fagfellebedømt forskning.

Til tross for IPCCs tilbakeholdenhet drøftet FNs sikkerhetsråd i 2007 mulige sikkerhetsutfordringer som følge av globale klimaendringer. Initiativet kom fra det britiske formannskapet i rådet, og møteleder var Storbritannias utenriksminister Margaret Beckett. Hun uttalte i debatten at krig er resultat av kamp om tilgang til vann, mat og land, og at klimaendringer utgjør en ‘trussel mot fred og sikkerhet over hele kloden’ (New York Times 2007).

Det britiske initiativet bygde på konklusjonene fra den da ganske ferske Stern-rapporten, en britisk ekspertvurdering av økonomiske konsekvenser av global oppvarming (Stern 2006). Denne rapporten går noe lenger enn IPCC i å koble klimaendringer til konflikt. Spesielt vektlegges den gjensidig forsterkende dynamikken mellom ressursknapphet og migrasjon. Rapporten går langt i å hevde at klimaendringer allerede har bidratt til økt risiko for konflikt, særlig i områder med høy befolkningsvekst og underliggende økonomiske, politiske og etniske spenninger. Dette konfliktpotensialet vil forsterkes ytterligere gjennom en strøm av miljøflyktninger. Stern (2006: 77) gjengir et ‘konservativt’ estimat fra Norman Myers på 150–200 millioner miljøflyktninger innen 2050, men vedgår at ‘[t]his estimate has not been rigorously tested’. Dette tallet på klimaflyktninger, som er blitt kraftig kritisert av migrasjonsforskere (Black 2001), er et godt eksempel på hvordan en dårlig fundamentert påstand kan gjengis som en sannhet verden over. Men selv om det skulle være tilfellet at 200 millioner mennesker vil bli nødt til å flytte som følge av klimaendringer de neste 50 år, er det kanskje ikke så dramatisk som det høres ut. Bare i løpet av de neste ti årene kommer minst like mange mennesker til å flytte fra landsbygda til byer verden over, hovedsakelig i fattige land. Urbaniseringen representerer altså en mye mer betydelig flyttestrøm, uten at noen av den grunn nevner effektivisering av jordbruket som konfliktårsak. De aller fleste ‘klimaflyktninger’ vil flytte gradvis, som følge av relativt langsomme miljøendringer. Det er på ingen måte gitt at dette kommer til å utgjøre en sikkerhetstrussel.

Fordi vi ennå bare ser begynnelsen på klimaproblemene, er det forsket lite på klima og konflikt direkte.3 Men noen foreløpige konklusjoner kan vi trekke fra forskning om befolkning, miljø og konflikt mer generelt. Som allerede nevnt har forskning om sammenhengen mellom befolkningspress, ressursknapphet og konflikt så langt ikke gitt entydige konklusjoner. Til tross for spådommer om ‘vannkriger’ finnes det ennå ingen eksempler på at land har gått til krig over ferskvannsressurser. Det er også lite som tyder på at flyktninger og migranter generelt skaper ressurskonflikter i området de flykter til (Martin, 2005; Raleigh og Jordan, 2010), selv om noen studier viser at flyktninger fra konfliktområder kan bidra til spredning av eksisterende konflikter (Salehyan og Gleditsch 2006).

Mangelen på godt fundert vitenskapelig kunnskap om de sannsynlige sikkerhetsmessige konsekvensene av klimaendringer har imidlertid ikke hindret en rekke politikere, tankesmier og skribenter i å framsette til dels dramatiske påstander. Tidligere visegeneralsekretær i FN, Jan Egeland, og generalsekretær Ban Ki-moon har for eksempel omtalt den pågående konflikten i Darfur som en ‘klimakrig’. To år etter klimaprisen til IPCC og Gore fikk Nobelkomiteen støtte fra president Barack Obama, som i sin takketale i anledning fredsprisen for 20094 hevdet at ‘[t]here is little scientific dispute that if we do nothing, we will face more drought, more famine, more mass displacement – all of which will fuel more conflict for decades’ (Obama 2009). Utenriksminister Jonas Gahr Støre har stort sett fulgt en mer forsiktig linje i sine taler om klimaspørsmål, men i desember 2009 benyttet han framleggelsen av en rapport om issmelting og havnivåstigning (Koç m.fl. 2009) til å peke på at ‘den siste tids varsler om framtidens mange klimaflyktninger’ gjorde det viktig for ham ‘å få frem at dette igjen vil bli en sikkerhetsrisiko og være en underliggende og direkte årsak til konflikter’ (Mathismoen og Barstad 2009).

