1.

29. september i fjor kom en turkmensk delegasjon til Norge. Åtte mann fra Turkmenistans oljeforvaltning fikk høre foredrag fra Utenriksdepartementet, Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet, og fikk omvisning ved flere deler av Statoils virksomhet: Kårstø, Gassco, Vækerø. Over middager på Frognerseteren, Bølgen & Moi og Lothes Mat & Vinhus fikk turkmenerne møte toppfolk i Statoil og Utenriksdepartementet. De fikk høre Norges ambassadør til Turkmenistan, Mette Kongshem, som i sitt innlegg ga uttrykk for at hun var «very satisfied that StatoilHydro is now present in Turkmenistan». Ifølge manuskriptet fortalte hun at Statoil «has the full support of the Norwegian Government in exploring business opportunities in your country... We are happy that StatoilHydro has established an office in Ashgabad – we are interested in increasing our project cooperation with Turkmenistan».1 Kongshem og departementet drev klassisk næringsfremme. Staten og Statoil samarbeider for å få selskapet inn i Turkmenistan, og noen ganger kan det være vanskelig å se hvor den ene begynner og den andre slutter. Vi merker oss Kongshems bruk av pronomenet «our» – det er «vårt» prosjekt det snakkes om, uavhengig av om avsenderen får sin lønn fra Statoil eller fra Statoils eier.

Herfra kunne vi problematisere på flere plan. Vi kunne for eksempel forsøke å forklare hvorfor Norge fraråder norsk næringsliv å gå inn i Burma, men aktivt støtter inntoget i Turkmenistan. Eller vi kunne sette det hele inn i en historisk tradisjon for energiimperialisme.2 Her skal utgangspunktet heller være en tradisjon som på 1990-tallet fikk en viktig rolle i det som ble kalt antiglobaliseringsbevegelsen, gjennom titler som The Silent Takeover (Hertz 2002), No Logo (Klein (2002), The Corporation (Bakan 2006) og When Corporations Rule the World (Korten 2001).

2.

Sjablongen er slik: Multinasjonale selskaper og fellesskap av borgere har ulike, og tildels motstridende, interesser. Selskapene står til ansvar overfor sine eiere, aksjonærene, som har pålagt dem å levere profitt. Fellesskap av mennesker er på sin side organisert i nasjonalstater, som svarer til borgernes ønsker, noe de gir uttrykk for i demokratiske valg. Selskaper er ikke-demokratiske maktorganisasjoner, nasjonalstater er (ifølge sjablongen) demokratiske maktorganisasjoner, og når disse konkurrerer om innflytelse, heier vi derfor på nasjonalstaten.3 Derav kommer bekymringen når selskapene øker sin makt, når det skjer en silent takeover eller når the corporations ruler verden. I bølgen av utgivelser rundt årtusenskiftet var bekymringen særlig knyttet til noen faktorer. Det oversiktlige bildet av en verden organisert i nasjonalstater ble utfordret av mangfoldighet og kompleksitet. Ikke-statlige og overnasjonale organisasjoner tok en viktigere rolle, og økonomisk makt ble vektlagt på bekostning av militærmakt. Det dukket opp lister av «verdens største økonomier» der selskapene ble sammenliknet med statene og i mange tilfeller viste seg større (se for eksempel UNCTAD 2002). Det ble fortalt hvordan selskapene utøvde sin makt overfor statene gjennom lobbyister, valgkampfinansiering og varianter av korrupsjon. Det «nye» elementet synes likevel å ha vært globaliseringens muligheter for økt mobilitet, fordi liberalisering samt bedre kommunikasjon gjorde selskapene mobile. Produksjon kunne flyttes dit det var billigst, avskatting gjort der skattene var lavest, mens selskapene hang sammen i globale kommunikasjonsnettverk. Statene ble tvunget til å konkurrere om å bli åsted for selskapets produksjon (arbeidsplasser) og hovedkvarter (skatteinntekter). De måtte dermed underby hverandre og innrette sin politikk ut fra selskapenes interesser. Slik skjedde en maktforskyvning fra den (presumptivt) demokratiske staten til det (presumptivt) udemokratiske selskapet.

Ut av dette kommer kravet om å legge selskapene under folkelig kontroll – ansvarliggjøring. Robert O. Keohane peker på hvordan dette kan gjøres gjennom valgte institusjoners overoppsyn (supervisory mechanisms), internasjonal rett (legal accountability mechanisms), markeder, andre institusjoners innflytelse (peer accountability) og trusler mot status (reputational accountability) (Keohane 2006). Konflikten mellom borgernes og selska-pets interesser kan altså skyves i borgernes favør gjennom mekanismer for ansvarliggjøring.

