Deltagelse, utforming, og finansiering av fredsoperasjoner har siden den kalde krigens slutt stått sentralt i norsk utenrikspolitikk, og sågar også vært gjenstand for flere faglige analyser og diskusjoner. Likevel har et sentralt bidrag i Norges fredsengasjement i stor grad gått upåaktet hen, nemlig det norske politiets rolle i internasjonale fredsoperasjoner.

Rundt 1000 norske politimenn og -kvinner har deltatt i fredsoperasjoner siden 1989 i Namibia, og gjør det fortsatt i en rekke forskjellige verdensdeler, uten at noen av disse spesifikke oppdragene har blitt analysert i ettertid. Det finnes få verker som tar for seg norsk politi i internasjonale fredsoperasjoner. Formålet med denne artikkelen er derfor å vise hva dette engasjementet går ut på, og belyse norske politistyrkers rolle i internasjonale fredsoperasjo-

Side: 468


ner. Da jeg selv har lang erfaring med deltagelse i slike operasjoner, vil denne artikkelen basere seg både på egne erfaringer og skriftlige dokumenter.1

Etter en gjennomgang av sentrale operasjoner norsk politi har deltatt i, dveler jeg litt lenger over Afghanistan og det norske politiets engasjement der i dag. Hva går det ut på, hva er mandatet, og utgjør den norske innsatsen noen meningsfull forskjell for det afghanske politiet? På bakgrunn av dette kommer noen avsluttende betraktninger om norsk politideltagelse i Afghanistan, dens rolle og funksjon. Et sentralt spørsmål som bør stilles i dag er hvorvidt engasjementet er mandatert og utrustet til å utgjøre en forskjell og bidra til langsiktig demokratibygging, eller om det først og fremst dreier seg om symbolpolitikk fra norsk side.

Norsk politideltagelse i internasjonale fredsoperasjoner

Tradisjonelt sett er ikke deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner en del av norsk politi sine hovedoppgaver, men i tråd med regjeringens generelle utenrikspolitikk har Justisdepartementet funnet det naturlig at norsk politi bidrar til fred og stabilitet også utenfor Norges grenser. Rettsvesen, politi og fengselsvesen er av stor betydning for demokratiutviklingen i land som har vært igjennom krig og krisesituasjoner. Det er en økende forståelse i det internasjonale samfunnet for å satse på politi og justisreformer, og å øke disses kompetanse anses som avgjørende for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Norge er det eneste landet innen Afghanistan som bidrar med rådgivere innen hele rettskjeden, med de etiske dilemmaene det fører med seg.

Politidirektoratet har det operative ansvaret for norsk politi i internasjonale operasjoner. Det norske Storting har bestemt at inntil 1 prosent av det norske politiet kan avgis til slike oppdrag (St.meld. nr. 18 (1999–2000)). Dette betyr i overkant av 80 polititjenestemenn/-kvinner, og som det fremgår av oversikten nedenfor, begynner en nå å nærme seg denne grensen.

Den første FN-operasjonen norsk politi deltok i, var UNTAG i Namibia (1989–1990). Denne operasjonen regnes også som den første multifunksjonelle FN-operasjonen og blir omtalt som en av FNs mest vellykkede operasjoner. I denne deltok militære styrker, sivilt politi og et betydelig innslag av sivile eksperter. Oppdraget til UNTAG var å sikre Namibias uavhengighet gjennom frie og rettferdige valg. Operasjonen startet i april 1989 og ble avviklet i mars 1990. Det var i alt 20 politiobservatører fra Norge som tjenestegjorde i UNTAG, alle menn. Kjønnsperspektivet i internasjonale operasjoner og rekruttering av kvinner til politiet har siden den gang utviklet seg.

Side: 469





Tabell 1
Tabell 1: Norsk politipersonell i fredsoperasjoner, 1989-2003. Totalt 818 tjenstemenn/-kvinner per juni 2004


Side: 470


Norsk politi i det tidligere Jugoslavia (1992–93)

