Blackwater og andre private selskaper spiller en viktig rolle når USA går til krig. Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og Røde Kors er en integrert del av offisiell norsk utviklingspolitikk. Kredittvurderinger fra private selskaper som Standard & Poor’s og Moody’s er styrende for de internasjonale finansmarkeders vurderinger av ulike lands finanser. Og når flaggstaten Liberia møter i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) i London, er det ikke liberiske myndigheter, men Liberian International Shipping and Corporate Registry, et amerikansk selskap med base i Virginia, som representerer landet.

Mange av disse eksemplene er kjent gjennom den globaliseringskritiske forskningen. Terje Tvedt (2003) har påpekt samrøret i norsk utviklingspolitikk. Naomi Klein (2000) har redegjort for hvordan transnasjonale selskaper styrer verden. Dina Rasor og Robert Baumann (2008) forteller historien om private selskapers makt i USAs krigføring. Felles for denne kritikken er at den handler om ikke-statlige aktørers rolle i internasjonal politikk. Men hva sier den om vår forståelse av internasjonal politikk mer generelt? Betyr fremveksten av private aktører på globalt plan at de utfordrer staters makt? Er ikke-statlige aktører nyttige redskaper for stater, eller driver de frem ny styringspraksis for egen maskin? Er de i stand til å påvirke utfallet av internasjonale forhandlinger? Og hva med statlig suverenitet – er den svekket, styrket, forandret som følge av globalisering og de ikke-statlige aktørers inntog på den globale politiske arenaen?

Global styring – en oversikt

Siden midten av 1990-tallet har det vokst frem en rik forskning på disse spørsmålene under overskriften global governance – global styring. Denne forskningen forsøker å gi svar på en rekke spørsmål om internasjonal poli-tikk som har umiddelbar relevans for politiske debatter både nasjonalt og globalt. Snarere enn å gi en helhetlig oversikt over denne forskningen, vil jeg her presentere en kort oversikt over den og peke på noen sentrale temaer som til nå har fått lite oppmerksomhet.

Kortversjonen er slik: Ideen om global styring er et svar på globalisering. Når flere og flere problemer har et overnasjonalt preg, må styringsverktøyene følge etter. Denne diskusjonen kom med full tyngde på 1990-tallet, godt hjulpet av den optimismen som rådet i FN og andre fora etter slutten på den kalde krigen. Delvis som et resultat av dette har mye av forskningen på feltet tegnet et rosenrødt bilde av internasjonal politikk: Man har antatt at et globalt sivilt samfunn eksisterer og at stater gjerne vil samarbeide og løse felles problemer. Der det før var stater, er det nå en rekke type aktører – frivillige organisasjoner, stiftelser, bedrifter, ekspertgrupper, enkeltindivider – som på ulikt vis deltar i global styring. En har her konsentrert seg om å vurdere hvilke av disse aktørene som har mest makt – stater eller bedrifter, stater eller internasjonale organisasjoner. Men spørsmålet om hvem som står ansvarlig overfor hvem, og hva slags type makt som uttrykkes i og gjennom global styring, er i liten grad blitt behandlet. Og i forlengelsen av dette kan man spørre: Overfor hvem er Flyktninghjelpen eller Amnesty International ansvarlig? Hva med FN-ansatte som forsøker å bygge fred i Øst-Timor? Hvilke hensyn veier tyngst i utformingen av norsk politikk overfor et gitt utviklingsland – er det synspunkter i lokalbefolkningen eller blant aktivister og eksperter i og utenfor det norske partisystemet? Hva skjer med forholdet mellom stat og marked når private aktører driver selvregulering i form av bedriftenes samfunnsansvar? Men først litt historikk.

