Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Tidlige politiske enheter: Foreliggende litteratur og eksempelet Rus’, ca. 800–1100
SammendragAbstract
Artikkelen gjennomgår debattene om tidlige sammensatte stater og debattene om tidlig politisk organisering på den eurasiske steppen og illustrerer med et riss av et case, nemlig Rus’. Rus’ var vikinger som beveget seg sydover på elvene og etablerte det som i et evolusjonært perspektiv kan kalles det første tegn på en russisk stat, khanatet Rus’. Det sentrale underliggende temaet er om disse praksisene, som bokstavelig talt grunnleggende statsbyggende praksiser, burde få den plassen de fortjener i studiet av tidlige statsdannelser. Del en drøfter antropologers beretninger om tidlige stater. Ettersom staten har blitt definert som en politisk form for bofaste befolkninger har ikke steppegrupper fått mye oppmerksomhet. Del to trekker opp noen grunntemaer fra litteraturen om steppeimperier, som så blir bakgrunn for diskusjonen av caset i del tre. Jeg konkluderer med at studiet av nomader tas inn i studiet av tidlige politiske enheter, at studiet av tidlige politiske enheter tas inn i studiet av staten og at statsdannelse diskuteres som et relasjonelt fenomen.

Nøkkelord: Tidlige statsdannelser | statsbygging | Rus, Rus-kaganatet | relasjonell sosiologi

Early polities: Extant literature and a nutshell case study (Rus’, ca. 800–1100)

The article offers an overview of the literature on early polities (often known as early or archaic states). The rationale for its publication has to do with the dearth of interest in and work on the issue in Norwegian scholarly debates generally, and within the social sciences specifically. By way of a nutshell case study of early Rus’, I argue that we need to address what happened in the Eurasian steppe if we are to understand early polities in what we now call Europe. Understanding early polities will help our understanding of state formation as a general phenomenon. The article is a also plug for undertaking these studies by focusing on the relations between the coterminous polities in question rather than by using the traditional inside-out focus.

Keywords: Early polities | early states | state formation | the Rus khanganate | Rus | the relational turn

Side: 571


1Hvordan kan det ha seg at mennesket er født likt, men overalt er det forskjellig? Menneskeheten har et biologisk fellesskap, men utviser et enormt mangfold i sosial og politisk organisering. Forskjellene i politisk organisering, som er tema for denne artikkelen, var det viktigste spørsmålet for nittenhundretallets antropologer. De forsøkte å løse det ved å sette forskjellige former for politisk organisering langs en tidsakse for så å argumentere for at forskjellene skyldtes mutasjoner. De observerbare forskjellene man kunne observere her og nå var egentlig sekvensielle, og de var bare forbigående. Dette evolusjonære svaret har ikke lenger den legitimitet det hadde, men det danner fortsatt rammen omkring antropologiske debatter om tidlige stater. Teoretisk innbyr feltet til å finne et svar som er bedre enn det evolusjonære. Men om man skal forsøke å komme med et bedre svar, har man et problem. Med jeger- og sankersamfunn nærmest utryddet fra jordens overflate og den pastorale nomadiske livsførselen i ferd med å forsvinne (Khazanov 2001: 6), kan man snart ikke lenger samle data ved observasjon. Så, grunnet nødvendighet, og fordi en vitenskap trenger det største mulige univers av caser, må antropologen vender seg mot studiet av historie. Formålet med denne artikkelen er å gjennomgå debattene om tidlige sammensatte stater og debattene om tidlig politisk organisering på den eurasiske steppen og illustrere med et case som overraskende nok ikke er spesielt omdiskutert i Norge, nemlig Rus’. Rus’ var vikinger som beveget seg sydover på elvene og etablerte det som i et evolusjonært perspektiv kan kalles det første tegn på en russisk stat, khanatet Rus’. Det sentrale under-

Side: 572


liggende temaet er at eksterne relasjoner burde få en passende plass i studiet av tidlige statsdannelser, eller for å bruke et mer korrekt uttrykk som ikke allerede i utgangspunktet definerer det som skal undersøkes: politiske enheter.

Artikkelen har tre deler. I del en drøfter jeg antropologers beretninger om tidlige stater. Ettersom staten har blitt definert som en politisk form for bofaste befolkninger, har ikke steppegrupper fått særlig mye oppmerksomhet innen denne tradisjonen. Del to trekker opp noen grunntemaer fra litteraturen om steppeimperier, som så blir bakgrunn for diskusjonen av caset i del tre. Jeg konkluderer med å uttrykke det fromme håp at studiet av nomader tas inn i studiet av tidlige politiske enheter, at studiet av tidlige politiske enheter tas inn i studiet av staten og at statsdannelse diskuteres som et relasjonelt fenomen.

Feltet tidlige sammensatte statsdannelser i kulturantropologi

Lewis Henry Morgan, og hans viktigste tidlige etterfølger, Friedrich Engels, laget en hypotese om hvordan sosiale enheter går fra å være nomadiske til å bli bofaste. Med sosiale enheter mener jeg en gruppe mennesker som har en selvreflektert identitet eller «vi-het», kapasitet til å mobilisere ressurser og en viss grad av institusjonalisering og hierarki (se Ferguson og Mansbach 1996: 34). Morgan påpekte hvordan

... all forms of government are reducible to two general plans, using the word plan in its scientific sense. In their bases the two are fundamentally distinct. The first, in the order of time, is founded upon persons, and upon relations purely personal, and may be distinguished as a society (societas). The gens is the unit of this organization; giving as the successive stages of integration, in the archaic period, the gens, the phratry, the tribe, and the confederacy of tribes, which constituted a people or nation (populus). At a later period a coalescence of tribes in the same area into a nation took the place of a confederacy of tribes occupying independent areas. [...] The second is founded upon territory and upon property, and may be distinguished as a state (civitas) (Morgan 1963: 6).

