Når man i Norge i dag snakker om diktaturer, er det ofte eksotiske diktatorer som Kim Il Sung, Idi Amin, Muammar al-Gaddafi og Francisco Franco som trekkes frem. Eller det er de virkelig store diktatorene som nevnes. De som erobret enorme landområder eller bygget totalitære stater og drepte millionvis av mennesker, som Hitler, Stalin, Napoleon, Mao og Djenghis Khan. Men at Norge i de 154 årene mellom 1660 og 1814 var en integrert del av et eneveldig og autoritært diktatur, er det få som nevner.

Danmark-Norge, eller oldenborgerstaten, var en stat med sterke autoritære trekk, og det er derfor et paradoks at dette diktaturet, det mest avanserte og gjennomførte eneveldet i Europa i sin tid, senere utviklet seg til de demokratiene Norge og Danmark er i dag. Sammen med Sverige – som også er et land med en lignende fortid – er de velferdssamfunn preget av en sterk stat, sosial trygghet og fellesskapsløsninger og eksempler på «den nordiske modellen». Men som vi skal se går det an å argumentere for at eneveldet til dels er en forutsetning for de skandinaviske velferdsstatene. Kan det stemme? Og hvor mye har egentlig eneveldet påvirket dagens nordiske samfunn?

1660

At eneveldet var en naturlig og overlegen styreform, var en tanke som utviklet seg blant politiske tenkere knyttet til europeiske fyrstehoff i senmiddelalderen. Den var basert både på læren om kongedømmet «av Guds nåde» og den utbredte forestillingen om at det var nødvendig med stadig sterkere kongemakt som kunne opprettholde «lov og orden». Eneveldets grunnidé var at kongen hadde makten sin fra Gud, uten bindinger til folket eller grupper som adel og kirke. Han var bare bundet av «Guds lov», som var det samme som Bibelen og naturretten. Ingen menneskelig institusjon kunne trekke den eneveldige kongen til ansvar for tolkningen av disse. Et annet sentralt aspekt i utviklingen av eneveldet var aksepten for prinsippet om arvekongedømmet.

Før 1660 hadde oldenborgerstaten vært et dyarki, det vil si at staten ble styrt av kongen og riksrådet i fellesskap. Kongen hadde den utøvende makten, mens adelen i riksrådet hadde en rådgivende funksjon. Adelen hadde i tillegg enerett på de øverste embetene i staten. Riksrådets maktposisjon hvilte hovedsakelig på at Danmark-Norge var et valgkongedømme. Det var riksrådet som valgte kongen og som derfor kunne presse store innrømmelser ut av ham. For å bli valgt måtte den nye kongen inngå en avtale, en håndfesting, med bindende forpliktelser og politisk program for sin regjering. På midten av 1600-tallet var det i Danmark-Norge en økende misnøye med denne forfatningen, fordi den ble ansett som ineffektiv og gammeldags. Samtidig vant absolutismen som idé innpass hos Frederik III, konge fra 1648, og hans krets av rådgivere. Da han i 1660 fikk sjansen til å gjøre seg eneveldig, grep han den derfor begjærlig.

Innføringen av eneveldet hadde flere årsaker, både lange strukturelle og korte, mer tilfeldige utløsende årsaker. I 1660 hadde mange års krig mot Sverige, årtiers økende skattetrykk og uår i landbruket ført til en dyp økonomisk krise i Danmark-Norge. Staten var på fallittens rand etter å ha måttet låne store beløp. Samtidig, og delvis på grunn av dette, var den også i en politisk krise. Den siste krigen var nettopp blitt avsluttet med en hard fredsavtale, og bare to år tidligere hadde Danmark-Norge vært kun en hårsbredd unna utslettelse da svenskene beleiret København.

På sensommeren 1660 ble det derfor innkalt en stenderforsamling for å drøfte tiltak for å bringe staten på fote igjen økonomisk. Som vanlig var det kun tre av danske stendene som ble innkalt, adelen, geistligheten og borgerskapet. Norge og danske bønder ble ikke representert. Blant borgerskapet og geistligheten var det stor forbitrelse mot adelen, som de ga mye av ansvaret for krisen. Etter mange intriger og harde debatter foreslo derfor borgerskapet og geistligheten at adelen skulle fratas sin skattefrihet.