Mandat og oppgaver til sivilt politi i en fredsoperasjon er svært varierende, og mandatet er ikke alltid tilpasset situasjonen i konfliktområdet. Jeg tjenestegjorde selv i United Nations Protection Force (UNPROFOR) i den serbisk-okkuperte delen Krajina som er en del av Kroatia i 1992–93. Denne første FN-operasjonen i det tidligere Jugoslavia fikk sitt mandat av FNs sikkerhetsråd den 21. februar 1992 gjennom resolusjon 743, og oppgaven til FN-politiet var å «monitorere» det serbiske politiet og bistå med repatriering av internt fordrevne personer i Kroatia (IDP). Den norske politikontingenten (20 personer) ble samlet til en ukes forkurs i regi av Justisdepartementet før avreise med militært transportfly direkte til Beograd. Forkurset var lagt opp veldig teknisk med vaksiner, tilpassing av uniformer, pass etc., men nesten ikke et ord om konflikten. En av våre mange utfordringer var: Hva betyr det å «monitorere» et annet lands politi? Det fantes ingen retningslinjer fra FN på hvordan dette skulle gjøres; det viktigste for FN var å få flest mulig UNCIVPOL (United Nations Civilian Police) ut i operasjonsområdet, noe også FN klarte. Utfordringene for oss som ble sendt ut i distriktene var mange og direkte livsfarlige. Vi ble kjørt fra Beograd til byen Knin i Krajina i serbiske busser og med serbisk bevæpnet politieskorte. Lite visste vi om skjebnen til alle de menneskene vi så langs veien på vår tur igjennom Bosnia-Herzegovina. Vi hadde rett og slett ikke begrep om hva som foregikk. Etter noen dager i Knin ble vi norske UNCIVPOL fordelt på fem forskjellige småbyer langs «confrontation line». Dette viste seg å ikke være noe annet enn det som på godt norsk kalles frontlinjer. Vi hadde jo hørt på forhånd at det hadde vært noen uroligheter i området, men vi visste ikke at vi skulle bli innblandet i direkte krigshandlinger: bli beskutt av artilleri, raketter og håndvåpen og utplassering av miner på veiene vi brukte. Vi ble plassert i de forskjellige byene, og bussen reiste videre. Der sto vi i en by som het Benckovac – fem norske polititjenestemenn, uten kjøretøy, samband, tolker, et sted å jobbe ut fra etc. Kortversjonen er: Vi manglet absolutt alt for å kunne begynne å jobbe. Kanskje ikke så rart at 63 FN-personell ble drept eller omkom i ulykker i løpet av den perioden jeg jobbet i det tidligere Jugoslavia. Totalt ble 213 medlemmer av UNPROFOR drept eller døde av andre grunner (se FN 2009), før NATO tok over oppdraget i 1995 med sin IFOR-styrke. Totalt tjenestegjorde 107 norske polititjenestemenn/-kvinner i UNPROFOR, og ingen av disse ble drept eller alvorlig skadet. UNPROFOR hadde et fredsbevarende mandat, men det var ingen fred å bevare, det er vel kanskje hovedgrunnen til at FN mistet så mange av sine medarbeidere i denne perioden. Hvorfor ble den norske politikontingenten sendt inn så tidlig i dette konfliktområdet? Etter ett års tjeneste i UNPROFOR kom den

Side: 471


første norske politikontingenten hjem til Norge i april 1993. Representanter fra Justisdepartementet tok imot oss og plasserte oss på hotell en natt for å gjennomføre legesjekk for samtlige, og så ble det gitt tre dager fri før alle returnerte til sine respektive politidistrikt for aktiv tjeneste. Rutinene ved hjemkomst etter internasjonal tjeneste er nå betydelig bedre ivaretatt av Politidirektoratet, gjennom blant annet obligatorisk de-brief, karantenetid før en kan søke ut igjen og tilbud om profesjonell hjelp tilpasset den enkeltes behov.

Hebron – norske politiobservatører på Vestbredden (1994)