Globaliseringen har for eksempel ført til en rask oppbygging av nettverksbaserte motkrefter som driver informasjonsutveksling. Undersøkende journalister danner nettverk over landegrensene og samarbeider om å stille multinasjonale selskaper til ansvar. Barnearbeid, korrupsjon og miljøødeleggelser i sør lekker tilbake til landet for selskapets hovedkontor, ofte understøttet av frivillige organisasjoner. Samtidig har mange multinasjonale selskaper en stor andel av verdiene knyttet til merkevarer, som gjør dem sårbare for omdømmetap. Som motytelse har selskapene på sin side utviklet prosjekter for samfunnsansvar, som presumptivt kommer borgernes interesser i møte.

I diskursen rundt selskapenes makt står oljeselskapene sentralt. De er store – magasinet Fortune rangerer Shell som verdens største selskap, ExxonMobil er nummer to, BP nummer fire, deretter følger Chevron (5), Total (6) og Conoco Philips (7) («Global 500»). Det er også knyttet en mytologi til dem. Den har sitt utspring i Standard Oil, og historien er klassisk. Her er det gigantiske selskapet, bygget opp med drakoniske midler. Det angripes av en kvinne, journalisten Ida M. Tarbell, som avslører selskapets praksis. Dette leder til et oppgjør mellom selskap (Standard Oil) og stat (USA), hvor staten får overtaket, og tvinger selskapet til oppløsning. Mytologien utvikles av Upton Sinclair i boken Oil!, hvor vi i tillegg blir innviet i den store konspirasjonen der oljemagnater går sammen for å vinne presidentvalget. Merk parallellen til mytebyggingen rundt George W. Bush, «oljepresidenten». Også Anthony Sampsons De syv søstrene er en viktig bok i denne sammenhengen. Han skildrer samkvemmet mellom de syv store oljeselskapene, som med sine hjemstater i bakgrunnen drev en koordinering som ga dem en mektig posisjon i årene før Sampsons bok kom ut i 1977 (Sampson 1977). Varianter av denne historien er siden framført en rekke ganger. Vi har hørt om Elfs rolle i Gabon, Shells rolle i Nigeria og Totals rolle i Burma.4 Oljeselskapenes verdenshistorie skrives sjelden med en positiv twist, unntatt, selvfølgelig, når de gjør det selv. Det var slik makt vi nordmenn ville beskytte oss mot i den norske oljealderens begynnelse. Stilt overfor sterke internasjonale interesser ønsket nordmenn å sikre nasjonalt eierskap, nasjonal styring, norsk ilandføring og norsk næringsvirksomhet. Det går en linje fra utenlandske interessers degging for norske oljebyråkrater på 1960-tallet til den turkmenske delegasjonens ankomst i Norge 29. september i fjor, men rollene er byttet om. Statoil er blitt det vi beskyttet oss mot. Men så kan vi enda en gang snu det hele på hodet.

3.

Sjablongen passer ikke. Makten i oljeverdenen er ikke lenger på selskapenes side. De har pressmidler gjennom kunnskap og teknologi, men trenden er at statene styrkes. Allerede da De syv søstrene kom ut, var OPEC i ferd med å tilte maktbalansen i statenes favør. Også senere har utviklingen gått i retning av nasjonalisering. Nasjonale oljeselskaper får fordelene. Kontrakter skrives i statenes favør. Der selskapene ifølge sjablongen skulle økt sin makt gjennom bevegelighet, slipper oljestatene unna fordi oljen ligger der den ligger. Det er staten som er fleksibel. Den kan velge hvilke selskap som skal slippe inn. Selskapenes reserver tømmes, de vil erstatte dem og underbyr hverandre på oljestatens premisser. Statoils vei mot Turkmenistan illustrerer dette: Oljen på norsk sokkel tømmes, Statoil jakter nye ressurser og drar dermed inn i et diktatur, Turkmenistan, fordi det er ett av få land med muligheter. Turkmenerne setter beilerne Shell, Chevron og Statoil opp mot hverandre.

