Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

En neorealistisk forklaring på manglende balansering i et unipolart system



(f. 1988) er bachelorstudent i internasjonale studier ved Universitetet i Oslo.

  • Side: 9-36
  • Publisert på Idunn: 2010-03-18

Konvensjonell tankegang innen neorealismen har generelt vært at stater vil balansere mot den sterkeste staten i et internasjonalt system. Dette har imidlertid ikke vært tilfellet for USA etter den kalde krigen. I denne artikkelen lages det derfor en modell som forsøker å forklare hvorfor det ikke nødvendigvis vil være balansering i et unipolart system uten å oppgi de viktigste neorealistiske antagelsene. Konklusjonen er at balansering i et unipolart system kan sammenlignes med fangens dilemma. Selv om det er i staters felles interesse å holde i sjakk den unipolare staten, tjener ingen stater på å ta det første skritt for å balansere. Ved hjelp av et Schelling-diagram blir det imidlertid vist at balansering er mulig etter et visst k-punkt. Dermed kan manglende balansering mot en unipolar stat beskrives som stabilt etter et koordinasjonsproblem.

Nøkkelord: Unipolart system | maktbalanse | neorealisme | spillteori

A neorealist explanation of lack of balancing in a unipolar system

Conventional wisdom within neorealism has generally been that states will balance against the strongest state in the international system. This, however, has not been the case with the United States since the Cold War. This essay therefore constructs a model explaining why there will not necessarily be balancing in a unipolar system with abandoning any core realist assumptions. The conclusion reached is that balancing in a unipolar system can be compared to a prisoner’s dilemma. Even though other states have a common interest in containing the unipolar state, no state will profit from making the first move. However, by applying a Schelling diagram it is shown that balancing is possible and stable after reaching a certain k-point. Thus, coordination problems can explain why states do not balance against the unipolar power.

Keywords: Unipolar system | balance of power | neorealism | game theory

Med Sovjetunionens kollaps ble USA verdens eneste gjenværende supermakt, og skapte noe som ofte er blitt beskrevet som et unipolart internasjonalt system. For mange var dette den perfekte mulighet til å spre amerikanske politiske mål og verdier. En rekke realister, som Kenneth Waltz og John Mearsheimer, var imidlertid raske til å spå at verden ville gå tilbake til multipolaritet (Mearsheimer 1990), og at et unipolart system er iboende ustabilt (Wohlforth 1999: 5).

Neorealistene baserte sine påstander på den kanskje eldste og mest allment aksepterte proposisjonen innen realismen, nemlig maktbalanse (Wohlforth et al. 2007). Når en stat blir en potensiell hegemon, vil andre stater forsøke å balansere mot denne staten for å hindre den i å lykkes med sine hegemoniske ambisjoner. Dette har skjedd en rekke ganger siden Westfalerfreden (Layne 2006: 20). Ludvig XIV og Napoleon av Frankrike, Wilhelm II og Hitler av Tyskland og Sovjetunionen forsøkte alle å dominere det europeiske kontinent, men ble alle slått av forskjellige koalisjoner av andre stormakter.

Til mange neorealisters store overraskelse har det ikke blitt dannet noen koalisjon mot USA (Layne 2006). Det er gjort noen forsøk mellom andre stormakter på samarbeid inn mot det sikkerhetspolitiske plan, slik som Den sino-russiske vennskapspakten (New York Times 17.06.2001), men så langt har forsøkene vært karakterisert som «forbausende svake» (Walt 2002: 124). Det finnes alternative forklaringer på unipolaritet innenfor realismen, som for eksempel hegemonisk stabilitetsteori (Kapstein 1999: 485), men disse er tuftet på forskjellige premisser fra neorealismen.

Artikkelen skaper en modell som bruker neorealistiske forutsetninger som kan forklare et ubalansert unipolart system ved bruk av spillteori. Artikkelen er delt i tre deler, hvor første del fokuserer på preferanser på aktørnivå, mens den andre ser på likevektsløsninger på systemnivå, og tredje del tester modellen empirisk. I første del lages modell for preferanser

for absolutte gevinster, som deretter bygges videre på for å forklare relative gevinster. I den andre delen blir preferansene fra første del benyttet på systemnivå, og modellen blir også utvidet til å inkludere usikkerhet og forandringer i enkeltfaktorer.

Til slutt blir det konkludert med at koordinasjonsproblemer er en tilstrekkelig forklaring på et ubalansert unipolart system. Til tross for at balansering er i felles interesse for alle stormaktene, blir de fanget i et n-persons fangens dilemma hvor ingen av dem tjener på å ta første skritt. Dette blir gjort uten noen flere antagelser enn Walt gjør om staters handlinger, altså fordeling av makt i systemet og at stater opererer med en trusselvurdering. Det er også en stor fordel med modellen at flere antagelser lett kan inkorporeres hvis det er et behov for det.

Forutsetninger

Artikkelen skaper deduktivt en rasjonell aktørmodell for unipolaritet under gitte forutsetninger om det internasjonale systemet og staters preferanser. Siden modellen kun er logisk konsistent, sier den følgelig ikke noe om alternative teorier med andre forutsetninger. Modellen er også delvis basert på nytte, noe som selvsagt ikke kan måles på meningsfullt vis, spesielt ikke når det er snakk om et relativt lavt antall aktører. Til tross for dette vil modellen selvsagt kunne testes for sin forklaringskraft ved å analysere forskjellige historiske eksempler som oppfyller modellens krav. Noen forutsetninger er også empirisk basert, men disse vil være utledet fra generelle observasjoner, ikke spesifikke data.

Grunnet mangelen på historiske eksempler på unipolaritet,1 i hvert fall i Vesten, er deduksjon den beste måten å analysere fenomenet på. I prinsippet bør modellen derfor være gyldig for ethvert unipolart system, men de fleste referanser vil være til det eksisterende internasjonale systemet. I tillegg ansees ubalanserte multipolare systemer å være spesielt relevante.2

I artikkelen er det gjort følgende antagelser: Stater er rasjonelt enhetlige aktører som ønsker å maksimere sin relative makt i et anarkisk system for å overleve (Waltz 1979; Mearsheimer 2001), og andre stormakter anser den unipolare staten som den største trusselen mot deres sikkerhet

(Layne 2006: 22). Stormakter er de mest relevante aktørene, og står dermed sentralt i modellen (Mearsheimer 2001: 5). Eksempler på nåværende stormakter vil være «Russland, Kina, Den europeiske union (spesielt Frankrike, Storbritannia og Tyskland)» (Paul, Wirtz & Fortmann 2004: 363). Alle de nevnte landene har betydelig makt, men er allikevel langt unna USA (Wohlforth 1999: 15). Mange, for eksempel Barry Posen, har til og med argumentert at USAs militære slagkraft er av en annen natur enn andre staters (2003: 8), noe som gjør en konvensjonell konflikt med USA nærmest umulig. Allikevel gjøres det i artikkelen den systemiske forutsetning at en kombinasjon av stormakter er tilstrekkelig mektig til å balansere mot den unipolare staten, følgelig er balansering mulig. Denne antagelsen skiller seg fra for eksempel Wohlforth (1999). Det er ikke gitt noen spesifikke forutsetninger om styrkeforholdet mellom forsvars- og angrepskrig, eller rollen til vannbarrierer (Mearsheimer 2001: 29). Imidlertid kan dette lett inkluderes i modellen om ønskelig.

Videre er makt definert som «the specific assets or material resources available to the state» (Mearsheimer 2001: 57), ikke utfall av konflikter. Dette gjør det langt enklere å kvantifisere makt, selv om stater naturligvis kan sette feil verdi på sin egen eller andre staters makt. Valg som stater gjør i forhold til balansering av den unipolare staten har sterk påvirkning på statenes sikkerhet og overlevelse, og derfor er militærmakt sett som den viktigste kilden til makt. Økonomisk makt betraktes også som viktig, spesielt med et lengre tidsperspektiv, men på kort sikt kommer den i andre rekke i forhold til militærmakt.

Artikkelens plass i neorealistisk teori

I neorealisme, eller strukturell realisme, ansees det at systemnivået har en svært betydelig påvirkningskraft på aktørene (Waltz 1993). Selv om artikkelen begynner med å diskutere aktørnivå og så systemnivå, betyr det ikke at modellen som lages bryter med neorealistisk teori. Grunnforutsetningene ligger på systemnivå ved at systemet er unipolart. Den ekstremt ujevne distribusjonen av makt i dette systemet er årsaken til at stater handler forskjellig fra det de ville gjort i et bi- eller multipolart system. Dette vises på aktørnivå i første del, og så illustreres dette i systemnivået. Generelt kan neorealismens forhold mellom aktør og systemnivå diskuteres (Wendt 1987), men det gjelder ikke mer for denne teksten enn ellers, selv om det tilsynelatende kan se slik ut.

