Barton Gellman

New York: Penguin Press, 2008

En sjelden gang iblant kommer det til Washington en person som behersker byens politiske spaker og rep så godt at han endrer amerikansk historie. Lyndon B. Johnson var en slik person; få forstod Kongressens virkemåte så godt som han – og han fikk igjennom rettighetsreformer som revolusjonerte det amerikanske samfunn. Henry Kissinger var en annen; han hadde en unik innsikt i USAs utenrikspolitiske beslutningsapparat og

klarte å endre USAs utenrikspolitiske adferd under den kalde krigen. Dick Cheney er også en slik person. USAs nylig avgåtte visepresident kjente bedre enn de fleste det omfattende og intrikate byråkrati som oppebærer de politiske beslutningsprosessene i Washington. Han bidro da også sterkt til å forme USAs politikk i de første årene etter årtusenskiftet.

Da han ble visepresident under George W. Bush, hadde Cheney allerede tilhørt Washingtons elite i en mannsalder. Han arbeidet i Det hvite hus på 1970-tallet, i staben til både Nixon og Ford; han var kongressmedlem gjennom hele 1980-tallet og tillitsmann i det republikanske partiet, og han var forsvarsminister under George Bush Sr. Han kjente Washingtons byråkratiske strukturer, og ved å spille virtuost på dem var Cheney lenge den dominerende aktøren i administrasjonen til George Bush Jr. Den skarpe retorikken mot Kyotoprotokollen, de store skattelettene, den globale kampen mot terror, den skjerpede overvåkningen i det amerikanske samfunnet ... alt dette bar Cheneys bumerke. Det bidro også til å realisere Cheneys overordnede politiske mål: gjenreise presidentembetet og gjøre dette til den sentrale kraft i USAs politiske liv.

I boken Angler. The Cheney Vice Presidency har Barton Gellman til hensikt å identifisere visepresident Cheneys overordnede politiske mål og blottlegge mekanismene bak hans innflytelse. Han klarer langt på vei å gjøre begge deler. Boken har utgangspunkt i en serie artikler om visepresident Cheney som Gellman skrev (sammen med Jo Becker) i 2007 for storavisen Washington Post. Artikkelserien ble allment rost og ble belønnet med Pulitzerprisen i 2008. Gellmans bok går imidlertid langt ut over artiklene. Over 14 leseverdige kapitler gir nye, ofte overraskende innsikter om Cheney spesielt og Bush-administrasjonen generelt. Boken viser for eksempel hvordan guvernør Bush hadde en viss interesse for miljøvern og hvordan Cheney loset den nyvalgte presidenten i en mer kritisk, om ikke avvisende retning.

Historien om hvordan Cheney ble visepresident er godt kjent. Han fikk i oppgave å finne en egnet visepresidentkandidat til George W. Bush, og endte opp med å nominere seg selv. I bokens første kapittel legger Gellman detaljer til denne historien: Cheney kontaktet et halvt dusin aktuelle republikanske kandidater, betonet at en visepresident måtte ha plettfritt rulleblad og ba dem alle om å sende ham detaljerte rapporter om finanser, ekteskap, helsetilstand, medisinbruk, alkoholbruk etc. Selv fylte han aldri ut noen slik selv-vurdering. Så mens Cheney fikk de mest intime tilståelser fra andre politikere, var det ingen som hadde liknende kunnskap om ham. Denne asymmetriske kunnskapsfordelingen var en betydelig maktressurs i Cheneys hender, og han nølte ikke med å bruke den dersom han fant det nødvendig. Da Frank Keating, Oklahomas guvernør, ble brakt på bane som ny justisminister i Bush-administrasjonen, lekket Cheney et par fortrolige opplysninger om ham til pressen og svekket hans kandidatur.

Kapittel to tar for seg forvirringen som oppsto like etter presidentvalget i 2000 og gir et glimt av Cheneys politiske personlighet: Mens andre republikanere rykket ut og deltok i debatten om nye opptellinger av stemmene i Florida, trakk Cheney seg tilbake fra alle engasjementer. Han isolerte seg på hjemmekontoret sitt og brukte all sin tid på å blinke ut medlemmer til George W. Bush’ nye administrasjon. Dag ut og dag inn satt Cheney hjemme og ringte gamle kontakter og peilet inn kandidater til hundrevis av nye stillinger – fra regjeringens viktigste ministre ned til obskure assistentstillinger i Justisdepartementets kontor for juridisk rådgivning. Da valgresultatet ble klart etter flere usikre uker og Bush endelig vendte oppmerksomheten mot sammensetningen av sin nye administrasjon, kunne Cheney gi den påtroppende presidenten en lang og detaljert liste med forslag til nyansettelser – flere hundre navn på personer som Cheney stolte på og som skyldte lydighet til ham.

