Abstract

A Research Institute with Good Connections: NUPI and Norwegian Politics

How has the relationship between the Norwegian Institute of International Aff airs (NUPI) and the political sphere developed over the past fi fty years? In this article, I present an interview based study of the Institute’s role in relation to politicians and the bureaucracy. NUPI has been important in the provision of information, perspectives, premises and criticism, acting as an arena and involving itself directly in politics. It has been infl uenced by changes in the political landscape and in society at large, particularly after the end of the Cold War. My main conclusion is that the Institute’s infl uence on politics in large part has been indirect. It has contributed to shaping Norwegian foreign policy discourse, and has thus infl uenced the conditions of possibility for policy and politics.

Key words: Norwegian Institute of International Aff airs | foreign policy | influence | roles

Sammendrag

Hvordan har forholdet mellom Norsk utenrikspolitisk institutt og den politiske sfæren utviklet seg gjennom instituttets første femti år? Denne artikkelen presenterer en intervjubasert undersøkelse av instituttets roller i forhold til politikere og statsadministrasjon. Den ser på hvordan NUPI har fungert som informasjonskilde, premiss- og perspektivleverandør, kritiker av rådende politikk, arena og direkte politisk aktør. Det legges også vekt på at instituttets forhold til den politiske sfæren er blitt påvirket av politiske og samfunnsmessige endringer. Hovedkonklusjonen er at NUPI først og fremst har påvirket politikken indirekte – det har bidratt til å forme norsk utenrikspolitisk diskurs, og dermed påvirket mulighetsbetingelsene for politikken.

Nøkkelord: Norsk utenrikspolitisk institutt | utenrikspolitikk | innfl ytelse | roller

Jubileer er gode anledninger for refleksjon, tilbakeblikk og oppsummering. I slike sammenhenger er det også naturlig å spørre om hvilken betydning jubilantens virke har hatt. Denne artikkelen er ment som en systematisk refleksjon over dette temaet i anledning Norsk utenrikspolitisk institutts 50-årsdag. Hva slags betydning har instituttet hatt for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk? Hvordan har NUPI påvirket denne politikken? Og hvordan har relasjonene til den politiske sfæren utviklet seg? Disse problemstillingene innebærer at fokus ligger på instituttets grenseflater mot det politiske liv – artikkelen er ikke ment som en historisk gjennomgang og analyse av forskningen og virksomheten som sådan.1 For å kunne spore endringer over tid i forholdet til politikken, er det imidlertid også nødvendig å se på instituttets utvikling og hvordan samfunnsendringer har fått betydning for forskning og formidling.

I norsk sammenheng er det få studier som fokuserer på forsknings- og kunnskapsinstitusjoners betydning innenfor utenrikspolitikken. Det er betegnende at et av standardverkene på feltet, antologien Norsk utenrikspolitikk, diskuterer både utenrikspolitikken som forskningsfelt og utenrikspolitiske beslutningsprosesser uten å nevne forskningens mulige påvirkning og betydning med ett ord (Knutsen, Sørbø & Gjerdåker 1997; se også Riste 2001). I det norske forskningsmiljøet har det med andre ord vært liten tradisjon for akademisk refleksjon rundt relasjonene til den politiske sfæren. Dette er imidlertid i ferd med å endres. Internasjonalt har interessen for forholdet mellom forskning, kunnskap og politikk økt sterkt de siste tjue årene, kanskje som et resultat av økende selvrefleksivitet innen fagfeltet International Relations (IR). Det finnes i dag en relativt omfat-

tende litteratur som fokuserer på hvordan kunnskapsmiljøer og forskning kan påvirke staters politikk.2 Den økende interessen kan også spores på internasjonale fagkonferanser. Den største av dem innen IR, International Studies Associations (ISA) årlige konferanse, fokuserte på forholdet mellom forskning og politikk i 2007 (se Tickner & Tsygankov 2008) og har det som hovedtema i 2010.

Vi ser også en gryende norsk interesse for tilsvarende problemstillinger. Rolf Tamnes (1997: 453f) viser at samfunnsforskningen har hatt en viss innflytelse på norsk utenrikspolitikk fra og med 1960-tallet. Ellen Rømming (2003) har studert forskningsinstituttet Fafos rolle i norsk midtøstenpolitikk, og Terje Tvedt (2003) ser forskningsinstitusjonene som en viktig og integrert del av det norske «sør-politiske systemet». I den mest oppdaterte oversikten over norske utenrikspolitiske beslutningsprosesser tilgodeses forholdet mellom forskning og politikk med et eget kapittel (Fonn & Sending 2006).3

I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt nettopp i Fonn & Sendings (2006) vektlegging av forskningsinstitusjonenes roller overfor den politiske sfæren. Jeg ser på hvordan NUPI har fungert som informasjonskilde, premiss- og perspektivleverandør, kritiker av rådende politikk, arena og direkte aktør.4 Den sistnevnte rollen innebærer mulighet for direkte påvirkning av politikk gjennom deltagelse i konkrete beslutningsprosesser. De andre rollene gir en mer indirekte form for innflytelse. Med diskursanalytisk terminologi kan vi si at NUPI – gjennom å være med på å forme narrativer, verdensbilder, selvbilder, kunnskap og mening – bidrar til å definere hvilke praksiser som er mulige og legitime. Dermed kan instituttet være med på å påvirke mulighetsbetingelsene for politikken (Milliken 1999: 236; Neumann 1999: 83; Neumann 2002: 632–641). Analysen tar ellers ikke utgangspunkt i bestemte teorier om beslutnings-

prosesser5 eller forholdet mellom kunnskap og politikk. Jeg legger imidlertid vekt på at forholdet mellom NUPI og politikken har vært preget av gjensidig påvirkning. I tråd med historisk-sosiologiske rammeverk for analyse av kunnskap (se for eksempel Elzinga 1997; Sending 2004), ser jeg derfor også på hvordan NUPI har blitt påvirket av den politiske sfæren og av historiske prosesser.

Studien er basert på kvalitative, løst strukturerte intervjuer med NUPI-medarbeidere, stortingspolitikere og representanter for embetsverket i Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og Norad.6 NUPI-medarbeiderne er valgt ut med tanke på å dekke de ulike forskningsavdelingene, og jeg har lagt spesiell vekt på å intervjue medarbeidere med lang erfaring. De intervjuede politikerne har erfaring fra utenrikskomiteen og/eller forsvarskomiteen på Stortinget. De departementsansatte er valgt ut for å dekke de ulike avdelingene NUPI har forholdt seg til. Her har jeg basert meg på innspill fra NUPI-medarbeiderne og fra andre byråkrater.7

Analysen tar utgangspunkt i de nevnte rollene og er delt i to. Den første delen omhandler perioden fra instituttets opprettelse og frem til den kalde krigens slutt rundt 1990, og den andre delen tar for seg de siste to tiårene. Hovedvekten er lagt på den andre delen av den enkle grunn at materialet her er langt mer omfattende og rikt. Den kalde krigens slutt er valgt som delelinje fordi den førte med seg store endringer i det internasjonale landskapet og dermed også i rammebetingelsene for norsk utenrikspolitikk. Prosessene forbundet med globalisering skjøt fart, og den utenrikspolitiske agenda ble langt bredere og mindre fastlåst (se for eksempel Lange, Pharo & Østerud 2009; Smith 1997). Jeg diskuterer en del av disse utviklingstrekkene og deres betydning for NUPI, og analyserer instituttets roller i forhold til den politiske sfæren med særlig henblikk på hva som har endret seg etter 1989. Det vektlegges at kontakten med departementene har økt, at oppdragsforskning og anvendt forskning har blitt viktigere og at instituttet i større grad enn før opptrer som politikkutvikler og operatør.

1959–1989

Da NUPI ble opprettet, var Arbeiderpartiet fremdeles helt dominerende i norsk politikk. Sentrale skikkelser i partiet, blant andre Finn Moe og Thorvald Stoltenberg, var direkte involvert i prosessen som førte til instituttets tilblivelse. Arbeiderpartiet var imidlertid ikke alene om å ønske et utenrikspolitisk institutt. Universitetsmiljøet, med idéhistoriestudenten Knut Midgaard i spissen, tok også initiativ. Behovet for mer kunnskap og nøktern informasjon om internasjonale forhold i Norge ser ut til å ha vært en sentral beveggrunn for alle de involverte, og opprettelsen av NUPI var tydelig inspirert av britiske Royal Institute of International Affairs (Chatham House)8 og svenske Utrikespolitiska Institutet (Fonn & Elvebakk 2003:17–27; Knutsen 1997: 42f). Flere av informantene antyder imidlertid at man fra Arbeiderpartiets side også så på instituttet som en del av en strategi for å skape større ro rundt norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og legitimere den overfor den norske offentligheten. Valget av den første direktøren kan også ses som en refleksjon av rådende politiske maktforhold. John Sanness kom fra stillingen som utenriksredaktør i Arbeiderbladet, hadde et nært forhold til Arbeiderpartiet og var trygt plassert i hovedstrømmen når det gjaldt utenrikspolitisk tenkning9 (Fonn & Elvebakk, 2003: 27–35). Også styreformannen Finn Moe ble rekruttert fra partiets rekker.

Det nye instituttet ble likevel ingen ren arbeiderpartibastion. Helt fra starten var ulike politiske grunnsyn representert hos personalet. Den første fagmedarbeideren som ble ansatt, Harald Hallaråker, var for eksempel sterkt venstreorientert, og etter hvert kom det til medarbeidere med bånd til Venstre, Høyre og Sosialistisk Folkeparti. De intervjuede NUPI-medarbeiderne legger vekt på at takhøyden for ulike meninger var stor, og instituttet var preget av pluralisme. Det er imidlertid ingen tvil om at graden av kontakt med det politiske miljøet var høy. «Alle kjente alle», og det var ansett som legitimt for NUPI-medarbeidere å ha både direkte linjer til politikken og politiske ambisjoner. NUPI-medarbeidere ble brukt som rådgivere i partisammenheng, og ble dermed informasjons- og perspektivleverandører for flere partiers utenrikspolitiske orientering. Anders C. Sjaastad, Arne Olav Brundtland og John Kristen Skogan ble for eksempel brukt som rådgivere av Høyres stortingsgruppe, særlig på sikkerhetspolitiske spørsmål. Direktør Sanness var i en periode medlem i Arbeiderpartiets sentralstyre, og det satt NUPI-medarbeidere i partiets internasjonale utvalg. Det

hendte også at politikere tok direkte kontakt med NUPI-forskere. Daniel Heradstveit forteller for eksempel at rundt midten av 1970-tallet tok både utenriksminister Knut Frydenlund og statssekretær Thorvald Stoltenberg initiativ til uformelle møter for å få informasjon og nye perspektiver på konflikten i Midtøsten. Heradstveit var blant de få nordmenn som hadde forsket på konflikten, og presenterte synspunkter som avvek fra den sterkt israelsvennlige norske opinionen.

Kontakten med Stortinget generelt var også relativt omfattende. De uformelle nettverkene var tette, og det var jevnlig kontakt mellom stortingsrepresentanter og NUPI-medarbeidere. Sammenlignet med i dag hadde politikerne langt færre medarbeidere og rådgivere som kunne hente inn kunnskap, og NUPI ble dermed en viktig kunnskapskilde for flere utenrikspolitikere. Publikasjoner fra NUPI hadde vid distribusjon blant stortingsrepresentantene, og det var ikke uvanlig at politikere ringte til NUPI for å få informasjon om en sak. NUPI-forsker John Kristen Skogan sier det slik: «Selv om NUPI var underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet, så hadde man en følelse av at dette var Stortingets – et institutt som Stortinget skulle ha nytte av.»

