Cathrine Holst

Oslo: Universitetsforlaget 2009

Den som ikke har lest Cathrine Holsts bok Hva er feminisme kan glede seg. Til tross for at boken er ment som en innføring i feminisme for dem som ikke vet så mye om feltet fra før, er den interessant, poengtert, velskrevet og ikke minst tankevekkende også for en leser som vet noe om feminisme fra før. Holst viser at det er all grunn til å opprettholde og videreutvikle feministisk politikk, tenkning og forskning. Kvinner er fortsatt underrepresenterte i viktige styringssammenhenger både i den politiske sfæren og i markedet, kvinner utsettes for langt mer vold enn det menn gjør, og kvinner bærer fortsatt de største omsorgsbyrdene i familien samtidig som de langt oftere enn menn velger omsorg som lønnsarbeid. Dette gjelder nasjonalt og internasjonalt.

Side: 317


Holst innleder boken med et kapittel om tall. Dersom noen har lurt på om vi nå har kommet så langt i kjønnslikestillingsarbeidet i Norge at det er liten vits i å føre en aktiv likestillingspolitikk, viser Holsts tallmateriale at så altså ikke er tilfellet: Norge har et av Vest-Europas mest kjønnssegregerte arbeidsmarkeder. Det er fortsatt 82 % menn i ledende stillinger. Norske kvinner utsettes for langt mer partnervold og voldtekt enn menn. Situasjonen er litt bedre på noen områder for kvinner i andre land, men i de fleste er det langt verre. Samtidig har Holst et nøkternt og analytisk forhold til tallene. Hun viser hvordan inntrykk av kjønnsulikestilling og trege prosesser mot full likestilling endres om en anlegger et historisk perspektiv på likestillingsarbeidet. At det i Norge i dag bare er 18 % kvinnelige professorer høres lite ut, og er det også, om en tenker på at det i dag er nesten like mange kvinner som menn som avlegger doktorgrad. Men, sier Holst, om en tenker på at det i 1980 bare var 11 % kvinnelige professorer, ser en at det faktisk går framover.

I det neste kapitlet tar Holst for seg feminismens historie. Hun legger fram standardhistorien om første (1880–1910), andre (1960–1970) og tredje (i dag) bølge av feminisme, men kritiserer denne periodiserte framstillingen for å bli for rigid kategoriserende blant annet fordi den får det til å se ut som om ingenting skjedde mellom disse periodene. Hvilket er feil, ifølge Holst, og hun viser blant annet til de viktige arbeidene til Simone de Beauvoir som ble skrevet på 40- og 50-tallet. Videre setter hun spørsmålstegn ved om det er rett å si at vi er inne i en tredje bølge av post-feminisme, post-strukturalisme osv.

Kapittel tre handler om feminisme og andre ismer, og kapittel fire om feminisme og politikk. Selv om begge disse kapitlene er interessante og fortjener plass i framstillingen, synes jeg Holst legger for mye vekt på feminisme og politikk, spesielt i kapitlet om feminisme og andre ismer. Her introduserer Holst kategoriene liberalfeminister, radikalfeminister og omsorgsfeminister og kobler dem til de politiske idéretningene liberalisme, sosialisme og konservatisme. Hvor blir det av feminisme og vitenskap? Det femte og nest minste kapitlet i Holsts framstilling om feminisme og vitenskap er på knappe ni sider, og kunne, som jeg skal komme tilbake til, med fordel vært bygget ut. Det siste kapitlet, feministisk fantasi, er bokens minste på seks sider, og kunne også godt ha vært større. Det blir dessuten lite fantasi og mye oppsummering. Min viktigste innvending mot boken er at den handler for mye om politikk og for lite om vitenskap. Jeg skal begrunne dette i fire punkter: Det første av disse handler om feminisme og politikk. Når feminisme har et direkte og konkret politisk opphav – i alle fall om en følger standardhistorien om reaksjoner på kjønnsurettferdighet og undertrykkelse – følger det at politikk og politikkutviklingen på kjønnslikestillingsfeltet blir uløselig knyttet til feminisme og de kvinnene (og mennene) som stilte denne urettferdigheten til skue og kjempet for endring. Denne politiske innretningen mot urettferdighet er synlig også når feministiske perspektiver i