Mer spesifikt for balansering er de to viktigste neorealistiske tolkningene av balansering Waltz’ «balance of power» (2000) og Walts «balance of threat» (1987) – maktbalanse og trusselbalanse. For Waltz og Mearsheimer (Mearsheimer 2001: 213) er trussel en direkte kausal funksjon av en

stats makt. Det faktum at den unipolare staten er i stand til å bruke sin makt offensivt, fører til at andre stater frykter den, uansett hvordan den unipolare staten oppfører seg i øyeblikket (Mearsheimer 2001: 345). Konsekvensene av å feiltolke «the hegemon’s intentions are [also] likely to be far worse in a unipolar system than in a multipolar system» (Layne 2006: 21–22). Bak maktbalanse ligger logikken at selv om det utvilsomt er en forskjell mellom mulighet og intensjon, er det svært vanskelig å måle intensjoner, og feiltolkninger gir sterke insentiver til å frykte det verste utfallet mer enn man ønsker det beste (Layne 2006: 20). Til og med allierte av USA har markert at de er misfornøyde med det unipolare systemet (Walt 2005: 111). Ett av maktbalanseteoriens favoritteksempler er balanseringen mot Tyskland før første verdenskrig. Til tross for at Tyskland ikke hadde vært i krig på mange tiår, ble landet møtt av en imponerende koalisjon (Mearsheimer 2001: 268).

Walt fastholder på sin side at trussel ikke utelukkende bestemmes av makt. Isteden er trussel en funksjon av makt, geografisk posisjon, offensive evner og aggressive intensjoner (Walt 1987). Implisitt er at en aggressiv utenrikspolitikk har større sannsynlighet for å bli møtt med motstand. En følge av dette er for eksempel at den sterkeste staten ikke nødvendigvis er den største trusselen, men grunnet den overlegne makten til den unipolare staten forutsettes den fortsatt å være det i denne artikkelen. Med tanke på risikoen stater som balanserer må tåle, er det urealistisk å se bort fra det faktum at de fleste stater er relativt trygge for angrep i et unipolart system. Dette er spesielt viktig fordi den unipolare staten er i stand til å konsentrere svært mye militærmakt mot et land om nødvendig, samtidig som den unipolare statens makt tross alt er begrenset (Layne 2006: 12) slik at det er grenser for hvor mange stater den kan angripe. I dag er for eksempel sjansen for et amerikansk angrep svært lav for de fleste staters vedkommende, og ingen av stormaktene ser ut til å anse USA for å være en stor trussel mot deres eksistens (Brawley 2004: 93). Noe av grunnen til denne tryggheten er nok blant annet at de fleste stormakter er atommakter, det er svært risikabelt for den unipolare staten å angripe dem (Waltz 1993). Selv stater som åpent har motarbeidet USA i årevis – Iran, Nord-Korea og Cuba – har ikke blitt angrepet.

I artikkelen følges derfor Walts teori om balansering. Spesielt hvis en stat velger å unnvike byrdene av balansering, ligger det en risikovurdering om hvorvidt den unipolare staten uansett vil være fiendtlig innstilt. Det er imidlertid verdt å merke seg en viktig forskjell mellom Walts teori og denne artikkelen. Walt argumenterer at stater vil balansere mot den staten som er mest truende (1987), mens modellen i denne artikkelen ikke sier noe om hvorvidt stormaktene er fiendtlig innstilt til hverandre eller ikke. Det eneste som lånes er at det er en forskjell mellom potensiell evne til en aggressiv politikk og faktisk trussel fra den unipolare statens side, og at

stater vil ta dette med i vurderingen når de bestemmer om de skal balansere eller ikke.

Hvis staten derimot velger å balansere, faller denne risikovurderingen bort. Selvsagt vil den unipolare staten kunne behandle stater som forsøker å balansere forskjellig. Felles for dem alle er likevel at de vil bli møtt med fiendtlighet, ettersom den unipolare staten har en sterk interesse av å straffe stater som forsøker å balansere. Dette er fordi den på denne måten kan hindre at andre stater skal følge med de første balanserende statene.3

Del I: Aktørnivåpreferanser

Absolutte gevinster

Før en modell for relative gevinster utarbeides, er det analytisk nødvendig å lage en modell for absolutte gevinster. Grunnen til dette er at man finner relative gevinster ved å sammenligne absolutte fordeler til to eller flere stater. Det er viktig å merke seg at den absolutte modellen ikke er skapt fordi den korresponderer med virkeligheten, men den gir et essensielt rammeverk for mer avanserte modeller. Som en følge av den unipolare statens makt er det blitt foreslått at balanseringsprosessen i et unipolart system er langt mer komplekst enn i et multipolart system (Paul, Wirtz & Fortmann 2004). Første del av artikkelen går derfor med til å lage en grundig modell for staters preferanse i det unipolare system, før systemnivået diskuteres.

For enkelhetens skyld er det antatt at hver av stormaktene har to strategier i møte med den unipolare staten: balansering og ansvarsfraskrivelse.4 Naturligvis er det i den virkelige verden en rekke forskjellige strategier foruten balansering og ansvarsfraskrivelse. I den akademiske debatten er det for eksempel blitt nevnt «leash-slipping» (Layne 2006: 23), «bandwagoning» (Walt 1987), «chainganging» (Mowle & Sacko 2004: 28) og enda mer spesifikke strategier.5 Det er ingen teoretiske problemer med å inkludere disse strategiene i modellen, men de vil gjøre ting mer komplisert, og balansering og ansvarsfraskrivelse gir alle de nødvendige poengene. Samtidig anser mange, for eksempel Mearsheimer, dem som de mest

relevante strategiene for stormakter (2001: 155) som er hovedaktørene i modellen. Walt bruker bandwagoning istedenfor ansvarsfraskrivelse (1987), men dette ordvalget har blitt kritisert for å blande bandwagoning med strategisk kapitulasjon (Schweller 1997: 928), et problem som unngås ved å bruke ansvarsfraskrivelse.

Balansering er definert som «militærmakt, allianser, eller begge deler» (Layne 2006: 8) for å minke trusselen og svekke innflytelsen til den unipolare staten. Mearsheimer definerer ansvarsfraskrivelse som et forsøk på å få «another state to bear the burden of deterring or possibly fighting an aggressor, while remaining on the sidelines» (Mearsheimer 2001: 157–158). Det er viktig å merke seg at denne artikkelen legger mindre vekt på at en annen stat vil ta ansvaret og balansere enn det som vanligvis gjøres i den akademiske debatten. At ingen stater tar ansvar og balanserer, har som regel bare blitt beskrevet når to stater samtidig prøver å få den andre staten til å balansere mot den potensielle hegemonen samtidig (Mearsheimer 2001: 158). I et unipolart system er det imidlertid sannsynlig at statene er klar over at alle stater er uvillig til å balansere, selv om de selvsagt håper at noen vil ta det første skrittet.

Hver stat har en gitt nytte, avhengig av sin situasjon. Dette brukes på samme måte som i mikroøkonomi, hvor nytte er et gitt nummer som beskriver forholdet mellom statens preferanser for ulike situasjoner. Nytten er derfor selvsagt ikke noe fysisk6 og kan dermed ikke måles direkte.7 Likevel er det mulig å beskrive den, siden den har en sammenheng med hvor villig stater er til å balansere. I den nåværende internasjonale situasjonen kan man for eksempel konkludere at Russland er mer villig til å balansere mot USA enn det Storbritannia er.

Nytten avhenger av makten til koalisjonen som balanserer mot den unipolare staten og en del andre faktorer som statens geografiske plassering, statens egen og den unipolare statens makt. På kort sikt kan de siste faktorene antas å være konstante, og at de derfor bare kan variere fra stat til stat. Grunnen til dette er at forandringer i staters makt vil være en relativt langvarig prosess; allianser kan derimot skapes og oppløses på langt kortere tid. Dermed kan mengden av balansering mot den unipolare staten settes som den eneste uavhengige variabelen i modellen. Senere i modellen vil det imidlertid også undersøkes hvilke følger forandringer i andre faktorer vil ha. Videre, ettersom det er antatt at statene anser unipolen som hovedtrusselen, vil de alltid foretrekke at andre stater balanserer mot den, uavhengig av hvilken strategi hver enkelt stat selv velger. Mer balansering

betyr mindre handlefrihet for unipolare staten, og følgelig svekket evne til å konsentrere makten sin mot én fiende om gangen.8

Balansering og ansvarsfraskrivelse vil derfor ha en egen nyttefunksjon som beskriver nytten for ethvert mulig nivå av balansering. Å unngå å alliere seg bedrer sikkerheten gjennom ikke å provosere den unipolare staten (Walt 1987), mens allianser oppnår sikkerhet på materielt vis. Selvfølgelig er sikkerheten forbundet med ikke å involvere seg lite verdt hvis unipolen likevel velger å være fiendtlig innstilt, noe den har mulighet til å gjøre. Ansvarsfraskrivelse baseres derfor på en risikovurdering som kun kan variere mellom stater. Når det er lite balansering mot den unipolare staten, er effekten av ikke å involvere seg forholdsvis sterk. Er det derimot mye balansering, har allianser den sterkeste positive effekten på sikkerhet.

