Idealer og interesser i nytt samspill

Nina Græger, NUPI

St.meld. nr. 15 (2008–2009) adresserer utvilsomt noen av de viktigste utfordringene som norsk utenrikspolitikk står overfor i dag. Meldingen tar ifølge utenriksministeren sikte på «å oppdatere våre mentale utenrikspolitiske kart» og «å teste våre utenrikspolitiske reflekser» (innlegg, 16. april). Det er på høy tid, tjue år etter forrige stortingsmelding om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Dette øker også forventningene, og meldingen innfrir langt på vei.

Norsk utenrikspolitikk er preget av konsensus. Etter den kalde krigens slutt har likevel partiene på høyresiden hevdet at hensynet til verdier og idealer, som for eksempel internasjonal solidaritet, har fått veie tyngre enn norske nasjonale interesser. Norges rolle som pådriver i internasjonale organisasjoner som FN og Verdensbanken, arbeid for fred og internasjonale menneskerettigheter osv., har ifølge dette synet gått på bekostning av forholdet til NATO og EU og de sikkerhetspolitiske utfordringene i Norges nærområder. Det er håp om at stortingsmeldingens «rehabilitering» av interesser som fundamentet i norsk utenrikspolitikk samt målet om å gi større utenrikspolitisk tyngde til områder der Norge hevder seg internasjonalt, vil dempe mye av denne kritikken.

Prinsippet om Norges «utvidete egeninteresser» trekker samtidig interessebegrepet i en ny retning. Ifølge meldingen reduserer globaliseringen avstanden mellom idealer og «realiteter»: «De delene av norsk utenrikspolitikk som ofte er ansett som rent altruistiske eller verdibaserte områder [...] får derfor i økende grad realpolitisk relevans og betydning» (s. 20). Dette er et viktig grep som bidrar til å utviske det kunstige skillet

mellom idealpolitikk og realpolitikk som har fått prege norsk utenrikspolitisk diskurs altfor lenge. Endringene i internasjonal politikk har også skapt et nytt samspill mellom en verdibasert og en realismebasert utenrikspolitikk, noe meldingen anerkjenner. Fredsbygging, internasjonal institusjonsbygging og utviklingspolitikk blir nyttig i realpolitisk forstand, «mens militær innsats også kan få en viktig idealpolitisk dimensjon» (s. 20). Dette speiler det internasjonale ordskiftet om behovet for stabilisering og bedre koordinering av internasjonal militær og sivil innsats, som i Afghanistan. Det synliggjør også hvordan Norges utenrikspolitiske virkemidler nå brukes på nye måter. Tittelen på gjeldende langtidsmelding for Forsvaret, «Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier» (St.prp. nr. 48 (2007–2008)), peker i samme retning.

Samtidig knytter meldingen den nye interessepolitikken tett opp til engasjementspolitikken. Den typen ressurser, kompetanse og erfaring som framheves som sentrale norske utenrikspolitiske ressurser, knyttes til bistand, freds- og forsoningsarbeid, global helsepolitikk, demokratisering osv. Dette er kjernen i en idealpolitikk drevet fram av uegennytte og menneskers felles interesser. Meldingen fastslår da også at det er «pay back time» for et land som har vunnet på den økonomiske globaliseringen. Norge har i lys av dette et særlig ansvar for å bruke utenrikspolitikken til å dempe spenninger og maktkonkurransen som har fulgt i kjølvannet av globaliseringen. Det er likevel liten tvil om at regjeringen med denne meldingen signaliserer en utenrikspolitikk der Norges interesser og hvilke muligheter norske myndigheter har for å materialisere dem, løftes fram.

