Abstract

Why are we not doing better in Afghanistan? 
An analysis of the application of airpower in Afghanistan as of 2009 

According to the United Nations, the general security situation in Afghanistan was deteriorating in 2008, and NATO’s Secretary General admits that as we enter 2009 the situation there is not what the Alliance had hoped for. Why are we not doing better? In this article, I focus on the application of airpower in Afghanistan – the number one killer of insurgents in the confl ict. My ambition is to provide answers as to how airpower is utilized in Afghanistan today, the extent to which it is, and why it is being utilized in this manner. Among other things, the article is based on interviews of the air leadership of ISAF in the period 2007–08. The article shows that the kinetic part of airpower has increased significantly during the past three years and that the dominating focus of the kinetic application of airpower in this period has been to support ground forces. Among other things, this means reducing casualties, and in that way ensuring that NATO protects its own centre of gravity – in turn ensuring the possibility of a NATO presence in Afghanistan over time.

Key words: Afghanistan | air power | ISAF | NATO | OEF

Sammendrag

I følge FN ble den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan dårligere i 2008, og NATOs generalsekretær innrømmer at situasjonen i Afghanistan ved inngangen til 2009 ikke er slik alliansen hadde håpet. Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan? Denne artikkelen fokuserer på anvendelsen av luftmakt i Afghanistan – det militære virkemiddelet som dreper fl est opprørere («insurgents») i denne konfl ikten. Artikkelen forsøker å gi svar på hvordan luftmakt anvendes i Afghanistan i dag, i hvilket omfang og hvorfor luftmakten benyttes på den måten den gjør. Artikkelen baserer seg bl.a. på intervjuer av ISAFs luftmilitære lederskap i perioden 2007–08. Artikkelen viser at den «skarpe» anvendelsen av luftmakt har økt markant de siste tre årene. Den argumenterer videre for at hovedfokuset til den «skarpe» anvendelsen av luftmakt de siste årene har vært å støtte landoperasjoner, bl.a. for å redusere egne tap og derigjennom sørge for at NATO ivaretar sitt eget strategiske tyngdepunkt – og derved sikre NATOs tilstedeværelse i Afghanistan over tid.

Nøkkelord: Afghanistan | luftmakt | ISAF | NATO | OEF

Innledning

Ifølge FN har sikkerhetssituasjonen i Afghanistan forverret seg i 2008. Ved inngangen til 2009 hevder likeledes den amerikanske forsvarssjefen at situasjonen i Afghanistan har blitt verre, og NATOs generalsekretær understreker at situasjonen ikke er slik alliansen hadde håpet. Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan?

Denne artikkelen forsøker å belyse én dimensjon ved dette, ved å analysere USAs og NATOs anvendelse av luftmakt som en del av sin strategi for å lykkes i Afghanistan.

I oktober 2008 publiserte FNs sikkerhetsråd en rapport som poengterer problemet med luftangrep og tap av sivile liv. Rapporten hevder at dette påvirker den afghanske opinionen og forholdet mellom FN og de internasjonale militære styrkene i landet: «Civilian casualties (especially from air strikes by the US-led Operation Enduring Freedom (OEF)), continue to fuel public anger across Afghanistan and have escalated tensions between the UN and the coalition as well as between the Afghan government and its western allies» (FN oktober 2008).

Noen uker senere gikk president Hamid Karzai ut og kommenterte graden av feilbombing i Afghanistan: «we have no power to stop the planes, if we could, if I could [...] we would stop them and bring them down», og la til: «we ask the international community to come to Afghanistan to better not to worsen the situation» (Salahuddin 2008).

I februar 2009 kom en rapport fra UN Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA) som viste at sivile tap i Afghanistan hadde gått opp 40 % i 2008, og derved representerte de verste sivile tapstallene siden konflikten brøt ut i 2001. Av 2118 drepte sivile i 2008, ble 552 drept av allierte luftangrep (Casualty Monitor 2009; Associated Press 2009).

Problemet med feilbombing eller kollateral skade1 har vært en betydelig utfordring i Afghanistan de siste årene. I slutten av juli 2007 rapporterte Associated Press (AP 2007) at «U.S.-led coalition and NATO forces fighting insurgents in Afghanistan have killed at least 203 civilians so far this year – surpassing the 178 civilians killed by militants [insurgents]». Responsen fra Karzai var at «Afghan life is not cheap and it should not be treated as such». På spørsmål om han ønsket å begrense bruken av luftmakt,2 svarte han: «Absolutely. Oh, yes, in clear words and I want to repeat that, [there are] alternatives to the use of air force» (USA Today 2007).

Hvorfor følger ikke USA og NATO president Karzais oppfordring og finner alternative måter for maktanvendelse som gjør at de unngår å ta livet av sivile i den utstrekning de gjør?

Denne artikkelen forsøker å vise hvordan luftmakt anvendes i Afghanistan i dag, i hvilket omfang og hvorfor luftmakten benyttes på den måten den gjør. Artikkelen baserer seg blant annet på egen tjeneste i ISAFs (International Security Assistance Force) luftmilitære hovedkvarter i Kabul og intervjuer av ISAFs luftmilitære lederskap i perioden 2007–08.

Artikkelen viser at anvendelsen av luftmakt er meget omfattende, og fortsetter å øke i omfang. Anvendelsen av luftmakten kan primært deles inn i (1) en etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringskampanje; (2) en lufttransportkampanje, (3) ulike støtteoperasjoner og (4) en luftkampanje bestående av (a) nærstøtte eller «Close Air Support (CAS)» og (b) ressurser for å ta ut ledere og sentrale aktører innen opprørernes nettverk (Time Sensitive Targeting (TST)). Det er sistnevnte kampanje som er den sentrale delen av den luftmilitære maktanvendelsen i Afghanistan, og er derfor viet størst oppmerksomhet.

Artikkelen argumenterer for at det er fem hovedårsaker til at luftmakten benyttes på den måten den gjør i Afghanistan: (1) For å ivareta eget strategiske tyngdepunkt, gjennom å redusere egne tap, (2) på grunn av

konfliktens natur, (3) på grunn av begrensninger i ISAFs planleggingsprosesser, (4) fordi det er relativt kort tid siden ISAF overtok ansvaret for hele Afghanistan og (5) begrenset teoretisk tradisjon innen luftmaktmiljøet.

Den argumenterer videre for at luftmakt alene ikke løser problemene i Afghanistan, men at det i dag er utenkelig å fortsette den internasjonale militære tilstedeværelsen uten tilgang på omfattende luftmilitære ressurser generelt, og luftmakt i nærstøtterollen (CAS) spesielt. Dilemmaet en står overfor er at dersom en reduserer luftmakt i nærstøtterollen (CAS) vil egne tapstall stige, og viljen til å sende styrker til Afghanistan reduseres. Fortsetter en som nå, vil viljen til å bidra også reduseres, fordi graden av feilbombing og påfølgende tap av sivile liv i Afghanistan er vanskelig/umulig å forsvare for både afghansk og hjemlig opinion. Litt spissformulert kan en si at luftmakten, sammen med bakkestyrkene, gir et strategisk handlingsrom til å finne løsninger som kan lykkes på sikt – men også, om en vinkler det annerledes, bidrar til å opprettholde en strategi som flere og flere påpeker ikke fungerer.

Bakgrunn

Anvendelse av luftmakt er den militære faktoren som tar livet av flest opprørere3 i Afghanistan, og anses av mange for å være den største asymmetriske4 militære fordelen NATO disponerer i kampen mot Taliban/Al Qaida. Eller som den tidligere luftkommandøren i ISAF påpeker: «without airpower in Afghanistan – the mission is doomed to fail» (Meulman 2007). For å forstå hvordan luftmakt anvendes i Afghanistan i dag, i hvilket omfang og hvorfor den benyttes på den måten den gjør, er det nyttig å begynne med å gi et riss av den politiske og militære kontekst som luftmakten er uløselig bundet til i Afghanistan.

NATOs Deputy Secretary General, Claudio Bisogniero, hevder at oppdraget i Afghanistan «probably [is] the most important, and challenging, mission in the Alliance’s history» (Bisogniero 2008). Ambassadør Bisogniero er en av mange som har pekt på behovet for å utvikle en bredere og mer helhetlig strategi som i større grad evner å koordinere den militære og sivile innsatsen i Afghanistan – en såkalt «Comprehensive Approach» – på en måte som gjør at en i større grad lykkes i å gjenoppbygge Afghanistans sivile samfunn og bistå utviklingen av effektive politiske strukturer.

Han understreker behovet for at den afghanske regjeringen i større grad må involveres i landets utfordringer: «Without this, outside agencies may eventually even be regarded as ‘occupiers’ and the indigenous government will be perceived as weak and ineffective» (ibid).

Innholdet og tidspunkt for uttalelsene var neppe tilfeldig. Karzai og hans regjering har gradvis blitt svekket, og i mars 2008 utga Agency Coordinating Body for Afghan Relief(ACBAR)en rapport som konkluderte med at «increasing insecurity and criminality is jeopardizing progress in Afghanistan», og at «aid has been insufficient and in many cases wasteful or ineffective». Rapporten konkluderte videre med at betydelige ressurser ikke når frem til afghanske myndigheter, og at årsaken i hovedsak skyldes «weak governance, inadequate government human capacity and widespread corruption» (ACBAR 2008).

Høsten 2008 poengterte Richard Holbrooke at «success [in Afghanistan] will require new policies with regard to four major problem areas: the tribal areas in Pakistan, the drug lords who dominate the Afghan system, the national police, and the incompetence and corruption of the Afghan government». Med henblikk på Karzais jobb kommenterte han kort at «[the] central government has shown that it is simply not up to the job» (Holbrooke 2008).

Karzai er under betydelig press, og har vært det over tid. Innenrikspolitisk forsøker han å utvide sentralregjeringens innflytelse i mer rurale og klan-dominerte områder som over tid har vært mer tilbøyelige til å stole på de eldre i sine respektive landsbyer og/eller sin egen familie/klan. Ulike etniske gruppers lojalitet tenderer til å ligge hos sterke lokale ledere – de såkalte krigsherrene – da historien har vist at slike ledere over tid har gitt bedre beskyttelse enn de ulike utøvende myndighetene i Kabul. Krigsherrene på sin side lever godt med en svak sentralregjering som i liten grad har makt til å øve innflytelse på krigsherrenes lukrative forretningsvirksomhet innen narkotikahandel, korrupsjon og utpressing. Ansett som en pragmatisk nødvendighet for å etablere en konstitusjonell plattform for en fungerende sentralregjering, har en del av krigsherrene og narkotikahandlerne blitt inkludert på ulike nivå i Karzai-administrasjonen – til tross for de åpenbare problemene dette medfører. Rettssikkerheten er kun marginalt etablert i store deler av landet. Korrupsjon er av de fleste akseptert som et betydelig problem, og arbeidet med å gi tilstrekkelig grad av utvikling i alle deler av Afghanistan har de siste åtte årene gitt langt svakere resultater enn forventet. Dette genererer naturlig nok et stadig tiltagende press på sentralregjeringen i Kabul.