Side: 318


sine mange varianter og avskygninger anvendes som analytisk perspektiv i akademiske og teoretiske arbeider. Men ved å legge så stor vekt på rettferdighet (liberalisme) som politisk-teoretisk begrep som Holst gjør, og ved å legge så stor vekt på feminisme som politisk program, forsvinner også noe av det jeg selv liker best med feministisk forskning i Holsts framstilling; de skarpe analysene av hvordan strukturer – institusjoner – og samhandlingsformer er kjønnet. I dette ligger en egen forskningstilnærming som handler om hvordan en forsker på symbolsk kjønn. Den norske sosialantropologen Jorun Solheim er kanskje den fremste eksponenten for denne forskningen i Norge.1 Solheim er en av de få norske feministene Holst har oppført i litteraturlisten, men verken Solheims arbeider eller arbeidene til andre norske feminister blir viet særlig oppmerksomhet. For meg er kjønnsulikestilling som forskningsfelt noe langt mer enn det urettferdige faktum at kvinner fortsatt er sterkt underrepresentert, for eksempel blant professorene på norske universiteter. Hvilke prosesser er det som gjør at de fortsatt er det? Hvordan virker symbolsk kjønn i sosialiseringen av gutter og jenter, og hvilken betydning får dette for deres selvbilde, identiteter, opplevelse av agens og valg? Og hva med forholdet mellom kjønn, klasse og etnisitet? Feminister som har behandlet disse og lignende spørsmål blir ikke løftet fram i Holsts bok.

For det andre, og i forlengelsen av dette, er agens et annet viktig feministisk forskningsfelt som ikke får plass i Holsts framstilling. Hvor ble det av alle diskusjonene om forholdet mellom kvinner som objekt og subjekt og splittelsen de har erfart – for seg selv, overfor menn og overfor hverandre? Når Holst ikke snakker eksplisitt om dette, faller også en viktig del av begrunnelsene ut for for eksempel den feministiske anti-porno- og anti-prostitusjonsaktivismen (radikalfeminismen i Holsts bok), både den politiske og den vitenskapelige. Selv om jeg personlig slutter meg til Holts posisjon i denne sammenhengen – det at man ikke liker at menn (og noen kvinner) kjøper sex, og til og med er sterkt bekymret for hva dette betyr og innebærer for den enkelte kvinne og mann og for kjønnsrelasjonen i en større sammenheng – kan man ikke uten videre forutsette at forbud er veien å gå. Dette handler om det liberalistiske rettferdighetsprinsippet Holst holder opp, og som i tillegg til å insistere på likeverd, insisterer på å beskytte og vedlikeholde de liberale frihetene som liberalismen er tuftet på. Samtidig må posisjonen forstås ut fra sine egne premisser. Å lese ut spørsmålet og bekymringen for subjekt/objekt-problematikk i forbindelse med kvinnelig posisjonerthet og (underordede) verdi i kjønnsrelasjonen, gjør at mange radikalfeminister nettopp ikke blir forstått på egne premisser i sin behandling av disse temaene.

Side: 319


For det tredje stiller jeg meg undrende til Holsts bruk av termen omsorgsfeminisme, og tenker for øvrig i likhet med Ida Lou Larsen (i Prosa nr. 1/2010), at det nok er mange feminister som synes de hører til på tvers av Holsts kategorier. Min referanse til omsorgsfeminisme er det en i Norge omtaler som omsorgsforskning – og som er en blanding av omsorgsyrkesforskning, forskning på velferdsstatens omsorgsordninger og fordelingspolitikk knyttet til omsorgsforpliktelser (yrkesdeltakelse, pensjon, foreldrepermisjon, barnehager osv.). Bare deler av denne forskningen har et tydelig kjønnsperspektiv eller et feministisk perspektiv. I Holsts framstilling blandes dette sammen. Holst setter – i forlengelsen av tenkningen og forskningen til amerikanske omsorgsfeminister som Carol Gilligan – verdiene knyttet til omsorg hos omsorgsfeminismen opp mot fornuften (liberalfeministene). På side 136 skriver hun om oppgjøret mot objektivitetsidealet blant feministiske vitenskapsteoretikere, noe hun mener kan være inspirert av omsorgsfeminister:

Omsorgsfeministene vil ha oppgradert verdier fra kvinners livsverden, som nærhet, andre-orientering, følsomhet og ansvarlighet. Slike verdier er like viktig, eller viktigere, enn mannsverdenes idealer om objektivitet, fornuft og upartiskhet.

