Skikk og brug er dog det første

For noen år siden klaget Jon Elster over at det var for mye høflighet i norsk akademia, at det ikke ble sagt fra når andres vitenskapelige arbeider ikke holdt mål. Siden den gang har Nina Karin Monsen mottatt Fritt Ords Pris, og vi har alle blitt utsatt for Hjernevask og den påfølgende debatten. Etter en senvinter og vår med diskusjon som gikk fra arv og miljø til krasse personangrep er det liten grunn til å frykte at det akademiske høflighetsnivået i Norge generelt er for høyt. Tvert imot. Langt de fleste ignorerer Ibsens formaning om betydningen av skikk og bruk.

Høflighet er et sosialt konstruert begrep. Det varierer med tid og sted hva som regnes som høflig. Et familieselskap med flere generasjoner til stede eller en ferietur til de Britiske Øyer skulle gjøre akkurat det poenget ganske klart. Og da er det kanskje ikke så rart at mange nordmenn synes å ha et anstrengt forhold til høflighet. Både «høflig» og «høvisk» har etymologisk rot i «det som sømmer seg ved et hoff». Norge har imidlertid knapt hatt noe hoff av betydning siden høymiddelalderen, og i norsk nasjonsbygging har hoff og adelskap gjerne blitt sett på med mistro. Høflighet utledes da fort som overfladiskhet og frasemakeri. En åpenbar styrke ved denne skepsisen til høflighet er den egalitære motstanden mot spyttslikkeri og tomme former, og en vilje til å gå rett på sak. På den annen side virker selv de mest gjengse høflighetsfraser som olje i samfunnsmaskineriet – det er ikke bare av gammel vane at norske barn lærer å takke for maten, det har sammenheng med sosiale konvensjoner og respekt for den innsatsen som ligger i måltidet.

Respekt for andre, eller i hvert fall toleranse for dem, ligger i kjernen av høflighet. Alle som har en grunnleggende kjennskap til amerikansk og amerikanskinspirert populærkultur, fra Aretha Franklin til Ali G, vil vite hvor viktig det er med «respekt», og hvor negativt det er å «disse» noen, altså å vise dem disrespekt. Under Hjernevask-debatten fikk personkarakteristikker som antakelig ville ført til slåsskamp på gata eller i skolegården, daglig spalteplass i landets ledende papiraviser, og debatten på nett var nesten uten måtehold. Mye av uhøfligheten i Hjernevask-debatten var både respektløs og intolerant – annerledes vitenskapssyn eller annerledes syn på om sammenhenger er biologiske eller sosiale ble latterliggjort og enkeltforskere uthengt og forsøkt fratatt verdighet. Innen høflighetsforskningen (det som på engelsk omtales som politeness theory) er det sentralt hvordan høflighetsstrategier hjelper de man samhandler med til å bevare verdighet i møte med handlinger som i prinsippet truer denne verdigheten. Uhøflig-

het er dermed å forstå som et tegn på manglende respekt eller toleranse, man bryr seg ikke om mottagerens selvbilde og verdighet.

Midt oppe i uhøflighetsstrategiene under Hjernevask-debatten var det også noen forskere som fremstilte felles utfordringer og faglig uenighet på en høflig måte. Disse var i hovedsak forskere som hadde forsøkt å sette seg inn i de ulike fagtradisjonene, og som bygget sine analyser og utsagn nettopp på respekt for forskjell. At høfligheten først og fremst finnes blant de som har forsøkt å forstå på tvers av faggrenser, illustrerer hvordan Jon Elster streifet innom et viktig emne i sine ellers noe malplasserte angrep på akademisk høflighet: forskere bruker altfor liten tid på å lese arbeider fra utenfor deres egne fagfelt. Ettersom fag- og subdisiplinene blir flere og flere og stadig mer spesialiserte, reduseres forståelseshorisonter og trolig også mulighetene for høflig ordskifte basert på innsikt i hverandres fagområder/fagfelt. Den mest åpenbare negative konsekvensen av dette er at forskere fra andre tradisjoner eller fag betegnes som sjarlataner som bedriver tullball. Men viktigere er at konstruktiv kritikk og sann debatt uteblir. Konstruktiv kritikk vil vi hevde er en av de viktigste formene for akademisk høflighet. Kontakt med andre forskeres arbeid hemmes ikke bare av spesialisering. Belønningsstrukturene i dagens akademia kan i ytterste konsekvens komme til å undergrave mulighetene for høflig ordskifte, eller ordskifte i det hele tatt, fullstendig. Å lese og kommentere andres arbeider, enten som vennetjeneste eller som fagfelle for tidsskrifter og forlag, premieres ikke på noen som helst måte og baseres i stadig tiltagende grad på en ren gaveutvekslingsøkonomi. Selv det å avfeie andre som bornerte eller sjarlataner og deres arbeider som svulstige plattheter og tøv krever en viss innsatsvilje, og hvis man virkelig skal ta andre på alvor og behandle dem og deres arbeider med respekt og høflighet, og gi konstruktiv kritikk, må man nødvendigvis investere både tid og intellektuell kraft. I dagens akademia er dette investeringer med høyst usikker avkastning.