Bokens to første kapitler viser altså Cheneys kronglete vei inn i Bush-administrasjonen, antyder hans politiske ressurser og viser hans kjølige handlekraft. De antyder også en forklaring på bokens tittel: Lest som et substantiv kan Angler forstås som en hentydning til de mange egenskaper som visepresidenten i årenes løp utviklet som pasjonert fluefisker – lusking, lirking og lydløshet fremst blant dem. Tittelen kan imidlertid også leses som et kunstig engelsk verb og viser da til en person som har evnen til å betrakte verden fra stadig nye vinkler. I bokens resterende kapitler presenterer Gellman innholdet i Cheneys politiske prosjekt som visepresident.

Kapittel tre beskriver visepresidentens første dager på kontoret og viser hvordan Cheney tidlig unngikk den passive rollen som vanligvis blir visepresidenten til del. Han la opp til å spille en svært aktiv og direkte rolle. Han påtok seg en rekke dirigerende oppgaver, særlig i økonomisk politikk, energipolitikk og utenriks- og sikkerhetssaker.

De fleste visepresidenter har hatt sine prosjekter. Disse har imidlertid vært mer symboler for administrasjonens retning enn tunge satsningsområder – som når visepresident Quayle ble formann i det amerikanske entreprenørskapsrådet. I Cheneys hender ble imidlertid visepresidentens prosjekter tunge drivkrefter i Bush-administrasjonen. Flere av bokens kapitler viser hvordan Cheney ble med i økonomiske organer hvor tidligere visepresidenter aldri hadde hatt adgang. Han inviterte seg selv til møter med sentralbankdirektør Greenspan. Han ble medlem i republikanernes gruppe i Kongressen. Han engasjerte seg straks i både energipolitikk (som omtales i kapittel fire i Gellmans bok) og i sikkerhetspolitikk (kapittel fem og seks). Helt fra første stund som visepresident hadde altså Cheney en finger med i en rekke ulike politiske spill. Hans åpenbare iver etter innflytelse var ifølge Gellman ikke drevet av et ønske om makt for maktens egen skyld; men av et ønske om å sette amerikansk politikk på en ny og riktigere kurs.

Det som gjør Gellmans bok så god er at den har en sentral tese om Cheneys grunnleggende politiske prosjekt: Visepresidenten arbeidet systematisk for å styrke USAs utøvende makt. Bakgrunnen for dette prosjektet finner Gellman i Cheneys politiske opplevelser fra 1970-tallet. Etter Vietnamkrigen og Nixons avgang opplevde Cheney at Kongressen svekket og uthulet presidentens makt. Da Cheney arbeidet som stabssjef for president Gerald Ford, opplevde han denne prosessen innenfra og betraktet den som en farlig forvitring av USAs politiske institusjoner. Som visepresident under George W. Bush, en generasjon etterpå, fikk Cheney en mulighet til å bøte på denne svekkelsen.

Da terrorister slo til i New York og Washington 11. september 2001, innså Cheney at terroranslaget skapte en sjanse for å styrke presidentembetets autoritet. Cheney grep sjansen med begge hender. Han distanserte seg fra panikken i terroranslagets umiddelbare kjølvann. Ved hjelp av sinnsro og klare argumenter ble Cheney et fast punkt i de kaotiske dagene etter 11. september. Usikkerheten som vasket over USA etter terroranslaget, ble forsterket da flere offentlige personer mottok mystiske og livsfarlige brev med miltbrannbakterier senere samme måned. I Cheneys øyne var det avgjørende å få så mye informasjon som mulig – og så fort som mulig – om terrortrusselen USAs nå stod overfor. Det var nødvendig å forhøre terrormistenkte raskt og uten hinder og forsinkelser.

