Opp gjennom historien har de fleste politiske regimer de fleste steder vært diktaturer. Staten har i første rekke vært et redskap for å hevde interessene til en liten elite, og ofte har hele statsapparatet ligget i hendene på én enkelt person, en familie, eller en løsere definert politisk elite. Ser vi menneskenes historie under ett er diktaturet det normale, mens styreformer som forsøker å involvere brede lag av befolkningen i politiske prosesser fremdeles kan betraktes som unntak fra hovedregelen.

Det er kanskje lett å glemme hvor nytt det moderne demokratiet faktisk er. Hvis allmenn rett til deltakelse i frie og hemmelige valg benyttes som et enkelt kriterium for å si om et land er et demokrati eller ikke, er demokratiet en nyskapning fra begynnelsen av det tjuende århundret. Faktisk var Norge den første selvstendige stat som i 1913 innførte allmenn stemmerett også for kvinner. Hvis vi ser bort fra kravet om stemmerett for kvinner, er styresett med allmenn stemmerett for menn bare et par generasjoner eldre, og, med unntak for et flyktig forsøk under den franske revolusjon, i hovedsak en arv fra 1840-årenes radikale protestbevegelser.

I vår tid er situasjonen en ganske annen. Flere titalls stater har i dag en så godt etablert demokratisk styreform at det i disse landene er vanskelig å tenke seg en utvikling i retning av diktatur. I tillegg kommer en god del land som har visse demokratiske innslag i styresettet, som befinner seg i en slags gråsone, og som i noen tilfeller beveger seg frem og tilbake mellom demokrati og diktatur. Samtidig finnes det fremdeles ganske mange stater der diktaturet virker fast sementert, og der en eventuell utvikling i demokratisk retning vil måtte ta lang tid og innebære mange store og smertefulle omstillinger av samfunnet.

Den populære todelingen av styreformer i diktaturer og demokratier er av relativt ny dato. I tidligere tider, da nær sagt ingen stater var demokratisk styrt, var det vanligere å dele ikke-demokratiske styreformer inn i ulike kategorier. Diktatur var en betegnelse som lenge ble forbeholdt ordningen i den romerske republikken der en hærfører kunne bli utnevnt til dictator og få tildelt all utøvende makt for en begrenset periode (se f.eks. Qviller, 1999). Styresett der enkeltpersoner eller en politisk elite med militære midler tok makten i egne hender og oppkastet seg til eneherskere, ble gjerne omtalt som tyrannier, etter det greske ordet for «konge». I tillegg ble fast etablerte styreformer som vi ikke ville nøle med å beskrive som diktaturer gjerne omtalt som monarkier og republikker, alt etter hvor mange personer som befant seg helt i toppen av det politiske systemet og hvordan de legitimerte sitt styre.

I vår tid er det likevel mest fruktbart å definere diktaturet som den ene halvdelen i en dikotomi der demokrati er den andre halvparten. Et diktatur er ganske enkelt et politisk system som ikke har tilstrekkelig mange av de egenskaper som kjennetegner en demokratisk styreform. Det ligger imidlertid en fare i selve denne todelingen, ved at den kan underslå det åpenbare faktum at demokrati eller diktatur ikke er en enkel binær egenskap. Det finnes også ulike typer diktaturer, og det vanlige skillet mellom autoritære og totalitære styreformer sier mye om hvor store forskjeller det er diktatorer imellom når det kommer til hvilke styringsambisjoner de faktisk har.

Det kan av den grunn være hensiktsmessig å si at det finnes grader av demokrati, og dermed grader av diktatur. Det finnes flere ulike måter å definere demokrati på. En god definisjon, som tillater at demokrati er et gradert fenomen, finner vi hos David Beetham (1999), som sier at demokrati er knyttet til høy grad av folkelig kontroll over politiske beslutningsprosesser, og høy grad av politisk likhet i befolkningen. For å realisere en slik tilstand trengs blant annet valg med reell konkurranse, brede politiske deltakelsesrettigheter, ytringsfrihet og andre sivile rettigheter.