Før fagdisiplinen internasjonal politikk ble etablert som egen samfunnsvitenskapelig disiplin var det folkerettsjurister som dominerte studiet av internasjonal politikk. Denne forskningen var «idealistisk» ved at den vurderte politiske prosesser opp mot et bilde av hvordan internasjonal politikk burde være organisert. E. H. Carr (1939) og Hans Morgenthaus (1948) reaksjon på denne normative forankringen – preget av erfaringene fra mellomkrigstiden – kom i form av i dag velkjente teser om at stater higer etter makt og sikkerhet, og at i fraværet av en overnasjonal tvangsmakt (verdensregjering) er folkeretten uten evne til å påvirke staters handlinger (Koskiennemi 2004). Realismen var slik sett konstituerende for faget internasjonal politikk, med vidtrekkende konsekvenser for senere forskning: Inngangsverdien til det internasjonale var dets anarkiske struktur. Man studerte hvorfor stater gikk til krig, maktbalanse og imperiers vekst og fall (se også Knutsen 2007).

Men allerede før realismen kom til å dominere fagdisiplinen, ser vi ansatser til et mer positivt syn på det internasjonale. David Mitranys teori om funksjonalisme kom ut allerede i 1943. Han hevdet at integrasjon mellom stater og dermed fred kan skapes gjennom teknisk og saksspesifikt samarbeid, noe som kom til å prege utformingen av det FN-system vi i dag kjenner. Allerede her ser vi kimen til det som er kjernen i dagens teorier om global styring. På 1950- og 60-tallet kom Karl Deutsch og Ernst Haas’ nyfunksjonalisme med ytterligere spesifisering av læring som motor i internasjonalt samarbeid. På 1970-tallet gav Robert Keohane og Joseph Nye støtet til en forskningsagenda om gjensidig avhengighet som skulle sette sitt tydelige preg på studier av global governance på 1990-tallet og fremover. Endelig var regimeteoriens inntog på 1980-tallet viktig som byggestein, denne gang med fokus på saksspesifikke regler, normer og beslutningsprosedyrer som over tid vil påvirke staters handlinger (Krasner 1983).

Men det var først med slutten av den kalde krigen at en forskningsagenda vokste frem. I en viktig bok fra 1992 hevdet Rosenau og Czempiel at internasjonal politikk ikke kan forstås som et spill mellom stater alene (Rosenau & Czempiel 1992). Stater er strategisk viktige, ikke dominante, aktører: De delegerer myndighet til internasjonale organisasjoner, påvirkes av selskaper og lobbygrupper, er avhengig av eksperter for råd og av frivillige organisasjoner for tjenesteyting. Senere på 1990-tallet utkom en rekke studier som viste hvordan ulike typer ikke-statlige aktører ofte spiller en avgjørende rolle i internasjonale forhandlinger (Risse 2002). Et mye sitert eksempel er kampanjen for å avskaffe antipersonellminer (Neumann 2002; Price 1998). Et annet er spredningen av menneskerettighetsnormer via såkalte transnasjonale nettverk av aktivister (Keck & Sikkink 1998). Et tredje er ekspertgruppers rolle i utformingen av internasjonal miljøpolitikk (Haas 1992).

Den tidlige forskningen på transnasjonale nettverk og deres rolle i global styring tegnet et rosenrødt bilde av internasjonal politikk. Begrepet global styring impliserer da også en forventning eller antakelse om at de aktørene en studerer, gjerne vil trekke i samme retning. Dette reflekteres i definisjonen som ofte legges til grunn. Det handler om samarbeid for kollektiv problemløsning på overnasjonalt plan, der stater og andre type aktører er involvert (Young 1994; Weiss & Gordenker 1996). Man har her antatt at de «nye» aktørene – ikke-statlige – er progressive aktører som har prisverdige mål og verdier og at disse bidrar med ny energi til å løse globale problemer, som f. eks. klima, fattigdom og korrupsjon. Det er også verdt å merke seg at det som for alvor plasserte ideen om global styring på det politiske kartet, var den FN-oppnevnte Commission on Global Governance, ledet av Ingvar Carlsson og Shridath Ramphal. Her ble global styring definert som prosesser der

...conflicting or diverse interests may be accommodated and co-operative action taken. It includes formal institutions and regimes empowered to enforce compliance, as well as informal arrangements that people and institutions either have agreed to or perceive to be in their interest (1995: 4. Min uth.).

