Europa har gjennom århundrer gitt opphav til ulike visjoner, fra grandiose (og destruktive) planer om europeisk enhet til hegning om nasjonalt mangfold. To ødeleggende kriger har understreket behovet for bindende samarbeid for å hindre ytterligere konflikt og ødeleggelse. Dette ser vi særlig gjennom utviklingen av Den europeiske union (EU). Norge har formelt sagt nei til å delta i Unionen, men er gjennom EØS, Schengen og andre ordninger i praksis nesten like integrert som mange medlemsstater.1

Hvilke oppfatninger har norske intellektuelle av EU? Intellektuelle både speiler og preger et samfunns dominerende oppfatninger. Utviklingen av en ny styringsorden i Europa kan åpne opp nye muligheter for intellektuell virksomhet. Visjonen om EU som et sivilisatorisk prosjekt krever i bunn og grunn at det finnes personer som er villige og i stand til å forholde seg til den store utfordringen som byggingen av et nytt Europa representerer. Det europeiske eksperiment kan bli en arena for intellektuell refleksjon og et virkelig paneuropeisk ordskifte. Men om og i hvilken forstand det fins et genuint europeisk eksperiment – og om dette eksperimentet er interessant og viktig – er omstridte spørsmål, som stilles og besvares ulikt rundt om i EUs medlemsland og ellers i verden.

Denne korte artikkelen er basert på en større studie2 som vil inngå i boken European Stories, redigert av Kalypso Nicolaïdis og Justine Lacroix. Boken inneholder analyser av hvordan intellektuelle forstår og debatterer EU i et bredt spekter av medlemsland. Bokens ulike bidrag illustrerer hvor ulikt intellektuelle i europeiske land oppfatter og diskuterer EU. I denne sammenheng er det naturligvis også interessant å finne ut hvilke forestillinger om EU som fins blant norske intellektuelle. Indirekte vil dette også gi et bilde av i hvilken forstand norske intellektuelle inngår i det bredere ordskiftet om EU i Europa.

Forestillinger om EU

Før vi ser nærmere på den norske debatten, vil vi gi en kort oversikt over tre forestillinger om EU som kan sies å prege EU-debatten i medlemslandene. De tre er: (a) EU som en begrenset problemløsende enhet, (b) EU som et (gryende) verdifellesskap, og (c) EU som en regional kosmopolitisk enhet.3

Ifølge den første forestillingen er EU en særegen internasjonal organisasjon etablert av og for medlemsstatene. EU er en funksjonell enhet med et begrenset og altoverveiende økonomisk virkefelt hvis hovedpoeng er å produsere goder for medlemmene. Nettopp fordi dette dreier seg om et begrenset økonomisk samarbeid, trengs det ikke noen felles identitet. EU som organisasjon er forankret i nasjonalstatene, og nasjonalstatene setter klare grenser for hvor mye politisk integrasjon som vil tillates på EU-nivå. EUs legitimitet er basert på dets ytelser. Oppslutningen om samarbeidet vil derfor stadig variere med hvilke goder og byrder samarbeidet bringer. Samarbeidet trekker ikke veksler på noen demokratisk begrunnelse; demokrati er et anliggende for medlemsstatene.

Ifølge den andre forestillingen er EU et gryende verdifellesskap. Det europeiske samarbeidet er tuftet på et sett av verdier som EU-organisasjonen også er bærer av. Fremfor alt kan EU sies å revitalisere kristenhumanistiske verdier. Disse verdiene danner basis for en dypere fellesskapsfølelse og europeisk identitet. Dette fellesskapet gir rom for utvikling av en type solidaritet som gjør borgerne villige og i stand til å påta seg omfattende forpliktelser på tvers av landegrensene. Denne forestillingen kombineres ofte med et forsvar av europeisk føderalisme og en europeisk statsdannelse.