Det er ofte komplisert å bestemme et regimes grad av demokrati, fordi det som kanskje er det viktigste kjennetegn på et demokrati i folkelige forestillinger om temaet, nemlig valg med allmenn stemmerett, ofte blir brukt for å legitimere det som i realiteten er et diktatur. Den mest grunnleggende forskjellen på diktaturer og demokratier kan derfor ikke være forekomsten av allmenne valg, men at et lands borgere gjennom frie valg kan endre regjeringens sammensetning. Mer ambisiøst uttrykt, mer et ideal som også eksisterende demokratier bør strekke seg etter heller enn et krav de faktisk oppfyller, innbærer demokrati at de borgere som ønsker reell innflytelse over politiske vedtak faktisk har det. Innflytelsesmulighetene må også være jevnt fordelt. Motsatt er diktaturets fremste kjennetegn at slik reell innflytelse er samlet på få hender, og at de fleste som berøres av politiske vedtak ikke har mulighet til å påvirke prosessene bak dem.

Moderne og før-moderne diktaturer

Det kan være hensiktsmessig å skille mellom før-moderne og moderne diktaturer. I løpet av 1800-tallet, i nasjonalstatens, industrialismens og imperialismens tidsalder, kom det til et skifte i diktaturets historie. I alle fall i enkelte europeiske land økte diktaturenes økonomiske og teknologiske ressurser betraktelig, og diktatorenes forsøk på legitimere eget styre ble endret i tråd med nye politiske ideer. Mens de før-moderne diktaturene gjerne bygde sin autoritet på tradisjoner og religion, dukker det i løpet av denne perioden opp moderne og moderniserende former for diktatur. Det personlige styret til en sterk, karismatisk leder som søker folkelig tilslutning til eget styre og i mange tilfeller også en offisiell ideologi, trer inn på verdens politiske scene.

Før-moderne diktaturer hadde relativt små økonomiske og teknologiske ressurser. Selv det kinesiske keiserriket, kanskje det mektigste før-industrielle imperiet, var sparsommelig utstyrt sett fra vår tid. Under de fem siste kinesiske dynastiene (609–1911) bestod for eksempel hele statsapparatet av kun tjue tusen tjenestemenn, av en befolkning på 430 millioner i 1851 (Fairbank og Goldman, 2006). Før-moderne diktaturer, som hovedsakelig baserte seg på inntekter fra jordbruk, hadde også et beskjedent inntektsgrunnlag. Det fantes heller ingen tanks, fly, biler eller maskingevær i keisernes Kina eller andre før-moderne diktaturer.

Det betyr ikke at alle før-moderne diktaturer stod svakt i forhold til sine innbyggere. Før-moderne diktaturer kunne være vanskelige å opponere mot, særlig siden de i mange tilfeller kunne bruke religion til å skremme befolkningen til lydighet. Hvis en diktator kan overbevise sine undersåtter om at prisen for opprør er evig pine i helvete eller noe tilsvarende, kan han få mye lydighet ganske gratis. Totalitære diktatorer fra det tjuende århundret som Hitler og Stalin hadde likevel helt andre muligheter til å dominere menneskers hverdag ved hjelp av våpen- og kommunikasjonsteknologi, og kunne mobilisere enorme materielle og menneskelige ressurser til krigføring og overvåkning.

De ideologiske begrunnelsene bak før-moderne og moderne diktaturer er også svært ulike. Tidligere tiders diktaturer legitimerte gjerne sitt styre ved å vise til en eller annen form for guddommelig autoritet; de kinesiske keiserne var Himmelens sønner, mens de europeiske enevoldskongene styrte på Guds nåde. Moderne diktatorer på sin side foretrekker heller å fremstille seg som legemliggjøringen av folkets egentlige vilje og dets objektive interesser. Dette er et uttrykk for den moderne tids verdslig-gjøring og oppvurderingen av folkets betydning for politikken, og det sistnevnte er paradoksalt nok en slags triumf for demokratiske ideer. Moderne diktaturer legitimerer derfor ofte sitt styre gjennom skinndemokratiske valg og hyppige referanser til «folkets beste». Nasjonalisme er også et yndet virkemiddel for diktatorer som ønsker å holde seg ved makten.