Til tross for Afghanistans- og den sittende administrasjonens mange utfordringer, synes det som om Hamid Karzai blir sittende etter valget 20. august 2009. I skrivende stund (primo september 2009) er ikke valg-

resultatet klart, men foreløpige rapporter indikerer at Karzai blir sittende ved makten (CNN 2009). For på en del områder har det riktignok vært progresjon. Ifølge forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen har fem millioner flyktninger returnert til Afghanistan, millioner av unge jenter går nå på skole, og helsestasjoner og veier bygges kontinuerlig (Strøm-Erichsen 2008). Afghanistans utenriksminister, Dr. Rangeen Dadfar Spanta, påpeker likeledes:

A new constitution has been adopted, new democratic institutions created and a new, democratic government has been elected. The freedoms enjoyed by our media and civil society organisations are totally unprecedented and unparalleled across the whole region. You in Norway may take these basic attributes of a democratic society for granted; for Afghanistan they are simply historic (Spanta 2008).

Dette er betydelige og viktige fremskritt. Likevel er det ikke tilstrekkelig progresjon til å endre det større og mer generelle bildet av situasjonen i Afghanistan, og problemene strekker seg som nevnt langt ut over de militære sikkerhetsaspektene. På spørsmål om hvorvidt det var opprørerne som var NATOs største utfordring i 2008, svarte tidligere øverstkommanderende for ISAF-styrkene, general Dan McNeill, at «the insurgency is a part of the challenge, but is not necessarily the main part. We face a combination of problems: a lack of governance, which is not reaching out into the country; corruption, which is making governance very difficult; and the pervasive cultivation of poppy and drug money, which feeds all three problems» (Spiegel Online 2008).

Situasjonen i Afghanistan i 2009 oppleves rimeligvis ikke som spesielt enkel. En lykkes ikke militært i forhold til å hindre opprørerne i å de-stabilisere sentrale områder i Afghanistan, og en lykkes ikke i å bygge opp landet sivilt i en takt og i et omfang som den afghanske befolkningen og det internasjonale samfunn forventer. En lykkes ganske enkelt ikke med å etablere den såkalte «comprehensive approach». Eller som forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen innrømmer:

Det er ikke vanskelig å se problemene og se hvor vi har kommet til kort i Afghanistan [...] Den afghanske regjeringen er fortsatt svak, korrupsjon er utbredt, narkotikaproduksjonen er stor og befolkningen opplever fortsatt massiv fattigdom og betydelig utrygghet [...]. Problemet er at det internasjonale samfunnet har bidratt for lite til den sivile gjenoppbyggingen og at hjelpen har vært for lite målrettet og for dårlig koordinert. Det er tragisk at mye utviklingspenger brukes med for liten effekt og er frakoplet bredere utviklingsstrategier (Strøm-Erichsen 2008).

FNs generalsekretær Ban Ki-moon hevdet ved inngangen til 2009 at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke har vært dårligere siden 2001, at

90 av landets 400 distrikter er identifisert som områder preget av ekstrem risiko og at dette har redusert FNs mulighet til å implementere sitt mandat i Afghanistan. Han poengterer at strategien i Afghanistan trenger et helt annet tempo og retning (FN Radio 2008). FNs spesialutsending Kai Eide forstår at frykten for å gi penger til korrupte afghanske myndigheter er stor, men sier samtidig at det gjør at hjelpeinnsatsen ikke bidrar til å vinne krigen. Innsatsen er for oppsplittet, og nasjonene fokuserer for ofte på separate programmer i de provinser de opplever som «sine egne». Han mener blant annet at det er «katastrofalt dårlig» at EU og Europa ikke har maktet å bygge opp det viktige politi- og justisvesenet i landet (NRK 2009). USAs forsvarssjef, admiral Mike Mullen, argumenterer likeledes at «it has gotten worse in Afghanistan [...] violence is up, [and] the Taliban is back». Admiral Mullen hevder måten den afghanske regjeringen styrer på ikke fungerer godt og må forbedres (Miles 2009). I juni 2009 ble daværende sjef for ISAF-styrken, general David McKiernan, sparket – tilsynelatende hovedsakelig på grunn av manglende progresjon i Afghanistan og en for «konvensjonell» tilnærming til konflikten (MacAskill 2009). McKiernan ble erstattet med general Stanley McChrystal for blant annet å besørge «new thinking» ift. måten en skulle bekjempe opprørerne (ABC News 2009a). I hvilken grad McChrystal representerer en «ny» tilnærming kan kanskje diskuteres, men fokuset synes å være «[to] protect the Afghan population rather than kill or capture insurgents; build up Afghan forces; boost the legitimacy of the government in Kabul and improve the co-ordination of civilian aid» (The Economist 2009). I dette perspektivet blir luftmakt spesielt viktig, og McChrystal poengterer klokelig dilemmaet mellom nødvendig ildstøtte på den ene siden, og samtidig «Air power contains the seeds of our own destruction if we do not use it responsibly» (Filkins 2009). Sommeren 2009 har imidlertid gitt en relativt tøff start for McChrystal. I august ble det klart at 2009 er det blodigste året for de internasjonale styrkene siden 2001, og samme måned ble den blodigste måneden for amerikanske styrker siden krigen startet (Telegraph 2009; The New York Times 2009a).

Situasjonen påvirker naturlig nok den hjemlige vestlige opinion. Uten mer synlig progresjon er det grenser for hvor lenge opinionen er villig til å støtte operasjonen. En årlig undersøkelse gjennomført i 2007 viste at kun 30 % av den europeiske opinionen støttet militære operasjoner mot Taliban i Afghanistan (Bruno 2008). I mai 2008 viste en ny undersøkelse at majoriteten i den tyske opinionen ikke støtter fortsatt tilstedeværelse i Afghanistan (Deutsche Welle 2008). Senhøsten 2008 viste en undersøkelse at mer enn to tredjedeler av den britiske opinionen mener britiske tropper bør trekke seg ut av Afghanistan innen ett år (BBC News 2008). I august 2009 kom en måling som viste at over halvparten av amerikanerne mener dette er en krig det ikke er verd å kjempe, og over en tredjedel tror krigen er i ferd med

å tapes. Motstanden mot krigen steg fra 11 % til 57 % i perioden april–august 2009. Riktignok tror ca 60 % at de allierte kan nedkjempe Taliban og bidra med effektiv økonomisk bistand – men den generelt synkende trenden i den amerikanske opinionens støtte til krigen i Afghanistan synes markant (ABC News 2009; Mount and Levine 2009). Kanskje representativt for mange nasjoner som bidrar i Afghanistan, påpeker Australias statsminister, Kevin Rudd, at det er begrensninger i Australias engasjement i Afghanistan: «I've committed this Australian government to being there for the long haul, but it's not a blank cheque – we'll continue to review this» (ABC News 2008).

Mange opplever derfor 2009 som et skjebneår for det internasjonale samfunns innsats i Afghanistan. Admiral Mullen mener den militære innsatsen «has to be met with a commensurate surge from other agencies, particularly the State Department, in order for us to start generating success in 2009, which is a critical year» (Miles 2009). Behovet for å snu trenden og oppnå suksess synes sentralt i den nylig valgte Obama-administrasjonen, som så langt i 2009 har bestemt seg for å sende nye 21 000 soldater til Afghanistan (Ghosh 2009). Det haster med å endre bildet. For som sjefen for International Institute for Strategic Studies, John Chipman, anmerker: «In Afghanistan, we are entering what is probably the most critical period since 2001» (Blair 2009). Den amerikanske forsvarssjefen, general Mullen, kommenterte likeledes: «I do believe we have to start to turn this around from a security standpoint over the next 12 to 18 months (...) no one is more aware than general McChrystal, and certainly the two of us [general Mullen og forsvarsminister Gates], that there is a limited time for us to show ... that this approach is working» (Mount and Levine 2009). USAs forsvarsminister Robert Gates sier han på ingen måte tror at tidspunktet for å trekke seg ut fra Afghanistan har kommet, og tror den nye strategien vil kunne snu den negative trenden – men advarer samtidig mot «[a] tipping point where the Afghans see us as part of the problem rather than part of the solution» (ibid).

Denne situasjonen må naturligvis balanseres opp mot den uttrykte årsaken til de alliertes tilstedeværelse i Afghanistan. NATOs generalsekretær innrømmet på NATO-toppmøtet i februar 2009 at situasjonen i Afghanistan ikke er slik alliansen hadde håpet, men la til: «we cannot afford the price of failure in Afghanistan [...]. Instability in an already highly unstable region, a safe haven for international terrorism and massive suffering for the Afghan people is simply too much to accept» (BBC News 2009).5

Anvendelsen av luftmakt i Afghanistan må ses i lys av denne situasjonen. Det eksisterer ikke en adekvat helhetlig strategi for å lykkes i Afghanistan. Den militære komponenten opererer følgelig ikke som en del av en helhetlig strategi, men forsøker å utnytte sine tilmålte ressurser som best en kan. En har for lite ressurser til i tilstrekkelig grad å kunne ivareta sik-

kerheten i store deler av landet, og er spesielt tynt oppsatt på bakken sett i forhold til geografi, topografi, demografi og konfliktens natur. Det sivile gjenoppbyggingsarbeid som kunne bidratt til større stabilitet og forståelse, representerer en dimensjon de fleste observatører erkjenner ikke har fungert. I et slikt perspektiv fremstår luftmakt for mange som et militært effektivt, økonomisk rimelig og politisk foretrukket alternativ – til tross for det mange opplever som en for høy grad av feilbombing. Resten av artikkelen vil forsøke å forklare hvorfor.

Hvordan anvendes luftmakt i Afghanistan i dag?

La oss begynne med å se litt på hvordan luftmakt anvendes i Afghanistan i dag. Ifølge tidligere luftkommandør (Deputy Commander Air, 2007–2008) i ISAF, generalmajor Freek Meulman,6 anvendes luftmakt innen fire hovedområder i Afghanistan (Meulman 2007):

  • 1. En etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringskampanje for å samle og distribuere informasjon om motstanderen, en såkalt «Intelligence Surveillance Reconnaissance (ISR) campaign».

  • 2. En lufttransportkampanje for å transportere personell, mat, ammunisjon, nødhjelp, VIPs og annet som må transporteres til/fra eller inne i selve operasjonsområdet.

  • 3. Ulike støtteoperasjoner,som for eksempel å drive luft-til-luft tanking av fly.

  • 4. En luftkampanje bestående av (a) ressurser for å gi flystøtte til egne bakkestyrker i strid med fienden, såkalt nærstøtte eller «Close Air Support (CAS)», og (b) ressurser for å ta ut ledere og sentrale aktører innen opprørernes nettverk (Taliban, Al Qaida m.fl.), såkalt «Dynamic Targeting (DT)» eller «Time Sensitive Targeting (TST)».

Det er denne siste kampanjedelen («Close Air Support» og «Dynamic Targeting») som representerer den skarpe anvendelsen av luftmakt i Afghanistan, og følgelig den delen som i stor utstrekning dreper opprørerne. Det er også denne delen av maktanvendelsen som i størst utstrekning er kilden til feilbombing og kollateral skade hvor blant annet sivile liv går tapt. Det er denne kampanjen som dominerer den luftmilitære maktanvendelsen i Afghanistan.