Den omtrentlige formen på nyttefunksjonene kan utledes deduktivt og er vist i figuren ovenfor. Balansering er alltid en kostbar affære (Schweller 1997: 929), spesielt når den er rettet mot en så sterk aktør som en unipolar stat. Følgelig, med lite balansering i systemet er nytten av å balansere lav, ettersom staten alene må konkurrere mot en stat som per definisjon er langt mektigere enn den selv. Når mengden av balansering øker, gjør

Figur 1. Med absolutte gevinster vil stater velge å balansere når nytten til balansering er høyere enn nytten til byrdeunnvikelse. Dette skjer når koa- lisjonen, inkludert staten selv har et gitt nivå av makt. Dette punktet kalles z-punktet.

nytten det samme. Før koalisjonen er sikker mot et angrep, er de marginale nytteforbedringene imidlertid lave.9 Dette er fordi den unipolare staten relativt lett kan angripe alliansen. Hvis koalisjonen derimot nærmer seg et nivå som er nok til å avskrekke den unipolare staten, blir de marginale nytteforbedringene store. Videre synker den marginale nytten igjen etter at koalisjonen er tilstrekkelig sikker, men forblir positiv.

Begrepet «en sikker koalisjon» er noe uklart. Det kan bety at alliansen er like mektig som den unipolare staten, at den kun er sterk nok til å avskrekke den unipolare staten fra handling, eller at den er sterk nok til å gjøre frafall fra alliansen usannsynlig. Her antas det at en sikker allianse er en som kan avskrekke, selv om den kan være svakere. For eksempel er det liten tvil om at Sovjetunionen var tilstrekkelig mektig til å avskrekke USA under den kalde krigen, selv om Sovjetunionen aldri var like mektig.

Nyttefunksjonen til ansvarsfraskrivelse har sannsynligvis et mer stabilt stigningstall. Som med balansering er den marginale nytten alltid positiv. Årsaken til mindre svingninger i den marginale nytten er at nøytrale stater ikke kan gjøre nytte av den sterkt økte sikkerheten fra alliansen. Av samme grunn vil de marginale nytteforbedringene generelt sett være lavere enn ved balansering. På den andre siden har ansvarsfraskrivelse sannsynligvis en høyere nytte med en liten eller ikke-eksisterende balanserende koalisjon. Siden de to funksjonene starter på forskjellig nyttenivå og har forskjellig stigningstall, vil de også nødvendigvis måtte krysse hverandre, men det er ikke mulig å si deduktivt hvor. Det vil variere mellom de individuelle statene.

Når staten søker absolutte gevinster, vil den velge å balansere så fort nytten til balansering er høyere enn nytten til ansvarsfraskrivelse. Hvis staten kun tilfører en marginal økning i makten til alliansen, vil dette være i krysningspunktet mellom de to funksjonene. Med tanke på at stormakter har betydelig makt, er dette imidlertid en urealistisk antagelse. Følgelig vil en stat velge å balansere når nytten til balansering i punktet til koalisjonen inkludert statens egen makt er høyere enn nytten til ansvarsfraskrivelse i koalisjonen uten statens egen makt. Dette vil være før krysningspunktet og er notert i funksjonen i z-punktet.

En annen viktig konsekvens av dette er at sterke stater generelt vil være mer villige til å balansere enn svake land. Dette er fordi de kan legge til mer makt på vektskålen, noe som igjen øker sjansen for positiv differanse mellom nytten til balansering og ansvarsfraskrivelse.

Naturligvis kan enkelte svake stater føle seg truet av den unipolare staten, og de vil derfor være mer villige til å balansere enn enkelte stormakter.

Likevel er det lite trolig at svake stater konsekvent føler seg mer truet enn sterke stater, så argumentet vil som regel stemme. Dette stemmer godt overens med landene som støttet og var imot krigen mot Irak. Motstanderne av krigen, som Frankrike, Tyskland, Russland og Kina, var generelt mektigere enn USAs støttespillere, som Italia, Spania og Polen (Mowle & Sacko 2004: 49). Storbritannia var her et unntak, men modellen påstår bare at de vil være et mønster. Konklusjonen er også sammenfallende med Walts argument om at sterke stater i større grad vil balansere (Walt 1987), men begrunnelsen i denne artikkelen er mer sofistikert.

Relative gevinster

Ettersom stater søker relative gevinster, vil de ikke maksimere nytten som i forrige del. Isteden vil staten forsøke på ha større positiv differanse mellom sin egen nytte og andre staters, og i dette tilfellet den unipolare staten. Nyttefunksjonen til den unipolare staten vil være kontinuerlig avtakende, siden mer makt rettet mot den betyr svekket handlingsfrihet. Siden den unipolare statens valg er implisitt i funksjonen, er det bare nødvendig med en nyttefunksjon. Formen til kurven er helt klart påvirket av styrken

Figur 2. Med relative gevinster vil stater balansere når det er en positiv dif- feranse mellom statens og den unipolære maktens nytteforandring. Igjen vil dette skje når koalisjonen har en gitt mengde makt, kalt z-punktet.

til motkoalisjonen, spesielt hvorvidt den er sikker eller ikke (som diskutert med absolutte gevinster). Dermed vil stigningstallet ha en høyere absolutt verdi rundt punktet der koalisjonen blir tilstrekkelig avskrekkende. Videre kan det også deduseres at effektene er smalere enn for statene som balanserer, siden den unipolare staten fortsatt vil ha betydelig makt over statene som ikke er medlem av koalisjonen.

En spesiell egenskap ved den unipolare staten sammenlignet med andre land, er at den bærer med seg langt mer relativ vekt. Forholdet mellom den unipolare staten og andre stater blir asymmetrisk, fordi beslutninger hos unipolen som regel vil ha langt større effekt på andre stater enn lignende beslutninger i andre land vil ha på den unipolare staten (Layne 2006: 12; Walt 2005: 101). Et godt eksempel på dette er Nord-Korea. Motstanden mot USA har hatt en viss innflytelse på amerikansk politikk, for eksempel ved å tvinge USA til å ha en viss militærstyrke utplassert i Sør-Korea. For å klare dette har Nord-Korea imidlertid måttet ha en krigsmobilisert økonomi i flere tiår, og har på grunn av dette brakt hele sin økonomi på kanten av kollaps. Lignende, dog ikke med fullt så store kostnader, er tilfellet med Iran og Venezuela (CIA World Factbook 2009). Selv om den unipolare staten er den klart mektigste i det internasjonale systemet, er den likevel ikke allmektig. Når den allerede er opptatt med en konflikt, er den mindre i stand til å svare på nye utfordringer (Walt 2005: 117).

Siden den unipolare makten har en kontinuerlig synkende nyttefunksjon, vil andre stater tjene relativt så fort deres nyttetap er mindre enn den unipolare statens, vektet på landenes respektive størrelser. Med andre ord er et nominelt nyttetap tilstrekkelig, og stater vil dermed være villige til å balansere med en mindre koalisjon enn med absolutte gevinster. Z-punktet er altså på et lavere nivå av makt. Det kan kanskje synes rart at stater vil akseptere et nyttetap, men det er bare på grunn av at nytten er den samme som i modellen for absolutte gevinster. Egentlig vil stormakter foretrekke å ha høyere gevinst enn den unipolare staten framfor å ikke hadet, og dermed vil dette ha en positiv nytte relativt sett. Fordi den unipolare staten er mektigere enn andre stater, kan den imidlertid tåle større nyttetap. Dette poenget er ikke vist i diagrammet, fordi det krever tre dimensjoner for å beskrive det.10

Del II: Systemnivå

En systemnivåmodell for koalisjonsbygging

Med aktørnivåpreferansene grundig beskrevet, kan analysen nå bli brakt videre til systemnivå. Et n-personspill er en god beskrivelse på dette, ettersom balansering er en situasjon der aktørene bryr seg om hverandres strategier (Schelling 2006: 213). På samme måte som hos Thomas Schelling er det brukt lite formell matematikk i modellen (Schelling: 2006: 4).

Som tidligere forklart har hvert land sin individuelle ansvarsfraskrivelsesfunksjon, avhengig av risikoen for aggresjon fra den unipolare makten. Funksjonen for balansering kan antas å være den samme for alle land, fordi hvert land som balanserer må møte den objektive makten til den unipolare staten. Selvsagt passer ikke denne antagelsen perfekt til virkeligheten. Det ville vært langt vanskeligere for USA å angripe Kasakhstan enn Canada, men det er et faktum at hvis USA skulle gjøre noe slikt, ville forskjellen mer ligge i tiden på prosessen, ikke utfallet. En viktig ting å merke seg er at geografisk avstand mellom koalisjonsmedlemmene ikke er tatt med i modellen. Derimot er avstanden mellom koalisjonsmedlemmene og den unipolare staten tatt med, siden dette er implisitt i aktørnivåmodellen. Rollen til geografisk avstand vil bli diskutert under rollen til usikkerhet.