Meldingen har blitt kritisert for å utelate EU fra analysen av Norges utenrikspolitikk. Utenriksdepartementet lager årlig stortingsmeldinger om Norges engasjement og deltakelse i internasjonale organisasjoner som OSSE, NATO, Europarådet og FN (EØS behandles særskilt). Siden Norge ikke er medlem av EU, ville St.meld. nr. 15 være et sted å drøfte EUs betydning for norsk utenrikspolitikk. Meldingen peker på EUs sentrale rolle som regional og global aktør, særlig i arbeidet for en bedre global rettsorden og i klimaspørsmål. EU omtales også som en viktig referanse for norsk utenriks- og innenrikspolitikk, primært på grunn av det økonomiske samarbeidet og EØS-avtalens inngripen i norsk lovverk. Men konsekvensene for norsk utenrikspolitikk drøftes ikke.

Hovedgrunnen er, naturlig nok, Norges nåværende tilknytning til EU og regjeringskoalisjonens sammensetning. En annen viktig grunn til EUs beskjedne tilstedeværelse i meldingen er trolig fokuset på Norges evne og mulighet til «å gjøre en forskjell». Dette er knesatt som ett av to prinsipper som skal styre prioriteringen mellom ressurser, valg og innsats i utenrikspolitikken. Som utenforland har Norge svært begrenset innflytelse på EUs beslutninger og små muligheter til å etterlate seg den type «fotavtrykk»

som meldingen vektlegger. Det er ikke overfor EU at norske regjeringer får vist velgerne at de leverer. Snarere tvert imot. Interessefokuset kan derfor føre til at EU skyves enda mer i bakgrunnen i norsk utenrikspolitisk tenkning og praksis. Meldingen framhever at regjeringen må utnytte mulighetene og handlingsrommet som Norge har i kraft av å stå utenfor EU, for eksempel i engasjementspolitikken og havressurspolitikken. Dette argumentet har EU-motstandere fremmet i flere tiår. Det nye er at argumentet nå tas inn i norsk utenrikspolitikk som en del av interessepolitikken.

Meldingen bekrefter en ny konsensuslinje der globalisering og den nye geopolitikken utgjør de viktigste eksterne rammebetingelsene for Norges utenrikspolitikk. Denne analysen følger grunntrekkene i analysen i langtidsplanen for Forsvaret, og viser at det foregår stor grad av samtenkning i Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Det er et godt utgangspunkt for en effektiv og mer helhetlig norsk utenrikspolitikk.

Klare prioriteringer

Helga Hernes, PRIO

Den 11. august 1989 sendte regjeringen Brundtland en omfattende melding med tittelen «Om utviklingstrekk i det internasjonale samfunn og virkninger for norsk utenrikspolitikk» til Stortinget. Det tok 20 år før en like omfattende melding om norsk utenrikspolitikk skulle se dagens lys, denne gangen med en mer selvbevisst og offensiv tittel: «Interesser, ansvar og muligheter: hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk». Brundtland-regjeringens St.meld. nr. 11 (1989–1990) bar preg av sin tid – tross en gryende internasjonalisering, var spenningen mellom supermaktene fremdeles et faktum og bestemmende for Norges sikkerhets- og geopolitiske situasjon. Mer slående er dog at denne spenningen ble underkommunisert og at de to viktige begrepene i vår forsvarspolitikk – avskrekkelse og beroligelse – ble nevnt, men i pakt med tiden ikke fyldig omtalt. Meldingens hovedbudskap var økt behov for multilaterale løsninger til internasjonale fellesproblemer, og FN hadde den sentrale rollen i så henseende. Meldingen bar preg av håp og optimisme på verdenssamfunnets vegne.

