International Security in Practice: The Politics of NATO-Russia Diplomacy

Vincent Pouliot

Cambridge: Cambridge University Press 2010

Boken International Security in Practice: The Politics of NATO-Russia Diplomacy er basert på Vincent Pouliots PhD-avhandling som ble tildelt the Canadian Political Science Associations prestisjetunge Vincent Lemieux-pris for beste oppgave ved et kanadisk universitet i 2009. Under veiledning av en av de meste kjente Security Community-teoretikerne, Emanuel Adler, har Pouliot pløyd ny teoretisk mark med sin Bourdieu-inspirerte praksisteoretiske analyse av sikkerhetssamfunn. Som tittelen røper har han også anvendt sin praksisteori – ved hjelp av utallige intervjuer og historiske analyser – i en studie av de diplomatiske og sikkerhetspolitiske relasjoner mellom NATO og Russland etter den kalde krigen.

I 1957 publiserte Deutsch et al. en bok som kom til å revolusjonere måten man studerte internasjonal fred på. Gjennom sin analyse kom forfatterne til konklusjonen om at det transatlantiske samfunn var blitt et sikkerhetssamfunn der det var en «real assurance that the members of that community will not fight each other physically, but will settle their disputes in some other way» (Deutsch et al. 1957: 5). Med konstruktivismens inntog i IR-teori på begynnelsen av 1990-tallet, ble ideen om sikkerhetssamfunn videre utviklet (se bl.a. Adler og Barnett 1998). Hos konstruktivistene er utviklingen av en kollektiv identitet mellom ulike stater hovedmekanismen for formasjonen av sikkerhetssamfunn, der distinksjonene mellom «oss» og «dem» visner hen. For sikkerhetssamfunns talsmenn blir en slik felles identitet sett på som nøkkelen til en gjensidig interesse for å fostre internasjonalt samarbeid og varig fred. For Pouliot, som tar utgangspunkt i de konstruktivistiske teorier om sikkerhetssamfunn, trenger hypotesen om at utviklingen av slike fredfulle samfunn hviler på en kollektiv identitet, bearbeiding. Gjennom å se på sikkerhetsrelasjoner mellom NATO og Russland etter den kalde krigen, konkluderer han med at det er «quite plausible that a trend toward a rudi-

Side: 640


mentary Russian-Atlantic security community has developed» (s. 4) og at denne prosessen «is not accompanied with what [is theorized] as the key mechanism of security community development: we-ness or collective identification» (s. 5). Ideen om at mellomstatlig fred må være basert på en kollektiv identitet synes dermed å være forhastet. Istedenfor en kollektiv identitet som bærebjelken for mellomstatlig fred, argumenterer Pouliot for at slik fredfullhet springer ut av «shared practices in the management of disagreements» (s. 5). Pouliot føyer seg dermed inn i en nyere trend innen IR-teori og mer generelt i sosial teori, kjent som «the practice turn», som søker å sette fokus på hvordan praksiser styrer sosial handling. For ham er det ikke «only who we are that drives what we do; it is also what we do that determines who we are» (s. 5, min uth.). Bokens hovedargument er at fred mellom stater hviler på og opprettholdes av etablerte diplomatiske praksiser, den ikke-voldelige løsningen på konflikter. Det er når diplomati er blitt opplagt praksis at vi får «peace in and through practice» (s. 1).

Inspirert av Bourdieus sosiologi, fremmer Pouliot tanken om en logic of practicality, et begrep som søker å forklare hvordan sosial handling springer fra uartikulert sans, en bakgrunnskunnskap tilegnet gjennom praksis. Pouliot tar dermed et oppgjør med tidligere teorier om sosial handling som han mener er altfor ensidig rettet mot representasjonell kunnskap fokusert på hva aktører tenker om og ikke hva de tenker fra. Hva folk gjør er ikke alltid en konsekvens av bevisste drøftelser eller gjennomtenkte refleksjoner. Diplomati, for eksempel, er utøvelsen av kunnskap som er innhentet i og fra praksis. Pouliots teori er ment som en epistemisk bro mellom praktiske og teoretiske relasjoner til verden, der han argumenterer på bourdiansk vis hvordan fredfull sunn fornuft kan oppstå. Han bruker Bourdieus konseptuelle triade av habitus (en praktiserendes disposisjon – bakgrunnskunnskap akkumulert fra praksis), felt (en praktiserendes posisjon – definert av interaksjonen mellom spillets regler og kapital) og praktisk sans (resultatet av samspillet mellom habitus og felt) for å vise at fredfull sunn fornuft bare kan oppstå hvis de praktiserendes disposisjoner og posisjoner er justert i forhold til hverandre. Det vil si at de har en mer eller mindre lik forståelse av hverandres posisjoner og disposisjoner. Hvis det derimot skulle være en uoverensstemmelse mellom disse, vil det oppstå hva Bourdieu kaller hysteris – malplassert fremtreden – som vil resultere i mer eller mindre intense symbolske maktkamper over vilkårene for interaksjon som igjen vil underminere utviklingen av en fredfull orden. Pouliot erkjenner at russisk-atlantiske relasjoner i enkelte henseende er karakterisert av hysteris og symbolske maktkamper, men argumenterer for at maktpolitikken har beveget seg bort fra muligheten for bruk av militærmakt til normalisert diplomati, eller hva Ole Wæver omtaler som en «non-war community» (s. 42). For Pouliot er det de symbolske kampene mel-