I modellen vil det være en gruppe stormakter i systemet, N={x 1 , x 2 , ..., x n}, der stormaktene er rangert etter hvor villige de er til å balansere. Av dette følger det faktum at hvis en koalisjon inneholder stormakt x k, må koalisjonen alltid også inneholde stormaktene x 1 , x 2 , ..., x k-1, fordi de er mer villige til å balansere enn x k. I aktørnivåanalysen ble det vist at vilje til å balansere var sterkt korrelert med makten til den individuelle staten. Derfor vil rangeringen til statene også være korrekt for hvor mye makt de har. Det er usannsynlig at dette stemmer eksakt, men det vil være en sterk tendens mot det. Statene i spillet vil velge strategi ut fra hvor villige de er til å balansere. Dermed vil x 1 velge først, deretter x 2 og så videre. Med disse antagelsene kan situasjonen beskrives ved hjelp av to nye funksjoner. Én er samlingen av z-punktene til de forskjellige stormaktene, den andre er den kumulative funksjonen for den totale makten til koalisjonen. Stater vil velge å balansere så sant den totale makten, inkludert staten selv, er minst like stor som den nødvendige mengden makt for å starte å balansere.

Alle stater trenger noe makt i koalisjonen for å starte balansering. Dermed vil funksjonen for nødvendig makt starte på en positiv y-verdi. Videre, ettersom noen land av forskjellige grunner vil ha svært høye kostnader ved å balansere mot den unipolare staten, vil funksjonen få en veldig bratt stigning etter et visst punkt. Et typisk eksempel på dette er Canada, som ville vært ekstremt sårbart for et amerikansk angrep. Begge funksjoner vil i tillegg være kontinuerlig stigende. Siden statene er rangert etter

villighet til å balansere, er funksjonen for dette per definisjon kontinuerlig stigende. Den kumulative maktfunksjonen stiger fordi koalisjonen alltid vil bli mektigere for hvert nytt medlem. En tom gruppe, N={0}, vil ikke ha noe makt, dermed starter den kumulative maktfunksjonen i origo. Dette betyr at koalisjonen ikke har noen medlemmer. Bortsett fra de overnevnte deduksjonene er spesifikke data om de forskjellige statene nødvendig for å finne den eksakte formen på kurvene, men de vil typisk se omtrent ut som de gjør i figur 3.

I den kumulative maktfunksjonen blir makten til hver stat lagt til koalisjonen en etter en. Foruten at den er kontinuerlig stigende er det ikke noen spesifikke krav til denne funksjonen, men siden sterke stater generelt vil være mer villige til å balansere enn svake, og det er flere svake enn sterke stater, vil funksjonen minne om en logaritmisk funksjon (altså kontinuerlig stigende, men med avtakende stigning). Strengt matematisk bør det nevnes at egentlig er ikke funksjonene kontinuerlige, men isteden består

Figur 3. Benevningen til den vertikale aksen er makt, mens den horisontale aksen rangerer stormaktene etter deres vilje til å balansere. Stater velger å balansere når koalisjonens totale makt, inkludert staten selv, er større enn makten som trengs for å gjøre balansering lønnsomt. Dette er på alle punk- ter mellom de to krysningspunktene. Det første punktet hvor balansering lønner seg er k-punktet. Så lenge koalisjonen er større enn k-punktet vil dens eksistens være sikker. Kjernen er den optimale koalisjonen, og dermed et likevektspunkt. I tillegg er det tomme settet et likevektspunkt, fordi ingen stat tjener alene på å starte balansering.

av en samling punkter. Likevel er kontinuerlige funksjoner brukt siden det ikke har noe å si for løsningen, og det blir langt lettere å følge modellen.

Når den kumulative makten til koalisjonen er høyere enn den mengden makt som er nødvendig for at staten skal begynne å balansere, vil staten bytte strategi fra ansvarsfraskrivelse til balansering. Kjernen i spillet er den handlingen i storkoalisjonen N slik at ingen koalisjon har en handling som alle dens medlemmer foretrekker fremfor a n (Osborne 2004: 243). I alle spill vil kjernen bli en unik gruppe, og i figur 3 er dette for eksempel N={x 1 , x 2 , ..., x 6 }. I dette spillet er tolkningen av kjernen den optimale koalisjonen. I kjernen vil det ikke lønne seg for neste stat å bli med i koalisjonen, samtidig som ingen medlemmer av koalisjonen ønsker å forlate den. Kjernen er derfor et likevektspunkt i spillet, siden størrelsen til koalisjonen vil være stabil.

Generelt vil kjernen bestå av alle stormakter før det andre krysningspunktet. Det er også viktig å observere i figur 3 at for enhver gruppe med flere medlemmer enn N={x 1 , x 2 }, kan en annen stat kan bli med i koalisjonen og øke sin egen og alle andre staters nytte. Derfor er x 3 i figur 3 k-punktet i spillet (Schelling 2006: 218). Tolkningen av k-punktet er det minste nivået av makt som sikrer koalisjonens stabile eksistens, skjønt selvsagt ikke størrelse. Både kjernen og k-punktet er relevante, men siden det kanskje viktigste spørsmålet i et unipolart system er hvor mye makt som er nødvendig for at balansering skal skje, vil k-punktet være viktigst for problemstillingen. Så lenge ingen stater er mektige nok til å tjene på balansering alene, kan ingen stat individuelt tjene på å bytte strategi til balansering. Derfor er den tomme koalisjonen også en likevektsløsning.

Hvilket likevektspunkt systemet til slutt ender opp i, avhenger av startposisjonen og hvor villige stormaktene er til å samarbeide. Førstnevnte vil typisk være i det øyeblikket systemet blir unipolart. For det nåværende systemet var dette mellom 1989 og 1991, da Sovjetunionen kollapset. Rett etter Sovjetunionens fall var det nesten ingen stater som balanserte mot USA. I slike tilfeller, der det i utgangspunktet er lite makt rettet i balanseringen mot den unipolare staten, er den tomme gruppen det mest sannsynlige utfallet. Dette er imidlertid ikke den eneste mulige løsningen. Det er også mulig at det vil være noe makt rettet mot den unipolare staten idet systemet starter. I dette tilfellet avhenger løsningen av styrken til koalisjonen. Så lenge koalisjonen er svak, er det sannsynlig at den vil oppløses totalt (eventuelt med noen gjenværende småstater som føler seg svært truet). Hvis på den andre siden koalisjonen i utgangspunktet er tilstrekkelig sterk, vil stater lettere se fordelen av på bli med i koalisjonen. Den vil dermed tiltrekke seg nye medlemmer, og går forbi k-punktet mot kjernen. Hvis alliansen allerede startet i et punkt høyere enn k-punktet, vil løsningen alltid bli i kjernen.

På mange måter minner situasjonen før k-punktet om et n-persons fangens dilemma. Alle stormakter har en sterk interesse av å balansere, men isolert sett lønner det seg ikke for noen av dem. Figur 3 er også svært lik

et Schelling-diagram med ikke-lineære funksjoner brukt til å beskrive tilstrekkelighet (2006: 240), skjønt med noen viktige forandringer. I figur 3 er funksjonene ikke nyttefunksjoner av forskjellige valg (disse ble bestemt i del I), og y-aksens benevning er makt, ikke nytte. Faktisk er ikke nyttenivået vist noe sted i figuren, men det er heller ikke viktig for løsningen. Stater vil kun bry seg om hvorvidt nytten er positiv eller negativ, ikke hvor stor den er. Nytten er positiv så lenge den kumulative maktfunksjonen er høyere enn den nødvendige maktfunksjonen. Følgelig vil de alltid velge å balansere når dette er tilfellet. Kun når rollen til usikkerhet blir inkludert, får distansen mellom kurvene en betydning. Til tross for de nevnte forskjellene er løsningen den samme som i det originale Schelling-diagrammet.

Hvis den nødvendige maktfunksjonen skulle være høyere enn den kumulative maktfunksjonen i ethvert punkt, vil kjernen være den tomme gruppen, og balansering umulig for rasjonelle aktører i alle tilfeller. Dette kan typisk sees på som en hegemoni- eller imperiesituasjon. På samme måte, hvis krysningspunktet er før x 1, er systemet enten bipolart eller multipolart. Fra denne observasjonen kan det virke fristende å bruke modellen til også å beskrive bipolare eller multipolare systemer. Dessverre er dette ikke mulig, ettersom hele modellen bygger på antagelsen om at alle de andre statene kun bryr seg om den sterkeste staten. Dette er selvsagt langt fra det som er tilfellet i bipolare og multipolare systemer.