I Der Ursprung der Familie, des Privateigentums und des Staats ([1884] 1972) tok Engels til seg Morgans refleksjoner og syntetiserte dem med Marx’ analyser av kapitalakkumulering. Det som er verdt å merke seg her er at verden en gang var befolket av nomader, som var organisert i personbaserte politiske strukturer. De slo seg så ned og begynte å bruke staten som prinsipp for politisk organisering. Det er lett å få øye på Darwins tenkning om evolusjonen her. Dette er også i tråd med de bredere trender i nitten-

Side: 573


hundretallets europeiske tenkning, enten det er i teleologisk drakt som hos Hegel, eller i den mer implisitte formen til Kant, som selv stundom var geograf og, vil jeg hevde, antropolog. En ny-kantianer som Durkheim (1992: 54) refererte riktignok til Hegels historiografi som ’mystisk’, men Durkheim selv forfektet likevel klart og tydelig ideen om at menneskeheten utviklet seg mot et mål, som for ham var verdensstaten. Durkheims utgangspunkt er også at de styrende herser heftig med de styrte, men i motsetning til Engels ser han dette som åpenbart og uunngåelig. Ethvert samfunn er nødvendigvis despotisk.

Ifølge Durkheim (1992: 91) inkorporerer staten seg selv først som en liten kader organisert uavhengig av samfunnet: «the State is nothing if it is not an organ distinct from the rest of society. If the State is everywhere, it is nowhere. The State comes into existence by a process of concentration that detaches a certain group of individuals from the collective mass» (Durkheim 1992: 82). Når staten er ung har den få forbindelser til samfunet, men jo mer den vokser, desto mer demokratisk blir den.

Som jeg vil forsøke å demonstrere under, brenner tampen for Durkheim hva gjelder å spesifisere hvordan statsdannelse begynner som forretningsdrift av en klan eller slektslinje, for så å gå over til å være noe mer rotfast i hverdagens samhandling. Dette vil ikke si at det ikke finnes problemer med Durkheim. Ett problem er at han insisterer på å se staten som organisk. Et annet er teleologien Durkheim deler med Morgan. Det er ikke noe galt med teleologi som sådan. Hvis du kjører ned en motorvei i Hellas og veien tar slutt, vil du komme til et skilt som forteller deg at du må svinge av. På det skiltet står det «telos», som ganske enkelt betyr ende. Telos kan også bety endelig mål. Mål er det mange av i den menneskelige tilværelsen. Aristoteles refererer til og med til teleologi som en av de fire typene av kausalitet, og gir som eksempel å bygge et hus. Hvis byggernes mål er å bygge et hus, er faktum at bak denne tanken finnes en årsak til at huset blir bygget. Greit nok; hvis det som trengs for A til å forårsake B er 1) at A er forskjellig fra B, 2) at A skjer før B i tid og 3) at B ikke ville hendt hvis ikke A hadde hendt først, så finnes teleologisk kausalitet. Problemet for senere antropologer er ikke nødvendigvis teleologi som sådan, men det nivået den ble postulert på, nemlig verdenshistorien. Hvordan kunne menneskeheten ha et felles mål den ikke engang visste om? Det ville være dårlig darwinisme. Uten noe slikt gigantisk ankerfeste i Gud eller til Historien, måtte antropologene gi slipp på ideen om staten som felles evolusjonært mål for menneskeheten.

På LSE gjorde ikke alle det. Den finske antropologen og sosiologiprofessoren ved LSE, Edvard Westermarck, fortsatte med evolusjonært arbeid, og hans studenter var aktive på 1950-tallet. På den tiden ble evolusjonstenkningen gjenopplivet av en ny-evolusjonistisk vending. De viktigste verkene var Leslie Whites The Science of Culture (1949) og Julian Stewards Theory

Side: 574


of Culture Change
(1955). Evolusjon er en indre dynamikk. Følgelig er ikke evolusjonister særlig gode på relasjoner. Morton Fried (1967: 232) uttrykte eksplisitt at opprinnelige stater, altså stater som oppstod i omgivelser der det ikke fantes noe slikt tidligere, oppstod i et vakuum.

Elman Service (1962) utarbeidet en typologi med tre evolusjonære stadier: flokker (Axel Sommerfeldts autoritative oversettelse av den engelske termen bands), stammer, og sist høvdingedømmer (i Norges tilfelle kanskje nessekongedømmer ...) og stater, som fremdeles er i bruk både i og utenfor evolusjonære sirkler. At Service står i gjeld til Morgan er åpenbart, og han viser også sin gjeld til Durkheim når han understreker hvordan statens opprinnelse kan spores tilbake til en liten gruppe krigere som innkrever tributt fra en større befolkning som derigjennom inntar en underordnet posisjon, men som i det minste i prinsippet får militær beskyttelse mot andre overfallsmenn (Service 1975: 300). Her er Service på linje med andre historiske sosiologer som ny-durkheimianeren Charles Tilly, som har uttalt at krig skaper stater og stater skaper krig. Marshall Sahlins begynte sin karriere som Services medsammensvorne, og gikk siden videre til å gjøre historieorientert nybrottsarbeid på høvdingedømmer i Stillehavet. Sahlins var også inspirasjonen til et sentralt verk i litteraturen om overgangen fra høvdingedømme til stat (Earle 1997). Claessen og Skálnik (1978: 640) definerte, på bakgrunn av et vidtrekkende komparativt arbeid, den tidlige staten som «a centralized sociopolitical organization for the regulation of social relations in a complex, stratified society divided into at least two basic strata, or emergent social classes – namely, the rulers and the ruled – whose relations are characterized by political dominance of the former and tributary obligations of the latter, legitimized by a common ideology».

I 1977 oppstod en ny og viktig måte å ta for seg studiet av tidlige sammensatte stater på, da Jane Schneider (1977) bragte Immanuel Wallersteins verdenssystem-modell (sentrum, semi-periferi og periferi) inn i feltet (Peregrine 2007). Verdenssystemtilnærmingen belyser hvor viktig det er å få med relasjonene mellom sosiale enheter. Det er imidlertid problemer med hvordan akkurat denne tilnærmingen gjør dette. Som Gil Stein (1999) uttrykker det:

The power of core areas is often overestimated because researchers tend to conflate ideology, politics, and economics, so that if evidence for one form of influence is found in the periphery, by metonymic extension, the other forms are presumed to be present as well (Stein 1999: 37).

For bare å ta ett eksempel var den bysantinske dominansen av geografiske periferier langt mer avhengig av spredningen av religiøs praksis og lov-

Side: 575


praksis enn av handel og militær erobring (bysantinerne forsøkte alltid å overlate maktbruk til allierte fra steppen).