Det er altså snakk om å «løse konflikter og skape samarbeid» (Young 1994: 53). Det er alt annet enn tilfeldig at der det tradisjonelle studiet av internasjonal politikk har sett på makt, har studier av global styring konsentrert seg om autoritet. Autoritet er som kjent legitimert makt. Når de impliserte aktørene anses å fremme «gode» saker, så er vel den makten de besitter legitim? Om de får mer makt og som sådan kan bidra til mer effektiv global problemløsning, så er vel det bare positivt? Det er symptomatisk at Stortingsmelding nr. 15 Interesser, ansvar og muligheter beskriver global styring med referanse til den positive rollen som ikke-statlige aktører spiller:

De mange internasjonale aktører og initiativer som i dag utfordrer formelle multilaterale institusjoner er først og fremst positive eksempler på institusjonell læring. De ivaretar mange globale fellesoppgaver på en ofte mer fleksibel måte enn formelle multilaterale aktører, samtidig som de ofte samarbeider nært med dem, og dermed også med statene. De bidrar, samlet sett, til mer effektiv global styring (s. 75).

Men på hvilken måte kan en si at de aktørene som «utfordrer formelle multilaterale institusjoner» er legitime – at de har autoritet? Hva gjør Amnesty International, Røde Kors, Bill og Melinda Gates Foundation og Statoil til legitime utøvere av makt og innflytelse i global styring? Slike spørsmål har i liten grad blitt diskutert i denne litteraturen. Ved å legge til grunn at de aktørene man studerer er opptatt av å fremme progressive og liberale mål, har spørsmålet om makt og dens legitimering, og også ansvarliggjøring, trådt i bakgrunnen. Derfor bør vi spørre: Med hvilken rett kan ulike frivillige organisasjoner påberope seg å snakke på vegne av det (globale) sivile samfunn? Hva er det som gjør FN-ansatte til legitime utøvere av makt når de som påvirkes av deres beslutninger ikke kan holde dem ansvarlig?

Ikke-statlige aktørers makt og autoritet

Globaliseringsprosesser gjør som kjent verden mindre. Vi påvirkes av beslutninger foretatt av aktører langt borte og som vi har få eller ingen muligheter til å holde ansvarlig. For innbyggerne i Turkmenistan er det få muligheter til å påvirke eller ansvarliggjøre Statoils engasjement der, som Simen Sætre peker på i sitt bidrag til denne spalten. Likeledes har innbyggerne i Liberia få muligheter til å holde Flyktninghjelpen ansvarlig for det organisasjonen gjør i landet. En soldat som forbryter seg i FNs tjeneste kan ikke holdes ansvarlig av landet der lovbruddet skjer – det må skje i soldatens hjemland. Og dersom det er snakk om en sivilt ansatt i FNs tjeneste, er det uklart hva slags sanksjoner som kan iverksettes. Eta-blerte prinsipper for ansvarliggjøring hviler på et prinsipp om at alle skal holdes ansvarlig uavhengig av aktørens mål med sin virksomhet (f. eks. bekjempe fattigdom). Det holder altså ikke å være en do-gooder. I takt med ikke-statlige aktørers stadig viktigere rolle i global styring er dette spørsmål som fortjener større oppmerksomhet.

Stephen Hopgood har i boken Keepers of the Flame (2006) beskrevet organisasjonskulturen i Amnestys internasjonale sekretariat i London. Etter ett år med deltakende observasjon og dybdeintervjuer påpeker han hvordan Amnesty helt fra starten av så det som sin rolle å være vitner for samvittighetsfanger. Med menneskerettighetene som sitt normative grunnlag skulle man kun rapportere og være pådriver for hver enkelt samvittighetsfange. Man skulle ikke være eksplisitt politiske aktivister for politiske endringer i de landene der disse var fengslet. Dette skulle man gjøre for å etablere og institusjonalisere sin moralske autoritet. De som forfekter dette standpunktet i organisasjonen – gjerne de som har vært der lengst – er «keepers of the flame». Den andre fløyen av AIs kontor omtales som «the modernizers». De vil bruke den oppsparte moralske autoriteten som AI har bygget opp over tid, til å etablere seg som en politisk autoritet til å presse på for politiske endringer. (Konflikten mellom disse to fløyene skaper et usedvanlig dårlig arbeidsmiljø.) Det sentrale her er imidlertid at AI hele tiden må skape og vokte sitt legitimitetsgrunnlag, og hvordan de gjør det, former det de gjør og hvordan de gjør det.