Et ypperlig eksempel på hvordan land påvirker hverandres mulighet til å balansere, er alliansebyggingen mot Tyskland før første verdenskrig. Frankrike følte seg svært truet av Tyskland, og ville sannsynligvis sett på landet som en fiende uansett hva som hadde skjedd.11 Russland og Storbritannia var på sin side skeptiske til Tysklands vekst, men følte seg mindre truet. Dermed var de mindre villige til å starte balansering på egen hånd. Siden Frankrikes betydelige makt allerede var rettet mot Tyskland, ble det imidlertid først gunstig for Russland å alliere seg med Frankrike. Med Russlands makt lagt til alliansen, ble Storbritannia også etter hvert et medlem.

Imperfekt informasjon

Hittil i artikkelen er det blitt antatt at alle stater har perfekt informasjon. Alle stater vet hvor mye makt de selv og koalisjonen har, og når det lønner seg å gå med i en koalisjon. I den virkelige verden er det selvsagt stor variasjon i kredibiliteten mellom allianser, og mellom forskjellige medlemmer innenfor allianser. I tillegg er det også svært vanlig å overestimere egen makt og

undervurdere motstanderen, eller omvendt. Det er utallige eksempler på imperfekt informasjon i internasjonal politikk. Ved utbruddet av første verdenskrig brøt Italia for eksempel ut av trippelalliansen straks det ble krig. Tyskland på sin side støttet derimot Østerrike-Ungarn fullt ut. Russland og Østerrike-Ungarn gikk også svært villig inn i en krig som skulle vise seg å føre til de to imperienes oppløsning. Følgene av imperfekt informasjon vil derfor bli diskutert i denne delen.

Så lenge en stat alene er sterk nok til å gjøre balansering lønnsom på egen hånd, er ingen koordinering nødvendig. Et eksempel på dette er USA og Sovjetunionen, som balanserte mot hverandre under den kalde krigen, uansett hva andre stormakter måtte finne på å gjøre. I andre tilfeller av systemer med en potensiell hegemon har det også som regel vært minst én stat som har vært sterk og villig nok til å balansere alene. Østerrike måtte for eksempel gjentatte ganger stå alene mot Napoleon på kontinentet (Mearsheimer 2001: 286–287). Frankrike i 1914 var også i stand til å stoppe størsteparten av den tyske hæren alene, til tross for Tysklands hegemoniske planer. En unipolar stat som USA derimot, har en langt større maktmargin til den nest mektigste staten, eller faktisk til alle andre stater kombinert de siste to hundre år (Wohlforth 1999: 7).

Det er forskjellige syn på hvor stor betydning allianser har. Noen påstår at kredibilitetskostnaden av å bryte en allianse er så høy at dette ikke er i noen staters interesse. Andre derimot, fastholder at allianseforpliktelser av natur er umulige å håndheve, og at de derfor kun har betydning der stater uansett har felles interesser. Sannheten ligger sannsynligvis et sted mellom disse to synspunktene (Snyder 1997: 8–9). Koordinering er mulig for å nå k-punktet, men alle potensielle medlemmer av koalisjonen er redde for å bli «singled out as potential rivals, and being punished by the hard fist of [the unipolar] power» (Layne 2006: 15). Fordi det er lønnsomt å være gratispassasjer før k-punktet, er det en stor sjanse for frafall fra alliansen før dette punktet, og litt etterpå grunnet usikkerhet. Generelle empiriske studier antyder at allianseforpliktelser blir oppfylt i omtrent 75 % av tilfellene (Leeds 2003: 803), og at sjansen for frafall avhenger av en rekke faktorer. Dermed vil det være store koordinasjonsproblemer med å skape en koalisjon mot den unipolare staten. Stormaktene kan forplikte seg til en koalisjon, men alle stormakter har en sterk interesse av å mistro hverandre. Dette er fordi at uten en sikker binding har ingen rasjonell stat noe insentiv til å bli med i koalisjonen før k-punktet.

Matematisk sett vil mulighetene for frafall stige eksponentielt for hvert nytt medlem nødvendig for å nå k-punktet, etter den samme logikken som neorealister bruker på hvorfor bipolare systemer er mer fredelige enn multipolare (Waltz 1979: 135). På den annen side kan ujevn fordeling av makten mellom de potensielle koalisjonsmedlemmene minske usikkerheten. Dette kan utledes på samme måte som rollen til en prisleder i et

oligopolistisk marked.12 USA hadde en lignende rolle i NATO under den kalde krigen. En slik stat har blitt kalt en magnet som kan virke som en «protective shield against [...] [the unipolar power’s] reprisals – for others that might want to organize a countercoalition» (Layne 2006: 14–15). Dette er ikke spesielt overraskende, siden tilstedeværelsen av en magnet bare betyr at balansering blir mer sannsynlig jo mer det internasjonale systemet minner om et bi- eller multipolart system.

Det forrige kapitlet forutsatte at distansen mellom stormaktene ikke hadde noen betydning. Selvsagt er det klart at geografiske forhold har en klar innflytelse på alliansens troverdighet. Mearsheimer skriver for eksempel at «[c]ommon borders promote balancing; barriers encourage buck-passing» (2001: 271), og påstår at spesielt vann er en sterk barriere. Et eksempel på rollen til alliertes geografiske plassering er i en svært hypotetisk situasjon der Tyskland og Kina allierer seg mot USA. I dette tilfellet ville de være i stand til å gjøre veldig lite direkte for å hjelpe hverandre.

Stater vil gjerne vurdere på forhånd om en allianse er sikker og unngå å bli medlem hvis dette ikke er tilfellet (Leeds 2003: 809). Utilstrekkelige koalisjoner vil derfor sjelden oppstå i et unipolart system, selv om det selvsagt er mulig. I tillegg må stater også vurdere hvordan makten til koalisjonen og den unipolare staten vil utvikle seg i fremtiden. Hvis det er sannsynlig at det vil være en relativ utvikling av maktfordelingen i den unipolare statens favør i forhold til motalliansen, kan det hende at alliansen ikke vil være sikker i fremtiden. Potensielle medlemmer vil derfor unngå å skape alliansen i det hele tatt (Leeds 2003: 810). Det motsatte tilfellet, der koalisjonen er for svak i øyeblikket, men vil bli sterk nok i fremtiden, vil ikke ha samme effekt. Grunnen til dette er at koalisjonen må være rede til å møte den unipolare staten umiddelbart.

Selv om det er mange forskjellige årsaker til usikkerhet, har de alle samme effekt. Allianser blir mindre sikre enn med perfekt informasjon. Følgelig kan de også bli satt sammen til en felles parameter. Resultatet blir å modifisere den systemiske modellen til å bruke sikkerhetsbånd istedenfor enkle funksjoner. Dette betyr at det ikke vil være en unik verdi for hvert nivå av makt, men snarere et punkt mellom den høyeste og den laveste prediksjonen innen en viss sannsynlighet. Hver stat vil derfor måtte bestemme seg ut ifra et intervall, ikke bare et nummer. Innen statistikk sier man for eksempel at det er 95 % sjanse for at en hendelse skal være mellom to bestemte verdier, men man velger selvsagt sikkerhetsgraden selv. Jo høyere sikkerhet som ønskes på prediksjonen, desto bredere blir intervallet (Løvås 2004: 181).

Figur 4. Hvis usikkerhet inkluderes i beregningene vil det være to bånd istedenfor funksjoner. Makten koalisjonen har, og den som trengs kan være alle punkter mellom den høyeste og laveste gjetningen. Følgelig vil også k-punktet og kjernen være ethvert punkt mellom krysninspunktene mellom de høyeste og laveste prediksjonene. Ettersom negative prediksjoner er sann- synlig å dominere, vil k-punktet og kjernen være nærmere henholdsvis den maksimale prediksjonen for k-punktet og den minimale prediksjonen for kjernen. Usikkerhet gjør derfor balansering vanskeligere.

Ettersom stater vil ha en tendens til å frykte det verste utfallet, vil for lave prediksjoner av koalisjonens makt og for høye prediksjoner av den nødvendige makten dominere. Usikkerheten vil også øke når de absolutte verdiene øker. Derfor er en prosentvis usikkerhet den mest plausible prediksjonen. Figur 4 ser kanskje noe forvirrende ut, men konklusjonen er i alle fall klar: imperfekt informasjon vil føre til høyere k-punkt og lavere kjerne. Med andre ord fører imperfekt informasjon til at en større koalisjon er nødvendig for å være sikker, og den optimale koalisjonen vil være mindre. Imperfekt informasjon gjør dermed balansering vanskeligere.

Figur 5. Når den nest mektigste staten i systemet blir mektigere, får den kumulative maktfunksjonen et positivt vertikalt skift. Den økte makten til x 1 blir addert til hvert eneste punkt i funksjonen. Dermed er det behov for færre stater for å nå k-punktet, som gjør balansering mer sannsynlig.