Den tredje forestillingen er den mest radikale. Den oppfatter EU som en regional komponent i en verden som ikke lenger er forankret i suverene nasjonalstater, men i kosmopolitiske prinsipper. Et slikt EU er forankret i et sett av grunnleggende menneskerettigheter og en tynn postnasjonal identitet. Mens de to første forestillingene om EU ser Unionen som en del av statssamfunnet (respektivt et instrument for medlemsstatene og en egen statsdannelse), legger denne visjonen vekt på at EU representerer et brudd med det westfalske statssystemet.

Metodologisk nasjonalisme

Et gjennomgripende trekk ved det norske intellektuelle ordskiftet er nasjonalisme. Vi finner for det første «metodologisk nasjonalisme», for å låne Ulrich Becks (2003) uttrykk. En underliggende tatt-for-gitt normativ antakelse om hver nasjons rett til selvbestemmelse former og «nasjonaliserer» den intellektuelle utvekslingen om Europa og EU, selv når det som sies er rent beskrivende. Historie, kultur og samfunn beskrives og analyseres innenfor en nasjonal horisont. Fokuset er på Norge som nasjon og nasjonalstat, og Norge som nasjon/nasjonalstat ved siden av og/eller sammenliknet med andre nasjoner/nasjonalstater. Europa og «europeiske» enheter, som EU, blir tonet ned. Europa fremstilles fortsatt som en samling nasjonalstater. Det som betyr noe er nasjonalstatene og hva de gjør eller ikke gjør. De mønstre av samarbeid og konflikt som fremheves er de som fins mellom nasjonalstater. Hva som teller er konsekvenser for nasjonalstater, gode eller dårlige. Demokrati og rettferdige institusjoner og ordninger er noe som utformes innenfor nasjonalstatens grenser.

Det fins selvsagt også mer uttrykkelige begrunnelser for et nasjonalt fokus; som vi kommer tilbake til, er nasjonalismen ikke bare tatt-for-gitt. Men den er også ofte det, på nei-siden, men også blant tilhengerne av norsk EU-medlemskap.

Historikerne kan kanskje tjene som eksempel. Norske historikere har historisk sett vært svært nasjonalt orienterte i sin forskningstilnærming.4 Fortsatt i dag står den nasjonale dimensjonen sentralt. Nå har historikerne spilt en særlig viktig rolle i formingen av den norske nasjon og nasjonalstat. Den nasjonale orientering viser seg imidlertid også innenfor andre fag. Dette blir også tydelig når akademikerne forlater akademia og entrer offentligheten.

Vi ser det for eksempel i debatten om hvor mye innflytelse «Norge» ville få dersom landet ble medlem av EU. De fleste argumenterer med at Norges innflytelse ville bli minimal. Historikeren Kåre Lunden hevder at selv om flere beslutninger ble flyttet fra Rådet til Europaparlamentet, ville EUs demokratiske underskudd bestå: Norge ville fortsatt bare ha en representasjon i Parlamentet tilsvarende den vesle andelen nordmenn utgjør av den samlede befolkningen i Unionen (Lunden 1994: 48).

Det finnes på den annen side mer optimistiske røster som hevder at Norge ville hatt EU-innflytelse gjennom Europaparlamentet og Rådet, gjennom lobbyvirksomhet osv., og at andre «norgesvennlige» stemmer må legges til dersom vi skal få et fullstendig bilde av Norges potensielle innflytelse i EU. Man tenker i denne sammenheng typisk på de andre nordiske landene. Med et slikt utgangspunkt blir det faktum at Finland, Sverige og Danmark nå er medlemmer, mens Norge ikke er det, en «tapt mulighet». Statsviteren Iver B. Neumann skriver at det internordiske samarbeidet «i fremtiden» vil bli redusert til noe rent kulturelt og språklig fremfor en «handlende politisk størrelse», hvis ikke Norge forener krefter med de andre nordiske landene i Unionen for å fremme felles interesser, for eksempel i forsvars- og sikkerhetspolitikken (Neumann 1993).