Alternativet Stein presenterer er å analysere tidlige stater ved bruk av andre relasjonelle tilnærminger enn verdenssystemteori, slik som «peer polity interaction»-modellen, slik den blir fremsatt av Renfrew med kolleger (Renfrew og Cherry 1986). Poenget med denne modellen er å studere tilblivelsen av for eksempel Sumer eller Hellas som et case av tilblivende opphopninger eller systemer av politiske enheter, snarere enn på en individuell basis.

Å ta for seg relasjoner kan se ut som åpenbart for en vitenskap som spesialiserer seg på studien av interaksjon, men i studier av tidlige stater har ikke dette vært måten å gjøre det på. La meg nevne enda en grunn til det, nemlig populariteten til tesen Max Weber fremsatte i «Politics as a Vocation», som hevdet at monopol på bruk av makt var den avgjørende faktoren i statsbygging. Gevinstene ved å trekke på Weber er åpenbare, men populariteten har kommet med en bakside. Hvis Webers fokus på utvidelsen av spesifikke enheter blir lest, ikke som en relasjonell prosess, men som om det utelukkende kom innenfra (bemerk at «innsiden» er noe som blir skapt, ikke noe som allerede er der), kan en konsekvens være at «the histories of interrelated peoples become territorialized into bounded spaces» (Coroníl 1996: 77). Det vi ser er, og dette begynner å bli et utslitt poeng, en ontologisering av territorielt avgrensede enheter.

En Chicago-antropolog med det klingende navn Adam Smith (2003: 17–19) gjør narr av den evolusjonære fortellingen om hvordan tidlige sammensatte stater på følgende måte:

[It] begins with the Pristine State – an original, authochonous political formation built on radical social inequality and centralized governmental institutions that emerged first on the alluvial plain between the lower Tigris and Euphrates rivers and in the Nile River valley. Sometime later, the Pristine State developed in a handful of other regions, including northern China, the Indus valley, Mesoamerica, and the Andes mountains. The Pristine State generally assumes one or two possible forms: regional state (for example, Old Kingdom Egypt) or city-state (for example, the interlinked urban polities of Early Dynastic southern Mesopotamia). As the Pristine State grew in complexity, it influenced surrounding regions either through imperial expansion or inter-regional political economy, thus sparking subsequent episodes of ‘secondary’ State formation. At the end of this ever-expanding network of secondary States lies the modern incarnation that, through its articulation of capitalist production and global colonialism, brings the State to its current position as the extant political formation.

Smiths alternativ er å se nærmere på praksisene ved statsdannelse og bry seg mindre om klassifikasjon. For å oppsummere så langt har feltet som studerer tidlige statsdannelser demonstrert at den evolusjonære fortellingen er uholdbar. Å avfeie den helt og holdent ville imidlertid være å begå

Side: 576


en ahistorisk feil, ettersom det ville være umulig å forstå hvordan vi kom til å stille de spørsmålene vi nå stiller uten å ta med viktigheten av den evolusjonære tilnærmingen. I løpet av de siste tredve årene har man sett en endring av perspektiv til en relasjonell tilnærming, som kan motstå evolusjonismens endogene perspektiv på disse prosessene, og praksistilnærming, som kan validere former for politisk organisasjon i sin egen rett og spesifisere variasjon. Merk at både feltets vending mot en relasjonell ontologi og en epistemologi fokusert på praksis er i tråd med de videre strømningene i samfunnsvitenskapene (se spesielt Emirbayer 1997; Schatzky, Knorr Cetina og von Savigny 2001).

Den eurasiske steppen

Morgan og Engels anså tydeligvis erfaring med bofast livsførsel som en forutsetning for statens tilblivelse. Ettersom de også forkastet spesifikke mellom-enhetlige relasjoners avgjørende betydning for statsdannelse, fulgte det logisk av dette at de overså nomadiske erfaringer. Feltet tidlige statsdannelser har fulgt deres eksempel. Ikke engang John Goody, en av de mest sentrale bidragsyterne på dette feltet, tar for seg dette feltet. For eksempel, i sitt mesterlige verk om slektskap i Eurasia (Goody 1990) leser han ganske enkelt ut steppen, arnestedet til alle de samfunn han studerer. Dersom vi ønsker å benytte et relasjonelt perspektiv på tidlige statsdannelser, spesielt i området der skogen grenser mot steppen i Eurasia, men også på caset frankerne rundt år 800 (Charlemagne utropte seg selv til konge etter å ha slått avatarenes steppeimperium), bør man ikke – jeg vil si kan ikke – overse steppen. For å ta for oss dette, må vi vende oss mot spesiallitteraturen.

Ernest Gellner-professor i antropologi ved University of Madison-Wisconsin, Anatoly M. Khazanov (2001: 1), begynner et redigert verk om Nomads in the Sedentary World med å bemerke at vår kunnskap om hvordan nomader har påvirket bofaste befolkninger er ganske mangelfull. Han fremholder at de følgende fenomenene er av avgjørende betydning for en undersøkelse av innflytelsen nomader på den eurasiske steppe har hatt på bofaste samfunn:

There was the notion of charisma and the divine mandate of rule bestowed upon a chosen clan. There were specific models of rule (including dual kinship), imperial titles, and imperial symbolism. There was the notion of collective or joint sovereignty, according to which a state and its populace belong not to an individual ruler but to all members of a ruling clan or family as corporate property, and a corresponding appanage system. There were specific succession patterns based on different variations of the collateral or sacred rotating system and seniority within a

Side: 577


ruling clan. With these we meet a patrimonial mode of government which implied a redistribution of various kinds of wealth among vassals, followers, and even commoners (Khazanov 2001: 4–5).