Komparativ statikk

En fordel med den systemiske modellen er at det er relativt enkelt å se hvordan likevektsutfall blir påvirket av forandringer i enkeltfaktorer. For å forenkle, antas det at disse forandringene skjer momentant, selv om de i virkeligheten gjerne vil skje over flere år. Ved å anta momentane forandringer kan rammeverket til komparativ statikk fra mikroøkonomi brukes.13 Denne delen vil se på hvordan forandringer i distribusjonen av makt mellom stormaktene, en mer aggressiv unipolar stat og en mektigere unipolar stat, påvirker likevektsløsningene.

Hvis den sterkeste stormakten bortsett fra den unipolare staten blir mektigere, er dette utvilsomt korrelert med bedre muligheter for balansering. Resultatet av dette, som vist i figur 5, er at den kumulative maktfunksjonen øker for alle punkter. I tillegg kan det deduseres fra aktørnivå at den nest sterkeste staten både blir mer villig og mer i stand til å balansere. Det er imidlertid fortsatt mulig at likevektsløsningen forblir i nullpunktet. Hvis

Figur 6. En mer aggressiv unipolar stat sørger for at den nødvendige makt- funksjonen får et negativt vertikalt skift. Dette er fordi byrdeunnvikelse blir et mindre attraktivt valg for alle stater. Igjen kreves en mindre koalisjon for å nå k-punktet, slik at balansering blir mer sannsynlig.

en av de svakere statene skulle bli mektigere, skjer en lignende effekt, men den vil ikke påvirke de statene som er sterkere enn den selv. Dermed blir den positive effekten på balansering svakere.

Hvis stormaktene mener at den unipolare staten er mer truende enn før, blir også balansering mer sannsynlig. Nytten av ansvarsfraskrivelse går ned, noe som fører til lavere z-punkter og videre gjør at den nødvendige maktfunksjonen får en negativ forskyvning. Igjen fører dette til et lavere k-punkt. Dette fører til samme konklusjon som hos Walt, at stater (i dette tilfellet den unipolare staten) bør gjøre sitt beste for å opptre minst mulig truende (Walt 1987). Spesielt gjelder dette i forhold til stater som ikke prøver å balansere i utgangspunktet. Ved å være fiendtlig til tilsynelatende tilfeldige stater, gjør den unipolare staten det bare mer attraktivt å balansere, noe som er mot dens interesser. Dette skiller seg fra for eksempel Wohlforth, som argumenterer at USA er så mektig at selv om de oppfører seg mer truende, vil de ikke bli møtt av en koalisjon (Wohlforth 2002: 117).

Effekten av en mektigere unipolar stat er mer uklar, siden faktorforandringer påvirker flere forskjellige forhold. Denne uklarheten kan også gjenkjennes i uenighet innenfor den realistiske debatten. Neorealister

predikerer som regel at en mektigere potensiell hegemon vil føre til mer balansering. På den andre siden påstår hegemonisk stabilitetsteori, og også Wohlforth, at en mektigere unipolar stat øker stabiliteten (Wohlforth 1999: 10). Uenigheten kommer av forskjellig fokus. Waltz fokuserer på frykten en mektigere unipolar stat forårsaker, mens hegemonisk stabilitetsteori understreker at balansering blir en mer kostbar affære. Begge effekter er inkludert i modellen, og det er derfor umulig å komme med en entydig konklusjon uten spesifikke tall. I aktørmodellen vil en mektigere unipolar stat svekke nytten til både balansering og ansvarsfraskrivelse. Dermed får begge funksjoner en negativ forskyvning, og sluttresultatet avhenger av hvilken kurve som beveger seg mest.

Del III: Empirisk testing av modellen

Siden modellen er deduktiv, måden testes på eksempler av unipolaritet for at dens gyldighet kan vurderes. Første eksempel er USA i dagens internasjonale system. Videre gir Wohlforth og Little en rekke eksempler på tilfeller der maktbalanse ikke var tilfellet, eller i det minste der den ikke lyktes (Wohlfort et al.2007). Denne delen vil se på hvordan modellen kan forklare mangelen på balansering i de greske bystatene og Persia, og Øst-Asia fra år 1000 til 1800. De andre eksemplene gitt i Wohlforth og Littles artikkel er mindre relevante, siden de i større grad handler om dannelsen av et unipolart system, ikke opprettholdelsen av det.

Dagens internasjonale system

I andre del var konklusjonen at likevektsløsningen og k-punktet avhang av hvor mye balansering det i utgangspunktet var rettet mot den unipolare staten. Ved begynnelsen av det nåværende internasjonale systemet var Russland for svakt til å balansere mot USA. Dermed ble koalisjonen mot USA svært svak, med kun noen få stater, hvorav ingen var stormakter. I et slikt tilfelle spår modellen at likevektsløsningen vil være den tomme gruppen. Det var også det som ble utfallet. Bortsett fra noen få stater er det fortsatt ingen koalisjon rettet mot å svekke USAs makt og innflytelse.

Ifølge modellen vil balansering være vanskelig så lenge ingen stater er på langt nær så mektige som den unipolare staten. I det moderne internasjonale system dominerer USA militærgrener med god margin (Wohlforth 1999: 15). Økonomisk er bildet noe mer nyansert. USAs del av det globale BNP har vært stabilt på omtrent 25 % siden 1970-tallet. I tillegg har USA hatt raskere vekst enn sine hovedkonkurrenter som Japan, Tyskland og Sovjetunionen/Russland (United Nations Statistics Division 2008). Under den kalde krigen hadde Sovjetunionen et BNP rundt halvparten av USAs

(Lundestad 2007: 101–102), samt et formidabelt militærkompleks. I dag har USA et høyere nominelt BNP enn de tre neste statene til sammen, og den nest største økonomien, Japan, er bare en tredel så stor som USA. I militærutgifter er skillet enda større, ettersom USA har nesten 50 % av verdens militærutgifter (Walt 2005: 122). I tillegg bruker de økonomiske stormaktene Japan og Tyskland svært lite ressurser på det militære.

På den annen side har Kina hatt langt raskere økonomisk vekst enn USA, og har også et massivt handelsoverskudd i handelen med USA (U.S. Census Bureau 2009). Det har derfor blir argumentert at USA er mer sårbar økonomisk enn noen gang siden andre verdenskrig. Finanskrisen har også forsterket USAs økonomiske vanskeligheter. Allikevel er det sannsynlig at på kort sikt er disse problemene mer enn oppveid av USAs militære dominans. Derfor er det ingen stat som i dag kan virke som en magnet for balansering.

I tillegg har USAs hatt en relativt raskere økonomisk vekst enn statene som var antatt å bli hovedkonkurrentene etter den kalde krigen.14 Dette har sannsynligvis motvirket balansering, siden potensielle koalisjonsmedlemmer må ha fryktet at koalisjonen i fremtiden ville kunne synke under k-punktet. I tillegg er også geografiske faktorer viktige. De viktigste konkurrentene til USA kan gjøre lite for å hjelpe hverandre, siden de er konsentrert i Europa og Øst-Asia.

I dag er det bare en håndfull stater som ser på USA som så truende at de aktivt prøver å motarbeide USA. Disse inkluderer Nord-Korea, Iran, Cuba, Syria og tidligere Irak, Libya og Serbia. Ingen av disse statene er stormakter, og de er også spredt over hele kloden, slik at de ikke kan tilby hverandre nevneverdig assistanse (Walt 2005: 127). De er også langt fra sterke nok til å få andre land til å følge dem, så sant ikke noen stormakter også skulle føle seg svært truet av USA. Derfor ser det internasjonale systemet ut til å ha alle attributtene til den tomme gruppen: N = {0}.

For tiden er implikasjonene av et voksende Kina mye diskutert. Denne modellen spår at hvis Kina fortsetter sin vekst i BNP og militærutgifter (Stockholm International Peace Research Institute 2002) (noe som selvsagt ikke trenger å bli tilfellet), vil en anti-amerikansk koalisjon bli mer sannsynlig. Imidlertid er det vanskelig å si hvor mye makt Kina trenger for å oppnå dette. Eksempler på hva det kan bety er sterkere atomvåpen, en langtrekkende marine og et flyvåpen som er i stand til å utfordre U.S. Air Force. I tillegg bør nok økonomien i hvert fall nærme seg nivået Sovjetunionen hadde i forhold til USA under den kalde krigen. Hvis Kina skulle

lykkes i å kunne avskrekke USA, vil det bli lettere for andre land å bli med i en anti-amerikansk allianse.

De greske bystatene og Persia (500–330 f.Kr.)

Systemet med de greske bystatene og Persia passer godt sammen med et unipolart system. Persia var betydelig mektigere enn noen av de greske statene til sammen, med god margin. Perserkrigene viste imidlertid at et forent Hellas kunne slå Persia, i det minste på hjemmebane. Systemet var også interessant fordi det var perioder der grekerne aktivt balanserte mot Persia, men også perioder der de ikke gjorde det.