Da adelen nedla veto mot dette, gikk de to andre stendene et skritt videre og foreslo at kong Frederik III skulle tilbys riket som et arverike. Riksrådsadelen nektet å gå med på dette, da de utmerket godt visste at det ville bety enden på deres maktposisjon. Men da kongen mobiliserte hæren, måtte de gi seg. Og den 16. oktober 1660 overga stendene håndfestingen og sine gamle privilegier til kongen, som de så hyllet som sin arvekonge. Historikere har siden diskutert om dette virkelig var en prosess utgått fra stendene, eller om det var et regelrett statskupp av kongen. Uansett kan det ses som en allianse mellom kongen og borgerskapet, rettet mot adelen.

Den gamle adelsdominerte stenderstaten ble erstattet med en for 1600-tallet svært moderne styreform: enevoldsstaten. I denne hadde kongen hadde all makt, uten representative organer eller andre konkurrerende maktsentra. I januar 1661 sendte kongen så ut enevoldsarveregjeringsakten, som dannet grunnlaget for den nye forfatningen. Dette aktstykket var utformet som et forpliktelsesbrev, hvor underskriverne, alle adelige samt representanter fra borgerskapet og de geistlige, av egen fri vilje hyllet, sverget og bekreftet Hans Kongelige Majestet «som een absolut og suveræn arve herre» (Eriksen og Fladby, 1974–1984). Danmark-Norge var nå et enevelde.

14. november 1665 underskrev kong Frederik Kongeloven, som dannet det rettslige grunnlaget for den nye styreformen og som avsluttet overgangen til eneveldet. Her het det at «Danmarckes og Norges EenevoldsArffveKonge skal være hereffter og aff alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og høyeste hoffved her paa Jorden offver alle Menniskelige Lowe, og der ingen anden hoffved og dommere kiender offver sig enten i Geistlige eller Verdslige Sager uden Gud alleene» (Kongeloven av 1665, § 2). De eneste innskrenkninger i monarkens makt var at han måtte tilhøre den evangelisk-lutherske kirke og ikke måtte forminske riket. Det er verdt å merke seg at Danmark-Norge med dette ble det eneste lovfestede eneveldet i Europa. Kongeloven var Danmarks og Norges grunnlov til henholdsvis 1849 og 1814 og formulerte det sentrale legale og ideologiske styringsdokumentet for eneveldet, selv om loven ikke ble offentliggjort og trykket før i 1709.

Det unge eneveldet

Regimeskiftet førte altså til en forfatningsmessig endring. Folket og adelen var nå kun kongens undersåtter og ikke lenger medspillere i en politisk prosess. Men som flere historikere har påpekt: minst like betydningsfull som den konstitusjonelle endringen var de administrative nyordningene som fulgte.

Staten som nå vokste frem hadde behov å bygge ut en mer effektiv statsforvaltning. Det var behovet for en sterkere stat som hadde utløst forfatningsendringen. Oldenborgerstatens politiske hovedmål var såre enkelt: Å ta rotta på Sverige og slik vinne maktkampen i Nord-Europa. Under hele 1600-tallet var Danmark-Norge innblandet i en lang rekke kriger mot Sverige, som de for det meste tapte. Derfor var de mest prioriterte arbeidsoppgavene i eneveldets tidlige fase knyttet til krigen.

Oppbyggingen av en slagkraftig stående hær, effektivisering og opptrapping av skatte- og tollinnkreving for å finansiere denne hæren, og endelig utviklingen av et statsapparat for å kunne administrere denne hæren, stod for døren. Dette vises klart hvis vi kaster et blikk på budsjettene til oldenborgerstaten. I 1600 gikk omtrent 1/3 av statsbudsjettet til hær og flåte, de resterende to tredjedelene gikk til sentraladministrasjonen og hoffet. Utover 1600-tallet steg summene brukt til militære formål voldsomt, og på slutten av århundret gikk godt over 2/3 av statsbudsjettet til militære formål. Det er blitt hevdet at det var den nordiske maktstaten – også benevnt som militærstat eller skattestat – som inspirerte nordtyskerne til å skape det militariserte Preussen.