Fordi det er denne anvendelsen av luftmakt som tar livet av flest mennesker, er mest omstridt, men samtidig ansett av de fleste som USAs og NATOs største militære fordel i kampen mot opprørerne, vil denne artikkelen fokusere på denne kampanjen.

For å gi et innblikk i både omfang og trender i anvendelsen av luftmakt, kan statistikken i Figur 1 være illustrativ. 7 8

Tallene i Figur 1 viser antall flytokt i rollen som nærstøtte (CAS) til egne styrker i strid med fienden. Nærstøtteoperasjoner defineres som «operasjoner mot fiendtlige mål i nærheten av egne styrker» (Forsvarets overkommando 2002: 66). En ser av tallene at slike operasjoner stiger jevnt og relativt markant, med ca. 100 % økning i perioden 2004 til 2007. Ingen av de nevnte kilder har, så langt undertegnede har greid å finne ut, publisert oppsummerende tall for 2008, eller foreløpig status per september 2009. En artikkel i USA Today (Vanden Brook 2009) hevder imidlertid at antall flytokt i rollen som nærstøtte (CAS) har steget fra 13 965 i 2007 til 19 603 i 2008, noe som i så fall innebærer en markant økning i denne type oppdrag.

 

Figur 1: Antall amerikanske flytokt i rollen som naerstøtte (CAS) i Afghanistan ifølge CFACC,7 og antall fl ygninger i rollen som nærstøtte (CAS) i Afghanistan ifølge Human Right Watch.8

 

Tallene over viser trender og omfanget av flytokt i rollen som nærstøtte (CAS), men ikke hvor mange av disse som faktisk avleverte våpen mot bakkemål. Statistikken i Figur 2 viser hvor mange amerikanske flytokt som avleverte våpen i henholdsvis Afghanistan og Irak.

Tallene er interessante fordi norsk opinion ofte synes å ha hatt en tendens til å oppleve konflikten i Afghanistan som langt mindre omfattende enn krigen i Irak. Slik er det imidlertid ikke i forhold til anvendelsen av nærstøtte (CAS) til egne bakkestyrker. Fra og med midten av 2005 har trenden i Afghanistan vært en markant økning i avlevering av våpen, med nesten 100 % økning bare fra 2006 til 2007. Tilsvarende oppdrag i Irak utgjør kun i underkant av 40 % av samme type oppdrag i Afghanistan. Heller ikke i forhold til dette har de nevnte kilder så langt publisert oppsummerende tall for 2008, eller foreløpig status for 2009, men USA Today (Vanden Brook 2009) hevder at til tross for en markant økning i antall flytokt i rollen som nærstøtte (CAS) i Afghanistan, ble det totale omfanget av benyttede våpen redusert noe, fra 3572 i 2007 til 3369 i 2008. Som årsak til denne reduksjonen oppgir analytikere at dette skyldes endret taktikk hos opprørerne som følge av erfaringene med vestlig luftmakt: «Afghan insurgents have learned to attack U.S. troops and scatter before they can be hit by air strikes, a change in tactics that creates new pressure on coalition ground forces» (ibid). Det bør også legges til at fokuset på de strategiske konsekvensene av feilbombing har vært betydelig de senere år, og at general Petreus’ innflytelse for å moderere maktbruken bl.a. resulterte i et nytt direktiv («Tactical Directive») høsten 2008 (Eikelboom 2009), som kanskje også har hatt en viss effekt. Her kunne en anta en økning i 2009 pga. den betydelige økning

 

Figur 2: Antall amerikanske flytokt som dropper våpen i rollen som nærstøtte (CAS) ifølge CFACC

 

av (i første rekke) amerikansk personell i Afghanistan og sommerens offensiv i den sørlige delen av landet, men samtidig gir general McChrystal signaler om å begrense anvendelsen av luftmakt, så trenden er usikker.

Tallene varierer noe, men i 2007 og 2008 var det altså ca 3000–3500 flytokt som anvendte våpen i Afghanistan. Ser vi til slutt på trenden i antall tonnasje med våpen som faktisk ble anvendt, som en del av bildet på luftmaktens omfang i Afghanistan, får vi statistikken som vist i Figur 3.

 

Figur 3: Antall pund bomber som ble anvendt i Afghanistan ifølge Human Rights Watch (HRW)

 

Tallmaterialet er hentet fra Human Rights Watch (HRW 2008), men består bare av årene 2006 og 2007. I tillegg har HRW tall for de syv første månedene av 2008, hvor det så langt ifølge HRW er avlevert i underkant av 800 000 pund våpen. Dette indikerer at den stigende trenden fortsetter. Amerikanske tall indikerer imidlertid en reduksjon i antall tonnasje fra 1956 tonn i 2007 til 1314 tonn i 2008 (Military.com 2009). Tallene her er usikre, men er i samsvar med de amerikanske kildene som oppgir redusert antall våpen som droppes i Afghanistan.

Med andre ord: luftmaktens omfang i Afghanistan er stort. Det droppes mye våpen, og mange mister livet som en konsekvens av dette.

En typisk dag i Afghanistan når det gjelder anvendelsen av luftmakt, involverer bakkestyrker som planlegger en operasjon i sitt ansvarsområde for å påvirke, redusere eller eventuelt ødelegge opprørernes styrker og innflytelse i områder hvor de er sterke.9 De sender inn en forespørsel om luft-

støtte på forhånd, og vil normalt ha fly tilgjengelig som kan levere våpen mot bakkemål i den perioden operasjonen pågår. Operasjonen starter, og bakkestyrkene havner i kontakt med opprørerne – noe som i Afghanistan kalles «troops in contact» – som ofte angriper OEF/ISAF-styrkene med håndvåpen, bombekastere og/eller raketter. Bakkestyrkene kaller inn flystøtte, og leder flyene inn på målet – og de utfører nærstøtte (CAS) for bakkestyrkene, som deretter kan fortsette operasjonen. På denne måten representerer luftmakten den faktoren som tar livet av flest opprørere i Afghanistan. Som en høyere britisk offiser poengterte i sin orientering i ISAF HQ høsten 2007: «the number of insurgents killed on a regular basis has almost biblical proportions».10

Slik sett har krigen et større innslag av utmattelseskrig,11 eller «war of attrition» på engelsk, enn mange kanskje liker å tenke på i Vesten. ISAF HQ CJ3 Chief Operations for ett år siden, brigader Pavel Macko,12 poengterer at i de mest urolige områdene i Sør- og Øst-Afghanistan kan operasjonene best beskrives som nettopp utmattelseskrig («attrition warfare»):

Although I have reservations on how to define attrition warfare precisely, I agree that to some extent, this is attrition warfare. It is unfortunately a necessity, even though we know that this kind of war will not bring a solution to the problems of Afghanistan (Macko 2007).

Trenden har vært relativt tydelig de siste årene, hvor motivasjonen for å sende bakkestyrker til Afghanistan generelt – og til Sør- og Øst-Afghanistan spesielt – for mange NATO-land har vært meget moderat. Kompensasjonen for et begrenset antall bakkestyrker har vært i stadig økende grad å anvende den teknologien som for mange representerer de alliertes største fordel i Afghanistan, nemlig luftmakt. For selv om Human Rights Watch burde inkludert alle allierte nasjoner som bidrar med luftmaktskapasiteter til å levere våpen mot bakkemål i Afghanistan, har de nok rett i sin vurdering når de høsten 2008 skriver:

The US, which operates in Afghanistan through its counter-insurgency forces in Operation Enduring Freedom (OEF) and as part of the NATO-led International Security Assistance Force (ISAF), has increasingly relied on airpower in counter-insurgency and counter-terrorism operations. The combination of light ground forces and overwhelming airpower has become the dominant doctrine of war for the US in Afghanistan (HRW 2008: 2).

Hvorfor benyttes luftmakten på den måten den gjør?

Hvorfor bruker så det internasjonale samfunn luftmakt på den måten og i den utstrekning det gjør i Afghanistan i dag? Hvorfor følger ikke USA og NATO president Karzais oppfordring og finner alternative måter for maktanvendelse som gjør at de unngår å ta livet av sivile i den utstrekning de gjør?

Situasjonen i Afghanistan er kompleks, og det er naturlig nok en lang rekke variabler som påvirker hvorfor maktanvendelsen antar den form og omfang som den gjør. Denne artikkelen argumenterer like fullt for at det er fem hovedforklaringer på dette forhold, hvorav den første faktoren nok er den mest sentrale:

I: For å ivareta eget strategiske tyngdepunkt

Den allierte viljen til å ha et stort antall bakkestyrker i Afghanistan har vært relativt moderat, og ujevnt fordelt over tid. En rapport fra The Royal United Services Institute (RUSI) for Defence and Security Studies kanillustrere problematikken: I 2004 var styrkebidragene til Afghanistan så begrenset at «there was a widespread perception at the time that NATO’s force generation process had broken down» (RUSI 2005). Ett år senere var situasjonen en annen. Rapporten konkluderer:

These successes all point to a fairly unremarkable conclusion: force generation works best when there is a high level of political cohesion amongst the member nations. In 1999, there was a strong consensus behind the need for military intervention in Kosovo. [...] In 2005, the desire of certain European countries to repair relations with the United States, but precluded by domestic politics from sending troops to Iraq, undoubtedly contributed to a renewed enthusiasm for consolidating and expanding NATO’s military presence in Afghanistan (ibid).

Det rapporten beskriver som «political cohesion» blant NATOs medlemsland, synes begrenset i Afghanistan i dag – selv om USA øker styrkebidraget i løpet av 2009, og noen NATO-nasjoner sier de vil gjøre det samme. Mange NATO-land opplever at situasjonen er vanskelig, ser at den perioden man er inne i (2009) kan bli avgjørende for Afghanistans fremtid, men har vært motvillige til å øke sine styrkebidrag. Som relativt små nasjo-

ner i forhold til folketall, har Canada og Nederland tatt et betydelig ansvar over tid i Sør-Afghanistan, og ønsker at andre alliansepartnere skal overta og ta sin del av byrden. Mange har vært motvillige til det av ulike årsaker. Storbritannias forsvarsminister, John Hutton, hevdet på NATO-toppmøtet i februar 2009 at Storbritannia allerede «is punching above its weight» i Afghanistan som den nest største bidragsyteren, og at andre nasjoner nå må bidra mer:

Our view has always been very clear: Nato needs to do more [...] The European members of Nato need to do more [...] There needs to be fairer burden-sharing of responsibilities, particularly in those really hard areas where what we need are combat forces [...] The ball is absolutely in Europe's court now and we need to pick it up if we're going to be seen to be responsible, effective allies of the US (BBC News 2008).

Det er viktig å forstå konsekvensen av denne generelle motviljen mot å sende bakkestyrker til Afghanistan, og dens betydning for anvendelsen av luftmakt. Luftmakten har langt på vei måttet kompensere for det begrensede antall bakkestyrker, og som Human Rights Watch riktig påpeker:

The US and NATO are using airstrikes in an «economy of force» battle against insurgents. Instead of having a large ground footprint, they use a relatively small number of ground forces supplemented with airpower. The airpower manifests itself in a graduated scale of force, ranging from flyovers, intended to have a deterrent effect, to direct air attacks with canon rounds or bombs (HRW 2008).