Hjemlig opinion

Sudan-forsker Alex de Waal har hevdet at den amerikanske Save Darfur-kampanjen har gjort det vanskeligere å skape fred i Darfur, fordi dens primære fokus er politisk mobilisering i USA, som bl.a. krever overskriftsvennlige argumenter og slagord. Og denne logikken passer dårlig med terrenget i Darfur. Et sentralt ankepunkt er at kampanjen fortsatt insisterer på at det pågår et folkemord i Darfur, mens de Waal mener at dette ikke er tilfelle.1 Liknende kritikk har blitt fremført av journalisten Rob Crilly (2010), som hevder at Save Darfur- kampanjen skaper et overforenklet bilde av konflikten, med rebellene i regionen som good guys og regimet i Khartoum som bad guys. Jeg vet for lite om Darfur til å mene noe om det spesifikke ved denne kritikken. Men det generelle poenget fortjener mer oppmerksomhet:

Ett aspekt handler om at beslutningstakere har blikket festet på hjemlig opinion snarere enn lokale forhold i det landet en griper inn i med bidrag til å skape fred, som f. eks. i Darfur eller Afghanistan. Save Darfur-kampanjen og andre bidrar positivt ved å påvirke nasjonal og internasjonal opinion. Men hvordan de gjør dette er ofte også drevet frem av hensynet til egen legitimitet og status overfor de som holder dem ansvarlige, altså egne medlemmer og også hjemlig opinion. Det er ikke sikkert at kampanjelogikken som kjennetegner disse aktørene bærer i seg kimen til en løsning på Darfur-konflikten. På samme måte er norsk utviklings- og utenrikspolitikk utformet primært med tanke på den hjemlige opinion. Toneangivende aktører i og utenfor partiene og blant forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner setter sitt tydelige preg på politikken, naturlig nok. Men dermed er denne politikken – f. eks. overfor Afghanistan – drevet frem av hensyn til norsk opinion, ikke av hensyn til hva som kan tenkes være den mest effektive strategien for å stoppe krigen. Det som er felles for Norge og Save Darfur- kampanjen er altså at politikken formuleres med skjeling til hjemlig opinion snarere enn med blikket på terrenget der denne politikken skal settes ut i livet.

Menneskeheten som legitimeringsinstans

Frivillige aktører taler strengt tatt bare på vegne av sine egne medlemmer. I kraft av de idealene de fremmer, hevder de imidlertid ofte å være talerør for marginaliserte grupper og representanter for det «globale sivile samfunn». Dette gir dem legitimitet og etablerer dem som autoritative aktører på det relevante saksfelt, som i sin tur gir innpass og innflytelse. Jan Aart Scholte har f.eks. hevdet at globalisering har skapt vekst i «cosmopolitan bonds, where people identify the demos in terms of humanity as a whole» (Scholte 2002: 290). Men på hva slags grunnlag kan man hevde at et globalt sivilt samfunn eksisterer? Poenget her er ikke å mistenkeliggjøre disse frivillige organisasjonene – som spiller en viktig rolle i å kikke stater, bedrifter og internasjonale organisasjoner i kortene og dermed holde dem ansvarlige, som Hans Jakob Frydenlund er inne på i sine refleksjoner omkring diplomatrollen. Men det er problematisk å hevde at man snakker på vegne av et globalt sivilt samfunn, som om det var en homogen masse som hadde felles eller sammenfallende interesser og prioriteringer. Som Bartelson har påpekt, har ideen om et globalt sivilt samfunn blitt «theorized into existence» av globaliseringsforskere og frivillige organisasjoner som en legitimeringsstrategi (Bartelson 2006; Eriksen & Sending 2010). Når slike organisasjoner har makt i kraft av det de gjør og ikke gjør, er det et tankekors at det er så lite diskusjon om hvordan de kan holdes ansvarlige og hvem som har mulighet til det.