Ikke overraskende var Hellas samlet da Persia var mest truende. Under perserkrigene og den umiddelbare tiden etterpå var nesten hele Hellas forent mot den umiddelbare persiske trusselen. Etter perserkrigene var også store deler av den greske verden forent under Athen i Den deliske liga. Etter hvert falt denne alliansen imidlertid sammen som følge av konflikt mellom Athen og Sparta. At tilstedeværelsen av en anti-persisk koalisjon avhang av hvor stor den persiske trusselen var, passer godt overens med modellen. Dette var naturlig nok da Persia var tilstedeværende i Europa, og i den umiddelbare tiden etterpå (da perserkrigene sluttet, var det selvsagt ikke sikkert for grekerne at perserne ikke ville angripe igjen). Denne trusselen forsvant imidlertid etter hvert. I tillegg hadde de greske bystatene vist at de raskt kunne legge fiendskap mellom seg til side hvis faren utenfra truet. Resultatet av dette var at behovet for en allianse mot Persia ble mindre.

I tillegg var det greske bystatssystemet i dårlig stand til å balansere mot perserne hvis faren ikke var overhengende. De fleste statene var heller svake, og de to sterkeste statene – Athen og Sparta – var relativt like sterke, som peloponneskrigene viste. Ingen av dem var derfor godt egnet til å virke som en magnet for balansering, selv om Athen en stund spilte rollen gjennom Den deliske liga (ibid.). Den største utfordringen til modellen er å forklare hvorfor det tok så lang tid å danne en effektiv koalisjon, selv når faren for en persisk invasjon var overhengende. Noe av grunnen kan være at mange av de greske statene trodde perserne var sterkere enn de egentlig var. For det første viste de greske hoplittene seg å være totalt overlegne de persiske styrkene (Kagan 2003), og dessuten hadde perserne betydelige logistiske problemer i sin krigføring (Wohlforth et al. 2007: 164). Da dette ble klart, ble kostnadene ved å balansere lavere, og det ble dermed lønnsomt for langt flere bystater å bli med i krigen mot Persia. I tillegg var det typisk for perserkrigene at de sterkeste statene, Athen og Sparta, gikk imot Persia, mens de noe svakere maktene som Argos og Theben valgte å forbli nøytrale. Dette stemmer godt overens med modellens prediksjoner.

Øst-Asia 1000–1800

Øst-Asia hadde mellom år 1000 og 1800 et relativt stabilt unipolart statssystem (Wohlforth et al. 2007: 171). Kina var den suverent sterkeste staten, men det også var betydelige stater i nord (Japan og Korea) og i sør (Vietnam, Siam og Burma). I tillegg måtte Kina dessuten konsentrere seg om mongolene langs sin nordlige grense, selv om de som regel ikke fungerte som én stat. Kina gjorde ingen sterke forsøk på å erobre sine naboer, og det var ifølge Wohlforth og Little heller ingen forsøk hos de mindre statene på å balansere mot Kina.

Mange faktorer i dette systemet passer godt til de i modellen i dette essayet. For det første var ingen av Kinas naboer på langt nær sterke nok til å kunne utfordre Kina alene. Den mest betydelige staten foruten Kina var Japan, men som en øystat hadde Japan vanskeligheter med å utfordre Kina på det asiatiske fastlandet. For eksempel ble Japans problemer på fastlandet vist da de forsøkte å erobre Korea i 1592–1598. Ingen stater kunne dermed virke som en magnet for dannelsen av en koalisjon. I tillegg gjorde geografiske forhold balansering vanskelig. Kinas nabostater var samlet rundt et nordlig og sørlig senter med Kina imellom. Før moderne kommunikasjon var det derfor nærmest umulig for de to sentrene å koordinere sin politikk overfor Kina på en meningsfull måte. Hvis de faktisk hadde klart det, ville også kostnadene av å falle fra koalisjonen i et vanskelig øyeblikk være svært små, ettersom avstanden gjorde at for eksempel Japan ikke på noen måte ville kunne straffe Siam for en slik handling. I tillegg var den kinesiske politikken ikke spesielt ekspansjonistisk, selv om det selvsagt var en rekke unntak.

Alle de nevnte faktorene stemmer godt overens med de faktorene modellen predikerer kan føre til et ubalansert unipolart system. Å utfordre Kina alene ville etter alt å dømme føre til en langt større risiko for landets sikkerhet og overlevelse enn å ikke gjøre noe. Når koordinering i tillegg var vanskelig, er det derfor naturlig at Øst-Asia fra 1000–1800 havnet i den tomme gruppen. Siden dette er et likevektspunkt, er det ingen grunn til at dette ikke skulle kunne være langvarig så lenge det ikke var noen store forandringer i maktforholdet mellom statene, eller trusselen fra den unipolare staten.

Konkluderende bemerkninger

I første del av artikkelen ble det konkludert at stater sterkt ønsker en motbalanse mot den unipolare staten, men at kostnadene ved å gjøre noe alene gjør at ingen stater ønsker å ta det første skrittet. Det ble også vist at sterke stater som regel, men ikke alltid, er mer interessert i å danne en motbalanse enn svakere stater. Sterke stater har mer makt som kan legges på

vektskålen, noe som gjør at sjansen for en nytteøkning er mer sannsynlig. Modellen predikerer også at preferanser for relative gevinster gjør balansering mer sannsynlig enn om absolutte gevinster hadde vært foretrukket.

Andre del presenterte balansering som et koordinasjonsproblem i et Schelling-diagram. Det ble vist at med de forutsetningene som ble gjort, er det svært vanskelig å skape en motbalanse mot den unipolare staten. Imidlertid vil en eventuell koalisjon raskt få nye medlemmer og bli stabil etter et visst k-punkt. Derfor minner balansering i et unipolart system om fangens dilemma. I tillegg ble det vist at manglende balansering ikke trenger å bety det samme som at balansering ikke er mulig, som noen har påstått (Wohlforth 1999). Ofte vil de andre stormaktene ha nok makt til sammen til å balansere mot den unipolare staten, men likevel vil ingen av dem ha interesse av det gjøre det alene.

Med artikkelens antagelser kan dermed koordinasjonsproblemer være en tilstrekkelig forklaring på manglende motbalanse mot en unipolar stat. Dette vil si at en manglende motbalanse mot den unipolare staten kan utelukkende forklares ut fra koordineringsproblemer. Imidlertid er det ikke mulig å si hvorvidt faktorer utenfor modellen har en betydning. Derfor sier essayet intet om at koordineringsproblemer vil være den eneste forklaringen. Videre vil en økning av makten til den nest sterkeste staten i systemet, eller en mer aggressiv unipolar stat, gjøre dannelsen av en motbalanse mer sannsynlig. Det er ikke mulig rent ut fra modellen å si om en økning i den unipolare statens makt gjør balansering mer eller mindre sannsynlig. Imperfekt informasjon kan i prinsippet både øke og minske muligheten for balansering, men grunnet den høye kostnaden ved å foreta et galt valg vil imperfekt informasjon som regel motvirke balansering. Fordelen med modellen er at den krever få antagelser, er fleksibel og lett kan justeres til å inkludere flere antagelser om det skulle være nødvendig.

Litteratur

Brawley, Mark R. (2004) «The Political Economy of Balance of Power Theory» i T.V. Paul, James J. Wirtz & Michael Fortmann (red.) Balance of Power: Theory and Practice in the 21st Century. Stanford: Stanford University Press (76–102).

CIA World Factbook (2009) «CIA World Factbook». Tilgjengelig på https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/ 09.04.2009. Lesedato 14.04.2009.

Fortmann, Michael, T.V. Paul & James J. Wirtz (2004) «Conclusions: Balance of Power at the Turn of the New Century» i T.V. Paul, James J. Wirtz & Michael Fortmann (red.) Balance of Power: Theory and Practice in the 21st Century. Stanford: Stanford University Press (360–374).

Joll, James & Gordon Martell (2007) The Origins of the First World War. Harlow: Pearson Longman.

Kagan, Donald (2003) The Peloponnesian War. London: Penguin.

Kapstein, Ethan B. (1999) «Does Unipolarity Have a Future?» i Ethan B. Kapstein & Michael Mastanduno (red.) Unipolar Politics.New York: Columbia University Press (464–490).

Kennedy, Paul M. (1987) The Rise and Fall of Great Powers. New York: Random House.

Klein, Bradley S. (1994) Strategic Studies and World Order: The Global Politics of Deterrence. Cambridge: Cambridge University Press.

Layne, Christopher (2006) «The Unipolar Illusion Revisited: The Coming End of the United States’ Unipolar Moment», International Security, 31(2): 7–41.

Leeds, Brett A. (2003) «Alliance Reliability in Times of War: Explaining State Decisions to Violate Treaties», International Organization, 57(4): 801–827.

Lundestad, Geir (2007) Øst, Vest, Nord, Sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk siden 1945. Oslo: Universitetsforlaget.

Løvås, Gunnar G. (2004) Statistikk for universiteter og høgskoler. Oslo: Universitetsforlaget.

