The Media and the Far Right in Western Europe. Playing the Nationalist Card

Antonis Ellinas

Cambridge University Press 2010

Få akademikere har gått mer empirisk til verks enn Antonis Ellinas når det gjelder å analysere forholdet mellom moderne massemedier og fremveksten av populistiske høyreradikale partier i Vest-Europa siden andre halvdel av 1980-tallet. I boken The Media and the Far Right in Western Europe gjennomfører Ellinas fire grundige og veldokumenterte casestudier med utgangspunkt i landene Frankrike, Østerrike, Tyskland og Hellas, hvorav særlig de to første lenge har vært kjent på det høyreradikale kartet. Front Nationals (FN) karismatiske leder Jean-Marie Le Pens avansement til andre runde i det franske presidentvalget i 2002 sendte som kjent sjokkbølger gjennom europeisk politikk. Jörg Haiders Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ)skapte på sin side diplomatisk krise i EU to år tidligere da partiet, etter en oppslutning på 27 prosent, ble invitert med i regjeringskoalisjon sammen med det konservative partiet Österreichische Volkspartei (ÖVP). 14 europeiske stater valgte den gang å bryte diplomatiske bånd med Østerrike. Også Tyskland og Hellas er imidlertid interessante og lærerrike case med hensyn til fremveksten av høyreradikale partier, men da først og fremst som negative tilfeller – dvs. hvor fraværet av slike partier er det mest slående ved det partipolitiske systemet. Tysklands historiske arv resulterer for eksempel i at selv den minste oppslutning om høyreradikale og ekstreme partier vekker umiddelbar bekymring og fordømmelse, samtidig som mediene har en ekstra bevissthet med hensyn til hvordan nyhetene og sakene skal vinkles og håndteres. Ellinas siterer fra ett av sine mange intervjuer med elitejournalister:

I Die Zeit gir vi ikke oppmerksomhet til synspunktene til ekstreme høyre. Det er vår policy. Til og med negativ oppmerksomhet er bra for dem, og vi er ikke villig til å avse plass for bibringe synspunktene til høyreekstreme politikere (s. 36).

Ytre høyre i Hellas har på sin side, i tillegg til manglende opplutning fra velgerne, også vært oversett i litteraturen. Litt over 7 prosent oppslutning ved Europaparlamentsvalget i 2009 (2 mandater) og drøye 5,5 prosent ved nasjonale valg samme år (15 mandater) har imidlertid skapt ny interesse for populistiske og nasjonalistiske strømninger i gresk politikk.