«Less is More»? Politisk vilje, marked og selskapers samfunnsansvar

I løpet av de siste årene har ideen om bedriftenes samfunnsansvar fått økt oppmerksomhet. Ikke-statlige aktører har presset på for at bedrifter skal operere med en «dobbel bunnlinje», der en del handler om profitt, og en del handler om virksomhetens effekter på samfunnet for øvrig, det være seg i form av miljøskader, arbeidernes kår og rettigheter osv. Det er mye som tyder på at bedrifter har lagt om sin praksis fordi markedet kommuniserer at visse typer atferd ikke anses som passende eller legitimt. Det interessante med diskusjonen om bedrifters samfunnsansvar er imidlertid ikke bare i hvor stor grad de har endret sine rutiner og hva slags effekt dette har hatt. Vel så interessant – og lite studert og debattert – er spørsmålet om hvorfor slik regulering skjer på bedriftenes og ikke på staters premisser og hva slags effekt det har at det fremstår som effektivt, progressivt og riktig at bedrifter regulerer seg selv snarere enn at det mobiliseres politisk for håndheving og kontroll med slik virksomhet.

Barry Hindess har f. eks. påpekt at Transparency International sin tilnærming til korrupsjon er preget av et nyliberalt styringsprogram som handler om å styre gjennom den frie samhandling i markedet, snarere enn å la staten etablere lover som forbyr visse ting og ikke andre. Hindess hevder f. eks. at TIs foretrukne tilnærming representerer en bredere trend, der markedet anses som den mest effektive styringsform også for det som er statens regulative funksjoner:

What these projects have in common is a desire to govern certain kinds of activity indirectly through the promotion of suitably organised fields of free interaction. ... [Neoliberalism] aims to regulate the conduct of individuals, private bodies and many public agencies through the use of market or market-like arrangements and of auditing rather than through direct control by the state (Hindess 2005: 1390).

Iver Neumann og undertegnede har likeledes påpekt hvordan FNs Global Compact – et forsøk på å institusjonalisere bedriftenes samfunnsansvar – representerer vel så mye en generell dreining av global styring mot stadig nye områder med stadig mindre håndhevingsmulighet (Neumann & Sending 2010: 176). Dette betyr ikke nødvendigvis at den er ineffektiv, men at markedet fungerer som den primære referanserammen også for politisk styring. Slik «multistakeholder»-styring er kjennetegnet av at dem som en ofte ønsker å regulere, f. eks. store oljeselskaper, trekkes inn i og gjøres til en integrert del av reguleringsarbeidet, slik en har sett i det norskstøttede Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) som har sekretariat i Oslo.

Ansvarliggjøring og rettsliggjøring

Men spørsmålet om ansvarliggjøring gjelder selvfølgelig ikke bare bedrifter, eksperter og frivillige organisasjoner. Det gjelder også internasjonale organisasjoner, og ikke minst stater. Særlig mektige stater er de minst ansvarliggjorte av alle, spesielt hva gjelder muligheten for de som påvirkes av deres handlinger til å holde dem ansvarlig (Keohane 2006). I forlengelsen av dette kan vi også spørre om ikke mye av diskusjonen om reform av FNs sikkerhetsråd med fordel kunne fokusert mer på representasjon og muligheter for innflytelse fra de aktører som påvirkes av rådets beslutninger, snarere enn om representasjon i rådet. Mer enn ca 60 prosent av Sikkerhetsrådets saker omhandler Afrika, men rådet er ikke pålagt å konsultere noen for sine beslutninger om kontinentet. Den afrikanske union (AU) ville vært en naturlig, institusjonalisert partner i så måte. Det er f. eks. interessant å merke seg at AU i sine tilbakemeldinger til Sikkerhetsrådet – Peace and Security Council – ved flere tilfeller forsøkte å få rådet til å underkjenne Den internasjonale straffedomstolens (ICC) beslutning om å anklage Sudans president Bashir for folkemord. Bakgrunnen var at AU – som mange andre – så dette som alt annet enn nyttig for forsøkene på å skape fred i Darfur. Som de Waal har uttrykt det, vitner ICC-beslutningen om å tiltale Bashir, og Sikkerhetsrådets beslutning om å gi sitt stilltiende samtykke til dette, som et eksempel på at et politisk mantra – ingen fred uten rettferdighet – har blitt et substitutt for politisk analyse av hvordan internasjonale aktørers handlinger påvirker den politiske situasjonen i et land (de Waal 2009).