Det største administrative nyvinningen var kollegiestyret. Kollegiene var regjeringskontorer ledet av et råd, et kollegium, som under seg hadde en stab med sekretærer og skrivere. Saker ble her behandlet i plenum, noe som skulle være en garanti for at de ble drøftet grundig og upartisk. Dette styresettet kopierte fra de tyske statene, Frankrike og særlig Sverige. Der hadde det vist seg velegnet til å møte de økende kravene til dyktig og effektiv administrasjon som en stadig mer kompleks stat krevde. Det er likevel viktig å huske at kollegiene var både politiske og administrative organer.

Makten lå alt etter kongens evner og gemytt hos ham selv, eller i kombinasjoner av ham og hans rådgivere og embetsmenn. Dette var også et klart skritt mot innføring av byråkratiske prinsipper i forvaltningen. Ganske raskt vokste et stort sentralisert embetsverk frem i København, noe som førte til at mye makt ble konsentrert i kollegiene. Disse fôret kongen med informasjon og råd, og fikk således stor innflytelse på statsstyret. Likevel holdt før-byråkratiske strukturer seg lenge, særlig i utvelgelsen og utdanningen av embetsmenn.

For Frederik III og hans etterfølgere var det maktpåliggende at den nye embetsstanden ikke utviklet seg til en selvstendig maktfaktor, noe byråkratier jo ofte gjør. Og i valget av personale la de derfor ofte langt mer vekt på lojalitet enn på dyktighet. I tillegg var kongens rådgivere ofte korrupte, og de lot seg gjerne påvirke av sine nettverk når de ga kongen råd eller fattet egne vedtak. Embetsstanden hadde utviklet seg til en maktfaktor, men overholdt ofte ikke kravene til redelighet og profesjonalitet.

Kongen av Danmark var langt fra den eneste eneveldige herskeren i Europa på 1600-tallet. Også monarkene i stater som i Frankrike, Sverige, Habsburgerriket og Preussen var eneveldige. Men det er viktig å merke seg at enevelde ikke er et entydig begrep, og at innholdet varierte betydelig mellom forskjellige stater og forskjellige herskere. Unikt i europeisk sammenheng var hvor gjennomført det oldenborgske eneveldet var. For eksempel måtte Ludvig XIV av Frankrike, periodens mest kjente enevoldskonge, forholde seg til både stender og uavhengige domstoler med gamle privilegier. Hans enevoldsmakt var ikke lovfestet og avhang i stor grad av hans personlighet.

Vi må ta med i betraktningen at oldenborgerkongenes absolutte makt var en formell makt, en mulighet. Om de faktisk valgte å utøve den helt eneveldig, er en annen sak. Og i praksis valgte kongene som oftest å søke konsensus. Ikke bare støttet de seg i høy grad på rådgivere, de var også meget tilbakeholdne med å bruke tvang eller gi bestemmelser på tvers av befolkningens ønsker. Ved problematiske spørsmål ble det som regel nedsatt kommisjoner, slik at man fikk høre alle relevante syn på saken.

Innføringen av et felles lovverk over hele det dansk-norske riket var en annen viktig faktor i moderniseringen av staten. Det skjedde ved innføringen av Christian Vs Danske lov i 1683 og Norske lov i 1687. Den siste var stort sett identisk med den danske, men inneholdt enkelte særnorske bestemmelser. Langsomt ble kvaliteten på dommerne bedre, men det var først i 1736 at det ble innført krav om juridisk embetseksamen for dommere og embetsmenn innen påtalemakten. Det dansk-norske rettsvesenet var godt utbygd, og sammenlignet med de fleste andre samtidige stater i Europa var rettssikkerheten ganske god. I hvert fall så lenge det ikke var tale om saker knyttet til elitens økonomiske interesser eller politiske dissidenter.

Lovverket satte dessuten grenser for hvor langt staten kunne blande seg i sine undersåtters liv. Blant annet ble det fastslått at de hadde avtalefrihet, det vil si rett til å inngå innbyrdes bindende avtaler regulert av frivillig voldgift. Disse avtalene kunne ikke staten blande seg inn i. Også supplikkvesenet – retten til å sende klager direkte til kongen – var en lovfestet rettighet. Og til tross for at enevoldskongene var nettopp eneveldige og i prinsippet kunne gjøre hva de ville, respekterte de i stor grad domstolenes uavhengighet.

