Tor Espen Simonsen, Anders Granås Kjøstvedt, Katrine Randin (red.)

Oslo: Unipub 2009

Anmeldt av EINAR BERNTZEN, Universitetet i Bergen

Selv om styrken og gjennomslagskraften har variert over tid og fra land til land, har høyrepopulistiske partier i stigende grad gjort seg politisk gjeldende i Vest-Europa i løpet av de siste tiårene. I land som Østerrike og Italia har høyrepopulistiske partier endog innehatt regjeringsmakt. Antologien Høyrepopulisme i Vest-Europa søker på en utfyllende måte å belyse ulike sider ved og innfallsvinkler til temaet høyrepopulisme. Utgangspunktet for antologien er en rekke master- og hovedoppgaver i historie under veiledning av Einhart Lorenz ved Universitetet i Oslo, og et ønske om å spre den kunnskapen som hadde samlet seg i studentgruppen til et større publikum. Spørsmål som står sentralt i boken er: Hva er høyrepopulisme? Hva forklarer det samtidige gjennomslaget i mange land? Hvilke følger har partienes tilstedeværelse fått?

Antologien består av ti unummererte enkeltkapitler pluss et innledningskapittel som tjener som en slags rettesnor for lesningen av de ulike bidragene. Boken gir en ganske bred dekning av høyrepopulismens utvikling i Skandinavia: de tre første kapitlene tar for seg situasjonen i Norge, Danmark og Sverige. Deretter følger to kapitler om Italia, der det første analyserer Silvio Berlusconis høyrepopulistiske suksess, mens det andre tar for seg det norditalienske Lega Nord med spesiell vekt på dette partiets syn på kjønn og kjønnsroller. Videre følger et kapittel om høyrepopulismens gjennombrudd gjennom fenomenet Pim Fortuyn i Nederland. I to kapitler presenteres så den historiske bakgrunnen for høyrepopulismen i henholdsvis Østerrike og Frankrike. Antologien avsluttes med to kapitler av mer sammenlignende karakter: en komparativ analyse av det belgiske Vlaams Blok/Vlaams Belang og Front National i Frankrike, og en sammenligning av det østerrikske «Frihetspartiet» (FPÖ) og det tyske partiet Die Republikaner sine syn på Europa og europeisk integrasjon.

Det politiske fenomenet høyrepopulisme spenner over en lang rekke partier i ulike land hvor innbyrdes forskjeller kan være betydelige. I et forsøk på å fange inn dette ytterst komplekse internasjonale fenomenet i en forenklet fortolkningsramme, skisserer forfatterne av bokens innledningskapittel, som utgjør det perspektivmessige grunnlaget for boken, en tolkning av de viktigste elementene ved høyrepopulismens karakter og grunnlag. Forfatterne legger tre premisser til grunn for sin forståelse av høyrepopulismen. De høyrepopulistiske partiene posisjonerer seg ut fra forestillingen om en grunnleggende konflikt mellom «folket» og «eliten». Det andre premisset er at høyrepopulismen utgjør en motkulturell tradisjon, et samlingssted for frykten for og motstanden mot moderniseringsprosesser i samfunnet. Det tredje premisset bygger på at høyrepopulismen er et resultat av grunnleggende samfunnsendringer i Vesten fra omkring 1970-tallet. Den økonomiske globaliseringen og det postindustrielle samfunnet og den tilhørende svekkelsen av sosial klasse som politisk identitetsmarkør har vært en forutsetning for høyrepopulismens mobilisering de siste tre tiårene. Innad i den høyrepopulistiske partifamilien har de ideologiske hovedtendensene manifestert seg gjennom to delvis separate protestbølger. Den første protestbølgen var hovedsakelig en skatteprotest som rettet seg mot de paternalistiske trekkene ved velferdsstaten. Den andre protestbølgen rettet seg ikke eksplisitt mot staten, men mot det multikulturelle samfunnet. Høyrepopulismen angrep nå innvandringen, især den islamske delen av arbeidsinnvandringen. Den neoliberalistiske kritikken av staten erstattes av en etno-nasjonalistisk populisme. Ideologisk er det en konvergerende tendens mot denne etno-nasjonalistiske posisjonen fra slutten av 1980-tallet. Komparative studier viser da også at innvandringsskepsis er det viktigste fellestrekket ved de høyrepopulistiske partienes velgermobilisering.

I bokens første kapittel: «Høyrepopulisme på norsk. Historien om Anders Langes Parti og Fremskrittspartiet» trekker Anders Ravik Jupskås veksler på den statsvitenskapelige faglitteraturen i sin grundige og systematiske analyse av høyrepopulismen i Norge. Etter en fyldig presentasjon av ALP, foretar Jupskås en grundig analyse av sentrale trekk ved FrPs ideologiske profil og velgergrunnlag og avslutter med en drøfting av ulike årsaker til FrPs vekst.

I det påfølgende kapitlet, «Høyrepopulismen og den danske ‘folkeligheden’. Om Dansk Folkepartis tilbakeskuende radikalisme», argumenterer Tor Espen Simonsen for at overgangen fra Fremskridtspartiet, stiftet av Mogens Glistrup i 1972, til Dansk Folkeparti, stiftet av fire utbrytere fra Fremskridtspartiets folketingsgruppe i 1995, representerer et skifte fra en neoliberalistisk kritikk av staten til et kommunitært forsvar for det nativistiske fellesskapet, danskheten. Utviklingen har en viss parallell til den politiske forandringen som Fremskrittspartiet i Norge gjennomgikk etter at liberalistene forlot partiet i 1994.

