Historien om NUPI kan selvfølgelig skrives ut fra mange vinklinger og med ulike tyngdepunkt. Dette er denne forfatterens subjektive fremstilling, farvet av lange opphold ved NUPI og av mange år borte fra instituttet. NUPI-karrieren startet med et «sommeroppdrag» i 1969 og deretter som ansatt på NUPI i perioden 1970–81. Fra høsten 1981 og ut 1997 observerte jeg instituttet med utgangspunkt fra regjering og storting. Fra 1998 og fram til skrivende stund har jeg vært tilbake på NUPI. Denne fremstillingen vil naturligvis være påvirket av min «nærhet» til instituttet i disse ulike epoker, selv om også «avstand» gir perspektiv på NUPI og dets virksomhet. Fremstillingen av NUPIs historie de siste ti år er bevisst gjort mer skjematisk, først og fremst fordi disse begivenhetene er såpass nær i tid og det historiske perspektiv mangler. Å korrigere også denne svakheten bør derfor være en utfordring for NUPIs neste historieskriver ved et fremtidig jubileum.

Det er mange av dagens «nupister» som har vært til stor hjelp i mitt arbeid, uten at alle kan nevnes. Noen må allikevel navngis. Bibliotekets tre musketerer – Dagfrid Hermansen, Tore Gustavsson og Hazel Henriksen – har gravd fram informasjon i stort og smått. Dessuten har Tore Gustavssons eget arkiv fylt ut store huller i NUPIs offisielle arkiv hvis tilstand har lidd under instituttets mange flyttinger. Geir Flikke og Olav Stokke har bidratt med skriftlige fremstillinger av henholdsvis Russlandsavdelingen og Bistands- og utviklingsavdelingen som har vært til uvurderlig hjelp. En spesiell takk går til John Kristen Skogan, som har vært min fremste «sparring partner» og en viktig database. Han har i tillegg med sedvanlig grundighet gått gjennom tidligere utkast. Den foreliggende versjon er det imidlertid jeg alene som står ansvarlig for.

NUPI etableres og den spede start (1959–68)

En forsiktig fødsel

NUPI oppstod ikke som følge av en gjennomtenkt plan, men ved at to uavhengige initiativ smeltet sammen.1 Det ene initiativet hadde sine røtter i det politiske miljø rundt Stortinget og Utenriksdepartementet, mens det andre kom fra en ung student i idéhistorie, senere professor i statsvitenskap Knut Midgaard. Nå fantes det for lengst modeller i utlandet. Royal Institute of International Affairs eller Chatham House, som var det daglige navn, ble etablert allerede i 1920. Utrikespolitiska Institutet (UI) i Stockholm så dagens lys i 1938 og hadde i likhet med Chatham House forskning og informasjon til allmennheten som likestilte oppgaver. Ideen om NUPI var heller ikke enestående i Norge på denne tiden, idet Fridtjof Nansens Institutt på Polhøgda var blitt etablert i 1958, og forløperen til Institutt for Fredsforskning (PRIO) ble også startet i 1959. En rekke sentralt plasserte personer ble viktige i den videre ferd fram til etableringen av NUPI. Midgaard rekrutterte støtte fra Arne Næss og Jens Arup Seip før han presenterte tankene i et notat til førstesekretær Tim Greve, utenriksminister Halvard Langes høyre hånd.

Det politiske initiativet kom høyst sannsynlig fra Finn Moe, som i en årrekke var formann i Stortingets utenrikskomité. Han hadde eksamener i filosofi og sosiologi fra Frankrike og hadde blant annet vært utenriksmedarbeider i Arbeiderbladet og ambassadør ved den norske faste delegasjon ved FN. Under krigen hadde han arbeidet for den norske regjering både i Storbritannia og USA. For Finn Moe var det viktig å bidra til å øke kunnskapen og informasjonen om mellomstatlige forhold. Både krigserfaringen, konfliktene om Norges etterkrigspolitikk ikke minst innenfor arbeiderbevegelsen og striden om forholdet til Sovjetunionen, gjorde at Moe ønsket seg en institusjon som kunne skaffe til veie informasjon om internasjonale forhold for Stortinget og andre statlige institusjoner. For Finn Moe var det formidlingen og ikke forskningen som var det sentrale ved et utenrikspolitisk institutt. Forskningens betydning for NUPI ble naturlig nok sterkere vektlagt fra universitetsmiljøet. Moe skulle bli NUPIs første styreformann, og han satt i vervet i 12 år. Hans brede interessefelt kom også til å prege NUPI. Moe var blant de første til å interessere seg for europeisk integrasjon og var også opptatt av de avkolonialiserte landene i den tredje verden.

Allerede i 1956 – før Knut Midgaard hadde engasjert seg – hadde Tim Greve forfattet et kort notat om opprettelsen av et utenrikspolitisk institutt. Alle de sentrale bestanddeler ved det som etter hvert skulle bli NUPI, var med i førstesekretær Greves notat inklusive den todelte formålsparagrafen og organisasjonsmodellen med et råd og et styre som utgår av Rådet. Allikevel gikk det tre–fire år før instituttet ble en realitet, og historien gjorde i mellomtiden noen krumspring (Fonn & Elvebakk 2003: 23–27).

Det som brakte saken ut av dødvannet var kontakten mellom Midgaard fra Universitetet og Greve fra UD samt at Thorvald Stoltenberg, som hadde tiltrådt som «midlertidig vikarsekretær» i UD, ble koblet inn. Stoltenberg sendte planene om NUPI videre til byråsjef Einar Anstensen som tente på ideen, og saken endte opp hos utenriksminister Halvard Lange. UD oppnevnte så en komité som skulle forberede saken bestående av Halvard Lange, Frede Castberg2 og Finn Moe med både Knut Midgaard og Tim Greve som sekretærer ettersom to initiativer skulle samordnes. Det var i sannhet en på alle måter tung komité. Det ble raskt enighet om at et utenrikspolitisk institutt måtte ligge under Kirke- og undervisningsdepartementet for å sikre at det kunne drive uavhengig forskning og administrasjon. Videre ble det laget et utkast til statutter der det blant annet gikk fram hvilke institusjoner som skulle være representert i NUPIs råd og at det skulle ha mange medlemmer inklusive representasjon fra pressen. Styret skulle velges fritt blant Rådets medlemmer med en begrensning: En av Stortingets representanter skulle også sitte i styret.

Nå var saken satt på skinner. Finn Moe innkalte fremtredende representanter for de institusjoner som skulle sitte i Rådet samt Midgaard og Greve til et møte i Nobelinstituttets lokaler i september 1958. Arbeidsnotatet fra den ovennevnte UD-nedsatte komité ble godtatt nesten uten innsigelser, og de tilstedeværende var godt fornøyd både med initiativet og de konkrete planene om et norsk utenrikspolitisk institutt. Et arbeidsutvalg førte saken videre og fremmet sin søknad til Kirke- og undervisningsdepartementet i november samme år. Det første ordinære møte i Rådet ble holdt et års tid senere. Styrets formann og nestformann ble henholdsvis Finn Moe og Nobelinstituttets direktør August Schou. De tre øvrige medlemmer av styret ble professor Frede Castberg, sjefredaktør Christian A.R. Christensen og byråsjef Petter Graver fra UD. Professor Eilif Paulsen fra Norges Handelshøyskole ble Rådets formann. Det nyvalgte styret stod nå overfor sin kanskje viktigste oppgave – å finne den rette person til å bekle stillingen som NUPIs første direktør.

En direktør av format

Valget falt på den 47 år gamle historikeren John Christian Munthe Sanness. Han ble ansatt av NUPIs styre 1. november 1959 og kom fra stillingen som utenriksredaktør i Arbeiderbladet, der han hadde vært siden slutten av 1940-tallet. Sanness hadde også de nødvendige akademiske kvalifikasjoner; han hadde lenge undervist i statsvitenskap på Blindern og ble dr.philos. samme året NUPI ble opprettet på en avhandling om skandinavismen på siste halvdel av 1800-tallet med tittelen Patrioter, intelligens og skandinaver (Sanness 1959). Sanness’ journalistiske evner hadde han utviklet allerede under krigen da han ble oppdratt av legendariske Anthony J. Martin i BBC Norwegian Service i London. I stillingen som utenriksredaktør hadde han analysert verdenssituasjonen i årevis, og var dessuten en fast og høyt skattet utenrikskronikør i NRK-radio. Således hadde han erfaring og forutsetninger for å bygge opp det nye NUPI både som forskningsinstitusjon og informasjonsinstitutt. I tillegg var Sanness meget sprogmektig. Ikke bare snakket han flytende russisk og tysk, utmerket engelsk og temmelig godt fransk og spansk, men under et kjedsommelig foredragsopphold i Finland lærte han seg finsk på café for å få tiden til å gå.3

I sin ungdom var John Sanness erklært anarkist, og som 17-åring ble han utvist fra Katedralskolen for sine protester under monarkiets 25-årsfeiring. Senere ble han et aktivt medlem av kretsen rundt tidsskriftet Mot Dag og frontfiguren Erling Falk. Under den spanske borgerkrigen på 1930-tallet var han der som hjelpearbeider. Da Norge ble okkupert i 1940, var Sanness formann i Det Norske Studentersamfund. I kraft av dette vervet arrangerte han et møte i september 1940 der Johan Scharffenberg holdt sitt legendariske foredrag med det resultat at de begge ble arrestert. Først etter to måneder i fangenskap kom Sanness seg over til London der han ble resten av krigen.

Da Sanness var vel tilbake i Norge etter frigjøringen, skulle han som fortsatt fungerende formann i Studentersamfundet arrangere et festmøte der Hans Majestet Grisen skulle kaste glans over arrangementet. «Griseordenen» var skapt av Studentersamfundet i 1859 som en parodi på den nyopprettede St. Olavs Orden. Ifølge de hevdvunnede statutter kunne bare «Grisen», Studentersamfundets høye beskytter, når han var til stede tituleres med «Deres Majestet». HM Grisen materialiserte seg i form av en gullforgyllet trefigur av arten Yorkshire-gris i tilnærmet naturlig størrelse. I den frihetsrus som rådet hadde også Kong Haakon V blitt invitert til arrangementet, og til alles overraskelse og Sanness’ forskrekkelse, aksepterte kongen invitasjonen. Protokollhensyn skapte nå problemer for den gamle anarkist og republikaner: Som formann i Studentersamfundet og

Stormester av Griseordenen kunne han ikke fravike den korrekte omtale av HM Grisen, og det ville være en ny majestetsfornærmelse dersom han ikke titulerte Kong Haakon på en korrekt måte. Det var den gryende historiker Sanness som løste dilemmaet på en elegant måte: Kong Haakon ble hilst med den gammelnorske monarkiske tiltaleform «Høye Drott» mens Grisen beholdt «Deres Majestet» slik seg hør og bør.4

Da John Sanness ble utnevnt til direktør på NUPI, hadde han for lengst funnet sitt politiske ståsted i sentrum av Det norske Arbeiderparti. Han hadde samarbeidet med størrelser som Martin Tranmæl og Olav Larsen i Arbeiderbladet og var utenrikspolitisk på bølgelengde med folk som Halvard Lange, Haakon Lie og Willy Brandt, som han var personlig venn med. Når enkelte har karakterisert Sanness som en «kald kriger», er dette både politisk galt og egentlig stigmatiserende. Under hele den kalde krigen hadde Sanness’ standpunkter i utenrikspolitiske spørsmål støtte hos det store flertall av det norske folk – selv om hans ikke sjelden var mer sofistikerte. Bare i kampen for norsk medlemskap i EF var Sanness litt av en aktivist.5 Av natur var Sanness heller ingen forstokket og enøyd ideolog, slik man impliserer ved betegnelsen «kald kriger» – spesielt når merkelappen brukes mange år senere. Sanness var derimot en ytterst analytisk person som på mange måter var inkarnasjonen av det klassiske, greske dannelsesidealet. Hans kunnskapsbredde og vide interessefelt syntes uten grenser, noe som gjorde ham til en stimulerende og fascinerende samtalepartner. Han var en glitrende taler og en skarp skribent. En mer overraskende side var Sanness’ jordnære sans for politikk og samfunnsliv: Høytflyvende teorier og analytiske byggverk stengte aldri for sylskarpe observasjoner av det praktiske liv. Dette forhindret imidlertid ikke Sanness fra tidvis å være utrolig distré: En morgen kom Sanness inn på instituttet og bad om hjelp fordi han hadde låst bilen med nøkkelen i tenningen. Erik Nord ble med og kunne raskt konstatere at han trengte en skrutrekker for å dirke opp den låste frontdøren. «Det kan jeg ordne,» sa Sanness og åpnet den ulåste bakdøren og tok ut en skrutrekker.

«Som direktør var John Sanness en mentor og inspirator. Han foret sine unge protesjeer med gode ideer, leste manusene deres og stimulerte miljøet med sin karisma og veltalenhet. Han lot gjerne yngre medarbeidere ta æren for hans egne ideer dersom de for øvrig fulgte opp på en måte som tilfredsstilte hans høye krav» (sitert fra Fonn & Elvebakk 2003: 34). Sanness var i det hele omgjengelig og hyggelig og gjorde konversa-

sjon til en livskunst. Når som helst kunne han oppsøke sine medarbeidere på kontoret for å slå av en prat. Og hans grunnholdning var å stimulere den enkelte til å jobbe med det som interesserte vedkommende så lenge resultatet var bra. «Ut over 60-tallet gjorde han underverker med det lille instituttet, men noen detaljrytter som med nitid grundighet bygde opp et velorganisert og veladministrert institutt, var han ikke, og det preget nok NUPIs første tiår (ibid.: 35). Det var antagelig Halvard Lange som foreslo John Sanness som direktør ved NUPI, og ut fra samtidens reaksjoner var det et nokså opplagt valg. I ettertid og med historien som bevis, kan vi trygt konkludere med at det også var et lykkelig valg – både for NUPI og landet.

Instituttet lever opp

I november 1959 satt John Sanness og Per Frydenberg, NUPIs to ansatte, på hver sin side av Youngstorget, med en startbevilgning fra Stortinget på 100 000 kroner, men uten lokaler til å etablere noe institutt. På nyåret fikk de to midlertidig installert seg i et par ledige rom i Victoria Terrasse. Samtidig ble den første sekretæren ansatt, og utpå vårparten kom sovjeteksperten Harald Hallaråker. Etter bare noen måneders virksomhet kom «de to frontfigurenes avslappede forhold til administrative rutiner for en dag» (ibid.: 38). Ikke ble det brukt «unødig» tid til å sette seg inn i de statlige regnskapsrutiner. Da NUPI ble kalt inn på teppet til en bekymret Riksrevisjon våren 1961 etter å ha levert et slags regnskap for 1960, var Per Frydenberg helt uforberedt på hva som kom. For å gjøre en lang historie kort: NUPI ble innberettet til Stortingets administrasjonskomité for sin pengebruk til dels uten hjemmel. Redningen kom i 1963 da Harald Njøs ble ansatt som administrasjonssekretær, en funksjon han innehadde i 34 år. «Njøs hadde både handelsgymnasium og erfaring fra lønningskontoret i Distriktskommando Trøndelag, og var dermed ikke helt ukjent verken med statlige regnskaper eller at administrative rutiner kunne ha en verdi» (ibid.: 39). Riksrevisjonen trakk angivelig et lettelsens sukk.

De tidlige forskningsanstrengelser

Studiegruppene kom tidlig i gang på NUPI, og var en effektiv måte å «melke» ekspertisen på. Den egentlige forskningen derimot, hadde lenge trange kår. Det gikk mange år før instituttet fikk noe som kunne kalles en forskerstab. Dette skyldtes ikke prinsipiell uvilje fra departementets side, men snarere at forskningen hovedsakelig burde finansieres utenfra. Men sett fra NUPI-ledelsens side var faglig fordypning uten penger umulig, og finansiering utenfra både vanskelig og uforutsigbart. Utover på 60-tallet ble det gjort mange fremstøt for å få skaffet faste forskerstillinger til instituttet.

Den første fagmedarbeideren som ble rekruttert var økonomen Harald Hallaråker, som kom fra forsvarets etterretningstjeneste i 1960. Med sine russiskkunnskaper, i tillegg til å medbringe et stort arkiv, var Hallaråker en nyttig tilvekst til staben. Selv om Hallaråker opprinnelig var kommunist, hadde han «ingen problemer med å betjene den vestlige kapitalismens fotsoldater» (ibid.: 57). I 1961 opprettet Sanness og Hallaråker et kontor for studier av sovjetisk næringsliv ved NUPI. Kontoret skulle «yte service i form av opplysninger og utredninger om sovjetisk næringsliv for interesserte norske firmaer og organisasjoner.» Virksomheten var i virkeligheten ren konsulentvirksomhet, og etterspørselen etter tjenester strømmet inn fra både private og offentlige institusjoner. Allerede første driftsåret var Kontoret for Øst-Økonomi selvberget rent økonomisk. Noe av det første Hallaråker ellers gjorde på NUPI, var å etablere tidsskriftet Øst-Økonomi – en liten uanselig stensil de første årene, men som raskt vekket interesse i de andre skandinaviske land. For å gjøre en lang historie kort: Tidsskriftet ble etter hvert internasjonalt og engelsksproglig under navnet Economics of Planning, beregnet på den eksklusive gruppen av fagfolk som behersket økonometri og dessuten interesserte seg for studier av den «andre verden». Sanness, som selv aldri gikk av veien for en faglig utfordring, uttalte ved en anledning at hvis han forstod noe som helst i en artikkel i Economics of Planning, var det noe som var galt.6 I 1966, tre år etter omlegningen, hadde tidsskriftet 800 abonnenter, imponerende for en så spesialisert publikasjon. Konsulenttjenesten derimot, ble for tidkrevende selv om den var lukrativ, og i 1964 ble den avviklet.

NUPIs aller første virkelige forskningsprosjekt var en kvantitativ innholdsanalyse av leder- og kommentarartikler i et 20-talls utvalgte aviser i seks vestafrikanske land.7 Olav Stokke, som hadde blitt midlertidig ansatt som informasjonsredaktør i begynnelsen av 1961, ble overtalt til å steppe inn som prosjektleder og fikk med seg Mariken Vaa som vitenskapelig assistent. Stokke, som i likhet med Per Frydenberg hadde politisk og organisasjonsmessig erfaring fra partiet Venstre, hadde vært redaktør i Venstre-avisen Fjell-Ljom på Røros. John Sanness fremhevet for øvrig betydningen av Stokkes erfaring som lokalavisredaktør for å kunne lede prosjektet Afrikanske holdninger. Som den romslige person Sanness var, hadde han i det hele tatt ikke noe imot venstremenn, noe han da også uttrykte på sitt vis: «Venstre har alltid vært en respektabel gjennomgangsbolig» (Stokke 2009a). Prosjektet fikk etter hvert støtte fra Forskningsrådet og Rådet for konflikt- og fredsforskning. Olav Stokke ble således NUPIs første NAVF-stipendiat. Men analysen av avisene skulle bli mye mer tidkrevende enn

beregnet, og prosjektet trakk ut. I 1967 rev så Biafra-provinsen seg løs fra Nigeria, og konflikten vakte stort engasjement i Vesten. På NUPI betydde dette at medarbeiderne kastet seg rundt for å være aktuelle i mediebildet. Afrikanske holdninger ble aldri fullført, bortsett fra at Mariken Vaa brukte «sitt» materiale fra fransk Vest-Afrika til en magistergrad i sosiologi. Men gjennom dette prosjektet ble Afrika-studier etablert ved NUPI.

Det var sikkerhetspolitikken som skapte behovet for NUPI, og i de fleste perioder av dets historie var sikkerhetspolitikken instituttets viktigste forskningsfelt. Sikkerhetspolitisk studiegruppe ble dannet allerede i 1960. En rekke av datidens fremste sikkerhetspolitiske debattanter deltok ivrig, og resultatene av virksomheten materialiserte seg ofte som artikler i Internasjonal Politikk.8 Samtidig som John Sanness mente at arbeidet for fred og nedrustning aldri måtte oppgis, var hans mening at nedrustningsspørsmålene ikke måtte isoleres fra de sikkerhetspolitiske mål. Fra første stund kom derfor den NUPI-genererte sikkerhetspolitiske forskningen til å være preget av den realistiske skole og ikke som PRIO farget av ideologisk fredsforskning. Ifølge Sanness var det viktig at norsk politikk på dette området var nedfelt i grundige studier og utredninger, og her hadde NUPI en viktig rolle å spille. Og til slutt ble da også sikkerhetspolitikken som det eneste forskningsfeltet på NUPI tilgodesett med en ny statsfinansiert stilling for budsjettåret 1963 – og det skulle gå mange år før neste forskerstilling ble bevilget. Arne Olav Brundtland ble ansatt i denne stillingen og det var han som i de påfølgende år utviklet begrepet «Nordisk balanse» – en forestilling om en sikkerhetspolitisk balansegang mellom de fire nordiske land Finland, Sverige, Danmark og Norge og forholdet til henholdsvis USA og Sovjetunionen. Denne problematikken preget mye av den sikkerhetspolitiske tenkningen på NUPI i mange år fremover, og for Brundtland selv ble begrepet «Nordisk balanse» hans akademiske alter ego. For utredning og forskning var forestillingen om en nordisk balanse stimulerende, men den møtte sin begrensning da enkelte entusiaster skulle gjøre den til en modell for praktisk utenrikspolitikk.

I regi av Sikkerhetspolitisk Studiegruppe konsentrerte man seg også om å studere tysk og fransk sikkerhetspolitisk tenkning. I de første tiårene etter 1945 var sikkerhetspolitikken i Tyskland og Frankrike ikke overraskende preget av de to lands ulike skjebner under og som følge av krigen. Men utover på 1960-tallet hadde begge disse landene med vidt forskjellig utgangspunkt beveget seg mot en europeisk linje i utenrikspolitikken. Dermed måtte man også gradvis anlegge et europeisk perspektiv på sikker-

hetspolitikken i vår verdensdel. Eilert Struksnes konsentrerte seg om franske holdninger til et europeisk sikkerhetssystem i lys av både fransk nedrustningspolitikk og fransk politikk generelt. Den andre som engasjerte seg forskningsmessig innenfor studiet av utviklingen i Europa var Martin Sæter, som i en menneskealder kom til å være NUPIs fremste ekspert på europeisk integrasjon.

Martin Sæter kom til NUPI som informasjonsredaktør i begynnelsen av 1964 med særlig ansvar for Rask informasjon. Sæter var politiutdannet, men tok cand.philol.-graden i historie og ble raskt fascinert av europeiske spørsmål. Sanness’ evne og vilje til å skyve fram medarbeidere ble avgjørende for Sæters karrierevalg. På Sanness’ initiativ søkte Sæter stipendium fra Nedrustningsutvalget, og i 1965 reiste han til den vesttyske hovedstad Bonn for å studere «det tyske problem» og mulighetene for nedrustning og avspenning (Fonn & Elvebakk 2003: 73–74). Oppholdet der, som falt sammen med dannelsen av den «store» tyske regjeringskoalisjon mellom CDU og SPD og med Willy Brandt som utenriksminister, kom til å påvirke Sæters tenkning for resten av livet. Mang en gang i interne, opphetede debatter på NUPI kunne Sæter slynge ut trumfkortet: «Men Brandt har sagt det.» Sæter ble den første NUPI-medarbeideren som tok doktorgraden da han disputerte på sin mammutavhandling om europeisk integrasjon (i bokform som Sæter 1971). I 1968 ble det etablert et eget Europa-prosjekt på NUPI i tillegg til Sæters arbeid. Prosjektet ble ledet Kaare Sandegren, som i et par år vikarierte for Per Frydenberg. Dette gav også anledning til å hyre inn en ny økonom, og valget falt på Valter Angell. Hans første oppgaver var å se på følgene av norsk medlemskap i et EEC uten Storbritannia og også se på resultatene av frihandelssamarbeidet innenfor EFTA.

Fredsbevarende styrker i FN-regi var et annet tema som NUPI viet oppmerksomhet i de første årene. Allerede under Korea-krigen i 1950 hadde en amerikansk koalisjon rykket inn på vegne av FN og stanset Nord-Koreas fremrykning. Senere ble FN-personell satt inn etter Suez-krisen i 1956, og i Kongo og på Kypros på 60-tallet. De ulike FN-operasjonene ble grundig studert og analysert fra de fleste vinkler. Men i regi av Sikkerhetspolitisk Studiegruppe kom en ikke uvesentlig gruppe til ord, nemlig de militære som hadde utført oppdragene. I første omgang resulterte dette i et spesialnummer av Internasjonal Politikk viet internasjonale sikkerhetsstyrker. I 1964 arrangerte NUPI i samarbeid med Chr. Michelsens Institutt og Nobelinstituttet den såkalte Lesson Learned-konferansen med eksperter fra hele verden. Per Frydenberg var primus motor for arrangementet, og etter konferansen redigerte han boken som ble et referanseverk på dette området i mange år (Frydenberg 1964).

På nyåret 1964 kom også Erik Nord til NUPI. Nord var byråsjef i UD, og hadde i en tiårsperiode tjenestegjort som sekretær for Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité, der Finn Moe i mange år hadde vært leder. Erik Nord ble eksplisitt ansatt for å formidle innsikt om den tredje ver-

den, utvikling og bistand. Han hadde stor innsikt i disse temaene og var dessuten en inspirerende og engasjert foredragsholder som brente for det han formidlet. Nord opptrådte nesten overalt der tredje verden var tema og holdt over 150 forelesningstimer i året.

Hans popularitet ble også styrket gjennom ungdomsopprøret som begynte å manifestere seg på slutten av 60-tallet. Derigjennom oppstod det en ny interesse for u-landene. Erik Nord «hadde teorier om underutvikling som la ansvaret på vestlig kapitalisme snarere enn på u-landene selv, noe som var helt i tråd med strømningene i den nye generasjonen» (Fonn & Elvebakk 2003: 77–78; Stokke 2009). I dag er vel bildet av u-landenes skjebne og deres eget ansvar noe mer nyansert.

NUPI var preget av en sterk korpsånd på 1960-tallet. Alle de få medarbeiderne fra direktøren og nedover måtte gjøre det meste og være med på alt. Instituttet i Parkveien9 var som en liten familie. Alle visste hva de andre drev med, og det var overkommelig å delta på ethvert seminar og arrangement om man lystet. Sanness oppmuntret til en åpen diskusjonskultur og var selv positiv og konstruktiv i sine kommentarer. Men i det daglige samværet på NUPI og i de hyppige faglige diskusjoner var tonen som oftest røff. Det var den skarpe akademiske formen som rådde, gjerne perfeksjonert gjennom den nådeløse debatten fra møtene i Det norske Studentersamfund. Det var en del medarbeidere med en slik bakgrunn som ledet an, mens for andre kunne nok tonen være ubarmhjertig selv om polemikken ikke var ondt ment.

Intimiteten i Parkveien kunne imidlertid ikke vare ved. Trangboddheten forfulgte også NUPI hit, selv om plassen til å begynne med syntes bra. NUPI-biblioteket vokste dessuten, riktignok i rykk og napp, dels gjennom bevilgninger til spesialfelter, dels gjennom milde gaver. Economics of Planning skaffet også en rekke bytteabonnementer på utenlandske tidsskrifter, men plassmangelen forhindret at biblioteket kunne fungere som ønsket. I dag synes en slik problemstilling uvirkelig i lys av den sentrale plass som NUPIs bibliotek kom til å få og fortsatt har, både for de ansatte og alle andre brukere.

NUPI i en opprustningstid (1969–81)

Gründerperioden over

Etter en tiårig gründerperiode var det på tide for NUPI å ta et skritt videre i sin utvikling. 60-årene var preget av behovet for ikke bare å bli etablert som egen institusjon, men også raskt å bli kjent og anerkjent som et nyttig

institutt for det norske samfunn. I etableringsfasen var det viktig med de raske resultater som samtidig var bredt etterspurt. Derfor var for eksempel Rask informasjon fra utenlandsk presse et genialt påfunn. Avisene på 60-tallet var med få unntak uten egen utenriksdekning, og hadde heller ikke journalister i sin stall som selv fant frem i utenlandsk presse. Dette at NUPIs sprogmektige medarbeidere kunne tilby utenlandske artikler i norsk sprogdrakt, ble derfor begjærlig tatt imot. Men alt har sin tid – avisene skaffet seg etter hvert egne kvalifiserte medarbeidere, og markedet for NUPIs Rask informasjon tørket inn med det resultat at pressetjenesten ble nedlagt med virkning fra 01.01.1969. Noen år senere kom NUPI imidlertid på banen med en ny pressetjeneste, men denne gangen i form av originale kronikker forfattet av instituttets egne medarbeidere. Denne pressetjenesten hadde også et lykkelig liv og gav NUPI et ansikt blant avislesere over hele landet.

Ved inngangen til 70-årene hadde NUPI behov for en strammere organisering og å tilby nye «produkter». Under gründerperioden hadde instituttet en typisk «flat» struktur der alle inklusive direktøren syslet med det meste. Hvorvidt John Sanness tok inn over seg den gamle strukturens åpenbare begrensninger ved inngangen til en ny tid, kan diskuteres. Men han forsøkte uansett å styrke forskningsaktiviteten ved å øke bemanningen og ikke minst få tilsatt en egen forskningssjef som i årevis av lønnsmessige årsaker hadde tittelen «forskningsleder». Med ansettelsen av Johan Jørgen Holst sommeren 1969, fikk Sanness også en «organisasjonsnisse» med på lasset.

Holst var ingen ukjent mann for NUPI. Han hadde gjort seg bemerket som energisk og kunnskapsrik allerede som student, blant annet gjennom deltakelse i instituttets kanskje viktigste forum, nemlig «Sikkerhetspolitisk Studiegruppe». Da instituttet skulle ansette sin første medarbeider på feltet «sikkerhetspolitikk» var Holst en mulig kandidat, men valget falt på Arne Olav Brundtland. I stedet ble Holst tilknyttet FFI der han hadde sin base i flere år. Denne første konkurransen mellom Brundtland og Holst kunne man imidlertid senere gjennom en årrekke ane sporene av, bare etter hvert dempet av Holsts tiltagende politiske ambisjoner og den taktiske rollesom Brundtlands ektefelles meteorittiske politiske karriere kom til å spille.

Johan Jørgen Holst hadde før han ble ansatt som forskningsleder tilbrakt mye tid ved ulike forskningsinstitusjoner i USA og hadde allerede bygget opp et imponerende kontaktnett som skulle komme både NUPI og enkelte av medarbeiderne til gode. Gjennom hyppige utenlandsreiser og deltakelse på tallrike seminarer og konferanser gjennom de neste par tiår skaffet Holst seg en kontaktflate som var få andre forunt, og særlig i USAs mangslungne akademiske verden var han på hjemmebane. Mens hans amerikanske kontaktnett nok spente vidt, var det først og fremst blant

republikanere og såkalte «Jackson-demokrater» at han fant sin plass i et tidvis nært samarbeid som resulterte i flere bøker. Han ble blant annet medredaktør for boken Why ABM, som argumenterte for at USA burde utplassere et anti-rakettforsvar for å nøytralisere de sovjetiske interkontinentale atomraketter. Dette var synspunkter og miljøer som ikke var like opportunt å vedkjenne seg i en senere politisk karriere, men for NUPI og Norge kom den store kretsen av fremragende strateger rundt Albert Wohlstetter til å ha stor positiv betydning.

NUPI organiseres

Fra NUPIs etablering og frem til denne dag har NUPI hatt en todelt målsetting: Instituttet skal bedrive både forskning og informasjon. John Sanness selv personifiserte dette «idealet» med sin bakgrunn som journalist/utenriksredaktør og historiker/dr.philos. Men han hevdet også og med stigende styrke etter som instituttets forskningsvirksomhet vokste i volum og dybde, at informasjonsvirksomheten til den enkelte fagmedarbeider burde ha sitt grunnlag i forskningsmessig innsats, ellers risikerte man å ende opp som en hvilken som helst kommentator. Holst hadde ikke noe avvikende syn når det gjaldt betydningen av NUPIs informasjonsvirksomhet. Selv var han en ivrig informant i alle slags fora og publikasjoner. Skulle han kritiseres for noe, måtte det snarere være at han tidvis delte sine tanker med offentligheten uten at bidraget alltid var like gjennomarbeidet i forhold til hva man kunne forvente av en så dyktig fagmann. Men som forskningsleder så han det som sin viktigste oppgave å bygge opp en forskningsavdeling med et tilhørende forskningsprogram.

En sentral oppgave var å rekruttere forskere til den nye avdelingen. Fra før arbeidet Arne Olav Brundtland innenfor det sikkerhetspolitiske felt med vekt på «Nordisk balanse», og Martin Sæter forsket på «Europeisk integrasjon», mens Daniel Heradstveit konsentrerte seg om «Fredsmuligheter og rustningskontroll» i Midt-Østen. To nye statsvitere ble tilsatt på «innsamlede» forskningsmidler, nemlig Anders C. Sjaastad og John Kristen Skogan. I likhet med mange av sine kollegaer både før og senere gikk de nå en usikker tilværelse i møte der de måtte hoppe fra prosjekt til prosjekt alt etter hvor det var penger å finne. Men de holdt liv i seg i hovedsak innenfor fagfeltet internasjonal politikk med vekt på sikkerhetspolitikk.

I forbindelse med sin tiltredelse i 1969 proklamerte Holst at «tyngdepunktet i forskning og utredningsarbeid vil ligge på aktuelle policy-problemer for norsk utenrikspolitikk». Da det første langtidsprogrammet for forskningsvirksomheten 1970–74 forelå, var imidlertid perspektivet atskillig bredere, noe som var et resultat av interne diskusjoner, men også avspeilet den enkelte forskers kompetanse og interessefelt. Det var utmeis-

let ni prosjektområder10 som senere ble rullert, slått sammen, oppdelt og omdøpt alt etter hva slags finansiering NUPI søkte eller prioriterte. Holst var alltid utrolig kreativ når det gjaldt å lage fine dokumenter med sinnrike inndelinger og kategoriseringer. Denne evnen ble bare overgått av hans håndlag med forskningssøknader.

Johan Jørgen Holst var en kløpper til å skrive søknader. Særlig var hans prosjektbeskrivelser med sikte på forskningsstøtte fra de store amerikanske stiftelsene uovertrufne. Søknadene var spekket med vanskelige substantiver som selv de færreste engelsksproglige fullt ut forstod, men som etterlot et inntrykk av stor intellektuell tankekraft og gav løfter om spennende forskningsresultater. Store beløp – ikke minst fra Ford Foundation – ble på denne måten brakt i havn år ut og år inn. Når pengene var kommet i hus, oppstod det imidlertid gang på gang et problem, ikke minst for de forskerne som skulle sette prosjektet ut i livet: Hvordan skulle man operasjonalisere alle de fine ord og vendinger? Ja, rent ut sagt: hva var det nå man egentlig hadde lovet å gjøre? Kanskje var det Holsts evne til blendende formuleringer, men som ofte gikk rundt problemene eller skygget for dem, som gjorde at Holst som utenriksminister brakte «Oslo-avtalen» i havn – på papiret. Som kjent oppstod det også her et problem med å få satt de tilsynelatende omforente forpliktelser ut i livet.

Ved inngangen til 70-årene hadde NUPI fått økt bemanning og en forskningsleder med klare planer og ideer. Og også instituttets husproblem ble endelig løst. Etter mange år med en spredt tilværelse og et liv preget av trangboddhet, kunne NUPI endelig flytte inn i nye lokaler i Bygdøy allé 3 ved årsskiftet 1969/70. Overgangen var stor og positiv, selv om det tok tid å tilpasse seg en romsligere tilværelse, eller som «administrasjonsavdelingen» skrev i instituttets årsmelding for 1970: «Flyttingen har sinket arbeidet på flere felter, og først mot årets slutt er vi kommet à jour med rutinene.»

Hverdagen tar over

Mens NUPI i gründerperioden stort sett ble «hyllet» for sin innsikt og visdom, møtte instituttet brått den brutale virkelighet tidlig på 70-tallet. Det startet med Israel, fortsatte med EF, og så ble NUPI indirekte «rammet» av kontroversene rundt utdelingen av Nobels fredspris.

Olav Stokke, som var stillingsplassert som informasjonsmann på tross av at han var NUPIs første medarbeider med et forskningsstipendium fra NAVF, fikk i 1969 permisjon for å forske tre år ved Afrikainstituttet i Uppsala. Som vikar ble lektor Jan Bjøndal ansatt, og han skulle fungere som vitenskapelig konsulent for informasjonsarbeid i skolen. Han vist seg snart som en energisk pedagog og satte i gang et skoleprosjekt som skulle være et undervisningsopplegg om «kulturområdet» Midtøsten for gymnas og lærerskole. I denne forbindelse forfattet Bjøndal også et Tidens Ekko-hefte «Israel – folk og samtid». Bjøndal var neppe klar over hvilken storm som traff ham før det var for sent. Kjente israelsvenner i den offentlige norske debatt med Dagbladets utenriksredaktør Karl Emil Haglund i spissen gikk til frontalangrep på Bjøndal og heftet. Under henvisning til feil, unøyaktigheter og utelatelser ble spørsmålet reist om hvordan NUPI kunne stille seg bak et slikt angivelig anti-iraelsk skrift. Sanness som selv hørte hjemme blant Arbeiderpartiets israelsvenner, ville nok helst ha sett gjennom fingrene med feil og mangler ved heftet, men skjønte også at situasjonen fordret et tilbaketog.11 Etter et livlig møte i NUPIs styre fikk Sanness støtte for sin beslutning om å trekke Tidens Ekko-heftet tilbake under henvisning til at Bjøndal ikke hadde fått den nødvendige faglige støtte i arbeidet med heftet.12 Et års tid senere besluttet direktøren å nedlegge hele Tidens Ekko-serien, mens skoleprosjektet ved Bjøndal ble stilt i bero ved årsskiftet 1971/72. Hvor lite slingringsmonn det var i datidens debatt om Israel og Midtøsten fikk den ferske utenriksminister Knut Frydenlund erfare da han noen år senere ble hudflettet, ikke minst av sine egne, for å ha støttet at Yassir Arafat hadde fått tale i FN. Norge gjorde helomvending ved neste FN-avstemning om PLOs observatørstatus etter instruks fra utenriksministeren. Men «bombesjokket» kom Frydenlund ikke over og var aldri senere å se i nærheten av barrikadene i spørsmål om Israel og Midtøsten.

Ett av de ni prioriterte prosjektområdene i langtidsplanen 1970–74 hadde overskriften «Det politiske og økonomiske miljø i Europa». Utover de første årene på 70-tallet kom tyngdepunktet i forsknings- og utredningsarbeidet til å konsentrere seg om integrasjonsprosessen i Vest-Europa og

dermed mer eller mindre eksplisitt om Norges forhold til EF. Beslutningen om å avholde en folkeavstemning i 1972 om Norges tilknytning til EF, delte folket og førte dem ned i hver sin skyttergrav. NUPIs medarbeidere befant seg selvfølgelig i begge leire. John Sanness hadde gått i permisjon i slutten av 1971, og forskningsleder Holst var fungerende direktør i hele 72. I årsmeldingen for 1972 beskrev Holst hvilke spilleregler som var nedfelt for de ansattes EF-engasjement: «Direktøren fant det naturlig at de av instituttets medarbeidere som ønsket det engasjerte seg også personlig i debatten om dette viktige utenrikspolitiske spørsmål [...] Det ble imidlertid gjort gjeldende som regel for alle at de deltar i politisk debatt på personlig grunnlag og at ingen har anledning til å trekke instituttet til inntekt for sine synspunkter. Vi hadde interne uoverensstemmelser om den grensegangen som alltid vil være vanskelig, men spørsmålet førte ikke til noen varig eller dyptgående strid.» Men engasjementet var i hvert fall stort inntil folket hadde talt. På «ja til EF»-siden fant man blant andre John Sanness, Johan Jørgen Holst, John Kristen Skogan, Valter Angell og Anders C. Sjaastad. «Nei»-siden rommet folk som Harald Munthe-Kaas, Daniel Heradstveit, Erik Nord og Arne Treholt.13 «Forskerne» uansett standpunkt bidrog i skrift og tale, og Sanness/Holst redigerte endog en pamflett for «ja-siden» hvor det ikke ble unnslått hvor de arbeidet til daglig (Holst & Sanness 1972). «Nei»-folkene hevdet på sin side at de nøye holdt instituttets navn og rykte hellig ved å legge sine aktiviteter til lunsjpausen utenfor huset.

Helt uskyldsrene var de nok allikevel ikke: Få dager før folkeavstemningen ble det offentliggjort en uttalelse fra 42 personer ved NUPI og PRIO der det blant annet ble hevdet at «[e]t Norge utenfor EF er det beste bidrag til fred». Uttalelsen ble slått opp i Dagbladet under overskriften «Flertallet ved NUPI mot EF-medlemskap» (Dagbladet 1972). En trøst for «ja»-siden fikk være at NUPI i hvert fall var splittet som det norske folk, mens «på ’nei’-siden finnes også omtrent samtlige ansatte ved Fredsforskningsinstituttet» (ibid.). Men også blant «ja»-tilhengerne varierte nok evnen til å tolke sitt eget folk riktig, hva en liten episode fra Europabevegelsens valgvake folkeavstemningsnatten kan illustrere: Da resultatpilen i TV-studio vippet over til «ja»-flertall på grunn av noen opptelte bystemmer, jublet Johan Jørgen Holst over det han trodde ville bli seier. Samtidig erklærte John Sanness at han nå gikk hjem for å døyve tapet der idet han forkynte at stemmeovervekten fra byene var altfor knapp til å oppveie alle «nei»-stemmene fra utkant-Norge når de kom inn.

EF-saken fikk imidlertid et etterspill i NUPIs styre. Erik Nord sendte nemlig et brev til styrets og NUPI-rådets medlemmer straks folkeav-

stemningsdagen var over, der han fremmet kritikk av de uttalelser styrets formann (Paul Thyness) hadde avgitt til Morgenbladet i forbindelse med oppropet mot EF-medlemskap.14 Brevet inneholdt også en kritikk av direktørens adferd i EF-debatten. Ifølge styrereferatet redegjorde fungerende direktør Holst for sin oppfatning av saken som gikk ut på at det «ikke var reist krav om eller ønsker om at styret eller rådet foretar seg noe bestemt»15 og at «konsulent Nords brev måtte forestås som en orientering om et synspunkt». På samme vis var «direktørens og professor Sanness’ redegjørelser ment som en orientering for styrets og rådets medlemmer ettersom saken var reist». Det var enighet i styret om at man ikke skulle diskutere de ansattes engasjement i EF-debatten, men da det også var reist et prinsipielt spørsmål, fattet styret et enstemmig vedtak om en protokolltilførsel der det blant annet stod:

På bakgrunn av den pressedebatt som utspant seg omkring medarbeidernes engasjement i valgkampen foran folkeavstemningen, og konsulent Nords brev til styrets og rådets medlemmer samt direktør Sanness’ og fungerende direktør Holsts tilsvar til samme, tok formannen opp spørsmålet om retningslinjer for medarbeidernes deltakelse i offentlig debatt av denne art. Styret finner det naturlig å følge en liberal praksis når det gjelder medarbeidernes rett til å engasjere seg også i politisk kontroversielle spørsmål med foredrag, artikler, intervjuer m.v. Hvis denne praksis skal kunne opprettholdes, er det imidlertid nødvendig at den enkelte medarbeider på sin side lojalt medvirker til at instituttet som sådant så langt som mulig holdes utenfor. Styret vil derfor innskjerpe at medarbeiderne for fremtiden ikke må benytte seg av NUPIs navn i forbindelse med sitt engasjement i politisk kontroversielle saker. I de tilfeller hvor det er vanlig presse- eller kringkastingspraksis at det blir gitt opplysninger om stilling ved NUPI, påligger det vedkommende medarbeider å gjøre oppmerksom på at instituttet ikke hefter for de meninger som kommer til uttrykk.16

Da NUPIs styreformann Paul Thyness ved årsskiftet 1977/78 gikk av etter seks år i stillingen, ble han i et avskjedsintervju spurt om ikke partipolitiske synspunkter blander seg inn i utenrikspolitisk forskning.17 Intervju-

eren mente å kunne konstatere at det var «skjedd en ikke uvesentlig partipolitisering av utenrikspolitikken», hvorpå Thyness repliserte:

Det kom noe nytt inn efter EF-kampen. Ikke bare uvante synspunkter, men også nokså selsomme midler fikk en slags legitimitet for en tid. Vi merket det også litt ved NUPI, men nærmest bare som en skygge av hva som skjedde på annet hold.18

I sannhet litt av en attest til instituttet, selv om nok enkelte vil betvile at dyden hele tiden har vært så intakt. Det hører med til NUPIs historie at da det ble avholdt en ny folkeavstemning om Norges tilknytning til EU i september 1994, var instituttets daværende medarbeidere mer opptatt av å legge et faglig grunnlag for en Europa-debatt enn av selv å være på barrikadene.

I 1973 var John Sanness tilbake som direktør på NUPI. Samtidig var han medlem av Nobelkomiteen for fredsprisen, noe som få fant problematisk gitt Sanness’ store innsikt i internasjonale forhold. Men ved tildelingen i 1973 tråkket komiteens flertall ut i et høyeksplosivt minefelt. Med tre mot to stemmer besluttet komiteen å gi prisen til Henry Kissinger og Le Duc Tho fordi de to forhandlerne hadde «virket i samsvar med Alfred Nobels tanke som var at internasjonale konflikter måtte løses gjennom forhandlinger og ikke ved krig. Det er vårt håp at alle parter i denne konflikten vil føle det moralske ansvar for at avtalen om våpenhvile i Vietnam vil føre til en varig fred for Indokinas krigsherjede folk.» I kampens hete etter at tildelingen ble offentliggjort, ble det påstått at forslaget opprinnelig kom fra John Sanness, som hadde brukt sin rett som medlem av Nobelkomiteen til å foreslå kandidater til fredsprisen og at han fikk med seg Aase Lionæs og Bernt Ingvaldsen (Aktuell 1973). Uenigheten innad i komiteen hadde vært stor, og de to øvrige medlemmer av Nobelkomiteen, Einar Hovdhaugen og Helge Rognlien, forlot Nobelkomiteen i protest fordi formann Aase Lionæs hadde fremstilt det som om komiteen hadde vært enstemmig i valget (Stenersen, Libæk & Sveen 2001: 201). De nasjonale og internasjonale reaksjonene på pristildelingen var voldsomme. I USA skrev New York Times om «Nobels krigspris», og en av Kissingers gamle kollegaer fra Harvard påstod at «enten forstår folk i Norge svært lite av det som har foregått, eller de har særlig stor humoristisk sans». Seksti forskere også fra Harvard undertegnet et brev der det het at fredspristildelingen var «mer enn et menneske med normal rettferdighetssans kan bære». Nå skal det vel i ærlighetens navn sies at akademiske kollegaer ikke alltid er de mest objektive og generøse når en av deres egne har gått til topps. Kissinger aksepterte prisen, mens Le Duc Tho nektet å motta den angivelig fordi det ennå ikke var blitt fred i Vietnam. Det hører med til historien at på dette tidspunkt var han

antagelig i gang med å planlegge den militære offensiven som i 1975 gjorde at Sør-Vietnam falt og Vietnam ble samlet til ett rike. Selv falt Le Duc Tho i unåde for sin dogmatiske linje og ble kastet ut av politbyrået (ibid.).

Nå er det fast praksis at Nobelkomiteen aldri offentliggjør hvem som har foreslått ulike kandidater. Det kan bare forslagsstillerne selv gjøre. Så vidt vites verken bekreftet eller avkreftet Sanness noen gang at han var den opprinnelige forslagsstiller i 1973. Som medlem av komiteen var han strengt tatt avskåret fra det. Men det ville allikevel vært mulig å fraskrive seg farskapet hvis han hadde villet, gjennom for eksempel velplasserte lekkasjer. Det hadde imidlertid ikke passet krigsmannen John Sanness’ lynne. For NUPIs renommé var det imidlertid ingen vinnersak selv om den ikke førte til varig skade. Og Sanness selv ble ny formann i Nobelkomiteen etter Aase Lionæs fra 1979.

Interne konflikter

På tross av de nevnte «feilskjær» hadde NUPI fortsatt en sterk stilling utad i de tidlige 70-årene. Men innad på instituttet var det atskillig uro som på mange måter hadde startet da Johan Jørgen Holst ble tilsatt som forskningsleder. I utgangspunktet var dette ikke noe Holst kunne noe for: Han var bare blitt ansatt i en nyopprettet stilling som noen av de gamle nupister selv kunne tenkt seg å bekle. Sanness påførte imidlertid Holst et starthandikap ved at forskningslederstillingen ikke var utlyst – ikke engang internt på NUPI. Arne Olav Brundtland, som var foretrukket ved forrige korsvei, var en som reagerte – ikke minst på ansettelsesprosedyren.19 Men den som fremfor noen var i opposisjon i den tidlige fase, var Sanness’ «høyre hånd» fra instituttet ble etablert, Per Frydenberg.

Frydenberg var initiativrik og full av ideer og på mange måter den «altmuligmannen» som Sanness og instituttet trengte i en gründerperiode. Han var matematiker, og hadde blant annet samarbeidet og assistert Knut Midgaard med hans bok om spillteori (Midgaard 1965). Som god venstremann var han en sterk tilhenger av «flate strukturer» på NUPI og at virksomheten burde skje litt «con amore». Mens Holst av natur var reservert for ikke å si sjenert, var Frydenberg utadvendt med en støyende latter. Også kjemien dem imellom var ikke den beste. Men først og fremst var det en strid om instituttets videre utvikling ispedd personlige ambisjoner. Egentlig var det ikke så rart at Frydenberg følte seg plassert på sidelinjen – i realiteten var han i hvert fall passert på rangstigen av den nye nummer to

på NUPI, forskningsleder Holst. På den annen side hadde ikke Holst gjort noe annet enn å ta skritt for å bygge ut forskningsvirksomheten ved NUPI slik han var ansatt for å gjøre. Frydenbergs strategi ble å føle særlig omsorg for informasjonsvirksomheten ved instituttet, noe som sikkert også var ektefølt. Siden 1966 hadde han fungert som leder av informasjonsvirksomheten, med unntak av perioden desember 1967 til september 1969 da han hadde permisjon for å arbeide i NRK og da Kaare Sandegren var hans vikar. Selve ideen om å strukturere NUPI mer formelt var ikke ny: Allerede i 1966 ble tanken om å dele opp instituttet i avdelinger forelagt Styret i et notat fra direktøren. Siden 1966 hadde Styret i hvert års budsjettforslag tatt opp spørsmålet om å opprette slike avdelingslederstillinger men uten å få gjennomslag. Høsten 1970 kom organisering og avlønning av lederstillingene i fokus på Styrets møter etter en flerårig forhistorie. Styret bestemte først at «funksjonen som leder for informasjonsavdelingen kunngjøres internt»,20 og til funksjonen som leder meldte det seg ingen. Til neste styremøte stilet Per Frydenberg et brev under overskriften «Ad Lederfunksjonen ved informasjonsavdelingen – et partsinnlegg – «.21 I brevet som tar for seg forhistorien med atskillige detaljer, konkluderer Frydenberg med følgende:

Jeg har overfor Direktøren gjort det klart at jeg ut fra mine interesser og mitt smule engasjement i Instituttet gjerne vil arbeide med informasjonsproblemer, eventuelt om ønskes som avdelingsleder. Ekstern stillingsbenevning og lønnsplassering betyr i så måte intet. Det er imidlertid avgjørende for meg at informasjonsfunksjonen ved Instituttet tas seriøst av ledelsen, og min tolkning i dag er den at Direktøren klart nedprioriterer denne virksomheten vis-à-vis forskningen. [...]. Jeg tør antyde at 11 års samarbeid med Direktøren ved Instituttet burde ha gjort det klart at jeg ville akseptere en løsning som skjøv stillingsopprettelsen til side, dersom det fantes en for Instituttet som helhet mer optimal ordning.

En noe mer melodramatisk forklaring er selvsagt at Direktøren på det nåværende tidspunkt ønsker at jeg sier opp min stilling. Den generelle atmosfære ved Instituttet gjør dessverre ikke en slik tolkning absurd.

Jeg har – med tungt hjerte – funnet grunn til å legge denne saken frem for Styret, fordi jeg er ansatt av Styret, og fordi mitt avslag på å ta på meg lederfunksjonen ved informasjonsavdelingen ellers muligens ville fortone seg noe uforklarlig.

Per Frydenberg sa imidlertid opp sin stilling på NUPI og drog igjen til NRK – denne gang for godt. I NUPIs årsmelding for 1971 står han oppført som «avdelingsleder» i informasjonsavdelingen til 31.01.71. Men Fryden-

berg skulle komme til å skrive et nytt brev til NUPIs styre et års tid senere – med utsiktspunkt fra Marienlyst. I mellomtiden var Harald Munthe-Kaas blitt ansatt som ny leder av informasjonsavdelingen. Og John Sanness følte åpenbart at NUPI nå var tilstrekkelig «stabilisert» til at han kunne søke om permisjon i året 1972 «for å fullføre egne forskningsarbeider». I søknaden til KUD foreslo Sanness at «forskningssjef Johan Jørgen Holst konstitueres som direktør i permisjonstiden» og anså ham «fullt kvalifisert». Sanness gjorde også et poeng av at Holst allerede var lønnet i sjefsregulativet og at Instituttet derfor ikke behøvde å be om tilleggsbevilgning selv om Sanness bad om permisjon med lønn. Men Sanness hadde nok feilbedømt situasjonen – i hvert fall stemningen på NUPI.

Utpå høsten 1971 oppstod det stor uro på instituttet, dels knyttet til utlysing og besettelse av noen fagstillinger, men ikke minst utløste spørsmålet om hvem som burde konstitueres som direktør under Sanness’ permisjon, kraftige reaksjoner. I tillegg begynte ytterligere en prinsipielt viktig personalsak å vake: Hvilke krav kunne magister Olav Stokke gjøre gjeldende når han vendte tilbake til NUPI høsten 1972 fra et tre års forskningsopphold ved Afrikainstituttet i Uppsala? Det ble innkalt til allmannamøte 10. november 1971, og 20 personer møtte fram, hvilket vil si praktisk talt full oppslutning fra de ansatte. Hovedsaker på dagsordenen var Sanness’ permisjonssøknad og personalpolitikken ved NUPI. Allmannamøtet vedtok enstemmig å be om at Instituttets styre måtte innkalles for å behandle direktørens permisjonssøknad, og fant det samtidig beklagelig at allmannamøtet ikke var tatt med på råd før Sanness foreslo at forskningssjefen skulle konstitueres i stillingen som direktør. Videre ville møtet «peke på den kompliserte og uheldige personalpolitikk som er skapt på Instituttet» og «vil be om at det for fremtiden føres en åpen og klar personalpolitikk slik at de ansatte til enhver tid med sikkerhet vet hvor de står». Denne enstemmige «resolusjonen» ble vedtatt stilet til styret med ti mot seks stemmer for at den skulle oversendes direktøren. Så skjedde det virkelig oppsiktsvekkende: «Allmannamøtet drøftet hvem det ønsket å se som konstituerende direktør for 1972 dersom Sanness ble innvilget permisjon». I første valgomgang fikk Munthe-Kaas åtte stemmer, Njøs fire, Nord tre, Brundtland to og Holst to, mens én stemmeseddel var blank. I annen bundet valgomgang fikk Munthe-Kaas ti stemmer mens Njøs fikk åtte, og to stemmesedler var blanke. Denne manglende støtte til direktørens anbefaling nådde også pressen. Kilden til det fyldige referat fra allmannamøtet var instituttets interne «NUPI-Nytt», som var lagt om til et ukentlig meldingsblad og som utkom dagen etter allmannamøtet i sin nye utgave. Tanken var selvfølgelig å forbedre den interne kommunikasjon og ikke minst varsle om saksliste og gi referat fra de såkalte «Mogulmøtene» som var faste ukentlige møter der direktør og avdelingsledere deltok.

En uke etter dette allmannamøtet sendte Per Frydenberg sitt andre brev til NUPIs styre. Her tok han opp «tre konkrete saker som alle har sitt utspring på et tidspunkt da jeg selv var medansvarlig ved Instituttet. Andre konflikter som har oppstått senere skal jeg naturlig nok la ligge». Den ene personalsaken gjaldt «reintegreringen av magister Olav Stokke etter forskningspermisjon», som berøres nærmere i neste kapittel. Nå er det Frydenbergs konklusjon som skal siteres:

Men når jeg tross alt har gått til dette uvanlige skritt å henvende meg til Styret, er det ikke i første rekke av hensyn til de medarbeidere som er direkte involvert [...] Hovedgrunnen er at institusjonen synes å gå i indre oppløsning fordi ledelsen ikke lenger formår å skape det som engang var Instituttets store styrke: en sammensveiset stab av medarbeidere, et miljø som var villig til å yte langt ut over det et vanlig arbeidsforhold skulle tilsi. Selv et overfladisk blikk på NUPI avslører i dag at dette miljøet mangler, og denne observasjon gjøres i stadig videre kretser utenfor Instituttet. La meg understreke at dette var en prosess som var langt kommet før den siste tids presseinteresse. Det er egentlig Instituttets renommé som seriøs institusjon som står på spill.22

På tross av denne «grausame Salbe» og all annen opposisjon, ble enden på visen allikevel at Johan Jørgen Holst ble konstituert som direktør. Det hører med til historien at Holst ble en god direktør og satte en rekke ting i system. Og på tross av en smule strid om hans sterke «Ja til EF»-engasjement i 1972, forsvant mye av motstanden mot ham, og da han ved neste korsvei var kandidat til å etterfølge Sanness som fast NUPI-direktør, var det ikke lenger merkbar motstand blant NUPIs ansatte. Vikariatperioden kom i det lange løp til å gavne Holsts posisjon på instituttet. En viss rolle spilte det nok også at Harald Munthe-Kaas forlot NUPI høsten 1973. Han fungerte tidvis som et alternativt «maktsentrum» og utfordret Holst jevnlig uten å ta mål av seg til å være noen rival. Munthe-Kaas, som var Asia-ekspert og hadde før NUPI-tiden arbeidet i Hong Kong i det anerkjente tidsskriftet Far Eastern Economic Review, ble rekruttert til NRK som utenriksekspert og -korrespondent. Han fikk fem års permisjon uten lønn, men vendte aldri tilbake til NUPI. Anders C. Sjaastad overtok informasjonssjefsstillingen samtidig som han fortsatte som forsker.

Etter flyttingen til Bygdøy allé 3 syntes NUPI trygt etablert i egnede lokaler, men i 1974 oppstod det plutselig nye farer: Regjeringen hadde fått for seg at en del statsinstitusjoner burde utflyttes fra Oslo, og blant de 29 kandidater som skulle vurderes nærmere, var NUPI. Første etappe i utvelgelsen bestod i å kartlegge institusjonens kontaktbehov med uten-

verdenen. Informasjonssjefen skulle organisere forsvaret mot utflytting, og i en manende appell om at alle instituttets medarbeidere måtte møte opp på et strategimøte, advarte han om at «ellers risikerer vi å havne i Kjøllefjord alle sammen». Forsvarsstrategien lyktes, og NUPI endte opp som en uegnet utflyttingskandidat. Datidens ansvarlige statsråd var åpenbart mindre envis i sine bestrebelser enn statsråd Victor Norman noen tiår senere.

Forskning og prioriteringer

Sikkerhetspolitikken kom til å utgjøre et tyngdepunkt i NUPIs forskningsvirksomhet på 1970-tallet. Allerede i 1970 publiserte Johan Jørgen Holst, Anders C. Sjaastad og John Kristen Skogan en artikkel under tittelen «Noen norske sikkerhetsproblemer i syttiårene», som kom til å få stor innflytelse på forsvarsdiskusjonen i Norge. Den vakte også oppmerksomhet utenfor landets grenser. Artikkelen avslørte at Sovjet-marinen i de senere år hadde lagt seg til et omfattende og offensivt øvelsesmønster med en «fremskutt forsvarslinje som Norge blir liggende bak», og at dette «bærer bud om at russerne i sine maritime disposisjoner i økende grad betrakter Norskehavet som et Mare Sovjeticum» (Holst, Sjaastad & Skogan 1970). Disse konklusjonene trakk forfatterne blant annet på grunnlag av de store sovjetiske marineøvelsene «Sever» i 1968 og «Okean» i 1970. Disse opplysningene og vurderingene var ukjente selv for den vanligvis godt informerte norske opinion, og vakte derfor stor oppsikt og til dels bekymring. Dagbladet gikk til og med så langt under overskriften «Tvil om vår basepolitikk» som å tillegge forfatterne en rekke meninger som det ikke fantes grunnlag for i artikkelen, og på toppen av det hele insinuere at «spørsmålet er nå om forfatterne taler helt på egen hånd i den saken, eller om de også blir inspirert av militære og politiske kretser som lenge har vært uenig i den forsiktige norske basepolitikken» (Dagbladet 1970a). Dette avfødte naturligvis et skarpt tilsvar fra forfatterne under overskriften «Dagbladet, basepolitikken og lesekunst» (Dagbladet 1970b) som avisen klokelig lot være å kommentere. I Arbeiderbladet derimot, kunne man finne en lederartikkel «Nye problemer for Norge» der det blant annet stod skrevet at «[d]et reiser seg et vell av militære og sikkerhetspolitiske problemer og spørsmål som må diskuteres, om man misliker dette eller ikke» (Arbeiderbladet 1970). Det var imidlertid åpenbart at ikke alle innenfor det forsvarspolitiske «establishment» var like begeistret for artikkelen og den informasjonen som der fremkom. Uansett, forsvars- og sikkerhetspolitikken kom til å stå sentralt i den norske offentlige debatt i de tidlige syttiårene, og det var heller ikke tilfeldig at regjeringen Bratteli nedsatte «Forsvarskommisjonen av 1974» med et meget bredt mandat og med Odvar

Nordli som formann.23 Det er neppe selvskryt å hevde at NUPI i den sikkerhetspolitiske debatten utover på 1970-tallet hadde en tyngde som intet annet norsk institutt.

Men det ville være galt å påstå at NUPIs forskningsvirksomhet i denne perioden var utelukkende sikkerhetspolitikk. Olav Stokkes tilbakekomst til NUPI fikk på kortere og ikke minst lengre sikt stor betydning for NUPIs innsats med hensyn til informasjon og forskning om bistand og utvikling i forhold til utviklingslandene. Stokke var opprinnelig ansatt som informasjonsmann, men hadde i stigende grad arbeidet med Afrika-spørsmål før han hadde et tre års forskningsopphold på Afrikainstituttet i Uppsala og var stilt i utsikt en forskerstilling etter endt Sverige-opphold. Etter intern strid på NUPI om besettelse av en ny forskerstilling, endte Stokke i første omgang opp som «taperen»24 og ble tilordnet informasjonsavdelingen. Informasjonssjef Harald Munthe-Kaas hadde ambisiøse publikasjonsplaner for NUPI med mange ulike tidsskrifter og skriftserier, og Stokke var tiltenkt en nøkkelrolle i denne nye giv i avdelingen. Selv ønsket Stokke å konsentrere sin virksomhet om bistand og utviklingsland, og startet med å «skyte ned» de mest høytflyvende prosjektene. Dragkampen var ikke endelig over da Munthe-Kaas forlot NUPI i 1973, men i 1974 ble Forum for utviklingsstudier igangsatt med Olav Stokke som redaktør, og i forskningsplanene for samme år var det kommet inn et nytt rammeprosjekt, «Studier av utviklingsland og bistandsspørsmål». Dette var starten innenfor instituttet på en omfattende virksomhet sentrert rundt bistand og utvikling – hele tiden med Stokke som krumtapp. Etter 35 år med kontinuerlig innsats på dette felt fortjener Olav Stokke betegnelsen NUPIs «maratonmann».

I 1976 ønsket instituttledelsen å få innført en forskerstruktur ved NUPI.25 Den gamle byråkratiske stillingsbetegnelsen «vitenskapelig konsulent» ble til slutt erstattet med «forsker» I/II/III. Dette bidrog nok til å sementere avdelingsstrukturen på instituttet, men bar samtidig bud om en organisering som kunne tillate flere «avdelinger» innenfor Forskningsavdelingen. På syttitallet hadde NUPI to–tre sosialøkonomer som hadde sine spesifikke prosjekter, men inngikk på vanlig måte som «enkeltstående» medarbeidere tilknyttet Forskningsavdelingen. Allerede midt på syttitallet oppstod tanken om å opprette en egen forsknings- og utredningsavdeling for internasjonal økonomi. UD var tidlig ute og pekte i et notat på «behovene for en utenriksøkonomisk utrednings- og forskningsinstitusjon som

med fordel kunne utgjøre en avdeling ved NUPI».26 UD tok ballen videre, men lyktes ikke å få til en ekstraordinær bevilgning over KUDs budsjett for opprettelse av en utenriksøkonomisk avdeling ved NUPI fra 1. januar 1978. I et notat til «Mogulmøtet» skrev Sanness at UD ville forfølge saken for å oppnå en bevilgning på budsjettet for 1979. Han understreket også at NUPIs ledelse «er sterkt interessert i å få avdelingen opprettet, og at dette er i samsvar med de retningslinjer og ønskemål som råd og styre har formulert gjennom flere år.» Sanness påpekte at det neppe vil være mulig å få avdelingen opprettet som følge av et ønske i NUPIs eget budsjettforslag til KUD. Saken hadde dette året vært reist ved initiativ fra UD og også for 1979-budsjettet var det avgjørende med en oppfølging fra UDs side der «det blir betont at avdelingen fra UDs synspunkt vil dekke et viktig behov». Denne gang førte initiativet fram, og NUPI ble i budsjettproposisjonen for 1979 tildelt to nye forskerstillinger som sammen med de to økonomene som allerede var på instituttet skulle utgjøre den nye utenriksøkonomiske avdeling. I tillegg ble det i 1979 for første gang tatt inn flere hovedfagsstudenter i sosialøkonomi.27 Derimot tok det tid å rekruttere til de nye stillingene. Et hovedproblem var regulativplasseringen av disse forskerstillingene; på det åpne marked var nemlig økonomene langt mer lønnsmessig konkurransedyktige enn de mer nøysomme statsviterne. I tillegg var det nok en viss skepsis blant etablerte økonomer med forskningsambisjoner å velge arbeidsplass utenfor de kjente miljøer som universitetet, Statistisk Sentralbyrå og Norges Bank. Etter mye tautrekking om lønnsplassering ble stillingene etter hvert besatt, men den nye lederen for avdelingen, Birger Fredriksen, var først på plass høsten 1981.

NUPI var således ved inngangen til åttiårene mer enn et «sikkerhetspolitisk» forskningsinstitutt med noggo attåt. Foruten «bistand og utvikling», som var blitt en viktig aktivitet, var nå utenriksøkonomisk avdeling i virksomhet, og i tillegg hadde «Midt-Østen» gjennom syttitallet med Daniel Heradstveit som spydspiss, blitt et sentralt forskningsfelt. Interessant nok hadde imidlertid NUPIs råd visse problemer med å holde fast ved en bred forskningsstrategi for instituttet: På rådsmøtet i januar 1976 fremkom det ønsker om en omlegging av aktiviteten med større vekt på den tredje verden, utviklingsland og bistandsspørsmål. Dessuten var det ønskelig med et utvidet samarbeid og funksjonsdeling med andre institusjoner som arbeider i dette fagfeltet. To år senere «advarte [flere rådsmedlemmer] mot at

den vekt som ble lagt på andre områder enn sikkerhetspolitikken, fikk føre til at NUPI ikke bevarte og utbygde den kompetanse som var opparbeidet på dette område».28

NUPIs råd med sin brede sammensetning av representanter fra akademia, presse, departementer og andre offentlige instanser, var lenge et nyttig styringsorgan i NUPIs liv, spesielt for et nystartet institutt som trengte all den støtte det kunne få fra veletablerte institusjoner. Men med tiden mistet rådet mye av sin funksjon og ble mer og mer et sprikende «meningsorgan». I forbindelse med innføring av nye statutter for NUPI i 1985, gikk rådet over fra å være NUPIs øverste styringsorgan til bare å bli rådgivende, og i 1997 ble det endelig nedlagt.

Annen halvdel av syttiårene på NUPI kom blant annet til å bli preget av at Johan Jørgen Holst ble utnevnt til statssekretær i Forsvarsdepartementet tidlig i 1976. Riktignok var John Sanness fortsatt direktør, men forskningssjefstillingen som hadde blitt utviklet til en nøkkelposisjon under Holst, ble nå besatt på vikariatsbasis med flinke, men travle forskere. Etter intern utlysing ble Martin Sæter ansatt som fungerende forskningssjef, men tiltrådte som dosent II ved Institutt for statsvitenskap fra årsskiftet 1977/78 og fratrådte etter eget ønske vikariatet som forskningssjef. Igjen ble det intern utlysning, og denne gangen ble Daniel Heradstveit, som også ved første korsvei var Sanness’ kandidat, tilsatt. Så søkte Sanness om permisjon som direktør, i første omgang frem til sommeren 1979, men senere forlenget ut 1980. «Stolleken» fortsatte, og Heradstveit rykket opp som konstituert direktør, mens Olav Stokke vikarierte som fungerende forskningssjef. Da tiden nærmet seg for Sanness’ tilbakekomst, søkte denne så om å få fratre stillingen som direktør fra 1. januar 1981 for å gå over i en forskerstilling: «Jeg har ledet NUPI siden opprettelsen i 1959. Jeg ønsker å bli fritatt for direktøransvaret med den administrative arbeidsbyrde det medfører. Jeg er fylt 67 år og ønsker å bruke mine siste år ved NUPI til å fullføre egne forsknings- og forfatterarbeider.»29 KUD gav så Sanness avskjed som direktør.

Sanness’ avgang satte imidlertid i gang en prosess med hensyn til stillingen som ny direktør og hvilke alternativer som forelå. I teorien var det tre muligheter: 1. Fast stilling som nå; 2. Åremålstilsetting i stillingen; og 3. Rotasjon i funksjonen. På styremøte 25. september 1980 ble det fattet et enstemmig vedtak: «Styret søker å finne en løsning for direktørstillingen ved NUPI som gjør det mulig å tilsette direktøren på åremål uten forlengelse. Stillingen må fortsatt være embetsstilling.» Etter samtaler i KUD ved styreformann Eilif Dahl ble det klart at å fortsette som nå var uproblematisk og kunne iverksettes umiddelbart. Ansettelse på åremål derimot, anså departementet som uaktuelt idet det ikke forelå embetsstillinger på åremål. Riktignok hadde man ansatte på åremål i visse, særlig høyt plas-

serte stillinger, men de var ikke embetsmenn og lå ofte i en meget høy lønnsklasse. Alternativet med rotasjon kunne gjennomføres, men ville kreve en omgjøring av stillingen og vedtak i Stortinget. Det siste alternativet reiste også en rekke spørsmål som måtte avklares før saken eventuelt kunne fremmes fra NUPI til departement og videre til Stortinget, noe som ville føre til en betydelig forsinkelse.

De ansatte var kritisk til styrets behandling av direktørsaken og «ikke minst til den manglende reelle mulighet hittil for de ansatte til å delta i denne beslutningsprosessen».30 Når det gjaldt det prinsipielle, var stemningen på allmøtet – som det nå hette i likestillingens navn – at «en rotasjonsordning etter mønster fra universitetsinstituttene eller åremålstilsetting var å foretrekke fremfor den nåværende ordning». Styret besluttet allikevel å gå inn for å ansette direktøren i fast stilling som hittil på grunnlag av KUDs reaksjoner, og stillingen ble utlyst. Det meldte seg fire søkere: Johan Jørgen Holst, Daniel Heradstveit, Olav F. Knudsen og Finn Sollie, og styret rangerte dem i nevnte rekkefølge. Tidene forandrer seg, og denne gangen gikk de ansatte praktisk talt enstemmig inn for Holst som ny direktør. Før noen ansettelse kunne finne sted, var det valg og regjeringsskifte i Norge. Kåre Willoch tiltrådte i spissen for en ren høyreregjering som imidlertid hadde flertallsstøtte i Stortinget. Det var denne regjeringen som sørget for at arbeiderpartimannen Johan Jørgen Holst ble utnevnt av «Kongen i statsråd» til ny direktør på NUPI. Dessuten gjorde regjeringsskiftet at Holst ble tilgjengelig for snarlig tiltreden, mens NUPI på den annen side mistet sin informasjonssjef. Anders C. Sjaastad ble ny forsvarsminister og gikk ut i det som skulle ble en langvarig permisjon.

Fra kald krig til jernteppets fall (1982–89)

Ny direktør og nye ambisjoner

Fra november 1981 var Johan Jørgen Holst tilbake på NUPI, og nå som fast direktør på ubegrenset tid. Hans virketrang var intakt, og den fikk utløp i mange retninger. Straks etter tilbakekomsten foreslo Holst å utvide de ansattes representasjon i råd og styre til henholdsvis fire og to samtidig som styret skulle utvides til ni medlemmer, noe som ikke umiddelbart ble akseptert av Kultur- og vitenskapsdepartementet (KVD), som nå var NUPIs foresatte.31 Dette innledet på mange måter den langvarige, bitre og etter hvert svært offentlige konflikten mellom KVD og NUPI omkring

revisjon av instituttets statutter.32 I 1981 hadde så å si alle medarbeiderne på NUPI organisert seg i tre fagforeninger, og i juni 1982 ble det innført et Medbestemmelsesutvalg på instituttet i henhold til en avtale inngått mellom NUPI, Norsk Tjenestemannslag, Forskerforeningen ved NUPI og Departementenes Funksjonærforening ved NUPI, basert på Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet. Dette var unektelig en milepæl, og gav de ansatte på instituttet for første gang rettigheter i henhold til det offentlige avtaleverk. Inntil da hadde instituttet som arbeidsplass unektelig hatt noe «Klondyke-aktig» over seg og uten at belønningen fantes i gull. Dette innebar også at medarbeidernes hevdvunnede forum allmannamøtet – senere allmøtet – kom til å miste sin betydning. Savnet var nok størst sosialt, og særlig for veteranene som hadde sørget for at dette samlingssted var den siste bærer av «NUPI-tonen» – denne fleipete og sjikanøse, men tidvis også elegante og humoristiske omgangsform som hadde preget instituttet siden unnfangelsen.

Direktøren sørget for at Medbestemmelsesutvalget kom i arbeid og i det hele tatt fikk orden på instituttet igjen gjennom nye reglementer og instrukser. Direktøren selv måtte nå etterleve en ny direktørinstruks. En sak som i utgangspunktet skapte konfrontasjon mellom direktøren og fagforeningene, var spørsmålet om gjennomsnittlig arbeidstid for den enkelte medarbeider. Arbeidstiden på NUPI hadde lenge vært 34,5 timer per uke i årsgjennomsnitt mot 37,5 timer som norm i staten. Holst forlangte derfor overfor Medbestemmelsesutvalget at arbeidstiden ved NUPI «må fra 1. januar 1986 bringes i samsvar med avtaleverket og bestemmelsene fra Sentraladministrasjonen».33 Ikke overraskende ble dette ikke applaudert av fagforeningene, som påberopte etablerte rettigheter. Realiteten var selvfølgelig også at de færreste, i hvert fall blant forskerne, arbeidet så lite og hadde dessuten ikke adgang til overtidsbetaling i sitt tjenesteforhold. Resultatet ble at direktøren i første omgang måtte suspendere sin proklamasjon og i stedet legge saken fram for Forbruker- og administrasjonsdepartementet. I brevet argumenterte Holst lojalt, blant annet med at «de ansatte hevder å ha fått muntlig tilsagn om dette (dvs. arbeidstiden, forfatterens merknad) ved ansettelse, og dette er det ikke grunn til å betvile».34 Holst konkluderte med at «på denne bakgrunn vil jeg gjerne inngå en avtale om arbeidstiden som ikke endrer etablerte rettigheter, men som samtidig er i henhold til inngåtte avtaler og i samsvar med det ansvar jeg er pålagt som arbeidsgiver i en statsinstitusjon.» Imidlertid ble spørsmålet om arbeidstid tatt opp som forhandlingssak i Medbestemmelsesutvalget, der man ikke kom til enighet gjennom lokale forhandlinger. Saken ble derfor oversendt NTL og YS for

videre forhandlinger, og på denne bakgrunn ble KVD bedt om å innkalle til forhandlingsmøte.35 Til syvende og sist havnet tvisten om arbeidstiden i Arbeidsretten. Dommen forelå først vinteren 1988, og kjennelsen gikk ut på 37,5 timer per uke. I sannhet verken et overraskende resultat, en mønstergyldig saksbehandling eller et heseblesende tempo. Underveis hadde dessuten KVD blitt fornærmet fordi NUPI hadde tilskrevet FAD direkte og fått svar: «Vi vil på det nåværende tidspunkt uttale at saken burde vært tatt opp tjenestevei med Kultur- og vitenskapsdepartementet.»36

Men én ting var ved det gamle: Holst likte å reise utenlands. Fra sine tidligere NUPI-dager hadde han etablert et imponerende kontaktnett, særlig i Europa og ikke minst i USA, noe som definitivt hadde kommet NUPI til gode. I sine år som statssekretær i FD og ikke minst i UD var hele kloden blitt hans tumleplass, og reisevirksomheten bare tiltok da han var tilbake på NUPI. Dette inspirerte til følgende instituttvits: Hva er forskjellen på Gud og Holst? Gud er overalt, mens Holst er alle steder bortsett fra på NUPI. Og hans politiske ambisjoner hadde vokst ytterligere. Dette avspeilte seg også i de forskningstemaer som ble satt på NUPIs dagsorden og som han selv engasjerte seg i: Det var de omstridte sikkerhetspolitiske saker fra de siste arbeiderpartiregjeringer som skulle utredes og kommenteres (NATOs dobbeltvedtak, Norden som atomfri sone og Forhåndslagring av amerikansk forsvarsmateriell). Han la ikke skjul på at han ofte var «ghostwriter» for Gro Harlem Brundtland og fungerte til dels som «aktiv opposisjonspolitiker». Alt dette skapte misnøye på NUPI, både i styret og blant de ansatte.

Strid om NUPIs statutter

I et brev av 30. juli 1981 ba Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) NUPI gjennomgå instituttets statutter med tanke på revisjon. Spesielt pekte KUD på bestemmelsen om direktørens plass i styret, men forutsatte at samtlige paragrafer ble gjennomgått. Etter en omfattende intern behandling på NUPI, på de ansattes allmøte og på fire styremøter, ble det nye forslaget til statutter sluttbehandlet på årsmøte i NUPIs råd i januar 1982. Et nøkkelpunkt i forslaget var at styret ikke ville tilrå at oppnevningen av rådsmedlemmer skjer i statsråd slik KUD hadde foreslått, men som før ved direkte oppnevning fra de institusjoner som i henhold til statuttene skal representeres i rådet. «Det anses svært viktig at det ikke foretas endringer på dette punkt, da dette kan svekke Instituttets frie stil-

ling». Så kom det nytt brev fra KVD hvor det ble påpekt at NUPIs forslag «innebærer at instituttets øverste styringsorgan er et råd bestående av 37 medlemmer oppnevnt av en rekke institusjoner og organisasjoner, deriblant tre medlemmer oppnevnt av Stortinget.» Videre ble det konstatert at etter NUPIs forslag ville rådet velge et styre på ni personer av og blant sine medlemmer, og dermed avvike bare lite fra eksisterende ordning. Og KVD skjerpet tonen:

Instituttets forslag til styringsordning skiller seg sterkt ut fra det som er vanlig for statsinstitusjoner og går til dels på tvers av regelbestemte krav som må stilles til styring av et statlig institutt. (KVD) er også opptatt av at (NUPI) skal beholde sin frie stilling på det faglige område. Vi antar imidlertid at den faglige uavhengighet ikke behøver å berøres av en tilpasning av styringsstrukturen til de vanlige mønstre. [...] Vi vil derfor be om instituttets uttalelse til en ordning der (NUPIs) råd beholdes som et rådgivende organ med medlemmer utpekt direkte av berørte organisasjoner/institusjoner. Av administrative og økonomiske grunner bør (NUPI) vurdere et vesentlig mindre råd enn sitt forslag. Det styrende organ antar departementet bør bestå av inntil 7 medlemmer oppnevnt av Kongen/departementet, gjerne etter forslag fra aktuelle institusjoner/organisasjoner. I styret, det høyeste organ på instituttet, må også de tilsatte være representert.37

Svarbrevet undertegnet direktøren varslet imidlertid ikke noe tilbaketog fra NUPIs side: «[...] den nå gjeldende styringsordning har fungert godt» og «anser [...] det verken ønskelig eller nødvendig med noen grunnleggende endringer i styringsordningen.»38 Det ble også gjentatt at Instituttet la stor vekt på å bevare en fri stilling i faglig sammenheng og å bli oppfattet som frittstående, noe departementet forsøkte å imøtekomme i sitt neste brev: «Som tidligere uttrykt har departementet forståelse for den vekt (NUPI) legger på sin frie stilling i faglig sammenheng. Departementet har derfor ikke noe imot at instituttets faglige selvstendighet fastslås i vedtektene for instituttet – eventuelt i formålsparagrafen, § 1.»39 Nå var skyttergravene bemannet, og det vil føre altfor langt å beskrive i detalj den stillingskrig som pågikk de neste årene. Styret, for eksempel, beskrev statuttsaken som den mest arbeidskrevende saken i 1983 med brev, møter med den politiske ledelse i KVD og et ekstraordinært rådsmøte. Og slik fortsatte det fram til høsten 1985, da KVD i brev orienterte om at det «ved kongelig resolusjon 6. august 1985 er [...] fastsatt nye vedtekter for Norsk utenrikspolitisk institutt».40 I statuttenes § 1 Formål ble det slått fast at «[i]nstituttet har en fri og uavhengig stilling i alle faglige spørsmål». Videre

heter det at «[i]nstituttet ledes av et styre på 7 medlemmer med personlige varamedlemmer» (§ 2) og at «Rådet for Norsk utenrikspolitisk institutt har 22 representanter» og «skal være rådgivende for instituttet i saker vedrørende hovedlinjene for instituttets faglige virksomhet» (§ 6). Men hvis departementet hadde trodd at Holst og styret ville nedlegge våpnene, tok det skammelig feil. I et nytt svarbrev undertegnet styreformann og direktør ble det uttrykt glede over tillegget i § 1, men mente at det ikke er «samsvar mellom prinsippet som er foreslått og den struktur som er valgt når det gjelder ansvarlighetforholdene når det gjelder ledelsen av instituttet.»41 Konklusjonen var at statuttene ikke måtte settes i kraft «før etter at vi har hatt tid og anledning til på en grundig måte å gi uttrykk for vårt syn overfor Departementet og Stortinget [...]». Nå begynte det dessuten for alvor å gå partipolitikk i saken. I et avisintervju med Johan Jørgen Holst i september 1985, hevdet han: «Grunnen til bekymringa ved NUPI er at regjeringas styringssystem kan så tvil om instituttets uavhengige stilling og den frie forskningas integritet. Eg trur ikkje at Willoch-regjeringa har ønske om å ta direkte politisk kontroll over instituttet. Men når regjeringa skal utnemne heile styret, ligg sjansen for dette prinsipielt føre.»42 Klassekampens intervjuer hadde imidlertid dette inkvisitoriske spørsmål: «Så reaksjonen er ikkje eit velplassert utspel frå AP-folka ved NUPI mot regjeringa, ei veke før valget?» Svaret var en kategorisk avvisning.43 Etter at rådet i et ekstraordinært møte enstemmig hadde sluttet seg til krigserklæringen og særlig reagert på at NUPIs styre ikke lenger skulle velges av rådet, stod så slaget i Stortinget.

Under Stortingets behandling i desember 1985 av statsbudsjettet 1986 for de to departementer KUD og KVD, kom striden om NUPIs statutter til å spille en ikke usentral rolle og der partienes tungvektere på området deltok. I spissen for kritikerne stod Reiulf Steen supplert av Sissel Rønbeck og SVs talskvinne Tora Houg. Polemikeren Steen angrep verdien av statuttenes krav om at forskningen skal være fri og uavhengig ved å minne om den konstitusjonen som Josef Stalin bestemte skulle gjelde for Sovjetunionen i 1931. Der stod det at Sovjetunionen er det frieste og mest demokratiske land i verden. Mens Reiulf Steen ikke ønsket å «trekke parallellen så langt – langt derifra – [...]», hadde NUPIs direktør i en avisartikkel gjort nettopp det, ifølge Høyres talskvinne Siri Frost Sterri. Kultur- og forskningsminister Lars Roar Langslet slo tilbake mot Reiulf Steens argumentasjon ved å

påkalle Holberg: «– jeg tenker især på Erasmus Montanus og det bevis han fører for at Mor Nille er en sten». Den eneste av de deltagende stortingsrepresentanter som falt litt utenfor denne debatten, var Fremskrittpartiets Carl I. Hagen. Han nøyde seg med å foreslå å redusere bevilgningene til blant annet NUPI idet «vi kan ikke se at dette er noen særlig nyttig forskning, og vi ønsker gradvis å nedbygge Norsk Utenrikspolitisk Institutt og overlate utenrikspolitikken til Utenriksdepartementet» (St.forh. 1985: 1316–94). Senere, på nittitallet, antagelig som resultat av en noe dypere refleksjon hos herr Hagen, modererte han sitt syn på NUPI og gikk inn for å nedlegge bare halve instituttet, mens PRIO fortsatt så vidt vites lever i beste velgående på FrPs dødsliste.

Statuttsaken levde imidlertid videre. Under stortingsdebatten hadde statsråd Langslet hevdet at man hadde kommet NUPI ytterligere i møte, og ved kongelig resolusjon av 14. februar 1986 ble NUPIs vedtekter av 6. august 1985 revidert. Formålsparagrafen ble beholdt uforandret, mens utnevnelsesprosedyren for styret ble endret. Formannen, nestformannen og ett styremedlem skulle oppnevnes av KVD. To av styremedlemmene var det rådet som skulle nominere, mens to skulle foreslås av de ansatte. Dette innebar at et flertall av styremedlemmene ikke skulle nomineres av departementet. Ved endringen ble antall representanter til NUPIs råd øket fra 22 til 28.

Apropos striden om statuttene og rådets betydning som rådgiver for NUPIs virksomhet, kan det være illustrerende å sitere rådets «forskningsstrategi» slik den fremkom på årsmøtet i januar 1985: «Behovet for ressurser for å bygge opp kompetanse for å følge utviklingen i områder som Sovjet/Øst-Europa, Kina, India, Latin-Amerika og USA, utvikle generell kompetanse vedrørende den tredje verden og å bevare og videreutvikle NUPIs kompetanse når det gjelder utviklingen i Europa, ble understreket» (NUPI 1985). Ut fra et slikt perspektiv ville det vel bare være de to polene som unnslapp NUPIs oppmerksomhet. Senere har heller ikke polene blitt fredet for NUPIs interesser. I hvert fall kan man trygt si at årsmøtet neppe gav NUPI entydige råd om noen hårdhendt prioritering av ressursene.

Publikasjoner, konferanser og NUPIs informasjonsplikt

I NUPIs gründerperiode var spekteret av publikasjoner begrenset, men samtidig gjenkjennelige. Tidsskriftet Internasjonal Politikk var flaggskipet, og beregnet på den særlig interesserte og kritiske leser. Tidens Ekko-serien bestod av hefter – ofte temanummer – som var beregnet på alminnelige lesere, blant annet innenfor skoleverket. Economics of Planning var et høyt spesialisert fagtidsskrift med en i hovedsak internasjonal leserkrets. Rask

informasjon fra utenlandsk presse kom ut med sitt første nummer i mars 1960 og var sett med dagens øyne en besynderlig publikasjon. Den bestod rett og slett av redigerte og oversatte artikler fra – som navnet antyder – utenlandsk presse, og det var de ledende internasjonale aviser stoffet ble hentet fra. Rask informasjon ble en øyeblikkelig suksess med mange hundre abonnenter, med både Stortinget, Forsvaret, næringsdrivende og de største avisene blant dem. «Blant de 35 redaktørene i riks-, regions- og lokalaviser som abonnerte på tjenesten allerede det første året, var reaksjonene nesten panegyriske» (Fonn & Elvebakk 2003: 44–45). Hvor hender det? så dagens lys høsten 1962. De første utgavene var stort sett kart med små tekstbobler, mens det senere ble mer tekst og mindre kart. Ikke minst kunne HHD? fra 1972 innholdsmessig trekke betydelige veksler på NUPIs pressetjeneste. Med årene ble hver utgave av HHD? undergitt en grundig pedagogisk bearbeiding av redaktøren, med tillegg av supplerende kart, bilder, tekstbokser og andre grafiske fremstillinger. Etter et par år kunne HHD? notere et abonnementstall på 4–5000, som etter ytterligere noen år steg til 7000 (ibid.: 44). Med tiden fikk NUPI en egen skolemedarbeider og etter hvert en erfaren lektor i stillingen. Opplagstallet nådde nye høyder – over 17 000 abonnenter i rekordåret 1993 – før moderne teknologi gjorde papirutgaven mer og mer sårbar for kopiering. Etter år med fallende opplag lever i dag Hvor hender det? i beste velgående i en moderne elektronisk utgave.

NUPIs store betydning for skoleverket både gjennom HHD? og de utallige besøk av skoleklasser, fikk man et bevis på gjennom en aksjon fra skoler over hele landet da NUPIs budsjett for 1994 ble betydelig redusert. Bekymrede brev ble stilet til Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomité der ikke minst lektorer i samfunnsfag fryktet konsekvensene for egen undervisning av et svekket NUPI. Hvorvidt aksjonen gjorde inntrykk på en av de mest lobbyutsatte komiteer på Stortinget, vites ikke. Selv om brevene var individuelt og kløktig utformet, kan stortingsrepresentantene ha hatt en berettiget mistanke om at aksjonen ikke var fullt ut «spontan». Mer penger ble det i hvert fall ikke på budsjettet.

Men ikke alle NUPIs publikasjoner fra de tidlige år hadde samme lange liv. Tidens Ekko fant aldri helt sin form på tross av mange omlegninger og tilpasninger. Delvis skyldtes det at Tidens Ekko aldri fikk en naturlig plass mellom Internasjonal Politikk og HHD?, men snarere ble skviset mellom dem. Da Tidens Ekko-heftet «Israel – folk og samtid» ble trukket tilbake i 1970, var dette begynnelsen på slutten, og hele publikasjonen ble nedlagt i annet halvår 1971. Economics of Planning holdt koken helt til redaktør Harald Hallaråker plutselig døde i 1975. Det var ingen på NUPI med den nødvendige kompetanse til å lede tidsskriftet videre. Etter at det kom ut med sitt siste «norske» nummer i 1977, ble tidsskriftet overtatt av Centre

for Russian and East European Studies ved University of Birmingham.44 Selv for publikumssuksessen Rask informasjon fra utenlandsk presse hadde livet en ende – det ble nedlagt i 1968. Årsaken var dels at det ble for tidkrevende og ikke ga instituttet tilstrekkelig rom for kompetanseoppbygging. Dessuten hadde pressen nå fått seg ordentlige utenriksredaksjoner, og «den opplyste allmennheten var blitt i stand til å skaffe seg utenlandske aviser på egen hånd» (ibid.: 82).

Under opprustningstiden på 70-tallet oppstod det nye publikasjoner på NUPI. I 1972 ble NUPIs pressetjeneste etablert. Den ble organisert i to kjeder slik at hver enkelt avis hadde eneretten til artiklene innenfor sitt hoveddistribusjonsområde. De to kjedene hadde hver fem aviser som til sammen representerte vel 150 000 abonnenter fra Larvik i sør til Harstad i nord.

Det nye ved pressetjenesten var at artiklene var i kronikks form og var originalforfattet nesten utelukkende av NUPIs fagfolk. Tjenesten holdt seg populær lenge, og i 1982 kom Arbeidernes Pressekontor (AP) som dekket 40 aviser også inn som abonnent. Men etter et par år sa AP opp sitt abonnement, og de gjenværende aviser brukte samtidig tjenesten mindre enn før. Konsekvensen ble å nedlegge pressetjenesten fra årsskiftet 1984/85.

I løpet av 1970 ble det utarbeidet et opplegg for utgivelse av en årbok om norsk utenrikspolitikk. Hensikten var å bøte på mangelen av en systematisk, omfattende og lett tilgjengelig dokumentasjon om dette tema. Men det skulle gå flere år før prosjektet ble realisert. Første bind utkom i 1975 og dekket kalenderåret 1974. Redaktør var Johan Jørgen Holst, og han utviklet en mal for årboken som med små forandringer ble beholdt for resten av NUPÅs45 levetid. Hvert bind hadde en samling analytiske artikler om ulike temaer forfattet av instituttets forskere under overskriften «perspektiver på norsk utenrikspolitikk» for vedkommende år. Videre redegjorde de ulike stortingspartier for sitt syn på et aktuelt utenrikspolitisk spørsmål, og for 1974 var det for eksempel «markedspolitikken» som var tema. Likeledes fikk hvert år en av de store norske organisasjoner anledning til å beskrive sin internasjonale virksomhet. Endelig rommet NUPÅ en solid dokumentasjon over alle viktige stortings- og regjeringsdokumenter, taler, artikler, brev osv. av relevans for norsk utenrikspolitikk i dette året. Det var således en «murstein» av en bok på 5–600 sider. Redaktøroppgaven var derfor meget arbeidskrevende, og gikk derfor på omgang blant instituttets medarbeidere. Men selv en slik arbeidsdeling ville ikke vært tilstrekkelig til å produsere årboka hvert år uten NUPIs fremragende redaksjonssekretær Eilert Struksnes som ankerfeste. Andre nøkkelpersoner var Karen Kanter

i en årrekke, og senere Jan Risvik. Årboka ble populær og hadde et opplag på 1200–1500 eksemplarer hvorav departementer som UD og FD foruten biblioteker avtok et betydelig antall. Men i lengden kostet arbeidet med NUPÅ mer enn det smakte for instituttet, og boka ble heller aldri noe lukrativt salgsobjekt. Siste utgave kom ut i 1993 og dekket kalenderåret 1992, og det var slutten på prosjektet.

En annen ny publikasjon som langt på vei var et enmannsforetak, Forum for utviklingsstudier, kom ut med sitt første nummer i 1974 med Olav Stokke som redaktør. Dette var et prosjekt som viste seg snart å være av liv laga. Ved årsskiftet 1991/92 ble tidsskriftet engelsksproglig og fikk navnet Forum for Development Studies. Med Olav Stokke som redaktør i 35 år hadde tidsskriftet en stor spredning, først i Norden. Men som engelsksproglig nådde det opp i over 600 abonnenter – ikke dårlig for en så spesialisert publikasjon.

NUPI hadde fra fødselen av lagt stor vekt på studiegrupper og seminarer i instituttets regi. Dette var en billig og effektiv måte å utnytte den utenrikspolitiske ekspertise som den gang fantes i Norge. Selv om den ikke var stor etter dagens målestokk, hadde NUPI i starten bare noen få fagmedarbeidere. I tillegg til den nytte deltagerne hadde av slike diskusjoner, førte også virksomheten til publikasjoner, de første årene særlig som artikler eller særnummer av tidsskriftet Internasjonal Politikk. Utover på 1970-tallet begynte de store internasjonale fagkonferansene å bli arrangert i NUPIs regi, og sluttresultatet var ofte en bok basert på de reviderte konferansepapirene. For å skape en egen identitet når det gjaldt NUPIs bokproduksjon, ble i 1971 serien Utenrikspolitiske skrifter etablert i samarbeid med Universitetsforlaget. Disse bøkene, som på engelsk ble rubrisert under navnet Norwegian Foreign Policy Studies, kom til å spenne over hele spekteret av instituttets forskningsvirksomhet. Den første boken i denne serien var Daniel Heradstveits bok Brennpunkt Midt-Austen fra 1971. Skriftserien rakk å omfatte over 80 bøker før den ble nedlagt midt på 1990-tallet. Grunnen var at NUPI ikke lenger så seg tjent med å være egen forlegger med eller uten samarbeid med Universitetsforlaget. Det ble nå isteden instituttpolitikk å få utgitt bøker på de anerkjente utenlandske forlag slik som de britiske Frank Cass eller Routledge eller på ett av de velrenommerte angelsaksiske universitetsforlag. Fram til i dag er det ikke få bøker som er blitt publisert av disse forlagene med nupister i rollen som redaktør eller bidragsyter.

NUPI i fri dressur

Da regjeringen Willoch ble felt i april 1986 og Gro Harlem Brundtland dannet ny regjering i mai, førte dette blant annet til at NUPIs direktør ble utnevnt til ny forsvarsminister. I og med at direktørstillingen ikke var

på åremål, måtte den i alle fall utlyses som vikariat. En statsråds og en regjerings politiske liv er alltid vanskelig å forutsi. Brundtland-regjeringens overlevelsesevne var dessuten truet av at det fram til stortingsvalget i 1989 ville være et ikke-sosialistisk flertall i Stortinget. Styret stod nå overfor muligheten av å besette direktørstillingen som et kortvarig vikariat eller utlyse den offentlig som en mulig langvarig konstituering. Daniel Heradstveit, som nylig etter eget ønske hadde blitt løst fra stillingen som forskningssjef og dermed som fast stedfortreder for direktøren, ville ikke igjen46 vikariere idet han ville konsentrere seg om forsknings- og undervisningsoppgaver blant annet knyttet til stillingen som professor II ved Universitetet i Bergen. I tillegg var det ikke blitt oppnevnt noen ny stedfortreder etter Heradstveit, slik instituttets vedtekter tilsa. Slik situasjonen nå forelå, hadde Holst – i samråd med NUPIs medbestemmelsesutvalg og rådets formann – innstilt forsker/førsteamanuensis Kjell Skjelsbæk som midlertidig vikar. Skjelsbæk på sin side hadde arbeidet de to siste år på NUPI som forsker og leder av FN-prosjektet med permisjon fra sin stilling som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Styret fulgte rådet på basis av et notat fra styreleder Arild Underdal.47 Senere – etter at UiO først hadde nektet å forlenge Skjelsbæks permisjon for deretter å gi tillatelse – ble Kjell Skjelsbæk konstituert som direktør og fungerte i stillingen fram til Johan Jørgen Holst kom tilbake 1. november 1989. NUPIs «jerngrep» på Forsvarsdepartementet ble imidlertid opprettholdt ved at John Kristen Skogan overtok vakten som statssekretær. I 1988 fikk NUPI ny forskningssjef da Olav Fagelund Knudsen tiltrådte stillingen.

Birger Fredriksen fratrådte stillingen som leder av NUPIs økonomiavdeling i 1986 til fordel for Verdensbanken etter tre år ved instituttet. Dette gav opphav til strid da etterfølgeren skulle ansettes. Johan Jørgen Holst blandet seg inn fra sidelinjen ved å lansere en alternativ kandidat til Carl Erik Schulz som var innstilt til stillingen. Forsøket utløste korreks fra styreleder Arild Underdal, og det er neppe tilfeldig at han ikke ble gjenoppnevnt da hans periode utløp ved årsskiftet 1987/88. Det førte til comeback for Paul Thyness som styreleder mens han ennå satt i en av toppstillingene i UNDP48 i New York. Vel tilbake i Norge høsten 1988 kunne Thyness igjen begynne sitt virke som styreleder. Når først Underdal skulle presses ut, var valg av etterfølger både saklig og taktisk smart. Thyness hadde fått betydelig anerkjennelse for sin forrige periode som styreleder. Dessuten var han

høyremann i likhet med Underdal, og dermed kunne det hevdes at vrakingen av Underdal i hvert fall ikke var noe partipolitisk spill.

I slutten av august 1986 offentliggjorde noen forskere på NUPI en rapport som vakte stor oppsikt i vide pressekretser med blant annet et hovedoppslag på forsiden av International Herald Tribune: «The Soviet Union is building an air base in its Arctic Kola peninsula to accommodate its newest strategic nuclear bombers, which will be capable of striking targets in the United States, a Norwegian Institute said Friday» (International Herald Tribune 1986). Studien, som var forfattet av Tomas Ries og Johnny Skorve med John Kristen Skogan som prosjektleder, bygget blant annet på frigitte NASA-fotografier og avslørte en større strategisk flybase og en viktig ubåtbase som var ukjent for offentligheten og de fleste eksperter. Sjelden eller aldri har en NUPI-pressekonferanse vært så overbefolket, og det ble solgt rapporter og fotokopier for over 70 000 norske datidskroner. En person kom imidlertid til å møte seg selv i døren, nemlig Johan Jørgen Holst. Som tidligere nevnt hadde Holst sammen med Sjaastad og Skogan i 1970 offentliggjort en artikkel om sovjetiske flåteøvelser og konsekvenser for norsk sikkerhetspolitikk uten at norske myndigheter var forhåndsvarslet, noe som ville vært unaturlig for et uavhengig forskningsinstitutt. Nå derimot, var den ferske forsvarsminister svært misfornøyd med at han ikke var advart i forkant, og han satte departement og Etterretningsstaben i Forsvaret i arbeid hele helgen for å få oversikt over sakskomplekset. NUPI-studien førte til en heftig polemikk mellom Holst og særlig Aftenposten om rapporten spesielt og norsk forsvarspolitikk generelt. Holst fastholdt: «Det gjenstår at rapporten fra NUPI formidler et bilde av utviklingen på Kola som er ganske riktig.» Men forsvarsministeren reserverte seg samtidig ved å hevde at «noen av de nyheter som ble slått mest opp fra rapporten ikke samsvarer med det bildet norske myndigheter har» (Aftenposten 1986).49 Det beste polemiske poenget kom imidlertid fra Tønsberg Blad: «Det har vi visst lenge,» sier forsvarsminister Johan Jørgen Holst. Han har bare ikke sagt noe om det»(sitert fra Tønsbergs Blad 1986). I ettertid kan vi fastslå at rapportens opplysninger om de to militærbasene var reelle nyheter for alle som ikke hadde adgang til norsk militær etterretning, mens påstanden om at russerne hadde bygget ytterligere et atomkraftverk på Kola nær Murmansk i tillegg det som var kjent fra før, var feilaktig.

Utover på 1980-tallet begynte NUPI å få plassmangel, og mot slutten av tiåret var kontorlokalene i Bygdøy allé 3 sprengt. Allerede høsten 1986 besluttet styret å starte jakten på nytt husvære. Etter å ha snust på velegnede, men for dyre lokaler ifølge departementet, flyttet NUPI til Grønlandsleiret 25 med offisiell åpning 29. september 1989 ved statsråd Hall-

vard Bakke. Lokalene var store og godt tilpasset instituttets behov, men mange utenforstående brukere av NUPIs tjenester fant beliggenheten usentral. På den annen side kan man hevde at Grønland tilbød det mest internasjonale miljø i Norge for et utenrikspolitisk institutt med lokalbeboere fra hele verden.

Fra utviklingsoptimisme til realisme (1990–96)

En «ny» verden

Murens fall, Sovjetunionens oppløsning og Warszawa-paktens sammenbrudd skapte forståelig nok euforiske reaksjoner. Samtidig snek det seg inn rosenrøde forestillinger om fremtiden. Svært mange ble oppslukt av den naive tro på at geopolitikk og kamp om makt og innflytelse i det internasjonale samfunn hørte fortiden til. Man trodde med rette at den kalde krigen var en særegen 40-årig epoke i historien. Det disse «optimistene» imidlertid glemte, er at staters forsøk på å ivareta sine viktige nasjonale interesser ofte fører til konflikt, kamp og sågar krig i noen tilfeller. Heller ikke i de tidlige 90-årene var det grunn til å forvente at vi stod overfor «the End of History». På den annen side var det ingen som med troverdighet hadde spådd at de dramatiske hendelser i 1989–91 ville skje – selv om enkelte senere har forsøkt å skryte på seg en slik «clairvoyance».

I Vesten og i Norge var det en utbredt forestilling at Boris Jeltsins Russland ville bli en nærmest intim samarbeidspartner for Vesten og NATO – for ikke å si en ekte alliert. Russlands tap av «delstater» og vasallstater på toppen av en stadig vanskeligere økonomi, fikk mang en observatør til å tro at Russland for fremtiden kun ville fremstå i skikkelse og handling som en mellomstor europeisk stat med begrenset egenmakt. Det man glemte var at Russland fortsatt hadde 150 millioner innbyggere som befolket et enormt eurasisk kontinent. Hvorfor skulle en slik nasjon for evig og alltid dele Vestens interesser? Og hvorfor skulle Russland – i motsetning til Sovjetunionen – forbli en uproblematisk nabo for småstaten Norge?

Dette var den forestillingsverden NUPI var omgitt av i begynnelsen på 1990-tallet. Det var ikke uten problemer å finne en vei fremover og utmeisle et forskningsprogram for et institutt som var etablert på grunn av den kalde krigen og som hadde levd høyt på konfrontasjonen mellom Øst og Vest.

Omorganisering

NUPI har opp gjennom årene vært jevnlig omorganisert eller utsatt for slike forsøk. Enkelte ganger har det hatt sitt utspring i åpenbare interne behov som følge av endringer i forskningsprioriteringer eller sterk vekst.

Ved en anledning var omorganisering også en løsning for å komme rundt en intern konflikt på instituttet. Dette skjedde i 1993, da virksomheten ble organisert i tre seksjoner50 og seksjonslederne kom til å få en sentral plass i instituttets aktiviteter. I tillegg har så vel departementer som forskningsråd gjort iherdige forsøk på å få omdannet eller sammenslått NUPI.

Det første forsøk på å revurdere NUPIs status ble foretatt av det såkalte Midgaard-utvalget som avga sin innstilling om «Forskning om sikkerhets- og fredsspørsmål og internasjonale forhold» i 1985 (NOU 1985). Ikke uventet gikk dette utvalget ledet av Knut Midgaard – en av initiativtagerne til NUPIs skapelse – inn for at «de tre spesialiserte frittstående instituttene i Oslo-området (FNI, NUPI, PRIO) bør forbli selvstendige forskningsenheter». Men utvalget gikk samtidig inn for at instituttene «bør lokaliseres sammen slik at visse ’stordriftsfordeler’ lettere kan høstes». Det siste skjedde ikke, delvis på grunn av motstand fra de berørte institutter, men også fordi tiden ikke var egnet til det nødvendige økonomiske løft for å få dette til. Forslagene vedrørende de utenrikspolitiske forskningsinstituttene ble i liten grad fulgt opp av konkrete tiltak fra myndighetenes side.

Neste anslag var farligere. I 1991 kom NORAS51  tilråding om den anvendte samfunnsvitenskapelige instituttsektor. Tilrådingen inneholdt tre forslag som berørte NUPI spesielt:

  • • Samlokalisering av NUPI, PRIO og FNI i nytt bygg på Polhøgda ved Fornebu med tanke på eventuell sammenslåing.

  • • En utjevning av størrelsen på grunnbevilgningene til de ulike institutter som innebærer redusert grunnbevilgning til NUPI i forhold til daværende.

  • • En omgjøring av overveiende statlig eide institutter som NUPI til forvaltningsorganer med særskilte fullmakter.

Det siste forslaget hadde NUPI ikke noe imot, men under forutsetning av at tjenestemannslovens krav til og rettigheter for medarbeiderne ble opprettholdt. Dette endte da også opp med å bli NUPIs nye status seks år senere. De to andre forslagene derimot, var utfordrende. Tanken om å frata NUPI noe av instituttets grunnbevilgning og fordele mer til andre har hele tiden vært levende blant sjalu søsterinstitutter. Men NUPI har fra etableringen vært pålagt av storting og departement å spre informasjon til allmennheten om internasjonale forhold og spørsmål vedrørende krig

og fred. Og dette har hele tiden vært en omfattende og kostbar oppgave. Tanken om en sammenslåing av de tre institutter ble avvist allerede av Midgaard-utvalget, som blant annet viste til faren for faglig «ensretting». Midgaard-utvalget hadde også vurdert Polhøgda som stedsvalg, men fant det «praktisk sett mindre gunstig» enn plassering i Oslo sentrum eller i nærheten av Universitetet på Blindern. Nå var FNI på den annen side kontraktsmessig og historisk forpliktet til å ligge på Nansens eiendom på Polhøgda – hevdet de. Andre lokaliseringsalternativer ville således bety at FNI ikke kunne bli med i en samlokalisering. De tre instituttenes styrer var alle negative overfor en sammenslåing, men var varierende positive til en samlokalisering. Ut over dette skjedde det lite de neste par årene.

Så kom det to rapporter fra Norges forskningsråd, og de var vidtgående. En arbeidsgruppe nedsatt av Norges forskningsråd/Kultur og samfunn hadde fått til mandat å vurdere en reorganisering av de utenrikspolitiske instituttene i Oslo-området. Gruppen, som var ledet av Geir Lundestad, hadde som medlemmer direktørene for PRIO, FNI, CICERO og NUPI samt en avdelingsdirektør fra Universitetet i Oslo.52 Flertallet – alle bortsett fra NUPIs fungerende direktør Olav Knudsen – gikk som sitt prinsipale forslag inn for å kannibalisere NUPI. «Den utviklingsforskning som i dag drives ved NUPI bør [...] overføres til SUM» (Lundestad m.fl. 1994: 38). Videre hevdet flertallet at «(d)e problemer NUPI har hatt med å integrere økonomene i den øvrige virksomhet, tilsier at det ikke bør være en egen økonomiseksjon» (ibid.: 35). Økonomene skulle følgelig enten overføres til SUM eller spres «på de relevante temaområder» innenfor et nytt superinstitutt som skulle bestå av «størstedelen» av NUPI, PRIO og Europaprogrammet. Bare NUPIs Knudsen gikk imot disse forslagene og fremmet sitt alternative opplegg, nemlig en «samlokalisering med felles forskningsstyring» (ibid.: 38–40). Noen av de samme synspunkter på NUPI og dets virksomhet gikk også igjen i den andre rapporten fra Norges forskningsråd som skulle være en faglig evaluering av FNI, NUPI og PRIO (NFR 1994). I tillegg avspeilet den universitetssektorens vanlige nedvurdering av NUPIs statuttpålagte informasjonsvirksomhet overfor allmennheten. Nesten ved enhver anledning foreslås informasjonsoppgavene redusert eller overført til andre instanser. Fra de akademiske elfenbenstårn er det bare forskningen som bør telle, og de eneste som skal vite om resultatene er kollegaene, spesielt de konkurrerende. Allmennheten forstår seg allikevel ikke på hva de driver

med. Aller nådigst mente evalueringsutvalget at NUPIs stipendiatordning for hovedfagstudenter kunne tillates å fortsette: «NUPI-forskernes kontakt med studenter gjennom undervisning og veiledning bør fortsette, fordi slik kontakt er utfordrende og kan gi forskerne nyttige impulser til nytenkning» (ibid.: 71). Begrunnelsen var altså ikke at NUPI på denne måten ivaretar en viktig funksjon som universitetene selv burde, men ikke makter å utføre på en fullgod måte. Snarere mente altså utvalget at studentkontakten kun var viktig for å holde NUPI-forskerne intellektuelt i ørene.

Nå hadde NUPI-folket ikke ligget på latsiden. Allerede i oktober 1993 besøkte Stortingets utenrikskomité NUPI for første gang siden instituttet ble opprettet, og denne høsten var også kontakten god med Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomité. Lobbyvirksomheten startet for alvor lenge før de to rapportene fra Norges forskningsråd offisielt forelå. Foruten de ulike forsvarsstrategier som ledelsen benyttet, var det ikke minst NTLs avdeling ved NUPI med formann Valter Angell som bemannet barrikadene. Fremgangsmåten var enkel: Så lenge det var en arbeiderpartiregjering som styrte og statsråd Gudmund Hernes i KUF som måtte nedkjempes, gikk den mest effektive påvirkningskanalen gjennom fagbevegelsen. Det var to hovedinnvendinger det ble spilt på. Mens man i prinsippet støttet en samlokalisering, ble det argumentert sterkt imot en oppsplitting av NUPI: «Den internasjonale utvikling tilsier at det er et sterkt behov for å bygge videre på den flerfaglighet som eksisterer ved NUPI, med innslag av statsvitere, økonomer, historikere og antropologer. En mer snever innretning vil være et tilbakeskritt [...] og utelater viktige aspekter ved internasjonal politikk der NUPI-forskerne har relative fortrinn».53 For det andre argumenterte man heftig imot å gjøre NUPI om til en stiftelse slik som foreslått. Under marsjen som varte i over et år, ble «alle» kontaktet og informert, bl.a. LOs ledelse, Arbeiderpartiets partisekretær Dag Terje Andersen, Statsministerens kontor, relevante departementer og Aps nøkkelpersoner på Stortinget inklusive nestleder for NUPIs fagkomité Marit Nybakk. Med tanke på NUPIs senere historie kan det også nevnes at daværende statssekretær i UD, Jan Egeland, stod på adresselisten til Angell & co. Andre nupister med annen partisympati brukte dessuten sine kanaler. En viktig delseier var et vedtak i LO-sekretariatet som støttet det alternative forslag fra Lundestad-utvalget – med andre ord NUPI-direktørens votum – og LO gikk heller ikke inn for stiftelse som organisasjonsform. Den siste kampen ble faktisk den hardeste. Uavhengig av all påvirkning inklusive brev fra Valter Angells NTL og henvisning til LOs vedtak, holdt statsråd

Gudmund Hernes fast ved stiftelsesformen for NUPI til sin siste arbeidsdag i KUF. Det var først da han ble helseminister og Reidar Sandal overtok at også den kampen ble vunnet.

Men før saken kom så langt, hadde statsråd Hernes heller ikke gitt seg når det gjaldt reorganiseringen av de utenrikspolitiske instituttene. Han forsøkte riktignok ikke å følge opp de mest radikale forslagene fra Lundestad-utvalgets flertall, men la i stedet fram en pussig bastardløsning: «Departementet foreslår at det etableres en offentlig stiftelse [...] kalt ’Norsk senter for internasjonale studier (NOSIS)’ som har til oppgave å binde sammen de utenrikspolitiske forskningsinstituttene i Oslo-regionen uten at de enkelte instituttene mister sin identitet» (St.prp. nr. 1 1995–96: 309). NOSIS skulle ikke drive egen forskning, men få ansvaret for administrative og tekniske fellestjenester og «fordele basisbevilgningen til de tilknyttede miljøer innenfor de rammer KUF setter for dette» (ibid.). NOSIS’ første hovedoppgave var imidlertid å finne et egnet sted for samlokalisering av «de fleste NOSIS-tilknyttede miljøer [...] fortrinnsvis [...] i nærheten av Universitetet i Oslo». Bortsett fra NUPI var «alle de aktuelle NOSIS-miljøer organisert som stiftelser», og dette var også begrunnelsen for at «NUPI bør omdannes fra statsinstitusjon til stiftelse» (ibid.). Det var vanskelig å se dette forslaget som noe annet enn en unødvendig byråkratisk overbygning.

Sjelden har et forslag fra en regjering blitt møtt med en mer brutal avvisning av en samlet fagkomité: «Komiteen støtter ikke departementets forslag om å etablere NOSIS som den organisatoriske overbygning for den videre utvikling av sektoren» (Budsjettinnst. S. nr. 12. Tillegg nr. 1 – 1995–96: 3). Komiteen mente videre at det var «viktig at det mangfold instituttene representerer ivaretas» og ville «understreke viktigheten av en bred og uavhengig forskning også på utenriks- og sikkerhetsspørsmål». Medlemmene fra Høyre og SV hevdet i tillegg at «NOSIS kan innebære en maktkonsentrasjon som kan true disse prinsippene» og at «departementets forslag vil føre til unødvendig byråkrati, lite effektiv bruk av forskningsmidler og uklare ansvarsforhold».

En liten digresjon er på sin plass. I Dagbladet i juli 1995 skrev Andreas Hompland en epistel under tittelen «Distrikt på bytur» i forbindelse med at Stortingets kommunalkomité anbefalte å fylle opp Oslos «austkant med statlig verksemd og nasjonale kulturinstitusjonar». Også NUPI fikk plass i Homplands distriktspolitiske logikk:

Norsk utenrikspolitisk institutt har lobbyert og kjempa med nebb og klør og alle tilgjengelige argument og vel så det mot å bli innlemma i ein av Gudmund Hernes sine forskingsfusjonar. Dei har argumentert med at eitkvart sivilisert land med respekt for seg sjøl og utanrikspolitiske ambisjonar må ha ein tenketank som NUPI. Dei har påberopt seg spesielle og særeigne forpliktelsar og kontaktar, faglighet og tradisjonar, integritet og uavhengighet. Den faglige kampanjen har hjelpt lite, men nå har dei fått eit nytt og ultimat argument rett opp i hendene. Dei kan bare visa til adressa si: Grønlandsleiret 25. For tida er det ikkje politisk mulig å flytta ein statlig institusjon frå austkanten av Oslo til Blindern eller Bærum. Det er eit paradoks at Norsk utenrikspolitisk institutts lagnad kan bli avgjort av norsk distriktspolitikks finurlige vegar» (Hompland 1995).

Og sannelig, i komitéinnstillingen står følgende å lese: «Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen, vil understreke at samarbeid og samlokalisering i mange tilfeller kan gi en faglig og økonomisk gevinst, og vil se det som naturlig at NUPI, PRIO og Europaprogrammet på sikt ser verdien av å samlokalisere sitt arbeid i tilknytning til NUPIs eksisterende lokaler på Grønlandsleiret i indre Oslo øst» (Budsjettinnst. S. nr. 12. Tillegg nr. 1 – 1995–96: 4). Hva er det onde tunger sier: En hver prinsipiell sak i Stortinget blir til syvende og sist til et spørsmål om lokalisering.

Den formelle finalen ble utspilt i Stortinget i plenum. I desember 1995 drøftet Stortinget de grunnleggende spørsmål vedrørende instituttets status og virksomhet med basis i komitéinnstillingen. NUPI skulle fortsette som et uavhengig institutt. Vedtaket innebar heller ingen endring av NUPIs særegne formålsparagraf fra 1959. Det betydde at forskning og informasjonsoppgaver fortsatt skulle være NUPIs doble formål. Men Stortinget gav dessuten departementet fullmakt til å omdanne instituttet til en stiftelse (NUPI 1995: Forord). Først i desember 1996 vedtok så Stortinget at NUPI skulle være et «forvaltningsorgan med spesielle fullmakter», og tjenestemannsloven ble fortsatt gjort gjeldende for instituttets ansatte. Allerede i januar 96 hadde imidlertid komiténestleder Marit Nybakk gitt sin partifelle og nytiltrådte statsråd Reidar Sandal noen gode råd:

Ved behandlingen av omorganiseringen av de utenrikspolitiske instituttene [...] gikk stortingsflertallet inn for å gi Regjeringen fullmakt til å omgjøre Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) fra forvaltningsorgan til stiftelse. Fraksjonen var egentlig imot å foreta et så raskt vedtak [...] Vi bøyde oss imidlertid for departementets syn og sikret flertall for vedtaket. Jeg er kjent med at Norsk Tjenestemannslag i ettertid har henvendt seg til statsministerens kontor for å få NUPIs forvaltningsmessige tilknytning vurdert av Kolstølutvalget. Jeg er videre kjent med at statsministerens kontor har stilt seg positiv til at det skjer. Jeg vil be deg om å bruke litt tid på denne saken og la Kolstølutvalget vurdere hensiktsmessigheten ved å omdanne NUPI til stiftelse [...].54

Og Sandal brukte sin tid og brukte den godt – det tok et år før tilbaketoget var gjennomført.

Europaforskning

Med det «nye» Europa som arena ble den forsvars- og sikkerhetspolitiske forskning nedtonet på NUPI, og i stedet ble vekten lagt på det som ble kalt «Europaforskning». I 1991 ble NUPIs «Europaprogram» etablert, og i instituttets årsmelding for dette året ble det omtalt blant annet slik:

For NUPI vil «Europaforskning» være bredt definert. Innsatsen er ikke utelukkende konsentrert om Norges forhold til Europa, og dreier seg om studiet av sentrale endringsprosesser i regionen, både med hensyn til utenrikspolitikk (herunder sikkerhetspolitikk) og utenriksøkonomi. Hovedvekten i arbeidet ligger på forståelsen av hvilke overgripende rammer og føringer som oppstår eller kan bli operative gjennom endringsprosessene i Europa, i hvilke sammenhenger de gjør seg gjeldende, og hvordan de virker (NUPI 1991).

Nå var interesse for vår egen verdensdel ikke noe nytt fenomen på NUPI, og spesielt Martin Sæter hadde viet sin forskning til studier av integrasjonsprosessen i Europa. Sæter var en sjelden plante i den norske forskningsflora. Han var sterkt inspirert av tysk «Ostpolitik» og hadde Willy Brandt som ledestjerne. Som den tyske filosofen Hegel konstruerte han et innfløkt byggverk – i Sæters tilfelle av politiske forutsetninger for EFs og Europas utvikling der alt var avhengig av alt. Men mens Hegel ikke trodde på prediksjoner, mente Sæter at hans modell også tillot spådommer om fremtiden, hva følgende lille anekdote kan illustrere: Om kvelden 19. august 1968 på en nordisk statsviterkonferanse i Helsingfors, havnet Sæter i en timelang diskusjon med Anders C. Sjaastad om situasjonen i Tsjekkoslovakia. Sæter hevdet at Sovjetunionen nå hadde akseptert «Praha-våren», hva Sjaastad på det sterkeste bestred. Neste morgen til frokost fant Sjaastad Sæter dypt nedbrutt med hodet i hendene. Da Sjaastad uttrykte sjokk over meldingen om Sovjetunionens og Warszawa-paktens militære invasjon av Tsjekkoslovakia i løpet av natten, utbrøt Sæter: «Og alle mine teorier er falt i grus.» Det hører med til historien at det tok Martin Sæter bare et par uker før han kunne forklare ut fra sin modell hva som var skjedd: Årsaken til invasjonen var at USA ikke i tide hadde kommet Sovjetunionen i møte med innrømmelser. Det var med andre ord ikke noe galt med Sæters teorier – det var bare aktørene som ikke oppførte seg slik de skulle.

Men på 1990-tallet hadde utviklingen i Europa tatt Sæter igjen. Hans doktoravhandling som ble utgitt av Universitetsforlaget som bok under tittelen Det politiske Europa, fikk en renessanse. Denne mursteinen av en bok sammen med mindre men viktige publikasjoner gjorde Sæter til en nøkkelperson i NUPIs nye Europa-satsing. I 1993 ble det faglige hovedmål på instituttet å prioritere og styrke studiet av utviklingen i Europa. Dette

skulle skje først og fremst i form av større konsentrasjon og dybde på europeiske emner. Blant de faste forskerne la flere om sin forskning slik at de i større grad dekket europarelevante temaer. Det ble også avholdt en rekke konferanser med særlig europainnretning.

Mens NUPI var i Bygdøy allé 3, var plassmangel i tillegg til manglende bevilgninger en alvorlig hemsko for en utbygging av forskerstaben. I 1992 ble instituttet for alvor ivrig etter å ekspandere ut over hva grunnbevilgningen over statsbudsjettet gav åpning for. I tillegg til de 13 faste forskere ble ytterligere 13 personer rekruttert til NUPI, basert på ekstern finansiering. For eksempel nedla økonomene mye arbeid i å skaffe midler utenfra gjennom søknader til UD, NORAS, Nordisk Økonomisk Forskningsråd og NAVF. Fra NUPIs side begynte man også å snuse på mulighetene for fremtidig finansiering fra EFs forskningsprogrammer. Viktigst allikevel på kortere sikt var suksessen med søknader til Ford Foundation. Her fortsatte Holst i utrolig grad å få gjennomslag på NUPIs vegne. Midt på 1980-tallet hadde instituttet fått betydelige beløp over tre år til et «flåteprosjekt» og til en studie av «FN-operasjoner» – i begge tilfeller førte det til nyrekruttering av forskere. Ved inngangen til 90-årene vant NUPI igjen fram overfor Ford Foundations i en internasjonal prosjektkonkurranse. Denne gangen gjaldt det et prosjekt om nye tilnærminger til fredsbevarende virksomhet. NUPI lyktes her med å bryte gjennom den tradisjonelle ramme og legge opp til en utforskning av fredsbevarende operasjoner som også omfattet gjennomføring av FNs vilje og fredsbevarende operasjoner i KSSE-regi i det nye Europa.

Seksjonen/avdelingen for utviklingsstudier

I 1974 ble forskning og spesialisert informasjon ved NUPI organisert i større rammeprosjekter.55 Ett av disse omfattet studier av utviklingsland og bistandsspørsmål. Da hadde styret allerede gitt uttrykk for at denne sektoren burde styrkes ved å trekke inn nye muligheter for finansiering. En slik mulighet så ut til å åpne seg ved at NORAD ville legge om sin forskningsstøtte fra stipend til enkeltforskere til mer langsiktig økonomisk støtte til forskningsinstitutters prosjekter. Olav Stokke utarbeidet en prosjektskisse der han identifiserte hovedmålsettingen for NUPI innenfor dette felt. Foruten forskning og spesialisert informasjon var hovedfunksjonen å «skape et tverrfaglig miljø for drøftelse av spørsmål i tilknytning til utviklingsland, utvikling og bistand, med særlig vekt på norske hovedsamarbeidsland». Norsk og nordisk bistand og bistandspolitikk ble identifisert som det primære satsingsområdet for forskningen, men også det sørlige Afrika

– politisk utvikling, frigjøring og frigjøringsbevegelser – ble spesielt nevnt (Stokke 2009a: 12–13).

To spørsmål fikk en fremtredende plass i norsk utviklingspolitikk fra midten på 1970-tallet: kravet fra utviklingslandene om en ny og mer rettferdig økonomisk verdensorden (NØV), og kampen mot apartheid og frigjøring fra det hvite mindretallsstyret i det sørlige Afrika. Som statssekretær i UD drev Thorvald Stoltenberg NØV-politikken med stor entusiasme. Idégruppen for en ny økonomisk verdensordning ble etablert, og utviklet seg til et inkluderende forum for diskusjon og utveksling av ideer der også UDs sentrale embetsverk deltok aktivt. NØV-engasjementet fikk konsekvenser for NUPIs utvikling idet den faglige økonomiske kompetanse innenfor dette politikkområdet manglet. Dette var en sterkt medvirkende årsak til UDs innsats for å få opprettet på NUPI en egen avdeling for internasjonal økonomi, slik som tidligere beskrevet. I slutten av 1975 ble Helge Kjekshus knyttet til instituttet, hovedsakelig finansiert fra NORAD. Han gjennomførte en rekke studier av Tanzanias utviklingspolitikk; flere utgitt som NUPI-notater. I 1977 publiserte Kjekshus en banebrytende bok om Øst-Afrikas økologiske historie som i oppdatert utgave ble trykket på nytt nesten 20 år senere (Kjekshus 1977/1996).

Inntil midten av 1980-tallet var Olav Stokke fortsatt den eneste fast ansatte forsker ved NUPI tilknyttet temaområdet utviklingsland og bistandspolitikk. Andre forskere var knyttet til instituttet for kortere eller lengre tid med ekstern prosjektfinansiering. I første del av 1980-tallet gjorde ekstern finansiering det mulig å knytte Tore Linné Eriksen til NUPI på noe lengre sikt. Og i 1986 ble Harald Olav Skar fast ansatt som forsker i den stillingen som ble ledig da Erik Nord gikk av med pensjon. Så i 1992 ble Tore Linné Eriksen endelig fast ansatt forsker ved NUPI etter å ha arbeidet ved instituttet i over 12 år, basert på ekstern finansiering fra ulike kilder. På 1990-tallet fortsatte Linné Eriksen å fokusere på den afrikanske krisen, noe som resulterte i stadige publikasjoner. Samtidig – gjerne i perioder med permisjon fra NUPI – fikk han ferdigstilt flere verker om norsk historie og verdenshistorie, hvorav et bind ble belønnet med Brageprisen for årets beste lærebok.

I 1996 ble et flerårig prosjekt om forholdet mellom det politiske islam og sekulære krefter i Midtøsten og Nord-Afrika startet opp, ledet av Daniel Heradstveit og finansiert som et brukerstyrt prosjekt av Norges forskningsråd og Statoil i fellesskap. Ett av delprosjektene, som ble gjennomført av Heradstveit, tok for seg islamismen i Algerie, Tyrkia og Azerbajdsjan. Sentrale problemstillinger var knyttet til islamismens mobiliseringsmønstre, de islamske grupperingenes politiske diskurs og deres komplekse organisasjonsmønstre. I et annet delprosjekt fokuserte Kari Karamé på moderate muslimer og ikke-muslimer som distanserte seg fra islamismen, med utgangspunkt i Algerie, Egypt og Libanon. Hun publiserte studier om

rekrutteringen til politisk islam og kvinnenes arbeidssituasjon i muslimske land. I tillegg hadde hun som et hovedperspektiv i sin forskning kvinners situasjon og ulike roller i væpnede konflikter.

Fra slutten av 1970-tallet valgte Olav Stokke som eneste «utviklingsforsker» på NUPI å søke samarbeid med forskere utenfor instituttet, og innenfor Norden var Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala sentralt. Når det gjaldt forskningssamarbeid, kom The European Association for Development Research and Training Institutes (EADI) til å spille en fremtredende rolle. NUPI ble snart etter EADIs stiftelse i 1975 institusjonelt medlem, og mye av instituttets forskning om utvikling og bistand etter 1980 har funnet sted innenfor denne samarbeidsrammen. I årenes løp ble viktige temaer innenfor europeisk utviklings- og bistandspolitikk dekket. I 1990 stod NUPI som arrangør av EADIs 6th General Conference i Oslo der «Sustainable Development» var et hovedtema. Konferansen samlet over 500 deltagere fra hele Europa og mange også fra den øvrige verden (Stokke 2009: 31). I 2005 ble ringen sluttet. Etter nesten 20 år etter den første grunnleggende analysen, ble bistandspolitikken til de enkelte europeiske land og EU igjen lagt under lupen i en komparativ studie. Oppmerksomheten ble igjen rettet mot sentrale sider av de enkelte lands utviklings- og bistandspolitikk med hovedvekt på utviklingen etter 1990. Resultatene ble publisert i en murstein av en bok med Olav Stokke både som medredaktør og bidragsyter (Hoebink & Stokke 2005). I 2009 fikk Stokke utgitt en ny volumiøs bok – denne gang om FN og bistandspolitikk – som fikk mye ros (Stokke 2009b).

En ny æra ble innledet i 2000, da to nye forskere ble ansatt etter en åpen utlysning og faglig bedømmelse – Axel Borchgrevink og Stein Sundstøl Eriksen. Samme året forsvarte begge sine doktoravhandlinger i henholdsvis sosialantropologi og statsvitenskap. Borchgrevink analyserte i sin avhandling hvordan lokal kunnskap og moralske ideer var med på å forme økonomiske relasjoner, teknologisk utvikling og politiske prosesser i et småbondesamfunn på Filippinene (Borchgrevink 2000). I sin avhandling sammenliknet og analyserte Eriksen forholdet mellom lokale myndigheter og det sivile samfunn i Tanzania og Zimbabwe (Eriksen 2000). Borchgrevink har siden han kom til NUPI gjennomført flere evalueringsoppdrag. Ett av disse var en evaluering av Verdensbankens utviklingsprosjekter innrettet mot urfolk i Peru, Equador, Bolivia og Guatemala, med Verdensbanken som oppdragsgiver, og et annet gjaldt vurdering av et helsetiltak for en indianergruppe i Brasil, finansiert av NORAD. Eriksen har videreført studier av statens rolle som driver av utvikling, spesielt i Afrika, med særlig vekt på demokratisering og relasjoner mellom stat og samfunn.

I 2000 tok Axel Borchgrevink over som ny leder av seksjonen for utviklings- og bistandsstudier. Dette gjorde det naturlig med en kritisk vur-

dering av hva som nå skulle prioriteres. I årsmeldingen for 2000 ble det fremholdt at fokus skulle være på utviklingsspørsmål i sør og deres betydning for norsk utenrikspolitikk. Forskningen var konsentrert om to delvis overlappende temaer, bistand og forholdet stat–samfunn. Siktemålet var å generere ny kunnskap og gjøre tilgjengelig eksisterende innsikt om internasjonale aspekter ved utviklingsprosesser generelt, om nord–sør-relasjoner og bistandspolitikk, og om politiske og økonomiske prosesser i sør, spesielt demokratiseringsprosesser og etniske konflikter (NUPI 2000). Ungtyrkerne var sannelig ikke noe mindre ambisiøse enn den gamle imperialist.

Russlandssenteret

Da John Sanness døde høsten 1984, mistet NUPI sin eneste genuine sovjetekspert. Men allerede på rådsmøtet i januar samme år kom det fram ønske om å bygge opp faglig kompetanse når det gjaldt den politiske og økonomiske utvikling i Øst-Europa og Sovjetunionen. Dette ble fulgt opp med et brev fra styret til kulturminister Lars Roar Langslet og med kopi til Utenriksministeren og Forsvarsministeren «i betraktning av de saksområder som berøres i henvendelsen».56 Det fem sider lange brevet konkluderte slik:

Det vil fremgå av denne redegjørelse at instituttets virksomhet i stor grad er avhengig av midler utenom bevilgningene over statsbudsjettet, samt at opprettelsen av en faggruppe som kan dekke utviklingen i Sovjetunionen og Øst-Europa ville bli innpasset i et allsidig faglig miljø for studiet av internasjonal politikk.

Så skjedde det lite før Iver B. Neumann sommeren 1988 ble tilsatt i en nyopprettet forskerstilling for øststatsstudier. Neumann, som noen år senere fikk en doktorgrad om Russland fra Oxford University, innvarslet den første spede starten på det som senere skulle bli Russlandssenteret.

Det var få som i utgangspunktet så behov for et eget senter for Russlandsstudier i Norge.57 Norges russlandskunnskap hadde under den kalde krigen vært innvevd i og fordelt på norske etater. Den var samtidig tilsvarende løst institusjonalisert i et litt flytende offisiøst landskap av «kjennere» der tidligere Moskva-korrespondenter var sentrale. Hvorfor så et eget senter? Et senter kunne komme til å flytte kunnskapsutviklingen rundt Russland bort fra den institusjonaliserte delen av norsk forvaltning, samt innebære en dreining bort fra dem som var aksepterte «kjennere» til profesjonelle «eksperter», for øvrig et yndet ord benyttet i mediene gjen-

nom hele Russlandssenterets eksistens. Det måtte derfor være «brukerne» som kunne se nytten av et slikt senter, og at de var mange nok eller i hvert fall viktige nok, til at et slikt senter kunne bli en realitet. Johan Jørgen Holst, som nå var forsvarsminister igjen, uttalte seg ved flere anledninger til pressen om russiske politikk, dertil i 1992 og 1993, ved den konstitusjonelle krisen i Russland. Men visste man nok om dette «Jeltsin-Russland», spurte Holst. Man visste at det var endringer på gang siden 1991, at det nye Russland territorielt var langt mindre enn Sovjetunionen, at den politiske autoriteten stod i fare for å forvitre i maktkampen mellom det reformerte Sovjetunionen under Gorbatsjov og det nye, til dels ureformerte Russland (som ikke hadde eksistert før), og at Norge fremdeles var nabo. Norge hadde med andre ord behov for kunnskap om det nye Russland. I 1994 ble et nytt skritt tatt når det gjaldt NUPIs ønske om Russland-satsing: UD og FD valgte å utnytte NUPIs eksisterende kompetanse og støtte etableringen av et nytt senter for Russlandsstudier med tre nye forskerstillinger fra 1995 (NUPI 1994).

Det var en milepæl for NUPI da instituttets nye Russlandssenter startet sin virksomhet i juni 1995. Iver Neumann ble utnevnt til leder for senteret. Virksomheten skulle følges av en referansegruppe med representanter for de finansierende instanser, med andre ord UD og FD. I november 1995 holdt senteret sin åpningskonferanse om Russland og fredsbevarende operasjoner, med støtte fra Ford Foundation. Om oppdragsgiverne i ett og alt forstod rekkevidden av hva de hadde gjort, skal være usagt. Men en av de tingene departementene uttrykkelig hadde bedt om, var at det skulle opprettes en kunnskapsbase om det nye Russland. Denne kunnskapsbasen skulle naturligvis ha noe med datamaskiner å gjøre, men ut over en slik forestilling, var det liten styring å hente. Problemet løste seg etter hardt arbeid ved at den nyrekrutterte seniorforsker Jakub M. Godzimirski designet en database og de øvrige medarbeiderne foret basen med informasjon. Over tid ble informasjonen i databasen i all hovedsak nyhetsbasert, og var i mange år en stor suksess med et imponerende besøkstall fra hele verden.

I midten av 1996, med den gigantiske oppmerksomheten rundt Russlands presidentvalg, ble Russlandssenteret gjort til gjenstand for betydelig offentlig oppmerksomhet. Plutselig var de kapable NUPI-kommentatorer ute høyt og lavt og i alle medier inklusive den nyoppstartede kanalen TV 2, som alle grep begjærlig denne lett tilgjengelige fagkunnskapen. Medarbeiderne forsøkte å dele russlandsspørsmålene mellom seg slik at Geir Flikke dekket det politiske system, Jakub Godzimirski utenriks- og sikkerhetspolitikk og Helge Blakkisrud selve føderasjonen. Nå var det aldri noen instruksjon på NUPI i hvordan man skulle te seg i mediene, annet enn at instituttets medarbeidere skulle delta i det offentlige ordskiftet. Således ble Geir Flikke kastet inn på ett av de første debattprogrammene Fredrik Skavlan holdt på NRK. På direkten ble Flikke avkrevd et svar på det nærmest

medisinskfaglige spørsmål om hvordan president Boris Jeltsins sykdom egentlig artet seg. Det er ikke alltid like lett å være «ekspert», særlig på fremmede områder.

En konsekvens av at NUPI utvidet sin virksomhet gjennom etableringen av Russlandssenteret, var at det faglig tunge tidsskriftet Nordisk Østforum havnet på NUPIs hender i 1996 med Helge Blakkisrud som redaktør. Raskt ble det slik at tidsskriftet forlot et Universitetsforlag i krise, og det ble ett av tre tidsskrifter i NUPI-folden, bare for å havne tilbake igjen i Universitetsforlaget i overgangen fra 2008 til 2009 slik det for øvrig også gikk med de to øvrige NUPI-tidsskrifter Internasjonal Politikk og Forum for Development Studies. I denne perioden har imidlertid Nordisk Østforum vært et formidabelt NUPI-produkt som har samlet det som finnes av skandinavisk østkunnskap i et rikholdig artikkelbibliotek.

FN- og andre programmer

FN-programmet ved NUPI (UN Programme on Peacekeeping and Multilateral Operations) ble etablert 1. januar 1994. Dette innebar en ny type aktivitet ved instituttet og kunne verken rubriseres som forskning eller informasjonsvirksomhet. Satsingen kom på bakgrunn av et ønske i Regjeringen om å styrke norsk kompetanse på spørsmål knyttet til deltagelse i fredsoperasjoner i regi av FN og andre internasjonale organisasjoner. Programmets tidshorisont var opprinnelig på to år og var administrativt underlagt statssekretærutvalget for FN-saker. Finansieringen var i hovedsak en egen bevilgning fra UD og FD, og i 1994 ble det brukt 4,5 årsverk fordelt på åtte faglige medarbeidere. FN-programmet gjennomførte våren 1995 en større utredning for UD og FD om behov og krav til et mulig fremtidig internasjonalt senter/institutt for fredsbevarende operasjoner i Norge. Videre ble flere policy-relaterte arbeider om FN og fredsbevarende operasjoner utført for UD. Sommeren 1995 ble NUPI anmodet av FNs Avdeling for fredsbevarende operasjoner, DPKO, om å bistå i forbindelse med at FN etablerte en egen evalueringsenhet for slike operasjoner. Sammen gjennomførte NUPI/DPKO dermed FNs første større evaluering av en FN-operasjon (Somalia) i New York i juni 1995, og NUPI bidrog også til en oppfølgingskonferanse senere på høsten. Resultatene fra disse møtene ble publisert i egne rapporter med bred internasjonal distribusjon. Høsten samme år gav UD FN-programmet i oppgave å lede/koordinere et større opplærings- og kompetansebyggende program i det sørlige Afrika vedrørende fredsvarende operasjoner. Dette ble kalt Training for Peace-programmet og var tenkt som en del av en større internasjonal satsing som blant annet FNs generalsekretær i 94/95 gjentatte ganger bad om (NUPI 1995). For NUPI var uansett Training for Peace en bastard som imidlertid levde godt

på instituttet og gjorde en betydelig innsats ut fra sitt formål helt fram til denne dag.

Også samarbeidet med næringslivet var økende i denne perioden. Det gjenspeiltes først og fremst i en rammeavtale med Statoil som i 1996 ble utbygget gjennom en felles finansiering med Norges forskningsråd (NFR). I første omgang dreiet det seg om et flerårig såkalt brukerstyrt prosjekt om «politisk islam». Videre lyktes NUPI å få støtte til et treårig internasjonalt samarbeidsprosjekt om «Technology, economic integration and social cohesion» gjennom å sikre delfinansiering fra EUs Fjerde Rammeprogram og NFR. Dette prosjektet ble startet opp i 1996 (NUPI 1996). På samme tid begynte NUPIs økonomer for alvor å interessere seg for skyggesidene ved samarbeidet over landegrensene. Økonomisk kriminalitet og korrupsjon hadde nå vokst fram som et viktig tema ved internasjonalisering, blant annet som følge av liberalisering av offentlige innkjøp og økt handel med land der korrupsjon er mer utbredt. Med Jens Andvig som primus motor har dette forskningsfeltet blitt viktig på NUPI.

Mange vikarierende direktører

Perioden fram til 1997 var på mange måter en fruktbar tid når det gjaldt NUPIs aktiviteter og produksjon. Det skjedde på tross av manglende kontinuitet i instituttets ledelse. Allerede fra 1986 hadde Johan Jørgen Holst første gang permisjon fra sin direktørstilling. Permisjonen var naturligvis i høyeste grad legitim, men konsekvensen ble at styringen av instituttet ble overlatt til den første vikarierende direktør, Kjell Skjelsbæk. Han satt selvfølgelig hele tiden på «oppsigelse» i forhold til en direktør utnevnt på livstid, og manglet naturlig nok autoritet – ikke minst i forhold til den gamle og etablerte garde. Og verre skulle det bli. Da Syse-regjeringen avløste Brundtland-regjeringen etter stortingsvalget i 1989, kom Holst tilbake som direktør, men bare for ett år. I 1990 havarerte Syse-regjeringen, og Arbeiderpartiet kom tilbake i regjeringsposisjon. Johan Jørgen Holst ble påny forsvarsminister og forlot NUPI igjen – for siste gang. Nå var det forskningssjef Olav Fagelund Knudsen som akslet vikartrøya etter en forunderlig prosess. Departementet insisterte på at stillingen skulle utlyses offentlig. Styret, som bare hadde rådgivende myndighet i direktøransettelser og -vikariater, innstilte to ganger enstemmig John Kristen Skogan til stillingen som fungerende direktør. Allikevel endte departementet opp med å utnevne Olav Knudsen – etter lang betenkningstid.58 Knudsens faglig kompetanse, som hadde landet ham stillingen som forskningssjef et par år tidligere, kunne ikke redde ham fra en omstridt håndtering av saker og

personer som brakte ham i konflikt med flere av instituttets ansatte. Men Knudsens viktigste fortjeneste i direktørstolen må ikke glemmes: Han stod imot forsøkene fra ulike utvalg på å sammenslå eller endog avvikle NUPI i sin daværende form.

Den manglende stabiliteten i ledelseskabalen gjaldt også stillingen som forskningssjef. Først var Daniel Heradstveit forskningssjef før Olav Fagelund Knudsen tiltrådte stillingen sommeren 1988. Da Knudsen ble fungerende direktør, ble Harald Olav Skar fungerende forskningssjef, og han satt fram til oktober 1993. Olav Stokke overtok så stafettpinnen. I januar 1994 dør utenriksminister Johan Jørgen Holst etter et kort sykeleie. Det ble senere i NUPIs regi arrangert et symposium til minne om ham med en rekke fremtredende deltagere, og bidragene ble samlet i en bok som utkom på Macmillan forlag året etter. Samtidig betydde Holsts bortgang at NUPI for første gang på nesten 13 år stod uten en fast ansatt direktør. Dette innebar at stillingen måtte utlyses. Olav Fagelund Knudsen gikk av som fungerende direktør, og Olav Stokke overtok vikariatet.

Det drøyet imidlertid før den ledige stillingen kunne utlyses. NUPIs status var fortsatt uavklart, og Gudmund Hernes’ NOSIS-forslag formørket horisonten. Først da Stortinget avga sitt votum i desember 1995, ble det fortgang i saken. Denne gang var heller ikke spørsmålet om å ansette den nye direktøren på åremål noe stort problem, slik det hadde vært da Holst etterfulgte Sanness. Stillingen ble kunngjort på nyåret med kort søknadsfrist. Etter litt vakling hos potensielle søkere stod styret igjen med tre søkere hvorav en hadde hovedsakelig næringslivsbakgrunn. Av de to gjenværende var en intern, Olav Stokke, og en ekstern, Sverre Lodgaard. I Styret som skulle gi sin anbefaling, gikk fire medlemmer inn for Lodgaard, mens to unnlot å stemme.59 Og slik gikk det til at Sverre Lodgaard til sist ble tilsatt som direktør ved NUPI for en åremålsperiode på seks år.

Stokke ble sittende fram til nytilsatt direktør kunne tiltre stillingen 1. januar 1997 og brakte med seg atskillig ro og orden. Men da Sverre Lodgaard begynte som direktør på NUPI, kunne han ennå merke etterdønningene fra en turbulent tid.

En institusjon i en omskiftelig verden (1997–2009)

Endring og kontinuitet

Den nye direktøren gikk til jobben med omfattende og svært relevant erfaring. Hans mange år på Institutt for statsvitenskap og på PRIO hadde også brakt ham i nær kontakt med NUPI. Ledelseserfaring hadde han fra stil-

lingen som direktør for «European Security and Disarmament Studies» ved SIPRI i Stockholm og deretter som mangeårig direktør på PRIO. Til NUPI ble han hentet fra Genève, der han som direktør hadde ledet UN Institute for Disarmament Research (UNIDIR). Lodgaard hadde en stringent form både muntlig og skriftlig, slik at styringssignalene ikke var til å misforstå selv om tonen kunne være mild. Han hadde en typisk analytisk hjerne og få skråsikre meninger – i hvert fall i moden alder. Hans eneste kjente pasjon var laksefiske og tidvis Rosenborg fotballklubb. Lodgaard var som person svært forskjellig fra NUPI-gründer John Sanness, men hadde allikevel det samme syn på hva NUPI skulle være: et forskningsinstitutt og ikke noen «meningssmie». Informasjonsformidling skulle også være en sentral oppgave for instituttet, men basert på forskning og innsikt og ikke synsing og popularitetsjag. Sanness for sin del hadde med styrke hevdet at det var når samstemmighet preget den norske opinion i et utenrikspolitisk spørsmål at NUPI hadde som sin særlige misjon å bringe nyanser og motforestillinger til torvs.

I løpet av 1997 fikk NUPI helt ny ledelse. Foruten ny direktør ble Arne Melchior tilsatt som assisterende direktør, og Valter Angell ble ny informasjonssjef. Administrasjonssjef Harald Njøs, som hadde holdt orden på NUPI og dets ansatte fra de tidlige kaotiske år på 60-tallet og overlevd og håndtert en rekke faste og vikarierende direktører, gikk av for aldersgrensen. Grete Thingelstad, med blant annet erfaring fra PRIO, ble ansatt som ny administrasjonssjef.

Året 1997 ble dermed preget av omorganisering, ikke bare av forskningsaktiviteten ved NUPI, men også innen administrasjonen. NUPI ble fra 1. januar 1997 et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Instituttet fikk samtidig nye vedtekter. Det var allmenn tilfredshet med dem både i styre og stab. NUPIs nye status innebar blant annet at bevilgningene fra KUF ble gitt uten referanse til stillingshjemler, og at instituttet selv kunne håndtere mange saker som tidligere ble forelagt departementet. Vedtektene understreket instituttets faglige uavhengighet. Den nye direktøren presiserte i den forbindelse at jo bedre NUPI markerer sin uavhengighet, desto lettere er det å ha nære forbindelser med brukerne av instituttets forskning: «Markedsorienteringen gjør det nødvendig å markere vår selvstendige plattform bedre enn før» (NUPI 1997). Sverre Lodgaard var også sterkt opptatt av vanskelige avveiningshensyn for NUPI. Han anså det som viktig å finne den riktige balansen mellom grunnforskning og anvendt-/oppdragsforskning.

Etter hvert ble spørsmålet om NUPIs finansiering sentralt. Mens instituttet lenge var hundre prosent statsfinansiert gjennom et eget budsjettkapittel, ble den faste andelen fra staten, kalt «basisbevilgningen», stadig mindre. Lodgaard forsøkte å få holdt andelen oppe på rundt en tredjedel av NUPIs totale budsjett og lyktes stort sett med det, men uten å få noen for-

sikring om fremtiden fra verken departement eller forskningsråd. Og for regnskapsåret 2008 utgjorde basisbevilgningen kun 29 % av instituttets budsjett. Finansieringsordningen hadde selvfølgelig direkte konsekvenser for de ansattes og ikke minst for forskernes arbeidsvilkår. Den enkelte medarbeider måtte sikre dekning av deler av sin egen lønn gjennom finansiering utenfra, og da basert på søknader til tenkelige kilder og institusjoner. For mange av de unge forskerne som var engasjert til NUPI på tidsbestemte prosjekter finansiert utenfra, var dette ikke urimelig. Men for de fleste eldre og fast ansatte forskerne var det derimot i strid med hevdvunnede rettigheter. De unge krevde likebehandling med hensyn til å skaffe penger utenfra, mens de eldre mente det nærmest var brudd på deres ansettelsesvilkår. Derfor skapte denne utviklingen splid og uro på instituttet.

Strategiske instituttprogrammer

I 1997 var utviklingen av strategiske instituttprogrammer (SIPer) et viktig tiltak. Denne nyskapningen var et resultat av en ny finansieringsordning som Forskningsrådet hadde innført. Med utgangspunkt i NUPIs egne fortrinn og i samarbeid med andre, ble det lagt opp til to slike programmer: ett med tittelen «Europa – integrasjon og suverenitet» og ett under overskriften «Kollektiv sikkerhet». Det første var fokusert på integrasjon, geopolitikk, internasjonal økonomi og internasjonal kriminalitet og omfattet også NUPIs Russlandssenter. Det andre SIPet omfattet internasjonale fredsoperasjoner, konfliktbyggende virksomhet og forholdet mellom utvikling og sikkerhet, og bygget på instituttets FN-program. I tillegg til SIPene hadde NUPI nå en seksjon for internasjonal økonomi og en seksjon for utviklingsstudier.

I årene som fulgte dannet de to strategiske instituttprogrammene og de to seksjonene rammen for NUPIs forskningsvirksomhet. For «Kollektiv sikkerhet»(SIP II) ble for eksempel forskningen i 1999 for en stor del konsentrert om spørsmål vedrørende internasjonal intervensjon i interne konflikter samt om internasjonal bistand til fredsprosesser etter kriger og konflikter. Kosovo ble et naturlig midtpunkt for dette arbeidet i 1999, ettersom begivenhetene her aktualiserte nesten hele bredden av programmets faglige interessefelt. Dette førte også til at FN-programmet etablerte seg som et ledende miljø på Balkan-studier, og da særlig når det gjaldt det internasjonale samfunns reaksjon på konfliktene i regionen. Da Norge som medlem av Sikkerhetsrådet fikk ansvaret for å lede arbeidet med sanksjonene mot Irak, ble SIP II bedt om å utrede denne problematikken. Henrik Thune var ansvarlig for samarbeidet med Krock Institute for International Peace Studies, og redigerte rapporten «The Sanctions Debate: UN Sanctions in the 1990s».

Prosjektgruppen for studier av Den persiske golf ble etablert som en egen enhet ved NUPI i 2001 for å studere spørsmål vedrørende samarbeid og konflikt i området rundt Persiabukta. Etableringen skjedde etter anbefaling fra Norges forskningsråd, og i første omgang fikk enheten en treårig bevilgning. NUPIs forskning på kjerneområdene i regionen ble utført av Daniel Heradstveit og Reidar Visser. I tillegg kom instituttets kompetanse på tilgrensende tematiske og geografiske områder. NUPI hadde i mange år gjort landstudier av islamittiske bevegelsers rolle i en rekke land i Midtøsten, og i den pågående dragkampen mellom sekularisme og islamisme i Kaukasus kunne Russlandssenteret bidra med kompetanse. I tillegg var SIP IIs studier av det internasjonale sanksjonsregimet overfor Irak et annet eksempel som tangerte arbeidet ved enheten.

Terrorangrepet mot USA

«Dramatiske begivenheter åpner for store forandringer i internasjonal politikk. 11. september 2001 ble verden rystet av en slik begivenhet. Terroren traff en rå nerve i verdens mektigste stat, og reaksjonene ble dertil kraftige. Det åpnet seg politisk rom som mange aktører på den internasjonale scene begynte å bevege seg i, ikke bare for å bekjempe terror, men også for å finne bedre løsninger på gamle problemer og posisjonere seg for nye utfordringer. I slike situasjoner blir internasjonal politikk særlig krevende – og spennende. Da blir også omfattende kunnskaper og dyp innsikt i internasjonale forhold særlig viktig, ikke minst for et lite og åpent land som Norge» (NUPI 2001: Innledning). I tillegg til de tradisjonelle trusler stater imellom, ble det nå et økende fokus på de nye «asymmetriske» trusler som terrorisme og internasjonal kriminalitet. Internasjonal politikk ble både mellomstatlig og transnasjonal, og «globale og regionale sikkerhetsspørsmål henger tettere sammen enn før. Skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk ble mer utydelig enn tidligere» (NUPI 2002: Innledning). Dette var imidlertid perspektiver som kom i tillegg til og ikke som erstatning for tradisjonell sikkerhetspolitikk. Eksperter på USA og transatlantiske forbindelser som Svein Melby og på geopolitikk og strategi som John Kristen Skogan, var fortsatt i vinden.

I 2002 opprettet NUPI en ny avdeling, «Avdelingen for internasjonal politikk», som umiddelbart ble NUPIs største og tok opp i seg de to tidligere strategiske instituttprogrammene «Europa – integritet og suverenitet» og «Kollektiv sikkerhet». De to SIPene var uansett i ferd med å gå ut på dato på grunn av Forskningsrådets regler for varighet av SIPer. Men den form organiseringen fikk, tok ikke minst konsekvensen av at det ikke lenger gav mening å skille skarpt mellom det regionale og det globale nivå i internasjonal politikk. Den nye tilnærmingen til fagfeltet

krevde økt helhetstenkning og tverrfaglighet. Fra 2003 fikk så NUPI to nye strategiske instituttprogrammer. Det ene, «European Security: Europe as Actor and Arena», var en fortsettelse av det femårige SIP I som løp ut ved årsskiftet 2002/2003. Dette SIPet, som skulle gjennomføres sammen med Europaforskningsprogrammet ved PRIO, studerte ulike utviklingstrekk i europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter terrorangrepet mot USA. Målsettingen var å belyse terrortrusselens betydning for utviklingen over Atlanteren; for utviklingen i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk; for utviklingen i ulike europeiske staters utenriks- og sikkerhetspolitikk; og for videreutviklingen av IP-teori generelt og sikkerhetskonsepter spesielt. «Hegemoni og global politisk orden» var en videreføring av SIPet om «Kollektiv sikkerhet» og var et samarbeidsprosjekt med blant annet NTNU i Trondheim. Målsettingen var todelt: på den ene siden å utforske spesifikke, aktuelle og samtidige utviklingstrekk i internasjonal politikk, i særlig grad knyttet til stormaktspolitikk i det internasjonale statssystemet. På den andre siden anla programmet en teoretisk og historisk tilnærming til hegemoni og globale makropolitiske utviklingstrekk (NUPI 2004). Begge SIPene var avdelingsoverskridende, men hadde sitt primære nedslagsfelt i «Avdelingen for internasjonal politikk». SIPet om europeisk sikkerhet ble avsluttet i desember 2005. Samtidig ble NUPI invitert til å levere en ny treårig programsøknad til NFR, denne gangen med vekt på europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk i et utvidet Europa. Til alminnelig forbauselse nådde NUPIs søknad allikevel ikke fram til bevilgning. Det andre SIPet, «Hegemoni og global politisk orden», utløp også i 2005 etter tre år, men NFR innvilget en to års forlengelse. Da programmet ble endelig avsluttet i 2007, ble det besluttet at forskningen på stormaktenes rolle i det internasjonale statssystemet skulle fortsette på prosjektbasis.

Skal man karakterisere kort IP-avdelingens virksomhet i dag, er egenpresentasjonen på nettet ganske presis: Avdeling for internasjonal politikk analyserer spørsmål knyttet til internasjonal politikk generelt og utenriks- og sikkerhetspolitikk spesielt. Forskningen er i hovedsak organisert rundt to hovedsatsingsområder eller programmer: Europeisk sikkerhet og transatlantiske relasjoner og Global styring: FN og internasjonale organisasjoner i en verden i endring. Det første programmet analyserer regionale multilaterale organisasjoner (EU, NATO, OSSE) og deres rolle i internasjonal politikk, samt hvilken betydning disse organisasjonene har for de enkelte lands sikkerhets- og forsvarspolitikk, herunder Norge. Forskningen under det andre programmet studerer globale styringsmekanismer – som FN og andre internasjonale organisasjoner – under endrede internasjonale maktforhold med fokus på sikkerhet og utvikling. Videre har avdelingen programmet Den persiske golf, som analyserer etisk-normative aspekter ved utenlandske selskapers engasjement i, og spørsmål knyttet til politisk stabilitet i regionen. De fleste av forskerne på avdelingen bidrar innenfor flere

av forskningsprogrammene.60 Det er også verd å nevne at det er innenfor IP-avdelingen at vi finner forlengelsen av instituttets tradisjonelle kjerneforskning omkring norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, samt transatlantiske relasjoner USA/NATO. Også de fleste av forskerne som arbeider med teoretiske problemstillinger i internasjonal politikk finner vi her, med spørsmål om hegemoni, imperium, identitet, medias rolle osv. I denne sammenheng er det viktig å understreke den internasjonale anerkjennelse som er blitt Iver Neumann til del for hans teoretiske arbeider. Mye av det andre teoretiske arbeidet på avdelingen er inspirert av ting han har gjort, igangsatt eller støttet.

Russlandssenteret

Etter få års virksomhet var Senter for Russlandsstudier det største miljø for russlandsforskning i Norge. Helge Blakkisrud ble i 1999 ny leder for Senteret etter å ha fungert en tid for Iver Neumann. Forskningen i disse årene falt i hovedsak innenfor tre kjerneområder: 1. Russisk sikkerhets- og utenrikspolitikk; 2. Institusjonalisering og konsolidering i Den russiske føderasjon; 3. Sentrum–periferi-relasjonene i Den russiske føderasjon. Dessuten ble det systematisk lagt opp til å høyne kompetansen gjennom nettverksbygging nasjonalt og internasjonalt. Et illustrerende eksempel var konferanserapporten New and Old Actors in Russian Foreign Policy redigert av Jakub M. Godzimirski (1998), som ble lagt fram for internasjonale eksperter i Oslo, blant annet med deltagelse fra Davis Center for Russian Studies ved Harvard University. Mottagelsen overgikk forfatternes forventninger og med virkninger langt ut over Norges grenser. En leder for den russiske tenketanken Russian Public Policy Center, Aleksey Salmin, som redigerte det gode russiskspråklige tidsskriftet Politeia fram til sin død i 2005, skrev i en artikkel om russisk utenrikspolitikk følgende om NUPI-publikasjonen: «Den etter vårt syn beste utgivelsen om russisk utenrikspolitikk analysert gjennom aktørperspektivet, er Godzimirski (1998). Det finnes ingenting som likner denne utgivelsen i dagens Russland, selv om det fra tid til annen skrives innsiktsfulle artikler om utenrikspolitikk i separate tidsskrifter.»

I 1999, etter fire års drift, ble det foretatt en faglig evaluering av senteret. Kjernegruppens virksomhet ble gjennomgått i detalj. Tellekantene var nå for alvor på vei inn som styringsprinsipp ved NUPI. Foredragsvirksomhet, deltagelse på konferanser og publisering av artikler i referee-tidsskrifter ble alle talt med i nye rapporteringsskjemaer. Resultatene av evalueringen forelå sent i 1999, og de meget positive vurderingene sikret Senteret et fortsatt liv.

De første årene var Russlandssenteret 100 % eksternt finansiert (NUPI 1998). Men tidlig på 2000-tallet ble også Senteret som resten av NUPI innhentet av nye krav til inntjening og prosjektforvaltning. Underveis hadde Russlandsavdelingen dessuten mistet halvparten av sin opprinnelige bevilgning fra Forsvarsdepartementet. Effekten av alt dette ble økt kappestrid om inntjening fra FD, ikke bare mellom instituttene, men også internt på NUPI. Russlandsavdelingen var på denne tiden blitt høyt spesialisert, men inngrepet med internasjonal politikk var ikke satt i faglig system. Sant nok var det gjort forsøk på å veve avdelingens virksomhet inn i større tversgående prosjekter på NUPI, slik som Pernille Rieker og Ståle Ulriksens bok om EU som utenrikspolitisk aktør (2003). Men avdelingens orientering var fremdeles eksplisitt vendt mot den opprinnelige faginndelingen, og også i økende grad mot det nye «nordområde-paradigmet» i norsk utenrikspolitikk. Bokprosjektet Hva nå USA og Europa? (2005) ble en oppfølger av EU-boken, denne gang orientert mot mulige konsekvenser av Irak og den transatlantiske splittelsen. Boken samlet bidrag fra IP- avdelingen og Russlandsavdelingen, og bygget dermed bro mellom avdelingene. Russlandsavdelingen ble også styrket gjennom nye rekrutteringer, blant andre Stina Torjesen, med et doktorgradsprosjekt ved Oxford om «DDR, Demobilization, Disarmament and Reconstruction», og Elana Wilson med en doktorgrad fra Scott Polar Institute om kunnskapsoverføring i Arktis. Dessuten var Julie Wilhelmsen tilbake på NUPI med et doktorgradsprosjekt om Russlands posisjonering i kampen mot internasjonal terrorisme.

Hva så med nordområdesatsingen og Russlandsavdelingen? WTO-medlemskap for Russland, de store og gyldne muligheter i nord og et NATO–Russland-råd engasjert i sikkerhet ut over alle tradisjonelle statsgrenser, gav Norge muligheter for en ny engasjementspolitikk. Dermed ble også Russlandsavdelingen relevant i en større internasjonal kontekst.

Det nye inntjeningsregimet på NUPI gjorde det samtidig nødvendig for avdelingen å bygge bredere samarbeidsrelasjoner til andre instituttmiljøer. Et slikt kompaniskap med FNI ble for øvrig startet allerede på slutten av 1990-tallet. Resultatet var to bøker redigert av og med bidrag fra Helge Blakkisrud (Hønneland & Blakkisrud 2001; Blakkisrud & Hønneland 2005). Samtidig gikk det nærmest inflasjon i nordområdeforskningen i instituttsektoren. Det ble en ny trend å bygge brede konsortier for utvikling av scenariostudier om nordområdene. Et slikt prosjekt ble utarbeidet av et samarbeidslag bestående av ECON, NUPI og FNI. Boken Big Oil Playground, Russian Bear Preserve or European Periphery? (Brunstad m.fl. 2004) lanserte flere scenarier for hvordan nordområdene kunne se ut fram mot 2020, og fremstillingen var utformet på en eksplisitt brukervennlig måte.

I denne perioden har Russlandsavdelingen dessuten levert solide publikasjoner om Russland.61

Russlandsavdelingens styrke har hele tiden vært evnen til å opprettholde et solid eksternt nettverk, samtidig som det ikke har manglet på akademiske produkter av høy nasjonal så vel som internasjonal kvalitet. Den opprinnelige faglige inndelingen er det lite igjen av, og databasen driftes ikke lenger. Endringen av avdelingens navn til Russland- og Eurasia-avdelingen fra 2008, og innlemmelsen av Energiprogrammet i avdelingen, er både faglig fundert og følger naturlig av finansieringen.62 Senterets og senere avdelingens primære rolle i den tid den har eksistert, har vært å utvikle kunnskap om det nye Russland, bidra til det offentlige ordskiftet om utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt heve den akademiske standarden ved NUPI.63

Avdeling for internasjonal økonomi

Seksjonen for internasjonal økonomi, som den kom til å hete etter at den opprinnelig var kjempet fram som en egen avdeling og før den igjen i 2002 fikk navnet «avdeling», hadde fra slutten av 1990-tallet som målsetting å drive forskning, utredning og informasjon knyttet til internasjonal økonomi og utviklingsøkonomi, med vekt på Norges rammevilkår i den globale økonomien. Hensikten var å kombinere akademisk kompetanseoppbygging og langsiktig forskning med prosjekter som var aktuelle og relevante for brukerne. I en årsmelding beskrives forskningsaktiviteten på følgende måte:

Forskningens relevans er i 1997 blant annet sikret gjennom prosjekter om teknologi og økonomisk integrasjon (for EU-kommisjonen, med støtte fra NFR), Russland og norsk næringsliv (for UD og NHO), Norge og det østasiatiske mirakel (for Finansdepartementet), Flerhastighets-Europa: Konsekvenser for Norge (i samarbeid med Europaprogrammet, med støtte fra NFR, og bred deltagelse fra NUPI), internasjonal handel og arbeidsstandarder (for LO), handelspolitikk og internasjonalisering: fra GATT-47 til WTO (for UD), barnearbeid og internasjonal handel (for UD, Redd Barna), industrispionasje (for utvalget som evaluerer POT) (NUPI 1997).

I sannhet var dette ingen liten forskningsaktivitet for en seksjon som huset ni forskere og to studentstipendiater. Enkelte av prosjektene var også fors-

kningsmessig og praktisk omfattende. For eksempel var prosjektet om teknologi og økonomisk integrasjon et samarbeid med 11 andre europeiske forskningsmiljøer, der NUPI hadde koordineringsansvar for en tredjedel av aktiviteten. Senere år var fokuset på realiseringen av Den økonomiske og monetære union (ØMU) og konsekvensene for Norge og på «euroen og den norske krones skjebne».64 I 1999 ble det initiert nye prosjekter, blant annet om «Globalisering og fattigdom» for UD og «WTO og fiskerinæringen» for Fiskeridepartementet. Mot slutten av 2002 ble det igangsatt et prosjekt om Ukraina med fokus på miljøaspekter. Primus motor var Valter Angell i samarbeid med Russlandsavdelingen. På miljøområdet deltok Angell også i et større femårig forsknings- og utviklingssamarbeid mellom norske og kinesiske forskere. Av andre forskningsprosjekter kan nevnes at det i 2005 ble utført et betydelig arbeid for å kartlegge og vurdere Norges handelspolitikk overfor fattige land på oppdrag fra UD. Studien var et innspill i debatten om hvilken politikk Norge skal føre overfor de fattige land. Hovedansvarlige for studien var Arne Melchior og Per Botolf Maurseth, og den viste at Norge har en forholdsvis liberal handelspolitikk for industrivarer. For landbruksvarer, og delvis for tekstilvarer, er derimot tollsatsene høye. Fattige land rammes i forskjellig grad av dette. De minst utviklede landene (MUL-landene) har imidlertid tollfrihet ved eksport til Norge (NUPI 2005). NUPI har også deltatt i et treårig (2006–2009) EU-prosjekt med samarbeidspartnere i 11 land, koordinert av CASE, Warszawa. Prosjektet har hatt til formål å analysere den økonomiske og institusjonelle utviklingen i land i Øst-Europa som ikke er medlemmer i EU (NUPI 2008).

Et annet forskningsfelt innenfor Avdeling for internasjonal økonomi har vært og er studier av korrupsjon. Jens Andvig har på dette området opparbeidet seg betydelig internasjonal anseelse. Andvig har blant annet gjennomført en studie som tar for seg den diametralt motsatte sammenkobling mellom korrupsjon og vekst i Kina og Russland etter markedsliberaliseringen. Avdelingen ved Jens Andvig og Amit Shrivastava deltar i skrivende stund i et flerårig (2007–2010) forskningsprosjekt om Vold, fattigdom og politikorrupsjon i samarbeid med CMI og The City University of New York der fokus er på sammenhenger mellom vekst, utvikling, konflikthåndtering, kriminalitet og politikorrupsjon. Shrivastava for sin del studerer spesielt politikorrupsjon i India. Lenge har forskere ment at med stigende vekst følger økt kriminalitet og korrupsjon. Nyere forskning har konkludert motsatt: Økt kriminalitet og korrupsjon ses heller som en følge av lav vekst og økonomiske sjokk (NUPI 2008).

Training for Peace

Training for Peace (TfP)-programmet, som ble startet i 1995 som et trenings- og opplæringsprosjekt om fredsbevarende operasjoner og konfliktløsning i det sørlige Afrika, fikk en spennende utvikling de neste årene og fram til i dag. Afrika sør for Sahara er den regionen som rommer flest konflikter i verden og hvor antall drepte også er størst. Og slik har det vært lenge. I en tid der sammenhengen mellom sikkerhet og utvikling understrekes mer enn før, har blant andre norske myndigheter ønsket å hjelpe statene i området til selv å kunne håndtere konfliktene bedre. I samarbeid med NUPIs to sørafrikanske partnerinstitusjoner, ACCORD (African Center for the Constructive Resolution of Disputes) og ISS (Institute for Security Studies), ble det utviklet en pakke med kurs og seminarer for landene i SADC-regionen.65 I løpet av 1998 ble sivilt politi i fredsoperasjoner en større del av TfP. I tillegg omfattet TfP også et utvekslingsprogram der afrikansk politi- og militærpersonell ble invitert til å delta på kurs i Norge og norske instruktører ble sendt til kurs i SADC-regionen. TfP kom også til i økende grad å fungere som en base for forskningsmessig innsats for fred og fredsoperasjoner i denne regionen. Som resultat av godt arbeid og positive evalueringer i to tidligere faser av TfP, gikk man i 2005 inn i en tredje fase der virksomheten ble utvidet til også å gjelde Vest-Afrika. TfP startet da et nært samarbeid med Kofi Annan International Peacekeeping Centre (KAIPTC) i Accra, Ghana, som var regionens primære ECOWAS66-støttede treningssenter for deltagelse i fredsoperasjoner. Samtidig var TfP konsentrert om oppbygging av politi og sivil kompetanse i tilknytning til AUs mål om en flernasjonal afrikansk beredskapsstyrke. I løpet av 2006 kom konfliktene i Afrika sør for Sahara enda nærmere Norge, da norske myndigheter ga tilsagn om å sende militære styrker til fredsoperasjoner på det afrikanske kontinent. TfP er nå inne i sin tredje fase (fra 2007–2010), og gradvis ekspandering har ført til at programmet i stadig større grad jobber på et all-afrikansk nivå, blant annet i samarbeid med Den afrikanske union (AU). Per i dag har mer enn 6500 personer deltatt i TfPs opplæringsaktiviteter på det afrikanske kontinent. Representanter for lokalt politi, militære, relevante departementer og statlige og frivillige organisasjoner har fått teoretisk og praktisk opplæring som primært er rettet mot deltagelse i fredsoperasjoner. I tillegg er det blitt produsert nærmere 300 publikasjoner med støtte fra TfP. Det norske UD har hele tiden finansiert og koordinert programmet, med NUPI som nøkkelinstitusjon.

I 2003 flyttet NUPI igjen – denne gangen til C.J. Hambros plass ved siden av det «nye» Tinghuset. Det hører med til tidsånden at den beste

stedsbeskrivelse for instituttets nåværende lokalisering er å fremheve naboskapet til «Hotell Cæsar». For NUPI ble flyttingen til gavn idet en plassering rett ved storting og styringsverk gir store praktiske fordeler. I tillegg var lokalene moderne og velegnet.

Skipper går fra borde, og ny kaptein tar kommandoen

For NUPI ble 2007 preget av at Sverre Lodgaard, direktør gjennom nesten ti år, overlot sjefsstolen til Jan Egeland. Selv om skiftet i seg selv var udramatisk og skyldtes Lodgaards ønske om å konsentrere sin tid om egen forskning, var det to svært forskjellige personer med ganske ulike bakgrunn som avløste hverandre. Mens Lodgaard på tross av sin akademiske legning ikke kunne skjule sitt trønderske flegma, var Egeland entusiastisk og tidvis aktivistisk med et klart emissærpreg, slik man ofte finner dem i Rogaland. Bortsett fra at begge hadde trådt sine barnesko på PRIO, hadde Lodgaard fortsatt et liv innenfor forskningen, mens Egeland hadde søkt sin tilværelse på barrikadene. I UD som politisk rådgiver og senere statssekretær, hadde Egeland vært sentral i arbeidet som ledet til Oslo-avtalen i 1993 og i prosessen fram til en våpenhvile mellom regjeringen og geriljaen i Guatemala i 1996. Deretter hadde han blant annet vært generalsekretær i Norges Røde Kors, før han i 2003 ble utnevnt til FNs visegeneralsekretær for humanitære saker og koordinator for humanitær hjelp. I sistnevnte stilling i særdeleshet hadde han vært en høyt profilert pådriver for større innsats fra FNs medlemslands side og hadde vist stort mot ved å utfordre tallrike statsledere. Det var således en internasjonalt velkjent og respektert person som tiltrådte direktørstillingen på NUPI.

Valget av Jan Egeland ble godt mottatt blant NUPIs ansatte. Men det var samtidig en underliggende spenning om Egeland med sin bakgrunn ville omgjøre NUPI fra å være en forskningsinstitusjon til mer av et aksjonsinstitutt. Det hadde allerede en del år – ikke minst på grunn av behovet for å skaffe ekstern forskningsfinansiering – vært et press på instituttets ansatte i retning kortsiktig oppdragsforskning. Frykten var nå at denne utviklingen ville akselerere og NUPI ville ende opp som en hvilken som helst tenketank.67

Mens Training for Peace hadde vært et særegent program blant NUPIs forskningsaktiviteter, var det også under Lodgaards regime kommet til programmer som var mer i grenselandet mellom instituttets tradisjonelle forskning og klart oppdragsrettede utredninger. Energiprogrammet ble etablert i 2006 som et frittstående og tverrfaglig program som skulle

ta for seg internasjonal politikk og økonomi relatert til energispørsmål. Programmet var ment å være et forum for analyse av geopolitikk, Norges plass i verden og betydningen av olje og gass for norsk utenrikspolitikk. Det skulle også fungere som en arena og møteplass for forskjellige miljøer i Norge og internasjonalt som jobber med relaterte spørsmål. Først og fremst fordi finansieringen av energiprogrammet ikke gikk som forventet, ble programmet i 2008 lagt inn under Russlandsavdelingen. Balkan-programmet ble også opprettet i 2006 som et anvendt program innenfor arbeidet med sikkerhetssektorreform ved NUPI. I startfasen var det innrettet for å koordinere norsk støtte til etterretnings- og sikkerhetsreformen i Bosnia-Hercegovina (BiH). Programmet var tenkt i sammenheng med de øvrige og omfattende reformene av sikkerhetssektoren som skulle finne sted i BiH for å styrke den demokratiske kontrollen, men også for å sentralisere og effektivisere vesentlige funksjoner (NUPI 2006). Senere er ytterligere prosjekter kommet til, blant annet en studie av hvordan sanksjonene mot Jugoslavia (dagens Serbia, Montenegro og Kosovo) på 1990-tallet blir tolket i dag, og et prosjekt som tar for seg utfordringene det serbiske samfunnet står overfor med å integrere de serbiske væpnede styrkene i et sivilt demokratisk samfunn.

Avdeling for sikkerhet og konflikthåndtering (ASK)

Avdelingen ble etablert i 2008 med tanke på å samle enkelte frie programmer – egentlig TfP og FN-programmet – i en egen avdeling som skulle fokusere mer på anvendt forskning og policy-analyse. I dag ledes ASK av Ståle Ulriksen med Vegard Valther Hansen som nestleder og omfatter følgende programmer: Afghanistan og Pakistan-programmet, Balkan-programmet Multinational Experiment 6,68 Sikkerhetssektorreform, The Responsibility to Protect og Training for Peace. Avdelingen har også en egen NUPI-publikasjonsserie (Security in Practice) og utgir kortere «policy briefs». ASK driver anvendt forskning, policy-analyse, konseptutvikling og assistanse innenfor flernasjonale multidimensjonale operasjoner og tilgrensende felter. Avdelingen har som mål å kunne dekke de fleste fasetter av fredsstøtteoperasjoner fra intervensjon til langsiktig fredsbygging og sikkerhetssektorreform. ASK kan også gjøre evalueringer av pågående nasjonale og internasjonale prosjekter og operasjoner. Til sammen sysselsetter avdelingens programmer ti forskere, rådgivere og militærstipendia-

ter i Oslo og tre i Sarajevo. Ytterligere et dusin forskere fra de andre avdelingene på NUPI og fra andre institusjoner deltar i ASKs prosjekter. Slike løsninger gir både faglig bredde og operativ fleksibilitet.

Afghanistan og Pakistan-programmet, som ble opprettet høsten 2008, var Jan Egelands «baby». Afghanistan er et meget fragmentert og komplekst samfunn der myndighetene og det internasjonale samfunn forsøker på en og samme tid å bygge opp politiske strukturer, demokratiske prosesser og statens instrumenter (bl.a. hær og politi) og samtidig føre krig mot Taliban. Dette skaper voldsomme brytninger mellom ulike folkegrupper, mellom tradisjon og modernisme og mellom sentrum og periferi. Et hovedfokus vil være å forstå dynamikken i disse prosessene. Konfliktlinjene i Afghanistan er sterkt knyttet opp mot den regionale maktbalansen og den politiske utviklingen i nabolandene, ikke minst i Pakistan. Et regionalt perspektiv vil også måtte omfatte Iran, Russland, landene i Sentral-Asia, Kina og India. Denne regionale dynamikken er et annet hovedfokus i forskningsprogrammet. I mange år har det vært krav om bedre koordinering mellom det store antall stater og internasjonale organisasjoner som er aktive i Afghanistan, og relasjonene og styrkeforholdet mellom disse aktørene er et tredje hovedfokus. Norge er en liten, men ikke ubetydelig aktør i Afghanistan. Å forstå Norges rolle vil være et prioritert mål for programmet. Teoretisk vil programmet blant annet være opptatt av dynamikken i regionale konfliktkomplekser, av eksternt drevet statsbygging, av utviklingen av militære doktriner og av teori og praksis i sikkerhetssektorreform. Dette er alle felter der NUPI allerede har opparbeidet bred kompetanse. Afghanistan og Pakistan-programmet har deltagere fra flere av NUPIs avdelinger. Det er et anvendt forskningsprogram som tar sikte på å gi anbefalinger til norske myndigheter og å ta aktivt del i den internasjonale diskursen på feltet. I alt består programmet av en rekke delprosjekter finansiert av Forsvarsdepartementet, Norges forskningsråd, Politidirektoratet og Utenriksdepartementet. Programmet har i 2009 en kjernegruppe på syv forskere og rådgivere. I tillegg vil andre eksperter, både fra NUPI og andre institusjoner, delta i delprosjekter.69

Veien videre og nye utfordringer

NUPI har i løpet av sin 50-årige eksistens maktet å fornye seg for å møte ny utfordringer. Det lille instituttet som Sanness og et par medarbeidere skapte, er blitt til en stor og velfungerende forskningsinstitusjon og med omfattende informasjonsoppgaver overfor publikum i inn- og utland. Men noen av de fundamentale kjøreregler er fortsatt gyldige. NUPI har en

berettiget eksistens bare dersom instituttet makter å kombinere en faglig forankret innsikt og autoritet med en evne til å være relevant overfor stadig skiftende begivenheter og utfordringer i det internasjonale samfunn. Det er grunn til å minne om den gamle gåten fra NUPIs dager i Grønlandsleiret som ble presentert for nye medarbeidere: Hva er avstanden mellom FAFO og NUPI? Det gale svaret var 50 meter,70 mens det riktige var 15 doktorgrader. Samtidig må instituttet unngå å degenerere til å bli et hybelhus for selvopptatte forskere.

Alt dette betyr ikke at den enkelte medarbeider skal leke spåkone eller innbille seg å kunne forutsi historiens gang. Men det innebærer at NUPI må vedlikeholde en kollektiv kompetanse som setter instituttets ansatte i stand til å gi meningsfylte bidrag til å forstå internasjonal politikk selv om enkeltbegivenheter inntreffer aldri så overraskende. Det var for eksempel mulig å studere virkningene av jernteppets fall uten på forhånd å ha spådd Sovjetunionens sammenbrudd. I en verden som stadig blir både mindre og mer komplisert, er dette ingen liten oppgave for et utenrikspolitisk institutt i de neste 50 år.

Litteratur

Aftenposten (1986a) «Behov for nøktern sikkerhetspolitikk», 04.09.

Aftenposten (1986b) «Voksende strategisk rolle for Kolabasene», 23.08.

Aftenposten (1986c) «Truselen i nord» (leder), 02.09.

Aftenposten (1986d), «Holst ut mot NUPIs Kola-rapport», 05.09.

Aftenposten (1986e) «Vår sikkerhet», 09.09.

Aftenposten (1986f) «Ansvaret for vårt nasjonale forsvar», 16.09.

Aktuell (1973) «I forgrunnen. Forslagsstilleren», 27.10.

Arbeiderbladet (1970) «Nye problemer for Norge» (leder), 20.11.

Blakkisrud, Helge & Geir Hønneland (2005) Tackling Space: Federal Politics and the Russian North. Lanham: University Press of America.

Borchgrevink, Axel (2000) Clean and Green: Morality and Knowledge in a Philippine Farming Community. Oslo: UiO.

Brundtland, Arne Olav (1968) Sikkerhetspolitisk omprøving? En analyse av norske sikkerhetsproblemer og utviklingen i Europa. Oslo: NUPI.

Brundtland, Arne Olav (1996) Gift med Gro. Oslo: Schibsted.

Brunstad, Bjørn m.fl. (2004) Big Oil Playground, Russian Bear Preserve or European Periphery? Delft: Eburon.

Budsjettinnst. S. nr. 12. Tillegg nr. 1–1995–96.

Dagbladet (1970a) «Tvil om vår basepolitikk», 18.11.

Dagbladet (1970b) «Dagbladet, basepolitikk og lesekunst», 26.11.

Dagbladet (1972) «Flertallet ved NUPI mot EF-medlemskap», 06.09.

Eriksen, Stein Sundstøl (2000) Close Links and Blurred Boundaries: Council and Community in a Tanzanian and a Zimbabwean District. Oslo: Universitetet i Oslo.

Fonn, Birgitte Kjos & Vebjørn Elvebakk (2003) Med verden som bakteppe. Historien om gründertiden ved NUPI 1959–69. Oslo: NUPI.

Frydenberg, Per (red.) (1964) Peace-Keeping. Experience and Evaluation – The Oslo Papers. Oslo: NUPI.

Gjengangeren (1977) «Utenrikspolitisk forskning viktig», 29.12.

Godzimirski, Jakub M. (2005) «Russia and NATO. Community of values or community of interests?» i J. Hedneskog, B. Nygren, C. Pursiainen et al. Russia as a Great Power. Dimensions of Russian Security. London: Routledge (57–80).

Godzimirski, Jakub M. (red.) (1998) New and Old Actors in Russian Foreign Policy. Conference Proceedings. Oslo: NUPI.

Hoebink, Paul & Olav Stokke (red) (2005) Perspectives on European Development Co-operation: Policy and Performance of Individual Donor Countries and the EU. London: Routledge.

Holst, Johan Jørgen (1967) Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv, bind I & II. Oslo: NUPI.

Holst, Johan Jørgen, Anders C. Sjaastad & John Kristen Skogan (1970) «Noen norske sikkerhetsproblemer i syttiårene», Minerva (235–253).

Holst, Johan Jørgen & John Sanness (red.) (1972) Hvorfor ja til EF. Oslo: Ja til EF-aksjonen.

Hompland, Andreas (1995) «Distrikt på bytur», Dagbladet 01.07.

Hønneland, Geir & Helge Blakkisrud (red) (2001) Center-Periphery Relations in Russia. Farnham: Ashgate.

International Herald Tribune (1986) «Soviet Enlarging Bases in Arctic, Norwegians Say», 23.–24.08.

Isachsen, Arne Jon & Ole Bjørn Røste (red.) (1999) Euroen og den norske kronens skjebne. Bergen: Fagbokforlaget.

Kjekshus, Helge (1977/1996) Ecology Control and Economic Development in East African History. London: Heinemann.

Lundestad, Geir m.fl. (1994) Reorganisering av de utenrikspolitiske institutter i Oslo-regionen. Innstilling fra en arbeidsgruppe, juni 1994.

Midgaard, Knut (1965) Strategisk tenkning. Oslo: NUPI.

Morgenbladet (1972) «NUPI’s administrasjon ble EF-’eksperter’», 07.09.

NFR (1994) «Til lags åt alle ....» Rapport fra et utvalg oppnevnt av Norges forskningsråd, Oslo, 18.5.

NOU (1985) [nr. 17] Forskning om sikkerhets- og fredsspørsmål og internasjonale forhold.

NUPI (1985) Årsmelding.

NUPI (1991) Årsmelding.

NUPI (1994) Årsmelding.

NUPI (1995) Årsmelding.

NUPI (1996) Årsmelding.

NUPI (1997) Årsmelding.

NUPI (1998) Årsmelding.

NUPI (2000) Årsmelding.

NUPI (2001) Årsmelding.

NUPI (2002) Årsmelding.

NUPI (2004) Årsmelding.

NUPI (2005) Årsmelding.

NUPI (2006) Årsrapport.

NUPI (2008) Årsrapport.

Rowe, Elana Wilson & Stina Torjesen (red.) (2009) The Multilateral Dimension in Russian Foreign Policy. Abingdon: Routledge.

Rieker, Pernille & Ståle Ulriksen (2003) En annerledes supermakt? Oslo: NUPI.

Sanness, John (1959) Patrioter, intelligens og skandinaver. Norske reaksjoner på skandinavismen før 1848. Oslo: Universitetsforlaget.

Skogan, John Kristen (red.) (2005) Hva nå USA og Europa? Oslo: Gyldendal.

Stenersen, Øyvind, Ivar Libæk & Asle Sveen (2001) Nobels fredspris. Hundre år for fred. Oslo: Cappelen.

Stokke, Olav (2009a) Utviklingsstudier ved NUPI: et streiftog gjennom 50 år, upublisert manus.

Stokke, Olav (2009b) The UN and Development. From Aid to Cooperation. Bloomington & Indianapolis: Indiana University Press. ( I United Nations Intellectual History Project Series).

St.forh. 1985.

St.prp. nr. 1 1995–96.

Sæter, Martin (1971) Det politiske Europa. Europeisk integrasjon: teori, idé og praksis. Oslo: Universitetsforlaget.

Tønsbergs Blad (1986) «Johan Jørgen Holst tar sjansen», 08.09.