Til tross for disse modifikasjonene av det absolutte ved det dansk-norske eneveldet, var det likevel svært repressivt og autoritært. Det var et absolutt krav om lydighet til kongen og hans embetsmenn, og avvikende politiske og religiøse ytringer ble undertrykt. For eksempel var kontrollen med det trykte ord sterk. I Norge var det lett å kontrollere de få og små trykkeriene. Det første trykkeriet kom i 1643, det andre i 1721, og i 1794 var det fortsatt bare fem trykkerier i landet. I overvåkningen av trykkeriene fulgte eneveldet helt fra begynnelsen opp sitt allmenne krav til lydighet med omfattende forhåndssensur av alle trykksaker. En kort periode, 1770–72, var det reell trykkefrihet. Etter 1772 ble det innført en ytterst begrenset trykkefrihet med etterhåndssensur, denne ble forskjellig håndhevet etter hvilken gruppering som satt med makten. I 1799 ble sensuren innskjerpet, med forordningen som hadde den orwellianske tittelen «Trykkefrihetsforordningen». Denne la ned forbud mot uttalelser mot kongen, regjeringen og religionen.

Kirken i Danmark og Norge hadde etter reformasjonen blitt fullstendig underordnet staten, og prestene var forvandlet til lojale og styrte embetsmenn på linje med fogder og tollere. Den ble brukt for å vedlikeholde allmuens respekt for kongens styre. Kirkeritualet ble nøye fastsatt i København, der myndighetene forordnet hvilke bibeltekster som skulle brukes, hva det skulle prekes over og hvilke salmer som skulle synges. Prekestolen var også den fremste kanalen for spredning av nyheter og propaganda til lokalsamfunnene. Den nye sterke staten var i mye større grad enn før også i stand til å kontrollere folks moral, tanker og religionsutøvelse.

Særlig strenge var lovbestemmelsene om majestetsfornærmelse. Etter loven skulle de som var skyldige i slike forbrytelser straffes uten nåde. Straffen var grusom:

Hvo som laster Kongen eller Dronningen til Beskæmmelse, eller deres og deres Børn Liv eftertragter, have forbrudt Ære, Liv og Gods, den høire Haand af hannem levende afhugges, Kroppen parteres og lægges paa Steile og Hiul, og Hovedet med Haanden sættes paa en Stage (Christian V.s Danske lov, 6–4-1).

Den paragrafen ble også brukt i enkelte tilfeller, blant annet ble Johann Friedrich Struensee og Enevold Brandt henrettet på denne bestialske måten i 1772. De var oppkomlinger som etter å ha hatt en sterk posisjon hadde tapt i maktkampen som foregikk i kretsen rundt kongen. Det var altså i høy grad politiske dommer. Slike straffer var en del av regimets politiske og religiøse indoktrinering av befolkningen, som hadde til formål å trygge regimet.

Et annet virkemiddel var den allestedsnærværende lederkultusen. Lovprisning av kongen var et konstant innslag i offentligheten. Kongen ble fremstilt som et vidunderlig, opphøyd og vist hellig vesen. Den totale tausheten om at han hadde ansvar for noe som var galt, var en del av samme fenomen. Panegyrikken var særlig sterk når undersåtter henvendte seg til monarken i supplikker, men var til stede også i andre offentlige ytringer.

I de eneveldige statene i Europa søkte myndighetene å begrense så mye som mulig de muligheter undersåttene hadde til å organisere seg politisk. Et viktig prinsipp for regimet var at folk skulle forholde seg til staten som enkeltindivider og ikke som grupper. Dette var også tilfellet i Danmark-Norge hvor lover og praksis la strenge restriksjoner på allmuens muligheter for fellesaksjoner og politiske møter. De som påførte kongen skade og som handlet og talte imot hans makt, skulle etter loven bøte med liv og gods.

Det sene eneveldet

I perioden fra 1720 til eneveldet ble avskaffet, i 1814 i Norge og i 1848 i Danmark, var oldenborgerstaten preget av at kongene gradvis mistet interessen for og evnen til å styre staten. Det ble et særlig akutt problem etter 1746 da alkoholikeren Frederik V ble ny konge. Han ble i 1766 fulgt av sin sinnssyke sønn Christian VII, som trakk seg helt tilbake fra statsstyret. Den reelle makten var nå plassert i hendene på de ledende ministre, som styrte i kongens navn. Det var en liten gruppe stormenn, et selvrekrutterende politbyrå dominert av noen få familier, fremst blant dem Bernstorff, Moltke, Reventlow og Schimmelmann. De monopoliserte makten og fordelte de ulike posisjonene seg imellom.