Dette er ikke småtteri, og Rus’ har blitt påvirket av alle disse praksisene. Vi ser en kontinuitet i mønsteret av politisk organisering på steppen fra den tidligste perioden vi har arkeologibasert kunnskap frem til det mongolske imperiet. Ettersom de skriftlige kildene er såpass mye bedre for mongolene enn for deres forgjengere, kan deres imperium brukes som et praktisk utgangspunkt for generalisering. Djengis’ viktigste verktøy var hans imperiale livvaktstyrke. Denne styrkens kjerne var hans klassifikatoriske brødre (anda) og folk som hadde valgt å forlate sin stamme for å følge ham personlig (nöker). Livvaktstyrken inkluderte representanter for alle de mongolske stammene og var i praksis Djengis’ utvidede husholdning. Ved begynnelsen på hans erobringer talte den rundt 10 000 mennesker. Igjen, dette ser ut til å ha vært måten også tidligere steppeimperier vokste frem. En karismatisk leder ville vokse frem, vinne noen spektakulære slag, bygge et følge og innrullere erobrede stammer i dette.

Om steppeimperiets overhode, khagan (khanenes khan), hadde krigslykke, ble dette tilskrevet Tenggri, en sjamanistisk himmelguddom som ble tilbedt av mongolene og som man vet også ble tilbedt av tidligere imperier. Merk at tittelen khagan ble forbundet med det himmelske, og dermed ikke var noe som kunne tilranes av hvem som helst. Det måtte finnes en eller annen form for translatio imperii. På den andre siden, dersom lykken lot til å ta slutt ble det sagt at lykken hadde forlatt khaganen, og han kunne da drepes. Dersom han ikke ble drept på denne måten, fantes det et arverekkesystem hvorigjennom imperiet ble delt mellom hans sønner. Hans yngste sønn skulle i prinsippet arve den mest sentrale delen av imperiet og ble khagan, mens hans brødre kun fikk tittelen khan (en mild form for ultimogenitur). I prinsippet – og dette prinsippet holdt vanligvis til et nytt imperium vokste frem – måtte khaganen være av den samme patrilineære linjen som sine forgjengere. Raiding og helst underleggelse av bofaste befolkninger, slik at de betalte tributt på mer permanent basis, var en tradisjonell nomadisk forlystelse som, dersom den lyktes, resulterte i imperier. Det finnes imidlertid et sentralt spørsmål her, og det er hvorvidt erobring, som utvilsomt var et altoverskyggende mål for mongolene, også var et vedvarende mål for tidligere imperier. Det tradisjonelle synet på dette, som ble formulert av René Grousset i 1939 (Grousset 1970), var at dersom de hadde mulighet ville steppenomader øke sine angrep fra raiding til innkreving av tributt til erobring. Boston-antropologen Thomas Barfield (1989) har et mer nyansert syn på forholdet mellom steppeimperier og bofaste befolkninger, hvorav de største og mest vedvarende var de kinesiske, det persiske og det

Side: 578


romerske imperier. Barfield fremholder at nomadiske og bofaste dynastier vokste frem sammen, men at de nomadiske falt på grunn av indre dynamikker, som oftest på grunn av arvefølgestrid. Sammenfallet mellom de to var på grunn av det Barfield kaller skyggeimperienes avhengighet av bofaste politiske enheter. Gitt et jevnt nivå av teknologi og det faktum at ressursgrunnlaget tilgjengelig på steppen var relativt stabilt, kunne overskuddet som trengtes for å styre et imperium bare komme fra å skattlegge eller raide karavaner, og fra å raide og innkreve tributt fra bofaste. Barfield bemerker at dersom nomadene hadde som mål å maksimere fortjeneste, ville ikke erobring være noen optimal strategi, ettersom dette ville binde opp nomadiske ressurser og blokkere produksjon av nye ressurser blant de bofaste. En outer frontier strategy («yttergrensestrategi») ville være bedre tilpasset. Det vil si en strategi der nomadene kunne utføre raid som ga mer ressurser. Disse ressursene ville deles ut blant nomadene, og dermed opprettholde en nomadestyrke som igjen ga mulighet til nye raid. Dette er ganske enkelt et funksjonalistisk argument, som ifølge Durkheims tese om at funksjonalistiske og kausale forklaringer alltid burde utfylle hverandre, må testes på hvert enkelt steppeimperium. Naomi Standen (2005) er blant de mange som følger Barfields tese, og trekker oppmerksomheten mot det utfyllende argumentet om anerkjennelse. Nomadiske ledere som søker anerkjennelse fra bofaste ledere kan også se seg bedre tjent med en «yttergrensestrategi» enn med erobring, som jo ville utslette dem man søkte anerkjennelse fra i utgangspunktet. Merk at nomadiske imperier kunne velge og vrake fra hele sin sydlige og østlige kontaktflate; hunerne prøvde seg for eksempel først på å raide den kinesiske grensen før de vendte seg mot den romerske. Det er også verdt å merke seg at ettersom imperier var satt sammen av erobrede folk fra hele steppen, var de alle sammen multietniske og flerspråklige politiske enheter. Det var også de bofaste imperiene de levde av å raide.

Caset

Med disse innsiktene i bakhodet er det på tide å vende seg mot et spesifikt case. Området der den tidlige Rus’ statsdannelsen fant sted er den skogkledte sonen mellom de store elvene Dnepr og Volga, fra Østersjøen i nord til Svartehavet og Det kaspiske hav i syd. Skogen i dette området var så tykk at elvene var avgjørende for kommunikasjon. Man kunne ferdes på vannet om sommeren, og hestefolk kunne ri på isen om vinteren. Fra og med senest 4000 f.Kr., da isbreen helt sikkert var vekk, kom en hel rekke folk denne veien – keltere, kimmeriere, skytere, sarmatere, gotere og hunere. Hunerne var antageligvis tyrkisktalende, noe også alle deres etterkommere var helt frem til mongolene (som kom og erobret Rus’ i 1238).

Side: 579


Khazarer, vikinger, bysantinere og khaganatet Rus’

I det skogkledte området og langs utkanten av steppen fantes finsk-ugrisk- og slavisktalende stammer. Disse folkene utgjorde mulige objekter for raiding og handel. Merk at hverken territoriet som sådan eller folket som helhet ble begjært av mulige herskere. Merk også at selv om raidene skjer jevnlig og tjener til et økt inntektsgrunnlag, kan de ikke utgjøre noen mal for styre. Det er bare ved innkreving av tributt (i form av mennesker, varer eller penger) som avhenger av at de som krever inn innfører en slags virtuell tilstedeværelse når de ikke selv er der, at vi kan begynne å snakke om relasjoner som er stabile nok til å bruke begrepet styre.