Frankrikes førstekonsul og (fra 1804) keiser Napoleon Bonaparte (1799–1815) var kanskje historiens første moderne diktator, og legitimerte for eksempel sitt regime gjennom folkeavstemninger med allmenn stemmerett for menn. I vår egen tid har diktatorer som Iraks Saddam Hussein og Hviterusslands Alexander Lukasjenko avholdt valg hvor utfallet er kjent på forhånd. Det er heller ikke tilfeldig at kommuniststatene som ble grunnlagt etter 2. verdenskrig fikk navn som Folkerepublikken Kina og DDR – Deutsche Demokratische Republik. Med disse i utgangspunktet forpliktende navnene fulgte det også institusjoner som parlamenter og periodiske valg – institusjoner som skulle gi et inntrykk av demokrati selv om realiteten var en ganske annen.

Et annet fellestrekk ved moderne diktaturer er at de gjerne presenterer sitt styre som kriseløsninger og overgangsordninger. De fremstiller seg som løsninger på konflikter mellom folkegrupper og samfunnsklasser. Ofte blir denne selvrepresentasjonen supplert med henvisninger til mer eller mindre reelle ytre trusler. Napoleon er et illustrerende eksempel i så måte. Han fremstilte seg selv som et trygt alternativ til jakobinere og rojalister. På den måten kunne Napoleons keiserrike samle støtte hos de mange som forsvarte de revolusjonære prinsippene fra 1789, men som samtidig tok avstand fra terroren i den franske revolusjonens radikale fase. Videre brukte han trusselen fra de store europeiske kongedømmene for å legitimere sitt styre (McLynn, 1998).

Nærmere vår egen tid har reelle og opplevde kriser blitt brukt som påskudd av ulike kuppmakere til å danne det de fremstiller som tidsbegrensede overgangsregjeringer. De fleste afrikanske kuppmakere etter avkoloniseringen på 1960- og 70-tallet har for eksempel presentert seg som midlertidige statsledere hvis eneste oppgave er å sette et skakkjørt samfunn på rett kjøl (Meredith, 2005). Pakistans general Musharraf, som tok makten ved et militærkupp i 2001, er et annet godt eksempel. Ifølge ham selv var han bare et redskap for å bekjempe korrupsjon og gjenopprette lov og orden – en forvalter av statsmakten til det demokratiske systemet kunne etableres på ny. I likhet med mange afrikanske diktatorer tok han dermed ikke avstand fra liberale prinsipper, men fremstilte seg snarere som demokratiets redningsmann. I praksis har det imidlertid vist seg at regimer av Musharrafs type som oftest varer helt til de tvinges fra makten.

Når det gjelder det moderne diktaturets utbredelse i Europa, kan man grovt sett skille mellom tre faser. Den første fasen, imperialismens tidsalder, begynner omkring midten av 1800-tallet og slutter ved utbruddet av den første verdenskrigen. I denne perioden holdt mange av de før-moderne diktaturene stand, selv om de i løpet av perioden stadig måtte komme demokratiske ideer og bevegelser i møte med gradvise reformer. Stemmeretten ble utvidet i parlamentariske stater som Storbritannia og Norge, og prinsippet om allmenn stemmerett for menn vant tilslutning i et relativt moderne diktatur som det tyske keiserriket. Verken Napoleon 3. eller Bismarck trodde de demokratiske motkreftene kunne stagges på lengre sikt. De forsøkte derfor å manipulere disse strømningene til sine egne formål (Hobsbawm, 1985).

Den andre fasen, mellomkrigstiden, begynner med demokratisering og slutter med diktaturenes tilbakekomst i mange land. Etter 1. verdenskrig ble det etablert mange nye nasjonalstater med mer eller mindre demokratiske konstitusjoner. Historikeren Stephen J. Lee hevder at 26 av 29 europeiske stater kunne regnes som demokratiske i 1920. Tjue år senere, høsten 1940, var det bare fem demokratier igjen: Storbritannia, Irland, Sverige, Finland og Sveits. Demokratiet fremstod for mange ikke lenger som den ideelle styreform, og kommunismen og fascismen hadde etablert seg som den liberale parlamentarismens ideologiske alternativer. Overgangene fra demokrati til diktatur i mellomkrigstiden var dels et produkt av skjøre og beslutningssvake demokratier og den økonomiske nedgangen

Figur 1: Andelen land i verden som kan regnes som relativt demokratiske (Polity-indeks≥6) fra 1800–2004

etter krakket i 1929, men også naturligvis et resultat av nazistenes militære okkupasjon av stadig flere europeiske land (Lee, 2008).