Cheney ble snart en førende kraft i utformingen av den såkalte «krigen mot terror». Hans viktigste forbundsfeller i dette arbeidet var to jurister i Justisdepartementets kontor for juridisk rådgivning (the Office of Legal Affairs), David Addington og John Yoo. Deres oppgave var å finne hjemmel i den amerikanske grunnloven og i folkerettslige dokumenter for Cheneys nye, harde forhørslinje – og for hans overordnede prosjekt. Like etter 11. september 2001 skrev David Addington en juridisk betenkning om at utenlandske terrormistenkte verken var vanlige kriminelle eller vanlige krigsfanger; de måtte regnes som «enemy combatants». Addington relegerte dem dermed til en særegen juridisk kategori som verken var beskyttet av amerikansk lov eller av folkeretten. De ble m.a.o. ikke tilkjent noen juridiske rettigheter. Presidenten kunne gjøre hva han ville med dem. Tidlig i 2002 fulgte John Yoo opp med en betenkning som forklarte at dersom nasjonen er i en krise, kan presidenten på egen hånd ta avgjørelser som angår befolkningens og rikets sikkerhet. Begge juristene viste til «krigen mot terror». Begge forankret sine argumenter i lover fra andre verdenskrig – og hoppet bukk over 50 år med Genèvekonvensjoner, menneskerettigheter og jus in bello. Begge innsnevret Kongressens myndighet og utvidet presidentens, og begge la fram betenkninger som styrket myndigheten til den utøvende makt.

Assistert av sine medarbeidere i Justisdepartementet, arbeidet Cheney for å utforme nye lover og nye lovtolkninger som ga hjemmel for nye for-

mer for overvåkning, pågriping og forhørsteknikker. Han gikk personlig til Bush med juridiske dokumenter og ba om presidentens underskrift. Dette møtte motstand hos flere av Bush-administrasjonenes øvrige medlemmer. Ikke minst hos Justisdepartementets ledelse, som kritiserte visepresidenten for å omgå regulær tjenestevei. I kapittel tolv gjengir Gellman en dramatisk episode hvor representanter for Det hvite hus besøkte justisminister John Ashcroft på intensivavdelingen på et sykehus etter en kriseoperasjon. Da de ba om å få underskriften hans på et dokument, satte Ashcroft seg illsint opp i sengen og skjelte dem ut. Bush-administrasjonen var dypt splittet i spørsmål om forhør og overvåkning.

Gellman skal ha ros for at han unngår enkle formuleringer og klisjeer i sine vurderinger. Han er for eksempel klar på at det var George W. Bush som var sjefen i Det hvite hus og ikke Cheney. Likevel påpeker han at Cheney ofte handlet på egen hånd. Han fylte inn der presidenten ikke hadde gitt konkrete ordre. Han la inn detaljer der presidenten hadde gitt et generelt riss. Han utfordret ikke presidenten direkte, men han ventet ikke alltid på ordre, konkluderer Gellman.

Gellman tegner et bilde av president Bush som en fjern generalist; en leder som ikke engasjerte seg i politikkens substans, som unnlot å utforme dens detaljer, men som representerte politikkens ansikt utad. Bush understreket gjentatte ganger at det var han som tok beslutningene i Det hvite hus. At det var han som var sjefen. Bush betonet hele tiden at det var han som var kaptein på statsskuta. Men, bemerker Gellman, Bush var en kaptein som tilbrakte bemerkelsesverdig mye tid i masten. Cheney hadde stor innflytelse over Bush, særlig i de første årene. Bush forsto imidlertid etter hvert at Cheneys forsøk på å utvide presidentembetets autoritet hadde store politiske kostnader. En særlig viktig vekker for Bush var da FBI-direktør Robert Mueller, justisminister John Ashcroft og flere medlemmer av Justisdepartementet truet med å gå av i protest mot Cheneys innblanding i Justisdepartementets affærer.

Er det noen tradisjon i amerikansk politisk teori som kan kaste lys over Cheneys resonnementer? Helt i begynnelsen av USAs historie – på selveste grunnlovskonventet i 1787 – var det enkelte (som Alexander Hamilton) som ønsket en sterk president; de ble imidlertid stemt ned. På midten av 1800-tallet arbeidet Andrew Jackson for å styrke den utøvende makt – og krevde bl.a. at utenlandske diplomater sendte sine henvendelser til presidenten og ikke til utenriksministeren. Abraham Lincoln, Woodrow Wilson og Franklin D. Roosevelt styrket presidentembetets makt betraktelig. Men de gjorde det i krig. De påberopte seg ekstraordinær makt i ekstraordinære tider. Det samme gjorde Richard Nixon, dog mindre overbevisende. Etter Nixons avgang kom en politisk reaksjon hvor Kongressen arbeidet for å redusere presidentens makt og øke sin egen. Det var dette arbeidet Cheney søkte å reversere.

Det går en klar linje fra Nixon til Cheney i den forstand at Kongressen beskar presidentens makt etter Nixons avgang, hvilket gikk ut over Nixons etterfølger, Gerald Ford. Ford hadde en ung Dick Cheney som sin stabssjef. Det er en svakhet ved Gellmans bok at den i liten grad drøfter denne tidlige delen av Cheneys karriere. Gellman skriver riktignok for et amerikansk publikum, og regner nok med at Cheney – som har vært en profilert amerikansk toppolitiker i mer enn en mannsalder – er så godt kjent at han ikke trenger noen detaljert introduksjon. Dessuten er det ikke politikeren Cheney som er bokens egentlige objekt, men Cheneys visepresidentskap – som bokens undertittel tydelig averterer. Likevel: en nærmere beskrivelse av Cheneys tid som stabssjef for president Ford kunne bidradd til å belyse hans politiske holdninger og filosofi. For det var i disse årene rundt 1970 at hans politiske prosjekt tok form.

Gellman unnlater å drøfte Cheneys argumenter om hvordan han har hentet både inspirasjon og hjemmel for sitt politiske prosjekt hos USAs grunnlovsfedre – hos James Madison, og særlig hos Alexander Hamilton og hans argument for en enhetlig utøvende makt, a unitary executive. Cheneys motstandere hevder at dette er en retorisk tilsnikelse – at Madison og Hamilton egentlig kritiserte et forslag fra delegater fra New Jersey som ønsket å dele den utøvende makt mellom flere individer, mens Cheney ønsket å styrke presidenten på Kongressens bekostning. Selv kolleger i George W. Bush’ administrasjon mente at Cheneys såkalte theory of the unitary executive var ganske ytterliggående.

Hvor ytterliggående var den? Det er fristende å gripe til argumenter utenfor USA for å finne en utviklet teoretisk parallell til Cheneys konstitusjonelle teori. Det er fristende å gå ut over Gellmans amerikanske ramme og vise til 1930-tallets Tyskland og til Carl Schmitt. Den utøvende makt, fremholdt Schmitt, kjennetegnes ved at det er den som griper inn i de eksepsjonelle tilfellene. Den er avgjørende for eksempel i krig. Den må skjære gjennom forvirring og uklarhet og kunne skille mellom venn og fiende. Den utøvende makt må, når det røyner på, kunne fortelle sitt folk hvem som står med dem og hvem som står mot dem. Derfor må den utøvende makt være fri til å gripe inn og ta de grunnleggende beslutningene. Den utøvende makt er folkets representant, men står over folket, fremholdt Schmitt. Den må være suveren og ikke begrenses unødig av lov og folkevalgte institusjoner.

Som nevnt insisterte Bush påfallende ofte på at det var han som var den øverste beslutningstaker. Han ble gjort narr av for sin uttalelse: «Mine is the final decision ... I’m the decider, and I decide what’s best ...». I lys av Schmitts resonnement – og Addison og Yoos unntakslover – er imidlertid ikke dette noe å le av. Det er lenge siden vestlige statsmenn har etterlevd Carl Schmitts politiske filosofi så konsistent som de som tilhørte kretsen rundt Dick Cheney i månedene og årene etter 11. september 2001.

På kort sikt var resultatet Guantánamo og skjerpede unntakslover – inklusive tvilsomme forhørsteknikker og nye etterretningsmetoder. Hvordan vil resultatet bli på lengre sikt? Hvor vellykket var Cheneys forsøk på å etablere en sterkere presidentmakt i USA? Det er for tidlig å si. Men det er fristende å lete etter symbolikk i det faktum at den 20. januar 2009 – den dagen Bush-administrasjonen flyttet ut av Det hvite hus for godt og Obama flyttet inn – ble Dick Cheney fraktet ut av sitt kontor i rullestol.

Gellmans bok gir innblikk i både Bush-administrasjonens indre liv og i amerikanske politiske prosesser mer generelt. Den har likevel enkelte skjønnhetsflekker. Gellman sier for eksempel lite eller ingenting om den politiske eller den teoretiske konteksten rundt Cheneys ideer. Men i sum er dette en lærerik bok. Cheney har vært en viktig amerikansk politiker med flere karrierer – ledende stillinger i Det hvite hus, i Kongressen og i Pentagon. Få har hatt en så bred erfaring som han. Få kjenner Washingtons politiske liv så godt. Få har spilt kortene så tett inntil brystet som Dick Cheney.