I og med at vi ikke vet noe om tidligere tilfeller, kan vi anta at khazarene var den første permanente politiske enheten som innkrevde tributt i dette området. Kiev, som to århundrer senere ble et viktig sentrum for Rus’ statsdannelse, ble grunnlagt av khazarene som en utpost. Da vikingene kom i det niende århundre og skapte den første politiske enheten sentrert i dette området, var det mot khazarene de måtte konkurrere. Arkeologiske funn dokumenterer en skandinavisk tilstedeværelse fra midten av det syvende århundre. Ved begynnelsen av det niende århundre var de fastboende (Noonan 1986: 339), og i 839 vet vi fra Annales Bertiniani at de hadde grunnlagt en politisk enhet kalt Rus’-khaganatet. For å sitere den ledende forskeren på khazarene, Peter Golden (2001: 32):

As for the Rus’ qaghanate, we know nothing concrete about its origins. Both Pritsak and the writer of these lines concluded that there must have been some marital connection between the Khazar qaghanal line and the Rus’ rulers. Pritsak suggested that the founder of the line was a Khazar Qaghan who fled the Kabar (Qabar) revolt in the 830’s and ‘found refuge in the Rus’ factory (trading post) dominating the vital Volga–Donets route from the region near Iaroslavl’ – Rostov. I also argued for a blood tie because anything less, in steppe Eurasia (the most important audience for such imperial pretentions), would have been meaningless.

Meningsløst, fordi vi her snakker om et khaganat, og tittelen khagan var, som allerede nevnt, ikke noe man enkelt kunne ta. Noonan (2001: 90) argumenterer for at grunnen til at tittelen ble tatt og fortsatte å brukes frem til det ellevte århundre var at Rus’ var sterkt forbundet med steppefolkene og at de:

were aware that Khazar pretentions to universal empire were something to be reckoned with. [...] If it had not been for the Khazars, much of southeastern Europe would have been conquered by the Umayyads and ‘Abbasids and subsequently incorporated into the Islamic world. The Rus’ of Kiev undoubtedly knew this history and understood how the mandate of heaven had helped the Khazars keep the Arabs out of southern Russia and Ukraine.


Side: 580


Konkurransen khazarene fikk fra vikingene hva gjelder handel og skattlegging, var en avgjørende forutsetning for khazarenes fall. Noonan (2001) argumenterer for at tittelen khagan ikke bare ble tatt over fra khazarene, men at den ble brukt med det spesifikke mål å overføre betaling av tributt til en (khazarisk) khagan til en annen (Rus’) og mer generelt med det mål å påberope seg likeverd og senere være khazarenes arvtagere.

Det tiende århundre var den avgjørende perioden da khaganatet Rus’ sentraliserte skattlegging, drev ut khazarene, tok over deres rolle som skattlegger og deres base i Kiev, samt utførte innkrevingen mer jevnlig. Den bysantinske keiseren rapporterte at Rus’-prinsen gjorde runder for å samle inn tributt (polyudie). Det har blitt foreslått at vi her har et eksempel på en praksis som har blitt kalt «one of the focal points of the embryonic state», nemlig den kongelige rundtur:

This phenomenon, named gafol or feorm in Anglo-Saxon, veizla in Ancient Scandinavian, poludie, poludavanie, or goszczenie in the Ancient Slav dialects, makahiki in Hawaiian, etc., was spread almost universally. [... It] is an institution whereby the ruler – the political or ritual head of the Early State (chief priest, sacred king) – or some other person acting in his place (his heir, vice-roy, vice-regent, envoy, etc.) makes his rounds of his dominion (the subject communities) following a prescribed traditional route to perform his duties and enjoy his privileges (Kobishchanow 1987: 108).

Kongen og hans folk spiste altså med jevne mellomrom sine undersåtter om ikke ut av huset, så i alle fall ut i vindfanget. Den kongelige rundtur er en mer rutinisert og ritualisert form for innkreving av tributt enn khazarenes praksis med å stikke innom, og den peker mot en mer differensiert form for skattlegging. I khaganatet Rus’ tilfelle ser gafol ut til å ha vært en kortlivet praksis, ettersom det i vår viktigste kilde, Povest’ Vremennykh let, altså Krøniken om forgangne år, blir fortalt hvordan mellommenn snart ble sendt for å leve blant undersåttene og samle inn skatt fra lokale stammer.

Dersom vi trekker frem igjen Durkheims syn på tidlige statsdannelser, ser caset Rus’ ut til å passe det generelle bildet ganske godt. En liten kader, først khazarer, så vikinger, dukker opp og krever tributt fra de innfødte og tilbyr beskyttelse mot andre tributt-innkrevere som motytelse. Kontaktflaten mellom vikingene og de lokale slaverne og finsk-ugriske folkene begynner å tykne, først gjennom gafol, og senere ved vikingenes bruk av skattinnkrevende mellommenn som bor blant de innfødte. Kiev ble den ledende byen i den andre halvdelen av det tiende århundre, akkurat da Khazarriket døde ut. Dersom vikingenes inntreden var én forutsetning for dets fall, var religiøs organisering en annen. Khazaria var opprinnelig sjamanistisk, men ble berørt av islamsk misjonsvirksomhet så vel som misjonærer som bragte med seg ortodoks kristendom fra Bysants.

Side: 581


Khazarenes ledene stratum, som kjente til jødedommen fra det jødiske samfunnet som bodde i Kherson på den nordlige svartehavskysten, reagerte ved å konvertere til jødedommen. De religiøse forviklingene dette skapte i det multireligiøse imperiet var en av forutsetningene for dets fall, og Rus’ ledere ville mest sannsynlig tolket situasjonen ut fra dette. Da prins Vladimir, som opprinnelig fulgte sine foreldres norrøne religion, ble prins av Kiev, ser Khazarrikets fall ut til å være en av grunnene til at han ble svært interessert i religion (Martin 2007: 6). Vladimir lot bygge et avgudstempel på det høyeste punktet i byen. Syv guder hadde sine statuer der: Perun, Sazhbog og Stribog var de slaviske gudene; Semargl hadde begynt sitt liv som iransk guddom, noe også Mokosh kan ha gjort; de to siste gudene ser ut til å ha vært norrøne. Etter noen år anså Vladimir kristendommen for å være et bedre sosialt lim. Dersom vi følger Durkheim og tenker på religion som fellesskapets feiring av seg selv, er det ikke overraskende at et delt pantheon må vike for en felles guddom.