En eventuell sammenheng mellom klima og konflikt reiser spørsmålet om hva som i så fall er de riktige virkemidlene for å begrense slike konflik-ter. Både Stern og IPCC påpeker at det avgjørende er staters kapasitet til å håndtere økonomiske og sosiale kriser, og forskningen peker klart mot at slike kriser kan øke konfliktrisikoen (Collier og Hoeffler 2004: Hegre og Sambanis 2006; Østby 2008). Å styrke utsatte staters evner til å tilpasse seg endrede miljøforutsetninger synes således å være den mest effektive strategien for å forebygge konflikt. Bekjempelse av global oppvarming er en svært viktig oppgave av mange grunner, men for konfliktforebygging er andre tiltak viktigere.

Miljøprisenes framtid

Selv om det empiriske grunnlaget i dag er svakt for å proklamere en sammenheng mellom miljø og konflikt, kan en selvsagt ikke utelukke at historien eller forskningen kan ta en ny retning som gjør at dette spørsmålet kommer i et nytt lys. Dersom klimaendringene skulle medføre hurtige og dramatiske miljømessige omveltninger, langt ut over det som skisseres i klimapanelets rapporter, er det vanskelig å forutsi hva som vil skje sosialt og politisk. Lundestad (2010) er imidlertid overbevist om at det ligger i vitenskapens natur å være på etterskudd. Han er helt sikker på at det er en sammenheng mellom klima og konflikt. Dette har også Nobelkomiteen basert sine miljøpriser på. Lundestad henviser i denne sammenheng til at fredsforskere i dag framhever sammenhengen mellom menneskerettigheter, demokrati og fred som sikker kunnskap, men at Nobelkomiteen så dette poenget langt tidligere. I andre sammenhenger (Lundestad 1995) har han for øvrig uttrykt sterk skepsis til teorien om den demokratiske freden. Det er imidlertid ikke slik at Nobelkomiteen oppdaget en sammenheng som forskerne ikke så. Tanken om en sammenheng mellom demokrati og fred var formulert i politisk teori lenge før Nobelprisen ble delt ut første gang. På samme vis kan diskusjonen om ressursknapphet og konflikt føres tilbake til Thomas Malthus (1803/1992). Men mens hypotesen om den demokratiske freden er blitt styrket gjennom forskningen, har malthusianismen seilt i stadig sterkere motvind

For forskere virker det uansett ikke helt betryggende å overlate til Nobelkomiteen å bedømme hva som blir forskningsstatus om noen tiår. Da virker det mer rimelig å konkludere med at Nobelkomiteen har gått lenger enn den har grunnlag for når det gjelder sammenhengen mellom miljø og fred. Naturligvis kan komiteen velge å bruke et stadig videre fredsbegrep. Men vil man unngå en for sterk utvanning av fredsbegrepet, ville det være naturlig å tenke seg at det ble opprettet en ny pris til Alfred Nobels minne, etter mønster av økonomiprisen fra 1969. Eller at en overlater arenaen til de tallrike miljøprisene som allerede deles ut verden over.

Litteratur

Aftenposten (2004a) » Høy anerkjennelse til engasjert miljøverner» 09.10. Tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article887251.ece. Lesedato 17.9.10.

Aftenposten (2004b) «Flest positive reaksjoner» 08.10. Tilgjengelig på http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article886937.ece. Lesedato 17.9.10.

Benjaminsen, Tor Arve (2008) «Does Supply-Induced Scarcity Drive Violent Conflicts in the African Sahel? The Case of the Tuareg Rebellion in Northern Mali», Journal of Peace Research 45(6): 819–836.

Benjaminsen, Tor Arve (2009) «Klima og konflikter i Sahel eller politikk og vitenskap ved klimaets nullpunkt», Internasjonal Politikk 67(2): 151–174.

Black, Richard (2001) «Environmental Refugees: Myth or Reality?», Working Paper (34). Geneva: United Nations High Commissioner for Refugees. Lastet ned fra www.unhcr.org/3ae6a0d00.html. Lesedato 14.09.10.