Heller ikke demokratiargumentet kan overføres. Ifølge sjablongen skulle selskapet vært en maktfaktor utenfor demokratisk kontroll, mens staten var valgt og kunne stilles til ansvar. Problemet er at oljestater sjelden er demokratiske. Delvis antas dette å være knyttet til oljeinntektens natur, som oppsummeres i uttrykket «ressursforbannelsen». Oljerikdom konsentrerer økonomisk makt, motvirker stabilitet, gir grobunn for korrupsjon og opprør.5 Få oljestater er dermed som sjablongen krever. Et multinasjonalt selskap kan beskrives som et diktatur styrt av en elitegruppe «borgere» (aksjonærene), men et statlig diktatur har i tillegg voldsmonopol. Et selskap kan sparke en medarbeider, men ikke drepe ham. Dominerende oljeselskaper er tilknyttet vestlige land der børsmyndigheter stiller krav, og kan stilles til ansvar i hjemlandets rettssaler. De vokter dessuten sitt omdømme, som testes i hjemlandets opinion. De er underlagt krav om rapportering. Hvordan vet vi hvilke turkmenere som kom til Oslo og hva ambassadør Kongshem sa til dem? Vi vet det fordi Norge har en offentlighetslov hvor borgerne har rett til å vite hva staten driver med. I spørsmålet om hvorvidt staten (f.eks. Turkmenistan) bør beskyttes mot selskapet (f.eks. Statoil), står man dermed overfor et komplekst bilde: Sjablongen må forkastes. Hvem er du på lag med, et åpent selskap eller et lukket diktatur?

Forskjellen ligger i muligheten for ansvarliggjøring. Selskapet kan stilles til ansvar for sine handlinger og blir et angrepspunkt for å eksponere praksis i diktaturet. I den internasjonale publish what you pay-kampanjen forsøkte frivillige organisasjoner å fremme åpenhet om ressursinntekter. I stedet for å presse statene i en publish what you earn- kampanje, valgte de å støte mot selskapene og tvinge dem til å opplyse hvor mye de betalte. Slik kunne man få fram hvor mye penger diktatorene fikk inn på konto, som igjen skapte press om åpenhet og ansvarliggjøring fra egen befolkning. Selskapenes nærvær knytter land som Angola til «hjemlige» offentligheter, og bidrar til interesse og kunnskap om landets styre. Petrodiktatorenes hjemme alene-fest glir over i bakrus.

I dette perspektivet blir dermed et multinasjonalt selskap en trojansk hest inn i et lukket diktatur. Turkmenistan rangeres som verdens tredje verste for journalister («Press Freedom Index 2009»). I Turkmenistan må Statoil samarbeide med diktatoriske ledere, de er avhengige av turkmensk sikkerhetstjeneste for beskyttelse, men kan ikke gå langt nedover veien mot medskyldighet før omdømmetapet blir kostbart. Man kunne spørre om det er slik den norske regjeringen tenker. Statoil kan bli et stetoskop inn i en lukket verden, deres ansatte blir vitner. Og snur vi kortene slik, blir det noe heltemodig over ambassadør Kongshems arbeid for å få Statoil inn i Turkmenistan. Dette er åpning mot verden, skjult som næringsfremme. Det følger nisser på lasset.

4.

Problemet med alt dette er interessepolitikk. Oljestaten eier oljen, den velger mellom selskaper, som er understøttet av stater. Statene ønsker av strategiske og økonomiske grunner å få «sine» selskaper inn. I dette ligger grunnlag for disiplinering. Slik selskapene må det, må også statene tilpasse seg oljestatens krav. Slik skjer en negativ seleksjon av liberale verdier. Ambassadør Kongshem kan ikke lobbe for Statoil i Turkmenistan og samtidig kritisere landet for menneskerettighetsbrudd. Hensynet til verdier (menneskeverd) avveies mot hensynet til interesser (kontrakter). Selskaper fra diktatoriske land får konkurransefortrinn fra ikke-innblanding. Trojanske hester er dårlige partnere – de kan trekke med seg dårlig omtale, pinlige situasjoner og uforutsette reaksjoner fra frivillige organisasjoner i andre land.

Disiplineringen skjer, for det første, i selskapet. Det må knytte kontakter i diktaturet, hvor fraværet av rettsstat kompenseres med støttespillere på høyt nivå. Nøkkelpersoner må dele, eller gi inntrykk av å dele, diktatorens verdensforståelse. Selskapets milliardinntekter avhenger av diktaturets sikkerhetstjenester. Det vil unngå å støte diktatorens krets, og dette gjør det lukket og på vakt i møte med de liberale verdienes forkjempere. Slik skjer en tilpasning for å virke effektivt i oljeforekomstenes politiske miljø. Er man i Roma gjør man som romerne, men i jungelen gjelder jungelloven.