I instituttets selvforståelse var det også viktig at NUPI skulle være en alternativ og uavhengig informasjonskilde i forhold til Utenriksdepartementet.10 Utenriksdepartementet hadde riktignok vært involvert i opprettelsen og var representert i styret, men flere NUPI-medarbeidere legger vekt på at kontakten ut over dette var relativt beskjeden. Dette kan ha sammenheng med at departementet mente å ha den nødvendige kompetansen innomhus, og at diplomatiet hegnet om sitt tradisjonelle monopol over utenrikspolitikken. Den internasjonale situasjonen var også relativt stabil, dominert av øst–vest-problematikken. Norges utenrikspolitiske orientering lå fast, og behovet for nyskapende innspill ble sannsynligvis oppfattet som begrenset blant embetsmennene i departementet (jamfør Fonn & Sending 2006: 168; Leira & Neumann 2005a: 492f).

På 70-tallet endret dette seg imidlertid noe. Utenriksdepartementets hegemoni i utenrikssaker ble utfordret av fagdepartementer som stadig utvidet sin internasjonale virksomhet (Græger & Neumann 2006: 73f), og det utenrikspolitiske feltet fremstod som mer omfattende og uoversiktlig enn tidligere. Rolf Tamnes (1997: 453f, 460–466) viser at det førte til noe større åpenhet for innspill fra instituttsektoren. I tråd med denne utviklingen gjennomførte NUPI ved Tertit Aasland sitt første UD-finansierte anvendte forskningsprosjekt på midten av 1970-tallet. Prosjektet omhandlet Mosambik, og ble igangsatt da Utenriksdepartementet trengte infor-

masjon i forbindelse med utviklingssamarbeid med landet. Etter dette ble kontakten mellom NUPI og departementet gradvis utbygd.

De tette båndene til den politiske sfæren ble generelt ikke oppfattet som noe problem. Direktør Sanness la imidlertid vekt på at NUPI ikke skulle fremstå som partisk i offentligheten. Han etablerte en tydelig norm om at alle offentlige uttalelser skulle være nøkterne og balanserte,11 og at NUPI som institutt ikke skulle ha politiske meninger eller preferanser. Denne normen ble imidlertid brutt ved flere anledninger. I forbindelse med EF-striden i 1972 ble NUPI direkte politisert. Instituttets ekspert på europeisk integrasjon, Martin Sæter, forholdt seg tilsynelatende nøytral, men flere av de andre medarbeiderne «kastet seg hemningsløst inn i debatten», som John Kristen Skogan uttrykker det.12 Forskningssjef Johan Jørgen Holst og direktør Sanness var faktisk redaktører for boka Hvorfor ja til EF, utgitt av Ja til EF-aksjonen. NUPI var med andre ord preget av den opphetede stemningen og fungerte ikke som en nøktern motvekt mot motsetninger og splid.

NUPIs medarbeidere var heller ikke alltid upartiske i sine analyser av internasjonale begivenheter. Oddbjørn Melles (2007) sammenlikning av Sanness’ kommentarer rundt USAs krigføring i Vietnam og Sovjetunionens invasjon av Afghanistan er talende. Vietnamkrigen ble ikke omtalt i tidsskriftet Internasjonal Politikk før i 1976, altså etter at krigen var slutt. Det er i seg selv oppsiktsvekkende. Sanness’ ene artikkel om krigen er apologetisk overfor USA, omtaler USAs rolle som et «engasjement» og fremstiller de vietnamesiske motstanderne negativt. Til sammenlikning omtalte Sanness Sovjetunionens krigføring i Afghanistan i en rekke tekster, og karakteriserte den som en aggressiv erobringskrig preget av terror og imperialisme. Den kalde krigens ideologiske klima preget med andre ord analyser og synspunkter på enkelte områder (se også Fonn 2007: 275f).

Instituttet ble likevel hovedsakelig oppfattet som en kilde til nøktern informasjon og kunnskap om verden utenfor Norge. I tråd med formålsparagrafen vedtatt av NUPIs styre, som vektla bidrag til «økt innsikt i mellomfolkelige spørsmål» og «opplysning om internasjonale forhold» (NUPIs statutter referert i Fonn & Elvebakk 2003: 39) som sentrale arbeidsoppgaver, ble informasjons- og formidlingsvirksomheten en hovedbeskjeftigelse for instituttet. Direktør Sanness var av den oppfatning at forskning som ikke ble formidlet til allmennheten ikke var interessant, og dette preget virksomheten særlig de første ti årene. Når NUPI raskt klarte å etablere seg som et profilert og anerkjent institutt, var det nettopp på grunn av høy aktivitet på informasjonsområdet.

Allerede fra starten ble det satt i gang kronikktjeneste og nyhetstjenester rettet mot norske medier og beslutningstakere. Hvor Hender Det?, en kartbasert informasjonstjeneste primært rettet mot skoleverket, ble etter hvert svært populær og fikk vid distribusjon – den ble blant annet lest av mange stortingsrepresentanter. Tidsskriftene Tidens Ekko og Internasjonal Politikk 13 sørget for grundigere og mer forskningsbasert formidling. NUPI nådde samtidig ut direkte gjennom massemediene – direktør Sanness hadde for eksempel en rekke utenrikskronikker i NRK Radio. Den omfattende seminar- og foredragsvirksomheten var også en viktig informasjonskanal. Erik Nords innsats står i en særstilling her. Gjennom et utall foredrag og sitt svært omfattende kontaktnett hos norske organisasjoner, bidro han sterkt til å forme nordmenns oppfatninger om nord–sør-forhold (se også Fonn & Elvebakk 2003: 42–51, 76ff; Fonn 2007).

Instituttet var med andre ord klart synlig i norsk offentlighet allerede fra starten, og etter interessen og responsen å dømme fylte det et udekket behov. På 60-tallet var det få andre aktører som informerte om utenrikspolitikk og internasjonale forhold i det offentlige rom. Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet var stort sett tause, og det gjaldt også politisk ledelse. NUPI, som det eneste instituttet som skulle dekke utenriksområdet som sådan,14 fikk stor oppmerksomhet og dermed en helt sentral rolle i å informere om og fortolke verden for norsk offentlighet.15

NUPI spilte fra oppstarten også rollen som arena. Konferanser, seminarer og studiegrupper ble en viktig del av virksomheten, og de fungerte ikke bare som kanaler for informasjonsformidling. Gjennom disse arrangementene brakte NUPI sammen forskere, studenter, byråkrater, praktikere og journalister til meningsutveksling og dialog.16 Slik ble det bygd opp nettverk og fora der viktige spørsmål innen ulike fag- og politikkfelt kunne luftes (Fonn & Elvebakk 2003: 51ff). Forum for utviklingsstudier er et godt eksempel. Olav Stokke17 var initiativtaker og organisator, og seminarserien

ble den ledende arenaen for dialog om utviklingsspørsmål i Norge. Deltagerne kom fra NUPI, universitetet, organisasjonslivet (FN-sambandet), Norad og pressen, og representanter fra andre skandinaviske land ble også invitert. Det ble vektlagt å få frem ulike perspektiver, og det var rom for kritikk av gjeldende norsk politikk på området. Forumet munnet i 1974 ut i et tidsskrift med samme navn,18 og dette ble det ledende norskspråklige fagtidsskriftet på utviklingsområdet. Tidsskriftet ble, ved hjelp av Norad-finansiering, distribuert til 150 utvalgte og sentrale aktører i det norske bistandsmiljøet. Det ble dermed en viktig formidlingskanal. Det er vanskelig å si noe sikkert om innflytelse over norsk politikk, men det er naturlig å anta at forumet og tidsskriftet spilte en ikke ubetydelig rolle som faglig samlingspunkt og perspektivleverandør.

NUPI hadde også en tydelig arenafunksjon som vert for Sikkerhetspolitisk Studiegruppe. Den ble dannet i 1960, og samlet mange av ekspertene på det sikkerhetspolitiske området i Norge. I tillegg til statsvitere og historikere deltok også flere fagmilitære, og studiegruppen produserte flere fagartikler som ble publisert i Internasjonal Politikk. NUPI satset for øvrig utover 60-tallet mer på det sikkerhetspolitiske forskningsfeltet. Arne Olav Brundtland gjorde seg bemerket med sin teori om nordisk balanse (se for eksempel Brundtland 1966), og Johan Jørgen Holst lanserte begrepsparet avskrekking og beroligelse som tilnærming til norsk sikkerhetspolitikk overfor Sovjetunionen (se særlig Holst 1967).19 Både Brundtlands og Holsts begreper ga uttrykk til og formet den norske sikkerhetspolitiske forestillingsverden i flere tiår (se også Fonn & Elvebakk 2003: 62–68, 84; Knutsen 1997: 26f, 37).

I 1967 ble den første militærstipendiaten (Fredrik Bull-Hansen, senere forsvarssjef) tilknyttet instituttet for å bedre kontakten til Forsvaret. Da Johan Jørgen Holst ble ansatt som forskningsdirektør i 1969, ble fokuset på sikkerhetspolitikk ytterligere skjerpet. Holst dreide samtidig forskningen over mot «aktuelle policy-problemer for norsk utenrikspolitikk» (Holst sitert i Fonn & Elvebakk 2003: 87; se også Knutsen 1997: 20), og understreket kravet til aktualitet. Den tidligere vektleggingen av uavhengighet i forhold til Utenriksdepartementet ble tonet ned. Inspirasjonen fra de amerikanske tenketankene Holst i en periode hadde vært tilknyttet20 var åpenbar, og gjennom 70- og 80-tallet hadde NUPI et visst ten-

ketankpreg21 på det sikkerhetspolitiske området. Utgangspunktet for den sikkerhetspolitiske forskningen ble heretter behovet for å hegne om Norges territoriale integritet, og det ble fokusert på sikkerhetspolitisk strategi, atomvåpen, rustningskontroll, nedrustningsforhandlinger, utviklingstrekk i sovjetisk militær aktivitet og militærteknologi (se også Fonn & Elvebakk 2003: 82–90). Forskerne kom nå med konkrete policy-innspill i forhold til problemstillinger som ble oppfattet som aktuelle av politikere og byråkrater. NUPI tok imidlertid også en mer proaktiv rolle – forskerne fungerte ved flere anledninger som agendasettere. Artikkelen om sovjetisk flåteaktivitet i Norskehavet og implikasjonene for Norge (Holst 1970), som Holst skrev med bidrag fra Sjaastad og Skogan, kan tjene som eksempel. Den offentliggjorde nye opplysninger og analyser og fikk stor oppmerksomhet blant de som syslet med sikkerhetspolitiske spørsmål (Sjaastad 2009). I utgangspunktet er det klare spenninger mellom å involvere seg i løpende prosesser og å sette agenda. Når instituttet maktet begge deler, hadde det sannsynligvis sammenheng med god politisk teft hos forskerne og et nært forhold til politikken.

Kontakten med både byråkrater, fagmilitære og journalister var generelt tett. NUPI nøt tillit og respekt, fikk til dels stort gjennomslag i den sikkerhetspolitiske debatten, og ble en sentral og nyttig premissleverandør for det sikkerhetspolitiske etablissementet. Aktører i Forsvarsdepartementet oppfattet kombinasjonen av teori, konseptuell tenkning og praktisk politikk som viktig og svært relevant. NUPI-medarbeidere fremmet også kritikk, men de sikkerhetspolitiske perspektivene støttet likevel i stor grad opp om offisiell norsk politikk og rådende geopolitisk tenkning.22 Den kalde krigen dominerte det sikkerhetspolitiske verdensbildet (se for eksempel Melle 2007), og opprettholdelsen av norsk sikkerhet var et imperativ som overkjørte de fleste andre hensyn. I denne konteksten var muligheten for kritikk begrenset dersom en ønsket å bli lyttet til.23

Tenketankpreget på det sikkerhetspolitiske feltet ble forsterket ved den omfattende rekrutteringen av NUPI-forskere til utøvende forsvars- og sikkerhetspolitiske stillinger. Anders C. Sjaastad var forsvarsminister for Høyre fra 1981 til 1986 og stortingsrepresentant mellom 1986 og 1997, og John Kristen Skogan var statssekretær for Høyre i Forsvarsdepartementet i

1989–1990. Johan Jørgen Holst er likevel det klareste eksemplet på persontrafikken – han vandret frem og tilbake mellom direktørstillingen på NUPI og statssekretær- og statsrådsposter i arbeiderpartiregjeringer fra 1976 til sin død i 1994.24

Joseph S. Nye Jr., som selv har erfaring fra amerikansk administrasjon, understreker at forskere som får utøvende politiske stillinger tar med seg kunnskap og perspektiver fra sitt tidligere virke. Han betrakter slik medbrakt kunnskapskapital som «en av de mest effektive overføringsmekanismene for ideer fra akademia til utøvende myndigheter» (Nye 2008: 159, min oversettelse). Vi kan med andre ord anta at persontrafikken indirekte innebar at NUPI styrket sin innflytelse i norsk politikk. Den førte imidlertid også med seg utfordringer for instituttet. Rollene som politiker og forsker var ikke alltid klart atskilte sett utenfra, og inntrykket av at NUPI var et «establishment’s institute», en del av det sikkerhetspolitiske etablissementet der Arbeiderpartiet og Høyre dominerte, ble styrket.25 Instituttet fikk dermed en ganske annen profil på det sikkerhetspolitiske området enn for eksempel fredsforskningsinstituttet Prio, som fra slutten av 60-tallet ble sett på som kritisk og radikalt.26

Nupi talte imidlertid aldri med én stemme. Det var et breddeinstitutt, med større forskningsprogrammer innen blant annet utvikling og europeisk integrasjon. Martin Sæter var instituttets «Mr. Europe». Han var lenge Norges mest profilerte forsker innen europeisk integrasjon, og gjennom sine vitenskapelige publikasjoner og forelesningsvirksomhet hadde han stor innflytelse over den faglige diskursen om EF/EU i Norge. På begynnelsen av 80-tallet kom også Avdeling for internasjonal økonomi til, og det ble gradvis bygd opp en forskningsportefølje på handelspolitikk, korrupsjon, tekniske endringer og internasjonal konkurranseevne. Det sikkerhetspolitiske feltet var med andre ord bare en del av virksom-

heten. Direktør Sanness la videre vekt på at konsensus om et utenrikspolitisk saksområde burde undersøkes og eventuelt utfordres, og det fantes til enhver tid kritiske røster ved instituttet. På det utviklingspolitiske feltet ytret for eksempel Tore Linné Eriksen og Erik Nord seg stadig kritisk om Norges offisielle linje, og Daniel Heradstveit fremmet alternative perspektiver på konflikten i Midtøsten.

NUPIs finansiering bidro også til en betydelig grad av uavhengighet i forhold til den politiske sfæren. Instituttet var i utgangspunktet fullfinansiert gjennom grunnbevilgningen fra Kirke- og undervisningsdepartementet, og var dermed ikke avhengig av å skaffe prosjektmidler fra Utenriks-, Utviklings- eller Forsvarsdepartementet. De intervjuede NUPI-medarbeiderne legger vekt på at det ga mulighet til å definere både tematikk og problemstillinger for forskningen på egen hånd, uten å hele tiden orientere seg etter hva som var relevant for departementene og den øvrige politiske sfæren. Det ble gjennomført noe oppdragsbasert forskning, men bare innenfor områder forskerne i utgangspunktet betraktet som faglig interessante. Den finansielle uavhengigheten av politiske aktører innenfor eget fagfelt innebar samtidig at de ansatte hadde reell frihet til å kritisere offisiell politikk.

Kort oppsummert kan vi si at NUPI i sine første tretti år hadde til dels nær kontakt med og tette bånd til den politiske sfæren. Rollen som informasjonsleverandør var viktig i hele perioden, og det ble satset tungt på dette feltet. Instituttet var dermed med på å forme nordmenns bilde av omverdenen. Rollen som premiss- og perspektivleverandør var kanskje særlig synlig på det sikkerhetspolitiske området. Her hadde NUPI et klart tenketankpreg, med vekt på policy-relevante innspill og aktualitet, og et perspektiv som lå tett opp til offisiell politikk. På andre saksfelt markerte imidlertid NUPI-medarbeidere seg med kritikk av gjeldende norsk politikk. Rollen som arena var også viktig. NUPI hadde evne til å bringe sammen et bredt spekter av ulike aktører til diskusjon og meningsutveksling, og det er vanskelig å tenke seg at dette over tid ikke fikk betydning for norsk politikk. Det bør også nevnes at kontakten og persontrafikken mellom NUPI og politikken var til dels omfattende. Flere NUPI-medarbeidere var direkte aktører i utenriks- og sikkerhetspolitikken gjennom sine verv i utøvende politiske stillinger.

1990–2009

Forholdet mellom NUPI og den politiske sfæren har vært i mer eller mindre kontinuerlig endring fra oppstarten i 1959. Endringstakten var imidlertid spesielt stor i kjølvannet av den kalde krigens slutt, med omfattende endringer både i NUPIs primære studieobjekter (den internasjonale arena

og norsk utenrikspolitikk), innen akademia og i norsk forskningspolitikk. Her diskuterer jeg hvilke konsekvenser utviklingstrekkene har fått for NUPIs forhold til den politiske sfæren før jeg igjen retter blikket mot instituttets roller.

Den kalde krigens slutt innebar svært omfattende endringer på den internasjonale arena og endret oppfatningene av rammebetingelsene for norsk utenrikspolitikk. Med bortfallet av konfrontasjonen mellom øst og vest forsvant en avgjørende og definerende dimensjon i Norges forhold til omverdenen. Sikkerhetspolitikken, som hadde stått helt sentralt i Norges utenrikspolitiske orientering og ligget mer eller mindre fast siden vedtaket om å gå inn i Nato i 1949, måtte tilpasses den nye og langt mer uoversiktlige situasjonen. Den mistet derfor noe av sin dominerende posisjon. Nye problemstillinger knyttet til akselererende endringsprosesser globalt – gjerne sammenfattet i begrepet globalisering – gjorde sitt inntog, og den utenrikspolitiske agendaen ble sterkt utvidet.

Endringene i det utenrikspolitiske landskapet fikk direkte betydning for NUPI. Kompetansen på sikkerhetspolitiske problemstillinger knyttet til Sovjetunionen fremsto med ett som mindre relevant. Flere av informantene har inntrykk av at det tok tid før instituttet klarte å omstille seg til den nye situasjonen. NUPI hadde imidlertid hele tiden flere bein å stå på – langt fra all forskningen var sikkerhetspolitisk orientert. Fra og med 80-tallet ble instituttet preget av en stadig større pluralisme, både når det gjaldt forskningstematikk, tilnærminger og fagområder. Det ble bygd opp kompetanse på nye felter, og flere nye avdelinger og programmer kom til.27 Rekrutteringen av personale ble også bredere. Instituttet hadde lenge vært sterkt mannsdominert, men fra og med 90-tallet kom det til stadig flere kvinner. Flere av dem ble profilerte og anerkjente forskere, og kjønnsbalansen ble dermed gradvis bedre. Økt kvinneandel innebar også større mangfold i tilnærminger og fagområder – blant annet fikk kjønnsperspektiver større innpass. Mange av de kvinnelige forskerne markerte seg imidlertid også innen tradisjonelt sterkt mannsdominerte områder, som sikkerhetspolitisk forskning.

Globaliseringsprosessene grep også direkte inn i den norske kunnskapsproduksjonen rundt utenrikspolitiske forhold.28 Stadig flere aktører gjorde seg gjeldende som kunnskapsleverandører. De etablerte forskningsinstituttene – NUPI, Prio, Christian Michelsens Institutt, Fridtjof Nansens Institutt og Forsvarets Forskningsinstitutt – fikk nå konkurranse fra blant annet Fafo, Institutt for forsvarsstudier, Norsk institutt for by- og region-

forskning, Cicero og ARENA-programmet ved Universitetet i Oslo, som utviklet omfattende forskningsporteføljer på internasjonale spørsmål (se også Knutsen 1997: 43). Oppblomstringen av forskningsinstitutter bidro til større bredde både i rekruttering av forskere, tilnærminger, fagdisipliner og politisk tilknytning,29 og det ble flere om beinet både når det gjaldt forskningsmidler og oppmerksomhet. De store frivillige organisasjonene innenfor miljø, utvikling og humanitær bistand30 utviklet seg samtidig til viktige informasjons- og premissleverandører. Konsulentselskapene gjorde seg gjeldende også på det utenrikspolitiske feltet, og norske utenrikspolitiske aktører (både politikere og departementer) søkte i økende grad kunnskap internasjonalt, særlig hos den blomstrende internasjonale tenketanksektoren.31 Parallelt bidro kommunikasjonsrevolusjonen, og særlig fremveksten av Internett som en helt sentral kommunikasjonskanal, til langt større og lettere tilgang på informasjon. NUPI møtte derfor stadig sterkere konkurranse, og posisjonen som dominerende kunnskapsleverandør på internasjonale forhold ble mindre fremtredende.

Etter den kalde krigens slutt ble også norsk forskningspolitikk gradvis endret. For instituttsektoren ga det seg særlig utslag i endrede finansielle rammebetingelser og større vekt på enkeltoppdrag som finansieringskilde. Disse generelle tendensene gjorde seg også gjeldende for NUPIs del, antagelig i større grad enn for mange andre institutter. Tidligere hadde grunnbevilgningen fra Kirke- og undervisningsdepartementet stått for det alt vesentlige av NUPIs inntekter. Nå ble grunnbevilgningens andel av de totale inntektene gradvis redusert, og prosjektfinansiering fra Norges forskningsråd, Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og andre eksterne oppdragsgivere økte. Dette innebar at finansieringen ble mindre langsiktig, og at avhengigheten av å få prosjektmidler ble større. De intervjuede forskerne legger vekt på at disse utviklingstrekkene fikk flere konsekvenser. Forskernes inntjening ble etter hvert viktig, og utarbeiding av prosjektsøknader ble en sentral beskjeftigelse. Det ble viktigere å holde kontakt med oppdragsgivere og innrette forskningen slik at den ble interessant å finansiere. Forskerne måtte dermed ta mer hensyn til aktualitet og relevans for oppdragsgiver ved utarbeiding av forskningsopplegg og problemstillinger. Oppdragsgiverne fikk større innflytelse over hvilke

tema som ble gjenstand for forskning og hvilke som ikke ble det, og forsøk på detaljstyring av forskningen ble vanligere.32 Forskernes mulighet til å påvirke politikk ble samtidig i stor grad begrenset til områder der oppdragsgiverne mente å ha behov for forskningsbaserte innspill (se også Forr 2009: 212–251; Fonn & Sending 2006:170f; Morgenbladet 2009a). NUPI beholdt imidlertid en betydelig grunnfinansiering, og forskerne hadde derfor fremdeles relativt stor akademisk frihet.

Endringene i økonomiske rammebetingelser ser også ut til å ha hatt en viss innvirkning på NUPIs forskningsprofil. Det vokste etter hvert frem programmer og prosjekter med klart anvendt preg. Anvendt forskning var ikke nytt på NUPI, den hadde vært en del av virksomheten hele tiden. Det nye var at flere av prosjektene var direkte finansiert av en oppdragsgiver. FN-programmet, som ble startet av Åge Eknes på begynnelsen av 1990-tallet og fokuserte på FNs og Natos freds- og stabiliseringsoperasjoner, er et godt eksempel på denne utviklingen. Programmet var fullfinansiert av Utenriksdepartementet og kombinerte grunnforskning, anvendt forskning og utredningsarbeid. I 2007 ble det opprettet en egen avdeling, Avdeling for sikkerhet og konflikthåndtering, som fokuserer på denne formen for virksomhet. Behovet for å skaffe midler eksternt bidro åpenbart til utviklingen; det var en dyd av nødvendighet for mange ansatte å rette inn forskningen mot anvendte problemstillinger. Samtidig ønsket flere NUPI-medarbeidere å være med på å utvikle og forme politikk, og de tok initiativ til å opprette og videreutvikle forskningsprogrammer med anvendt preg. Dermed ble instituttet mer direkte involvert i den politiske sfæren.

Parallelt med økningen i anvendt forskning foregikk det også en akademisering av NUPI. Denne utviklingen begynte på 1980-tallet. Avdeling for internasjonal økonomi var tidlig ute – den vokste, og forskningspreget økte. Etter 1989 ble tendensene tydeligere. Forskningen kom klarere i fokus, flere medarbeidere tok doktorgrad, akademiske kriterier ble viktigere ved ansettelser33 og den internasjonale publiseringen økte markant. Samtidig ble NUPI koplet tettere opp mot internasjonale forskningsnettverk, og stadig flere medarbeidere deltok på internasjonale fagkonferanser. Akademiseringen henger sammen med internasjonale tendenser, og kan illustreres med utviklingen innen ett av NUPIs fagfelter: Internasjonal Politikk. Iver B. Neumann (2009) viser at det før slutten av 1980-tallet var svært få norske forskere innen feltet som publiserte internasjonalt, bortsett fra i nordiske Cooperation and Conflict. Det meste ble skrevet på norsk for et

hjemlig publikum. De siste to tiårene er imidlertid antallet forskere økt kraftig internasjonalt, og en institusjonalisering av disiplinen34 har funnet sted. NUPI er tydelig preget av utviklingen; instituttet har fått en egen avdeling for internasjonal politikk og er blant de ledende miljøene i Norge (de andre er Prio og universitetene i Oslo og Trondheim) på internasjonal, akademisk publisering. Disse tendensene til profesjonalisering fremmer forskningens autonomi og veier dermed delvis opp for den økte avhengigheten av kortsiktig oppdragsfinansiering.

Utviklingstrekkene nevnt over har hatt betydning for NUPIs forhold til og roller overfor det utenrikspolitiske beslutningssystemet. Her diskuterer jeg de viktigste rollene og ser på hvordan de har endret seg etter den kalde krigen. Et forbehold er imidlertid på sin plass: rollene glir i stor grad over i hverandre, og de skillene jeg opererer med her må derfor betraktes som analytiske.

Formidler overfor offentligheten: kunnskap, perspektiver og kritikk av offentlig politikk

Til tross for økt vektlegging av internasjonal, akademisk publisering, forholder NUPI seg fremdeles til det hjemlige publikum. NUPI-forskere brukes i stor utstrekning som eksperter på utenrikspolitikk og internasjonale forhold av avisene, skriver aviskronikker og opptrer hyppig i debattprogrammer og nyhetssendinger i etermediene. Sammenliknet med tidligere har antallet henvendelser fra massemediene økt, og så å si alle informantene gir uttrykk for at NUPI har en sterk stilling i det offentlige rom. Det legges også vekt på at instituttet har stor autoritet, tyngde og troverdighet, og at det lyttes til i utenriksspørsmål. Mange av forskerne opplever at NUPI-tilknytningen gir dem oppmerksomhet. Informasjons- og formidlingsrollen, som tradisjonelt har vært en av NUPIs hovedoppgaver, er med andre ord opprettholdt.

Pågangen fra media og synligheten i det offentlige rom er særlig stor i forbindelse med internasjonale begivenheter, kriser og konflikter, og enkeltforskere kan i slike sammenhenger få svært bred eksponering (se også Aftenposten Morgen 2003). De hyppigst nevnte eksemplene er Sovjetunionens sammenbrudd (Iver B. Neumann), Gulfkrigen i 1990–1991 (Daniel Heradstveit), Kosovokrigen i 1999 (Espen Barth Eide), og Irak-krigen i 2003 (Henrik Thune). Mer generelt har mediene brukt NUPI mye i dekningen av russisk politikk (Russlandsavdelingen), amerikansk uten-

rikspolitikk (Svein Melby, nå forsker ved IFS) og nedrustningsspørsmål (Sverre Lodgaard og Morten Bremer Mærli).

De nevnte forskerne var toneangivende kommentatorer, og påvirket derfor sannsynligvis både medias dagsorden og offentlighetens oppfatninger og forståelsesrammer. Det er likevel ikke opplagt at de dermed har hatt innflytelse over norsk politikk. En slik innflytelse forutsetter at sentrale beslutningstakere påvirkes av media og offentlig opinion. Her hersker det uenighet – Thune, Larsen & Holm (2006: 211, 225) argumenterer for eksempel for at medias innflytelse og makt er begrenset på det utenrikspolitiske området, og at media først og fremst fungerer som «en kanaliserende aktør som formidler politiske argumenter og virkelighetsoppfatninger som allerede er formulert av politikere eller beslutningstakere.»

Vi kan heller ikke uten videre anta at forskere som brukes mye av media som kommentatorer faktisk bringer noe nytt inn i det offentlige ordskiftet. Kommentatorrollen er ofte reaktiv – forskerne responderer på medias spørsmål, og setter dermed ikke selv dagsordenen. Vi ser også en økende tendens til at forskernes analyser tabloidiseres – de gis lite plass, settes på spissen, oppsummeres i to setninger og brukes til å legitimere andres synspunkter.35 Forskerne inviteres ofte til å ta standpunkt og dermed gå ut over det de har faglig grunnlag for å si noe om. Synserpreg og manglende forskningsbelegg vil på sikt undergrave forskeres legitimitet og dermed mulighet for gjennomslag. De fleste informantene understreker imidlertid at uttalelser fra NUPI-forskere jevnt over fremstår som forskningsbaserte og rimelig balanserte. Bevisstheten rundt disse spørsmålene er også stor blant NUPI-medarbeiderne.

Disse forholdene gjør det vanskelig å spore forskeres innflytelse på politikken gjennom offentlige uttalelser og medieopptredener. I eksemplene nevnt over36 målbar NUPI-forskerne i stor grad alternative forståelser som i liten grad var representert av andre aktører og som gikk på tvers av den rådende utenrikspolitiske konsensus. Gjennom spissformulerte utsagn bidro de til å utvide grensene for hva som er mulig å si og mene, og hva som er legitime standpunkter. Både departementsansatte, forskere og politikere understreker dessuten at beslutningstakere forholder seg til mediene, og at politikkutformingen ikke kan ses isolert fra det offentlige ordskiftet. Flere NUPI-forskere har for øvrig opplevd å finne egne utsagn og argumenter direkte gjengitt i offentlige styringsdokumenter eller taler. I og med at forskernes forståelser og oppfatninger i de nevnte tilfellene har blitt

en del av den utenrikspolitiske diskursen, er det sannsynlig at de har øvd en påvirkning på senere politikkutforming.

Slikt disemphasist entreprenørskap har gjort seg gjeldende også i andre tilfeller. På 90-tallet kritiserte NUPI-forskerne Iver B. Neumann, Ståle Ulriksen og Espen Barth Eide de pågående forsvarsreformene, og hevdet at de tok utgangspunkt i den kalde krigens trusselbilde snarere enn dagens internasjonale situasjon. Argumentasjonen ble fremsatt i fagmilitære tidsskrifter, vitenskapelige publikasjoner og media (se for eksempel Eide 1995, 1999; Neumann & Ulriksen 1995, 1997; Ulriksen 2002) og skapte til dels opphetet debatt. Forskerne deltok også på seminarer og debatter med fagmilitært personell, og flere ble engasjert som forelesere ved Krigsskolen og Stabsskolen. Synspunktene og perspektivene fikk dermed et bredt nedslagsfelt hos fremtidige beslutningstakere i Forsvaret, og ble gradvis del av hovedstrømmen i den forsvarspolitiske tenkningen.37 Fonn & Sending (2006: 180, se også 179) sier det slik: «Det er vanskelig å identifisere konkret hvordan slike endringer skjer, og enda vanskeligere å måle effekten på praktisk politikk. Men det er utvilsomt slik at perspektivene, argumentene og problemdefinisjonene som ligger til grunn for debattene om Forsvaret, er endret i retning av disse forskernes innspill.»

Vi finner et delvis parallelt eksempel i en gruppe NUPI-forskeres38 understreking av behovet for en samlet og helhetlig gjennomgang av norsk utenrikspolitikk. Også her ble argumentasjonen gjentatt både i faglige publikasjoner og media (se for eksempel Græger & Leira 2005; Leira & Neumann 2005b; Stryken 2004; Stryken, Thune & Ulriksen 2005), og den fant gjenklang hos sentrale personer i Utenriksdepartementet. Forskerne bidro dermed indirekte til prosessen som senere førte frem mot utenriksminister Jonas Gahr Støres «Refleksprosjekt» og den nylig fremlagte stortingsmeldingen om norsk utenrikspolitikk.

Disse to eksemplene viser at forskere kan få innflytelse over politikkutforming gjennom offentlig kritikk og påpekning av mangler i gjeldende politikk. En slik kritikerrolle, der forskerne går norsk politikk etter i sømmene og bidrar til kunnskapsbasert debatt, hilses for øvrig på generelt grunnlag velkommen av de fleste av de intervjuede byråkratene og politikerne.39 Eksemplene her peker imidlertid i retning av at gjennomslag avhang av flere faktorer. For det ble første ble argumentasjonen gjentatt over tid, i flere formidlingskanaler og av flere forskere. For det andre førte

medieoppmerksomheten til at forskerne ble oppfattet som sentrale eksperter på feltet, og de ble dermed invitert til å delta i arbeidsgrupper, komiteer og rådslag. For det tredje foregikk formidlingen til dels direkte overfor aktører med innflytelse, og argumentasjonen fant et visst gehør hos disse. Dette leder oss over til rollen NUPI kan spille overfor det smalere sjiktet av sentrale aktører og beslutningstakere.

Leverandør av perspektiver, premisser og policy-forslag til sentrale aktører og beslutningstakere

NUPIs mest åpenbare vei til innflytelse går gjennom formidling overfor og direkte kontakt med sentrale aktører og beslutningstakere. Flere ulike kanaler gjør seg gjeldende her – skriftlig formidling, formelle konsultasjoner og uformelle, personbaserte kontakter.

I tillegg til den allerede omtalte formidlingen gjennom massemediene, foregår skriftlig formidling av forskning og evalueringer gjennom vitenskapelige publikasjoner (artikler og bøker), rapporter og notater. Vitenskapelige publikasjoner er sentrale innen fagmiljøet, og det hender de også får politisk betydning – særlig på politikkområder som oppfattes som tekniske eller kunnskapsintensive40 (se også Fonn & Sending 2006: 172). Generelt vil likevel rapporter og notater, som gjerne er mindre vitenskapelige i formen, ha en større leserkrets blant politikere og beslutningstakere.

NUPIs notater og rapporter er vanligvis knyttet opp mot mindre forskningsprosjekter og utredninger finansiert av departementer (og i noen grad også selskaper og internasjonale organisasjoner). Intervjuene indikerer at de hovedsakelig leses av oppdragsgiver og et smalt sjikt av aktører, for eksempel departementsansatte, frivillige organisasjoner, næringsorganisasjoner og journalister, som jobber med relaterte problemstillinger. Disse publikasjonene kan få stor betydning og bidra med perspektiver, premisser og policy-forslag. For eksempel har NUPIs Avdeling for internasjonal økonomi gjennom utredninger og rapporter lagt premisser for og påvirket norsk handelspolitikk i forhold til industrivare- og tjenestehandel, tollpreferanser overfor u-land og frihandelsavtaler. Kilder i Utenriksdepartementet legger vekt på at NUPIs utredninger er operasjonelt orienterte og derfor ofte direkte relevante for handelspolitiske forhandlinger. Videre viser Norads evaluering av norsk forskning innen konfliktforebygging og fredsbygging at Kari Karamés (2001, 2004, 2006) rapporter om kvinner og konflikt har fått «betydelig innvirkning» på norsk politikk og norske holdninger (Brusset et al. 2008: 60–63, se særlig 62). Tilsvarende skriver Ellen

Rømming (2003: 15, se også 11–16, 97) at evalueringer ledet av Marianne Heiberg (da NUPI-forsker) førte til at «UD la om den norske bistanden til de palestinske områdene».

Det er imidlertid ingen automatikk i at notater og rapporter får gjennomslag. Stortingsrepresentanter har for eksempel lite tid til å sette seg inn i spesifikke problemstillinger, og de leser derfor i liten grad forskningsrapporter. Heller ikke departementene, som ofte finansierer forskningsprosjektene, gjør alltid aktiv bruk av resultatene.41 Enkelte av intervjuobjektene antyder at departementene først og fremst kommisjonerer forskning for å vise at de «gjør noe» på et område, og at rapportene i slike tilfeller fungerer som etterlegitimering av allerede vedtatt politikk. Forskning kan med andre ord fungere som ryggdekning og redskap for å møte og passivisere kritikk.42 Blant de intervjuede byråkratene legges det også vekt på at forskningsrapporter ofte oppleves som lange, akademiske, tilbakeskuende og lite operasjonelle. De savner gode, korte oppsummeringer, slik en gjerne finner i internasjonale tenketankrapporter. Distribusjonen av rapportene til relevante aktører er heller ikke tilfredsstillende. Resultatet er ofte at få tar seg tid til å lese dem, og at mange av dem ikke blir brukt.43

Denne situasjonen er knyttet til de tidligere omtalte trendene med kommunikasjonsrevolusjon, enorm tilgang på informasjon, økt konkurranse og globalisering på kunnskapsproduksjonsfeltet, med påfølgende sterk økning i antallet forskningsrapporter som produseres. En kilde i UD uttrykker seg slik: «Vi har et hav av informasjon og ekstremt lite tid til å lese.» Situasjonen har imidlertid også sammenheng med hva departementene ønsker å oppnå med sine forskningsbevilgninger, og hva slags innspill de opplever at de trenger. Informantene understreker at forskningen kan bidra med forståelse av kompleksitet, dybdekunnskap, analyse og konseptuell tenkning som departementene selv ikke har kapasitet til. Samtidig legger mange, særlig i Utenriksdepartementet, vekt på at forskningen må være anvendt for å være interessant, og at den må omhandle områder som oppleves som direkte relevante for departementenes arbeid. De fleste

ønsker konkrete policy-innspill og anbefalinger, og opplever ofte at dette er enklere å få hos internasjonale tenketanker enn hos norske forskningsinstitusjoner. Finansiering av prosjekter ved internasjonale tenketanker har også den fordelen at det gir UD kontakter som de senere kan dra nytte av – særlig i situasjoner der tenketankansatte trekkes inn i den amerikanske statsadministrasjonen.44

Både formelle konsultasjoner og personlige kontakter fremstår som vel så viktige kanaler som skriftlig formidling. Når det gjelder Stortinget, ser imidlertid kontakten ut til å være mindre enn i NUPIs tidlige år. De intervjuede politikerne trekker frem forskningsinstitusjonenes seminarer som gode kilder til dybdekunnskap og nye perspektiver, men tidspress legger begrensninger på deltagelsen. NUPI-forskere blir av og til invitert til stortingshøringer og møter med utenrikskomiteen. Det hender også at politikere tar kontakt med forskere for å få kunnskap og vurderinger direkte. Både forskere og politikere oppfatter likevel omfanget og betydningen av slike konsultasjoner som begrenset. Frivillige organisasjoner, pressgrupper og næringsorganisasjoner fremstår generelt som langt viktigere premissleverandører for stortingsrepresentantene.

Kontakten mellom NUPI-medarbeidere og de politiske partiene har imidlertid fremdeles et visst omfang. Partiene inviterer iblant forskere til møter og uformelle samtaler for å innhente synspunkter på internasjonale forhold og utenrikspolitikk. Flere politiske rådgivere har også vært innom NUPI som studentstipendiater eller i andre stillinger. Som i forrige periode er samtidig flere «nupister» aktive partimedlemmer og deltar i partiinterne internasjonale utvalg og fora. Det gir mulighet for å kommunisere egne analyser og synspunkter direkte til politikerne, gi råd og få informasjon om hva som rører seg på den politiske arenaen. Tendensen til at NUPIs direktører har tilknytning til Arbeiderpartiet er for øvrig opprettholdt – i dette henseende går det en lang linje fra John Sanness via Johan Jørgen Holst og Sverre Lodgaard til Jan Egeland, dagens direktør. Instituttet har også fostret flere statssekretærer: Janne Haaland Matlary, seniorforsker ved NUPI 1987–1992, var statssekretær i Utenriksdepartementet fra 1997 til 2000. Espen Barth Eide, leder av NUPIs FN-program og senere Avdeling for internasjonal politikk, var statssekretær i Utenriksdepartementet fra 2000 til 2001, og er nå statssekretær i Forsvarsdepartementet (2005–). Per Botolf Maurseth, seniorforsker, var statssekretær i Kunnskapsdepartementet fra 2006 til 2007. Jan Egeland, nåværende NUPI-direktør, har beveget seg motsatt vei – fra posisjoner i politikken (statssekretær i Utenriksde-

partementet 1992–1997, spesialrådgiver og undergeneralsekretær i FN 1999–2001, 2003–2008) til NUPI. Slike partibånd og personutvekslinger innebærer et potensial for gjensidig påvirkning, og kan føre til at instituttet i enkelte kretser oppfattes som politisert. Ut fra denne studien er det imidlertid vanskelig å si noe om omfanget og betydningen av påvirkningen, som i hovedsak må forventes å foregå på uformelt plan.

Den direkte kontakten med departementene ser alt i alt ut til å være langt mer omfattende enn kontakten med Stortinget og partiene. NUPI forholder seg først og fremst til Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet, men i og med opprettelsen av instituttets Energiprogram, har også kontaktflaten mot Olje- og energidepartementet blitt større. Det er vanskelig å spore noen helt entydig utvikling i disse kontaktene – de varierer over tid og fra saksområde til saksområde. Generelt ser det likevel ut til at NUPI har tettere kontakt med departementene nå enn tidligere. Antall forskningsprosjekter direkte finansiert av departementene har gått kraftig opp, og slik prosjektfinansiering fører gjerne med seg kontakt mellom forskere og departementsansatte. Denne utviklingen er særlig markant i forhold til Utenriksdepartementet. I forhold til Forsvarsdepartementet er bildet mindre entydig. Forsvarsdepartementet er en viktig finansieringskilde, både gjennom prosjektmidler og mer langsiktige stipendordninger. NUPIs rolle som premissleverandør og tenketank på det sikkerhetspolitiske området ble likevel gradvis svekket utover på 90-tallet, og nettverkene som involverte NUPI-forskere og nøkkelpersoner i departementet ble mindre tette. Samtidig fikk flere av forskerne en stor kontaktflate i forhold til Forsvaret gjennom seminarer og forelesninger på blant annet Stabsskolen. Kontaktene er dermed blitt bredere og mer åpne. NUPI har også, som allerede nevnt, vært en viktig kritiker og perspektivleverandør i debatten om Forsvaret.

Kontakten med departementene innbefatter alt fra formelle konsultasjoner til personlige bekjentskaper. I den formelle enden av skalaen finner vi deltagelse i komiteer, utvalg og rådslag som blir konsultert i forbindelse med viktige beslutninger og begivenheter. NUPI er for eksempel representert med to forskere i Utenriksdepartementets sikkerhetspolitiske utvalg, og har tidligere deltatt i Forsvarspolitisk utvalg og Utvalg for nedrustning og sikkerhet.45 Slik deltagelse er på ingen måte en nyvinning – NUPI har gjennom hele sin levetid vært involvert i denne typen arbeid gjennom sine medarbeidere. Utvalgene representerer like fullt en viktig arena for kontakt med og mulig påvirkning på den politiske sfæren. Deltagelse gir

NUPI-medarbeidere mulighet til å bidra til å utforme formelle forslag og uttalelser og å komme med innspill og synspunkter direkte overfor beslutningstakere. Samtidig gir det en viss autoritet og status som innebærer at en blir lyttet til i andre sammenhenger.

I forbindelse med departementsfinansierte forskningsprosjekter er det videre vanlig å arrangere workshops, briefinger og seminarer nettopp for å sørge for at den produserte kunnskapen kommer byråkrater og beslutningstakere til gode. Prosjektene fører også av og til med seg mer uformell dialog og samarbeid som innebærer muligheter til å gi innspill til beslutningsprosesser og policy-utforming. NUPIs Russlandsavdeling har for eksempel en referansegruppe bestående av representanter for Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, E-tjenesten og Forsvarets Forskningsinstitutt. Gruppen møtes en gang i halvåret og får presentert avdelingens forskning og ferske situasjonsvurderinger. Dette gir gode muligheter til å komme med direkte innspill. Det norske fagmiljøet på russlandsspørsmål er for øvrig lite, og byråkrater og forskere kjenner hverandre. Nettverkene er tette, kompetanse- og kunnskapsutvekslingen fungerer godt og perspektivene på Russland samkjøres. NUPIs forskere har, sammen med andre norske forskere, på denne måten vært med på å påvirke norsk politikk. Norge vektlegger engasjement og godt naboskap i sitt bilaterale forhold til Russland, og skiller seg klart fra andre europeiske lands mer konfronterende linje. Flere av intervjuobjektene understreker at dybdekunnskap er en forutsetning for en slik politikk, og at de sterke norske miljøene innen russlandsforskning har vært viktige premissleverandører.

Eksemplet med Russlandsavdelingen er ikke unikt; forskere og departementsansatte som jobber innenfor samme fagområde kjenner ofte til hverandre. God personlig kontakt og god kommunikasjon mellom forskere og byråkrater synes å fremme både NUPIs gjennomslag og departementenes nytte av forskningen.46 Omfanget av og kvaliteten på slike kontakter varierer naturlig nok over tid og fra område til område, men generelt er kontakten relativt omfattende. NUPI er et av de sentrale fagmiljøene innen området internasjonal politikk i Norge, og særlig Utenriksdepartementet rekrutterer mange som tidligere har vært innom NUPI som studentstipendiater, vitenskapelige assistenter eller forskere. Personutvekslingen fører med seg personlige bekjentskaper og bidrar til at kunnskap og perspektiver fra NUPI spres i departementet. Slik er den en indirekte, men potensielt viktig vei til innflytelse (se også Nye 2008). Flere av informantene i departementene understreker for øvrig at de ønsker tettere kontakt og samarbeid med NUPI (og forskere generelt), og at utveksling fra embetsverket til

NUPI er viktig.47 Forskere med erfaring fra departementene har innsikt i hvordan ting gjøres og hva som er mulig, og kan dermed utforme konkrete og relevante anbefalinger. Dermed blir potensialet for innflytelse over politikk også større.48

Direkte aktør: politikkutvikler og operatør

I eksemplene beskrevet over har NUPI på ulike måter fungert som kunnskapsleverandør overfor den politiske sfæren. I enkelte tilfeller har instituttet imidlertid vært mer direkte involvert som aktør. Denne rollen har blitt mer utpreget etter den kalde krigens slutt. Fafos sentrale stilling i norsk midtøstenpolitikk (se Rømming 2003) har sannsynligvis bidratt til denne utviklingen – den demonstrerte at Utenriksdepartementet kan ha stor nytte av å trekke forskningsinstitusjoner inn som aktører. NUPI har fungert på to litt ulike måter her: som bidragsyter i utviklingen av ny politikk, og som operatør for departementene.

Den førstnevnte rollen kan eksemplifiseres med Kari Karamé og Torunn Tryggestads49 arbeid med kvinner i konflikt.50 Som nevnt hadde Karamés (2001) rapport om kjønn og væpnet konflikt stor innflytelse på norsk politikk og norske holdninger på området. Prosjektgruppen bak Women in Armed Conflict and Peace-Building: Implementing the UN Security Council Resolution 1325, som ble etablert ved NUPI i januar 2006, fikk ansvar for å skrive utkast til Norges handlingsplan for oppfølgingen av FN-resolusjonen. Samarbeidet med Utenriksdepartementet var tett, og NUPI ble dermed direkte involvert i politikkutvikling (Brussett et al. 2008: 62).

Vi finner et liknende eksempel innenfor arbeidet med integrerte fredsoperasjoner. Espen Barth Eide, som hadde forsket på samspillet mellom ulike virkemidler i fredsprosesser, ble i 2004 spurt om å gjennomføre en utredning av dette feltet i FN-regi. Mye av det påfølgende utredningsarbeidet ble gjort på NUPI. Den resulterende rapporten (Eide, Kaspersen, Kent & von Hippel 2005) og konferanseserien om Integrated Missions fikk stor

oppmerksomhet og betydning for FNs videre arbeid på området. Parallelt arbeidet flere av NUPIs forskere tett med FN-seksjonen i Utenriksdepartementet. Både kommunikasjonen og personkjemien var god, og samarbeidet resulterte i at integrerte fredsoperasjoner ble et prioritert satsingsområde for Norge. NUPI spilte dermed en politikkutviklende rolle, og bidro til at Norge nå er en av drivkreftene i arbeidet med integrerte operasjoner internasjonalt.

De fleste av kildene i Utenriksdepartementet understreker at nettopp slike politikkutviklende bidrag står øverst på ønskelisten når departementet finansierer forskning. Eksemplene over peker imidlertid i retning av at den politikkutviklende rollen avhang av en rekke faktorer: tett samarbeid mellom departement og forskere, gode personlige relasjoner og vilje til å involvere seg praktisk og spille en tenketankliknende rolle fra instituttets side. Mange forskere og enkelte departementsansatte uttrykker derfor en viss skepsis mot den politikkutviklende rollen. De legger vekt på at deltagelse i politikkutvikling krever at forskningens tematikk og vinkling oppfattes som relevant og dagsaktuell blant beslutningstakerne, og hevder også at politikkutvikling innebærer en grad av nærhet til den politiske sfæren som på sikt kan undergrave forskningens uavhengighet og kritiske potensial. Dersom Utenriksdepartementet og andre oppdragsgivere legger vekt på bidrag til politikkutvikling når de fordeler forskningsmidler, vil det innebære mindre akademisk frihet og mulighet for selv å definere problemstillinger for de forskningsinstitusjonene som er avhengige av slike midler. Disse synspunktene illustrerer at det finnes spenninger mellom forskningens ethos og rollen som politikkutvikler, og at politikkutvikling kan innebære visse akademiske omkostninger.51

Slike spenninger er også knyttet til den andre rollen som direkte aktør: operatørrollen.52 Å være operatør innebærer her å stå for den praktiske gjennomføringen av ulike prosjekter eller å fungere som saksbehandler for en oppdragsgiver – og da særlig Utenriksdepartementet. Denne rollen har siden 1980-tallet fremstått som et fremtredende trekk særlig ved norske frivillige organisasjoners statsfinansierte virksomhet innen fred, forsoning, humanitær assistanse og utvikling, og er en nøkkelfaktor i «den norske modellen» på disse områdene (se for eksempel Bucher-Johannessen 1999; Kelleher & Taulbee 2006; Tvedt 1998; Tvedt 2003). Ordningen er på mange måter praktisk og gunstig for Utenriksdepartementet: den øker

saksbehandlingskapasiteten og muliggjør større aktivitet. Siden begynnelsen av 1990-tallet har også forskningsinstitusjoner, deriblant NUPI, blitt involvert på denne måten.53

NUPIs Training for Peace-program, som har pågått siden 1995, eksemplifiserer operatørrollen godt. Programmet har som overordnet mål å bidra til økt kapasitet og høyere kompetanse i fredsoperasjoner i Afrika, og fokuserer spesielt på den sivile dimensjonen. Det involverer tre afrikanske partnerorganisasjoner, og bidrar til opplæring av sivilt personell, policyutvikling og forskning. Frem til 2007 hadde NUPI hovedansvaret for koordinering, kommunikasjon, logistikk og planlegging. NUPI-medarbeiderne tilknyttet programmet var også involvert i forskning og policyutvikling, men den praktiske administrative rollen var dominerende. Dette er nå endret; UD har overtatt de administrative funksjonene, og NUPI driver hovedsakelig med forskning og rådgivning (Brusset et al. 2008: 53–58; Solhjell 2009).54 Kilder i Utenriksdepartementet understreker imidlertid at instituttets tidligere operatørrolle var avgjørende for å holde programmet sammen og sørge for at det ble et kontinuerlig engasjement. Innsatsen førte med andre ord til at bidrag til den sivile komponenten i fredsoperasjoner55 ble rotfestet som et viktig norsk tiltak. Programmet har samtidig bidratt til konseptuell utvikling, og har hatt betydning både for afrikansk og norsk politikk og praksis på området (se også Brusset et al. 2008: 56).56

NUPI har også tatt på seg mindre operatøroppdrag. Instituttet arrangerer jevnlig konferanser både i samarbeid med og på oppdrag fra Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. NUPI får ofte hovedansvaret for den praktiske gjennomføringen, og utarbeider også notater som danner utgangspunkt for diskusjonen. Kildene i departementene legger vekt på at den akademiske kompetansen og de forskerbaserte internasjonale nettverkene gjør instituttet interessant som arrangør. Den tidligere omtalte evnen til å bringe sammen forskere, fagfolk og byråkrater, og dermed fylle rollen som arena, er med andre ord fremdeles viktig. Det hender også at NUPI-

forskere blir invitert av departementene til å holde innledninger eller bidra på internasjonale konferanser, og at de inkluderes som en del av offisielle norske delegasjoner. I slike situasjoner knyttes gjerne forskernes bidrag direkte til Norge, og bidrar til å profilere Norge som kunnskapsleverandør i internasjonale fora. Forskningen blir dermed en del av utenrikspolitikken (Fonn & Sending 2006:173ff).

Når vi sammenlikner de siste tjue årene med de første tretti årene av NUPIs historie, trer visse utviklingstrekk frem. Instituttet har gjennomgått en akademisering, og virksomheten er nå mer internasjonalt rettet enn tidligere. Samtidig er konkurransen fra både norske og internasjonale kunnskapsinstitusjoner blitt hardere. Langt flere aktører både forsker på og uttaler seg om utenriks- og sikkerhetspolitikk, og NUPI har ingen privilegert stilling slik det hadde på enkelte fagområder under den kalde krigen. Instituttet har likevel opprettholdt sin sterke posisjon i forhold til norsk offentlighet, og er i dag det mest synlige forskningsinstituttet på utenrikspolitiske spørsmål generelt. Synligheten er særlig stor i forbindelse med store internasjonale begivenheter, og NUPI har vært med på å forme nordmenns oppfatninger blant annet av krigen i Kosovo i 1999 og Irak-krigen i 2003. Flere av instituttets forskere har også spilt en viktig rolle som kritikere av gjeldende norsk politikk. Rollene som informasjons-, premiss- og perspektivleverandør er med andre ord opprettholdt.

Kontaktflaten til Stortinget og politikerne ser ut til å være redusert de siste tjue årene – NUPI er ikke lenger «Stortingets institutt». I forhold til departementene, og særlig Utenriksdepartementet, er imidlertid bildet motsatt. Departementene finansierer flere forskningsprosjekter enn tidligere, og det innebærer utvidet samarbeid. NUPI har vært en viktig premissleverandør og politikkutvikler på flere områder, og i noen tilfeller har instituttet også fungert som utenrikspolitisk operatør. De sistnevnte rollene har blitt mer fremtredende etter den kalde krigens slutt. De forutsetter nærhet til politikken, innebærer at instituttet blir en direkte aktør i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og gir dermed også muligheter for påvirkning. Samtidig fører de potensielt med seg visse spenninger i forhold til idealene om forskningsfrihet og uavhengighet. Instituttets økte avhengighet av prosjektfinansiering ser for øvrig ut til å forsterke disse spenningene.

Konklusjon

Hvis vi ser NUPIs historie under ett, er det klart at båndene til politikken hele tiden har vært sterke. Instituttet ble opprettet gjennom et stortingsvedtak, og særlig i perioden før 1990 var kontakten med de politiske partiene og Stortinget omfattende. Høyre og Arbeiderpartiet, som i denne perioden var de primære bærerne av den norske utenrikspolitiske konsensusen,

brukte NUPI-medarbeidere som rådgivere. Fra og med 70-tallet ble flere av disse medarbeiderne også rekruttert som statssekretærer og statsråder. De ble dermed direkte aktører i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Utvekslingen er opprettholdt frem til i dag, men vi ser en viss dreining fra rene politiske posisjoner over mot embetsverket. Kontakten med politikere og politiske partier ser samtidig ut til å ha blitt noe redusert de siste 20 årene.

Forholdet til forvaltningen, og da særlig Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet, har fulgt en annen konjunktur. Utenriksdepartementet var involvert i opprettelsen av NUPI, men kontakten var lenge begrenset. Instituttet hegnet om sin uavhengighet fra departementet, og i UD så en tilsynelatende ikke det store behovet for innspill utenfra. Dette endret seg gradvis fra og med 70-tallet, da daværende forskningssjef Johan Jørgen Holst satt aktualitet i høysetet og bygde ut kontakten særlig med Forsvarsdepartementet. Instituttet utviklet seg dermed til å bli en viktig agendasetter og premissleverandør på det sikkerhetspolitiske området. Etter den kalde krigens slutt mistet NUPI gradvis denne posisjonen. Kontakten og samarbeidet med departementene har likevel økt, særlig på grunn av økt prosjektfinansiering fra Utenriksdepartementet. Prosjektfinansieringen har for øvrig fått større betydning i takt med at grunnbevilgningens andel av de totale inntektene har blitt redusert. Denne endringen har hatt konsekvenser for instituttets forhold til departementene – særlig forskerne legger vekt på at den fører til at forskningsområder og problemstillinger i større grad påvirkes utenfra, og at den akademiske friheten og uavhengigheten kommer under press. Det fører også til at mulighetene til å påvirke politikken i stor grad begrenses til de områdene departementene oppfatter som interessante og mener de har behov for forskningsbasert kunnskap om.

Instituttets betydning og innflytelse i forhold til den politiske sfæren kan med fordel analyseres gjennom å studere hvilke roller det har spilt. Fra oppstarten i 1959 er det særlig rollen som informasjons- og perspektivleverandør som peker seg ut. Gjennom offensivt informasjonsarbeid fikk NUPI raskt en sterk posisjon som informasjonskilde om internasjonale forhold overfor både norsk offentlighet og den politiske sfæren, og ble dermed en sentral fortolker av verden utenfor landets grenser. Denne rollen er opprettholdt helt frem til i dag, til tross for at antallet aktører som uttaler seg om internasjonale forhold har økt kraftig. NUPI påvirker dermed offentlighetens oppfatninger av internasjonale forhold. Selv om sammenhengen mellom synlighet i media, påvirkning av offentlig opinion og utenrikspolitiske enkeltbeslutninger er komplisert, er det sannsynlig at instituttet på denne måten er med på å påvirke beslutningsgrunnlaget over tid.

NUPI fikk også raskt en viktig arenafunksjon. Gjennom en omfattende seminar-, konferanse- og møtevirksomhet har instituttet brakt sammen politikere, byråkrater, praktikere, forskere, journalister og organisasjoner med overlappende interesseområder, og dermed bidratt til kontakt og

meningsutveksling. Igjen er innflytelse og påvirkning vanskelig å spore, men det er sannsynlig at NUPIs rolle som arena har bidratt til å samkjøre ulike aktørers perspektiver og oppfatninger.

Instituttet har samtidig spilt en viktig rolle som premissleverandør og agendasetter overfor både Stortinget, de politiske partiene og departementene. I forhold til Stortinget og partiene fremstår rådgivningsvirksomheten som viktigst. Overfor departementene har NUPI både spilt rollen som opprettholder av gjeldende konsensus (særlig i sikkerhetspolitikken på 70- og 80-tallet) og som kritiker av gjeldende politikk. NUPI har i noen tilfeller også vært direkte involvert som utenrikspolitisk aktør. Instituttets forskere har fungert som politikkutviklere og påtatt seg ulike operatørroller. Rekrutteringen av nupister til statssekretær- eller statsrådsstillinger innebærer også en rolle som direkte aktør, men denne er knyttet til enkeltpersoner og ikke til instituttet som sådan.

NUPIs gjennomslag har variert over tid og fra saksområde til saksområde. Denne studien er ikke rettet inn mot å teste eller utvikle teorier om hvilke faktorer som fremmer innflytelse, men intervjuene gir grunnlag for enkelte observasjoner. For det første bidrar NUPIs omdømme og standing positivt. NUPI betraktes generelt som et sentralt og tungt forskningsmiljø innen internasjonale forhold og utenrikspolitikk i Norge, og blir derfor lyttet til. Den høye medieprofilen og synligheten innebærer samtidig at instituttets forskere kan være med på å forme det utenrikspolitiske ordskiftet. For det andre ser direkte kontakt og god kommunikasjon med ulike beslutningstakere ikke overraskende ut til å fremme innflytelse. De mest håndfaste eksemplene på påvirkning finner vi således der NUPI-forskere har samarbeidet godt med beslutningstakere, for eksempel med utviklingen av konseptet integrerte fredsoperasjoner. De fleste intervjuede byråkratene og politikerne legger i tillegg vekt på at relevans og aktualitet er sentrale forutsetninger for innflytelse for forskningsinstitusjoner. Her er imidlertid et forbehold på sin plass: dersom andre aktørers oppfatninger om hva som er aktuelt og relevant blir bestemmende, kan det innebære at forskningsinstitusjonenes innflytelse over prioriteringer og perspektiver begrenses. For det tredje, og nær knyttet til foregående punkt, har NUPI også øvd innflytelse gjennom kritikerrollen. I tilfeller der den norske utenrikspolitiske debatten er preget av konsensus, kan instituttet spille en viktig rolle gjennom å nyansere og problematisere, og dermed utvide grensene for ordskiftet.

Sett under ett ser instituttets innflytelse først og fremst ut til å være knyttet til innretningen på norsk politikk over tid. NUPI har, med delvis unntak for tilfeller der nupister har sittet i utøvende politiske stillinger, ingen direkte innflytelse over konkrete enkeltbeslutninger. NUPIs forskere bidrar riktignok med policy-innspill og anbefalinger, men de har ikke kon-

troll med hvordan disse brukes eller hva slags politikk rådene resulterer i.57 Instituttet bidrar imidlertid til både offentlighetens, forvaltningens og politikernes oppfatninger av internasjonale forhold og norsk utenrikspolitikk; det er med på å forme norsk utenrikspolitisk diskurs. Denne diskursen er en sentral mulighetsbetingelse for politikken; den bestemmer i stor grad agenda og utgjør beslutningsgrunnlaget for politikere og embetsmenn.

Ut fra det empiriske materialet kan vi videre konkludere med at 50-årsjubilanten har fungert både som forskningsinstitusjon og tenketank. De to rollene synes ikke å være klart adskilte – instituttet har i stor grad kombinert forskning, faglig integritet og uavhengighet (forskningsinstitusjonsrollen) med nærhet til beslutningstakere, politisk relevans og policyrettet virksomhet (tenketankrollen). En viss spenning er det likevel mulig å spore. Dersom instituttet blir mer avhengig av prosjektmidler og får et klart tenketankpreg, vil det kunne gå på bekostning av akademisk frihet, uavhengighet og legitimitet. Tilsvarende vil en rendyrket satsing på grunnforskning innebære at instituttet oppleves som mindre relevant av beslutningstakere, og at muligheten for å komme med innspill reduseres. I sine første 50 år har imidlertid NUPI plassert seg mellom de to polene, og har dermed oppnådd både innflytelse og legitimitet.

Litteratur

Aftenposten Morgen (2003) «De ordner verden for oss», 15. mars: 25.

Brofoss, Karl Erik & Gunnar Sivertsen (2004) De samfunnsvitenskapelige instituttene. NIFU Skriftserie 3/2004. Oslo: NIFU.

Brofoss, Karl Erik & Ole Wiig (2006) Bruk av forskning. Fasettert begrep – mange forklaringsmodeller. Rapport 2/2006. Oslo: NIFU Step.

Brundtland, Arne Olav (1966) «Nordisk balanse før og nå», Internasjonal Politikk 24(5): 491–541.

Brusset, Emery, Sidsel Roalkvam, Mark Hoffman, Annina Mattsson, Tony Vaux (2008) Evaluation of the Norwegian Research and Development Activities in Conflict Prevention and Peace Building, Norad Evaluation Report 5/2008. Oslo: Norad.

Bucher-Johannessen, Bernt (1999) «‘Den norske modellen’. Stat og samfunn hånd i hånd til fremme av Norge», Internasjonal Politikk 57(2): 199–220.

Christensen, Johan, Bent Sofus Tranøy & Bjørn Richard Nuland (2009) «Departementene og velferdsforskningen: Hvor lang er en armlengde?» i Bjørn Richard

Nuland, Bent Sofus Tranøy & Johan Christensen (red.) Hjernen er alene. Institusjonalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, Espen Barth (1995) «Forsvarets internasjonale rolle», Aftenposten, 18. mars.

Eide, Espen Barth (1999) «Regionalizing Intervention? The Case of Europe in the Balkans» i Anthony McDermott (red.) Sovereign Intervention?, PRIO Report 2. Oslo: Prio.

Eide, Espen Barth, Anja T. Kaspersen, Randolf Kent & Karin von Hippel (2005) Report on Integrated Missions. Practical Perspectives and Recommendations. NUPI-rapport. Oslo: NUPI.

Elzinga, Aant (1997) «The science-society contract in historical transformation: with special reference to ‘epistemic drift’», Social Science Information 36(3): 411–444.

Fonn, Birgitte Kjos (2007) «‘Sakkyndig og objektiv opplysning – og skrevet i en populær form’ – Internasjonal Politikk i 70 år», Internasjonal Politikk 65(2): 259–278.

Fonn, Birgitte Kjos & Vebjørn Elvebakk (2003) Med verden som bakteppe. Historien om gründertiden ved NUPI 1959–69. Oslo: NUPI.

Fonn, Birgitte Kjos & Ole Jacob Sending (2006) «Forskningen og politikken» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Forr, Gudleiv (2009) Strid og fred. Fredsforskning i 50 år: PRIO 1959–2009. Oslo: Pax.

Forsvarsdepartementet (2006) «Regjeringen oppnevner forsvarspolitisk utvalg». Anbud, publisert 18.08.2006. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/andre/Anbud/2006/Regjeringen-oppnevner-forsvarspolitisk-utvalg.html?id=87326

Græger, Nina (2006) Norsk forsvarsdiskurs 1990–2005: Internasjonaliseringen av Forsvaret. Doktorgradsavhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap.

Græger, Nina & Halvard Leira (2005) «Forsvarspolitikk som utenrikspolitikk», Dagbladet 10. april: 40.

Græger, Nina & Iver B. Neumann (2006) «Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet som beslutningspolitiske aktører» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Haas, Peter M. (1992) «Introduction: epistemic communities and international policy coordination», International Organization 46(1): 1–35.

Hagen, Kåre (2009) «Er en politikkrelevant velferdsforskning egentlig mulig?» i Bjørn Richard Nuland, Bent Sofus Tranøy & Johan Christensen (red.) Hjernen er alene. Institusjonalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Hatland, Aksel & Ann-Helén Bay (2009) «Forskningens rolle i velferdspolitikken: instrumentell eller strategisk?» i Bjørn Richard Nuland, Bent Sofus Tranøy & Johan Christensen (red.) Hjernen er alene. Institusjonalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Hill, Christopher (1994) «Academic International Relations: The siren song of policy relevance» i Christopher Hill & Pamela Beshoff (red.) Two Worlds of International Relations. Academics, Practitioners and the Trade in Ideas. London & New York: Routledge.

Holm, Tor Tanke & Espen Barth Eide (red.) (2000) Peace building and police reform. Cass series on peacekeeping, nr. 7. London: Frank Cass.

Holst, Johan Jørgen (1967) Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv. Oslo: NUPI.

Holst, Johan Jørgen (1970) «Noen norske sikkerhetsproblemer i syttiårene», Minervas kvartalskrift, 3/1970.

Karamé, Kari (2001) «Gendering Human Security. From Marginalisation to the Integration of Women in Peace-Building. Recommendation for Policy and Practice from the NUPI–Fafo Forum on Gender Relations in Post Conflict Transition». NUPI-rapport 261. Oslo: NUPI/Fafo.

Karamé, Kari (2004) «Gender and Peace-Building in Africa». NUPI-rapport. Oslo: NUPI/Training for Peace.

Karamé, Kari (2006) The Gender Perspective in Norwegian Peace Efforts. A study for the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. Oslo: NUPI.

Kelleher, Ann & James Larry Taulbee (2006) «Bridging the Gap: Building Peace Norwegian Style», Peace & Change 31(4): 479–505.

Knutsen, Torbjørn L. (1997) «Norsk utenrikspolitikk som forskningsfelt» i Torbjørn L. Knutsen, Gunnar Sørbø & Svein Gjerdåker (red.) Norsk utenrikspolitikk,2. utg.Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Knutsen, Torbjørn L., Gunnar Sørbø & Svein Gjerdåker (red.) (1997) Norsk utenrikspolitikk, 2. utg.Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Lange, Even, Helge Pharo & Øyvind Østerud (2009) «Utenrikspolitikken etter den kalde krigen» i Even Lange, Helge Pharo & Øyvind Østerud (red.) Vendepunkter i norsk utenrikspolitikk. Nye internasjonale vilkår etter den kalde krigen. Oslo: Unipub

Leira, Halvard & Iver B. Neumann (2005a) Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005. Oslo: Pax.

Leira, Halvard & Iver B. Neumann (2005b) «Utenrikskommisjon nå!», Dagbladet 27. juli: 34.

Leira, Halvard & Iver B. Neumann (2007) «Internasjonal politikk i Norge. En disiplins fremvekst i første halvdel av 1900-tallet», Internasjonal Politikk 65(2): 141–171.

Litfin, Karen T. (1994) Ozone Discourses: Science and Politics in Global Environmental Cooperation. New York: Colombia University Press.

Matlary, Janne Haaland & Audun Halvorsen (2006) «Bare når utenriks blir innenriks: utenrikspolitikken i partiene» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Melle, Oddbjørn (2007) «Tekst og kontekst. John Sanness om Vietnam og Afghanistan», Internasjonal Politikk 65(2): 205–227.

Milliken, Jennifer (1999) «The Study of Discourse in International Relations: A Critique of Research and Methods», European Journal of International Relations 5(2): 225–254.

Morgenbladet (2009a) «Forskere blir moteslaver», 16. januar.

Morgenbladet (2009b) «Aktivistisk NUPI?», 16. januar.

Neumann, Iver B. (1999) Uses of the Other: «The East» in European Identity Formation. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Neumann, Iver B. (2001) Mening, materialitet, makt: En innføring i diskursanalyse. Bergen: Fagbokforlaget.

Neumann, Iver B. (2002) «Returning Practice to the Linguistic Turn: The Case of Diplomacy», Millennium: Journal of International Studies 31(3): 627–651.

Neumann, Iver B. (2008) «The responsible intellectual: adviser and critic» i J. Ann Tickner & Andrei Tsygankov (red.) «The Forum. Risks and Opportunities of Crossing the Academy/Policy Divide», International Studies Review 10(1): 155–177.

Neumann, Iver B. (2009). «Topptidsskrifter i internasjonal politikk (VII): Cooperation and Conflict», Internasjonal Politikk 67(3): 579–581.

Neumann, Iver B. & Ståle Ulriksen (1995) «Gjenreis forsvarsdebatten!», Norsk Militært Tidsskrift 166(12): 42–47.

Neumann, Iver B. & Ståle Ulriksen (1997) «Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk» i Torbjørn L. Knutsen, Gunnar Sørbø & Svein Gjerdåker (red.) Norsk utenrikspolitikk, 2. utg.Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Norges forskningsråd (2007) Evaluation of Norwegian Development Research.

Nuland, Bjørn Richard, Bent Sofus Tranøy & Johan Christensen (red.) (2009) Hjernen er alene. Institusjonalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Nye Jr., Joseph S. (2008) «The Costs and Benefits of ‘In and Outers’» i J. Ann Tickner & Andrei Tsygankov (red.) «The Forum. Risks and Opportunities of Crossing the Academy/Policy Divide», International Studies Review 10(1): 155–177.

Ó Tuathail, Gearóid & John Agnew (1992) «Geopolitics and discourse. Practical geopolitical reasoning in American foreign policy», Political Geography 11(2):190–204.

Parmar, Inderjeet (2004a) Think Tanks and Power in Foreign Policy. A Comparative Study of the Role and Influence of the Council on Foreign Relations and the Royal Institute of International Affairs, 1939–1945. Basingstoke/New York: Palgrave Macmillan.

Parmar, Inderjeet (2004b) «Institutes of international affairs: their roles in foreign policy-making, opinion mobilization and unofficial diplomacy» i Diane Stone & Andrew Denham (red.) Think Tank Traditions. Policy research and the politics of ideas. Manchester & New York: Manchester University Press.

Riste, Olav (2001) Norway’s Foreign Relations – A History.Oslo: Universitetsforlaget.

Rømming, Ellen (2003) Redskap eller aktør? Fafos rolle i norsk Midtøsten-politikk. Rapport 64, Makt- og demokratiutredningens rapportserie. Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap.

Sending, Ole Jacob (2004) How Does Knowledge Matter? The formation, content and change in international population policy. Report No. 86. Bergen: Universitetet i Bergen.

Sending, Ole Jacob, Birgitte Kjos Fonn & Iver B. Neumann (2006) «Utenrikspolitikkens indre liv» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Sjaastad, Anders C. (2006) «Stortinget som utenrikspolitisk organ» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Sjaastad, Anders C. (2009) « Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009», Internasjonal Politikk 67(4) (dette nummer).

Smith, Dan (1997) «Etter den kalde krigen – nye rammer for utenrikspolitikk» i Torbjørn L. Knutsen, Gunnar Sørbø & Svein Gjerdåker (red.) Norsk utenrikspolitikk, 2. utg. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Solhjell, Randi (2009) Training for Peace in Africa: an overview of the Training for Peace Programme, 1995–2009. Oslo: NUPI/Training for Peace.

Stone, Diane (2004) «Introduction: think tanks, policy advice and governance» i Diane Stone & Andrew Denham (red.) Think Tank Traditions. Policy research and the politics of ideas. Manchester & New York: Manchester University Press.

Stone, Diane & Andrew Denham (red.) (2004). Think Tank Traditions. Policy research and the politics of ideas. Manchester & New York: Manchester University Press.

Stone, Diane, Andrew Denham & Mark Garnett (red.) (1998) Think Tanks Across Nations: A Comparative Approach. Manchester: Manchester University Press.

Stryken, Christian-Marius (2004) «Må Norge elske USA?», Samtiden 112(2): 115–123.

Stryken, Christian-Marius, Henrik Thune & Ståle Ulriksen (2005) «Politiske tvangstanker», Dagbladet 9. september: 38.

Tamnes, Rolf (1997) Norsk utenrikspolitikks historie. Bind 6. Oljealder. 1965–1995. Oslo: Universitetsforlaget.

Thune, Henrik, Torgeir Larsen & Gro Holm (2006) «Budbringerens utenriksmakt? Medias innflytelse i norske utenrikspolitiske beslutningsprosesser» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Tickner, J. Ann & Andrei Tsygankov (red.) (2008) «The Forum. Risks and Opportunities of Crossing the Academy/Policy Divide», International Studies Review 10(1): 155–177.

Tranøy, Bent Sofus, Johan Christensen, Bjørn Richard Nuland & Gudmund Hernes (2009) «Innledning: Staten og velferdsforskningen» i Bjørn Richard Nuland, Bent Sofus Tranøy & Johan Christensen (red.) Hjernen er alene. Institusjonalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Tvedt, Terje (1998) Angels of Mercy or Development Diplomats? NGOs and Foreign Aid. Trenton:Africa World Press/Oxford: James Currey.

Tvedt, Terje (2003) Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen. Oslo: Gyldendal.

Ulriksen, Ståle (2002) Den norske forsvarstradisjonen. Militærmakt eller folkeforsvar? Oslo: Pax.

Utenriksdepartementet (2007) «Utvalg for sikkerhetspolitikk, nedrustning og internasjonale utfordringer mot norsk sikkerhet opprettet.» Pressemelding nr. 051/07, publisert 11.05. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/pressesenter/pressemeldinger/2007/utvalg.html?id=466606

Wallace, William (1994) «Between two worlds. Think-tanks and foreign policy» i Christopher Hill & Pamela Beshoff (red.) Two Worlds of International Relations. Academics, Practitioners and the Trade in Ideas. London & New York: Routledge.

Wallace, William (2004) «Afterword: soft power, global agendas» i Diane Stone & Andrew Denham (red.) Think Tank Traditions. Policy research and the politics of ideas. Manchester & New York: Manchester University Press.

Intervjuer58

Medarbeidere ved NUPI

Politikere, stortingsrepresentanter

Bjørn Jacobsen, SV

Einar Steensnæs, tidligere KrF, nå spesialrådgiver ved Oslosenteret

Finn Martin Vallersnes, H

Jan Petersen, H

Morten Høglund, FrP

Thorbjørn Jagland, Ap

Marit Nybakk, Ap

Kjell Magne Bondevik, tidligere KrF, nå leder av Oslosenteret

Forsvarsdepartementet

Espen Barth Eide, statssekretær

Tom Holter, avdelingsdirektør, seksjon for Sikkerhetspolitisk utredning

Harald W. Støren, spesialrådgiver, seksjon for Sikkerhetspolitisk utredning

John Lunde, spesialrådgiver

Utenriksdepartementet

Jostein Leiro, avd.dir., Avdeling for FN, fred og humanitære spørsmål

Janis Bjørn Kanavin, avd.dir., Seksjon for Afghanistan og Pakistan

Anita Nergård, avd.dir., Seksjon for globale sikkerhetsspørsmål og SUS-landene

Nils Ragnar Kamsvåg, avd.dir., Vest-Balkan-seksjonen

Lars Petter Henie, underdirektør, FN-seksjonen

Halvor Sætre, underdirektør, Seksjon for humanitære spørsmål

Sverre Jervell, seniorrådgiver, Seksjon for nordområdene, ressurser og Russland

Bente Bingen, seniorrådgiver, Seksjon for Afghanistan og Pakistan

Evan C. Kittelsen, forhandlingsleder, WTO/OECD-seksjonen

Kjell Lillerud, seniorrådgiver/forhandlingsleder, WTO/OECD-seksjonen

Norad

Asbjørn Eidhammer, avd. dir., Evalueringsavdelingen