Grunnen er i hovedsak at en slik maktanvendelse er et kompromiss som sikrer fortsatt internasjonal militær tilstedeværelse i Afghanistan. Anvendelsen av luftmakt tillater oss med andre ord å ha relativt få bakkestyrker i landet, og kanskje viktigere: det tillater oss å ta relativt få tap, fordi bakkestyrkene i større grad unngår å gå i direkte trefning med opprørerne. Dette bidrar til å opprettholde viljen til fortsatt tilstedeværelse i Afghanistan hos de ulike nasjonene, noe som er en forutsetning for i det hele tatt kunne lykkes på sikt. Så med hensyn til det å ivareta eget politisk tyngdepunkt, så har nok general Meulman rett når han hevder at oppdraget ikke ville vært gjennomførbart uten luftmakt (Meulman 2007). Ifølge general Meulman er ikke bare luftmakten den sentrale asymmetriske fordelen NATO har i kampen mot opprørerne – den er også det mest sentrale virkemidlet for å minimalisere egne tap, og derved holde NATO-alliansen samlet: «The opponent knows that the centre of gravity [CoG] is the will of the coalition. And he knows that if he can inflict damage – that is, people that are killed or wounded – he will influence the political will of the coalition» (ibid).

ISAF’s Deputy Director ACE, Air Commodore Sean M. Bell,13 fremholder det samme: «in a country where we laden our troops with body armour, they do not speak the language or understand intimately the culture of the land – the only advantage our troops have is airpower, for which the insurgents have no military answer». Ved å gi nærstøtte (CAS) til bakkestyrkene sørger luftmakten for at «NATO’s casualty numbers stay low enough to maintain NATO’s presence in Afghanistan» (Bell 2007).

Dette er for øvrig mye likt tenkningen i Kosovo for ti år siden: også den gang var anvendelsen av luftmakt i større grad tilpasset behovet for å ivareta egen vilje til å fortsette krigen – noe man anså som forutsetningen for å kunne lykkes på sikt – enn hvordan anvendelsen ville virke på fienden (Henriksen 2007).

Prisen en så langt har betalt for denne strategien er en grad av feilbombing og kollateral skade som gjør at sivile rammes relativt hardt. Det man vinner på en slik strategi når det gjelder å bidra til å holde egne tapstall nede og derved styrket mulighet for tilstedeværelse, risikerer man å tape ved at man skader afghanske sivile og deres eiendom i en utstrekning som egen og afghansk populasjon ikke finner akseptabel.

NATO er smertelig klar over denne dynamikken. NATOs generalsekretær understreker den avgjørende betydning det har å håndtere nettopp denne problemstillingen: «it is imperative that we reduce the loss of innocent civilian life and damage to civilian property. If we do not, then we risk losing the support that we continue to receive from the vast majority of people in Afghanistan» (Scheffer 2007).

Denne problematikken er sammensatt. Generalmajor Eikelboom,14 som gikk av som luftkommandør i ISAF i november 2008, påpeker at det kan være vanskelig nok for trenet personell å fastslå hvorvidt et våpen som detonerer kommer fra et fly du normalt ikke ser, eller fra et bakkebasert våpensystem. Hvorvidt det som rapporteres som luftangrep faktisk er luftangrep eller noe annet, er derfor én potensiell feilkilde (Eikelboom 2009).

ISAF’s ACE Chief Combat Operations, oberst Seth Bretscher,15 poengterer: «NATO needs to improve on the public affairs side of this issue. There is a growing frustration among many Allied officers concerning this issue». Han bestrider sterkt Associated Press’ tapstall forårsaket av NATO, og hevder mange offiserer føler at journalister for ofte trykker slike sivile tapstall uten å sjekke fakta grundig nok. Han hevder at journalistene

«seem to have little awareness of insurgent tactics of consciously placing themselves among civilians to avoid air strikes, or exaggerate and exploit the «civilian casualty card» if we do strike» (Bretscher 2007).

Det er imidlertid liten tvil om at sivile tapstall som en konsekvens av flyangrep er et betydelig problem for ISAF og måten krigen føres på. Til tross for at en har fokusert på dette tidligere, også i direktivs form, utga Commander ISAF det såkalte «Tactical Directive» høsten 2008, som setter fokus nettopp på problemet med feilbombing og kollateral skade, og har satt opp konkrete tiltak for å redusere dette (Eikelboom 2009). General McChrystal synes å forsterke dette fokuset ytterligere etter at han overtok som øverstkommanderende i Afghanistan.

II: Konfliktens natur

De fleste observatører forstår at målene en har i Afghanistan bare kan vinnes gjennom en kombinasjon av sivile og militære faktorer. Hvorvidt den britiske general Sir Rupert Smith i sin bok The Utility of Force hadde rett når han hevdet at «war as a massive deciding event in a dispute in international affairs: such war no longer exists» (Smith 2005), er vanskelig å vurdere. Men det synes i alle fall som om det er bred enighet i NATO om at så er tilfellet i Afghanistan. NATOs generalsekretær har eksplisitt poengtert at «success in Afghanistan will never be achieved through a military victory – overall success will depend on reconstruction and development – it will depend on jobs, electricity, roads, schools and teachers» (Scheffer 2007). ISAFs luftmilitære lederskap argumenterer for det samme, og sier: «there is no purely military solution to the problems in Afghanistan. Military force only sets the conditions for security, development and governance – the comprehensive approach» (Meulman 2007). I et intervju med Sunday Times i oktober 2008 sier den avtroppende øverstkommanderende for de britiske troppene i Afghanistan, brigader Mark Carleton-Smith, likeledes at «we can’t defeat Taleban [...] What we need is sufficient troops to contain the insurgency to a level where it is not a strategic threat to the longevity of the elected Government» (Coghlan & Evans 2008). Ifølge forsvarssjefen, general Sverre Diesen, kompenserer opprørerne sin teknologiske underlegenhet – relativ i forhold til USA og ISAF – med en sterkere vilje til å ta tap og en persepsjon av at tiden er på deres side. De har ingen ambisjon om å vinne krigen militært mot USA og ISAF – noe de ikke trenger. Klassisk geriljakrigsteori tilsier at dersom de unngår å tape, vil det internasjonale samfunn til slutt gi opp og trekke seg ut:

Dermed kan heller ikke vi forutsette at vi skal kunne beseire Taliban i tradisjonell, taktisk forstand, noe mer enn de kan håpe å beseire oss. Men i likhet med dem er heller ikke vi avhengig av det. Den strategiske målsetting med en counter-insurgency kampanje er ikke å slå motstanderen militært, men å holde ham nede i tilstrekkelig grad til at han ikke greier å ødelegge det som skjer parallelt med de militære operasjonene – nemlig oppbyggingen av et samfunn som er velordnet og stabilt nok til at geriljabevegelsen taper den politiske kampen om befolkningens oppslutning og støtte (Diesen 2008).

En av de sentrale teoretikerne innen «counterinsurgency warfare», David Galula, hevder at forskjellen mellom konvensjonell krigføring og et «insurgency» knytter seg til at alle parter i konvensjonelle kriger har noenlunde samme opplevelse/erfaring – mens

the contestants in an insurgency fight different wars conducted under different rules. An insurgent force has comparatively few weapons and no army; if it openly appears on the same battlefield as the counterinsurgency force, it will be defeated. What it does have is political control over at least some of the population and, as a result, a shield from behind which to strike its conventional opponent at will (Galula 2006).

Dette er i samsvar med den virkelighetsbeskrivelse ISAFs tidligere luftkommandør gir. Generalmajor Meulman hevder at NATO kjemper en typisk «counter-insurgency (COIN) war» i Afghanistan. Siden motstanderen ikke har kapasitet til å møte NATO i åpen kamp med større styrker, har de adoptert mer tradisjonelle «irregular revolutionary warfare strategies». Strategien er ofte delt i tre faser: (1) en første fase hvor opprørerne ikke føler seg sterke nok til å møte motstanderen direkte, og derfor velger å kjøpe seg tid og rom for å bygge opp egen styrke; (2) andre fase inntrer når de føler seg like sterke som motstanderen på bakken, men fortsatt ikke sterke nok til å møte ham i større trefninger; og (3) tredje fase når opprørerne føler seg sterke nok til å møte motstanderen konvensjonelt på slagmarken.16 Ifølge Meulman opplever NATO i dag en fase 2-situasjon i Afghanistan. De har forsøkt å møte NATO konvensjonelt på slagmarken noen ganger, noe som viser at de føler seg militært sterke (fase 3), men i disse situasjonene har de vist at de ikke er sterke nok militært til å forfølge en slik strategi. Derfor benytter de seg av «the poor man’s weapons of Improvised Explosive Devices (IEDs), ambushes and kidnappings» (Meulman 2007).

Dagens anvendelse av luftmakt må derfor ses i lys av konfliktens natur. Topografien og motstanderens taktikk muliggjør at opprørerne i stor grad

kan velge tid og sted for sine angrep – noe som gjør det vanskelig for bakkestyrker å kontrollere store deler av Afghanistan. Luftmaktens fleksibilitet, rekkevidde, hastighet og ildkraft bidrar til å kompensere for denne ulempen, og representerer et militært virkemiddel som gjør at motstanderen ikke ser seg tjent med å endre sin taktikk og i større grad utfordrer våre bakkestyrker i større forband. De vet at dette vil representere relativt enkle mål for de ulike luftmaktsressursene.

Samtidig vet en at et avgjørende militært slag/gjennombrudd som vil vinne krigen i Afghanistan ikke er mulig i denne type konflikter – og at ambisjonen derfor er å operere på en måte som gjør at vi kan være i Afghanistan over tid. Derfor har den skarpe delen av luftmakten i stor utstrekning hatt som hovedfunksjon å sørge for at opprørerne som utfordrer oss militært på bakken effektivt elimineres.

III: Planleggingsprosessen i ISAF

En annen forklaring på hvorfor luftmakt anvendes som den gjør i Afghanistan, er knyttet til den interne planleggingsprosessen i ISAF – en faktor som har representert en bekymring for det luftmilitære lederskapet over tid.

For å forstå luftmaktsbruken i Afghanistan, må man forstå at bakkeoperasjoner har vært hovedfokuset i denne operasjonen, eller det generalmajor Meulman kaller en «land-centric operation» (Meulman 2007). En klassisk «counter-insurgency operation» gir mange gode grunner til å fokusere på bakkeoperasjoner: det er der opprørerne er, og det er der muligheten til å vinne «the hearts and minds» til den afghanske populasjonen er størst. Men logisk burde den overordnede ambisjonen være å utnytte det militære potensialet i størst mulig grad i forhold til å nå den overordnede målsettingen om å øke sikkerheten i Afghanistan. Å gi nærstøtte (CAS) til bakkestyrker kan ofte være den klokeste anvendelsen av ressursene, men det har i altfor liten grad vært fokusert på hvilken effekt luftmakten kan bidra med ut over rollen som nærstøtte (CAS). Det burde i større grad være et spørsmål om fordeling av ressursene, hvor operasjoner ut over nærstøtte potensielt kan være en bedre utnyttelse av ressursene for å nå de mer overordnede målsettingene i Afghanistan. ISAFs luftmilitære lederskap påpeker at en slik helhetlig vurdering i mindre grad har vært dominerende. Mønsteret har blitt såpass tydelig, og bruken av nærstøtte (CAS) har blitt erfart såpass effektiv av bakkestyrkene, at det over tid har representert en utfordring for det luftmilitære lederskapet å få gjennomslag for en sterkere helhetstenkning rundt anvendelsen av luftmakt. Air Commodore Bell forklarer:

Close Air Support (CAS) is my 9’iron in my golf bag. I have a lot of other clubs in my golf bag, but there is only one that is recognized by the people in the theatre. And yet, I think the other clubs could be very, very effective if we could bring them to bear properly. We have been slow to exploit the full spectrum of airpower’s asymmetric advantage, but it is an issue we are working very hard every day to improve (Bell 2007).

Generalmajor Meulman påpeker at luftmakten ikke er i teatret for å støtte bakkestyrkene med nærstøtte, men å bidra til å nå NATOs Joint Force Commander’s målsettinger i Afghanistan. Så i stedet for å be om den effekten en ønsker å oppnå, og deretter spørre luftmaktmiljøene om hvordan disse effektene best kan oppnås, blir en i hovedsak bedt om å stille med plattformer – vi trenger to F-16 eller én B-1 – som kan gi nærstøtte når det trengs. Generalmajor Meulman hevder det luftmilitære lederskapet må kjempe hver dag for å bli hørt i Afghanistan, for derigjennom å kunne åpne perspektivene i forhold til hvordan luftmakten best kan utnyttes (Meulman 2007).

Den fundamentale forskjellen mellom luft- og landstyrker i Afghanistan ifølge Meulman, «is that land forces do decentralized planning and decentralised execution, while air forces do centralized planning and decentralised execution» (ibid). Denne strukturen bidrar til å opprettholde det nokså begrensede perspektivet på hvordan luftmakten bør utnyttes, fordi bakkekampanjenes planlegging utføres i stor grad av de respektive bakkestyrkene [Task Forces] innen hver region – med dertil mangelfull tilgang på luftmaktskompetanse. «The answer lies in creating Air Planning Teams, which have proved effective during the first half of 2008. We gather air experts before an operation, listen to what the challenge is and then go off and try to integrate all the effects» (Bell 2007).

I likhet med generalmajor Eikelboom (Eikelboom 2009) hevder Air Commodore Bell at dette har bedret seg i 2008, men at en ikke er i mål ennå:

Since COIN [counter-insurgency] seems to imply a land-dominated battle space, Air Power is often considered more of an afterthought – yet in reality, since it represents the single military asymmetric advantage available to the coalition, air and space power must be exploited fully if we are to maximise our effectiveness. We must not simply offer a shop window to our land colleagues and provide available air – we must provide integrated air, and demonstrate just how effective a truly integrated plan can be (Bell 2007).

Sett i forhold til anvendelsen av luftmakt i Afghanistan, medfører altså det mer overordnede og til dels institusjonaliserte fokus på bakkeoperasjoner, kombinert med den planleggingsprosess som har vært etablert over tid, at luftmakt i stor grad har blitt sett på som et støttevåpen for landstyrkene – noe som bidrar til å forklare hvorfor rollen som nærstøtte (CAS) har vært så dominerende over tid i Afghanistan.

IV: Tid

En viktig faktor å merke seg for å forstå anvendelsen av luftmakt i Afghanistan i dag, knytter seg til den begrensede tidsperiode dagens situasjon har vært rådende. Selv om luftmakten i den amerikansk-dominerte OEF har operert i hele Afghanistan siden 2001, har ikke dette vært situasjonen for NATO før inntil relativt nylig. NATO overtok ansvaret for Sør-Afghanistan i juli 2006, og Øst-Afghanistan i oktober 2006. Som Meulman påpeker: «The use of airpower before October 2006 was a completely different situation for NATO – after that, the nature of the mission and the conflict changed radically» (Meulman 2007). Ildprøven kom med den første store operasjonen sommeren 2006 – Operasjon Medusa – etter at NATO overtok ansvaret for Sør-Afghanistan. Operasjonen som fokuserte på et Taliban-kontrollert område vest av Kandahar, viste at dersom en skulle lede disse operasjonene på en profesjonell måte, måtte en del strukturer endres. Nettoresultatet var opprettelsen av Air Coordination Element og derigjennom funksjonaliteten til å utføre komplekse luftoperasjoner. En flyttet Air Support Operations Centre (ASOC) fra den amerikanske flybasen Bagram utenfor Kabul og etablerte denne som en operativ kapasitet i ISAFs hovedkvarter – og sørget derved for at evnen til å koordinere og utføre komplekse luftoperasjoner på en fleksibel og effektiv måte ble muliggjort fra ISAFs hovedkvarter tidlig i 2007, noe som tidligere ikke hadde vært mulig. Gjennom hele 2007 og 2008 har en sett en kontinuerlig forbedring av ISAFs mulighet til å utnytte dette potensialet ved å raffinere systemet for å motta forespørsler om luftstøtte, felles målutvelgelse og koordinering av ressursene (ibid).

Dersom man forsøker å forstå dagens bruk av luftmakt, må en være klar over de imponerende fremskritt som er gjort, hvor en teknologisk og prosedyremessig innen deler av operasjonsspekteret har etablert en militær profesjonalitet som verden knapt har sett maken til. Men en skal også være klar over den begrensede erfaring ISAF har hatt med planlegging og koordinering av luftoperasjoner i hele Afghanistan. Dette kan bidra til å forklare hvorfor luftmakten i større grad enn ønskelig har blitt et støttevåpen til bakkestyrkene, og i mindre grad har hatt evne og kapasitet til å integrere hele/deler av de ulike planleggingsprosessene i Afghanistan for å utnytte et bredere spekter av luftmaktens potensial.

V: Begrenset teoretisk tradisjon

Et annet forhold som påvirker måten vi så langt har anvendt luftmakt på i Afghanistan, knytter seg til en begrenset teoretisk/intellektuell tradisjon innen luftmaktsmiljøet – spesielt i forhold til konflikter i det lavere sjikt av intensitetsspekteret av den typen vi ser i Afghanistan i dag («counter-insurgency»). En har over tid hatt en bedriftskultur i de respektive luftforsvar

hvor fokuset i stor grad har vært på den taktiske kompetansen – det har generelt vært fagmannen som har stått i fokus, og ikke tenkeren. Autoriteten i fagmiljøene har i langt sterkere grad vært knyttet opp mot hvor dyktig en er i luftkamp eller andre operative situasjoner på det taktiske nivå, snarere enn ens militærteoretiske evner eller luftmaktteoretiske forståelse på det operasjonelle og/eller strategiske nivå i forhold til hvordan kriger kan vinnes (Builder 1994; Drew 1997; Olsen 2007).

I Afghanistan er den dominerende aktøren USA. De bidrar med nesten all etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringskapasitet, og den store majoritet av luft-til-bakke kapasiteten (HRW 2008). En slik amerikansk dominans passer inn i det generelle bildet vi har sett de siste 20 årene. De var overveldende dominerende i den første Golfkrigen i 1991, bidro med klart mest ressurser i Bosnia 1995, og bidro med større ressurser enn alle andre NATO-medlemmer til sammen i Kosovo 1999. På grunn av sin dominerende ressurstilgang, sin dominans i de militære organisasjoner som leder operasjonene, og følgelig den doktrinelle innflytelse som dette medfører – har amerikansk tenkning rundt anvendelsen av luftmakt hatt en dominerende innflytelse de siste tjue årene. Det er derfor naturlig å ta utgangspunkt i amerikansk tenkning i denne perioden for å forstå hvorfor maktanvendelsen blir som den blir. Det kan her legges til at amerikansk tenkning etter den første Golfkrigen i 1991 i liten grad har vært utfordret innen NATO i denne perioden, og at det er liten grunn til å tro at den teoretiske/intellektuelle tradisjonen som beskrives har vært spesielt annerledes i andre land – Norge er neppe noe unntak.

Ressurser, utdanning, trening og utstyr har i USA etter 2. verdenskrig generelt vært fokusert mot å vinne den større høyintensitetskrigen mot Warszawapakten (NATO), og etter den kalde krigens slutt, å vinne en høyintensitetskrig i Midtøsten eller på den koreanske halvøy som et ledd i deres Major Regional Contingency strategi.17 Ressurser, utdanning, trening og utstyr til å vinne den mer begrensede konflikten i den lavere delen av intensitetsspekteret – som for eksempel «counter-insurgency operations» av den typen vi ser i Afghanistan – har vært langt mer begrenset. Dette anses av mange som uheldig fordi «conventional armies are not well suited to the demands of counterinsurgency. The firepower on which they pride themselves cannot be leveraged against an insurgent; in fact, an almost entirely different orientation is necessary» (Galula 2006).

Professor Dennis Drew, som var en av hovedarkitektene bak den første US Air Force (USAF) doktrinen etter den første Golfkrigen i 1991 (utgitt i

1992), hevder at USAF har ignorert denne type konflikter og foretrukket å se på dem som kun en mindre utgave av den store konvensjonelle høyintensitetskrigen. Professor Drew, i likhet med de fleste som har studert denne type konflikter, hevder imidlertid at lavintensitetskonflikter er kvalitativt annerledes enn den konvensjonelle storkrigen, og at ulikhetene i for liten grad har vært i fokus innen den amerikanske luftmaktsteoretiske tradisjonen. Drew hevder at årsaken til denne manglende dimensjonen innen amerikansk tenkning er at:

US airmen have long been known for their fascination with technology and the mental toughness required to press home a bombing attack against fierce resistance or to outduel an enemy fighter. But they have never been known for their academic inquisitiveness, their devotion to the study of the art of war, or their contributions to the theory of airpower. Instead, American airmen have remained «doers» rather than introspective «thinkers» (Drew 1997: 321).

På 90-tallet representerte Golfkrigen i 1991 selve «gullstandarden» for hvordan luftmakten burde anvendes innen US Air Force – en konflikt mange mente synliggjorde luftmaktens potensial som det foretrukne militære virkemiddel for å oppnå begrensede politiske målsettinger. Luftmakten skulle brukes strategisk, med overveldende kraft mot strategiske mål. Med konsepter som «Effects-based Operations» (EBO) og «Shock and Awe» skulle motstanderens politiske og militære lederskap paralyseres til å akseptere «vår» vilje. Det var med dette utgangspunkt luftkommandøren i Kosovokrigen, generalløytnant Michael C. Short, tilnærmet seg konflikten i Kosovo i 1998–99. Golfkrigen hadde vist hvordan dette burde gjøres:

[Operation Desert Storm] was in my mind a perfect example of how air power should be used [...] On the first day or the first night of the war, you attack the enemy with incredible speed and incredible violence. Violence that he could never have imagined [...] to shock him into inaction until he is paralysed [...] That was how I thought airpower should be used in Serbia (Short 2001).

Generalløytnant Shorts perspektiv på maktanvendelse i 1999 ble ikke etterfulgt av politiske årsaker. Å tilnærme seg en svært politisk sensitiv konflikt med en strategi med fokus på å smadre motstanderen, fremstod i overkant simplistisk.

Drøyt to år etter Kosovokrigen, 11. september 2001, var dette det dominerende synet i US Air Force i forhold til hvordan luftmakt burde benyttes – hardt og massivt. Selv om konseptet med en effektbasert tilnærming (EBO) inkluderer et bredere fokus på effekt – også systemer som bidrar med andre faktorer enn skarpe våpen – så har massiv våpenlevering vært

en sentral og integrert del av den amerikanske tenkningen rundt anvendelsen av luftmakt. Begrepet «Shock and Awe» fikk følgelig betydelig gjennomslag i den andre Golfkrigen i 2003 (CNN 2003).

Luftmaktsmiljøet har med andre ord over tid generelt hatt en begrenset teoretisk/intellektuell tradisjon for å knytte anvendelsen av luftmakt til bredere og mer overbyggende strategier for å lykkes i kompliserte scenarier – kanskje spesielt i forhold til lavintensitetskonflikter av den type vi finner i Afghanistan. Dette påvirker måten USA og ISAF opererer på i Afghanistan i dag, for som generalmajor Meulman påpeker: «airpower in Afghanistan doesn’t follow the traditional line of air campaigning. This is not about achieving air superiority and then going for an Offensive Counter Air (OCA) campaign and strategic bombing. This is not a typical air campaign. Airpower in counter-insurgency is different» (Meulman 2007). Air Commodore Bell påpeker at luftmaktsmiljøet egentlig ikke har greid å tilpasse seg «counter-insurgency»-operasjonene i Afghanistan:

The threat in counterinsurgency is one man. He is a man dressed as a normal man. He has a mobile phone, maybe a laptop, an AK-47 and he sits on the back of a donkey. Is any of our airpower specialized equipment tailored for that particular threat? I don’t think the answer to that is «yes». We have equipment and doctrines for tackling high-end wars, but adapting all of this high-tech capability that is optimised for dealing with massed tanks and armies – to dealing with the man on the donkey with a laptop and a mobile phone, is a significant challenge (Bell 2007).

Air Commodore Bell innrømmer at det er én ting å ha luftmaktens ulike kapasiteter tilgjengelig – å forstå hvordan disse bør integreres for å oppnå ønsket effekt, er en ganske annen historie: «The fact is that we are not doing a good job in communicating airpower’s potential to the other services, and to be honest – although progress has been made – we are not all that good in understanding this potential ourselves» (ibid). Sjefen for strategidivisjonen i US Central Command’s luftoperasjonssenter (CAOC) i Qatar, oberstløytnant William «Bill» Pinter,18 hevder at luftmaktsmiljøet stadig forbedrer seg i forhold til dette (Pinter 2008). Dette til tross, en US Air Force rapport poengterte rundt årsskiftet 2007/2008:

The US Air Force needs to reassess its capabilities across the spectrum of conflict and recognize the limitations resident within its current force construct towards irregular warfare (IW) [...] US Air Force doctrine and theatre command and control were designed to defeat conventional forces and field armies in major combat operations (MCO) [...] Simply put, the US Air Force has not developed a compre-hensive strategy [that] directly addresses how the US Air Force should organize, train and equip, and employ forces in irregular warfare and counter-insurgency environments (United States Central Command Air Forces 2007).

Luftmakten i Afghanistan i dag preges i første rekke av å støtte egne bakkestyrker. Afghanistans topografi og opprørernes taktikk gjør det vanskelig for bakkestyrkene å kontrollere store deler av Afghanistan, og luftmaktens hastighet, rekkevidde og ildkraft bidrar til å kompensere denne ulempen. I forhold til å operere i konflikter av den typen vi ser i Afghanistan i dag, har luftmaktsmiljøet en begrenset teoretisk/intellektuell tradisjon å støtte seg på når en skal utvikle taktikker og strategier for å påvirke opprørerne. Litt spissformulert kan en si at den noe begrensede teoretiske tradisjon som finnes, har fokusert på høyintensitetskrigen, som i mindre grad har gitt et fruktbart grunnlag for å tilnærme seg situasjonen i Afghanistan.

Avsluttende kommentarer

Mange militære og sivile aktører påpeker at noen av de mest sentrale utfordringene en står ovenfor i Afghanistan i dag ligger utenfor det militære påvirkningsdomenet. Denne artikkelens fokus på luftmaktens anvendelse representerer slik sett et noe smalt perspektiv. Men som et ledd i den militære komponenten som skal bidra til sikkerhet i Afghanistan, spiller luftmakten en sentral rolle. Argumentene fra ISAFs luftmilitære ledelse har synliggjort at den skarpe anvendelsen av luftmakt over tid har spilt en mer reaktiv rolle som nærstøtte enn de har ønsket. Det har vært nødvendig å bistå bakkestyrker med nærstøtte i betydelig utstrekning, og det bør en naturligvis fortsette å gjøre, men potensialet for å utnytte ressursene også til andre og mer proaktive formål kan bidra til å forløse større deler av luftmaktens potensial på en måte som totalt sett vil bidra til å øke sikkerheten i Afghanistan.

Generalmajor Meulman påpeker eksempelvis at den faktoren som dreper flest allierte soldater og afghanske sivile, er motstanderens såkalte Improvised Explosive Devices (IEDs). Ved å fokusere mer på å redusere denne trusselen ved å integrere etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringskapasiteter (ISR), elektronisk krigføringsplattformer og andre etterretningskilder på bakken, kan IED-trusselen reduseres betydelig: «This is what we are currently working hard to improve in the theatre. We need, however, to balance being too focused on the re-active «defence» – for instance countering the dangerous threats of IEDs – by maintaining a degree of «offence» by exploiting the full spectrum of capabilities available» (Meulman 2007; Bell 2007).

En annen faktor er strømmen av våpen og «insurgents» som krysser grensa til Afghanistan fra omkringliggende stater – spesielt fra Pakistan. Ifølge oberst Bretscher burde luftkomponenten bli gitt ansvaret for å overvåke og kontrollere de omfattende grenseområdene i større grad – på samme måte som luftkomponenten ble gitt ansvaret for å lokalisere og ødelegge Iraks SCUD-missiler i Vest-Irak under Operation Iraqi Freedom i 2003. Gjennom å integrere ulike kapasiteter som opererer i luften og i rommet, øke omfanget av etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringskapasiteter (ISR) i det afghanske teatret, og styrke samarbeidet og koordineringen opp mot bakkestyrker som raskt kan rykke ut der en ser uønsket grensepassering, kan flyten av «insurgents» og materiell inn i Afghanistan bli betydelig redusert. Oberst Bretscher påpeker imidlertid at siden operasjonen er så landsentrert som den er, så er «any thought of airmen and airpower being «lead» and «supported» command for counter-border operations currently immediately dismissed» (Bretscher 2007).

Et tredje eksempel for å utnytte luftmakten i større grad, er å fokusere enda mer ressurser på motstanderens lederskap – med andre ord styrke kapasiteten til Dynamic Targeting (DT). Generalmajor Meulman argumenterer for at i likhet med mer konvensjonelle kriger, finnes det nøkkelpersonell i motstanderens lederskap også i såkalte «counter-insurgency operations». Dersom NATO/ISAF forbedret sin evne til å skille det mest innflytelsesrike lederskapet (såkalt «Tier 1 Leadership») fra de mindre innflytelsesrike lederne (henholdsvis «Tier 2, Tier 3 and Tier 4 Leadership»), ville en neppe stanse motstanderen, men en ville kunne forstyrre hans kapasitet og påvirke hans mulighet til å operere på bakken i Afghanistan: «This is the asymmetric capacity that we brought on the opponent. This is our asymmetric approach the way the insurgent approaches it. Airpower can often find and keep track of the insurgents, and although we try to use organic army assets primarily (direct and indirect fire), airpower very often makes the difference» (Meulman 2007). Et eksempel på denne type oppdrag kan kanskje være det amerikanske angrepet med en såkalt «unmanned aerial vehicle (UAV)» i august 2009, som synes å ha tatt livet av den fremste lederen for det såkalte «Pakistanske Taliban», Baitullah Mehsud (The New York Times 2009b).

Hva som skal til for å lykkes i Afghanistan er en sammensatt problemstilling. Delvis ligger svaret på dette hos Pakistan og deres vilje og evne til å hindre flyten av våpen og materiell inn i Afghanistan – og deres vilje og evne til å unngå at opprørerne benytter Pakistan som et fristed og oppmarsjområde for angrep i Afghanistan. Her har Pakistan iverksatt en offensiv våren og sommeren 2009 som det blir spennende å følge videre gjennomføring og konsekvens av de neste månedene/årene. Samtidig må en i langt større grad lykkes med oppbyggingen av det sivile samfunn i Afghanistan, og mange argumenterer for at FN er den eneste organisasjonen som har

bredde og legitimitet til å assistere den afghanske regjering i å oppnå nettopp dette. Videre synes det som om en sentral utfordring blir å engasjere og bygge allianser med motstandere, slik en til dels har gjort i Irak. Fotini Christia og Michael Semple er inne på et sentralt poeng for fremtidens håndtering av situasjonen i Afghanistan når de skriver:

What is required instead is a nimble, sophisticated political campaign that is built on a proper understanding of the nature of the insurgency and that, combined with the reconciliation efforts of the Afghan government, the United States’ NATO allies, and Pakistan, enables insurgent commanders and their supporters to realign with the Afghan government. The overriding lesson of the U.S. experience in Iraq – first its failures and more recently its successes – is that no occupying power can hope to quash an insurgency by killing and capturing its way to victory. It must make friends, especially among its enemies (Christia and Semple 2009).

Kanskje kan en argumentere for at President Karzais valgkamp og alliansebygging i 2009 er et ledd i en slik utvikling (?)

Det internasjonale samfunn synes ikke å lykkes tilstrekkelig i Afghanistan, og det synes derfor som om den langsiktige strategien er redusert til å utstyre, trene og utdanne de afghanske sikkerhetsstyrkene slik at de selv kan overta jobben med å besørge sikkerheten i eget land. Det er NATOs billett ut av et engasjement som virker stadig mer ugreit. I 2007 sa den belgiske utenriksministeren, Karel De Gucht, at ISAF verken kunne eller burde bli værende i Afghanistan i flere tiår, og at «an exit-strategy» burde inkludere å trene og utstyre den afghanske hæren (ANA) (De Gucht 2007). Ett år senere argumenterer forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen for at «trening av den afghanske hæren faktisk er det høyest prioriterte området når ISAF styrkes» (Strøm-Erichsen 2008). På NATO-toppmøtet i Bucuresti i mars 2008 ble det utarbeidet et strategidokument som sa at NATO forpliktet seg til å sende flere team som kunne trene, utdanne og utvide den afghanske hæren (ANA) til en effektiv kamporganisasjon på 80 000 soldater innen 2010 – og anså en slik utvikling som nøkkelen til en nedjustering av ISAFs engasjement (Ames 2008). I september 2009 bekrefter Storbritannias statsminister Gordon Brown at å la afghanske styrker overta større deler av ansvaret for sikkerheten, samtidig som kvaliteten i det afghanske lederskapet styrkes «is the basis of our strategy and it is the basis of the American strategy as well» (The Independent 2009).

Spørsmålet blir da hvordan luftmaktsdimensjonen skal ivaretas i fremtiden. Det internasjonale samfunn har begynt å gjenoppbygge Afghan National Army Air Corps (ANAAC), og dets rolle kan bli en viktig komponent i fremtiden. Hvilken form og ambisjon skal et slikt luftforsvar ha? Bør det bygges etter vestlig modell med høyteknologi, kampfly og de kapasiteter

som – uten sammenlikning med dagens situasjon (USA/NATO) – gir en asymmetrisk fordel mot en motstander mange frykter vil reise seg i enda større grad når USA og NATO en gang i fremtiden trekker seg ut? Sosialantropologen Fredrik Barth påpeker imidlertid at dette vil være et feilgrep:

Da vil de måtte kjempe en asymmetrisk krig mot sine motstandere, med droner og fly mot en fiende som gjemmer seg blant sin egen befolkning – på grunn av den nye hærens trening og utrustning. Den «overlegne» teknologien som de internasjonale rådgiverne vil gi afghanerne – som de [afghanerne] altså ikke har råd til selv – har jo allerede vist seg lite egnet for den krigen som føres [...] For amerikanske og norske tropper må kamper i Afghanistan foregå i en fremmed verden som de vet lite om og hvor de ikke kan tolke de tusen tegn som bare er forståelige for lokale folk. En afghansk hær må legge vekt på sin beherskelse av nettopp slik kunnskap. Uten det er den maktesløs (Barth 2008: 69–70).

Barth er inne på et viktig poeng, men sannsynligvis trenger det ikke være snakk om et «enten-eller», men en mellomting hvor legitimiteten i befolkningen og lokal kunnskap ivaretas, og hvor en også styrker Afghan National Army Air Corps i en slik grad at de potensielt kan utnytte deler av de fordeler luftmakten kan tilby (fleksibilitet, høyde, hastighet og ildkraft) når dette anses påkrevet.

Luftmakt løser ikke problemene i Afghanistan. Men i dag er det utenkelig å fortsette den internasjonale militære tilstedeværelsen uten tilgang på omfattende luftmilitære ressurser generelt, og luftmakt i nærstøtterollen (CAS) spesielt. Rent militært er det nok betydelig gevinst å hente når det gjelder å koordinere de totale luftmilitære ressursene mer helhetlig, men behovet for nærstøtte er en nødvendighet en må forholde seg til. Og det vet motstanderen. For det er et slags skjebnefellesskap mellom anvendelsen av luftmakt i Afghanistan og den fremtidige strategiske løsningen på konflikten. Litt spissformulert kan en si at luftmakten, sammen med bakkestyrkene, gir et strategisk handlingsrom til å finne løsninger som kan lykkes på sikt – men også, om en vinkler det annerledes, bidrar til å opprettholde en strategi som er feilslått. Luftmakten muliggjør fortsatt militær tilstedeværelse i en god del år ennå, selv om en ikke skulle komme nærmere en ønsket helhetlig løsning på situasjonen i Afghanistan. Men dette handlingsrommet synes å reduseres gradvis. Dilemmaet er: reduserer en luftmakt i nærstøtterollen (CAS) vil egne tapstall stige, og viljen til å sende styrker til Afghanistan reduseres. Fortsetter en som nå, vil viljen til å bidra også reduseres, fordi graden av feilbombing og påfølgende tap av sivile liv i Afghanistan er vanskelig/umulig å forsvare for både afghansk og hjemlig opinion. At det luftmilitære fagmiljøet ikke har vært analytisk forutseende nok til å forstå kompleksiteten i COIN-operasjoner, og utviklet utdanning, trening og doktriner som i langt større grad har hatt fleksibilitet nok til å håndtere situasjoner som Afghanistan bedre, er et forhold fagmiljøene må

ta innover seg i betydelig grad. Og selv om en lenge har vært bekymret for feilbombing, er det symptomatisk for anvendelsen av luftmakt i Afghanistan at det tok syv år før det kom et «Tactical Directive» med institusjonell kraft bak for, forhåpentligvis, å redusere graden av feilbombing.

I dag synes det ekstremt vanskelig å bryte ut av det tidligere nevnte dilemma. En kunne akseptert større risiko for egne styrker, og derigjennom etablert prosedyrer som både ville redusert omfanget av CAS og samtidig redusert graden av feilbombing. Denne risikoen er de fleste nasjonene i NATO ikke villig til å ta – sannsynligvis fordi en totalt sett vurderer de politiske kostnadene ved å ta en slik risiko for større enn ved å la være.

I dag har derfor anvendelsen av luftmakt et betydelig element av utmattelseskrig, eller «attrition warfare» i seg fordi luftmakten i stor utstrekning har hatt som hovedfunksjon å sørge for at opprørerne som utfordrer oss militært på bakken effektivt elimineres. Det bidrar til fortsatt tilstedeværelse, men i forhold til å bidra til å lykkes med å løse de overordnede utfordringene i Afghanistan, er effekten langt mer usikker. For USA og NATO i dagens situasjon – og eventuelt for afghanerne selv i fremtiden – kan det være nyttig å merke seg Henry Kissingers ord fra en annen konflikt hvor luftmakten ble ansett som et av de sentrale virkemidlene mot en asymmetrisk motstander (Vietnam):

We fought a military war; our opponents fought a political one. We sought physical attrition; our opponents aimed for our psychological exhaustion. In the process, we lost sight of one of the cardinal maxims of guerrilla warfare: the guerrilla wins if he does not lose. The conventional army loses if it does not win (Kalyanaraman 2003).

Litteratur

ABC News (2008) «Afghanistan situation «grim»: Rudd.» 28.04. Tilgjengelig på http://www.abc.net. au/news/stories/2008/04/28/2228850.htm. Lesedato 20.02.2009.

ABC News (2009a) «McChrystal takes over in Afghanistan» 15.06. Tilgjengelig på http://www.abc.net.au/news/stories/2009/06/15/2598892.htm. Lastet ned 05.09.2009.

ABC News (2009b) «POLL: On Election Eve, Support Slips for Afghan War» 19.08. Tilgjengelig på http://abcnews.go.com/PollingUnit/Afghanistan/story?id=8363179 Lesedato 05.09.2009.

ACBAR(2008) «Falling short: Aid effectiveness in Afghanistan.»Rapport utgitt i mars. Tilgjengelig på http://www.oxfam.org/en/policy/ briefingnotes/ACBAR_aid_effectiveness _paper_0803. Lesedato 20.02.2009.

Ames, Paul (2008) «UN Envoy Seeks Bigger Afghan Role.» Washington Post 3.04. Tilgjengelig på http://www. washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2008/04/03 /AR2008040304281.html. Lesedato 20.02.2009.

Associated Press (2009) «U.S. General in Afghanistan Probes Airstrike Death Claim.» 18.02. Tilgjengelig på http://www.foxnews.com/story/0,2933,495344,00.html. Lesedato 20.02.2009.

Barth, Fredrik (2008) Afghanistan og Taliban. Oslo: Pax Forlag.

BBC News (2008) «Britons call for troop withdrawal.» 13.11. Tilgjengelig på http://news.bbc.co.uk/1/hi/uk/7725228.stm. Lesedato 20.02.2009.

BBC News (2009) «Increasing Afghan challenges for Nato», 19.02. Tilgjengelig på http://news.bbc.co.uk/2/hi/south_asia/7900654.stm Lesedato 13.08.2009.

Bell, Sean M. (2007) Intervju med Air Commodore Sean M. Bell i ISAFs hovedkvarter i Kabul, Afghanistan, 19.11. (Upublisert.)

Bisogniero, Claudio (2008) «Assisting Afghanistan: The importance of a comprehensive approach.» Tale ved GLOBSEC-konferansen 17. januar. Tilgjengelig på http://www.nato.int/docu/speech/2008/s080117a.html. Lesedato 20.02.2009.

Blair, David (2009) «Afghanistan enters 'critical period' as Nato's role is considered.» Telegraph 27.01. Tilgjengelig på http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/ afghanistan/4362637/Afghanistan-enters-critical-period-as-Natos-role-is-considered.html. Lesedato 20.02.2009.

Bretscher, Seth (2007) Intervju med oberst Seth Bretscher i ISAFs hovedkvarter i Kabul, Afghanistan, 1.12. (Upublisert.)

Bruno, Greg (2008) «The NATO Alliance at War.» Washington Post 3.04. Tilgjengelig på http://www. washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2008/04/03 /AR2008040302278.html, lastet ned februar 2009. Artikkelen refererer til en undersøkelse gjennomført av Transatlantic Trends med tittelen «Key Findings 2007», tilgjengelig på http://www.transatlantictrends.org/trends/doc/Transatlantic %20Trends_all_0920.pdf. Lesedato 20.02.2009.

Builder, Carl H. (1994) The Icarus Syndrome. The Role of Air Power Theory in the Evolution and Fate of the U.S. Air Force. New Brunswick: Transaction Publishers.

Casualty Monitor (2009) «Afghanistan: UN Reports Highest Annual Civilian Casualty Rate So Far in 2008.» 19.02. Tilgjengelig på http://www.casualty-monitor.org/2009/ 02/afghanistan-un-reports-highest-annual.html. Lesedato 20.02.2009.

Christia, Fotini og Semple, Michael (2009) «Flipping the Taliban. How to Win in Afghanistan», Foreign Affairs July/August: 35.

Clark, Wesley K. (2001) Waging Modern War. Bosnia, Kosovo, and the Future of Combat. New York: PublicAffairs.

CNN (2003) «'Shock and awe' campaign underway in Iraq.» 22.10. Tilgjengelig på http://edition.cnn.com/2003/fyi/news/03/22/iraq.war/. Lesedato 01.03.2009.

CNN (2009) «Karzai ahead in Afghan election but could face runoff» 05.09. Tilgjengelig på http://www.edition.cnn.com/2009/WORLD/asiapcf/09/02/afghanistan.elections /index.html. Lesedato 05.09.2009.

Coghlan, Tom & Michael Evans (2008) «We can't defeat Taleban, says Brigadier Mark Carleton-Smith.» Times Online 6.10. Tilgjengelig på http://www.timesonline.co.uk/tol/news/ world/asia/article4887927.ece. Lesedato 20.02.2009.

Cooper, Helene (2009) «Putting Stamp on Afghan War, Obama Will Send 17,000 Troops.» New York Times 17.02. Tilgjengelig på http://www.nytimes.com/2009/02/18/ washington/18web-troops.html?_r=3. Lesedato 20.02.2009.

Cordesman, Anthony H. (2007) «US Airpower in Iraq and Afghanistan: 2004–2007. «Center for Strategic and International Studies, 13.12. Tilgjengelig på http://www. csis.org/media/csis /pubs/071213_oif-oef_airpower.pdf. Lesedato 20.02.2009. (Cordesman har hentet tallene fra US Central Command’s Combined Force Air Component Commander.)

De Gucht, Karel (2007) «Security and Development: The case of Afghanistan», Seminar address on 7 February, Brussels, Belgium. Tilgjengelig på http://www.irri-kiib.be/speechnotes/07/070207-afgh-De.Gucht.html. Lesedato 14.07.2009.

Deutsche Welle (2008) «Former Minister: Germany Must Fight in Southern Afghanistan.» 4.05. Tilgjengelig på http://www.dw-world.de/dw/article/0,2144,3309849,00 .html. Lesedato 20.02.2009.

Diesen, Sverre (2008) «Afghanistan – Militærmaktens muligheter og begrensninger.» Tale i Oslo Militære Samfund 25. februar.

Drew, Dennis M. (1997) «Air Theory, Air Force, and Low Intensity Conflict: A Short Journey to Confusion», i P.S. Meilinger (red.) The Paths of Heaven. The Evolution of Airpower Theory. Maxwell AFB: Air University Press (321–355).

Eikelboom, Jouke (2009) Foredrag på Luftkrigsskolens Luftmaktseminar 4. februar.

Filkins, Dexter (2009) «U.S. Tightens Airstrike Policy in Afghanistan», The New York Times 21.06. Tilgjengelig på http://www.nytimes.com/2009/06/22/world/asia/ 22airstrikes.html?_r=1. Lesedato 05.09.2009.

Forsvarets overkommando (2002) Forsvarets doktrine for luftoperasjoner. Oslo.

Forsvarsstaben (2007) Forsvarets Fellesoperative Doktrine. Oslo.

FN (2008) October 2008 Afghanistan, rapport fra FNs sikkerhetsråd. Tilgjengelig på http://www.securitycouncilreport.org/site/c.glKWLeMTIsG/b.4559881/. Lesedato 20.02.2009.

FN Radio (2008) «Security situation in Afghanistan deteriorating: UN report.» 29.09. Tilgjengelig på http://www.unmultimedia.org/radio/english/detail/35820.html. Lesedato 20.02.2009.

Galula, David (2006) Counterinsurgency Warfare. Theory and Practice. Westport, Connecticut, London: Praeger Security International. (Første utgave kom i 1964.)

Gates, Robert M. (2009) «Submitted Statement to the Senate Armed Services Committee.» 27.01. Tilgjengelig på http://74.125.77.132/search?q=cache:NIc7u Wrej9sJ:armed-services.senate.gov/statemnt/2009/January/Gates% 252001–27-09.pdf+%22 Senate+Armed +Services+Committee%22+%22Gates%22&hl=no&ct=clnk&cd=1&gl=no. Lesedato 20.02.2009.

Ghosh, Bobby (2009) «Obama Afghanistan Plan Breaks Old Ground.» Time.com 29.03. Tilgjengelig på http://www.time.com/time/nation/article/0,8599,1888257,00.html. Lesedato 09.05.2009.

Henriksen, Dag (2007) NATO’s Gamble. Combining Diplomacy and Airpower in the Kosovo Crisis 1998–1999. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press.

Holbrooke, Richard (2008) «Hope in Pakistan. The Problems Are Real, but So Is the Progress.» Washington Post 21. mars. Tilgjengelig på http://www.washingtonpost. com/wp-dyn/content/article/2008/03/20/AR2008032003016.html. Lesedato 20.02.2009.

Holbrooke, Richard (2008) «The Next President. Mastering a Daunting Agenda.» Foreign Affairs september/oktober. Tilgjengelig på http://www.foreignaffairs.

org/20080901 faessay87501-p0/richard-holbrooke/the-next-president.html. Lesedato 20.02.2009.

HRW (2008) «‘Troops in Contact.’ Airstrikes and civilian deaths in Afghanistan.» September, side 13. Tilgjengelig på http://www.hrw.org/sites/default/files /reports/afghanistan 0908web_0.pdf . Lesedato 20.02.2009.

Kalyanaraman, Sankaran (2003) «Conceptualisations of Guerrilla Warfare.» Strategic Analysis, 27 (2): 1–2.

MacAskill, Ewen (2009) «Top general sacked as US bids to turn around Afghan war», The Guardian 11.05. Tilgjengelig på http://www.guardian.co.uk/world/2009/may/11/ us-general-sacked-afghanistan. Lesedato 05.09.2009.

Macko, Pavel (2007) Intervju med brigadergeneral Pavel Macko i ISAFs hovedkvarter i Kabul, Afghanistan, 21.11. (Upublisert).

Meulman, Freek (2007) Intervju med generalmajor Freek Meulman i ISAFs hovedkvarter i Kabul, Afghanistan, 24.11. (Upublisert.)

Miles, Donna (2009) «Mullen: Afghanistan surge unlikely to top 30,000.» American Forces Press Service 9.02. Tilgjengelig på http://www.centcom.mil/en/news/mullen-afghanistan-surge-unlikely-to-top-30–000.html. Lesedato 20.02.2009.

Military.com (2009) «US Dropping Fewer Afghanistan Bombs.» 08.04. Tilgjengelig på http://www.military.com/news/article/April-2009/us-dropping-fewer-afghanistan-bombs.html?wh=news. Lesedato 08.04.2009.

Mount, Mike and Levine, Adam (2009) «Pentagon chiefs urge fast turnaround in Afghan war», CNN 03.09. Tilgjengelig på http://edition.cnn.com/2009/US/09/03/ gates.afghanistan/. Lastet ned 05.09.2009.

NATO (2008) «ISAF’s Strategic Vision. Declaration by the Heads of State and Government of the Nations contributing to the UN-mandated NATO-led International Security Assistance Force (ISAF) in Afghanistan.» Tilgjengelig på http://www.summitbucharest.ro/en/doc_207.html. Lesedato 20.02.2009.

Nelson, Dean, Alex Spillius & Ben Farmer (2009) «Barack Obama abandons Afghan President Hamid Karzai.» Telegraph.co.uk 29.01. Tilgjengelig på http://www.telegraph. co.uk/news/ worldnews/asia/afghanistan/4388351/ Barack-Obama-abandons-Afghan-President-Hamid-Karzai.html. Lesedato 20.02.2009.

NRK (2009) «Europa har sviktet i Afghanistan.» 19.02. Tilgjengelig på http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.6487645. Lesedato 20.02.2009.

Olsen, John A. (2007) John Warden and the Renaissance of American Air Power. Washington D.C.: Potomac Books.

Pinter, William (2008) E-mail korrespondanse med oberstløytnant William «Bill» Pinter, våren 2008. (Upublisert.)

RUSI (2005) Reforming NATO Force Generation. Progress, Problems and Outstanding Challenges. RUSI Report.

Salahuddin, Sayed (2008) «Afghan president wishes he could down U.S. planes.» Reuters North American News Service 26.11. Tilgjengelig på http://www.zimbio. com/pilot? ZURL=%2FPresident%2B Hamid%2BKarzai%2Farticles%2F276%2FKarzai %2BWishes%2BShoot%2BDown%2BPlanes&URL =http%3A%2F%2Fwiredispatch.com%2Fnews%2F%3Fid%3D467682. Lesedato 20.02.2009.

Scheffer, Jaap de Hoop (2007) «Address by NATO Secretary General, Jaap de Hoop Scheffer at the Rome Conference on the Rule of Law in Afghanistan.» 3.07. Tilgjengelig på http://www.nato.int/docu/speech/2007/s070703a.html. Lesedato 20.02.2009.

Short, Michael C. (2001) «An Airman’s Lessons from Kosovo» i John A. Olsen (red.) From Manoeuvre Warfare to Kosovo? Trondheim: Luftkrigsskolen (257–288).

Silverstein, Ken (2008) «Six Questions for Patricia Gossman on Afghanistan.» Harpers Magazine 28.04. Tilgjengelig på http://www.harpers.org/archive/2008/04/hbc-90002891. Lesedato 20.02.2009.

Skaar, Steinar (2009) Intervju med major Steinar Skaar. Luftkrigsskolen 23.02. (Upublisert.)

Smith, Rupert (2005) The Utility of Force. The Art of War in the Modern World. London: Penguin Books.

Spanta, Rangeen Dadfar (2008) «Afghanistan Today: Progress and Challenges.» Tale i Oslo Militære Samfund, 25. februar.

Spiegel Online(2008) «More than Promises Needed in Afghanistan.» 31.03. Tilgjengelig på http://www.spiegel.de/international/world/0,1518,544385,00.html. Lesedato 20.02.2009.

Strøm-Erichsen, Anne-Grethe (2008) «FMINs tale på Forsvarets Afghanistan-seminar.» Oslo Militære Samfund 25. februar.

Telegraph (2009) «Afghanistan: bloodiest year for international troops» 25.08. Tilgjengelig på http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/politics/defence/6087327 /Afghanistan-bloodiest-year-for-international-troops-since-2001.html Lesedato 05.09.2009.

The Economist (2009) «McChrystal in the bull ring» 03.09. Tilgjengelig på http://www.economist.com/world/asia/displaystory.cfm?story_id=14376264. Lesedato 05.09.2009.

The Independent (2009) «Plans to boost Afghan troops sparks UK withdrawal possibility», 04.09. Tilgjengelig på http://www.independent.co.uk/news/uk/politics/gordon-brown-defends-afghanistan-campaign-1781762.html. Lesedato 06.09.2009.

The New York Times (2009a) «August Deadliest Month for U.S. in Afghanistan», The Associated Press 28.08. Tilgjengelig på http://www.nytimes.com/aponline/2009/08/ 28/world/AP-AS-Afghanistan.html. Lesedato 05.09.2009.

The New York Times (2009) «Hakimullah Mehsud», 25.08. Tilgjengelig på http://topics.nytimes.com/topics/reference/timestopics/people/m/hakimullah_mehsud/index.html. Lesedato 06.09.2009.

Tsetung, Mao (1978) Militærskrifter i utvalg. Oslo: Forlaget Oktober.

USA Today (2007) «Karzai: U.S., NATO must limit airstrikes.» 26.10. Tilgjengelig på http://www.usatoday.com/news/ world/2007–10-26-karzai_N.htm. Lesedato 20.02.2009.

United States Central Command Air Forces (2007) «Balancing the Force: Improving Air Force Combat Capabilities and Theatre Command and Control for Major Combat Operations and Irregular Warfare». White Paper, Combined Air Operations Centre, Strategy Division, United States Central Command Air Forces, Al Udeid Air Base, Qatar, 5.12.

United States Department of Defense (2001) Dictionary of Military and Associated Terms, Joint Publication 1-02, 12. April (as amended through 17 March 2009). Tilgjengelig på http://www.dtic.mil/doctrine/jel/new_pubs/jp1_02.pdf. Lesedato 05.09.2009.

Vanden Brook, Tom (2009) «Afghan insurgent tactics shift to dodge air strikes.» USA Today 19.01. Tilgjengelig på http://www.usatoday.com/news/military/2009–01-19-airstrikes_N.htm. Lesedato 08.05.2009.