Det springende punktet er hvor mye selskapets hjemland, som f. eks. Norge, tilpasser seg når man skal vinne fram i slike stater. Er politikken verdidrevet, blir disiplineringen svak fordi man vil holde på verdiene og strekke seg kortere for økonomiske interesser. Er den derimot interessedre-vet, vil tilgangen til ressursene telle høyere enn korrupsjonsbekjempelse, kamp mot skatteparadiser, kamp for åpenhet og godt styresett. Interessepolitikkens marginalisering av liberale verdier illustreres av det triangel som ble kjent i Omar Bongos Gabon, der selskapet Elf, landet Frankrike og hersker Bongo styrte sammen i fire tiår.6 Jerntriangelet ga stabilitet, men folket ble satt på sidelinjen, for trianglet trengte dem ikke. Først med 1990-tallets avsløringer ble det kjent hvordan det presumptivt liberale demokratiet Frankrike og det presumptivt moderne oljeselskapet Elf hadde tilpasset seg. Følger vi dette videre, ser vi dermed en ny versjon av selskapenes «kappløp mot bunnen»-spill – denne gang med interessedrevne stater i hovedrollene og politiske verdier som innsatsfaktor. Her kommer enda et ekko fram, nemlig ideen om energiimperialisme: I Turkmenistan vil man dra kjensel på uttrykket «Det store spillet». I dette spillet er Kina og Russland «gode» på politikk, men dårlige på teknologi. Interesser står mot verdier, og sivilsamfunnsnettverkene heier på fra sidelinjen.

Så også i Norge. I Stortingsmelding 15 (2008–2009) heter det at norske investeringer i autoritære land kan være «en utfordring for Norges arbeid for demokrati, menneskerettigheter og utvikling». Det fortelles om «vanskelige avveininger». Det ventes at motsetningen vil tilta, mens norsk oljeaktivitet øker utenlands (St. meld. nr. 15, 2008–2009: 107). Flere spørsmål står ubesvarte: Hvor langt ønsker man å strekke norsk interessebasert utenrikspolitikk i møte med dette dilemmaet? Hvordan vil man forsvare Norges raskt voksende interesser i Angola, og til hvilken pris? Hva skjer den dagen en norsk journalist banker på døren på Statoils kontor i Turkmenistan, et land som ikke slipper inn journalister?

Mot denne bakgrunn utspilles nå norsk interessedrevet utenrikspolitikk. En foreløpig oppsummering kan være at 1) antiglobaliseringsideologene tar feil når de utroper multinasjonale oljeselskaper til skurker, fordi spillet i næringen er endret, bildet er nyansert og selskapene er en kilde til ansvarliggjøring. 2) Selskapenes forsvarere tar på sin side feil når de utroper selskapene til helter, fordi selskapenes liberale demokratiske hjemland tillegger dem trekk nettopp av de autoritære statene de utgir seg for å påvirke positivt. I skyggen av disse diskursene, og midt mellom dem, går Statoil inn i Turkmenistan – uten offentlig debatt, men med et høflig applauderende utenriksdepartement som er «very satisfied that StatoilHydro is now present in Turkmenistan». Fra nevnte Stortingsmelding 15 merker vi oss i denne sammenheng setningen om at «det norske økonomiske nærværet i krevende land kan innebære økt handlingsrom i arbeidet for menneskerettigheter og demokrati» (St. meld. nr. 15, 2008–2009: 108). Det kunne være fristende å utfordre Utenriksdepartementet til å gi ytterligere empirisk dekning for den påstanden.

Litteratur

Bakan, Joel (2006) The Corporation. Oslo: Kunnskapsfabrikken.

«Global 500». Fortune.com. Nedlastet på http://money.cnn.com/magazines/fortune/global500/2009/full_list/ 14. mai 2010.

Hertz, Noreena (2002) The Silent Takeover. London: Arrow Books.

Humphreys, Macartan, Jeffrey D. Sachs og Joseph E. Stiglitz (red.) (2007) Escaping the Resource Curse. New York: Columbia University Press.

Keohane, Robert O. (2006) «Accountability in World Politics», Scandinavian Political Studies 29(2).

Klein, Naomi (2002). No Logo. Oslo: Forlaget Oktober.

Korten, David C. (2001) When Corporations Rule the World. Bloomfield: Kumarian Press.

Okonta, Ike og Oronto Douglas (2001) Where Vultures Feast. San Francisco: Sierra Books.

«Press Freedom Index 2009». Reporters without borders nettside, nedlastet på http://en.rsf.org/press-freedom-index-2009,1001.html.

Sampson, Anthony (1977) De syv søstrene. De store oljeselskapene og deres virksomhet. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Shaxson Nicholas (2007) Poisoned Wells. New York: Palgrave Macmillan.

St. meld. nr. 15 (2008–2009). Interesser, ansvar og muligheter. Oslo: Utenriksdepartementet.

Total Denial Continues (2003) Rapport fra EarthRights International, desember.

UNCTAD (2002) «Are transnationals bigger than countries?» Pressemelding datert 12. august.

Yergin, Daniel (1998) Svart gull (originaltittel: The Prize). Oslo: Kagge Forlag.