Den amerikanske Foreign Policy Association1 har et kurs for kandidater som ønsker å forberede seg til opptaksprøvene til amerikansk UD – State Department. Reklameannonsen for årets kurs åpner slik: «Today’s diplomats are more likely to be found in flak jackets on the road to Kandahar than in pinstripes sipping cocktails at Paris soirees.» Dette er også min virkelighet. Da klubben til min yngste sønn observerte at jeg pakket ned en skuddsikker vest til en tjenestereise, ble jeg gatas store helt.

Dette er en framstilling av endringer i diplomatrollen de siste 25 årene bygget på mine egne erfaringer primært innenfor engasjementspolitikken, spesielt i Afrika med konfliktløsing, menneskerettigheter og demokratifremme. Som god generalist har jeg imidlertid også arbeidet med petroleum, Latin-Amerika, utviklingspolitikk, presse, FN, EU, Europa og Nord-Amerika. Jeg tror derfor jeg kan si noe mer generelt om diplomatiets arbeidsvilkår.

Arbeidet har endret seg kraftig. Den kalde krigens slutt åpnet muligheten for å skifte fokus fra å være observatør til å bli aktør i store deler av verden. Det rare er imidlertid at omverdenens oppfatning av diplomatrollen ser ut til å være statisk. Jeg hører fortsatt de samme vitsene om cocktailselskapene, det samme spørsmålet om ikke fransk er diplomatspråket par excellence og den samme oppfatningen om diplomatlivet som en lukket verden styrt av mystiske seremonier og protokoll.

Den israelske utenriksministeren Abba Eban slo fast allerede i 2The New Diplomacy i 1983 at raskere og billigere flyreiser hadde gjort det mer attraktivt med toppmøter hvor de politiske lederne selv kunne møte hverandre og treffe beslutninger. Tiden for utsendingen med alle fullmakter, ambassador plenipotentiary, var over. Avstanden og kommunikasjonsproblemene hjemover gjorde at en ambassadør måtte kunne handle innenfor brede fullmakter for å forsvare sitt land eller sine borgeres interesser. Så sent som i 1991 måtte jeg som ung chargé d’affaires (ambassadørvikar) forberede en «demarche» (her en offisiell protest) i en vanskelig situasjon uten å ha mottatt instruks. Tidsforskjeller og vanskelige kommunikasjonsforhold gjorde det umulig å konsultere Oslo først. I dag er kontakten 24/7.

Det paradoksale er at selv om utsendingens formelle fullmakter i realiteten er blitt langt mer begrenset, så har muligheten til å agere blitt større. Fortløpende kommunikasjon med hjemmeapparatet gir større muligheter til å skape initiativ, samordne seg, få nye fullmakter og skaffe seg ryggdekning. Det gjør det lettere å manøvrere i delikate situasjoner, d.v.s. være en aktør. Fullmaktene var gitt som ledd i en beredskap for å beskytte vel definerte norske interesser. I dag inngår utsendingen i et større apparat som aktivt fremmer en omfattende bilateral og global agenda.

EU har endret arbeidsforholdene for europeiske diplomater fordi så mange av de spørsmålene som ellers ville vært utenrikspolitikk, har blitt innenrikspolitikk. De avgjøres i direkte kontakt mellom ulike fagmyndigheter. Det ble vanskelig for diplomater å kjempe for «sitt lands interesser» i tradisjonell forstand fordi man søkte felles løsninger og fordi disse spørsmålene svært ofte ble behandlet av andre byråkrater. EUs utenrikspolitikere og diplomater konsentrerte seg om EUs forhold til resten av verden. I tradisjonell norsk «interesse kontra verdi»-debatt ble mange forvirret fordi «det var ingen hjemme» til å diskutere «interessene», og i hvert fall ikke i de tradisjonelle fora.

Nei-siden advarte i 1994 om at Norge ikke ville få lov til å drive sin aktive engasjementspolitikk hvis vi ble medlem av EU. Det var galt. På den annen side er det et spørsmål om hvor mye tid vi ville ha hatt til å drive en slik politikk hvis vi hadde blitt medlem. De interne beslutningsprosessene i EU er så tidkrevende at en aktiv engasjementspolitikk ville krevd betydelige ekstra ressurser for å kunne arbeide på to fronter samtidig. En britisk kollega, som var en klar «europeer», ga meg følgende anbefaling under medlemskapsforhandlingene i Brussel i 1994: «Stem nei ved folkeavstemningen. For oss diplomater er det bedre å stå utenfor. Du slipper alle de lange, kjedelige møtene.» Jeg sender ham ofte en vennlig tanke.

På det området jeg har dekket de senere årene, Afrikas horn, har vi ved flere anledninger blitt invitert inn for å bidra til å utvikle deler av EUs politikk. Vi må hver gang vurdere nøye hvor mye ressurser det vil koste å gå inn i disse prosessene.

Erfaringer fra multilaterale forhandlinger kunne også gi inntrykk av at det ikke er så farlig å stå utenfor. Situasjonen er ofte slik at EU ikke klarer å samle seg om én klar, felles posisjon. Da har små land som Norge store muligheter til å gi aktive bidrag til forhandlingene, til vår tradisjonelle brobyggerrolle. Men, når EU klarer å samle seg rundt én tydlig posisjon og forhandlingene blir et oppgjør mellom EU og USA, som de tar mer eller mindre direkte seg imellom, da er det ikke mye å gjøre for en diplomat fra et lite land. Kina og Indias økte betydning i internasjonale forhandlinger kan åpne for perspektiver om endra mindre plass for Norge. Som vi så i klimaforhandlingene i København, er det trangt om plassen selv for EU når de viktigste forhandlingene finner sted mellom USA og Kina.

Et klart offer for EU-medlemskapet var det nordiske samarbeidet. Språklige og kulturelle likheter gjør det alltid veldig hyggelig og ofte veldig nyttig å samarbeide med nordiske kollegaer. EU-medlemskapet legger imidlertid begrensninger på hvor langt man kan gå, og igjen er det ikke primært politiske begrensninger, men ofte rent praktiske og tidsmessige.

Reduksjonen i det nordiske samarbeidet har imidlertid hatt sine fordeler. Det har tvunget norske diplomater til å gå videre i sine samarbeidskontakter. Eksempler her er Utstein-gruppen om utviklingspolitikk, Lysøen-samarbeidet om Human Security, Syvlandsgruppen for nedrustning og ikke-spredning, og nettverk for utenrikspolitikk og global helse. Før ville man samlet seg i den lille nordiske gruppen og kanskje utvidet kretsen til å omfatte den såkalte likesinnede gruppen etterpå. Nå er man nødt til å orientere seg videre i verden med en gang.

Det har alltid vært private aktører på den internasjonale arenaen. Samspillet med næringslivet har vært en sentral oppgave for utenrikstjenesten. En rekke norske frivillige organisasjoner har gjennom langsiktig satsing, med betydelig offentlig støtte, bygget opp omfattende kompetanse, kapasitet og kontaktnett for å følge opp tema som spenner fra menneskerettigheter, over fred og utvikling til miljø. Det betyr at vi diplomater ikke lenger er alene. Satt på spissen kan vi si at utenrikspolitikken ikke lenger er Kongens prerogativ. Noen ser oss over skulderen hele tiden.

Det gjør det også vanskeligere å føre forhandlinger i det lukkede rom. Det stille diplomati har tradisjonelt vært et viktig arbeidsredskap og ofte helt nødvendig for å løse kinkige enkeltsaker. Det er det mindre mulighet for nå. Illustrerende er rådet jeg fikk fra alle mine EU-kollegaer om arbeidet som presseansvarlig under ministermøtene i Brussel: «(Minister)rådets forhandlinger er fortrolige, men alt lekker uansett, så du kan like gjerne fortelle alt med en gang.»

Selv om veksten i private aktørers virksomhet gjør at man må skjerpe seg, og at forhandlingsrom ofte har blitt mindre fordi mer må gjøres i åpenhet, har denne utviklingen vært svært positiv. Det har sikret en bredere folkelig forankring for politikken, en bredere ressursbase av folk med kunnnskap og erfaring, flere samarbeidspartnere og en mulighet til å skaffe seg second opinions både for publikum og for oss diplomater. (Så får man heller leve med at de samme organisasjonene både søker om penger og kritiserer politikken heftig. Som en utviklingspolitiker sukket: «All kritikk vi får har vi betalt for sjæl.»)

Kort avstand mellom utsendinger og beslutningstakere, rask og fleksibel bruk av støttemidler, tett samarbeid med frivillige organisasjoner er trekk ved norsk arbeidsmåte som har bidratt til at Norge – som for 40 år siden var så usynlig i internasjonal sammenheng at enkelte statsvitere grupperte oss blant land uten synlig internasjonal innflytelse – nå gjør seg bemerket i et bredt spekter av saker internasjonalt. Vi beskyldes ofte, spesielt av kollegaer fra store, fattige land, for å bokse i en for høy vektklasse. Det er ikke sikkert at India og Kina vil la et lite, rikt land få beholde den samme plassen når de etter hvert øker sin internasjonale tilstedeværelse.

OK, jeg må av og til bruke skuddsikker vest, men det forekommer vel fortsatt litt cocktailsipping på mottakelser? (Mottakelser kan sammenlignes med speed-dating. På kort tid kan du samle informasjon, få til avtaler og føre uformelle forhandlinger gjennom å snakke med så mange av dine kollegaer som mulig. Å «sirkulere» som det kalles i stammespråket.) Ja, det gjør det, men langt mindre nå enn for tyve år siden. Da jeg begynte som ung diplomat, var alkoholisme en høyst reell «yrkesrisiko». Tilgangen til alkohol er fortsatt den samme, men det høyere tempo, krav til hyppigere levering og sterkere kontroll hjemmefra gir mindre leilighet til å la seg friste. Min siste lunsj for FN-delegasjonen var typisk. Vi var 12 til bords og det gikk én – 1 – flaske rødvin. Ingen orket å drikke før en krevende ettermiddagsøkt.

Da jeg vurderte å søke UD, fikk jeg samme råd fra tre tidligere toppledere i organisasjonen: «Bli aldri ambassadør!» De følte alle at jobben medførte for mye protokoll og for lite substans, spesielt på stasjoner «langt borte». Jeg tror at alle tre ville vurdert å søke ambassadørstillinger på nytt hvis de hadde opplevd dagens verden.