Innen denne eliten var maktkampen mellom klikker og personligheter hard. De sterke strukturene som de første enevoldskongene hadde opprettet og fryktet, hadde lang på vei fylt maktvakuumet som oppsto etter 1746. Kollegiesystemet hadde fremmet byråkratiets autonomi, og det personlige eneveldet forvandlet seg til et embetsmannsvelde. Når den mer kompetente kronprins Frederik tok makten ved et kupp 1784 (han ble ikke konge før i 1808), hadde han en mer aktiv rolle i statsstyret, men hans mulighet til å gjøre seg personlig gjeldende var likevel innskrenket i forhold til situasjonen før 1746. Makten som byråkratiet hadde opparbeidet var ikke mulig å svekke helt.

I denne perioden var det stort sett fred; den siste store konflikten mellom arvefiendene Danmark-Norge og Sverige før napoleonskrigen var Den store nordiske krig som sluttet i 1721. Dette gjorde at eneveldet kunne skifte hovedfokus, bort fra kun opprustning. I tillegg var toll og skatter innarbeidet som faste fordringer, og militærstaten var godt fundamentert. Noen av de strenge og autoritære ambisjonene fra tiden etter 1660 ble nå lagt bort. Nå kunne kongen, eller de som styrte i hans navn, legge an en mer landsfaderlig holdning og bruke mer ressurser på sivile saksområder og sosiale tiltak. Befolkningen og næringslivet ble sett på som en ressurs. Økt befolkning ville føre til billigere arbeidskraft og flere skattebetalere, mens økt handel betød økte skatteinntekter.

Det var likevel rom for lokale initiativ og påvirkning. Regimet var lite interessert i å utforme lover som ikke virket godt nok eller skapte unødvendige konflikter. Dette er et poeng som ble fremhevet av den norske historikeren Jens Arup Seip i hans klassiske artikkel «Teorien om det opinionsstyrte enevelde» (Seip, 1958). Her argumenterer Seip for at synet på kongemakten i løpet av 1700-tallet beveget seg bort fra den tradisjonelle ideen om at den var absolutt og gitt av Gud. I stedet anså flere av tidens skribenter at kongens autoritet var gitt ham av folket ved konsensus, og derfor var det i kongens interesse å følge folkets ønsker. Dette påvirket også måten kongene utøvde makten sin på, og gjorde at de ofte lot seg styre av opinionen. Seips teori er i den senere tid blitt kritisert av flere norske historikere. Disse mener at selv om staten i en viss grad lyttet og tok hensyn til opinionen, var den langt mer autoritær enn det Seip hevdet. Øystein Rian mener således at det snarere dreide seg om «en enevoldsstyrt opinion» enn et «opinionsstyrt enevelde» (Rian, 2010). Andre historikere avviser ikke Seips teori like kontant, men snakker heller om et «opinionspåvirket enevelde». Flere studier har dessuten vist at eneveldets styring av opinionen kunne være pragmatisk, lemfeldig og inkonsekvent, selv om den var hard, ensrettende og undertrykkende.

Hele tiden ble det forutsatt at det ikke ble rokket ved kongemaktens krav til absolutt lydighet. Statens representanter var livredde for ulovlige allmuesamlinger og enhver kritikk av den gjeldende samfunnsorden. Politiske og religiøse dissidenter fikk i Norge i 1700-tallets siste tiår ofte en hard behandling. Gruvearbeideren Lars Storhoff ved Sølvverket på Kongsberg, som i 1770-årene ledet en arbeiderprotest mot manglende lønnsutbetaling og de usunne og farlige arbeidsforholdene i gruvene, er et talende eksempel. Da han i 1775 reiste til København for å klage til kongen – «han far i København» – ble han tvangsvervet som soldat og sendt til Vestindia. Kona hjemme i Kongsberg ble avspist med en knapp enkepensjon.

Like brutalt ble bonden Christian Lofthus behandlet. Han organiserte på slutten av 1780-tallet en stor, ikke-voldelig bondeaksjon rettet mot korrupte og utbyttende embetsmenn på Sørlandet, det som senere er kjent som Lofthusreisningen. Bøndene hadde et program som ville endre maktforholdene mellom dem og embetsstanden. Lofthus gikk utenom de påbudte kanalene for politiske ytringer ved å gå direkte til kronprinsregenten. Dessuten organiserte han en politisk gruppe, noe som stred mot eneveldets idé om et samfunn uten politikk og organiserte opinionsgrupper. Myndighetene reagerte med å sende soldater til området. Snart ble Lofthus lokket i et bakhold og arrestert. I 1792 ble han dømt av en særskilt kommisjon til festningsarbeid i jern på livstid. Han døde på Akershus fem år senere.

