James J. Sheehan

New York: Houghton Mifflin, 2008

15. februar 2003 tok millioner av mennesker over hele Europa til gatene for å delta i fredelige demonstrasjoner mot den nær forestående amerikanske invasjonen av Irak. For hundre år siden ville slike demonstrasjoner neppe ha funnet sted. Den europeiske holdningen til krig er nemlig totalt forandret, sammenlignet med hvordan den var ved begynnelsen av det 20. århundret. Europa i dag synes uinteressert i å omsette sin økonomiske styrke i militær makt. Makten som europeerne projiserer internasjonalt er isteden økonomisk, kulturell oglegitim – de samme verdiene som ofte betyr mest i samhandling innad i egne land. I motsetning til Europa opererer USA med et verdensomspennende nettverk av militære baser, allianser og avtaler – en global sfære av innflytelse og makt. USA anser fortsatt dette som essensielt i den «virkelige verden» og har dermed blitt som Timothy Garton Ash kaller «the last truly sovereign European nation-state».

Forvandlingen av de europeiske statene er hovedemnet i James Sheehans bok Where Have All the Soldiers Gone?. Hvordan gikk disse statene fra å være imperialistiske militærmakter, hvor essensen i det å bli ansett som en suveren stat var evnen og viljen til krigføring, til å bli velferdsstater hvor økonomisk vekst og sosial velferd har høyeste prioritet? Spørsmålet har vært drøftet av flere forfattere i de senere år. Noen av dem har funnet svaret i den våpenteknologiske utviklingen – John Gaddis mener for eksempel at atomvåpnenes altødeleggende evne har virket avskrekkende på og lagt en demper på krigslysten. Andre forfattere har funnet svaret i demokratisk politikk – Bruce Russett fremholder at forhandlingen ligger i det faktum at Europa i dag består av demokratier, og demokratier går som kjent ikke til krig mot hverandre; John Mueller hevder at vestlige samfunn endelig har innsett at krig er en uheldig levning fra en mer primitiv tidsalder. Sheehan er ikke uenig i noen av disse påstandene. Men han fremsetter et mer sammensatt og utviklingshistorisk svar. Where Have All the Soldiers Gone? er skrevet i en populærhistorisk stil og er en lettlest bok på litt over 200 sider

som tar leseren med på en reise gjennom Europas sosiale og militære historie fra midten av 1800-tallet og fram til i dag. Reisen har to ledestjerner: Den ene er påstanden om at «krig går av moten» ikke er en global trend, men et europeisk fenomen. Den andre er at fraværet av krig i Europa etter 1945 skapte et dramatisk nytt internasjonalt system i Europa og en ny type europeisk stat.

Sheehan er professor i historie ved Stanford-universitetet i California, og har Europas moderne historie som sitt hovedfokus. Innledningsvis viser han at de faktorene som gav de europeiske statene mulighet til å gjøre krigen så enormt ødeleggende i første halvdel av det tjuende århundret, er de samme som får slutt på internasjonal vold i det europeiske statssystemet i andre halvdel av århundret. Han peker da på demokratiseringens og industrialiseringens to sider. Demokratiseringen gav på den ene siden statene mulighet til å mobilisere militære styrker av et helt nytt omfang og på den måten øke krigens skala og intensitet. På den andre siden gav demokratiet befolkningen et valg mellom krig og fred; stilt overfor dette valget valgte de til slutt fred. Industrialiseringen gjorde det dessuten mulig å utplassere nye våpen med en helt ny og mer ødeleggende effekt. Samtidig førte industrialiseringen til handel, arbeidsdeling og et gjensidig avhengighetsforhold mellom stater og individer som fordret og etter hvert opprettholdt en fredelig utveksling.