Etableringen av ICC representerer en mer generell utvikling der staters suverenitet i økende grad blir underkastet globale lover og regler. For Norge har ideen om at internasjonal politikk skal være fundert i en rettsorden gjort at FN har blitt en såkalt «hovedhjørnestein» i utenrikspolitikken. Og det er god realpolitikk for små stater å forsøke å binde andre til visse regler for å beskytte sine interesser. Likevel, litteraturen om internasjonal rettsliggjøring – som Christoffer C. Eriksen diskuterer i sitt bidrag – peker blant annet på at rettsliggjøring ofte innebærer at en ny politisk dynamikk etableres, der retten politiseres og der nye grupper – som f. eks. jurister – får økt innflytelse. Sonia Roland (2007: 484) har f.eks observert at «... in many areas, WTO law is not conducive to coalitions, particularly the types of coalitions that developing countries are likely to create», og Gregory Shaffer (2006) diskuterer hvordan WTOs kompliserte institusjonelle og rettslige struktur gjør det vanskelig for utviklingsland å effektivt fremme sine krav og interesser. Samtidig ser vi fremveksten av et globalt forvaltningsrettslig regime som åpner opp for uavhengige klageinstanser og som øker kravene til innsyn og begrunnelser. Ifølge visse forskere opererer dette globale rettslige regimet «below the level of highly publicized diplomatic conferences and treaty-making, but in aggregate they regulate and manage vast sectors of economic and social life» (Kingsbury, Krisch & Stewart 2005: 17).

Avslutning

Det kreves en mye mer systematisk analyse og sammenlikning på tvers av land for å kunne si noe om betydningen av og betingelsene for ansvarliggjøring av de ulike aktørene, stater inkludert, som utøver makt i globale styringsprosesser. Her hjemme i Norge har vi en stor skog av aktører som er aktive deltakere i globale styringsprosesser, det være seg offentlige myndigheter og etater, ekspertgrupper, frivillige organisasjoner og selskaper. De fremmer verdier og besitter en viktig kompetanse og som sådan kan de bidra positivt i slike prosesser. Men all den tid de har makt og innflytelse, bør også de kikkes i kortene og holdes ansvarlig av aktører utenfor organisasjonen selv.

Min lesning er at det institusjonelle oppsettet for den offentlige politiske debatten om norsk utenrikspolitikk og norske statlige og ikke-statlige aktørers rolle er dårlig tilpasset dagens og morgendagens utfordringer. Utenriksdepartementet og de ulike fagdepartementene besitter betydelig ekspertise innenfor sine saksfelt, og fordeler også midler til forskning på ulike aspekter ved utenrikspolitikken. Tyngdepunktet for politiske diskusjoner om de ulike aktørenes makt og hva norske aktører (statlige og ikke-statlige) gjør og ikke gjør utenfor landets grenser, ser ut til å ligge mellom departementene på den ene siden, og selskaper, frivillige organisasjoner og forskningsinstitusjoner, på den andre. Her har Stortinget sovet i timen. I UD mener man at «all kritikken vi får har vi betalt for sjæl», slik Hans Jacob Frydenlund skriver i denne spalten. For å skape offentlig debatt og kikke regjering og andre i kortene trengs det kunnskap og analyse som er uavhengig av departementene og som er av et omfang og kaliber som Stortingets utredningsseksjon – med sine ni ansatte – neppe har kapasitet til å utføre.2 Til sammenlikning har Riksdagens utredningstjänst drøyt førti ansatte. Stortingets representanter later da også til å være mindre kunnskapshungrige enn sine svenske kolleger: Der Stortingets utredningsseksjon mottok 433 oppdrag i 2009 og 462 oppdrag i 2008, mottok Riksdagens utredningstjänst 1848 oppdrag i 2009 og 2092 oppdrag i 2008.3 En kritisk offentlig debatt om norske aktørers gjøren og laden i global styring er viktig, men her har våre stortingspolitikere, med visse unntak, vært fraværende.