Kongemakten brød seg også i økende grad om folkets religiøse og moralske velferd. Det dreide seg for en stor del om religiøs ensretting, å sikre at de hadde den rette troen, og dels om politisk ensretting, å sikre at de hadde en regimetro holdning. Fra 1736 ble tvungen konfirmasjonen innført. Så kom skoleforordningene av 1739 og 1741. De nye allmueskolene var egentlig indoktrinerende kristendomsskoler som instruerte i rett religionsfortolkning og absolutt respekt for autoriteter som far, øvrighet og kongen. I takt med at kongene ble mer og mer udyktige, ble intensiteten og kraften i den nesten Kim il Sung-aktige lederkultusen skrudd ytterligere opp.

Predikanten Hans Nielsen Hauge ble fengslet flere ganger på grunn av at han i folkesamlinger og i skrift hadde forsøkt å «forvilde den uoplyste mængde, afdrage denne fra al gavnlig virksomhed, og udsprede en lære, der sigter til at opvække mistillit mod statens indretninger i almindelighed, og den gejstlige stand i særdeleshed» (sitert i Dørum, 2009: 4). Mot Hauge brukte enevoldsstaten den såkalte konventikkelplakaten fra 1741, en forordning som forbød private religiøse samlinger uten prestens samtykke. Hauge ble arrestert gjentatte ganger; ti ganger på syv år. Han satt for det meste fengslet mellom 1804 og 1811 og ble til slutt i 1813 dømt til to års festningsarbeid.

Alt i alt går det an – som et tankeeksperiment – å sammenligne Danmark-Norge med Kina i dag. Begge stater er autoritære diktaturer som har visse totalitære trekk. I praksis er regimet pragmatisk og forholder seg til opinionen. Regimene er særlig opptatt av å bygge et effektivt og velfungerende byråkrati, økonomisk vekst og et sterkt forsvar for å hevde seg internasjonalt. I den første fasen ble regimet grunnlagt og ledet av sterke diktatorer, men etter hvert har den reelle makten kommet i hendene på en selvsupplerende elite. Av og til er det konflikter innen denne eliten, knyttet til liberalisering av regimet, hvor den tapende parten blir hardt straffet og stemplet som forrædere. Den ideologiske indoktrineringen av folket er omfattende, det samme er sensuren. Det slås hardt og brutalt ned på uønskede politiske ytringer og religiøse bevegelser, særlig hvis de truer regimet.

Har den nordiske modellen udemokratiske røtter?

«Den nordiske modellen» er et uttrykk som brukes om særlige kjennetegn ved de nordiske landene. Velferdstjenester er tilgjengelige for hele befolkningen og er i hovedsak finansiert av det offentlige. Alle er sikret sosialt og økonomisk gjennom pensjoner og trygdeytelser. Levestandarden er høy, det samme er utdanningsnivået, mens ledigheten er lav og inntektsforskjellene relativt små. Det ligner lite på eneveldet slikt det er skissert over.

I Historien om danskerne 1500–2000 fra 2007 tegner professor emeritus ved Syddansk Universitet Knud J.V. Jespersen likevel det han kaller et historisk begrunnet portrett av nasjonen Danmark og danskene. Hvordan har det moderne Danmark blitt som det er nå? Det gjør han ved å trekke linjer gjennom fem hundre år, gjennom enevelde, kriger, demokrati og EU frem til dagens danske samfunn. Han anlegger dermed et klart kontinuitetssyn på danmarkshistorien og ser de siste 500 år som en ubrutt utvikling.

Noe av det mest særpregede og definerende ved Danmark er etter Jespersens mening konsensus. Den er en hovedbestanddel i det han oppfatter som det særpreget danske. Det er nettopp den hyggelige danske evnen til å samtale og forhandle som har ført til at det ikke finnes voldsomme brudd i danmarkshistorien. Danskene er grunnleggende solidariske – de har diskutert, ikke drevet med revolusjoner. Denne konsensusmodellen har ifølge Jespersen lange røtter tilbake til 1500-tallet.