Den tredje fasen i det moderne diktaturets historie kan tidfestes til årene etter 2. verdenskrig. Kommunistiske diktaturer ble etablert i Kina og i de sovjetiske satellittstatene i Øst-Europa. I Asia og Afrika ble de gamle koloniene gradvis byttet ut med formelt demokratiske og selvstendige stater. Disse gikk i svært mange tilfeller imidlertid raskt over til diktatur, med India som det viktigste unntaket, der Indira Gandhis suspensjon av demokratiske institusjoner på 1970-tallet forble en parentes. Senere har betydelige deler av Afrika og Asia overtatt det som har vært regelen i Latin-Amerika gjennom generasjoner, der mange land har vekslet mellom demokrati og diktatur – ofte med de samme økonomiske elitene ved roret helt uavhengig av formelt styresett. Likevel har andelen land med relativt demokratiske styreformer stort sett vært stigende gjennom denne perioden, og spesielt etter 1990. Figur 1 viser andelen av stater med relativt demokratiske regimer, målt ved den såkalte Polity-indeksen, fra 1800 til 2004.

Den totale stat

I forskningslitteraturen er det vanlig å skille mellom totalitære og autoritære diktaturer (se f.eks. Arendt, 1951). Det totalitære diktaturet er, ved siden av det moderne demokratiet, det tjuende århundrets genuint nye bidrag til katalogen over ulike styreformer. Mens andre og eldre former for diktatur gjerne opprettholder ganske betydelige politikkfrie rom, særlig i økonomien, ønsker den totalitære diktatoren å sette sin vilje igjennom på så mange områder av befolkningens liv som overhodet mulig. Det uttalte målet er å skape et helt nytt samfunn, gjerne befolket av en ny type menneske. Et annet kjennetegn ved totalitære systemer er kravet om lojalitet og aktiv tilslutning fra befolkningen, samt systematisk fengsling og drap av motstandere og innbilte fiender av regimet. Ingen slipper unna den totalitære statens mistanke, og mistanke om en lunken holdning til statens ledere kan være nok for å bli regnet som en fiende av staten.

Sovjet under Stalin og Hitler-Tyskland er ifølge Arendt de mest typiske eksemplene på totalitære diktaturer. I senere utgaver av boken sin nevner hun også Maos Kina som et eksempel på totalitært styre. Selv Mussolinis Italia, der staten og fascistpartiet åpent omtalte det politiske systemet som totalitært, regnes ikke av Arendt som et regelrett totalitært diktatur fordi statens undertrykkelse av befolkningen der ikke ble så omfattende som i de tre andre regimene. I stedet omtaler hun det fascistiske Italia som et autoritært system på linje med samtidige diktaturer i det sørlige og østlige Europa.

I motsetning til totalitære diktaturer som ønsket å revolusjonere samfunnsordningen, var disse regimene hovedsakelig tilbakeskuende, konservative og kirkevennlige. Ifølge Eric Hobsbawm (1995) hadde heller ikke statsledere som Pilsudski i Polen, kong Alexander av Jugoslavia og general Franco i Spania noe fasttømret ideologisk prosjekt, bortsett fra at de var dypt konservative anti-kommunister som tok avstand fra opplysningstidens liberale idealer. De undertrykte likevel politisk motstand med harde midler, men forsøkte ikke å gjennomtrenge alle sfærer av innbyggernes liv, selv om undertrykkingen ble mer massiv etter hvert som de kom inn under Hitler-Tysklands interessesfære (Lee, 2008).

Selv om Mussolini ikke helt lever opp til Arendts forståelse av en totalitær diktator, er det kanskje han som uttrykker det totalitære idealet på en mest mulig direkte måte. I et ordskifte med kommunistene i det italienske parlamentet i desember 1921, et knapt år før han kom til makten, sammenlignet han sin egen ideologi med kommunistenes ønske om å avskaffe det parlamentariske demokratiet og erstatte det med et diktatur:

I recognise that between us and the communists there are no political affinities, but there are intellectual affinities. We, like you, consider necessary a centralised and unitary State which imposes an iron discipline on all individuals; with this difference, that you arrive at this conclusion via the concept of class, and we arrive there via the concept of nation (Benito Mussolini, sitert av Settembrini 1976: 241).