For å kristne innbyggerne av Kiev og resten av sine undersåtter, måtte Vladimir ta i bruk religiøse spesialister fra Bysants. Slik det ble sett fra Bysants, hadde Rus’ nomader vært en utfordring fra starten av. En av Bysants’ mottrekk hadde vært misjonsvirksomhet. Vladimirs kristning av Kiev festet laget av generell symbolikk i statsbyggingsprosjektet. Merk at kristningen fulgte en militær allianse. Den bysantinske keiseren Basileus II hadde blitt slått av de nomadiske bulgarerne og trengte Vladimirs hjelp til å forsvare Konstantinopel. Som gjenytelse tilbød han Vladimir sin søster Anna som ektefelle. Vladimir sendte vikinger som avtalt og lyktes i å gifte seg med Anna. Anerkjennelsestemaet er lett å finne.

Sett fra Bysants, der nye barbarer som dukket opp ble forstått ut fra bysantinernes tidligere og rike erfaringer med andre barbarer, forventet man at det ville ta tid å temme dem. En avgjørende effekt bysantinerne så etter når barbarer ble kristnet, var hvorvidt de aksepterte den imperiale ideologien som fulgte med. Denne dreide seg om hvordan basileus eller keiseren var det jordiske overhodet til alle kristne:

According to the Eusebian formulation, the emperor is the viceregent of God, the mimesis or «living icon of Christ» (“zosa eikon Christou»), and he rules the Basileia, the Christian commonwealth, which is in turn the terrestrial counterpart of God’s kingdom in heaven. Since there was only one God, it followed inevitably that there could be only one empire and therefore only one true religion (Geanakoplos 1976: 39).

Ifølge bysantologen Chrysos (1992: 35) startet en trelags prosess så snart kulten kristendom var på plass. Først ble den nye herskeren ønsket velkommen i familien av konger. Den diskursive forutsetningen for dette var kristning, men nedtegningene av praksis viser at man ofte overså dette kriteriet dersom omstendighetene krevde det. Etter hundre års kristen inn-

Side: 582


trengning tvang Vladimir sine undersåtter i Kiev til å la seg døpe i 988 (for omstendighetene, se Poppe 1976). Som andre lag i prosessen var det en sosialisering inn i bysantinske oppfatninger. Det tredje laget, som også var en formalisering av det andre, var å innføre bysantinske lover. For å gjennomføre denne prosessen brukte bysantinerne en rekke praksiser, for det meste diplomatiske. Og ganske sikkert, den første kodifiseringen av lover (hvis originale form er ukjent for oss) var Vladimirs sønn Jaroslavs Russkaya Pravda (Franklin og Shepard 1996: 217).

Det viktigste dramaet i Rus’ statsbygging i det ellevte og tolvte århundre dreide seg om de religiøse og rettslige praksiser de hadde fått fra Bysants. Som man kan vente ut fra nyere litteratur om sammensatte politiske enheter, er det tydelig at Rus’ ble mer dominert av Bysants hva gjelder den religiøse sfære enn de andre. Det er også usikkert i hvilken grad det bysantinske sentrum dominerte periferien Rus’, selv i denne sfæren. Franklin (2002: 518, 521) konkluderer en nærlesning av det relevante tekstkorpuset med å si at forfattere i Kiev «had very little available information on the Byzantine Empire», og det ser ganske enkelt ut til å være en manglende interesse blant dem. Franklin finner videre et bevisst mønster, hvor «at each stage of transmission, translators, scribes, editors and local writers are unanimous in their disregard for the imperial heritage of the country from which they took their religion».

Franklin (2002: 529), som er Cambridge-historiker, peker på en annen kilde til legitimitet blant Rus’, nemlig slektskap, noe som jo ikke er egnet til å overraske antropologer. Slektskap er rod på russisk, og dette var «resonant with echoes of deep traditional belief: belief in the fertility-cult of Rod». Han påpeker hvordan «rod», slektskap, er roten til andre russiske ord, som narod, ordet som nå er tilnærmet det tyske Volk i betydning, og priroda, som betyr natur. Rus’ skapelsesmyte var knyttet til hvordan den første kongen utenfra, Ryurik på russisk, Rörek på norrønt, ble tilkalt. Slik det blir gjenfortalt i den Kiev-krøniken (fra 1120-tallet) som dekker de forgangne tider, Povest’ vremennykh let (PVL 49–50), sa lokale stammer til ham at «our land is vast and abundant, but there is no order in it. Come and reign as princes and have authority over us!» Rörek og hans to brødre bragte med seg hele sin slekt, og slo seg ned i forskjellige småbyer. Temaet med brødre som handler i fellesskap er et tema som går igjen også i andre kulturelle settinger. I tilfellet Rus’ får det imidlertid spesiell betydning, ettersom det ble et prinsipp som varte i hele åtte århundrer at bare Röreks etterfølgere kan bli prins av Rus’. Röreks umiddelbare etterfølgelse er hyllet i et uvisshetens slør, og det sløret omslutter også spørsmålet om farskap, men bortsett fra det, finnes det bare ett kjent tilfelle av en Rus’-prins som ikke var Röreks etterfølger før mongolene kom.2