En viktig hendelse på veien frem mot dagens danske samfunn var innføringen av eneveldet i 1660. Her peker han på at man i Kongeloven tydelig ser hvordan det tidlige eneveldet oppfattet seg selv. Det var en guddommelig innstiftet, men allikevel folkelig forankret institusjon, «der udelukkende under ansvar over for Gud var sat til at regere det danske [og norske] folk» (Jespersen, 2007: 64). Denne dobbeltheten, forpliktelsen overfor både Gud og folk, kom til å sette sitt preg på den oldenborgerske absolutismen og gjorde at den til tross for sin maktfullkommenhet aldri utviklet seg til noe «egentlig despoti».

Jespersen beskriver så de byråkratiske og administrative reformene til eneveldet og oppbyggingen av en moderne stat. Han trekker frem Christian Vs danske og norske lov som et viktig skritt. Én ting er at lovene skapte lovmessig konformitet og var gjeldende lov i Norge til 1842 og Danmark til 1849; viktigere er den varige innflytelsen de fikk på balanseforholdet mellom statsmakten og sivilsamfunnet. De slo fast at kongen var lovens kilde og at borgernes plikter og rettigheter var definert ut fra dette:

Den moderne danskers grundlæggende opfattelse av staten som en ven og forbundsfælle og ikke som en modstander – som en beskytter og ikke som en fjende – er sikkert langt hen ad vejen et ubevidst resultat af, at danskerne gennem mange generationer har vænnet sig til en retstilstand der i kraft af Danske lov var formskåret til enevældens opfattelse af forholdet mellem individ, samfund og stat (Jespersen, 2007: 69–70).

Slik argumenterer Jespersen for at det eneveldige regimet 1660–1848 er en nødvendig forutsetning for Danmarks relativt demokratiske grunnlov av 1849. Det nye styret videreførte lover og embetsverk: «Enevældens forvaltningsmønstre sætter således stadig sit tydelige preg på den moderne danske centraladministration», og embetsverket ser seg som upolitisk og nøytralt «på precis samme maade som enevældens embedsmænd betragtede sig som kongens lydige redskaber» (Jespersen 2007: 94). Herfra går linjene fremover, til den etter hvert ansvarliggjorte arbeiderbevegelsen og oppbyggingen av velferdsstaten. Forklaringen er altså at den sterke statsmakten og forutsigbarheten den skapte, ble båret med over i den nye tid og har ført til stabilitet og et konsensuspreget styre – til byråkrati i ordets beste forstand.

Jespersen nedspiller det eneveldige ved eneveldet og poengterer i stedet at selv om kongen i teorien var suveren, var hans makt i realiteten begrenset. Her bygger han i stor grad på Seips teori om det opinionsstyrte enevelde. Men han unnlater som så mange av sine danske historikerkollegaer å gå inn på regimets autoritære sider: militærstaten, sensuren, propagandaen, undertrykkingen av dissidenter og lederkultusen. Og det er merkelig at han hyller avtalefriheten uten å problematisere det samtidige organiseringsforbudet og fraværet av institusjoner for påvirkning av statens maktutøvelse.

Han underkjenner også den motstanden og protestene som faktisk fant sted under eneveldet. Fra hans danske synspunkt kan det muligens oppfattes slik, da den danske allmuen manglet de norske bøndenes selvstendige stilling og tradisjonelle, men begrensede deltagelse i lokalstyret. Ingen Lofthusreisning fant sted i Danmark. Uttalelsen om at det i de atlantiske revolusjonenes tid ikke var folkelig motstand mot regimet på grunn av regimets lydhørhet og fleksibilitet, er derfor i beste fall perspektivløs. Han har kanskje rett i at det ikke var noen franskinspirerte revolusjonære bevegelser i Danmark. Men hva med det norske selvstendighetsverket i 1814, som var dypt inspirert av de franske og amerikanske konstitusjonene?

Jespersen har et godt poeng i at det er kontinuitet mellom det oldenborgerske eneveldet og dagens Danmark, men ved å kun se på lov og byråkrati velger han bort en lang rekke andre felt hvor regimet viste sterke diktatoriske trekk. Sett i et mer helhetlig perspektiv er det derimot klart at bruddene mellom eneveldets styre og våre dagers norske og danske stat er langt mer fremtredende.