Where Have All the Soldiers Gone? består av tre deler, med tre underkapitler i hver del. Første del av boken, «Living in Peace, Preparing for War, 1900–1914», beskriver hvordan de europeiske statene i perioden før første verdenskrig var basert på militærmakt. Sheehan vektlegger spesielt militærvesenets funksjon som nasjonsskoler der hæren ble benyttet til både sivil utdanning og politisk påvirkning og gjennom dette skulle knytte samfunnet i enhver stat sammen. Han beskriver også hvordan pasifismen og militarismen gikk hånd i hånd på denne tiden; hvordan Europa levde i fred, men forberedte seg på krig. Pasifismen støttet seg på et nytt og sekulært argument om at økonomisk vekst og handel skulle knytte det internasjonale samfunnet sammen og at tvister skulle løses gjennom mekling og voldgift. Militarismen ble likevel opprettholdt og ytret seg i en enorm opprustning, i troen på militærtjenestens viktighet for samfunnsutdanning og den tette sammenkoblingen mellom en stats krigsevner og dens eksistens. I siste kapittel av denne første delen beskriver Sheehan hvordan det relativt fredelige Europa befant seg i en voldelig verden der en stor del av den globale volden faktisk var et resultat av de europeiske stormaktenes imperialisme. Europas ustabile periferi – som omfattet Irland, Spania, Italia, Balkan og flere østeuropeiske stater – hadde likheter med koloniene i den forstand at det der ofte var relativt svake stater hvor opprør og politisk vold var vanlig. Balkan, som var Europas mest voldelige sted på begynnelsen av 1900-tallet, skilte seg ut fra resten av «det perifere Europa» ved at

ustabiliteten der skulle få direkte innvirkning på den internasjonale orden. Sheehan ser Balkan-krigene i årene før første verdenskrig som både årsak til og symptom på utviklingen av den internasjonale krisen og at stormaktene var ute av stand til å skape stabilitet i denne geografiske sonen. Han ser også rustningskappløpet som både symptom på og årsak til en internasjonal krise som akselererte i årene før verdenskrigen. Flere stater mistet troen på det internasjonale systemet. De begynte å forberede seg på en krig som nå virket uunngåelig.

Bokens andre del, «A World Made by War, 1914–1945», begynner med å beskrive hvordan første verdenskrig startet som en offensiv krig fra alle parter, men endte opp i en utmattelseskrig. Sheehan påpeker viktige trekk ved krigen, som blant annet at skillet mellom krigførende og ikke-krigførende parter gradvis forsvinner. Mellomkrigstiden betegner han som en tjueårig våpenhvile – og begrunner betegnelsen ved å vise hvordan grunnlaget for andre verdenskrig ble lagt allerede i 1919. Sheehan beskriver godt kampen mellom moderate og høyreekstremister i Tyskland og viser hvordan den var avgjørende for Europas videre fremtid. Han påpeker at mellomkrigstiden var preget både av optimisme og pessimisme på én gang, samt at Folkeforbundet ikke fungerte etter grunnleggerens intensjoner. Endelig viser han hvordan Tyskland, som beholdt sin suverenitet etter første verdenskrig, bidro til å drive fram en ny verdenskrig i 1939: han beskriver de viktigste hendelsene, de utallige fredsinitiativene og Hitlers planer for erobring av landene i øst. Det siste kapitlet i denne delen er en kompakt fremstilling av andre verdenskrig og gir en god beskrivelse av hvordan denne krigen la grunnlaget for etterkrigstidens Europa. Sheehan gjennomgår krigens grusomhet, spesielt i øst, og viser hvordan dette ble en total krig uten skille mellom sivile og militære. Han viser spesielt hvordan «det tyske spørsmålet» skulle komme til å dominere politikken i siste halvdel av det tjuende århundret.

Tredje og siste del av boken, «States without War», er en beskrivelse av hvordan de europeiske statene etter andre verdenskrig ble omformet fra «krigsmaskiner» til stater med økonomisk vekst og sosial velferd som sine fremste og viktigste mål. Denne omformingen startet allerede med Potsdam-konferansen før krigen var over i 1945, hevder Sheehan. Allerede da begynte konturene av den bipolare verden å trå fram. Beskrivelsen av denne verdenen, med to supermakter som skapte hvert sitt ordenssystem i Europa, inngår som ett av Sheehans hovedargumenter for at omformingen av de europeiske statene fant sted. Han legger vekt på fremveksten av internasjonale institusjoner i Europa etter andre verdenskrig – av militære allianser som Det europeiske forsvarsfellesskap (EDC) og NATO, og av interstatlige organisasjoner som Det europeiske kull- og stålfellesskapet, Euratom og etter hvert EEC. Bortsett fra NATO, som ble dannet ut fra frykt

for sovjetisk ekspansjon, ble de andre institusjonene dannet hovedsakelig for å kontrollere den tyske gjenreisningen. I tiårene etter andre verdenskrig bidro disse institusjonene sterkt til å øke integrasjon og samhandling i Europa. Grensene ble mer åpne. Økonomisk vekst og sosial velferd økte. En av Sheehans grunnpåstander er at Europa her kom inn i en god sirkel – at økonomisk vekst bidro til fred som i sin tur skapte gjensidig avhengighet og mer vekst, og etter hvert skapte en atmosfære som drev fram et nytt internasjonalt system i Europa.