En felles antagelse i denne diskusjonen – ja eller nei til medlemskap – er med andre ord at det er «Norges» stemme som teller, og som vil gis liten eller stor plass innenfor EU – og ikke for eksempel arbeiderklassens stemme, liberalernes stemme, sosialdemokratenes, kvinnenes, primærnæringenes, borgernes. Det tatt-for-gitt avgjørende er den norske nasjonalstatens handlingsrom og innflytelse.

Nå har det blitt gjort analyser og fremmet kritikk av metodologisk nasjonalisme innenfor de fleste relevante akademiske disipliner (sosiologi, sosialantropologi, statsvitenskap osv.); våre påpekninger er i så måte ikke oppsiktsvekkende. Det er like fullt påfallende at den kritiske diskusjonen som har vært, i norsk sammenheng, bare i begrenset grad har bidratt til andre og nye innramninger av og tilnærminger til Europa og EU. Dette skyldes delvis at kritikken av metodologisk nasjonalisme ofte forblir en abstrakt kritikk av nasjonale parametere. De mer konkrete diskusjonene fortsetter som regel innenfor den nasjonale rammen. Dessuten finnes det andre og mindre konfliktfylte begreper og enheter å ty til når man vil sprenge nasjonale rammer enn «Europa» og særlig EU. Det er lettere og mindre omstridt da å snakke om «den nordiske modellen» og «det skandinaviske systemet», om FN og «en ny verdensorden», om transnasjonale nettverk, «diasporaen», «mangfoldet» og «nye sosiale bevegelser». Typisk utfordres det nasjonale paradigmet uten at EU og europaspørsmålet berøres. Utviklingen innenfor norsk sosiologi kan gjerne eksemplifisere. I løpet av de to siste tiårene har det blitt stilt en rekke kritiske spørsmål ved den norske sosiologiens nasjonale perspektiv. Det er for eksempel økt interesse blant sosiologene for «globaliseringen». Dette skiftet av fokus har imidlertid, så vidt vi kan se, knapt resultert i noe endret offentlig engasjement fra sosiologisk hold når det gjelder «Europa».

Normativ nasjonalisme: Nasjonalt demokrati

Men nasjonalismen er ikke bare tatt-for-gitt og «metodologisk»; den er også normativ og eksplisitt. Nasjonalstaten betraktes gjennomgående og uttrykkelig, av mange, som den mest levedyktige bærer av politisk demokrati. Dette er på den ene siden fundert på en empirisk vurdering av EUs utvikling, på den andre siden på en normativ vurdering av EU-demokratiet. Øyvind Østeruds rike forfatterskap kan eksemplifisere. Østerud presenterer EU som en ikke-statlig enhet, «mer» enn en konføderasjon, men «mindre» enn en føderasjon (Østerud 1990: 60–61). Nettopp fordi EU ikke bare er en internasjonal organisasjon (jf. den første forestillingen), men en enhet med demokratiske ambisjoner, blir spørsmålet om demokrati sentralt. Føderalisering kan imidlertid, etter hans oppfatning, ikke gi en overbevisende løsning på det demokratiske dilemma som europeisk integrasjon representerer. Integrasjon gir økt styringskapasitet, men samtidig svekker overføringen av makt til overnasjonale enheter borgernes nærhet til og kontroll over prosessene og de sentrale beslutningsarenaene (Østerud 1993: 257).

EU i sin nåværende nyliberale form legger dessuten åpenbare bindinger på handlingsrommet til så vel EU som nasjonale myndigheter. EU er med andre ord et risikofullt eksperiment, som ikke gir klare garantier for EU-demokrati, samtidig som det nasjonale demokrati settes under press. EU-entusiastene tar dessuten utgangspunkt i en «hyper»-tese om globaliseringen som «dramatisk og ugjenkallelig». Nasjonalstaten undermineres, og andre aktører tar over. Østerud henviser i denne sammenheng til Jürgen Habermas. «Hyper»-tesen er imidlertid basert på utilstrekkelig empiri (Østerud 1999: 295). Nasjonalismen er slett ikke utdatert: EU-integrasjonen motvirkes i dag av sterke nasjonale motkrefter.5

Dette var Østerud. Eksemplene på vektlegging av nasjonalt demokrati er imidlertid mange og varierte. Norske intellektuelle uttrykker klar og hyppig bekymring for det nasjonale demokratiets fremtid. Et flertall anser EU som et «problem» i denne sammenheng. Venstreorienterte økonomer uttrykker for eksempel dyp bekymring for tapet av nasjonal suverenitet, særlig når det gjelder beslutninger om økonomisk politikk. Dette sees som nær forbundet med hvordan EU – men også EØS – begrenser og svekker det nasjonale demokratiet. I debatten før folkeavstemningen i 1994 kritiserte økonomer som Steinar Strøm (1994) og Tore Thonstad (1993) Maastricht-traktaten, kongruenskriteriene, Den monetære union osv. for å begrense parlamentenes handlingsrom i finans- og pengepolitikken.

Det finnes også eksempler fra det juridiske miljøet. Professor i offentlig rett, Torstein Eckhoff, argumenterte langs de samme linjene som Østerud, Strøm og Thonstad. Eckhoff var svært aktiv og innflytelsesrik i årene før 1994-avstemningen, og utfordret ja-statsråder som hevdet at EU-medlemskap (og EØS) ikke ville ha noen negative effekter på nasjonalt demokrati og selvstyre.

Hva kan vi få ut av dette?

En annet slående trekk ved norske intellektuelles tilnærming til EU er instrumentalismen: EU betraktes som et instrument. Ideen om «hva Europa/EU kan gjøre for oss» står sentralt. Resultatene av EU-samarbeidet innen ulike politiske saksfelt blir derfor avgjørende. Økonomene kan igjen tjene som eksempel; de har spilt og spiller fortsatt en viktig rolle i den norske EU-debatten. Økonomene vektlegger typisk makroøkonomiske konsekvenser av EU-medlemskap, av EØS-avtalen, av Den monetære union osv., for vekst, sysselsetting, innovasjon og distribusjon, for velferdsstat og primærnæringer. Gitt fokuset på resultater og konsekvenser, blir spørsmålet stadig om disse er «gode» eller «dårlige»: Hva får vi ut av dette? Det er tre generelle svar på dette spørsmålet. For det første hevdes det av og til at EU ikke utgjør den avgjørende forskjellen. Dette har vært budskapet fra Karl Ove Moene. EU-medlemskap eller ikke, EØS eller ikke; den skandinaviske fordelings- og velferdsmodellens fremtid bestemmes først og fremst av andre forhold (Barth, Moene & Wallerstein 2003). Stein Kuhnles (1990) beskjed før 1994-avstemningen var langt på vei likelydende: Den skandinaviske velferdsstaten vil kunne bevares også om Norge blir med i EU. Det vil si: Det som måtte true denne modellen, truer den uansett om Norge blir EU-medlem eller ikke. For det andre hevdes det at konsekvensene er gode. Dette synspunktet finner vi blant enkelte høyreorienterte økonomer, noe vi straks kommer tilbake til. Det tredje og vanligste svaret er at konsekvensene er dårlige. Eksempelvis advarte Thonstad og Strøm mot de «anti-sosiale» effektene av et eventuelt EU-medlemskap før 1994-avstemningen. De fryktet økende arbeidsledighet, sosial dumping og svekket produktivitet hvis Norge måtte tilpasse sin økonomiske politikk til kursen i EU.

Det nyliberale Europa

Og da er alt vårt neste punkt foregrepet: EU kobles ofte til begreper som «nyliberalisme», «fri markedskapitalisme» osv. Europeisering blir «nyliberalisering», og EU sees på som et redskap for en nyliberal ideologi.

De fleste norske intellektuelle anser dette – EUs nyliberale rammeverk – som dypt problematisk. Ottar Brox har lenge vært opptatt av det han oppfatter som EUs nyliberale karakter og de negative effektene av dette for demokrati, miljø, økonomi og velferd (Se for eksempel Brox 1966, 1972, 2004). Siden 1960-tallet, da han først utviklet sin «populisme», har Brox argumentert for et samfunn bestående av økonomisk og økologisk bærekraftige lokalsamfunn innenfor nasjonalstatens rammer. En avgjørende forutsetning er imidlertid, ifølge Brox, at Norge ikke blir medlem av EU, samt trekker seg ut av EØS.

Det er imidlertid også dem som mener at nyliberalisme leverer gode resultater og kan representere et slags «markedsdemokrati». Nyliberalisering likestilles med demokratisering, fordi et friere marked øker kundenes valgmuligheter og styrker den økonomiske frihet. Følgelig, hvis «mer Europa» betyr «mer frimarkedskapitalisme», så er dette bra for næringsliv og profitt – og for alt profitten skal finansiere (for eksempel velferdsstaten) – men også for demokratiet. Denne tilnærmingen finner vi blant enkelte høyreorienterte økonomer. Det viktige er ikke hva EU kan bety for det politiske demokratiet, men EU som et voksende «markedsdemokrati».

Men igjen: EUs nyliberalisme betraktes i hovedsak som et onde. Dette stiller kritikere av nyliberalisme som også ønsker norsk EU-medlemskap i en vanskelig posisjon: Hvorfor være for noe (EU) som du egentlig er imot (nyliberalisme – som, til syvende og sist, er hva EU har å tilby)?

Løftet – eller trusselen – om Europa

Så langt har vi understreket at den norske intellektuelle debatten har en sterk nasjonal forankring. De fleste fremhever EU enten som en internasjonal organisasjon som «gir» eller «tar» fra «oss i Norge», eller som noe «litt mer» som skaper demokratiske problemer.

Bildet er imidlertid mer sammensatt. Det finnes også forestillinger om EU som en mer selvstendig politisk enhet – i betydningen en begynnende statsdannelse (jf. den andre forestillingen vi refererte til innledningsvis). Vi finner dette tydeligst uttrykt blant motstanderne av norsk EU-medlemskap. Johan Galtungs velkjente bok fra 1973 har det megetsigende navnet The European Community. A Superpower in the Making. Her argumenterer Galtung for at EU er godt på vei til å bli en stat, en ny kolonialistisk supermakt. Dette er symptomatisk: Motstandere av norsk EU-medlemskap assosierer stadig Unionen med en statsbasert enhet og med Norges historiske unioner med Danmark og Sverige (jf. Köber 2001;2002; Rian, Rudd & Tangen 2005). Den europeiske konstruksjonen fremstår slik som en direkte trussel mot statlig suverenitet. Konsekvensen er at EU, som en fremvoksende superstat eller føderalstat, vil utsette Europas uavhengige stater for det samme homogeniserende presset som vi finner i for eksempel USA eller Tyskland. Norge vil slik gå fra å være en uavhengig stat til å bli en underordnet enhet på linje med en tysk eller amerikansk delstat.

Europa som verdifellesskap

Det finnes også – i tråd med den andre forestillingen – tanker om Europa som et særegent verdifellesskap. Tilhenger av norsk EU-medlemskap, Janne Haaland Matlary, fremhever Europas kristne verdigrunnlag (Matlary 2003a). Matlary beskriver det kristne verdigrunnlaget som universelt i sin orientering. Det er ikke knyttet til nasjonalstaten spesielt og tillegger ikke nasjonalstaten noen spesiell verdi. EU presenteres som et fredsprosjekt som fremmer fred og solidaritet gjennom integrasjon, og dette gjelder særlig de siste rundene med utvidelse (Matlary 2003b). Matlary kritiserer nordmenn og norsk politikk for at dette ikke erkjennes tilstrekkelig. Hun bemerker også hvordan norsk aktivisme i forhold til FN står i sterk kontrast til norsk passivitet i forhold til EU. Hun ser denne forbigåelsen av Europa som uheldig. Den henger, etter hennes oppfatning, sammen med norske myndigheters oppfatning av norsk utenrikspolitikk. Regelorientert multilateralisme, assosiert med FN-aktivisme, prioriteres foran den interessemaksimering og realpolitikk som en direkte tilstedeværelse i EU ville gi. Et viktig poeng for Matlary er derfor at norske myndigheter ikke tjener norske interesser godt nok. Det er således en viss ambivalens i Matlarys tilnærming: Europa må anerkjennes som et verdifellesskap og som en politisk aktør, men en politikk med fokus på nasjonale interesser er langt fra foreldet.

Ideen om Europa som verdifellesskap artikuleres også blant norske venstreorienterte intellektuelle og motstandere av norsk EU-medlemskap. Her står ideen om Europa for «kultur», for høykultur, dannelse og Bildung, for fremragende prestasjoner innen kunst, filosofi og vitenskap. Denne ideen er nær knyttet til oppfatningen av at det «virkelige» Europa er noe annet og mer enn (det nyliberale) EU. Den henger også sammen med en viss anti-amerikanisme (USA står for kommersialisering, massekultur osv.). De venstreintellektuelles idé om Europa som en høyerestående kultur, manifesterer seg imidlertid ikke nødvendigvis i en klart artikulert politisk visjon for Europa. Snarere går dette som oftest hånd i hånd: en idealisering av det intellektuelle/høykulturelle Europa på den ene siden, og av nasjonalstaten – og ikke Europa – som politisk enhet, på den andre.

Kosmopolitisme og en rettighetsbasert europeisk union

Til sist: Det finnes selvsagt også intellektuelle med positive politiske visjoner for Europa som går ut over ideen om EU som en internasjonal organisasjon. Vi finner visjonen i to varianter, og begge har en klar kosmopolitisk orientering. På den ene siden er det dem som hevder at EU er distinkt fordi den har tydelig karakter av å være et rettighetsbasert fellesskap som er forankret i en styringsorden som står over, men like fullt bæres oppe av medlemsstatene. Dette er en forestilling som ligger tett opp til den tredje regional-kosmopolitiske forestillingen av EU som vi skisserte innledningsvis. Et slikt EU forstås som en genuint moderne skapning, basert på forestillingen om at makt må rettferdiggjøres i forhold til moderne liberale prinsipper om rettferdighet (Eriksen & Fossum 2000). I norsk offentlighet er det kanskje særlig Erik Oddvar Eriksen som har søkt å utpensle hvordan en slik enhet vil se ut (Eriksen 2005). Det finnes også en gryende kosmopolitisk tilnærming til EU-spørsmålet innenfor en del juridiske miljøer.

Den andre varianten tar en mer postmoderne retning, og reflekteres for eksempel i forfatterskapet til Iver B. Neumann og Thomas Hylland Eriksen. Iver B. Neumann har skrevet inngående om spørsmål knyttet til europeisk identitet (Se for eksempel Neumann 1999, 2006). Han poengterer (2006) på den ene siden hvordan EU fungerer som «den andre» i konstruksjonen av norsk identitet. På den andre siden er han opptatt av å utvikle et mer inkluderende EU enn dagens. Thomas Hylland Eriksen setter, sammen med Halvor Tretvoll (2006), sin lit til «kosmopolitikken». I deres Kosmopolitikk trekkes EU frem som en mulig ny styreform, en form som skiller seg fra staten fordi den ikke opererer med et tydelig skille mellom dem på «innsiden» og dem på «utsiden», og derfor i langt større grad enn staten er basert på flytende grenser. Denne kosmopolitiske modellens verdigrunnlag er forskjellighet og mangfold. Eriksen og Tretvoll er vagere når det gjelder den mer konkrete institusjonelle utformingen av EU.

Til slutt er det naturligvis også euroskeptiske venstreorienterte intellektuelle som slutter seg til en global kosmopolitisk posisjon. Men disse «hopper» stort sett over EU. I stedet fokuserer de på behovet for at Norge forblir utenfor det nyliberale EU, blant annet for å kunne solidarisere seg med fattige stater.

Sluttord

Alt i alt er norsk intellektuell debatt om EU en ganske selvrefererende nasjonal debatt. Med få unntak trekker diskusjonene få veksler på ordskiftet i andre europeiske land. Videre tar store deler av debatten utgangspunkt i et mer eller mindre klart artikulert premiss om at det er den demokratiske nasjonalstaten som er den «riktige» politiske enheten. Man er, i tråd med dette, opptatt av å beskytte og bevare nasjonal suverenitet i møte med et fremvoksende europeisk fellesskap som setter denne suvereniteten under press. Dette er i tråd med den første forestillingen om EU som en spesiell type internasjonal organisasjon med et begrenset funksjonelt mandat. Som vi har vist, er det imidlertid også norske intellektuelle som forfekter et syn på EU som ligger nærmere de to andre forestillingene. Et hovedinntrykk her er likevel at mer energi brukes på å kritisere majoritetens nasjonale tilnærming enn på å avklare om det fins en bærekraftig, alternativ visjon. I så henseende vil vi hevde at den norske intellektuelle debatten er mer ensidig og mer gjennomsyrende nasjonal enn tilsvarende debatter i mange andre europeiske land. Vekten legges på det europeiske systemets effekter på nasjonal politikk, autonomi, handlefrihet, suverenitet, demokrati osv. – og da særlig på de negative effektene.

Det meste av denne kritikken vil vi også finne i ulike medlemsland; det er ikke det vi vil bestride. Men i disse landene vurderes slike kritiske forhold opp imot et mer mangeartet sett av standarder og oppfatninger av EU og demokrati. Denne debatten er bare i begrenset grad kommet til Norge.

EU fremstilles også ofte som en «rikmannsklubb». Dette er en forestilling som har bestått stort sett uendret gjennom de to siste rundene av EU-utvidelser. Det vil si: Kanskje har vi likevel sett et subtilt skifte fra ideen om EU som en rikmannsklubb til ideen om EU som en klubb eller organisasjon for «kapitalen» mot fagbevegelse, demokrati og «folk flest». Dette underbygges av forestillingen om EU som en sentral drivkraft for en stadig mer omseggripende nyliberal politikk. Venstreorienterte intellektuelle understreker i denne sammenheng at Norge bør fortsette å alliere seg med den tredje verden. Man skisserer et program for internasjonalt demokrati, der EU stort sett spiller liten eller ingen rolle; Europa «hoppes over».

Vi bemerket i innledningen at det europeiske eksperiment representerer en mulighet for et virkelig paneuropeisk intellektuelt ordskifte. Et slikt ordskifte ville i seg selv være et bidrag til å fremme utviklingen av en europeisk offentlig sfære, noe som igjen er en avgjørende forutsetning for utviklingen av et virkelig postnasjonalt demokrati i Europa. Den norske intellektuelle debatten har foreløpig, må vi konkludere, ikke hatt altfor mye å bidra med i denne sammenheng. På tross av kontrære røster er debatten i høy grad innovervendt og nasjonalt orientert. Mange norske intellektuelle diskuterer Europa, men bare et fåtall av dem gjør det som europeere og verdensborgere.

Litteratur

Barth, E., K.O. Moene & M. Wallerstein (2003) Likhet under press: Utfordringer for den skandinaviske velferdsstaten. Oslo: Gyldendal.

Beck, U. (2003) «Toward a New Critical Theory with a Cosmopolitan Intent », Constellations 10 (4): 453–468.

Brox, O. (1966) Hva skjer i Nord Norge? En studie i norsk utkantpolitikk. Oslo: Pax.

Brox, O. (1972) Politikk: Bidrag til populistisk argumentasjon. Oslo: Pax.

Brox, O. (2004) Hvorfor nei? Oslo: Nei til EU.

Eriksen, E.O. (2005) «Towards a Cosmopolitan EU?», ARENA Working Paper 09/2005.

Eriksen, E.O. & J.E. Fossum (red.) (2000) Democracy in the European Union: Integration Through Deliberation? London: Routledge.

Eriksen, E.O. & J.E. Fossum (2004) «Europe in Search of Legitimacy: Strategies of Legitimation Assessed», International Political Science Review 25 (4): 435–459.

Eriksen, T.H. & H.F. Tretvoll (2006) Kosmopolitikk: En optimistisk politikk for det 21. århundre.Oslo: Cappelen.

Finstad, F.B. (2008) «Norges tilknytning til EUs justis- og innenrikspolitikk», Nytt Norsk Tidsskrift 4: 336–47.

Kuhnle, S. (1990) «Velferdsstaten og europeisk utvikling», Nytt Norsk Tidsskrift 3: 244–56.

Köber, L.K. (2001) «‘Verre enn Unionen med Sverige’ – om bruken av unionsbegrepet og historiske sammenligninger med unionen med Sverige i EEC/EF/EU-debattene 1961–1994». Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Lunden, K. (1994) «Politisk handling, nasjonalisme og EU-motstand», Mål og makt 24 (4): 45–53.

Matlary, J.H. (2003a) «Kristendemokratene og EU», Aftenposten 08.07.

Matlary, J.H. (2003b) «EU gir solidaritet», Aftenposten 07.01.

Neumann, I.B. (1993) «Nordens skjebne frem mot år 2000», kronikk, Aftenposten 06.07.

Neumann, I.B. (1999) Uses of the Other. The ‘East’ in European Identity Formation,Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, Borderline Series.

Neumann, I.B. (2002) «This Little Piggy Stayed at Home: Why Norway is not a member of the EU», i L. Hansen & O. Wæver (red.) European Integration and National Identity. London Routledge (88–129).

Neumann, I.B. (2006) «European Identity and Its Changing Others», NUPI notat No. 710–2006.

Rian, Ø., H. Rudd& H. Tangen (2005) 100 år – var det alt?. Oslo: Nei til EU.

Sejersted, F. (2008) ‘Om Norges rettslige integrasjon i EU’, Nytt Norsk Tidsskrift 4: 313–322.

Sjursen, H. (2008) «Fra bremsekloss til medløper: Norge i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk», Nytt Norsk Tidsskrift 4: 323–35.

Strøm, S. (1994) «Den økonomiske og monetære unionen i EU», Kritisk Juss 2: 118–123.

Stråth, B., T. Lindkvist, D.G. Simonsen, N.E. Villstrand & A. Warring (2008) «Evaluering av norsk historiefaglig forskning – Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning». Oslo: Norges forskningsråd.

Thonstad, T. (1993) «Tollunion», i T. Thonstad, & T. Eckhoff Tollunion, ØMU og EFs styringsmuligheter, Nei til EFs Skriftserie om EF, 3.

Østerud, Ø. (1990) «EF 1992 – mot en europeisk superstat», Nytt Norsk Tidsskrift 1: 59–69.

Østerud, Ø. (1991) «Europa og det nasjonale spørsmål», Nytt Norsk Tidsskrift 1: 3–10.

Østerud, Ø. (1993) «Grenser for europeisk integrasjon», Nytt Norsk Tidsskrift 3–4: 256–70.

Østerud, Ø. (1999) «Den postnasjonale utfordringen», Nytt Norsk Tidsskrift 4: 285–96.