Buhaug, Halvard (2010) «Climate Not to Blame for African Civil Wars», Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, under utgivelse, publisert elektronisk 7. september, http://www.pnas.org/content/early/2010/08/30/1005739107.full.pdf+html.

Buhaug, Halvard, Nils Petter Gleditsch og Ole Magnus Theisen (2010) «Implications of Climate Change for Armed Conflict», i Robin Mearns og Andy Norton (red.) Social Dimensions of Climate Change: Equity and Vulnerability in a Warming World. Washington, DC: World Bank (75–101).

Buhaug, Halvard; Clionadh Raleigh og Henrik Urdal (2007) «Skaper klimaendringer krig?», Morgenbladet 1. juni.

Burke, Marshall B., Edward Miguel, Shanker Satyanath, John A. Dykema og David B. Lobell (2009) «Warming Increases the Risk of Civil War in Africa», Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America 106(49): 20670–20674.

Collier, Paul og Anke Hoeffler (2004) «Greed and Grievance in Civil War», Oxford Economic Papers 56(4): 563–595.

Dagbladet (2007) «Børge Brende nominerer Al Gore til Nobels fredspris» 01.02. Tilgjengelig på http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/02/01/490627.html. Lesedato 17.9.10.

Esty, Daniel C., Jack A. Goldstone, Ted Robert Gurr, Barbara Harff, Marc Levy, Geoffrey D. Dabelko, Pamela Surko og Alan N. Unger (1998) State Failure Task Force Report: Phase II Findings. McLean, VA: Science Applications International, for State Failure Task Force.

Gleditsch, Nils Petter (2001) «Fra krig om olje til krig om vann?», foredrag i NRK P2, 22. november. I P2-Akademiet, bind Y. Oslo: NRK, 2001 (34–45).

Gleditsch, Nils Petter og Ole Magnus Theisen (2010) «Resources, the Environment, and Conflict», i Routledge Handbook of Security Studies. London: Routledge (221–231).

Heffermehl, Fredrik S. (2008) Nobels vilje. Oslo: Vidarforlaget.

Heffermehl, Fredrik S. (2010) The Nobel Peace Prize. What Nobel Really Wanted. Santa Barbara, CA: Praeger.

Hegre, Håvard og Nicholas Sambanis (2006) «Sensitivity Analysis of Empirical Results on Civil War Onset», Journal of Conflict Resolution 50(4): 508–535.

Hendrix, Cullen og Sarah M. Glaser (2007) «Trends and Triggers: Climate, Climate Change, and Civil Conflict in Sub-Saharan Africa», Political Geography 26(6): 695–715.

Homer-Dixon, Thomas og Jessica Blitt (red.) (1998) Ecoviolence: Links Among Environment, Population and Security. Lanham, MD: Rowman & Littlefield.

IAC (2010) Climate Change Assessments. Review of the Processes and Procedures of the IPCC. Amsterdam: Committee to Review the IPCC, InterAcademy Council. Lastet ned fra www.nationalacademies.org/PDFs/IACreport83010.pdf. Lesedato 13.09.10.

Kahl, Colin H. (2006) States, Scarcity, and Civil Strife in the Developing World. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Koç, N., B. Njåstad, R. Armstrong, R. W. Correll, D. D. Jensen, K. R. Leslie, A. Riversa, Y. Tandong og J. G. Winther (red.) (2009) Melting Snow and Ice. A Call for Action. Tromsø: Senter for is, klima og økosystemer, Norsk Polarinstitutt. Lastet ned fra http://npweb.npolar.no/Artikler/2009/Melting_Snow_and_Ice. Lesedato 13.09.10.

Lundestad, Geir (1995) «Demokrati og fred», Aftenposten, 27. april.

Lundestad, Geir (2001) «The Nobel Peace Prize», i Agneta Wallin Levinovitz og Nils Ringertz (red.) The Nobel Prize. The First 100 years. London: Imperial College Press: 163–187. Lastet ned fra http://nobelprize.org/nobel_prizes/peace/articles/lundestad-review/. Lesedato 13.09.10.