Ved den kalde krigens slutt og bortfallet av den bipolare ordenen, argumenterte flere – blant andre Kenneth Waltz – for at denne institusjonelle integrasjonen ville forvitre og det naturlige anarkiet i det internasjonale systemet igjen ville vende tilbake til Europa. Dette skjedde ikke. Integrasjonen ble tvert imot sterkere og mer omfattende over tid. I tillegg til den økende institusjonelle integrasjonen fremhever Sheehan også bortfallet av den europeiske imperialismen som viktig i omformingen av Europa. Et moralsk skifte i det europeiske tankesettet samt manglende ressurser i etterkant av krigen medførte slutten for de europeiske imperiene. I forbindelse med denne utviklingen dyrker Sheehan fram et interessant poeng: Han hevder at krig «går av moten» kun i Europa. Han sammenligner det fredelige Europa i tiårene før første verdenskrig med det fredelige Europa etter andre verdenskrig, og viser at i begge periodene var det fredelige Europa omringet av en mer voldelig verden. Han hevder videre at Europa bidrar til denne voldelige verdenen, i det første tilfellet gjennom et koloniserende og ekspanderende Europa og i det andre tilfellet gjennom et dekoloniserende og kontraherende Europa.

I Sheehans diskusjon om forvandlingen av de europeiske statene går det tydelig fram at den kalde krigen spiller en sentral rolle; at den bipolare maktbalansen er en viktig forutsetning for Europas hamskifte. Boken innledes med en prolog som legger ut tekstens hovedpoeng. Deretter følger ni kapitler som gir en detaljert gjennomgang av argumentet. De er lettleste og innholdsrike, men inneholder enkelte avsporinger som gjør at den røde tråden iblant kan være vanskelig å følge. Hovedargumentet er imidlertid dette: Den kalde krigens bipolare orden utgjorde den rammen som Europas integrasjon og det statssystemiske hamskiftet foregikk innenfor.

Forfatteren kunne med fordel også drøftet denne utviklingen kontrafaktisk. Hvordan ville den sett ut uten den klare bipolare delingen av verden etter 1945? Hvordan ville den institusjonelle utviklingen forløpt uten USAs økonomiske støtte og militære sikkerhet? Ville Europa igjen rustet opp og havnet i en maktbalansesituasjon, eller ville den institusjonelle integreringen med økonomisk vekst og sosial velferd likevel utviklet seg? Dette spørsmålet er interessant fordi både Det europeiske forsvarsfellesskap og Kull- og stålunionen er europeiske initiativ – hovedsakelig franske – dannet for å kontrollere Tysklands økonomiske og militære gjenreisning. I

utgangspunktet er dette grunnleggende maktpolitikk fra Frankrikes side, men i en annen form enn den tradisjonelle maktbalansepolitikken. Franskmennene innså at de måtte inkludere Tyskland i et europeisk fellesskap dersom de skulle gjenreise Europa. Spørsmålet blir da om europeernes erfaringer med de siste to verdenskrigenes grusomheter hadde medført et nytt tankesett som, uansett en bipolar verdensdeling eller ikke, ville ført til dette fokuset mot europeisk institusjonell integrering fremfor tradisjonell maktbalansepolitikk.

 Where Have All the Soldiers Gone? gir en kort, men innsiktsfull og leseverdig beskrivelse av Europas sosiale og militære historie de siste 150 årene. Den er hensiktsmessig oppbygd med tre hoveddeler som henholdsvis viser hvordan det europeiske systemet var tuftet på militære verdier og forberedelser til krig før første verdenskrig, hvordan de europeiske statene, til tross for flere fredsinitiativ, igjen havner i samme situasjon før andre verdenskrig, og til slutt viser hvordan krig og maktbalanse forsvinner fra det europeiske systemet etter andre verdenskrig. Med denne oversikten over de viktigste momentene i historien inspirerer Sheehan leseren til videre lesning innen bokens flere emner.

Boken er for øvrig utgitt i Storbritannia under en annen tittel: The Monopoly of Violence: Why Europeans Hate Going to War (London: Faber & Faber, 2007).