Sitatet antyder at ytterliggående ideologier som fascismen og kommunismen er svært forskjellige på noen punkter, for eksempel når det gjelder hvilke interesser de hevder å representere, men at de er påfallende like når det gjelder synet på staten. Tilhengere av slike ideologier er med andre ord skjønt enige om at det er nødvendig å erstatte demokratiet med et diktatur om samfunnet skal skapes på nytt slik de ønsker. Det hører med til historien at den mangeårige lederen for de italienske kommunistene, Palmiro Togliatti, ved flere anledninger sa seg enig i Mussolinis vurdering (ibid., se også Gleason, 1995).

Totalitære diktatorer søker makten for å skape det de oppfatter er et bedre og mer moderne samfunn i fremtiden (Griffin, 2007). Resultatet av bestrebelsene for å skape et helt nytt samfunn, og viljen til undertrykke alt som ikke passer inn i diktatorens store plan, er en omseggripende terror, og i mange tilfeller regelrette folkemord på egen befolkning. Det er terroren som gir det totalitære diktaturet sin helt spesielle karakter. Befolkningen skal skremmes til lydighet og disiplin, og ugresset skal lukes vekk i det som er blitt kalt «the gardening state» (Bauman, 1989). Det mest ekstreme eksemplet på dette er kanskje Kambodsja under Pol Pot og Røde Khmer, som i løpet av fire hektiske år (1975–1979) tok livet av om lag tretti prosent av landets befolkning, i hovedsak etniske minoriteter og personer som ble mistenkt for å være fiender av regimet.

Undertrykkingen av befolkningen er i noen tilfeller så massiv at ingen, ikke en gang de mest fanatiske tilhengere av diktatoren og ideologien hans eller hans aller nærmeste støttespillere, kan føle seg trygge. Snarere får denne terroren lett sin egen dynamikk, og er helt nødvendig for å holde regimet ved makten. Den totalitære diktatoren skaper slik sett et helt nytt samfunn, men det er neppe et samfunn som kan sies å være i tråd med de grandiose fremtidsvisjoner som diktatoren omgir seg med, og som man kan finne igjen i den offisielle propagandaen. I stedet blir det et samfunn i en permanent krisetilstand, der det meste handler om å rette seg etter diktatorens krav om betingelsesløs lydighet og unngå myndighetenes mistenksomme blikk.

Diktaturet i dag

I motsetning til statsledere som Hitler og Mao har dagens diktatorer ofte et mer beskjedent uttalt ambisjonsnivå. Stadig færre diktatorer forfekter samfunnsomveltende ideologier og ambisjoner om global dominans eller erobring av andre land. Borte er de dristige sosiale og økonomiske eksperimentene, og det som gjenstår er ofte et defensivt ønske om å klamre seg til makten lengst mulig. Fremdeles finnes det likevel en håndfull stater som med rette kan omtales som totalitære. Men de som gjenstår, for eksempel Nord-Korea, er mer innadvendte og søker ikke lenger å overføre sitt styresett til andre land.

Diktaturet har også endret seg som følge av press fra interne og eksterne demokratiske motkrefter. Det har blitt flere demokratier også i Sør, og flere diktaturer må forholde seg til det faktum at de har ett eller flere demokratiske stater i sitt nabolag. I noen tilfeller har dette ført til økt undertrykkelse, men vel så ofte har fremveksten av demokratiet de senere årene ført til oppmykning i gamle diktaturer. Sovjetunionens sammenbrudd og jernteppets fall rundt 1990 førte til en svekkelse av troverdige ideologiske alternativer til demokratiet. Dette har i sin tur gjort at mange regimer har sett seg tvunget til å øke innslaget av folkelig deltakelse i politiske prosesser, i det minste tilsynelatende, blant annet for å få tilgang til lån og bistandsmidler.

Makthavere som vil holde på posisjoner og privilegier forsøker derfor ofte å kle sine regimer i demokratiske gevanter. Resultatet er fremveksten av flere blandingsregimer, der diktaturet suppleres med sterkere eller svakere demokratiske innslag i styresettet. Diktatorene er gjennomgående blitt mer nøkterne i møtet med demokratisk opposisjon og reformkrav fra andre land og internasjonale organisasjoner. I noen tilfeller er de så presset at de gir fra seg makten for å unngå revolusjon og borgerkrig, og for å beholde i det minste noen av sine opparbeidede privilegier. Stadig flere land forlater det regelrette diktaturet og går over til å bli formelle demokratier, der diktatoriske og demokratiske innslag i styresettet eksisterer side om side, og der det ofte kan være avvik mellom hvor den formelle og den reelle makten ligger.