Temporary International Presence in the City of Hebron (TIPH) var mitt andre internasjonale oppdrag. Bakgrunnen for dette oppdraget var den pågående «Oslo-prosessen» om fred i Midtøsten og massakren i Ibrahimi-moskeen i februar 1994 hvor en amerikansk bosetter, Baruch Goldstein, drepte 29 palestinere før han selv ble drept. FNs sikkerhetsråd fordømte massakren og ønsket en internasjonal observatørstyrke til byen, hjemlet gjennom Resolusjon 904 (1994). Yasser Arafat annonserte at PLO ville trekke seg fra videre fredsforhandlinger hvis ikke en slik internasjonal observatørstyrke ble utplassert i byen Hebron. Den 31. mars 1994 undertegnet representanter fra PLO og den israelske regjering en avtale om å etablere internasjonale observatører i Hebron (TIPH). Norge, Danmark og Italia ble anmodet om å stille observatører til TIPH. Hvorfor disse tre landene ble valgt ligger utenfor denne artikkelen å besvare, men oppstarten av denne operasjonen må ha kommet som et betydelig politisk ønske om å komme raskt på plass i Hebron og ikke som en politifaglig vurdering. Vi norske politiobservatørene ble forespurt på en fredag, og allerede onsdag påfølgende uke var vi på Vestbredden. Hovedoppgavene til TIPH skulle være å bidra til stabilitet og ro i byen Hebron, uten at TIPH fikk noe utøvende mandat fra FN eller partene i konflikten. Det skulle kun observeres og rapporteres om brudd på de internasjonale menneskerettighetene til begge partene i konflikten. Allerede den 8. mai 1994 var TIPH på plass i Hebron, etter en stor innsats fra de tre respektive landene som deltok. Det ble innleid et fly som fraktet utstyr og personell til Israel, slik at alle medlemmene av TIPH (120 personer) ankom samtidig for deretter å kjøre i kortesje inn på Vestbredden og til byen Hebron, under et enormt internasjonalt presseoppbud. Mandatet vårt ble fulgt til punkt og prikke. Vi skrev et utall av rapporter om hendelser, og den 16. mai skjedde den mest dramatiske episoden for den perioden TIPH I var i byen. Midt på dagen i sentrum av Hebron kom det til sammenstøt mellom palestinere og israelere; noe som ikke var uvant, skulle det vise seg. Det som var spesielt med denne hendelsen var at sivile israelere åpnet ild med skytevåpen mot palestinerne, hvorpå 16 palestinere ble truffet av prosjektiler. Jeg var øyenvitne

Side: 472


til starten av denne hendelsen. Ingen av de som ble truffet av disse kulene døde, men flere ble hardt skadd. Resultatet av denne konfrontasjonen var at de israelske myndighetene innførte et generelt portforbud i Hebron og som i begynnelsen også gjaldt TIPH. Ledelsen i TIPH protesterte kraftig overfor de israelske myndighetene, og etter et døgn kunne observatørene igjen bevege seg rundt i byen. Portforbudet ble opphevet for palestinerne etter nesten tre døgn hvor over 100 000 palestinere hadde blitt nektet å bevege seg utendørs. Mandatet til TIPH I var for tre måneder. Da denne avtalen skulle reforhandles mellom PLO og den israelske regjeringen, ble ikke partene enige om noen forlengelse av mandatet for TIPH I, og organisasjonen forlot Hebron den 8. august 1994. Hvorfor denne avtalen ikke ble forlenget, er det ikke lett å svare på. Kanskje våre rapporter var for kritiske og ærlige overfor begge parter? TIPH II ble etablert i 1996, og denne internasjonale observatørstyrken består den dag i dag med medlemmer fra Norge, Italia, Danmark, Sverige, Sveits og Tyrkia. To medlemmer av TIPH har mistet livet som følge av skuddskader etter et bakhold, utført av ukjente gjerningsmenn, frem til i dag. TIPH I hadde et klart mandat, alle observatørene hadde internasjonal erfaring fra før, finansiering, logistikk var på plass og operasjonen ble avsluttet på den dagen den skulle. Slik sett er dette vel den mest (teknisk) vellykkede operasjonen jeg har vært med på. Hva vi egentlig oppnådde med vår tre måneders operasjon i Hebron, er det vanskeligere å måle. En positiv måleindikator er jo at TIPH kom tilbake i 1996 og fortsatt er i byen. Lederen for TIPH I, en norsk politioverbetjent, skrev en evalueringsrapport i ettertid som ble sendt til Utenriksdepartementet. Jeg kontaktet rapportskriver om denne rapporten og fikk opplyst av ham at den var unntatt offentlighet, og jeg kontaktet derfor ikke UD i et forsøk på å få en kopi all den tid dette oppdraget ikke er mitt hovedfokus.