Oppslutningen om politiske partier varierer over tid, noe som også gjelder for partier på ytre høyre fløy. For å ta tre illustrerende eksempler fra vårt eget nabolag: norske Fremskrittspartiet har vokst jevnt siden midten av 80-tallet og ligger nå på rundt 22 prosent; Dansk Folkeparti har stabilisert seg på mellom 10 og 15 prosent; mens svenske Ny Demokrati forsvant like fort som det kom på begynnelsen av 90-tallet. Også i de landene Ellinas legger under lupen i boken har utviklingen til de høyreradikale partiene variert betydelig. Denne banale observasjonen har til dels vært oversett i faglitteraturen. I den grad forskere har forsøkt å forklare fremveksten av denne nye partifamilien, har de kun sett på et stillbilde snarere enn å analysere partienes vekst, stabilitet og (i de fleste tilfeller) fall.1 Ellinas’ bidrag er således et forsøk på å fylle dette svarte hullet i vår, etter hvert, relativt omfattende kunnskap om denne partifamilien. «Why did some parties persist and grow after their breakthroughs but other collapse?» spør forfatteren (s. 219). Et sentralt argument hos Ellinas er at gjennombruddet og videre utvikling for partiene bør forklares med ulike sett av årsaksfaktorer. Før et eventuelt gjennombrudd har partiene ofte en svak organisasjon, begrenset med økonomiske ressurser og manglende tilgang gjennom media. Etter et nasjonalt (og i noen tilfeller lokalt) gjennombrudd vil disse forholdene bedre seg. Det blir lettere å rekruttere kompetent politisk og organisatorisk personell; lokal og nasjonal representasjon medfører i de fleste land rett til statlig støtte; samt at mediene naturligvis er mer opptatt av partier som potensielt kan utøve innflytelse i folkevalgte organer. Teorien til Ellinas innebærer således at et partis gjennombrudd først og fremst er avhengig av eksogene faktorer, dvs. forhold som er uavhengige av hva partiet selv foretar seg. Ellinas er opptatt av både (1) hvordan de etablerte partiene posisjonerer seg i det politiske rom og i hvilken grad de forsøker å øke sin oppslutning gjennom å «spille ut nasjonalistkortet» (som det heter i bokens undertittel) og (2) medienes villighet til å gi partiene oppmerksomhet, legitimitet og/eller inntrykk av at de har stor støtte i befolkningen (s. 204–205). Særlig den første tesen – at det er de etablerte partiene som gjennom å spille på nasjonalistiske strømninger i velgermassen åpner et rom for de høyreradikale partiene – er original og overraskende og sikkert også urovekkende for enkelte politiske aktører. Åpningsvinduet for høyreradikale partier skapes når de dominerende partiene først forsøker å mobilisere velgere basert på politiske stridsspørs-mål med nasjonalistiske undertoner (f.eks. innvandring, statsborgerskap, asylsøkere og nasjonal identitet), men hvor de store partiene blir tvunget til å trekke innvandringskortet tilbake på grunn av intern uenighet eller internasjonal fordømmelse. Eksemplene virker overbevisende: I Tyskland aktualiserte det konservative CDU innvandrings- og asylpolitikk på slutten av 1970-tallet, noe som resulterte i innstramninger i 1980. Helmut Kohl gjorde til og med innvandringspolitikk til en av sine fire mest prioriterte politikkområder – noe som i Tyskland ble kjent som «die Wende». Alt dette skjedde før partiet Die Republikaner ble opprettet i 1983. En tilsvarende prosess fant sted i Østerrike da de såkalte «Weder»- og «Waldheim»-sakene skapte en opphetet debatt om Østerrikes forhold til Nazi-Tyskland midt på 1980-tallet. Begge episodene kom forut for Haiders overtakelse, partiets nasjonalistiske reorientering og påfølgende valgsuksess. Forskjellen mellom Tyskland og Østerrike er at mediene i sistnevnte land har viet mye spalteplass og i visse tilfeller direkte støtte til høyreradikale partier, mens det stikk motsatte har vært tilfellet i førstnevnte.

Ellinas er klar over de metodiske svakhetene ved kun å gjøre en «most similar» studie av to case. Hellas inkluderes derfor som et «most different case». Analysen viser imidlertid at også i Hellas har oppslutningen om ytre høyre siden midten av 1970-tallet i stor grad blitt påvirket av liknende prosesser som de vi har sett i Østerrike og Tyskland (s. 125). Diskusjonen om hvorvidt nabolandet kan kalle seg Makedonia (et navn som er nær forbundet med gresk identitet) og andre identitetsrelaterte spørsmål etter 2000, har svært ofte ført til at det konservative partiet Νεα Δημοκρατíα (Ny Demokrati) spiller «det nasjonalistiske kortet» (s. 126). Ved at partiet deretter har vært tvunget til å moderere sine utspill eller trekke dem tilbake har skapt gunstige forhold for høyreradikale partier, og i den grad de har fått medieoppmerksomhet, har gjennombruddet vært et faktum.