Side: 641


lom NATO og Russland over deres respektive status i verden som har ført til negative konsekvenser for diplomatiet og som har gjort dannelsen av et sikkerhetssamfunn problematisk. Problemet er, ifølge Pouliot, at både NATO og Russland ser på seg selv som mestere og ikke lærlinger. Ingen av dem er villig til å bli styrt av den andre, men begge ønsker å kontrollere sin egen skjebne og påvirke verdenspolitikken på sin måte. Russland, ikke ulikt USA, ser på seg selv som unikt i verden og har ikke vært villig til å underlegge seg en «NATO-styrt» verden selv om NATO sto i en sterkere posisjon etter den kalde krigen. NATOs utvidelsespolitikk bidro så til en fornyelse av Russlands stormaktshabitus, noe som igjen har forsterket uoverensstemmelsene mellom disposisjon og posisjon til de to landene der hysteris nå har trumfet over praktisk sans. Til tross for dette argumenterer altså Pouliot for at det i perioden etter den kalde krigen har vært tendenser som peker i retning av utviklingen av et rudimentært russisk-atlantisk sikkerhetssamfunn, mye på grunn av ikke-voldelige løsninger på disputter. Det er helt klart ingen felles identitet som binder dem sammen, så hvis det finnes et rudimentært sikkerhetssamfunn, må det ha oppstått gjennom delte praksiser i administrasjonen av uoverensstemmelser.

Selv om Pouliot bare sikter til «sikkerhetssamfunnet» som en rudimentær trend, har det vært flere hendelser de siste årene som setter spørsmålstegn ved denne konklusjonen. Russlands angrep i august 2008 på Georgia – som ikke er medlem av NATO, men av NATO-prosjektet Partnerskap for Fred (PfP) og som ble lovet medlemskap i NATO på toppmøtet i Bukarest i mars 2008 – viser at det er lang vei frem til ikke-voldelige løsninger på disputter mellom NATO og Russland. Selv om Russland i stor grad har avstått fra bruk av voldelige maktmidler, som er i tråd med den avtagende bruk av militærmakt mellom stater generelt, har landet i tiltagende grad tatt i bruk geo-økonomiske maktmidler og kanskje også cyberangrep for å true og presse andre land til å rette seg etter dets vilje. Hvis man skal ta definisjonen av sikkerhetssamfunn bokstavelig – at medlemmene ikke vil kjempe mot hverandre fysisk – så faller bruken av ikke-voldelige maktmidler utenfor, men slike handlinger kan ikke sees på som fredfulle og er et klart hinder mot utviklingen av et sikkerhetssamfunn som også handler om forvissning om at man ikke skal angripe hverandre fysisk. En slik forvissning synes ikke å være til stede, spesielt ikke blant noen av de tidligere sovjetstatene.

NATOs forhold til Russland lider også under mangelen på konsensus om hvordan man skal forholde seg til landet, noe som har resultert i flere og flere bilaterale avtaler rundt spørsmål om blant annet energi og nedrustning. At Obama og Medvedev etter deres første møte i 2009 så det som nødvendig, 20 år etter den kalde krigens slutt, å utgi en felles uttalelse om at landene var rede til å «move beyond Cold War mentalities», er en indikasjon på at dersom det finnes et rudimentært russisk-atlantisk sikkerhetssamfunn, så har det ikke kommet spesielt langt.

Side: 642


Ved hjelp av teorier fra IR, sosiologi og psykologi skaper Pouliot en meget innovativ teori som søker å forklare hvordan sikkerhetssamfunn kan oppstå uten en forankring i en felles identitet, men gjennom praksis. Selv om man kan sette spørsmålstegn ved Pouliots konklusjon om et rudimentært russisk-atlantisk sikkerhetssamfunn, fremstår hans Bourdieu-inspirerte praksisteori og metodologi som et viktig bidrag ikke bare til konstruktivistisk teori, men også til IR-teori mer generelt. Pouliots praksisteori baner vei for en rekke andre empiriske studier av praksis, selv om boken bare fokuserer på hvordan sikkerhetssamfunn og mellomstatlig fred kan oppstå gjennom delte praksiser. Ikke minst kan teorien om at «what we do together defines the question of who we are» (s. 39) bidra til å kaste nytt lys på utfordringene i den transatlantiske kollektive sikkerheten og NATO etter den kalde krigen. Bokens meget teoretiske tilnærming vil nok begrense dens publikum, men den bør allikevel være av stor betydning for – og bør leses av – personer med interesse for konstruktivisme og IR-teori generelt så vel som dem med fokus på sikkerhetssamfunn og NATO–Russland-relasjoner.

Litteratur

Deutsch, Karl W., Sidney A. Burrell og Robert A. Kann (1957) Political Community and the North Atlantic Area: International Organization in the Light of Historical Experience. Princeton: Princeton University Press.

Adler, Emanuel og Barnett, Michael, eds. (1998), Security Communities.Cambridge: Cambridge University Press.