Kosovo – bevæpnet norsk politi på Balkan (1999)

Kosovo-krisen vinteren og våren 1999 skapte mange politiske diskusjoner og dilemmaer i Norge. Skulle Norge delta i NATO-operasjonen eller ikke? Var Norge i krig eller ikke? Det ligger utenfor min oppgave å komme inn på disse temaene. Det jeg skal forsøke å belyse, er norsk politi sin oppstart i FN sin UNMIK-operasjon (United Nations Interim Administration Mission in Kosovo). Denne operasjonen var og er hjemlet i FNs sikkerhetsråds Resolusjon 1244 (1999) og har et klart kapittel VII-mandat, noe som kom som en overraskelse på norske myndigheter. Dette betyr at FN-politiet har full politimyndighet i provinsen, og de er til daglig bevæpnet. Jeg ble sendt til Kosovo i juni 1999 (ubevæpnet) av Politidirektoratet som spesialrådgiver for UN Police Commissioner (PC), altså de facto politidirektøren for Kosovo,

Side: 473


som for øvrig var en norsk lensmann. Vi var en del av et lite UN Advance Team som ble ledet av Special Representative for the Secretary General (SRSG), Sergio Viera de Mello. På dette tidspunktet var vi tre polititjenestemenn som skulle legge til rette for og planlegge for 3700 UNMIK Police i Kosovo. Samtidig ble vi bedt om å være med på planleggingen av å etablere et nytt politi, Kosovo Police Service (KPS). Vi skulle også forsøke å finne egnede steder i provinsen hvor UNMIK kunne etablere politistasjoner. I slutten av juni 1999 stod jeg på broen i byen Mitrovica da franske soldater fra NATOs Kosovo Force (KFOR) kom og begynte å etablere kontrollposter på broen. På dette tidspunktet var det stor bevegelse av lokalbefolkningen over broen. Jeg kommenterte denne etableringen av disse kontrollpostene til min norske kollega og ga uttrykk for at dette var ikke noe lurt og at det ville skape ytterligere konflikter. Fra denne dag ble Mitrovica delt i to – av NATO. I et debattinnlegg jeg hadde i Dagsavisen 6. februar 2007, «Har NATO redusert splittelsen?», beskriver jeg denne hendelsen ytterligere (Høgseth 2007). Arbeidet vårt var meget utfordrende og krevende, men daglig kom det flere FN-politi til Kosovo. I starten kom de fleste direkte fra FN-tjeneste i Bosnia-Herzegovina og kunne derfor settes rett inn i arbeid etter en kort sikkerhetsoppdatering. Etter noen uker ble min norske kollega erstattet av en dansk kollega, og arbeidet fortsatte for fullt. Derfor kom ordren fra Politidirektoratet den 12. juli 1999 som en stor overraskelse for meg: «Du er med øyeblikkelig virkning beordret hjem. Norsk politi skal ikke delta i en kapittel VII-operasjon for FN.» Som eneste norske polititjenestemann i Kosovo på denne tiden, trodde jeg først det hele berodde på en misforståelse. Police Commissioner henvendte seg til DPKO, som igjen tok kontakt med den norske delegasjonen i FN og anmodet om at jeg måtte få fortsette i operasjonen grunnet min kompetanse. Etter et døgn kom svaret fra norske myndigheter: Norge skal ikke delta med bevæpnet politipersonell i UNMIK. Så den 15. juli satt jeg på flyet til Norge og prøvde å finne svar på hvorfor jeg var sendt hjem. Før vi to norske polititjenestemennene ble avgitt til UN Advance Team, var det klart at denne operasjonen hadde et kapittel VII-mandat fra FNs sikkerhetsråd. Hadde ikke de norske myndighetene lest mandatet, eller ble det tatt for gitt at KFOR skulle håndtere alle situasjoner som kunne innebære bruk av skytevåpen? Etter et betydelig politisk press fra FN om å stille norsk politipersonell til rådighet for UNMIK, ble det nedsatt et «fact finding team» som reiste til Kosovo for å vurdere situasjonen. Dette teamet utarbeidet en rapport hvor de pekte på diverse dilemmaer ved å avgi bevæpnet norsk politipersonell til en kapittel VII-operasjon for FN. Disse betenkningene og vurderingene ble samlet i en rapport som daværende justisminister Dørum hadde bestilt. Etter en kort vurdering bestemte statsråden at Norge skulle stille til disposisjon 20 polititjenestemenn/-kvinner for FN sin UNMIK-operasjon i Kosovo. Med dette som bakgrunn ble den første norske bevæpnede politikontin-

Side: 474


gent noensinne, selektert, trent og sendt til Kosovo. Jeg har ikke lest eller sett denne rapporten, så hvilke politifaglige råd og anbefalinger som ble gitt, kan jeg ikke svare på. Det ble politisk besluttet at Norge skulle delta i UNMIK, noe Norge for øvrig fortsatt gjør. Fra oppstarten i 1999 og frem til 2008 har flere enn 200 norske polititjenestemenn/-kvinner tjenestegjort for FN og OSSE i Kosovo, uten at denne kompetansen er brakt tilbake eller benyttet i arbeidet mot organisert kriminalitet her hjemme.

Afghanistan – bilateralt eksperiment (2004–05)

Afghanistan er min til nå siste internasjonale erfaring, og kanskje også den mest komplekse jeg har deltatt i. Dette skal jeg belyse ut fra mine egne erfaringer som leder for det norske politiprosjektet høsten og vinteren 2004–05 og tre studiereiser til Afghanistan 2006–07 i regi av NUPI og Politidirektoratet. Jeg har levd i den troen at det norske politiprosjektet kom i gang som følge av Bonn-avtalen fra 2001 og et bilateralt samarbeid mellom norske, tyske og de afghanske myndigheter. Hvordan dette politiprosjektet egentlig startet, fant jeg ikke ut av før jeg fikk tilgang til arkivet i Politidirektoratet vinteren 2007–08, og svaret var for meg ganske overraskende. Det viste seg ut fra korrespondanse mellom Utenriksdepartementet og Politidirektoratet at den aktøren som hadde presset på for at Norge skulle ta en lederrolle i Afghanistan for å bygge opp det afghanske grensepolitiet, var USA. Hvorfor ønsket USA at Norge skulle ta denne rollen, all den tid det var Tyskland som på dette tidspunktet var «lead nation» innen den afghanske politireformen? (UD. 2003. Dok. 1/2003. Fortrolig, jfr. off.lov. § 6.1, 1. ledd.) Hvorfor USA ønsket at Norge skulle ta lederrollen i oppbyggingen av et afghansk grensepoliti, har jeg ikke gjort til gjenstand for analyse. Politidirektoratet stilte seg i utgangspunktet positiv til dette oppdraget og mente det kunne ligge innenfor det norsk politi hadde kapasitet til å gjøre. Denne henvendelsen ble liggende i Utenriksdepartementet i noe tid, og på bakgrunn av henvendelsen fra USA ble det bestemt å sende et «fact finding team» fra Politidirektoratet til Afghanistan for å vurdere hva norsk politi kunne bidra med i det tyske politiprosjektet German Police Project Office (GPPO) opp mot de afghanske myndigheter. Denne reisen ble gjennomført i februar 2003. Ut fra en politifaglig vurdering fra dette teamet ble det anbefalt at Norge ikke hadde kapasitet til å påta seg ansvaret for oppbyggingen av det afghanske grensepolitiet (intervju med et medlem av dette teamet 2.9.2008). Det ble derfor besluttet å gjennomføre et pilotprosjekt våren 2003 (UD 2002. Dok. 1/2002) med noen få norske politirådgivere og for en begrenset periode ved Kabul Police Academy.

Side: 475


Den 5. februar 2003 undertegnet daværende utenriksminister Jan Petersen en autorisasjon til Norges chargé d’affaires i Afghanistan, Bjørn Johannessen, som ga ham fullmakt til å signere en avtale med de afghanske myndighetene.2

Norges tilnærming til den afghanske politireformen

I løpet av 2002 ble det bestemt av norske myndigheter å iverksette et pilotprosjekt innen politiutdanning i Afghanistan. Pilotprosjektet i 2003 besto av fem politiinstruktører (POD 2003. doc 03/00774) fra forskjellige politidistrikter som hadde gjennomført instruktørutdanning ved Politihøgskolen innen temaene menneskerettigheter og ledelse (15 studiepoeng). Denne utdannelsen av totalt ti instruktører ble delvis finansiert av Utenriksdepartementet. I forbindelse med dette pilotprosjektet ble det oversatt leksjonsopplegg på språket Dari her i Norge før oppstarten i Kabul 2003. Kravet om instruktørutdannelse for norsk politipersonell før innsettelse i Afghanistan er siden fraveket, av praktiske og økonomiske grunner. Før prosjektet startet, ble det inngått en avtale mellom de afghanske myndigheter og Norge den 5. februar 2003 (UD 2003. Dok. 16/03). Denne avtalen regulerer de juridiske forholdene til de norske politirådgiverne og de lokalt ansatte afghanerne. Den regulerer også forhold som autoriserer norsk politipersonell til å bære våpen, men da bare til bruk i selvforsvar. Denne avtalen gjelder fortsatt (per august 2008) og er interessant på mange måter, spesielt ved at norsk politipersonell deltar på felles patruljer med Forsvaret i PRT-et i Maymaneh. Pilotprosjektet ble gjennomført i perioden april–juni 2003 ved Kabul Police Academy, med tett samarbeid med GPPO og de afghanske myndigheter. Etter at oppdraget ble avsluttet sommeren 2003 ble det skrevet en evalueringsrapport av daværende prosjektleder (jeg har ikke denne rapporten) hvor det ble konkludert med at prosjektet burde videreføres. I løpet av høsten 2003 ble det bestemt at prosjektet skulle videreføres, og oppstart skulle være første halvdel av 2004. Arbeidsoppgavene skulle være de samme som det pilotprosjektet hadde hatt, og instruktørantallet skulle økes fra fem til åtte. Etter

Side: 476


mye forarbeid, kursing, møter med GPPO og afghanske myndigheter, var NORAF på plass i Kabul medio mai 2004. All logistikk så som leie av biler, hus og ansettelser av lokale tolker (dilemmaet med bruk av lokale tolker blir ikke diskutert i denne artikkelen), gikk gjennom et privat internasjonalt sikkerhetsfirma, «Global Security». På dette tidspunktet ble ikke et slikt samarbeid sett på som noe kontroversielt; dette firmaet ble for øvrig leid inn av UNAMA for å sikre valglokaler i forbindelse med presidentvalget i Afghanistan oktober 2004. Forholdet til dette sikkerhetsfirmaet ble avviklet 1. august 2004 i full enighet mellom partene, etter at bestilte biler hadde kommet og hus- og arbeidskontrakter var overført til NORAF.

Sommeren 2004 gjennomførte politiinstruktørene i NORAF et stort antall tre ukers kurs for afghanske politiledere. Det ble inngått en avtale om at 600 politiledere skulle gjennom denne kurspakken, noe som også ble oppnådd i løpet av høsten. Utfordringen for de norske, tyske og ungarske politiinstruktørene var at de ikke visste hvem disse personene var, hva slags bakgrunn de hadde og om de kunne lese eller skrive. I tillegg foregikk denne undervisningen med hjelp av tolk, noe som ikke gjorde situasjonen noe lettere. De samme utfordringene møtte UNMIK Police i Kosovo i 1999. Hvem er det er egentlig vi, det internasjonale samfunnet, trener opp og legitimerer som et lands nye politi? Videre vanskeliggjør mangelen på dokumentert erfaring oppfølging og etterutdanning av de som har fullført grunnleggende kurs.

Counter Narcotic Police Afghanistan (CNPA)

Sommeren 2004 utviklet NORAF seg videre i to retninger som ikke var planlagt eller var innenfor prosjektets opprinnelige arbeidsoppgaver, hvorav den ene var rådgivning innen narkotikabekjempelse i CNPA (Counter Narcotic Police Afghanistan). Denne rådgivningen opp mot ledelsen i CNPA har siden ekspandert, og det er i dag (per september 2008) tre norske politirådgivere som jobber fulltid med narkotikabekjempelse i landet. Dette begynte som et resultat av at Storbritannia er «lead nation» innen narkotikabekjempelsen i Afghanistan, og de spurte rett og slett etter norsk ekspertise – noe de fikk. Det var ikke nødvendigvis feil å avgi norsk politipersonell til disse oppgavene, men med alle de etiske og moralske dilemmaer det medfører å jobbe med tunge narkotikasaker i et gjennomkorrupt system, burde dette vært gjenstand for en grundig drøfting i Norge før slik assistanse blir gitt.

Provincial Reconstruction Team

Den andre retningen prosjektet tok sommeren 2004, startet med en anmodning om å stille en norsk politirådgiver til disposisjon i det britisk

Side: 477


ledede Provinsial Reconstruction Team (PRT) i byen Mazar el Sharif for å starte politiopplæring sammen med britene.3

Den norske politirådgiveren var på plass i Mazar el Sharif i begynnelsen av august 2004. Under NATO-toppmøtet i Ankara, Tyrkia 28.–29. juni 2004, ble det bestemt at ISAF skulle overta kommandoen for region Nord den 9. september 2004. Med andre ord hadde Norge en bevæpnet norsk politirådgiver i et britisk ledet PRT i Operation Enduring Freedom i noen uker. Snakker en her om symbolpolitikk eller reell demokratiassistanse? Denne politirådgiveren tjenestegjorde i Mazar el Sharif frem til august 2005, og han ble ikke erstattet med en ny norsk polititjenestemann. Grunnen til dette var at POD ville gjøre en grundig vurdering av politiets rolle i et PRT. Som følge av at norske ISAF tok over PRT-et i Maymaneh et halvt år etterpå, ble det bestemt å avgi en norsk polititjenestemann som rådgiver i politifaglige spørsmål til PRT-et. Denne ordningen varte frem til angrepet på det norske PRT-et 7. februar 2006 (Høgseth 2006). Politiets rolle ble igjen gjenstand for vurdering, og rollefordelingen mellom politiet og Forsvaret ble mer klarlagt. Det er i dag (september 2008) fem norske politirådgivere i det norskledede PRT-et i Maymaneh. Alle disse fem skulle vært overført fra NORAF til EUPOL–A i fjor sommer, men EU har ennå ikke klart å forhandle frem en «technical agreement» med NATO om hvilken rolle disse politirådgiverne skal ha, forlegning, sikkerhet etc., noe som skulle ha vært på plass da ESDP-operasjonen startet 15. juni 2007. Derfor fortsetter de norske politirådgiverne med sine bilaterale prosjekter i provinsen, i tett samarbeid med afghanske myndigheter og amerikanske politiinstruktører som jobber med Focus District Development (FDD)-programmet, med god støtte av det norske Forsvaret og representanter for Styrkebrønnen og Utenriksdepartementet.

NORAF-utvidelsen

Våren 2007 (UD 2007. Unntatt off. § 5.1 dok 1/2007) ble det bestemt på politisk nivå å doble den norske politiinnsatsen i Afghanistan. Denne beslutningen har en direkte sammenheng med Soria Moria-erklæringen fra regjeringen Stoltenberg om norske soldater i Afghanistan (anonym kilde). Vinteren og våren 2007 ble Norge utsatt for et betydelig internasjonalt politisk press om å sende norske soldater til Sør-Afghanistan. Disse henvendelsene var umulig å etterkomme all den tid SV satte ned foten og sa nei. På den andre siden utvidet NATO sin ISAF-operasjon gjennom fire faser i 2005–06, og i den forbindelse ble Norge anmodet om å ta over PRT-et i Maymaneh fra Storbritannia og å stille en Quick Reaction Force (QRF) i regionhovedkvarteret til ISAF i byen Mazar el Sharif, noe Norge etterkom

Side: 478


ved å flytte hele sitt styrkebidrag fra Kabul-regionen og opp til Nord-Afghanistan. Derfor er kritikken mot Norge om ikke å delta i sør, noe historieløs.

Norsk politideltagelse i internasjonale fredsoperasjoner: demokratibygging eller symbolpolitikk?

Spørsmålet som melder seg i lys av dette er hvorvidt norske politibidrag i dag bidrar til demokratibygging og utvikling eller om det kun er snakk om symbolpolitikk.

NORAF består av 18 politirådgivere som er plassert i henholdsvis Kabul og Maymaneh (august 2008). Det begynte som nevnt tidligere med fem politirådgivere, og har siden 2004 vokst til det antallet de er i dag. Det politiske vedtaket som ble fattet i 2007 (UD 2007. Dok. 1/2007) om å doble det norske politibidraget i Afghanistan, medførte ikke at politiprosjektet fikk tilført noen egne frie midler til bruk i sine delprosjekter. Norge har utpekt Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan som sitt satsingsområde for humanitær støtte og sivil oppbygging. Det er likevel kun avsatt beskjedne midler til oppbygging av det afghanske politiet og rettsvesenet/fengselsvesenet i denne provinsen, noe som resulterer i at det er kun små enkeltprosjekt som får støtte – og dermed ingen langsiktig bærekraftig utvikling. Norge gir ingen direkte støtte til Law and Order Trust Fund Afghanistan (LOTFA), som administreres av UNDP. Når en ser det totale bidraget på 750 millioner kroner i 2008 og den samme summen hvert år fremover fra Norge til Afghanistan på den sivile side, er det tydelig at heller ikke Norge vekter innsatsen for å bygge opp politi- og rettsvesenet i landet særlig høyt.

EU overtok 15. juni 2007 ansvaret fra det tyske GPPO-prosjektet og iverksatte sin EUPOL–A-operasjon. EU fikk tilbud om at hele NORAF-bidraget kunne gå direkte inn i denne operasjonen, men avslo dette. Dette har medført at det per juli 2008 er kun to norske politirådgivere som har fått stilling hos EU. Disse to jobber stort sett med planer og leksjonsopplegg.

NORAF har en politirådgiver avgitt til en liten rådgivergruppe i politireformen som USA iverksatte på slutten av 2007 (FDD). FDD har som målsetning å utstyre, trene og mentorere hele Afghan National Police innen år 2011 og har i inneværende år fått tilsagn på over 6 milliarder dollar for å gjennomføre dette. FDD-programmet mangler imidlertid profesjonelle internasjonale polititjenestemenn/-kvinner som kan bidra i opplæringen og, ikke minst like viktig, mentorering av det afghanske politiet i mange år fremover. Følges ikke det afghanske politiet opp med en langvarig internasjonal tilstedeværelse, vil politireformen høyst sannsynlig være bortkastet. På bakgrunn av det som egentlig skjer med den afghanske politireformen (Taskhil), er

Side: 479


to forskjellige løsninger mulig. Den første vil være å stille hele NORAF-prosjektet til disposisjon for FDD-prosessen.4 Er det ikke politisk vilje til slike løsninger, er hele NORAF-prosjektet en symbolhandling som bør vurderes å legges ned, sett ut fra et kost/nytte-perspektiv. Den norske politibistanden til de afghanske myndighetene koster et titalls millioner norske kroner per år å drifte og bør derfor utnyttes på en mest mulig effektiv måte; samtidig må prosjektet få frie midler til disposisjon for iverksettelse av konkrete tiltak i et operasjonsområde som utgjør en forskjell for det afghanske politiet på lang sikt.

NORAF bidrar i Counter Narcotic Police Afghanistan (CNPA) med tre politirådgivere som alle mentorerer sjefen for CNPA og hans to nestkommanderende. Dette arbeidet startet i 2004 og har blitt veldig godt mottatt av ledelsen ved CNPA. Men er det helt uproblematisk at norsk politi jobber sammen med internasjonale bevæpnede sikkerhetsfirmaer, i dette tilfellet Blackwater, eller bør de norske politirådgiverne trekkes ut av CNPA? Hva slags oppfattelse vil de afghanske politilederne ha av denne dubleringen, når en viktig del av denne mentoreringen har vært å øke lokal kapasitet og eierskap? Denne dubleringen vil kunne føre til en økt trusselsituasjon for de norske politirådgiverne hvis afghanerne føler at de blir satt under administrasjon.

Enhver fredsoperasjon kan medføre uintenderte konsekvenser både for det internasjonale samfunnet og det konfliktområdet som berøres. Norsk politi sin innsats i Afghanistan bør gjennomgå en grundig vurdering i forhold til arbeidsoppgaver og hvilken strategi og samarbeidspartnere en velger for fremtiden. Gjøres ikke dette, blir hele prosjektet fort en form for symbolpolitikk fra norsk side og i liten grad en del av demokratibyggingen i Afghanistan.

Litteratur

FN (2009) «Fatalities». Tilgjengelig på http://www.un.org/Depts/dpko/fatalities/.

FNs Sikkerhetsråd (1992) Resolusjon 743 angående «Socialist Federal Rep. of Yugoslavia». Tilgjengelig på http://www.un.org/documents/sc/res/1992/scres92.htm.

FNs Sikkerhetsråd (1994) Resolusjon 904 angående «measures to guarantee the safety and protection of the Palestinian civilians in territories occupied by Israel». Tilgjengelig påhttp://www.un.org/Docs/scres/1994/scres94.htm.

FNs Sikkerhetsråd (1999) Resolusjon 1244 angående «on the situation relating Kosovo». Tilgjengelig på http://www.un.org/Docs/scres/1999/sc99.htm.

Side: 480


Høgseth, Henning (2006) «De skyter med skarpt!» Dagsavisen 16.02.

Høgseth, Henning (2007) Har NATO redusert splittelsen? Dagsavisen 6.02.

Justisdepartementet (2000) St.meld. 18 (1999–2000) Om Norges deltagelse i internasjonalt politisamarbeid. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/en/dep/jd/Documents-and-publications/Reports-to-the-Storting-White-Papers/Reports-to-the-Storting/19992000/Stmeld-nr-18–1999-2000-.html?id=192683&showdetailedtableofcontents=true.

Utenriksdepartementet (2003) Agreement between the Kingdom of Norway and the Interior Ministry of the Transitional Government of Afghanistan. 9. mars.

Utenriksdepartementet (2006) Regjeringens handlingsplan for gjennomføring av FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet (mars 2006). Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/rapporter_planer/Planer/2006/regjeringens-handlingsplan-for-gjennomfo.html?id=448663.