Side: 583


Ettersom Rörek var viking, antageligvis fra det som i dag er Danmark, vil han ha vært sterkt forankret i en patrilineær tradisjon, der primogenitur er et av prinsippene for arverekkefølge til tronen. (Dette er bare ett av flere mulige prinsipper, for kongelige titler ble ofte duellert om på slagmarken mellom to krigere som hadde vist seg verdige i kamp. Slike dueller fant særlig sted i førkristen tid.) Fra midten av det ellevte århundre og inn i det sekstende var systemet for arverekke noe som kaltes Lestvitsa eller lestvichnaya sistema (som kommer fra en rot man også finner i det russiske ordet for trapper), på norsk kollateral senioritet. Ifølge dette prinsippet skulle den eldste sønnen arve Kiev og de yngre brødrene skulle arve andre byer, mest sannsynlig etter en viss rangordning. Når en prins døde, beveget hans brødre seg opp gjennom stigen, mens hans eldste sønn steg inn i rekken fra et punkt langt nede, altså som prins av en liten by. Brødre ble fettere, fettere tremenninger, og striden rundt arverekken ble stadig mer rotete. Poenget jeg her forsøker å gjøre er å vise hvor et tronfølgesystem, som er et avgjørende strukturerende prinsipp for en politisk organisasjon, kom fra. Første gang vi hører om dette prinsippet er i 1054, da Jaroslav den vise delte landet sitt mellom tre av sine sønner. Ettersom det ikke kom fra nord, må det ha oppstått lokalt. Men hvordan? Ingen av de andre bofaste politiske enhetene i nærheten hadde det. Der holdt alle fast ved primogenitur som arvefølgeprinsipp. Faktisk er det eneste andre stedet dette prinsippet er kjent å eksistere blant folk i Indre Asia (Halperin 1987: 18). Det er selvsagt en mulighet at hele ideen om kollateral senioritet ganske enkelt var Jaroslavs egen. Men ideer kommer fra steder. Mest sannsynlig er tronrekkefølgen i Rus’ enda et eksempel på hvordan relasjoner til steppenomader bidro til å forme det tidlige Rus’.

Konklusjoner

Dersom vi skal reflektere over implikasjonene av caset Rus’ for litteraturen om dannelsen av tidlige sammensatte politiske enheter, er betydningen av nomadisk påvirkning på økonomisk organisasjon, spesielt handel, og på politisk organisasjon det første poenget man bør få med. Videre trenger distinksjonen selv en dedifferensiering. Når fremmede konger kommer, slår de seg ikke nødvendigvis ned umiddelbart, men fortsetter å raide samtidig som de tar del i statsbyggingspraksiser hjemme. En evolusjonær lesning av Rus’ fremmede konger er at vi har å gjøre med et mellomstadium mellom nomadisk og bofast. Merk imidlertid at vi har vært innom et annet case som demonstrerte at en slik evolusjonær lesning er overfladisk. Noonan (2001: 91) skriver om modellen for den politiske enheten Rus’, nemlig khazarenes steppeimperium:

Side: 584


Khazar domination and the resulting Pax Khazarica fostered the emergence of a diversified economy throughout the Qaghanate in which pastoralism, agriculture, apiculture, viticulture, foraging, and craft production could all flourish. Such a highly diversified economy had only existed earlier under the Scythians and later under the Golden Horde. Extensive agriculture and a developed craft production were only possible when a well organized ‘nomadic’ state provided the necessary peace and security. They could not flourish when the steppe was dominated by ‘stateless’ nomads.

Noonan setter i dette sitatet både nomadisk og statsløs i anførselstegn, for det definerende trekket ved en bofast politisk enhet er jordbruk, noe khazarene hadde. Dersom vi hopper til den andre enden av den eurasiske steppe, til tsjuktsjerne, er disse kjent for å ha satt grå hår i Morgans evolusjonære hode, for selv om de var nomadiske på Morgans tid, var det tydelig at de tidligere hadde vært bofaste. Dette faktum undergraver den evolusjonære loven om at folk går fra å være nomadiske til å bli bofaste. Khazar-caset ser ut til å demonstrere at tidlige sammensatte politiske enheter kan gjøre akkurat det samme. På midten av det trettende århundre, under press fra den mongolske invasjonen, vendte det magyarske hoff, som da var veletablert i bofast livsførsel, tilbake til visse steppepraksiser, blant annet i valg av klesdrakt. Barry Hindess (2000) er blant de mange som nylig har minnet oss om at antagelsen om at med noen få unntak vil folk normalt sett holde seg bofaste i de samfunn de hører hjemme, har lite historisk belegg. Tvert imot har man vekslet mellom tider som vår egen, merket av utbredt migrasjon, og perioder der bofasthet har vært regelen. Mens pastorale nomader fort blir utdatert, overlever andre former for nomadisk livsførsel. Noen blir til og med intensivert, med uforutsigbare politiske konsekvenser. Som forskere på staten – enten det er den tidlige stat eller den samtidige – overser man nomader på egen risiko. Poenget kan bli utvidet til å gjelde relasjoner generelt. Tidlige statsdannelser kan kanskje ha forekomsten av konkurrerende fremmedkonger som en av sine tilblivelsesforutsetninger. I dette tilfellet var i alle fall dragkampen mellom khazarer og vikinger en sentral betingelse for at en politisk enhet skulle vokse frem. Videre er en forutsetning for hvordan vinnerne fortsetter sin statsbygging deres relasjon til den tidligere rivalen, som i tilfellet med vikinger og khazarer. Igjen, formen statsbyggingen antar kan også avhenge av forsøkene på å få anerkjennelse, akkurat som russisk statsbygging antok en ny form og økte i intensitet som resultat av kampen for å bli anerkjent av den bysantinske keiseren. Atter en relasjonell faktor som kommer til syne her er behovet statsbyggere har for å begrense andres politiske tilstedeværelse; for Rus’ herskere var det et avgjørende poeng å holde bysantinerne og steppefolkene, primært petsjeneger og khiptsjaker, i sjakk. Den nye trenden i studiet av tidlige sammensatte politiske enheter mot

Side: 585


å ta mellom-enhetlige relasjoner mer seriøst bør applauderes og utvides. Nasjonalismens tidsalder, da kunnskapsproduksjon fokuserte på å skjerpe grensene mellom enheter, er over. En ting vi kan lære av studiet av tidlige statsdannelser er at ingen politisk enhet noensinne eksisterte i et vakuum. En akademisk gevinst ved dagens globalisering kan være at antropologer slutter å behandle politiske enheter som lukkede systemer, og tilnærmer seg dem i stedet som det de hele tiden har vært, nemlig relasjonelle.

Litteratur

Barfield, Thomas J. (1989) The Perilous Frontier: Nomadic Empires and China, 221 BC to AD 1757. Cambridge, MA: Blackwell.