Men det er da vel ikke mange som mener at man skal bytte ut fornuft og rettferdighet med omsorg? Er det ikke snarere slik at disse feministene argumenterer for at det må være plass til begge deler? Og at omsorgen bør oppgraderes i forhold til fornuften – men da ikke fordi en skal bytte ut fornuften, men fordi det er fornuftig å ta omsorg på alvor? Dette gjelder omsorg som væren og tar utgangspunkt i forutsetningene om at mennesker er sårbare og avhengige i ulike faser av livet, som hos Martha Nussbaum og Nancy Fraser,2 og det gjelder omsorg som gjøren: Når omsorg betyr lønnsarbeid på sykehus eller aldershjem, var både Kari Wærness’ og Torill Hamrans poeng på 80- og 90-tallet at det var ufornuftig å byråkratisere og teknifisere sykehusene slik at pasientene ikke fikk den pleien og omsorgen de trengte.3 Pasientene ble urolige – og sykere – av å være i omsorgssystemer hvor pleierne var så travle at de ikke hadde tid til å snakke med og ta seg ordenlig av pasientene. En helt annen diskusjon, som blant andre Arnlaug Leira og Arlie Russel Hochschild har vært opptatt av, er om det er rimelig å forvente av en som arbeider med service eller omsorg at hun eller han skal føle ekte nærhet og godhet for den hun yter service til. De mener nei, og spesielt problematiserer Leira her forholdet mellom plikt- og sinnelags-

Side: 320


etikk. Omsorg som ytes i en offentlig sammenheng og er begrunnet i at en mener det er ens plikt og ansvar å gi omsorg, trenger ikke være dårligere enn omsorg som gis fordi man har de rette følelsene av godhet og varme.4

Til slutt, de feministiske bidragene til vitenskapsteorien får liten plass i Holsts bok. Er det rett og slett fordi Holst mener at feminister ikke har hatt så mye å bidra med på dette feltet, og at det de har bidratt med – og som hun slutter seg til – har vært sagt av andre? Jeg får en bestemt følelse av det – og jeg synes det er synd at hun ikke går mer i dialog med det/dem hun kritiserer og det/dem hun slutter seg til, spesielt tatt i betraktning av at Holst er vitenskapsteoretiker. Hun stiller seg for eksempel kritisk til at feminister har oppgitt objektivitetsideer, og at mange har samlet seg om en epistemologisk posisjon hvor kunnskap forstås som lokal og kontekstbundet. Til dette innvender Holst på side 139:

Mener de alvorlig at det ikke finnes kunnskap som mennesker fra ulike «kontekster» kan enes om som gyldige på tvers? Er det for eksempel bare en «lokal» sannhet at kvinner og menn i en del henseender lider urett på grunn av sitt kjønn eller på grunn av måten de «er» sitt kjønn på?

Men blander ikke Holst her politikk og vitenskap; grunnlaget for forskning og kunnskapsproduksjon? Selv har jeg blant annet i forlengelsen av tekstene til Donna Haraway5 forholdt meg til diskusjonen om objektivitet på en annen måte; det at en forlater ideen om objektivitet og mener at kunnskap er noe som skapes eller produseres i et samarbeid mellom forsker og utforsket (og at en som forsker i forlengelsen av dette må forholde seg refleksivt til seg selv og gjenstanden for sin forskning), betyr jo ikke at vi som mennesker ikke er underlagt strukturer – eller er innskrevet i diskurser – som gjør at vi gjennom erfaringer som ligner hverandre (for eksempel ved å arbeide som fengselsbetjenter, forskere eller helsesøstre) også ender med å erfare og oppfatte utfordringene våre i arbeidslivet på ganske like måter, selv om vi også opplever oss som grunnleggende forskjellige. Dette var, ifølge vitenskapsteoretikeren Patrick Jackson, et grunnleggende poeng hos Hegel, og Jackson selv argumenterer fram en posisjon hvor han blant annet via feministisk vitenskapsteori og feministisk forskningspraksis holder fram refleksivitet som et svært viktig prinsipp for all forskning.6

Side: 321


Er så dette tungtveiende innvendinger mot boken til Holst som sådan? Nei. Det sier seg selv at det ikke er mulig å dekke alt i en bok som skal være klar, tydelig og kort. Bokens fremste styrke er alle dens spørsmål, Holsts genuine interesse og nysgjerrighet overfor feltet, hennes ureddhet og åpenhet. Holst er også (ganske) tydelig på sin egen posisjon – hun er liberalfeminist – og gjennom denne tydeligheten inviterer hun også leseren inn i et rom hvor det er mulig å reflektere; over teksten, over sin egen politiske og teoretiske posisjon, og over sine egne kjønnede erfaringer. Mine innvendinger til boka skal leses med referanse til dette. Først og fremst åpner boken et rom for kritisk refleksjon. Det er godt gjort, og verdien av dette må ikke undervurderes.