Den store utbredelsen av blandingsregimer kommer til uttrykk i Freedom House sin årlige oversikt over politiske og sivile rettigheter i verden. Oversikten viser at slike regimer gjør seg tungt gjeldende i Afrika sør for Sahara, Midtøsten, Latin-Amerika, tidligere Sovjetunionen og Asia (Freedom House, 2009).

Demokratiet: Historiens endepunkt?

Har diktaturet noen fremtid som styreform? På 1990-tallet kunne det nesten virke som verdens diktaturer sang på siste verset. Demokratiet oppstod og slo rot i en god del land som hadde svake eller ikke-eksisterende demokratiske tradisjoner. Man snakker gjerne om en demokratisk bølge fra Estland i nord til Sør-Afrika i sør (Huntington, 1991). Dette var også et tiår da demokratiet vant herredømmet over det globale politiske ordskiftet. I et omdiskutert essay fra 1989 proklamerte den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama sågar historiens slutt (Fukuyama, 1989). Dette betydde ikke at historien var kommet til veis ende i snever forstand, men at demokratiet hadde seiret og stod igjen alene som den eneste legitime styreform. Ifølge Fukuyama var det liberale demokratiet endestasjonen for menneskehetens streben etter den perfekte styreform; kampen mellom ideologiske alternativer var over som følge av den kalde krigens slutt. Fukuyama innrømmet riktignok at diktaturer fortsatt styrte over store deler av jordens befolkning, men ifølge ham ville dette snart endre seg i tråd med demokratiets seier i den store idékampen.

I dag, tjue år senere, kan vi konstatere at Fukuyama var i overkant optimistisk. Diktaturet står relativt sterkt i 2010. Freedom House sin årlige oversikt viser riktignok at antallet rene diktaturer, hvor befolkningen har svært få politiske og sivile rettigheter, har blitt sterkt redusert siden slutten av 1980-tallet. Det er vanskelig å si noe generelt om bakgrunnen for denne utviklingen. På 1990-tallet ble det etablert stabile demokratier i Øst-Europa etter kommunismens sammenbrudd. I andre deler av verden er ytre press fra donorland, IMF og andre internasjonale institusjoner, folkelige motkrefter og Sovjetunionens bortfall som ideologisk eksempel og økonomisk støttespiller viktige, men langt fra uttømmende stikkord. I tillegg ble USA mindre interessert i å understøtte autoritære, høyreorienterte ledere etter den kalde krigens slutt. Dette kom særskilt til uttrykk i Latin-Amerika og Afrika hvor flere diktatoriske regimer falt etter at USA trakk eller reduserte sin støtte (Westad, 2005).

Det er likevel viktig å nevne at Freedom House fortsatt klassifiserer31 prosent av landene i Afrika sør for Sahara og 61 prosent av landene i «Midtøsten og Nord-Afrika» som rene diktaturer (Freedom House, 2009). I tillegg florerer som tidligere nevnt blandingsregimene, diktaturer med visse demokratiske innslag, i alle regioner med unntak av Europa og Nord-Amerika. Det er også viktig å huske på at den nye økonomiske stormakten Kina fortsatt er et diktatur. Derfor er det i dag ikke grunnlag for å feire demokratiets totale seier, verken i praksis eller som idé.

Avslutning: En kinesisk verden?

Kinas økonomiske suksess fra og med slutten av 1970-tallet skjedde innenfor rammen av en ettpartistat. Dette «vekstmirakelet» kan derfor fungere som et legitimerende eksempel for diktatorer i andre land. Diktaturets påståtte evne til å opptre nøytralt overfor pressgrupper samt overkjøre fagforeninger og annen folkelig motstand mot markedsøkonomiske reformer, kan friste enkelte makthavere til å etterligne det kinesiske eksemplet. Kinas økende økonomiske samkvem med land som Sudan, antyder også at store, rike diktaturer på en mer direkte måte kan støtte opp om diktaturer i andre stater.