Med unntak av Ny Demokrati (1991–94) har høyrepopulistiske partier aldri fått noe nasjonalt gjennombrudd i Sverige, men de siste årene har Sverigedemokraterna inntatt en ledende rolle innenfor den høyrepopulistiske partikategorien i landet. I bokens tredje kapittel, «Sverigedemokraternas lange vei mot Riksdagen», beskriver Bård Hermansen hvordan Sverigedemokraterna har utviklet seg som parti fra stiftelsen i 1988 og fram til i dag.

I kapitlet «Silvio Berlusconi, en folkets mann?» tar Katrine Randin for seg Silvio Berlusconi som uttrykk for høyrepopulisme i Italia. Berlusconi har flere av de trekkene som vanligvis kjennetegner høyrepopulister, men han har samtidig så mange særinteresser i politikken at han vanskelig kan kalles en typisk høyrepopulist.

Videre, i kapitlet «Potent populisme. Lega Nords forhold til kvinnen» analyserer Ida Lovise Torske det høyrepopulistiske partiet Lega Nords forhold til kvinner. Lega Nord legger sterk vekt på kvinnens rolle som mor og base for familien, samtidig som partiet er for likestilling og for aktive kvinner i arbeidsliv og politikk. Lega Nord angriper det partiet anser som kvinnesynet innenfor islam, og instrumentaliserer således sitt syn på offerrollen til muslimske kvinner i sitt fiendebilde av islam.

Ved framveksten av en rekke høyrepopulistiske partier i Vest-Europa i løpet av de siste tiårene, har karismatiske ledere ofte spilt en framtredende rolle. I det sjette bidraget i antologien, «Nederlandsk høyrepopulisme og den karismatiske lederens rolle», analyserer Anja Heie høyrepopulismens gjennombrudd i Nederland gjennom suksessen til Lijst Pim Fortuyn (LPF) ved parlamentsvalget våren 2002, som fant sted kun ni dager etter drapet på Pim Fortuyn. Med en oppslutning på 17 prosent ble LPF med i regjeringen. Men LPFs suksess viste seg å bli svært kortvarig, og koalisjonsregjeringen som ble dannet mellom LPF, CDA og VVD ble oppløst etter bare 87 dager. Høyrepopulismen i Nederland representeres nå bl.a. av Geert Wilders Frihetsparti (PVV), som oppnådde 5,9 prosent og ni mandater ved parlamentsvalget høsten 2006. Framveksten av de høyrepopulistiske partiene har ikke bare bidratt til en endring av den politiske dagsordenen, men også til at den nederlandske politikken har blitt mindre stabil og forutsigbar enn hva som tradisjonelt har kjennetegnet landets politikk.

I kapitlet «Fra Boulanger til Poujade og Len Pen» trekker Einhart Lorenz de lange linjene for de høyrepopulistiske bevegelsene i Frankrike, og i «Populisme i Østerrike. Historie og fiendebilder» trekker han de historiske linjene fra Georg von Schönerers tysknasjonale parti i 1880-årene og Karl Luegers kristensosiale parti i Wien i 1890-årene fram til den østerrikske nasjonalliberalismen, som senere ble representert av Jörg Haiders «Frihetsparti» (FPÖ) og «Forbundet Østerrikes Framtid» (BZÖ).

De to siste kapitlene i boken er, som nevnt innledningsvis, komparative. I «Les Français d’abord! Og Eigen volk eerst! Det franske Front National og det belgiske Vlaams Blok: gammel vin på nye flasker?» sammenligner Anders Granås Kjøstvedt de ideologiske hovedtendensene i disse to partiene med hovedfokus på Vlaams Blok.

De fleste høyrepopulistiske partier er klart euroskeptiske. Siden det er typisk at de ser på konflikten mellom folk og elite som den viktigste i samfunnet, passer det elitestyrte EU derfor godt som fiendebilde. I bokens siste kapittel: «Euroskepsis hos de tyske ‘Republikanerne’ (REP) og det østerrikske ‘Frihetspartiet’ (FPÖ)», undersøker Are Vogt Moum ideologien som disse to partiene begrunner sin euroskepsis med.

Som denne korte presentasjonen av bidragene viser, har boken ingen overordnet logisk struktur med tanke på kapitlenes rekkefølge. Bidragene er frittstående og trenger derfor ikke leses i noen bestemt rekkefølge.

Boken er absolutt leseverdig og tjener sin hensikt som formidler av kunnskap om og innsikt i temaet høyrepopulisme. Boken henvender seg til et bredere publikum og vil være av interesse for journalister, studenter og andre som søker en innføring i temaet. For dem som ønsker å fordype seg i ulike sider ved temaet, inneholder også boken en fyldig litteraturliste. Selv om kapitlenes empiriske analyser er geografisk begrenset til vesteuropeiske land, inneholder boken også et meget nyttig og informativt vedlegg som gir en systematisk oversikt over høyrepopulistiske og høyreradikale partier og deres oppslutning ved nasjonale valg og ved valg til Europaparlamentet i alle europeiske land etter 1945.