Bokens siste kapittel, om franske Front Nationals (FN)gjennombrudd, vekst og fall, brukes av Ellinas som et slags «crucial case» for å teste teorien. Siden FN er selve «prototyp-partiet» i den høyreradikale partifamilien, bør enhver teori om fremveksten av disse partiene også kunne forklare nettopp dette partiet. I Frankrike var det kommunistpartiet som noen måneder før presidentvalget i 1981 spilte ut innvandringskortet i et håp om å fiske stemmer i deler av den autoritære arbeiderklassen. Le Pen var totalt marginal på dette tidspunktet, og han klarte faktisk ikke å samle de nødvendige underskriftene for å stille til valg. Le Pen fikk også relativt stor medieoppmerksomhet etter at president Mitterand i 1982 oppfordret tre store TV-kanaler til å gi Le Pen mer sendetid. Den kyniske strategien gikk ut på at at Le Pens vekst skulle svekke eller splitte de konservative.

Etter gjennombruddet ser partienes skjebne i større grad ut til å være et produkt av endogene faktorer, dvs. forhold de selv kontrollerer. I alle landene forsøkte høyrepartiene å «ta tilbake» deler av de velgergruppene som hadde lagt til ved høyreradikales kai, blant annet gjennom å bevege seg mot høyre på hva Ellinas (s. 6) kaller en «nasjonal identitetsakse». Mens det gikk relativt smertefritt i Tyskland og Hellas, var denne koopteringsstrategien mindre vellykket i Østerrike og Frankrike. Ellinas fremhever særlig (1) organisasjon og (2) utvidelse av politisk plattform som sentrale faktorer for å opprettholde oppslutning over tid. Både FN og FPÖ bygget sterke partiorganisasjoner og mer omfattende politiske programmer. De unngikk rett og slett å bli «single-issue parties». Ellinas dokumenterer tydelig at flere av partiene på ytre høyre fløy opererer med praktisk talt ikke-eksisterende partiorganisasjoner i sin tidlige livsfase, og listen kan gjerne utvides til de skandinaviske landene: det danske Fremskridtspartiet, norske Anders Langes Parti og svenske Ny Demokrati var alle toppstyrte enkeltmannsforetak når de brøt gjennom i sine lands respektive jordskjelvvalg (1973 i Norge og Danmark, og 1991 i Sverige). Nå har imidlertid norske Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti – i likhet med FN og FPÖ – bygget toppstyrte, robuste partiorganisasjoner som begge fungerer godt i valgkampsammenheng og med hensyn til skolering av partiaktivister og folkevalgte.

Ellinas’ bidrag fremstår i mange henseende som originalt, gjennomarbeidet og rikt på interessante detaljer om moderne politiske historie i fire vesteuropeiske stater. Nye (fag)bøker om høyreradikalisme, høyreekstremisme, populisme og etnonasjonalisme har kommet på løpende bånd i de senere årene, men mange statsvitere og andre partiforskere har kanskje i for stor grad undervurdert medienes betydning for å forstå fremveksten av nye partier. Vi lever ikke lenger i et partidemokrati, men i et publikumsdemokrati (Manin 1995). Samtidig er mediene i stor grad blitt vårt vindu til verden, de fungerer som et mellomledd som formidler informasjon, kunnskap og følelser (Hernes 1977: 1). Personlig erfaring byttes ut med medienes erfaring. Dette skjer imidlertid fortsatt gjennom et samspill med andre aktører som familie, skole, sosiale nettverk og organisasjoner, men i et moderne informasjonssamfunn vil medienes rolle øke. For dagens samfunnsborger er det journalisten som har overtatt den ledende rollen som fortolker og videreformidler. Medienes rolle som formidlere av politikk – politiske hendelser, motsetninger og dilemmaer – har potensielt stor betydning for hvordan politiske subjekter produseres og reproduseres. Ellinas leverer en analyse som gjør oss mer i stand til forstå både disse mekanismene og hvordan etablerte partiers posisjonering i spørsmål relatert til nasjonal identitet og innvandring påvirker oppslutningen om høyreradikale partier.

Litteratur

Hernes, Gudmund (1977) «Det medievridde samfunn», Samtiden, nr. 1: 181–195.

Manin, Bernard (1995) Principes du Gouvernement Représentatif. Paris: Calmann-Levy.