Mearsheimer, John J. (1990) «Back to the Future: Instability in Europe After the Cold War», International Security, 15(1): 5–56.

Mearsheimer, John J. (2001) The Tragedy of Great Power Politics. New York: W.W. Norton.

Mowle, Thomas & David Sacko (2004) «The Unipolar Dilemma: Bandwagons, the Balkans, and Baghdad». Tilgjengelig på http://www.allacademic.com/meta/p73859_index.html. Lesedato 31.05.2009.

New York Times (2001) «Russia and China Sign ‘Friendship Pact’», 17.06.2001.

Osborne, Martin J. (2004) An Introduction to Game Theory. Oxford: Oxford University Press.

Paul, T.V., James J. Wirtz & Michael Fortmann (red.) (2004) Balance of Power: Theory and Practice in the 21st Century. Stanford: Stanford University Press.

Posen, Barry R. (2003) «Command of the Commons: The Military Foundations of U.S. Hegemony», International Security, 28(1): 5–46.

Schelling, Thomas (1960) The Strategy of Conflict. Cambridge MA: Harvard University Press.

Schelling, Thomas (2006) Microeconomics and Macrobehavior. New York: W.W. Norton.

Schweller, Randall L. (1997) «New Realist Research on Alliances: Refining, Not Refuting, Waltz’s Balancing Proposition», American Political Science Review, 91(4): 927–930.

Snyder, Glenn H. (1997) Alliance Politics. Ithaca: Cornell University Press.

Stockholm International Peace Research Institute (2002) «The SIPRI Military Expenditure Database». Tilgjengelig på http://milexdata.sipri.org/result.php4. Lesedato 14.05.2009.

Strøm, Steinar & Jon Vislie (2008) Økonomisk adferd, beslutninger og likevekt: En innføring i analytisk mikroøkonomi. Oslo: Universitetsforlaget.

United Nations Statistics Division (2008) «Estimates of GDP at constant 1990 prices in US Dollars (in Million)». Tilgjengelig på http://unstats.un.org/unsd/snaama/resultsGDP.asp?Series=4&CCode=156,250,276,392,643,826,840&Year=1990,2007&SLevel=0&Selection=basic. Lesedato 31.05.2009.

U.S. Census Bureau (2009) «Trade in Goods (Imports, Exports and Trade Balance) with China». Tilgjengelig på http://www.census.gov/foreign-trade/balance/c5700.html. Lesedato 31.05.2009.

Varian, Hal R. (2006) Intermediate Microeconomics: A Modern Approach, 7th ed. New York: W.W. Norton.

Walt, Stephen M. (1987) The Origins of Alliances. Ithaca: Cornell University Press.

Walt, Stephen (2002) «Keeping the World Off Balance: Self-Restraint and U.S. Foreign Policy» i John G. Ikenberry (red.) America Unrivalled: The Future of the Balance of Power. Ithaca: Cornell University Press (121–153).

Walt, Stephen M. (2005) Taming American Power: The Global Response to U.S. Primacy. New York: W.W. Norton.

Waltz, Kenneth N. (1979) Theory of International Politics. Reading MA: Addison-Wesley.

Waltz, Kenneth N. (1993) «The Emerging Structure of International Politics», International Security, 18(2): 44–76.

Waltz, Kenneth N. (2000) «Structural Realism After the Cold War», International Security, 25(1): 5–41.

Wendt, Alexander (1987) «The Agent-Structure Problem in International Relations Theory», International Organization, 41(3): 335–370.

Wohlforth, William C. (1999) «Stability of a Unipolar World», International Security, 24(1): 5–41.

Wohlforth, William C. (2002) «U.S. Strategy in a Unipolar World» i John G. Ikenberry (red.) America Unrivalled: The Future of the Balance of Power.Ithaca: Cornell University Press (98–118).

Wohlforth, William C. et al. (2007) «Testing Balance-of-Power Theory in World History», European Journal of International Relations, 13(2), 155–185.

Appendiks I

For at balansering skal være fordelaktig med relative gevinster, må differansen i nytten fra å gå fra ansvarsfraskrivelse til balansering være større enn nytteforandringen til den unipolare staten. I tillegg må nytteforandringene vektes i forhold til makten til den unipolare staten og stormakten. Dette kan vises ved hjelp av følgende uttrykk:

figur

Ligningen kan eventuelt ordnes om til følgende uttrykk:

figur

Med andre ord må nytteforandringen til stormakten delt på nytteforandringen til den unipolare staten være større eller lik makten til stormakten delt på makten til den unipolare staten.

Appendiks II

Situasjonen med den unipolare staten og potensielle konkurrenter kan beskrives i følgende sekvensielle spill:

Deltakerne er den unipolare stat og en stormakt. For stormakten står valget mellom balansering og ansvarsfraskrivelse, men den unipolare staten kan velge å straffe eller å ikke straffe hvis stormakten velger å balansere. Dette kan illustreres i følgende spilltre.

Stormakten har følgende preferanser:

Balanser–ikke straff \> ikke–balanser \> balanser–straff

Den unipolare staten har følgende preferanser:

Ikke–balanser \> balanser–ikke straff \> balanser–straff

Hvis ingen av statene forplikter seg, blir likevektsløsningen balanser–ikke straff. Stormakten vet at den unipolare staten ikke har noe insentiv til å straffe så sant valget om å balansere allerede er gjort. Imidlertid vil det være fordelaktig for den unipolare staten å forplikte seg før spillet til å straffe uansett hvis stormakten balanserer. Dermed vil stormakten ikke ha noen fordel av å velge å balansere, og den nye likevektsløsningen vil bli «ikke balanser».15 Det er dermed lønnsomt for den unipolare staten å straffe alle stater som prøver å balansere, til tross for at det ikke er det i hvert enkelt tilfelle.

1. Noen beskriver Storbritannia på 1800-tallet som en hegemon, men dette synet følges ikke i denne artikkelen. Grunnen er at Storbritannia manglet en hær som kunne konkurrere med stormaktene på kontinentet (se Mearsheimer 2001: 40). Modellen vil imidlertid bli testet på historiske eksempler senere i artikkelen.
2. Mearsheimer definerer et ubalansert multipolart system som et system der det er flere stormakter, men der en av stormaktene er så pass mye mektigere enn de andre at den er en potensiell hegemon. Eksempler på dette kan være Frankrike under Napoleon og Tyskland under Wilhelm II og Hitler. Grunnen til at et slikt system er relevant, er at det grenser opp mot et unipolart system (se Mearsheimer 2001: 274–281).
3. Det er f.eks. en rekke historiske eksempler på at stormakter har forsøkt å straffe stater som har gått ut av alliansen med dem. Dette inkluderer Sovjetunionen og Jugoslavia i 1948, Ungarn i 1956, Kina i 1959 og Tsjekkoslovakia i 1968, samt USA og Frankrike under de Gaulle. USA har også vært sterkt kritisk til land i Latin-Amerika som har blitt mer fiendtlig innstilt til USA, fra Castro på Cuba til Venezuela under Chavez. Se også dette illustrert i et sekvensielt spill i Appendiks II.
4. Det engelske uttrykket buck-passing er vanskelig oversettbart til norsk. Ansvarsfraskrivelse er den beste oversettelsen, men den impliserer at stater har et faktisk ansvar mer enn bare et sterkt ønske om å balansere.
5. Hvis man går mer spesifikt til verks, er det en rekke mer konkrete og spesifikke strategier som er mulige (se Walt 2005).
6. For en mikroøkonomisk beskrivelse av nytte, se Strøm og Vislie (2008: 123–124).
7. Mikroøkonomien har noen interessante måter å måle nytte på, men disse er ikke relevante fordi det er så få aktører det er snakk om.
8. USA var for eksempel under Gulfkrigen i stand til å sette inn 40 % av sine tanks og 75 % av sine taktiske bombefly inn mot Irak (se Klein 1994: 135).
9. Ordet marginal er her og andre steder i artikkelen brukt som i mikroøkonomi, som hvor mye en funksjon øker ved en liten økning i en enkeltfaktor. Så lenge det er snakk om kontinuerlige funksjoner, kan dette beregnes ved hjelp av derivasjon.
10. Matematisk er det imidlertid svært enkelt, og det gjøres i Appendiks I.
11. Det var noen franskmenn som foreslo en allianse med Tyskland, men disse ble ignorert (se Joll & Martell 2007: 65–66).
12. For en modell for en prisleder i et oligopolitistisk marked, se for eksempel Varian (2006: 487–489).
13. For en mikroøkonomisk beskrivelse av komparativ statikk, se Strøm og Vislie (2008: 56).
14. Spesielt Japan, Russland, Den europeiske union (eventuelt Tyskland), men ikke Kina. Imidlertid var Kina i 1990 den klart svakeste av USAs potensielle konkurrenter (se Kennedy 1987: 458–514).
15. Se Schelling om forpliktelse (1960: 22–88).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon