Tore Nyhamar (red.)

Oslo: Abstrakt forlag, 2010

Med utgangspunkt i fagmilitære forhold søker antologien Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner å reise viktige spørsmål knyttet til Forsvarets deltagelse i kontemporære freds- og stabiliseringsoperasjoner. Såkalte nye kriger, definert av Øyvind Østerud som «et offentlig maktvakuum, private aktører og systematiske overgrep mot sivile» (s. 35), har satt nye og annerledes krav for fredsoperasjoner. Gitt konteksten av nye kriger har dagens fredsoperasjoner i praksis blitt stabiliseringsoperasjoner – med behov for politiske løsninger i områder preget av statssammenbrudd og mer bruk av voldsmakt. For slike operasjoner er det sentrale spørsmålet «hvordan militære styrker mest effektivt kan stabilisere et voldelig område hvor organisert politisk autoritet er fraværende» (s. 10). Svaret på dette spørsmålet setter rammen for både norsk og viktige internasjonale aktørers forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Boken er sluttproduktet til FFI-prosjektet Challenges in Peacebuilding and Stabilisation (CHIPS) og består av bidrag fra en sammensatt gruppe forskere og praktikere med erfaring fra operativ tjeneste. Ettersom fokuset ligger på det strategiske og operasjonelle nivået – og ikke det taktiske – lykkes denne kombinasjonen godt. Redaktør Nyhamars oppfatning er at boken pløyer ny mark ved å sette det fagmilitære i fokus i norsk forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt, se på militære utfordringer i stabiliseringsoperasjoner og fremheve spørsmål knyttet til militær effektivitet i norsk forsvarsdebatt. Slik jeg ser det er det lite ny mark som pløyes, men boken er likevel et realitetens pust inn i den pågående sikkerhetspolitiske debatten. Boken gir en grundig og systematisk gjennomgang av sentrale utfordringer som burde ha større betydning for utforming av norsk strategi og politikk. Samtidig er den logisk oppbygd og lettleselig, og burde treffe en bred målgruppe – fra byråkrater og politikere til studenter – med interesse for stabiliseringsoperasjoner så vel som norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Forfatterne bruker ulike dimensjoner av strategibegrepet som utgangspunkt for hvert kapittel. Med følgende definisjon for strategiens kjerne: «instrumentell sammenheng mellom mål og midler» (s. 12), gir dette et godt grunnlag for å illustrere utfordringene som hindrer oppnåelse av en god strategi. Første delen av boken knytter seg primært til mål, den neste til virkemidler, og den siste gir eksempler på hvordan strategiske aktører – FN, NATO, EU og USA – har utformet og implementert sin strategi.

To kapitler dedikeres til mål. Statsviter Øyvind Østerud argumenterer for at såkalte nye kriger påkaller «internasjonal aksjon fordi de støter an mot sentrale interesser langt utenfor kjernekonflikten» (s. 55). Begrepet nye kriger er omdiskutert både fordi det stilles spørsmål ved om disse konfliktene faktisk er omfattende nok til å kalles krig og om deres karaktertrekk egentlig er så nye, men Østerud argumenterer til forsvar for en slik tolkning. Poenget, ifølge Østerud, er ikke at enkeltkarakteristikaene er nye, men at kombinasjonen av «det irregulære, privatiserte og ikke-statlige dominerer i konfliktene» (s. 55). To konsekvenser følger av dette som boken bygger videre på. For det første, fordi ringvirkningene av konflikten går langt ut over konfliktens umiddelbare kjerne – i form av for eksempel «flyktningstrømmer, destabiliserende aksjoner og allianseforpliktelser» (s. 35) – trekkes land som Norge inn i konfliktene av egeninteresse. For det andre krever «offentlig maktvakuum, private aktører og systematiske overgrep mot sivile» (s. 34) en alternativ tilnærming fra de som velger å involvere seg. Følgelig har freds- og stabiliseringsoperasjoner endret form.

Neste bidragsyter, Anders Kjølberg, utvider dette siste poenget ved å ta for seg det vanlige misforholdet mellom høye ambisjoner og utilstrekkelige ressurser (midler) i stabiliseringsoperasjoner. Hovedargumentet til Kjølberg er at «det må være et samsvar mellom ambisjonene for en stabiliseringsoperasjon, de ressurser som stilles til rådighet og de utfordringene

den står overfor» (s. 78). Snarere enn dette argumentet i seg selv, er styrken til Kjølbergs bidrag den konsise og systematiske fremstillingen av hva som følger av argumentasjonen.

Først ut om (virke)midler er oberstløytnant Tormod Heier med en gjennomgang av militære utfordringer i stabiliseringsoperasjoner og hvilke dilemmaer dette skaper for Forsvarets videre utvikling. Med eksempel fra Afghanistan viser Heier hvordan nåtidens stabiliseringsoperasjoner krever at militære metoder favner om en mer helhetlig tilnærming med de sivile aspektene ved både konflikten og operasjonen. På hjemmebane skaper dette primært to hovedutfordringer for Forsvaret: valget mellom utholdenhet og reaksjonsevne, og militær kjernekompetanse.

Jacob Aasland Ravndal vrir i sitt kapittel fokuset til nye kapasitetbehov i FN. Han foreslår en forklaringsmodell for utviklingen av etterretningskapasitet i organisasjonen. Til tross for motstand mot hemmelighold blant medlemsland, har de siste årenes mer komplekse FN-operasjoner og et meningsskifte blant sentrale bidragsytere til disse operasjonene bidratt til at «flere etteretningsenheter i dag er i ferd med å bli utviklet på ulike nivåer». Tidligere forskningsleder for CHIPS, Annika Hansen, tar for seg et annet aspekt ved FN-operasjoner, nemlig den stadig økende vektleggingen og bruken av politi i FN-tjeneste. Hun viser hvordan politiet og militæret er avhengig av hverandre i oppnåelsen av målene for stabiliseringsoperasjoner: utvikling, styresett og stabilisering. Særlig i overgangen fra «umiddelbar krisehåndtering til etablering av et levedyktig, effektivt og rettferdig sikkerhets- og rettsapparat» (s. 152) er internasjonalt politi viktig. I denne perioden er politiet avhengig av andre aktører for å oppnå sikkerhet og politisk og økonomisk utvikling. Således må politiet forstås som en del av en større helhetlig tilnærming. Hansen stiller spørsmål ved om FNs politi, UNPOL, kan betraktes som en strategisk aktør. UNPOL mangler tilstrekkelige ressurser for å fremme sine egeninteresser på en effektiv måte. Hansen mener at ikke bare antallet politi i FN-tjeneste bør økes, men kvaliteten til politistyrkene og deres kapasitetsnivå er prekært i oppnåelse av ambisiøse reformprosjekt i vanskelige konfliktområder.

De neste fire kapitlene handler om ulike strategiske aktørers planlegging og implementering av strategi på ulike nivåer, og hvilke utfordringer dette gir Forsvaret. Stian Kjeksrud diskuterer FNs dilemma i samspillet mellom ambisjoner og evnen til å implementere komplekse mandater. FN gaper over for mye, ifølge Kjeksrud, og til tross for at FN gjennomgår viktige reformprosesser, stiller han spørsmål om FN vil gå inn i en ny intern krise. I neste kapittel legger Bjørn Olav Knutsen frem en god og klar analyse av de utfordringene NATO står overfor og konsekvensene dette har for tillitsforhold innad i organisasjonen. Med eksempler fra Danmark, Polen, Storbritannia og Tyskland, viser han hvordan NATO går i retning av en lagdeling der allianseforpliktelser står i fare for å bli sterkere mellom land

enn mellom alle land og NATO som helhet. Hovedargumentet i kapitlet er at norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk må ta høyde for at „jo mer lagdelt alliansen blir, i desto større grad må Norge og Forsvaret aktivt bygge ut forsvarssamarbeid med land som er viktig for landet, innenfor så vel som utenfor allianserammen» (s. 199).

Per Martin Norheim-Martinsen gir en svært grundig, men noe mindre ledig gjennomgang av forsøkene på sivil-militær organisering i EU. EUs ambisjon om å være en helhetlig strategisk aktør støter på utfordringer særlig med bakgrunn i medlemslandenes ulike tradisjoner/kulturer for sivil-militær organisering (separasjonsmodellen versus integrasjonsmodellen). Norheim-Martinsen argumenterer for at til tross for EUs ambisjoner om en helhetlig tilnærming til sikkerhet, har gjennomføringen ikke levd opp til forventningene. Allikevel er EU i ferd med å utvikle bedre kapasitet i å planlegge og lede sivile og militære operasjoner. EUs mulighet til å trekke på både sivile og militære elementer gir også organisasjonen «et komparativt fortrinn i forhold til NATO» (s. 221).

Redaktør Nyhamar kartlegger USA som strategisk aktør gjennom en analyse av landets Irak-strategi fra 2007. Dette kapitlet viser kompleksiteten i de potensielle situasjonene, utfordringene og mulighetene en stabiliseringsoperasjon står overfor fra det taktiske til det strategiske nivået. Nyhamar reiser spørsmålet om hvordan Telemarksbataljonen hadde fungert i opprørsbekjempelsen han beskriver, både i forhold til utforming og implementering av strategi til taktikk, men også som en enhet delaktig i en større operasjon. Nyhamar peker nemlig på at noe av grunnen til den amerikanske suksessen i bydelen Ameriya trolig var intern integrering, god kommunikasjon og tillit innad i det amerikanske militæret. Slikt lar seg ikke like lett etterfølge i en multinasjonal styrke.

I oppsummeringskapitlet som følger trekker Nyhamar trådene sammen og peker på utfordringer og dilemmaer for det norske Forsvaret og norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Momentene som nevnes her er fremadskuende, men bør likevel kunne ha umiddelbare virkninger. Interesserte anbefales å lese boken i sin helhet for å forstå rekkevidden av utfordringene som løftes frem i dette kapitlet.

Totalt har redaktør Nyhamar og hans forfatterteam sørget for å dekke et imponerende spekter av de utfordringer freds- og stabiliseringsoperasjoner stiller for så vel Norge som andre land og internasjonale institusjoner. Kapitlene er velstrukturerte, rett på sak og bidrar med nye innfallsvinkler. Boken er vel verdt å lese både for personer med interesse for utfordringer i dagens stabliseringsoperasjoner generelt og norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk spesielt. Artikkelforfatterne tar klare standpunkt, noe som bør stimulere til diskusjon. Dette var da også ett av motivene bak boken og prosjektet den springer ut fra, og jeg håper forfatterne vil lykkes med dette.