Vi har vanskelig for å forstå at drittslenging og negative personkarakteristikker styrker akademiske argumenter. Det kan naturligvis følge håndfaste politiske, forskningspolitiske og økonomiske fordeler med å «vinne» debatter ved å bruke de mest fantasifulle skjellsordene og å avfeie meningsmotstandere, men en lokal «seier» for et enkelt fag eller fagmiljø kan fort vise seg å være en Pyrrhosseier, ved generelt svekket tillit til forskning og ytterligere redusert status for forskere. For oss som tidsskriftsredaksjon berører spørsmål om høflighet, respekt og konstruktiv kritikk det daglige arbeidet på minst tre måter. For det første er det et mål for oss at bidragene til Internasjonal Politikk så godt råd er skal speile bredden i fagfeltet, og forhåpentligvis nettopp gi innsikt på tvers som kan muliggjøre respektfullt ordskifte. Vi vil derfor gjenta vår oppfordring til fagmiljøer som er underrepresentert i spaltene våre om å sende inn arbeider. Vi lover å behandle dem høflig, og å forsøke å finne fagfeller som kan gi konstruktiv kritikk.

Det andre punktet hvor respekt og konstruktiv kritikk er viktig, er i vurderingen av fagartikler og bokessays. Og her må vi atter få lov til å rose våre fagfeller. Det hender at de har vanskelig for å forstå eller akseptere argumenter i artikkelutkastene de leser, men på svært få unntak nær kommer de tilbake med konstruktive og respektfulle vurderinger. Det store flertall av fagfellene våre tar jobben på alvor, og deler tydeligvis vår oppfatning om at akademisk høflighet innebærer å behandle også arbeider man har innvendinger mot respektfullt.

Endelig har vi et dypt ønske om at de mangslungne bidragene som vi trykker skal inspirere til høflig debatt, basert på gjensidig respekt. Det har tidvis vært debatt i tidsskriftet, og vi ser stor verdi i den. Hvis det er noe som står på trykk i spaltene våre, og som dere som lesere har konstruktive kritiske merknader til, oppfordrer vi dere på det sterkeste til å sende dem til oss. Høflige debattinnlegg vil alltid finne en plass hos oss.

Med fare for å virke som de unge gamle, vil vi altså argumentere for veloppdragenhet i det akademiske ordskiftet, og minne om utsagnet som tillegges Bismarck: «Vær høflig, skriv diplomatisk; selv i krigserklæringer følger man høflighetsreglene».

Vi har nok en gang gleden av å trykke en spennende og variert utgave av tidsskriftet. Fagartiklene er skrevet av Hanne Marthe Narud, Helge Hveem og Bjørn Høyland («Gamle konflikter – nye saker? Norske velgeres utenriks- og sikkerhetspolitiske holdninger») og Leonard Seabrooke («Bitre piller å svelge: siviliserende skatteregimer og IMF»). Som norskbasert tidsskrift er vi alltid glad for å kunne trykke gode artikler om norsk utenrikspolitikk. Det er et paradoks at det ikke skrives mer om norsk utenrikspolitikk i norske fagtidsskrifter. Vi er også veldig glade for å trykke en artikkel innen fagfeltet Internasjonal Politisk Økonomi – heller ikke det har det vært altfor mange av i Internasjonal Politikk.

Fokus denne gangen tar for seg et spørsmål vi mener belyses i altfor liten grad innen faget Internasjonal Politikk, nemlig diktatur. Hvilken betydning har det at visse stater er diktaturer, og hva er egentlig diktaturer? Dag Einar Thorsen og Jardar Sørvoll skriver om diktaturet før og nå. Carl Henrik Knutsen skriver om den rasjonelle diktator, mens Ola Teige tar for seg arven etter eneveldet. Til slutt gir Stefanie Jenssen et innblikk i et diktatur fra innsiden – DDR. Vi takker Dag Einar Thorsen for at han tok utfordringen vår og for sin strålende opptreden som gjesteredaktør for denne Fokusspalten.

I denne utgaven av tidsskriftet lanserer vi en ny årlig spalte: «Agenda». Med denne spalten ønsker vi som redaksjon i samarbeid med NUPI å legge grunnlaget for viktige faglige og politiske debatter. Første utgave av denne spalten tar for seg problematikken knyttet til globalisering og styring. Spalten teller innlegg fra Ole Jacob Sending («Globalisering pulveriserer ansvar»), Hans Jacob Frydenlund («Endringer i diplomatrollen»), Simen Sætre («Fire nyanser av svart») og Christoffer C. Eriksen («Internasjonal rettsliggjøring»). Vi håper disse bidragene legger grunnlaget for en høflig debatt!

Benjamin de Carvalho Kristin Haugevik Halvard Leira