Avslutning

Danmark-Norge var ingen totalitær stat, men kan trygt beskrives som et autoritært diktatur med visse totalitære trekk. Det er tross alt snakk om en stat med langt mindre gjennomslagskraft enn det tjuende århundrets totalitære diktaturer. Enevoldsregimets ambisjoner om å styre, disiplinere og ensrette var ofte større enn evnen.

Det kan argumenteres for at Jespersens djerve tankerekke også kan utvides til å gjelde Norge og til dels Sverige. Landene deler mye av den samme historien, og ligner hverandre i dag. De er alle bærere av «den nordiske modellen» og ser seg som gode eksempler for resten av verden. Men de administrative, juridiske og til dels samfunnsmessige strukturene som vokste frem under eneveldet, har siden preget Danmark og Norge. Det er et poeng som ofte mangler i fremstillinger av landenes nyere historie. Likevel er det neppe en nødvendig sammenheng mellom enevelde og velferdsstat. Det var ikke bare i Norden at det vokste frem velferdsstater etter 1945; også flere andre europeiske land utviklet seg i samme retning.

Det er likevel et paradoks at at Norge i sin tid var del av en av de i teorien mest gjennomførte diktaturene man har sett i Europa. Også i praksis var dette blant de mest totale eneveldene i verdensdelen i tidlig nytid. Norske og danske historikeres vektlegging på det opplyste og opinionslyttende ved det oldenborgerske eneveldet har langt på vei skjult dets autoritære og totalitære trekk.

De som bygde opp den nye norske staten og dens grunnstruktur etter 1814 var ektefødte barn av eneveldet, og selv om andre krefter fikk makten i 1884 og 1935, har eneveldets strukturer fremdeles innvirkning på forholdet mellom borger og stat. Men nå – heldigvis – modifisert av arven etter opplysningstiden og de store revolusjonene: maktfordeling, demokrati, ytringsfrihet og universelle menneskerettigheter. Så arven er der, men nok mer i form enn i innhold.

Litteratur

Dørum, Knut (2009) «Opprør eller legitim politisk praksis? Allmueforsamlinger og folkelige aksjoner i Norge ca. 1750–1850», innlegg på sesjonen Demokratisk teori, historisk praksis. Forutsetninger for folkestyre 1750–1850. Norske historiedager, Bergen 20.6.

Eriksen, Vera og Rolf Fladby (1974–1984) Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548–1660, bind 3. Oslo: Kjeldeskriftfondet.

Holm, Edvard (1885–86) Danmark-Norges indre Historie under Enevælden 1660–1720. København: Universitetsboghandler G.E.C. Gad.

Holm, Edvard (1891–1912) Danmark-Norges Historie fra den nordiske Krigs Slutning til Rigernes Adskillelse. København: Universitetsboghandler G.E.C. Gad.

Jespersen, Knud J.V. (2007) Historien om danskerne 1500–2000. København: Gyldendal.

Jespersen, Leon, Øystein Rian og Nils Erik Villstrand (red.) (2000) A revolution from above? The power state of 16th and 17th century Scandinavia. Odense: Odense University Press.

Jørgensen, Harald (1978) Trykkefrihedsspørgsmaalet i Danmark 1799–1848. Et Bidrag til en Karakteristik af den danske Enevælde i Frederik VI’s og Christian VIII’s Tid. København: Ejnar Munksgaard.

Klemsdal, Lars (2009) «Den nordiske modellen i tre deler», Sosiologi i dag, 39 (1): 3–10. Kong Christian den Femtes Norske Lov af 15de April 1687. Med Kongeloven av 1665. Oslo 1982: Universitetsforlaget.

Langen, Ulrik (2008) Den afmægtige – en biografi om Christian 7. København: Jyllands-Postens Forlag.

Rian, Øystein (2003) Maktens historie i dansketiden. Makt- og demokratiutredningens rapportserie nr. 68. Oslo: Makt- og demokratiutredningen.

Rian, Øystein (2010) «Myndighetenes forhold til offentlighet i Danmark-Norge», innlegg på seminaret Et opinionsstyrt enevelde? Makt og ytringer i Danmark-Norge, 27.4.

Seip, Jens Arup (1958) «Teorien om det opinionsstyrte eneveldet», Historisk tidsskrift, 38: 397–463.