Chrysos, Evangelos (1992) «Byzantine Diplomacy, A.D. 300–800: Means and End» i Jonathan Shepard og Simon Franklin (red.) Byzantine Diplomacy. Papers from the Twenty-Fourth Spring Symposium of Byzantine Studies, Cambridge, March 1990. Aldershot: Variorum (25–39).

Claessen, Henri J. M. og Petr Skálnik (red.) (1978) The Early State. Den Haag: Mouton.

Coroníl, Fernando (1996) «Beyond Occidentalism: Toward Nonimperial Geohistorical Categories», Cultural Anthropology, 11(1): 51–86.

Durkheim, Émile (1992) Professional Ethics and Civic Morals. London: Routledge.

Earle, Timothy K. (1997) How Chiefs Come to Power: The Political Economy in Pre-History. Stanford: Stanford University Press.

Emirbayer, Mustafa (1997) «Manifesto for a Relational Sociology», American Journal of Sociology, 103(2): 281–317.

Engels, Friedrich ([1884] 1985) The Origin of the Family, Private Property and the State. Harmondsworth: Penguin.

Ferguson, Yale H. og Richard W. Mansbach (1996) Polities: Authority, Identities, and Change. Durham, NC: University of South Carolina Press.

Franklin, Simon ([1983] 2002) «The Empire of the Rhomaioi as Viewed from Kievan Russia: Aspects of Byzantino-Russian Cultural Relations» i Byzantium – Rus – Russia. Aldershot: Variorum (507–537).

Franklin, Simon og Jonathan Shepard (1996) The Emergence of Rus 750–1200. London: Longman.

Fried, Morton (1967) The Evolution of Political Society. New York, NY: Random House.

Geanakoplos, Deno John (1976) Interaction of the ‘Sibling’ Byzantine and Western Cultures in the Middle Ages and Italian Renaissance. New Haven, CN: Yale University Press.

Golden, Peter B. (2001) «Nomads in the Sedentary World: The Case of Pre-Chinggisid Rus’ and Georgia» i Anatoly M. Khazanov og André Wink (red.) Nomads in the Sedentary World. Richmond: Curzon (24–75).

Goody, Jack (1990) The Oriental, the Ancient and the Primitive. Systems of Marriage and the Family in the Pre-Industrial Societies of Eurasia. Cambridge: Cambridge University Press.

Grousset, René ([1939] 1970) The Empire of the Steppe: A History of Central Asia. New Brunswick, NJ: Rutgers University Press.

Side: 586


Halperin, Charles J. (1987) Russia and the Golden Horde: The Mongol Impact on Medieval Russian History. Bloomington, IN: Indiana University Press.

Hindess, Barry (2000) «Citizenship in the International Management of Populations», American Behavioural Scientist 43(9): 1486–1497.

Khazanov, Anatoly M. (2001) «Nomads in the History of the Sedentary World», i Anatoly M. Khazanov og André Wink (red.) Nomads in the Sedentary World. Richmond: Curzon (1–23).

Kobishchanow, Yurii M. (1987) «The Phenomenon of Gafol and Its Transformation», i Henri J. M. Claessen og Pieter van de Velde (red.) Early State Dynamics. Leiden: Brill (108–128).

Martin, Janet (2007) Medieval Russia, 980–1585. 2. utg. Cambridge: Cambridge University Press.

Morgan, Lewis Henry ([1877] 1963) (red. Eleanor Burke Leacock) Ancient Society, or Researches in the Lines of Human Progress from Savagery through Barbarism to Civilization. Cleveland, OH: Meridian.

Noonan, Thomas S. (1986) «Why the Vikings first Came to Russia», Jahrbücher für Geschichte Osteuropas, 34: 321–348.

Noonan, Thomas (2001) «The Khazar Qaghanate and Its Impact on the Early Rus’ State: The translation imperii from Itil to Kiev», i Anatoly Mikhailovich Khazanov og Andre Wink (red.) Nomads in the Sedentary World. Richmond: Curzon (76–102).

Peregrine, Peter N. (2007) «Archaeology and World-Systems Theory», Sociological Inquiry, 60(1): 486–495.

Poppe, Andrzej (1976) «The Political Background to the Baptism of Rus’: Byzantine-Russian Relations between 986–89» Dumbarton Oaks Papers 30: 195–244.

Renfrew, Colin og John Cherry (red.) (1986) Peer Polity Interaction and Socio-Political Change. Cambridge: Cambridge University Press.

Schatzky, Theodore R., Karin Knorr Cetina og Eike von Savigny (red.) (2001) The Practice Turn in Contemporary Theory. London: Routledge.

Schneider, Jane (1977) «Was There a Pre-Capitalist World System?», Peasant Studies, 6(1): 20–29.

Service, Elman R. (1962) Primitive Social Organization: An Evolutionary Perspective. New York, NY: Random House.

Service, Elman R. (1975) Origins of the State and Civilization: The Processes of Cultural Evolution. New York, NY: Norton.

Smith, Adam T. (2003) The Political Landscape: Constellations of Authority in Early Complex Polities. Berkeley, CA: University of California Press.

Standen, Naomi (2005) «What Nomads Want: Raids, Invasions and the Liao Conquest of 947», i Reuven Amitai og Michal Biran (red.) Mongols, Turks, and Others: Eurasian Nomads and the Sedentary World. Leiden: Brill (130–169).

Stein, Gil (1999) Rethinking World Systems: Diasporas, Colonies, and Interaction in Uruk Mesopotamia. Tucson, AZ: University of Arizona Press.

Steward, Julian H. (1955) Theory of Culture Change. Urbana, IL: University of Illinois Press.

Vernadsky, George (1948) Ancient Russia. A History of Russia, vol. 1. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Side: 587


White, Leslie (1949) The Science of Culture. New York, NY: Farrar, Strauss.
1. Artikkelen er en omarbeidet versjon av selvvalgt prøveforelesning til dr.philos.-graden i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo 8. september 2009, oversatt fra engelsk av Einar Wigen. En lengre versjon kommer i boken Tilbake til Durkheim: Staten og politisk antropologi (Universitetsforlaget, 2011).
2. Dette var bojaren Vladislav, som ble utropt til prins av Galisia og regjerte der rundt 1212–1214 (Vernadsky 1948: 227).
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon