NUPI 50 ÅR

I dette nummeret av Internasjonal Politikk vies bokspalten i sin helhet til et lite tilbakeblikk på NUPIs forskningsvirksomhet de siste femti årene.

I den anledning har redaksjonen, etter innspill fra flere av instituttets medarbeidere, valgt ut tolv publikasjoner som er ment å illustrere den mangesidige rollen NUPI har spilt og fortsatt spiller i akademia og offentligheten. En rekke av bidragene som omtales har vært betydningsfulle i en samtidig politisk debatt, andre har vært sentrale bidrag i utviklingen av et bestemt fagområde.

De tolv publikasjonene er alle blitt til ved eller er utgitt av NUPI i perioden 1959–2009. Merk at det ikke nødvendigvis er snakk om de viktigste publikasjonene i NUPIs historie, ei heller en komplett oversikt over instituttets omfattende virksomhet og publikasjonsliste de siste femti årene. Bidragene er snarere valgt ut med det formål å presentere et mest mulig sammensatt bilde av NUPIs forskningsvirksomhet og rolle i det norske og internasjonale ordskiftet. Vi har ønsket å gi et innblikk i NUPIs ulike roller og faglige bredde, gjennom ulike faser av instituttets historie. Fagfelt, publiseringstidspunkt, publikasjonstype og mottagelse har vært viktige hensyn når vi har valgt ut publikasjoner. I utvalget har vi derfor inkludert både mer teoritunge og mer empirisk funderte publikasjoner, og vi har funnet plass til fagartikler og rapporter så vel som monografier, doktorgrader og antologier. Temaene omfatter dessuten en lang rekke av NUPIs forskningsområder, fra fredsoperasjoner, nordisk sikkerhetssamarbeid og utfordringer i Norskehavsområdet, til europeisk integrasjon, utviklingsforskning og politisk økonomi.

Vi vil gjerne få takke Jens C. Andvig, Axel Borchgrevink, Tore Gustavsson, Dagfrid Hermansen, Arne Melchior, Iver B. Neumann, John Kristen Skogan, Eli Stamnes og Olav Stokke for nyttige innspill i arbeidet med spalten. Selv om vi ikke har kunnet ta alle deres forslag til følge, har deres hjelp vært uvurderlig i arbeidet med å få oversikt over et utstrakt publiseringslandskap.

De tolv bidragene vi har diskutert oss frem til, presenteres av nåværende NUPI-medarbeidere. Resultatet er en hyggelig liten smakebit på den faglige og politiske avkastningen av NUPIs første femti leveår.

Peace-Keeping. Experience and evaluation – the Oslo papers

Per Frydenberg (red.)

Oslo: NUPI 1964

Presentert av SVERRE LODGAARD, NUPI

Kollektiv sikkerhet er selve kompasset i FN-pakten. Som internasjonalt sikkerhetssystem er det imidlertid utenfor rekkevidde. Bare i to korte glimt har Sikkerhetsrådet fungert slik Pakten forutsetter: Umiddelbart etter at andre verdenskrig var slutt, og etter at den kalde krigen var over. I praksis dreier det seg derfor – nå som tidligere – om spesifikke inngrep som medlemslandene tidvis ser seg tjent med å iverksette.

I 1962 nedsatte NUPI en egen kommisjon av forskere, embetsmenn og offiserer for å studere de praktiske, politiske og juridiske forutsetningene for FNs fredsbevarende operasjoner. Rapporten Peace-Keeping. Experience and evaluation – the Oslo papers, redigert av Per Frydenberg med Bjørn Egge og John Sanness som rådgivere,1 kom ut året etter og ble fulgt opp med en internasjonal konferanse i februar 1964. Den diskuterte FNs planleggingskapasitet, øremerking og trening av nasjonale kontingenter, og juridiske og politiske aspekter ved kollektive sikkerhetsoperasjoner. Boka fra konferansen – som er datert november samme år – omfatter Kommisjonenes konklusjoner, de skriftlige bidragene til konferansen, og en nyttig oppsummering av diskusjonene.

Arbeidet var en øvelse i tverrfaglighet. Alle offiserene hadde deltatt i FN-operasjoner. Rekrutteringen til prosjektet bygde opp til det som etter hvert ble en sterk NUPI-tradisjon: Problemene kjenner ikke faggrenser, så mange fag og yrkesgrupper må trekkes inn for å få dem skikkelig belyst. Ingen yrkesgruppe har monopol på innsikt.

Erfaringene med fredsbevarende operasjoner var på daværende tidspunkt spinkle, begrenset til Korea, Midtøsten og Kongo. Dessuten var deltakerne godt klar over at FNs legitimering av den amerikanske innsatsen i Korea, gjennom Generalforsamlingens Uniting for Peace-resolusjon, sannsynligvis ville bli stående som et særtilfelle. Fredsbevarende operasjoner ville normalt være en sak for Sikkerhetsrådet og betinget av støtte både fra USA og Sovjetunionen. Kongo skulle også vise seg å være et særtilfelle. Det var den første fredsopprettende operasjonen besluttet av Sikkerhetsrådet og iverksatt og drevet av generalsekretæren. Det skulle gå 30 år til før

FN prøvde seg på samme slags operasjon – i Somalia i 1993 – og den var så lite vellykket at det kanskje går ytterligere 30 år før FN innlater seg på noe liknende. Sekretariatet har ikke forutsetninger for å drive store, militært krevende operasjoner.

Spede erfaringer til tross greide NUPI-prosjektet likevel å peile seg inn mot de kritiske spørsmålene ved det som ble standarden under den kalde krigen: såkalt «inter-position peacekeeping», dvs. stasjonering av fredsbevarende styrker hvis partene er enige om det, for å trygge våpenhvilen og gi tid til forhandlinger om fredelige løsninger.

Mye av diskusjonen på konferansen dreide seg om øremerking av nasjonale kontingenter for FN-oppdrag, trening og opplæring av dem, og etablering av en planleggingsenhet i sekretariatet i New York. Øremerkingen var i sin vorden, begrenset til Canada, Nederland og de nordiske land, det vil si til land som i positiv bemerkelse ble omtalt som «usual suspects» senere hen. Generalmajor Indar Rikhye understreket at treningen var grunnleggende viktig fordi de fredsbevarende operasjonene måtte utføres etter andre prinsipper enn de fagmilitære var vant til. Bruk av våpen var bare tillatt i selvforsvar, og styrkene måtte ha bevegelsesfrihet for å nøytralisere de krigførende partene. Konferansedeltakerne etterlyste en sentral planleggingsenhet – det var ikke noe Department of Peacekeeping Operations (DPKO) på den tiden – og understreket at den måtte ha en bred sammensetning. Offiserer, polititjenestemenn, diplomater, samfunnsvitere og spesialister på megling og voldgift hadde alle en rolle å spille. Studieobjektet var en pionervirksomhet som fortsatt var i støpeskjeen, men sett i ettertid viste Kommisjonen og konferansedeltakerne en beundringsverdig evne til å fokusere på det som skulle bli de mest relevante spørsmålene i årene som fulgte.

Boka er preget av realisme og praktisk sans, men også av optimisme etter Kuba-krisen og den tiltagende konflikten mellom Sovjetunionen og Kina, som kanskje ville føre Sovjet nærmere Vesten. Ikke minst ligger det en kollektiv sikkerhetsambisjon i den, som kommer til uttrykk i flere av bolkene. For eksempel kombinerer Jens Evensen en klarlegging av det folkerettslige grunnlaget for et sterkere fredsbevarende maskineri med langsiktige ambisjoner for en stående FN-styrke. Trygve Lie hadde tatt til orde for en slik styrke allerede på slutten av 1940-tallet – han trengte den i Midtøsten – men ikke fått gjennomslag. Deltakerne i NUPI-prosjektet haket seg opp på den: Mens øremerking av nasjonale enheter var det realistiske, var direkte rekruttering til en stående FN-styrke ambisjonen. Man kunne begynne i det små, med en stående politistyrke. Da den kalde krigen var slutt, utviklet Brian Urquhart – den legendariske lederen for FNs fredsbevarende virksomhet gjennom flere tiår – ideen videre.

Hvis FN styrkes og arbeidet for kollektiv sikkerhet har framgang – hvilket er langt fra åpenbart – vil man før eller siden måtte ta stilling til to

grunnleggende spørsmål: Direkte finansiering av FN, for eksempel gjennom en skatt på en eller annen internasjonal aktivitet, og direkte rekruttering til en stående FN-styrke. Individer som skriver sine kontrakter direkte med FN, vil ha sin lojalitet knyttet til FN. For dem vil et menneskeliv være et menneskeliv uansett hvor på kloden de befinner seg. Nasjonale regjeringer behøver ikke ta noe spesielt ansvar for dem. Boka snakker i denne forbindelse om FN-borgerskap.

Arbeidet må ha vært spennende. I dette tilfellet var det dessuten kort vei til beslutningsfatterne, for Norge og de nordiske land ble en fortropp for «inter-position peacekeeping» – blant de beste i klassen hva opplæring og utøvelse av klassisk fredsbevarende virksomhet angår. NUPI jobbet videre med denne tematikken i åra som fulgte, og den har fortsatt en framtredende plass ved instituttet.

 

«The Nordic Balance. Past and Present», Cooperation and Conflict 1(2): 30–63

«Nordisk balanse før og nå»,  Internasjonal Politikk 25(5): 491–541

Arne Olav Brundtland 1966

Presentert av HALVARD LEIRA, NUPI

Arne Olav Brundtlands artikler om den nordiske balansen i Cooperation and Conflict og Internasjonal Politikk representerer det nærmeste man kommer en utkrystallisering av NUPIs essens i instituttets første tiår.2 Arbeidet kombinerer faglig innsikt og politisk relevans, det henvendte seg til norsk, nordisk og også et videre internasjonalt publikum, det kom i forlengelsen av et kollektivt prosjekt med samme tema, det skapte agenda for videre teoretisk og empirisk forskning og det etablerte for resten av hans forskerkarriere Arne Olav Brundtland som «Mr. Nordic Balance».

Ideen som ligger til grunn for artikkelen er relativt liketil, nemlig at det i den kalde krigens første tiår fantes en intern nordisk balanse innenfor rammene av den globale bipolare maktbalansen. Norge og Danmark var med-

lemmer av NATO med selvpålagte begrensninger i sin allianseintegrasjon, Sverige holdt seg til væpnet nøytralitet og Finland hadde en vennskapsavtale med Sovjetunionen. Dette grunnforholdet representerte en statisk balanse, men det sentrale var de dynamiske aspektene – øket nærvær eller press fra den ene av supermaktene i ett av landene kunne møtes med mottrekk fra landene på den andre siden, som i sin tur enten ville lede til generelt høyere spenningsnivå i regionen, eller til retur til utgangsbalansen. Hvis Sovjetunionen for eksempel la press på Finland, kunne Norge og Danmark antyde muligheten for å lempe på de selvpålagte begrensningene blant annet med hensyn til faste allierte baser eller lagring av atomvåpen. På den annen side ville de andre landene unngå å ruste opp sine offensive kapasiteter, av frykt for sovjetisk opptrapping overfor Finland. Det ble antatt at selv om begge supermaktene ville ha foretrukket sterkere nærvær i de respektive statene, så var status quo å foretrekke framfor generelt økt spenningsnivå i Norden.

De generelle betraktningene presenteres bare kort i innledningen av artikkelen, mens mesteparten av den går med til å presentere den historiske framveksten av den nordiske balansen og appliseringen av nordisk balanse som utenrikspolitisk doktrine i første halvdel av 1960-tallet. Hvis man leser artikkelen løsrevet fra kontekst, kan det derfor være vanskelig å forstå hvorfor den regnes som en klassiker – den tar opp konkrete og dagsaktuelle emner, og det antydes til og med mot slutten at den nordiske balansens tid kan være ute. For å forstå betydningen artikkelen fikk, må man derfor vende seg til den faglige og politiske konteksten.

Hvis vi begynner med politikken, så tok artikkelen opp ett av de helt sentrale sikkerhetspolitiske spørsmålet i datidens Norge – graden av handlingsrom for Norge og de andre nordiske landene i forholdet til Sovjetunionen. Brundtland ga empirisk belegg for at små land kunne spille en rolle også i et bipolart system, i hvert fall i sine nærområder, og presenterte en «oppskrift» for deler av de nordiske staters utenrikspolitikk. Samtidig bygget argumentasjonen opp under den valgte norske (og i og for seg også finske og svenske) kursen som fornuftig og formålstjenlig. Logikken var lettfattelig – gitt at Sovjetunionen ikke hadde styrket sin stilling i Norden i løpet av den kalde krigens første femten år, og at den nordiske balansen viste stor stabilitet over tid, måtte politikken som hadde blitt ført ha vært formålstjenlig. Det overrasker neppe at et faglig-politisk innlegg som konkluderer med at ført politikk har vært klok og virkningsfull, og at små stater kan spille en selvstendig rolle i internasjonal politikk, ble godt mottatt blant nordiske politikere og diplomater.

Det faglig-politiske nedslagsfeltet er tydelig også i valget av publiseringskanaler. I sine første år var Cooperation and Conflict tenkt å være noe av det samme på fellesnordisk nivå som Internasjonal Politikk var internt i Norge (Neumann 2009). Selv om det var en klar systematiserende faglig ambisjon i artikkelen, var den åpenbart også innrettet mot politisk effekt.

Den umiddelbare faglige bakgrunnen gir samme inntrykk. Som Brundtland gjør klart i den første noten i artikkelen, kan den «betraktes som en statusrapport for et løpende forskningsprogram om nord-europeisk sikkerhet på Norsk Utenrikspolitisk Institutt». Prosjektet var basert i det som var kjent som Sikkerhetspolitisk Studiegruppe ved instituttet, med forskere, militære, diplomater og journalister som aktive deltagere. To år tidligere hadde gruppen presentert et spesialnummer (2/3) av Internasjonal Politikk med nordisk balanse som tema, redigert av Brundtland.3

I et mer direkte faglig perspektiv representerte forskningen omkring nordisk balanse også noe nytt. Statsvitenskapen var fortsatt et relativt ungt fag i Norge, og det var gjort lite systematiserende forskning på samtidige utenrikspolitiske spørsmål. Begrepet om nordisk balanse åpnet derfor både direkte og indirekte for videre engasjement med aktuelle temaer i norsk og nordisk utenriks- og sikkerhetspolitikk; direkte i form av arbeider som videreutviklet, kritiserte eller appliserte modellen, indirekte, og viktigere, ved å presentere et teoretisk perspektiv på små staters utenrikspolitikk.

I ettertid er det allikevel påfallende at vi ikke finner noen eksplisitt teoretisering i artikkelen. Gitt den teoretiske interessen i amerikansk statsvitenskap og de tette båndene mellom norsk og amerikansk statsvitenskap, kunne man kanskje ventet å se referanser til klassikere som Tukydid eller Guicciardini, eller i hvert fall til nyere arbeider av Morgenthau, Haas eller Kissinger.4 Året før hadde Knut Midgaard publisert Strategisk tenkning, som også skulle bli en klassiker, gjennom NUPI, og det kunne vært nærliggende å legge et spillteoretisk perspektiv på den nordiske balansen. Referansene hos Brundtland er imidlertid alle som en til primærkilder eller empiriske arbeider. I lys av den senere utviklingen av strukturell realisme er det også verdt å understreke at Brundtlands balansebegrep mangler noen klar forståelse av struktur, det er aktørene, deres aksjoner og reaksjoner som står i fokus. Allikevel ligger det et åpenbart teoretisk grep til grunn, et grep som speiler det empiriske grepet med å påpeke relevansen av små staters utenrikspolitikk. Maktbalansetenkningen har stått sterkt innen den realistiske politikkforståelsen, og realismen har tradisjonelt hatt fokus på stormakter og supermakter. Brundtlands argument peker imidlertid i retning av at også små stater kan ha regional betydning innen et realistisk perspektiv – det finnes teoretisk handlingsrom innen den globale maktbalansens sub-balanser. Annette Baker Fox (1959) hadde allerede presentert lignende tanker, og i løpet av 1960- og 70-tallet ble de videreutviklet av Brundtland og andre i forskjellige former for småstatsrealisme.5

Den nordiske balansen kom til å stå helt sentralt i Arne Olav Brundtlands videre forskerkarriere, han vendte tilbake til temaet med ujevne mellomrom de neste tiårene. Det fortelles anekdotisk at han en gang på 1990-tallet ble spurt om det ikke nå var på tide å skrinlegge begrepet. Svaret skal ha vært at han ikke så noen grunn til å gi slipp på et begrep som hadde betalt lønna hans i 30 år.

Endelig ble arbeidet om nordisk balanse også viktig for NUPIs videre arbeider om norsk sikkerhetspolitikk og i det hele tatt for det statsvitenskapelige studiet av norsk utenrikspolitikk. Den tidlige generasjonen av statsvitenskapelige forskere, ved NUPI og ellers, var i hovedsak preget av en realistisk politikkforståelse, og for at det i det hele tatt skulle gi mening å studere norsk utenrikspolitikk, måtte det nødvendigvis finnes faglig-politiske argumenter for at norsk politikkutforming faktisk kunne spille en rolle – at Norge hadde et handlingsrom. Ideen om nordisk balanse fungerte her som en første brekkstang. For forskere som ikke delte realismens grunnforutsetninger var ideen om nordisk balanse også nyttig, men da som objekt for en kritikk som åpnet andre perspektiver. I dag er det lett å konkludere med at den nordiske balansen var et begrep med klar utløpsdato, men det hadde åpenbar politisk relevans i sin samtid, og var altså med på å åpne for videre teoretisering omkring norsk og nordisk utenrikspolitikk.

Litteratur

Brundtland, Arne Olav (1976) «Nordisk balanse på nytt» Internasjonal politikk 34(3): 599–640.

Brundtland, Arne Olav (1981a) The Nordic balance and its possible relevance for Europe. NUPI-notat nr. 229. Oslo: NUPI.

Brundtland, Arne Olav (1981b) «Den klassiske, den omsnudde og den fremtidige nordiske balansen» i Ole Nørgaard & Per Carlsen (red.) Sovjetunionen, Øst-europa og dansk sikkerhedspolitik. Esbjerg: Sydjysk Universitetsforlag.

Brundtland, Arne Olav (1983) «Fremtidige problemer i den nordiske balanse», Internasjonal Politikk 41(2): 207–216.

Brundtland, Arne Olav (1988a) «Den nordiska balansen anno 1987» i Bo Huldt (red.) Fred och Säkerhet. Debatt och analys 1986–87.Stockholm: Utrikespolitiska Institutet.

Brundtland, Arne Olav (1992) «Nordisk balanse – et liv etter den kalde krigen?», s. 38–54 i Bernt Bull & Anders Kjølberg (red.) Etter etterkrigstiden. Tanker og ideer for det nye Europa.Oslo: Cappelen.

Fox, Annette Baker (1959) The Power of Small States: Diplomacy in World War II. Chicago: University of Chicago Press.

Løvold, Andreas (2004) «Småstatsproblematikken i internasjonal politikk», Internasjonal Politikk 62(1): 7–31.

Neumann, Iver B. (2009) «Topptidsskrifter i internasjonal politikk (VII): Cooperation and Conflict», Internasjonal Politikk 67(3): 579–81.

Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv

Johan Jørgen Holst

Oslo: NUPI 1967

Presentert av JOHN KRISTEN SKOGAN, NUPI

Høsten 1967 utgav NUPI Johan Jørgen Holsts bok Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv. Holst var da ved Hudson Institute i New York – et av de dengang mer kjente amerikanske forskningsinstituttene på sikkerhetspolitiske spørsmål – men hadde inntil nylig vært forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt. Han hadde imidlertid også vært aktiv i Sikkerhetspolitisk Studiegruppe ved NUPI, der han forøvrig to år senere ble forskningssjef. Det ligger nær å tro at deltagelsen i studiegruppen utgjorde en ikke uvesentlig spore til boken.

Boken består av to bind med henholdsvis undertitlene «Analyse» og «Dokumentasjon». Analysebindet representerte langt på vei en ny måte å tilnærme seg og redegjøre for norsk sikkerhetspolitikk på. Med utgangspunkt i en del mer generelle, teoretisk pregede sikkerhetspolitiske betraktninger og problemstillinger, mange med referanse til aktuell debatt på den internasjonale arena, stykket Holst norsk sikkerhetspolitikk opp i forskjellige elementer. Blant disse var medlemskapet i NATO, forholdet til nordiske naboer, den norske basepolitikken og norske militærgeografiske faktorer. Dette tillot ham å se nærmere på slike elementer både hver for seg og i sammenheng med hverandre, knyttet opp mot såvel aktuelle utfordringer fra sovjetisk side som den mer generelle, teoretiske konteksten som var presentert til å begynne med. Dels hentet ut fra denne, og dels som interessante tillegg, lanserte han flere nye begreper og begrepsskiller i studiet av norsk sikkerhetspolitikk.

Ikke alle disse overlevde. Det gjaldt blant annet begrepene terskel-, usikkerhets- og tabuavskrekking – ikke uventet ettersom disse lett fløt inn i hverandre; eksempelvis var det vanskelig å se at et tabu ikke også utgjorde en terskel. Men andre av begrepene og betegnelsene Holst presenterte, kom til å vise seg både klargjørende og livskraftige. Dette var fremfor alt tilfellet med det nye begrepet beroligelse ved siden av det alt innarbeidede avskrekking. Nettopp dette begrepsparet har senere hos mange bidratt til å

strukturere tenkningen om norsk sikkerhetspolitikk og er fortsatt ikke gått ut på dato.6

Selv om det lå noe særnorsk, dels geografisk betinget, i beroligelse som et viktig middel i norsk sikkerhetspolitikk overfor Sovjetunionen, vakte forestillingen om det betydningsfulle ved beroligelse i en slik sammenheng interesse også utenfor norske politiske og faglige miljøer. Blant annet kan det skyldes at denne forestillingen knyttet an til en annen forestilling som hadde fått økt oppmerksomhet i enkelte sikkerhetspolitiske forskningsmiljøer i utlandet, særlig miljøer Holst kjente godt fra USA. Det gjaldt forestillingen om at de fleste konfliktmotstandere også hadde felles interesser som kunne trues av konflikten dem imellom om de ikke voktet seg. Derfor var begge parter tjent med å samarbeide om å unngå et væpnet oppgjør der de kunne miste kontrollen. Med den kalde krigens skarpe motsetninger som bakgrunn, var dette en betraktningsmåte som enkelte dengang fant det vanskelig å slutte seg til. Riktignok var årene 1966 og 1967 preget av en forsiktig avspenning mellom øst og vest som gav økt mottagelighet for nye tanker.

Uansett skimter man bak flere av resonnementene og argumentene i Holsts bok forestillingen om truede fellesinteresser som selv bitre konfliktmotstandere vil ha fordel av å samarbeide om å trygge. Det får ham blant annet til å påpeke at sikkerhetspolitikk ikke bare er ren konkurranse, men «også et samvirke for felles trygghet og fortsatt eksistens» (s. 23). Her aner man også slektskapet til spillteori og til tankegangen bak rustningskontroll, et saksfelt Holst senere kom til å vie særskilt interesse.

For noen bidro utvilsomt Holsts bok til økt innsikt i og refleksjon rundt sikkerhetspolitiske spørsmål av prinsipiell, overordnet natur. Men for mange lesere vakte trolig måten han tok for seg de dagsaktuelle, mer jordnære spørsmål i norsk sikkerhetspolitikk på, vel så stor interesse. Det gjaldt eksempelvis forholdet til NATO, base- og atompolitikken, samt oppgaver og utfordringer for Forsvaret. Men heller ikke her var de overordnede, teoretisk pregede betraktninger uten betydning. Dette var igjen særlig tilfellet med tanken om beroligelse som et middel ved siden av avskrekking for å avverge væpnet aggresjon fra sovjetisk side. Slik forstått gav beroligelse seg uttrykk i forbud mot fremmede militærbaser i Norge, i bestemte begrensninger på allierte øvelser der og i andre former for ensidig norsk tilbakeholdenhet.

Men samtidig var Holst opptatt av effektiv avskrekking overfor Sovjetunionen. Han la ikke skjul på faren for overlagt sovjetisk angrep mot Norge i en gitt situasjon. Her skilte han seg fra mange andre talsmenn

for tilbakeholdenhet og hensyntagen overfor Sovjetunionen. Det gjorde hans argumentasjon for beroligelse interessant og viktig. Ikke bare kunne den tjene som en teoretisk underbygging av norske myndigheters sikkerhetspolitikk vis-à-vis Sovjetunionen siden slutten av 1940-tallet, med dens dobbelthet mellom på den ene side integrasjon i NATO for å avskrekke Sovjetunionen, og på den annen side såkalte «ensidige bindinger» som for å berolige Sovjetunionen dels satte grenser for slik integrasjon. Men argumentasjonen for betydningen av beroligelse ble også viktig inn i de neste bortimot to hele tiår med sovjetisk flåteoppbygging og økt militær styrkedemonstrasjon i nord. Argumentene for i ren egeninteresse å utvise en viss tilbakeholdenhet kom da, ofte under Holsts merkelapp beroligelse, til å virke som en motvekt til presset for å søke kraftigst mulig avskrekking overfor Sovjetunionen. Kanskje virket de til tider endog sterkere enn hva Holst selv, i sine senere politiske roller, skulle ønsket.

Hverken før eller etter sin bok fra 1967 var Holst alene om å tenke i de baner som innfanges i begrepsparet med de to merkelappene avskrekking og beroligelse. Men ikke bare var det han som tok i bruk og gav sistnevnte merkelapp dens navn. Han var også den første som innenfor en mer omfattende teoretisk preget kontekst utformet en prinsipiell og eksplisitt formulert begrunnelse for kombinasjonen av de to måtene å søke å avverge angrep på som merkelappene står for. Spesielt på dette punkt fikk første bind av boken en langtidsvirkning.

Bokens andre bind, dokumentasjonsbindet, som forøvrig var det tykkeste av dem, vakte i første omgang langt fra samme oppmerksomhet som analysebindet. I ettertid er det imidlertid blitt et for mange meget nyttig oppslagsbind grunnet sin gjengivelse av hele eller deler av viktige dokumenter i norsk sikkerhetspolitikk fra de par første tiårene etter 1945. Spesielt nyttig ble kanskje bindets dokumentariske belysning av en del sikkerhetspolitisk følsomme saker i forholdet mellom Norge og Sovjetunionen gjennom perioden.

Det politiske Europa – Europeisk integrasjon: Teori, idé og praksis

Martin Sæter

Oslo: Universitetsforlaget 1971

Presentert av PERNILLE RIEKER, NUPI og ULF SVERDRUP, Handelshøyskolen BI

Europeisk integrasjon har vært et sentralt politisk tema og konfliktområde i norsk politikk i etterkrigstiden. Gitt områdets viktighet både for norsk økonomi og norsk politikk, er det påfallende at den akademiske interessen for feltet i lange perioder har vært sterkt begrenset. I etterkant av folkeavstemmingen i 1972 ble Det europeiske fellesskap (EF) spesielt og europeisk integrasjon generelt et ikke-tema. Få fagbøker og fagartikler ble skrevet, og ingen tok doktorgrad på området. Det fantes ikke noen forskergrupper som arbeidet systematisk med disse spørsmålene, og norske læresteder og biblioteker unnlot å anskaffe sentrale referanseverk og holde tidsskriftsserier. I tillegg: de få fagfolk som hadde interesse for ulike tema omkring europeisk integrasjon, ble ofte møtt med mistanke om at de forfulgte en politisk agenda. Stillheten som bredte seg skapte et spesielt faglig og politisk klima som varte i en femtenårsperiode frem til slutten av 1980-tallet.

I norsk statsvitenskap var det egentlig bare ett unntak fra denne stillheten, og det var Martin Sæters arbeider. Hans bok Det politiske Europa – Europeisk integrasjon: Teori, idé og praksis utkom i 1971 på Universitetsforlaget. Boken er hans doktorgrad – den første avlagt av en NUPI-forsker – og er et bredt anlagt forsøk på å analysere europisk integrasjon. Allerede i bokens innledning finner vi begrunnelsen for Sæters interesse for studiet av europeisk integrasjon. Han var opptatt av den gigantiske målestokken på integrasjonstiltakene, også sett i en global sammenheng. Han var sterkt fascinert av de perspektiver integrasjonsprosessene åpnet. Han slo fast at disse integrasjonseksperimentene bød på faglige utfordringer av ny karakter, der skillet mellom det nasjonale og internasjonale plan gradvis ville kunne bli utvisket. Sæter var opptatt av den dobbeltrolle som aktørene i integrasjonsprosessen var nødt til å spille: på den ene siden som ivaretakere av sine lands interesser i alminnelighet i det internasjonale system, og på den annen side som deltakere i en prosess som gradvis vil gjøre denne ivaretakelsen mer og mer til en felles oppgave for samtlige deltakere i prosessen.

Sæters ambisjon var å forstå hva europeisk integrasjon innebærer og samtidig forsøke å forklare dens dynamikk. Hans metode beskrev han

selv som en «historisk/statsvitenskapelig interaksjonsanalyse» der han var opptatt av å se på aktørenes samhandling over tid. Ett av hans prosjekter var å forsøke å identifisere ulike aktørers ideer og mål for europeisk integrasjon, hvordan de ulike målene forholdt seg til hverandre, og hvordan de har hatt ulik gjennomslagskraft. Teoretisk var Sæter knyttet til funksjonalistisk teori. Han forholdt seg til navn som Deutsch, Etzioni, Mitrany og Haas, som alle var ledende i hans samtid. Spesielt var han inspirert av Haas og hans spillover-teori. Haas argumenterte i 1958 for at integrasjonen i Kull- og Stålunionen gjennom sin spillover-virkning ville resultere i en politisk føderasjon med EF-institusjonene som de føderale myndigheter. Stagnasjonen i integrasjonsprosessen på 1960- og 70-tallet viste imidlertid at de enkelte regjeringer ikke var villige til å oppgi vitale nasjonale interesser til fordel for en felles langsiktig målsetning. Ifølge Sæter presenterte Haas et føderalistisk-funksjonalistisk perspektiv på europeisk integrasjon som i for liten grad la vekt på aktørenes nasjonale interesser og storpolitikkens betydning. Sæters bidrag var derfor å legge storpolitikken til dette funksjonalistiske perspektivet, samt gi det et klarere aktørfokus. Han argumenterte for at storpolitikken bestemte rammen for den funksjonelle integrasjonen som igjen var et resultat av medlemslandenes kompromisser. Sæter argumenterte for at europeisk integrasjon måtte forstås som en «altomfattende konføderal funksjonalisme».

Mye av den empiriske og teoretiske analysen står seg godt også i dag. På samme måte som det er en viss fornyet interesse for Haas’ arbeider i forbindelse med nyutgivelser av hans bøker, er det å nylese Sæters arbeid interessant. Den moderne leser vil kanskje savne en noe mer utviklet institusjonsteori, eller en mer raffinert handlingsmodell. Samtidig er det fascinerende å se hvordan Sæter hadde mot til å gå i gang med de virkelig store og overgripende spørsmålene og forfølge disse på en nitid og systematisk måte i et historisk prosessperspektiv. Et annet slående trekk ved Sæters bok er det klart alleuropeiske perspektivet han anla. I hans analyse var det egentlig to konkurrerende integrasjonsprosjekter: Det ene i vest, der Vest-Tyskland i samspill med Frankrike spilte en avgjørende rolle, mens det andre integrasjonsprosjektet fant sted i øst, med Sovjetunionen som den sentrale aktøren. Han viste også hvordan disse to ulike prosjektene påvirket hverandre. I sin karakter var de ulike: Mens Vest-Tyskland innrettet sin EF-politikk etter et alleuropeisk perspektiv med støtte fra Frankrike og de øvrige EF-landene, var Sovjetunionen dominerende fordi Moskva i alleuropeisk integrasjonssammenheng talte på vegne av samtlige østlige land. I denne analysen er det tydelig at Sæter var opptatt av betingelser for fredelig samkvem mellom stater og folk. Hans doktorgradsarbeid var for øvrig finansiert med et stipend fra Rådet for konflikt og fredsforskning.

Selv om boken var skrevet på norsk, var den likevel skrevet for et spesielt interessert fagmiljø, med omfattende sitater på både fransk, tysk og engelsk. En kortere og bearbeidet versjon av boken, Det europeiske fellesskap – institusjoner og politikk, ble imidlertid også publisert samme år. Denne boken utkom i flere utgaver og var pensum i statsvitenskap grunnfag i rundt tjue år. Mange studenter fikk dermed kjennskap til EF og EU gjennom Sæters teorier og litt finurlige begreper.

Fra folkeavstemningen i 1972 til slutten av 1980-tallet var Sæter den eneste forskeren i Norge med fast stilling på området europeisk integrasjon. Sæter var dermed norsk europaforskning, og han var hele tiden ved NUPI. Sæter ble tidlig involvert i NUPIs første europaprosjekt, som ble etablert allerede i 1968. Dette miljøet opplevde imidlertid at finansieringskildene stanset etter folkeavstemningen, og i en lang periode arbeidet Sæter mer eller mindre alene med ulike europaspørsmål. Da europeisk integrasjon fikk fornyet interesse i Norge på midten av 1980-tallet, var Sæter viktig som kontinuitetsbærer for å skape og utvikle et større miljø ved NUPI. Han veiledet blant andre Janne Haaland Matlary, som var en av de første etter Sæter som skrev doktorgrad på feltet. Han var også svært viktig inspirator for mange andre NUPI-forskere, som Sverre Lodgaard, Iver Neumann, Nina Græger og Pernille Rieker. Hans akademiske arbeider, engasjement og inkluderende væremåte gjorde ham til et naturlig sentrum på NUPI.

Litteratur

Haas, Ernst B. (1958) The Uniting of Europe. Stanford: Stanford University Press.

Politikk og sikkerhet i Norskehavsområdet. Om de enkelte land og våre felles problemer

Anders C. Sjaastad & John Kristen Skogan

Oslo: Dreyer forlag 1975

Presentert av MORTEN SKUMSRUD ANDERSEN, NUPI

1975 var året avspenningspolitikken (deténte) mellom Øst og Vest ble formalisert i Helsingforserklæringen, Vietnamkrigen tok slutt, Norges jurisdiksjon over Svalbard var i ferd med å styrke seg gradvis, og landet ble selvforsynt med petroleumsprodukter. Samme år kom boken Politikk og sikkerhet i Norskehavsområdet. Om de enkelte land og våre felles problemer for første gang ut på Dreyer forlag.

Boken er skrevet av Anders C. Sjaastad og John Kristen Skogan, begge mangeårige NUPI-forskere. Begge ble ansatt på NUPI i 1970, Sjaastad som forsker og informasjonssjef og Skogan som forsker. Begge var også aktive høyrepolitikere. Sjaastad ble senere forsvarsminister i Willoch-regjeringen (1981–86), mens Skogan ble statssekretær i Forsvarsdepartementet under Syse-regjeringen (1989–90).

Sjaastad og Skogans bok er en oppvisning i nøyaktighet og detaljkunnskap, kombinert med pedagogisk generalitet og fravær av unødvendig teknisk og vanskelig språkføring. I likhet med forfatternes akademiske og politiske karrierer er kapitlene dessuten godt synkroniserte. Boken kombinerer historisk oversikt og detaljert landkunnskap med komparativ og strategisk analyse.

Bokens første kapittel introduserer Nordsjøområdet, det vil si de maritime områdene vest for Norge og omliggende landområder: Shetland og Orknøyene, Færøyene, Island, Grønland, Jan Mayen, Svalbard, og de daværende sovjetiske områdene i nordøst. Paralleller blir også dratt til Norgesveldets historiske samhørighet. Å behandle områdene på denne måten, som én historisk og integrert maritim region, setter Norges datidige sikkerhetspolitiske utfordringer i et nytt lys: Norge blir fremstilt som ett av de landområdene som omkranser Norskehavet, og ikke primært som en del av den fennoskandiske halvøy. Dette knyttes blant annet opp mot diskusjonen om den «nordiske balanse», den sovjetiske nordflåten og ubåter, naturressurser og Island og basepolitikken.

Kapittel 2 gir en omfattende geografisk-klimatisk oversikt, som understreker slike faktorers betydning for militærstrategiske spørsmål. Hvert av landene gjennomgås i detalj. Her får vi kunnskap om kontinentalsokler, havstrømmer, isforhold, temperaturer, tåkedannelse, historiske klimaforandringer, areal og avstander. Der er også interessante kart som gir nye perspektiver (både konkret og i overført betydning) på Norskehavsområdet. Ressurstilgang blir også behandlet her i detalj: fiske og fiskearter – torsk og polartorsk, øyepål og tobis- og petroleumsforekomster. Som forfatterne sobert observerer: «Nordsjøen har etterhånden blitt et betydningsfullt område i verden når det gjelder boring etter og utvinning av olje og gass fra havbunnen» (s. 44).

I kapittel 3 behandles Norskehavet som maritimt operasjonsområde og den nye strategiske betydningen dette området hadde fått i løpet av de 15 årene forut for bokutgivelsen. En særlig viktig faktor det vises til er utbyggingen av sovjetflåten i løpet av 60-årene. Fra å være en relativt ordinær forsvarsstyrke, gikk den til å være en global faktor (selv om den i 1975 fortsatt var defensiv av natur, i motsetning til USAs offensive hangarskip og maritime stridsgrupper). Fordelingen av kapasitet på de forskjellige flåteavdelingene gjennomgås, med vekt på nordflåten som var den største og viktigste, med spesielt mange ubåter (45 % av samtlige) og politisk representasjon i Partiets sentralkomité. Nye overflatefartøy og Khrusjtsjovs ideer om disse blir beskrevet. Det samme blir strategiske ubåter og angrepsubåter, og det maritime flyvåpen. Utviklingen forfatterne med dette fremhever er at en militær trussel mot Norge i 1975 hadde gått fra å være forventet fra landsiden til å bli en trussel hovedsakelig fra sjøsiden. Nordflåten og nye baseanlegg på Kolahalvøya hadde skapt en helt ny strategisk situasjon i Norskehavet.

Resten av boken består av landspesifikke kapitler om Færøyene og Grønland, med spesiell vekt på forholdet til Danmark og strategisk betydning for USA (kap. 4) og Island, med vekt på Keflavikbasen og baseforhandlingene 1972–1975 (kap. 5). Endelig tar kapittel 6 for seg Svalbard, med fokus på ressursspørsmål, kontinentalsokkelen og forholdet Norge–Sovjet. Alle kapitlene tilbyr også et historisk riss, gjerne fra så tidlig som 900-tallet, samt oversikt over interne (parti)politiske forhold. Særlig kapitlet om Island er interessant, her presenteres blant annet tesen om at Russlands interesse for Island var større enn for Norge (s. 273).

Boken kan betraktes som et tidlig bidrag til strategisk tenkning og informasjon om det som den gang ble omtalt som Norskehavsområdet. Ikke minst bidro den til bevisstgjøring omkring denne tematikken i norske forsvars- og utenrikspolitiske miljøer. I en bokanmeldelse av boken i Internasjonal Politikk i 1976, observerer Nils Morten Udgaard at «Norge i denne perioden [70-tallet] er blitt utenriks- og sikkerhetspolitisk ‘voksen’ [...] det

politiske Norge er blitt seg landets internasjonale rolle bevisst på en mer realistisk måte». Bokens vektlegging av Norskehavsområdets store og skiftende strategiske betydning på mange plan kan ses på som et viktig tidlig bidrag til en norsk utenrikspolitisk selvbevissthet i nord. Den tjener også som eksempel på et forskningsfelt hvor NUPI har spilt og fortsatt spiller en stor rolle. I dag er fokuset flyttet lenger nord, og Norskehavsområdene omfattes nå av den mer vidstrakte debatten om nordområdene.

 

The Arab-Israeli Conflict – Psychological Obstacles to Peace

Daniel Heradstveit

Oslo: Universitetsforlaget 1981

Presentert av ANNE MARIE AANERUD, Utenriksdepartementet

The Arab-Israeli Conflict – Psychological Obstacles to Peace er en studie av fiendebilder i konflikten mellom Israel, palestinerne og de arabiske statene på begynnelsen av 1970-tallet. Studien tar utgangspunkt i attribusjonsteori og er basert på kvalitative intervjuer med representanter fra den arabiske og den israelske politiske og intellektuelle eliten i perioden fra 1972 til 1976. Da den kom ut i 1981, vakte den stor interesse både i Norge, i USA og blant partene i konflikten i Midtøsten. Studien ble sett på som viktig fordi den representerte en tidlig applikasjon av attribusjonsteori i studiet av internasjonale konflikter, og dessuten bygget på rikt empirisk materiale. Boken er basert på Heradstveits doktorgrad fra Universitetet i Oslo, og da den kom ut i 1981 var Heradstveit konstituert direktør ved NUPI.

Kort fortalt går attribusjonsteori ut på å evaluere hvordan mennesker forstår egne og andres handlinger og hvordan vi konstruerer kausale forklaringer på egen og andres adferd. Her skilles det mellom situasjonelle og disposisjonelle forklaringer. En situasjonell forklaring vektlegger kontekstuelt press og restriksjoner som forklaring på handlinger. En disposisjonell forklaring vektlegger derimot den enkeltes disposisjon, evner, karaktertrekk og motiver som forklaring på handlingen. Mens «mine» og «våre» negative handlinger gjerne forklares med situasjonelt press, tolkes ofte «de andres» negative handlinger som et resultat av deres egenskaper og ønsker. Tilsvarende er det en tendens at «våre» positive handlinger for-

klares disposisjonelt, mens «de andres» positive handlinger ofte bortforklares som adferd som avviker fra deres generelle disposisjon eller som engangstilfeller. Heradstveits studie konkluderer med at hypotesene hentet fra attribusjonsteori i stor grad finner støtte i det empiriske materialet bestående av intervjuer med representanter for den israelske og arabiske eliten. Funnene er interessante fordi de kan bidra til å forklare hvorfor en «objektiv» forbedring av konfliktsituasjonen ikke nødvendigvis vil skape sterkere insentiver for fred hos konfliktpartene selv.

Attribusjonsteori innebærer også antagelser om at etablerte fiendebilder holder seg relativt stabile over tid. For å kunne belyse dette aspektet ved teorien, har Heradstveit gjennomført sine intervjuer i flere omganger og innenfor et lengre tidsperspektiv. Den første intervjurunden ble gjennomført i 1972, fem år etter krigen mellom Israel og de arabiske nabolandene i 1967. Denne krigen kan betraktes som et vannskille i Midtøstens moderne historie og er i Israel kjent som Seksdagerskrigen, en referanse til hvor lang tid det tok for Israel å beseire nabolandene og til hvilken triumf krigen ble ansett for å være i Israel. For den arabiske verden var nederlaget i krigen et enormt sjokk. For første gang innså man i de arabiske landene at staten Israel var kommet for å bli. Denne krigen ble også begynnelsen på slutten for Nassers og panarabismens storhetstid. Det er derfor nærliggende å anta at fiendebildene i denne perioden var sterke, noe Heradstveits funn fra intervjurunden også bekrefter. Da den andre runden intervjuer ble gjennomført i 1974, hadde to andre viktige begivenheter i regionen tatt plass i mellomtiden. I 1973 ble nok en krig utkjempet i Midtøsten, denne gangen mellom Israel og Egypt og Syria. Denne krigen ble tolket som en suksess for Egypt og Syria, som gjenvant noe av den stoltheten landene tapte i 1967-krigen. I kjølvannet av denne krigen skjedde en annen viktig begivenhet: Organisasjonen av arabiske petroleumseksporterende stater, bestående av OPECs arabiske medlemsland, Egypt og Syria, innførte en oljeembargo som hadde store konsekvenser for den globale prisen på olje, men som også hadde en viktig symboleffekt for de arabiske landene. Til tross for disse to viktige hendelsene observerer imidlertid Heradstveit at fiendebildene forble relativt stabile gjennom hele perioden. Ytre faktorer som ellers hadde store konsekvenser for konflikten i Midtøsten, så ikke ut til å ha nevneverdig effekt på innholdet i fiendebildene. I tråd med hypotesene i attribusjonsteori demonstrerer Heradstveits studie således hvordan fiendebilder kan opprettholdes og i stor grad forbli uforandret til tross for at konfliktens natur forandres og at utsiktene til fred dermed endres.

Bokens primære målgruppe var akademikere, og i akademiske kretser fikk da også boken stor oppmerksomhet. I norsk sammenheng var Heradstveits studie banebrytende, både fordi den introduserte psykologiske perspektiver i konfliktstudier til Norge og fordi den ga ny innsikt i den lange konflikten mellom Israel, palestinerne og de arabiske nabolandene. Opp-

rinnelig var det det norske psykologimiljøet som fattet størst interesse for boken, men etter hvert fikk den også oppmerksomhet fra norske statsvitere. Internasjonalt, spesielt i USA hvor attribusjonsteori var mer kjent enn i Norge, ble boken ansett som interessant fordi den benyttet attribusjonsteori i forståelsen av en pågående konflikt og dessuten bygget på originaldata fra konfliktpartene selv. Den har lenge vært pensum i internasjonale studier ved europeiske og amerikanske universiteter som Freie Universität i Berlin og Harvard University.

For NUPI var boken viktig på flere måter. Den psykologiske tilnærmingen representerte en alternativ teoretisk innfallsvinkel til studiet av internasjonal konflikt som frem til da hadde vært lite utbredt i norske fagmiljøer. Empirisk var den dessuten viktig ettersom NUPI på denne tiden hadde relativt lite fokus på Midtøsten. Heradstveits forskning bidro således også til å bygge opp en verdifull kunnskapsbase om regionen på instituttet.

 

Hjelp til selvhjelp. Det indisk-norske fiskeriprosjektets historie 1952–1972

Helge Pharo

Oslo: NUPI 1986

Presentert av ØYVIND EGGEN, NUPI

Det første bilaterale (stat-til-stat) norske bistandsprosjektet er også det mest omtalte og omdiskuterte norske bistandsprosjekt noensinne. Det indisk-norske fiskeriprosjektet, best kjent som Kerala-prosjektet, har i mer enn 50 år har det vært det kanskje viktigste referansepunkt i norsk bistandsdebatt. Standardverket om prosjektet er Helge Øystein Pharos doktoravhandling Hjelp til selvhjelp. Det indisk-norske fiskeriprosjektet historie 1952–1972, utgitt av NUPI i 1986. Pharo jobbet som forsker ved instituttet i perioden 1974–1978.

Avhandlingen beskriver og analyserer både prosjektet som sådant, og mange tilliggende prosesser i Norge, i en sjeldent bred og omfattende historisk dokumentasjon som omhandler en mengde ulike sider og dimensjoner i prosjektet i stor empirisk detalj. Slikt sett utgjør avhandlingen en unik historisk kilde til bakgrunnskunnskap om starten på norsk stat-

lig bistand. Med sine mer enn 1000 sider er den helt klart blant de mest omfangsrike avhandlinger, men også tilsvarende innholdsrik.

I ettertid, og ved lesing av avhandlingen, kan det virke underlig at Kerala-prosjektet skulle få så mye oppmerksomhet. Det er ikke et særlig unikt bistandsprosjekt; snarere er det på mange måter typisk. All omtalen skyldes nok andre forhold enn prosjektet som sådan. Det var det første egentlige norske bilaterale bistandsprosjektet i den form som senere skulle bli malen for statlig norsk bistand: et avgrenset, norskstøttet prosjekt under lokal ledelse, men innenfor norske interesseområder og etter norske modeller med bruk av norske fagfolk. Inntil da hadde mange tatt til orde for at Norge ikke skulle drive egen bistand, men heller overføre penger til FN-systemet. Slik fungerte det som et slags eksperiment og en svenneprøve for «norsk» bistand.

Som det første, og etter hvert kanskje det mest studerte norske bistandsprosjektet, fikk det også de kritiske sidene avdekket og diskutert. Kritikken hørtes først fra prosjektansatte, og etter hvert fra forskere, med Arne Martin Klausen og Johan Galtung (1961) som de mest profilerte. Dermed ble prosjektet også referansepunktet for mye bistandskritikk, og Kerala-prosjektet ble nærmest symbolet på dårlig eller mislykket bistand. Derfor kan det virke pussig at mye senere bistand ble bygget over en ganske lik modell, og dermed var egnet til å gjenta de samme feilene, selv om man selvsagt mente at man hadde lært av Kerala og derfor ville unngå samme feil. Det er først de siste par tiår, og særlig innenfor det som omtales som «den nye bistandsarkitekturen» med Paris-erklæringen som viktigste referansepunkt (OECD 2005), at det har skjedd initiativ til mer radikale grep innen organisering av bistand.

Samtidig kan det hevdes at Kerala-prosjektet ikke var så dårlig som ryktet tilsier: Det førte ganske sikkert til «utvikling» i betydningen økonomisk vekst, teknologiutvikling, industrialisering, arbeidsplasser og eksportinntekter, bedre vanntilgang, og både direkte og indirekte til bedre helse (Simensen 2003). De sosiale og politiske endringene ble derimot ikke som forventet. Prosjektet hjalp ikke de aller fattigste ut av fattigdom, men førte til større forskjeller, marginalisering, lokale motsetninger, overfiske og miljøproblemer. Men det skiller ikke Kerala fra veldig mange andre eksempler på «utvikling».

Problemet var kanskje mest at norsk bistand hadde – og har – store ambisjoner om å skape en kvalitativt bedre utvikling enn den som ville skjedd uten norsk deltakelse. Norsk bistandsdiskurs hadde – og har – ikke tatt innover seg erkjennelsen at all bistand, som all utvikling, også har negative virkninger, selv når «nettoeffekten» likevel vurderes positivt. Norsk offentlighet var ikke forberedt på konfrontasjonen med negative sider og kritikk av bistand, som var tenkt å representere noe av det beste Norge hadde å tilby verden.

Pharo tar, i motsetning til de fleste andre skribenter om prosjektet, ikke klart stilling til om Kerala-prosjektet var «godt» eller «dårlig», men erkjenner nøkternt både prosjektets positive sider og nederlag. Han vektlegger de begrensningene som byråkratiet både i Norge og India la på prosjektet, og mange av problemene i prosjektet tilskrives disse begrensningene. Derimot berømmer han de prosjektansvarliges vilje til å jobbe tålmodig og langsiktig samtidig som de tilpasset virksomhetene til løpende erfaringer, samt at de prosjektansvarlige (kanskje i kontrast til norsk offentlighet) erkjente på hvilke områder de kunne gjøre en forskjell, og hva som lå utenfor deres mandat og innflytelse.

Pharos avhandling er skrevet for et lite publikum, og er ikke popularisert. Den refereres derfor relativt sjelden utenfor akademia. Men det er ingen tvil om at den er blant de viktigste kilder for forskning om Kerala-prosjektet og for norsk bistandsdiskurs. Den har sannsynligvis også potensialer som historisk kilde for forskning om norsk utenrikspolitikk mer generelt, ettersom denne i etterkrigstiden har hatt bistand som viktig referansepunkt både i utenrikspolitisk praksis og innenlands politisk diskurs. I NUPI-sammenheng tjener den som eksempel på den omfattende forskningen rundt utviklings- og bistandsspørsmål som har funnet sted ved instituttet siden oppstarten.

Rent bistandsfaglig står avhandlingen fortsatt som et viktig verk, ettersom mange av problemstillingene som taes opp og erfaringene som gjøres, fortsatt følger bistandsvirksomheten i omtrent samme form og med samme aktualitet. En forskjell er nok at norsk bistand i dag er mye mer kortsiktig og mer skjematisk enn Kerala-prosjektets 20-årige perspektiv, og at noe av det som Pharo trekker fram som Kerala-prosjektets viktigste styrke: langsiktighet og fortløpende tilpasning, derfor er vanskeligere. At Kerala-prosjektets mange problemer ennå ikke er «løst», skyldes nok delvis en manglende vilje og evne til å lære innen bistand, men også at noen av dem er uunngåelige følgesvenner i all bistand, ettersom de følger med de fleste utviklingsprosesser – enten det skjer med eller uten norsk bistand.

Litteratur

Klausen, Arne Martin (1968) Kerala fishermen and the Indo-Norwegian Pilot Project, Oslo: Universitetsforlaget.

OECD (2005) Paris Declaration on aid effectiveness: ownership, harmonisation, alignment, results and mutual accountability. www.oecd.org/dataoecd/11/41/34428351.pdf.

Simensen, Jarle (2003) 1952–1975: Norge møter den tredje verden. Bergen: Fagbokforlaget.

«How Corruption May Corrupt»

Jens Chr. Andvig & Karl O. Moene

Journal of Economic Behaviour and Organization 13(1), 1990

Presentert av ARNE MELCHIOR, NUPI

Fram til omkring 1990 var agendaen til internasjonale institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF), OECD og Verdensbanken dominert av hensyn til økonomisk effektivitet og vekst. Etter hvert som det ble klart at markedsfilosofien ikke virket i en del av de fattigste landene, har det blitt sterkere fokus på institusjoner og styring. «Governance» er nå ett av de viktigste stikkord i utviklingspolitikken, og bekjempelse av korrupsjon er en viktig del. Parallelt med utviklingen av internasjonale avtaler og tiltak har forskningen på feltet blitt mangedoblet.

I dette perspektivet er det verd å merke seg at NUPI hadde tilstrekkelig uavhengighet til at forskning på nye felter kunne initieres før dette ble mote. Dette gjaldt ikke minst korrupsjon, der Jens Chr. Andvig initierte forskning på 1980-tallet, i samarbeid med andre forskere i Norge og internasjonalt. En sentral publikasjon som illustrerer dette er artikkelen «How Corruption May Corrupt» av Andvig og Moene (1990).

Artikkelen er en rent teoretisk analyse med det empiriske utgangspunkt at vidt forskjellige nivåer for korrupsjon kan eksistere i tilsynelatende like land eller situasjoner. Mens tidligere forskning hadde forsøkt å relatere korrupsjon til utviklingsnivå, hevder artikkelen at små forskjeller i utgangspunkt kan gi grunnlag for store forskjeller i korrupsjon. Dette påvises i en modell der det er flere mulige likevekter: små initiale forskjeller kan dermed være avgjørende for om den ene eller andre likevekt blir resultatet. Artikkelen er dermed et relativt tidlig eksempel på formell analyse av «selvforsterkende tendenser» og multiple likevekter, i kjølvannet av Schelling (1978).

I tråd med økonomifagets ideal er modellen stilisert og «ribbet til beinet», samtidig som den intuitivt fanger opp virkelige aspekter ved korrupsjon. «Tilbudet» av korrupsjon avhenger av andelen korrupte byråkrater (y i modellen), men straffen de får dersom de blir tatt, avhenger igjen av denne andelen: Jo mer vanlig korrupsjon er, jo lavere er straffen. Dette er viktig for å skape den selvforsterkende tendens eller «spiraleffekten» i modellen. Andelen korrupsjon bestemmes dessuten av byråkratenes lønn, sannsynligheten for å bli tatt, og kostnadene (i penger eller moralsk) ved

å være korrupt. Etterspørselen eller «kundene» for korrupsjon avhenger i sin tur av hvor stor bestikkelse de må betale, og hvor lett det er å finne fram til en korrupt byråkrat. Jo færre korrupte det er, jo større er kostnadene ved å finne en slik.

Med disse hovedelementene konstrueres en enkel modell, og de ulike likevektene mellom tilbud og etterspørsel analyseres. De ulike byråkratene har ulike kostnader ved å drive korrupsjon. Dette er viktig for å skape multiple likevekter: hvis alle byråkratene er like, blir resultatet enten–eller, det vil si at alle er korrupte eller ingen. I dagens økonomiforskning er det et stadig sterkere fokus på individuell heterogenitet, men rundt 1990 var dette mer sjeldent. Artikkelen er dermed moderne og tidlig ute ved å forutsette at byråkratene er forskjellige (heterogene).

Et hovedfunn i artikkelen er at små forskjeller i initiale forhold kan ha store konsekvenser for hvilken likevekt som blir resultatet. Dette har også implikasjoner for politikk: Små variasjoner i eksempelvis lønnsnivå kan dermed føre til store endringer i korrupsjon. Kutt i offentlig sektor i u-land kan dermed føre til økt korrupsjon. Forfatterne understreker likevel at denne konklusjonen avhenger av modellforutsetningene; blant annet at byråkratene er heterogene og at det alltid finnes noen hederlige igjen som kan avsløre korrupsjonen. I tilfeller med omfattende politisk korrupsjon kan konklusjonene bli forskjellige fra det som skjer i en slik «markedsmodell» for korrupsjon.

En kvalitet ved artikkelen er at den er kompakt og velskrevet, ved at det tekniske aldri får dominere i den grad at man glemmer hva det egentlig handler om. Den framstår dermed som en god «story» som er rimelig lettlest uten at det går på bekostning av den formelle analysen. Dette, sammen med artikkelens originalitet og forskningsmessige nyhetsverdi, bidrar til at dette har blitt et grunnleggende bidrag til den teoretiske litteraturen om korrupsjon.

Hvis vi søker i Google Scholar, finner vi at artikkelen er sitert hele 275 ganger og er den mest siterte artikkel av alle arbeidene til både Andvig og Moene. Vi kan eksempelvis sammenlikne med et annet tidlig hovedbidrag til litteraturen på feltet; Rose-Ackerman (1975), som ifølge søk på samme tidspunkt (august 2009) er sitert 287 ganger. I forhold til NUPIs historie er dette nok ett av de absolutt mest siterte arbeidene, med stor internasjonal rekkevidde. For NUPIs økonomiavdeling, og kanskje også for NUPI som helhet, er det bare enkelte av Jan Fagerbergs arbeider om teknologi og vekst som kan oppvise større internasjonal rekkevidde.

Artikkelen er dermed et eksempel på original akademisk forskning som har hatt betydelig internasjonal rekkevidde og bidratt som premiss i en senere raskt voksende forskning på feltet. Den illustrerer også nytten ved langsiktighet i forskningen, ved at uavhengighet gjorde det mulig å bidra på et felt som først langt senere kom på moten. Selv om analysen var

teoretisk, hadde den også politikkimplikasjoner, og den er blitt fulgt opp av empirisk forskning så vel som utredning. Artikkelen er senere fulgt opp av en rekke arbeider om korrupsjon, både teoretisk og empirisk, av både Andvig og Moene. Ved NUPI er det eksempelvis foretatt forskning om korrupsjon i oljesektoren, korrupsjon i det tidligere Sovjetunionen, og nylig om politikorrupsjon i fattige land.

Litteratur

Rose-Ackerman, Susan (1975) «The economics of corruption», Journal of Public Economics 4, ss. 187–203.

Schelling, Thomas (1978) Micromotives and macrobehaviour, New York: Norton & Co.

 

Aid and Political Conditionality

Olav Stokke (red.)

London: Frank Cass

Presentert av REDAKSJONEN

Antologien Aid and Political Conditionality kom ut i 1995, som resultatet av et større forskningsprosjekt utført av arbeidsgruppen om Aid Policy and Performance innenfor rammene av nettverket The European Association of Development Research and Training Institutes (EADI).Presentasjonen trekker på forlagets omtale, bakgrunnsinformasjon gjengitt i Fonn og Elvebakk (2003), www.nupi.no og på www.eadi.org, kommentarer og innspill fra medarbeidere ved Avdeling for utviklingsstudier og e-postutveksling med Olav Stokke.

EADI er en medlemsorganisasjon for europeiske institutter så vel som enkeltforskere som beskjeftiger seg med forskning og/eller undervisning knyttet til utvikling, utviklingsland og Nord/Sør-spørsmål, miljø, handel og konflikt, innenfor ulike fagdisipliner. EADI samarbeider med tilsvarende regionale institutter i resten av verden. NUPI har vært institusjonelt medlem siden 1975. Leder for arbeidsgruppen var NUPI-forsker Olav Stokke, som også var redaktør for boken.

Stokke er en av de lengstværende forskerne ved dagens NUPI. Han kom til instituttet allerede i 1961, kun to år etter oppstarten. Siden den gang har han, med kun kortere opphold, vært tilknyttet instituttet som forsker

og seniorforsker, forskningssjef, visedirektør og leder for Avdeling for utviklingsstudier. Han fungerte også som direktør ved instituttet i hele 1996. I dag er Stokke en ledende skikkelse i norsk og internasjonal utviklingsforskning, og han var helt sentral i å bygge opp et forskningsmiljø rundt utviklings- og bistandsspørsmål på NUPI. I tillegg til en rekke anerkjente publikasjoner om utviklings- og bistandsspørsmål, er en av hans viktigste meritter ved instituttet etableringen av det nordiske tidsskriftet Forum for Development Studies i 1974. Som redaktør over en periode på 35 år har Stokke en betydelig del av æren for at tidsskrifteti dag regnes som ledende i Norge på sitt felt og nyter høy anseelse internasjonalt.7

Aid and Political Conditionality er en av flere tematisk beslektede bøker Stokke har forfattet og redigert innenfor rammene av EADI-samarbeidet. I dag betraktes den allment som et svært viktig bidrag til den internasjonale forskningen og ordskiftet rundt utviklingshjelp og politisk kondisjonalitet. Bokens utgangspunkt var den empiriske observasjonen av at utviklingshjelp på 1980- og 1990-tallet i økende grad ble betinget av politisk endring i mottakerlandet. På 1980-tallet, under markedsliberalismens velmaktsdager, ble det særlig satt krav til økonomisk reform i mottakerlandet. Dette omtales i boken som «førstegenerasjonskondisjonalitet». På 1990-tallet – i det som i boken kalles «andre generasjon» – ble denne tendensen enda tydeligere, men nå ble politiske reformer i langt større grad en del av bildet, med fokus på begreper som demokrati, menneskerettigheter og godt styresett («good governance»). Det er særlig denne siste formen for kondisjonalitet som vies oppmerksomhet i boka. Over femten kapitler, til sammen mer enn 400 sider, belyser, diskuterer og problematiserer bokens bidragsytere ulike aspekter ved denne utviklingen.

Foruten introduksjonskapitlet står Olav Stokke selv for to av bokens kapitler. Fremfor alt er han forfatter av det vitale og svært omfattende første kapitlet, som i sidetall utgjør nesten en femtedel av boken (82 sider). Her defineres og utdypes begrepet politisk kondisjonalitet, og Stokke gjennomgår også de mest sentrale problemstillingene ved bruken av kondisjonalitet som politisk virkemiddel, herunder det viktige spørsmålet om effektivitet. Kapitlet redegjør dessuten for de viktigste foreliggende forskningsbidragene på feltet, den såkalte «state of the art». Stokke bidrar også med en casestudie av Norge i et av bokens senere kapitler.

Kapittelforfatterne for øvrig begrenset seg ikke til medlemmer av EADI, men innbefattet en rekke forskere fra miljøer i Europa, Afrika og Asia.8 De

første empiriske kapitlene tar utgangspunkt i giverlandsiden. Her inngår, i tillegg til Stokkes kapittel om Norge, casestudier av politisk kondisjonalitet i henholdsvis belgisk utviklingshjelp til Burundi, Rwanda og Zaïre, tysk utviklingshjelp til Kenya, nederlandsk utviklingshjelp til Indonesia, sveitsisk utviklingshjelp og i de nordiske landenes utviklingssamarbeid med Tanzania. Dernest følger tre kapitler om politisk kondisjonalitet sett fra mottakersiden, med Bangladesh, Egypt og Tyrkia som eksempler. Den andre gruppen av kapitler tar utgangspunkt i mindre casespesifikke problemstillinger knyttet til politisk kondisjonalitet, herunder dialogen mellom Russland og Vesten i utviklingsspørsmål, matvarebistand sett i historisk lys («fra Marshallhjelpen til strukturell tilpasning»), de strategiske implikasjonene av økt politisk kondisjonalitet for ikke-statlige organisasjoners rolle i utviklingsspørsmål, og refleksjoner rundt «eksternt overvåket» statsdannelse og målet om «godt styresett». Endelig tar avslutningskapitlet for seg tre kontroverser eller utfordringer knyttet til politisk kondisjonalitet, nemlig doble standarder både på giver- og mottakersiden, at massive demokratiseringskrav utenfra paradoksalt nok kan bidra til å svekke interne demokratiseringsprosesser og påvirkningsforholdet mellom demokrati og økonomisk utvikling.

Aid and Political Conditionality fikk svært god mottakelse da den kom ut, og er i dag hyppig lest og sitert av forskere på området. Ikke minst er konseptene førstegenerasjons- og andregenerasjonskondisjonalitet blitt en integrert del av begrepsapparatet innenfor utviklingsstudier. Boken anskueliggjør da også et forskningsfelt som har vært svært viktig for NUPI gjennom instituttets femti år lange historie, ikke minst som følge av Olav Stokkes innsats. Boken tjener også som eksempel på de mange forskningsprosjektene ved NUPI som gjennom årene er blitt initiert og utført som samarbeidsprosjekter med partnere utenfor instituttets vegger, gjennom formaliserte så vel som mer uformelle rammer. På utviklingsfeltet har nettverk som EADI vært sentrale i denne sammenhengen. Mange av disse prosjektene har, i likhet med prosjektet omtalt her, munnet ut i antologier med NUPI-forskere som redaktører og/eller kapittelforfattere.

Litteratur

Fonn, Birgitte Kjos & Vebjørn Elvebakk (2003) Med verden som bakteppe. Historien om gründertiden ved NUPI 1959–69. Oslo: NUPI.

Kvinner, krise og krig (NUPI-rapport nr. 225)

Kari Karamé og Torunn Tryggestad (red.)

Oslo: NUPI 1997

Presentert av RANDI SOLHJELL, NUPI

I kjølvannet av den kalde krigens slutt og brutale borgerkriger på 1990-tallet, vokste det frem et forskningsfelt som til da ikke hadde fått mye plass innenfor verken IR-teori, studiet av fredsoperasjoner eller i utviklingssammenheng: kjønns- (’gender’) og kvinneforskningen. Verden hadde vært vitne til systematisk bruk av seksualisert vold i Bosnia og Rwanda, antall internt fordrevne og flyktninger så ut til å øke på bakgrunn de nye krigene som oppstod i maktvakuumet, og skillet mellom sivile og militære mål var mindre tydelig. Dette var alle faktorer som påvirket kvinner og menn ulikt.

Som en reaksjon på denne utviklingen og den manglende anerkjennelse av kjønnsaspektets betydning i relevante politiske og akademiske miljøer, gikk NUPI-forskerne Kari Karamé og Torunn Tryggestad i 1997 i spissen for et heldagsseminar med tittelen «Kvinner, krise og krig». Deltakerne til seminaret kom fra flere hold: I tillegg til forskningsmiljøene på NUPI, PRIO, CMI og NFR, deltok representanter fra humanitære organisasjoner og FN, og fra NORAD, UD, UDI og det norske forsvaret. Ti av disse bidragene er gjengitt i NUPI-rapporten Kvinner, krise og krig, redigert av Karamé og Tryggestad. Rapporten markerte startskuddet for en rekke empirisk og teoretisk orienterte studier og utgivelser knyttet til kjønnsdynamikk og kvinneperspektiver i freds- og konfliktstudier de påfølgende år.9

Kvinner, krise og krig favner et bredt spenn av teoretisk og empirisk orientert forskning og felterfaring knyttet til kjønnsaspektet i internasjonale konflikter. Den teoretiske delen, ført i pennen av Iver B. Neumann, Eli Stamnes (begge NUPI) og Dan Smith (PRIO), fokuserer på det generelle fraværet av kvinneperspektiver på den internasjonale politiske arena, samt mulige områder hvor også kvinnelige representanter innenfor IR-studiet kan påvirke nye perspektiver på sikkerhets- og utenriksspørsmål. Bidraget

kan sees i sammenheng både med fraværet av slike perspektiver innenfor statsvitenskapelige studier på Universitetet i Oslo, og som en forlengelse av teoridebatten som oppsto i kjølvannet av «den konstruktivistiske vendingen» i IR-teori på 1990-tallet. Neumann og Stamnes påpeker motsetningen ved at Norge var og er et foregangsland for likestilling, men likevel hang langt etter andre land når det gjaldt kritisk teoriutvikling knyttet til kjønnsidentiteter innenfor den politiske sfæren. Med utgangspunkt i forfattere som Cynthia Enloe, Christine Sylvester og Cynthia Weber, identifiserer Neumann og Stamnes potensialet i så vel som svakhetene ved den eksisterende litteraturen om kjønn i IR-faget.

Rapportens empiriske bidrag omhandler kjønnsaspektet i det endrede konfliktbildet. Forfatterne fokuserer på at kvinner ikke er forsvarløse ofre, men at de i likhet med menn har aktørroller innenfor den sivile og militære sfæren. Eksempelvis drøfter Karamé utfordringer knyttet til kvinners deltagelse i det politiske islam i Midtøsten. Behovet for å nyansere Vestens syn, få kunnskap om rekruttering til bevegelsene og anerkjenne forskjellen mellom diskurs og faktisk adferd, blir tatt opp som sentrale problemstillinger. Flere av bidragene i rapporten tar nettopp et oppgjør med det forfatterne mener er unyanserte og stigmatiserende bilder av konfliktsituasjoner fremført i vestlige medier, og av intellektuelle og NGO-miljøer med politiske agendaer. Problemstillingene rapporten tar opp er fortsatt både relevante og viktige. NUPI-forsker Espen Barth Eides artikkel om sivilbefolkningen som strategisk mål synes dessverre å være like aktuell i dag, mer enn ti år senere. Det samme er Tryggestad og Bodil Maals bidrag om kvinner og utvikling. Tryggestad og Maal observerer at utviklingsprosjekter som ikke inkluderer kjønnsdimensjonen eller kvinnelige aktører i prosessen mot å sikre lokalt eierskap, ser ut til å ha betydelig lavere suksessrate.

Viktigheten av denne rapporten for den samtidige faglige og politiske debatten kan ikke undervurderes. I perioden rapporten ble skrevet, var Helga Hernes spesialrådgiver på fredsoperasjoner i UD. Hernes benyttet seg av fagkompetansen til bl.a. Karamé og Tryggestad i møter med FN. De to forskerne bidro med flere publikasjoner, studier og i internasjonale arbeidsgrupper rundt tematikken «mainstreaming gender perspectives» i fredsbevarende operasjoner. De bidro blant annet til «The Windhoek Declaration and the Namibia Plan of Action for Gender Mainstreaming in Multidimensional Peace Support Operations» 31. mai 2000, som igjen var et viktig bakteppe for FNs resolusjon 1325 om «Kvinner, fred og sikkerhet» samme år. Flere av rapportens bidragsytere har dessuten på ulike måter deltatt i utformingen av Norges handlingsplan for 1325 (2006). I så måte kan denne publikasjonen sees på som begynnelsen på en prosess som har skapt større aksept og innsikt i kompliserte spørsmål som for eksempel seksualisert vold i krig, kvinnelige soldater og kjønnsdimensjonen i FN-operasjoner.

For nye forskere og studenter (undertegnede inkludert) er det motiverende å kunne forholde seg til et aktivt kjønns- og kvinneforskningsmiljø i Norge innenfor studiet av internasjonal politikk. En av de gjenstående utfordringene – som for øvrig også diskuteres i rapporten – er imidlertid hvordan kjønn skal inkluderes som en del av et teoretisk og empirisk helhetsperspektiv i internasjonal politikk. Tanken om ’mainstreaming gender perspectives’ har, til tross for innsatsen til blant andre Karamé og Tryggestad, foreløpig ikke fått nevneverdig gjennomslag i praksis. Isteden ser kjønnsdimensjonen i stor grad ut til å ha blitt en faglig nisje, en dimensjon som behandles separat snarere enn som en del av et større bilde. Dette vil etter alt å dømme bli en av de store utfordringene i både teoretisk og mer anvendt forskning i årene som kommer.

Kvinner, krise og krig formidler sentrale innsikter i et forskningsfelt som sto sentralt på NUPI gjennom 1990-tallet og som hadde stor påvirkning på det norske faglige så vel som politiske ordskiftet. I de senere årene har PRIO i større grad tatt over den ledende rollen innenfor kjønnsforskningen i Norge, med Helga Hernes, Inger Skjelsbæk og Torunn Tryggestad i spissen. Samarbeidet med PRIO har derfor vært viktig for på nytt å blåse liv i et aktivt miljø på NUPI.

Uses of the Other: The ’East’ in European Identity Formation

Iver B. Neumann

Minneapolis: University of Minnesota Press 1999

Presentert av OLE JACOB SENDING, NUPI

I perioden før slutten av den kalde krigen var studiet av internasjonal politikk (IP) preget av en debatt mellom realister og rasjonalister («neorealisme» og «neoliberalisme»). Der realister fremhevet det internasjonale anarkiets effekt på staters interesser og handlinger med selvhjelp som resultat, vektla rasjonalister betydningen av økonomiske forhold og muligheten for at staters egeninteresse kan generere integrasjon og samarbeid mellom land. Under denne uenigheten lå imidlertid en felles forståelse av staters interesser og identitet som eksogent gitt – at det interessante og viktige i studiet av internasjonal politikk er å se på interaksjonen mellom gitte aktører, ikke på hvordan aktører, f.eks. stater, er konstituert som sådan. Fra slutten av 1980-tallet og fremover ble disse etablerte teorienes grunnantakelse utfordret ved å vise at aktørers identitet er helt sentralt ikke bare for å forstå hvordan stater handler og definerer sine interesser, men også – og mer grunnleggende – det internasjonale systemet av stater som sådan. Denne kritikken omtales i dag ofte som «konstruktivistisk» eller «poststrukturalistisk».

Iver Neumanns Uses of the Other var et helt sentralt bidrag til denne nytenkningen i studiet av internasjonal politikk, ikke bare fordi den kombinerte teoretisk nybrottsarbeid med omfattende empirisk analyse, men også fordi den syntetiserte og videreutviklet etablerte teorier om identitet. Bokas overgripende tema er hvordan kollektiv identitet skapes, vedlikeholdes og endres og hva slags effekter dette har på politisk praksis i og mellom stater. Det empiriske fokuset er på hvordan – som bokas undertittel indikerer – «Østen» har blitt brukt som den nødvendige «Andre» for å konstituere og vedlikeholde europeisk identitet. Neumann diskuterer i innledningen fire ulike forståelser av identitet: etnografisk, psykologisk, kontinentalfilosofisk, og det han kaller «Eastern Excursion». Med vekt på den siste av disse utvikler Neumann sitt analytiske rammeverk ved å trekke veksler på teoretikere som Bakhtin, Kristeva, Foucault og Levinas. Neumann tar (implisitt mer enn eksplisitt) utgangspunkt i Den engelske skoles sentrale innsikter om den (sosiale) konstitueringen av «international society» og spesifiserer dette ved å se på det andre teorier tar for gitt, nemlig de sosiale og politiske

prosessene hvorigjennom aktører blir konstituert med en gitt identitet. Det er her «den Andre» kommer inn som skapt forutsetning for egen identitet.

Tre aspekter ved dette rammeverket bør fremheves. For det første tas innsikter fra poststrukturell teori om bord gjennom en vektlegging av hvordan kollektiv identitet skapes og vedlikeholdes i og gjennom disemphasise praksiser. Fordi språket rommer maktstrukturer og fordi hva som defineres som «det Andre» er kontingent og gjenstand for konflikt, fremheves de politiske og også normative aspektene av etableringen av en kollektiv identitet (hva og hvem ekskluderes og hvorfor, hvilke alternative «vi» kniver om overtaket osv.). Men den poststrukturelle ideen om diskursens nærmest totaliserende kraft nyanseres, og her ligger et annet sentralt aspekt ved den analytiske inngangen: Ved å lene seg på Levinas’ etiske refleksjoner om «den Andre», og ved å slutte seg til Edward Saids kritikk av Foucault om at enkelte tekster og individer kan ha en avgjørende effekt, fremhever Neumann det aktive arbeidet, også av enkeltindivider, som går inn i å definere og etablere «den Andre» som nødvendig forutsetning for egen kollektiv identitet. Det er altså snakk om bruken av «den Andre». Bokas seks empiriske kapitler er delt i tre etter de nivåene for kollektiv identitet som analyseres (Europa, Regioner, Nasjoner). Den sentrale empiriske konklusjonen er at «Østen» ikke er en geografisk, men generalisert sosial og politisk «Andre» for europeisk identitet. Spørsmålet er altså ikke hvorvidt europeisk kollektiv identitet endres når grenser trekkes om eller når – som i tilfellet Sovjetunionen – en politisk enhet går i oppløsning og den kalde krigen slutter. Snarere er det snakk om hvordan et nytt «Østen» vokser frem som den konstituerende innsatsfaktor for en ny europeisk identitet.

For det tredje posisjonerer Neumann sin analyse med direkte referanse til den teksten som for alvor brakte studiet av kollektiv identitet – og mer generelt såkalte konstruktivistiske teorier – inn i mainstream av IP-faget, nemlig Alexander Wendts «Anarchy is What States Make of It»(1992). Neumann påpeker hvordan en rekke viktige innsikter om kollektiv identitet, formulert av teoretikere som R.B.J. Walker, Richard Ashley, James Der Derian og David Campbell, ble utvannet og endret på viktige punkter i stor grad fordi Wendt snakket til fagets mainstream i USA. Neumann satte her fingeren på noe som bare tiltok i styrke og omfang over tid: såkalte konstruktivistiske analyser har over tid utviklet seg til en form for normsosiologi der aktørers identitet forstås som et sett av internaliserte normer (se f.eks. Zürn & Checkel 2005). Dette står langt fra den type analyse som Neumann oppviser i Uses of the Other.Kostnadene av denne utvanningen av forståelsen av identitet er, som Neumann også viser, at maktrelasjoner, politiske effekter og, ikke minst, normative aspekter ved forholdet mellom selvet og «den Andre», har blitt marginalisert i IP-fagets mainstream.

Uses of the Other er et viktig bidrag til den konstruktivistiske IP-litteraturen fordi den videreutvikler teoretiske ideer fra andre fagfelt (filosofi, sosi-

ologi, antropologi) om et spørsmål som på daværende tidspunkt var lite studert og som kom til å bli sentralt i senere debatter innenfor IP-faget. En skal heller ikke underslå at den var viktig fordi den viste hvordan abstrakt teori kan brukes aktivt på et omfattende empirisk materiale. Det var også i Uses of the Other at Neumann først formulerte en særegen forståelse av diskursbegrepet. Diskurs forstås strukturerende, ikke determinerende, som relativ heterogen og alltid i potensiell fluks. Senere utviklet Neumann disse argumentene ved å gi plass og tyngde til en ide om praksis.10 Neumann var, meg bekjent, den første innenfor IP-faget som brakte praksis og diskurs sammen i et analytisk rammeverk, og i Uses of the Other ser vi hvordan og hvorfor dette er fruktbart både for studiet av kollektiv identitet og en rekke andre fenomener i internasjonal politikk. I NUPI-sammenheng tjener Uses of the Other som eksempel på den mangeårige grunnforskningen på IP-teori ved instituttet. Her har Neumann, ved NUPI siden 1988, vært den drivende kraften ved å vektlegge betydningen av teoriutvikling og teoretisk funderte empiriske analyser.

Litteratur

Neumann, Iver (2002) «Returning Practice to the Linguistic Turn: The Case Of Diplomacy», Millennium: Journal of International Studies 31 (3).

Wendt, Alexander (1992) «Anarchy is What States Make of It: The Social Construction of Power Politics», International Organization 46 (2).

Zürn, Michael & Jeffrey Checkel (2005) «Getting Socialized to Build Bridges: Constructivism and Rationalism, Europe and the Nation-State», International Organization 59, ss. 1045–1079.

Report on integrated missions. Practical Perspectives and Recommendations

Espen Barth Eide, Anja Kaspersen, Randolph Kent & Karen von Hippel

Oslo: NUPI 2005

Presentert av NIELS NAGELHUS SCHIA, NUPI

NUPIs utgivelse av Report on integrated missions i 2005 må ses i lys av reformdebatten i FN de siste 15 årene. Siden slutten av 1990-tallet har tradisjonelle fredsbevarende styrker gradvis blitt erstattet med bredere fredsbyggingsoperasjoner som gjerne inkluderer (re)konstruksjon av nasjonale strukturer, samt etablering av sosial orden og demokrati. Generalsekretær Boutros Ghalis Agenda for Peace (1992) regnes av mange som startskuddet for FNs kunnskapsproduksjon rundt denne nye utviklingen, og FN-operasjonene i det tidligere Jugoslavia og Somalia markerte de første prøvesteinene. Her ble det for første gang utstedt mandater som ga de internasjonale styrkene autorisasjon til maktbruk for å sikre tilgangen for humanitære hjelpearbeidere. FN-styrkene hadde også mandat til å bistå i (gjen)oppbyggingen av økonomiske, sosiale og politiske strukturer. Med FNs operasjoner i Kosovo, Sierra Leone, Liberia, Elfenbenskysten og Den demokratiske republikken Kongo ble utviklingen videreført. Disse operasjonene hadde som mål å bygge nødvendige samfunnsstrukturer for å opprette lov og orden. Resultatet var at FN-operasjonene gradvis ble utstyrt med mer og mer multidimensjonale og komplekse mandater, og at stadig flere FN-organer deltok i fredsarbeidet.

I takt med utvidelsen av fredsoperasjonenes mandat og mål oppsto imidlertid behovet for en mer integrert og helhetlig tilnærming innenfor FNs operasjoner. Fra 2004 ble flere operasjoner derfor organisert som såkalte integrerte misjoner. Dette førte blant annet til at misjoner som tidligere ville hatt militær ledelse, nå ble sivilt ledet av spesialrepresentanter for generalsekretæren (SRSGer).

Mange vil mene at selve konseptet integrated missions oppsto allerede på et toppmøte i New York i 1998, sammenkalt på grunnlag av generalsekretærens reformforslag i 1997. På møtet ble blant annet spesialrepresentantenes funksjon i fredsoperasjoner drøftet. I 2000 tok Brahimi-rapporten problemstillingen videre. Selv om denne rapporten ikke nevner integrerte misjoner som sådan, foreslås det her at planlegging og støtte til FNs fredsoperasjoner skal skje gjennom Integrated Mission Task Forces. Samme år

ga også generalsekretæren nye retningslinjer for forholdet mellom spesialrepresentantene og de stedlige og humanitære koordinatorene (RC/HC) i misjonene (Note from the Secretary-General 2000). Rapporten til FNs høynivåpanel for trusler, utfordringer og endringer og Sachs-rapporten tok debatten videre i 2004 og 2005, og i 2005 kom også generalsekretærens tilsvar, med rapporten In Larger Freedom.

Det var mot dette bakteppet at Report on integrated missions utkom i 2005. Rapporten var sluttproduktet til den utvidete UN ECHA Core Group (UN Executive Committee on Humanitarian Affairs), og var i så måte godt forankret i FN-reformprosessen. Rapporten, som ble publisert av NUPI, er en uavhengig studie, og diskuterer både teoretiske og praktiske sider ved integrated missions. To av rapportens fire forfattere var i denne perioden tilknyttet NUPI: Espen Barth Eide som leder av Avdeling for internasjonal politikk, og Anja Kaspersen som rådgiver ved FN-programmet.

Rapporten består av tre deler. Første del definerer konseptet integrated missions som et FN-instrument for å hjelpe land i overgangen fra krig til varig fred, eller til å adressere en tilsvarende kompleks situasjon som vil kreve en multidimensjonal FN-respons, gjennom å samle aktører og perspektiver i et overordnet rammeverk for politisk-strategisk krisehåndtering (s. 3). Andre del diskuterer hvordan integrerte misjoner kan implementeres i felt, mens tredje og siste del gir en rekke anbefalinger til FNs framtidige operasjoner i forhold til planlegging, struktur og ledelse. Rapporten påpekte mangelen på en felles forståelse av integrated missions som begrep, og bidro med det til å starte en bred internasjonal debatt.

Gitt rapportens NUPI-tilknytning var det naturlig at NUPI, på oppdrag fra UN ECHA Core Group og i samarbeid med Utenriksdepartementet, var arrangør og vertskap for en internasjonal konferanse i Oslo med rapporten som tema. Konferansen ble holdt 30.–31. mai i 2005 med økonomisk støtte fra Australia, Norge, Sverige, UK og USA, og samlet i alt ca. 150 mennesker fra FN-systemet, akademia, humanitære organisasjoner, NGOer og representanter fra donorland. Konferansedeltakerne sa seg generelt sett enige i den integrerte tilnærmingen, og samtykket i behovet for bedre samordning internt i FN. Dette bidro igjen til at integrated mission i økende grad ble akseptert som modell (se Osland 2005). Året etter, i 2006, kom generalsekretærens direktiv for integrated mission, som la føringene for hvordan FNs fredsoperasjoner skulle organiseres for å koordinere de forskjellige dimensjonene av fredsbygging bedre og dermed utnytte fordelene av en integrert tilnærming mest mulig.

NUPI-rapporten og den påfølgende konferansen i 2005 bidro til at Norge i 2006 tok føringen i debatten om utviklingen av multidimensjonale og integrerte FN-operasjoner gjennom en serie konferanser (i Beijing, Addis Abeba, Genève, New York, Johannesburg og Brussel), samt en rekke seminarer, konsultasjoner og feltarbeid i 2007. I 2008 overleverte

Norge sluttrapporten til FNs visegeneralsekretær (Utenriksdepartementet 2008). Gjennom dette initiativet bidro NUPI til å utvikle og konkretisere konseptet om integrated mission som en løsning på FNs behov for bedre koordinering. Det strukturelle grepet som til slutt ble tatt, var å legge de humanitære FN-organisasjonene under samme kontrollstruktur som de politiske og militære komponentene i fredsoperasjonene.11 Generalsekretærens direktiver for en integrert tilnærming fra 2006 og 2008 staker ut kursen og etablerer fra 2008 integrated approach som modell for etableringen av nye FN-operasjoner (2006 og 2008)...Effekten av dette har vært at FN er blitt flinkere som organisasjon til å koordinere sitt bidrag til fredsprosesser, samt sørge for at alle FN-organisasjonene i større grad trekker i samme retning mot et felles overordnet mål. Dette har også bidratt til at FN ligger flere år foran for eksempel NATO, EU og AU når det gjelder integrert tilnærming til multidimensjonale operasjoner.

NUPI har, gjennom FN-programmet og Training for Peace (TfP), i flere år jobbet med spørsmål knyttet til FN og internasjonale fredsoperasjoner. Report on integrated missions er et godt eksempel på hvordan NUPI har bidratt med kunnskapsproduksjon og policy-anbefalinger i sentrale internasjonale prosesser.

Litteratur

FN (2000) «Report of the Panel on United Nations Peace Operations» [Brahimi-rapporten], A/55/305 -S/2000/809, New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.un.org/peace/reports/peace_operations/

FN (2006), «Delivering as One», Report of the Secretary-General’s High Level Panel. New York: FN.Tilgjengelig på: http://www.un.org/events/panel/resources/pdfs/HLP-SWC-FinalReport.pdf

FNs generalsekretær (1992) «An Agenda for Peace», Report of the UN Secretary-General. New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.un.org/Docs/SG/agpeace.html

FNs generalsekretær (1997) «Renewing the United Nations – A programme for reform», Report of the UN Secretary-General A/51/950. New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.securitycouncilreport.org/atf/cf/%7B65BFCF9B-6D27–4E9C-8CD3-CF6E4FF96FF9%7D/SGE%20A-1997–51-950-add.1.pdf

FNs generalsekretær (2000) «Note of guidance on the relations between Representatives of the Secretary-General, Resident Coordinators and Humanitarian Coordinators». New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.undg.org/docs/9900/SG-Note-of-Guidance-2000.pdf

FNs generalsekretær (2005) «In larger freedom towards development, security and human rights for all». Report of the UN Secretary-General. New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.un.org/largerfreedom/

FNs generalsekretær (2006) «Note of Guidance on Integrated Missions». New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.undg.org/docs/9899/Note-of-Guidance-on-Integrated-Missions-2006.pdf

FNs generalsekretær (2008) «Decision no 2008/24 – Integration». New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.undg.org/docs/9898/Integration-decision-SG-25-jun-08.pdf

Osland, Kari (2005) The UN & Integrated Missions – Conference Proceedings. Oslo: NUPI.

Utenriksdepartementet (2008) «Implementing United Nations Multidimensional and Integrated Peace Operations – A report on findings and recommendations». Oslo: Utenriksdepartementet. Tilgjengelig på: http://www.regjeringen.no/upload/UD/Vedlegg/FN/final_operations.pdf