Skal en tro en rekke samfunnsvitere og finansanalytikere, vil Kinas muligheter til å påvirke andre regimer bare øke de neste årene. Ifølge Goldman Sachs kommer Kina til å overta USAs posisjon som verdens største økonomi i 2027. Slike beregninger har fått respekterte kommentatorer som Fareed Zakaria til å snakke om fremveksten av en post-amerikansk verden. Dette er en verden som ikke lenger primært er drevet av angloamerikanske interesser og idealer, men i like stor grad formet av nye stormakter som Brasil, Kina og India (Zakaria, 2009). Andre, som Martin Jacques, spår at Kina vil overta rollen som verdens ledende økonomiske, politiske og kulturelle supermakt i løpet av det 21. århundret (Jacques, 2009). Hvis denne spådommen slår til, kan det se stygt ut for demokratiet. Det er imidlertid vanskelig å spå, især om fremtiden. Mange forskere har opplevd å bli tatt på senga av historiens luner. En kinesisk demokratisering, hvor enn fjernt dette kan virke i 2010, kunne isteden gjøre Kina til en pådriver for demokratiet på den globale arena.

I dag fremstår imidlertid Kina som et eksempel på et økonomisk fremgangsrikt diktatur. Når det er sagt, antyder empiriske studier at demokrati, ikke diktatur, har en positiv virkning på økonomisk vekst. I praksis viser det seg gjerne at diktatorer ikke makter å opptre uavhengig av særinteresser, og fruktene av økonomisk vekst havner som regel hos eliter mens befolkningen for øvrig merker lite til den nye rikdommen. I tillegg kommer korrupsjon og nepotisme, som på lang sikt kan bremse teknologisk innovasjon og gjøre at den økonomiske utviklingen blir forbigående og helt usynlig for de fleste. Derfor er det liten grunn til å anbefale diktaturet av økonomiske årsaker (se f.eks. Sen, 1999). Tvert imot er det grunn til å tro at utstrakte politiske og sivile rettigheter – kort sagt demokrati – er en stor fordel om målet er stabil og bærekraftig økonomisk vekst eller en forsvarlig fordeling av samfunnets ressurser.

Litteratur

Arendt, Hannah (1951) The Origins of Totalitarianism. New York: Harcourt, Brace.

Bauman, Zygmunt (1989) Modernity and the Holocaust.Cambridge: Polity.

Beetham, David (1999): Democracy and Human Rights.Cambridge: Polity.

Fairbank, John King og Merle Goldman (2006) China – A New History. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Freedom House (2009) Freedom in the World 2009 – The Annual Survey of Political Regimes and Civil Liberties. Lanham, MD: Rowman & Littlefield. Se også http://www.freedomhouse.org/

Fukuyama, Francis (1989) «The End of History», i National Interest, Summer 1989.

Gleason, Abbott (1995) Totalitarianism – The Inner History of the Cold War. Oxford: Oxford University Press.

Griffin, Roger (2007) Modernism and Fascism – The Sense of a Beginning under Mussolini and Hitler. Houndmills: Palgrave Macmillan.

Hobsbawm, Eric J. (1985) The Age of Capital 1848–1875. London: Abacus.

Hobsbawn, Eric J. (1995) The Age of Extremes – The Short Twentieth Century 1914–1991. London: Abacus.

Huntington, Samuel P. (1991). The Third Wave – Democratization in the Late Twentieth Century. Norman, OK: University of Oklahoma Press.

Jacques, Martin (2009) When China Rules the World. The rise of the middle kingdom and the end of the Western World. London: Penguin Books.

Knutsen, Carl Henrik (2008) «The Economic Effects of Democracy – An Empirical Analysis», Draft Working Paper, Political Science Department, University of Oslo, March.

Lee, Stephen J. (2008) European Dictatorships 1918–1945. London: Routledge.

McLynn, Frank (1998) Napoleon. A biography. London: Pimlico.

Meredith, Martin (2005) The state of Africa. A history of fifty years of independence. London: Simon & Schuster.

Qviller, Bjørn (1999) Romersk politisk kultur og sosiologisk historie. Oslo: Cappelen Akademisk.

Sen, Amartya (1999) Development as Freedom. Oxford: Oxford University Press.

Settembrini, Domenico (1976) «Mussolini and the Legacy of Revolutionary Socialism».

Journal of Contemporary History 11: 239–268.

Westad, Odd Arne (2005) The global cold war: third world interventions and the making of our times. Cambridge: Cambridge University Press.

Zakaria, Fareed (2009) The Post-American World and the Rise of the Rest. London: Penguin Books.