Litteratur

Bartelson, Jens (2006) «Making Sense of Global Civil Society», European Journal of International Relations 12(3): 371–395.

Carr, E. H. (1939)[2001] The Twenty Years’ Crisis 1919–1939. An introduction to the study of International Relations. New York: Palgrave.

Crilly, Rob (2010) Saving Darfur. Everyone’s Favourite African War. London: Reportage Press.

de Waal, Alex (2009) «The ICC, Sudan, and the crisis of Human Rights», http://africanarguments.org/2009/03/the-icc-sudan-and-the-crisis-of-human-rights/ Oxford University Press. Besøkt 19. mai 2010.

Eriksen, Stein Sundstøl & Ole Jacob Sending (2010) Where’s the Global Public? Oslo: NUPI Working Paper.

Haas, Peter M. (red.) (1992) «Knowledge, Power and International Policy Coordination», Special Issue, International Organization 46(1).

Hindess, Barry (2005) «Investigating International Anti-corruption», Third World Quarterly, 26(8): 1389–1398.

Keck, Margaret og Kathryn Sikkink (1998) Activists Beyond Borders: Transnational Advocacy Networks in International Politics. Ithaca: Cornell University Press.

Keohane, Robert (2006) «Accountability in World Politics», Scandinavian Political Studies 29(2): 75–87.

Keohane, Robert & Joseph Nye (1977) Power and Interdependence: World Politics in Transition. Boston: Little, Brown and Company.

Kingsbury, Benedict, Nico Krisch & Richard B. Stewart (2005) «The Emergence of

Global Administrative Law», Law and Contemporary Problems 68(3): 15–61.

Klein, Naomi (2000) No Logo. London. Flamingo.

Knutsen, Torbjørn L. (2007) ”En tapt generasjon? IP-fagets utvikling før første verdenskrig”, Internasjonal Politikk 65(4): 9–44.

Koskiennemi, Martti (2004) The Gentle Civilizer of Nations. The Rise and Fall of International Law. Cambridge: Cambridge University Press.

Krasner, Stephen (1983) International Regimes. Ithaca: Cornell University Press.

Morgenthau, Hans J. (1948) Politics Among Nations. The struggle for power and peace. New York: Knopf.

Neumann, Iver B. (2002) «Harnessing Social Power: Norwegian State Diplomacy and the Land Mines Issue» i Andrew Cooper, John English & Ramesh Thakur (red.) Global Governance: Towards a new diplomacy? Tokyo: United Nations University Press (106–132).

Neumann, Iver B. & Ole Jacob Sending (2010) Governing the Global Polity. Practice, Mentality, Rationality. Ann Arbour: University of Michigan Press.

Price, Richard (1998) «Reversing the Gun Sights: Transnational Civil Society Targets

Land Mines», International Organization 52(3):613–644.

Rasor, Dina & Robert Baumann (2008) Betraying Our Troops. The destructive results of privatizing war. London: Palgrave Macmillan.

Risse, Thomas (2002) «Transnational Actors and World Politics» i Walter Carlsnaes, Thomas Risse & Beth Simmons (red.) Handbook of International Relations. London: Sage

Rolland, Sonia E. (2007) «Developing Country Coalitions at the WTO:

In Search of Legal Support» Harvard International Law Journal 48(2): 483–550.

Rosenau, James N. & Ernst-Otto Czempiel (1992) Governance without Government: Order and Change in World Politics. Cambridge: Cambridge University Press.

Shaffer, Gregory (2006) «The Challenges of WTO Law: Strategies for Developing Country Adaptation», World Trade Review 5: 177–198.

Scholte, Jan Aart (2002) «Civil Society and Democracy in Global Governance», Global Governance 8(3):281–304.

Tvedt, Terje (2003) Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Oslo: Gyldendal Forlag.

Weiss, Thomas G. & Leon Gordenker (red.) (1996) NGOs, the UN, and Global Governance. London: Lynne Rienner.

Young, Oran R. (1994) International Governance: Protecting the Environment in a Stateless

Society. Ithaca: Cornell University Press.

Utenriksdepartementet (2009) Stortingsmelding nr. 15 (2008–2009). Interesser, ansvar, muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk. Oslo.