Lundestad, Geir (2002) «The Nobel Peace Prize in Its Next Century: Old and New Dimensions», i Geir Lundestad og Olav Njølstad (red.) War and Peace in the 20th Century and Beyond. Singapore: World Scientific (221–237).

Lundestad, Geir (2010) «Vi veit meir om 50 år», intervju i Bergens Tidende, 8. september.

Malthus, Thomas Robert (1803/1992) An Essay on the Principle of Population. Cambridge: Cambridge University Press.

Martin, Adrian (2005) «Environmental Conflict between Refugee and Host Communities», Journal of Peace Research 42(3): 329–346.

Mathismoen, Ole og Stine Barstad (2009) «Gore og Støre i ny rapport: Havet stiger 1–2 meter», Aftenposten 13. desember. Lastet ned fra www.aftenposten.no/klima/article3421441.ece . Lesedato 11.03.10.

New York Times (2007) «UN attacks climate change as threat to peace» 17.08. Tilgjengelig på http://www.nytimes.com/2007/04/17/world/europe/17iht-climate.5.5324498.html. Lesedato 17.9.10.

Nobels Fredspris (uten år) Pristakere. Den Norske Nobelkomite. Tilgjengelig på http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/laureates/. Lesedato 17.9.10.

Nordås, Ragnhild og Nils Petter Gleditsch (2007) «Climate Change and Conflict», Political Geography 26(6): 627–638.

Nordås, Ragnhild og Nils Petter Gleditsch (2009) ‘IPCC and the Climate-Conflict Nexus’, paper presentert på den 50. årskonferansen i International Studies Association, New York, 15.–18. februar. Kan lastes ned fra http://convention2.allacademic.com/one/isa/isa09/. Lesedato 13.09.10.

Peluso, Nancy Lee og Michael Watts (red.) (2001) Violent Environments.Ithaca, NY: Cornell University Press

Raleigh, Clionadh og Henrik Urdal (2007) «Climate Change, Environmental Degradation and Armed Conflict», Political Geography 26(6): 674–694.

Raleigh, Clionadh og Lisa Jordan (2010) «Climate Change and Migration: Emerging Patterns in the Developing World» i Robin Mearns og Andy Norton (red.) Social Dimensions of Climate Change: Equity and Vulnerability in a Warming World. Washington, DC: World Bank (103–131).

Salehyan, Idean (2008) «From Climate Change to Conflict? No Consensus Yet», Journal of Peace Research 45(3): 315–326.

Salehyan, Idean og Kristian Skrede Gleditsch (2006) «Refugees and the Spread of Civil War», International Organization 60(2): 335–366.

Simon, Julian L. (1989) » Lebensraum – Paradoxically, Population Growth May Eventually End Wars», Journal of Conflict Resolution 33(1): 164–180.

Stern, Nicholas (2006) The Economics of Climate Change. Stern Review. London: HM Treasury. I bokform, Cambridge University Press, 2007.

Theisen, Ole Magnus (2008) «Blood and Soil? Resource Scarcity and Internal Armed Conflict Revisited», Journal of Peace Research 45(6): 801–818.

Tol, Richard S. J. og Sebastian Wagner (2010) «Climate Change and Violent Conflict in Europe over the Last Millennium», Climatic Change 99(1):65–79.

Urdal, Henrik (2005) «People vs Malthus: Population Pressure, Environmental Degradation and Armed Conflict Revisited», Journal of Peace Research 42(4): 417–434.

Urdal, Henrik (2008) «Population, Resources and Violent Conflict: A Sub-National Study of India 1956–2002», Journal of Conflict Resolution 52(4): 590–617.

Urdal, Henrik og Nils Petter Gleditsch (2004) «Fredspris for treplanting?», Aftenposten 17. oktober.

Urdal, Henrik, Ole Magnus Theisen, Nils Petter Gleditsch og Halvard Buhaug (2010) «Klimakriger? En vurdering av det faglige grunnlaget», Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 26(4), under utgivelse.

Witsenburg, Karen M. og Wario R. Adano (2009) «On Rain and Raids: Violent Livestock Raiding in Northern Kenya», Civil Wars 11(4): 514–538.

Østby, Gudrun (2008) «Polarization, Horizontal Inequalities and Violent Civil Conflict», Journal of Peace Research 45(2): 143–182.