Den nye meldingen, St.meld. nr. 15 (2008–2009), har et tydelig og uttalt fokus på Norges nasjonale interesser i en multipolar, komplisert og enda mer globalisert verden. Et mer selvbevisst Norge står frem, og i motsetning til for eksempel Janne Haaland Matlary mener jeg at prioriteringene kommer frem som meget klare: det er vårt nærområde i nord – i skjæringspunktet mellom sikkerhets-, energi-, miljø- og fiskeripolitiske hensyn – som er vår første og sentrale utenrikspolitiske utfordring. Til tross for at olje- og gassressursene ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel,

forblir energipolitikken den viktigste underliggende premiss ved siden av sikkerhetspolitikken for nordområdesatsingen. Meldingen gir klare signaler til vår store nabo i øst og beskriver en komplisert og nøye gjennomtenkt arkitektur av multilaterale og bilaterale samarbeidsstrukturer rundt denne hovedaksen. Behovet for suverenitetshevdelse i nord har alltid vært kjernen i norsk utenrikspolitikk, og beviser Napoleons dictum at geografi er skjebne. Men dette har allikevel aldri blitt fremmet med slik styrke og selvfølgelighet som her. Flyttingen av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter fra Jåtta til Reitan, samt satsing på kompetansebygging og infrastruktur i nord, er noen indikatorer for at regjeringen mener alvor med denne politiske prioriteringen.

Også i beskrivelsen og analysen av vårt sikkerhetspolitiske Afghanistan-engasjement kommer interesseperspektivet klart frem. Det er ikke krigen mot terror og en eventuell trussel mot Norge som er hovedmotivet for vår tilstedeværelse, men heller våre forpliktelser i forhold til våre partnere i NATO. «Forventningen om at våre allierte vil engasjere seg til fordel for norske interesser dersom vi skulle få behov for det, henger nær sammen med vår vilje til å delta i Nato-ledede operasjoner ...» (s. 96). Klarere kan det ikke sies, og jeg for min del er enig i denne vurderingen. Spørsmålet forblir ubesvart om den store sivile norske innsatsen til fordel for statsbygging i et land som Afghanistan vil vise resultater, og USAs nye signaler om mer begrensete målsettinger for NATOs innsats i landet er vel også mer realistiske. Også i meldingen blir behov for en ny NATO-strategi understreket.

Meldingen er mindre optimistisk på verdenssamfunnets vegne enn dens forgjenger fra 1989. Også det er positivt. Det sies klart at mange av de aspirasjonene en hadde i 1990 ikke er blitt realiserte. At et lite land vil ha store problemer med å hevde seg i en verden hvor det «fram mot 2020 forventes mer turbulens og mindre effektive globale institusjoner enn det vi har sett de siste 20 årene – ikke det motsatte» (s. 146) er kanskje åpenbart, men blir ofte undervurdert og underkommunisert i den norske offentlige debatten. Den realismen som preger meldingen på dette punktet kunne ideelt sett bidra til å redusere forventningspresset mot norske utenrikspolitikere. (Men det skal vel godt gjøres!) Den multipolare verden er kanskje mer balansert og rettferdig, men den er også mye mer uforutsigbar enn supermaktenes bipolare system var. Store land som Brasil, India, Kina og Sør-Afrika øker sin innflytelse, og det er en betydelig utfordring for et lite land å finne sin plass i dette sammensatte bildet. Det er derfor gledelig at meldingen understreker at et land som Norge alltid vil nyte godt av klare regler og en fungerende internasjonal rettsorden, lite perfekt som den enn er. Også i denne meldingen fremstår FN fremdeles som en sentral aktør i norsk utenrikspolitikk som fortjener den betydelige støtten Norge yter.

Men den fortjener samtidig den konstruktive kritikken som meldingen gir uttrykk for.

For egen del er jeg glad for at Norge er en så tydelig aktør i forhold til kvinners rettigheter, spesielt i konfliktområder, og til fordel for kvinners rett til deltakelse i fredsforhandlinger og internasjonale operasjoner. Meldingen gir til kjenne en like tydelig satsing på en verdibasert utenrikspolitikk som før, men målsettingen er mer i tråd med Norges reelle innflytelse. Og denne mer beskjedne holdningen på vegne av vårt land skal vi være takknemlige for!

Nordområdene og Russland: Gamle og nye utfordringer

Geir Hønneland og Arild Moe, Fridrjof Nansens Institutt

Nordområdene er av Stoltenberg II-regjeringen definert som førsteprioritet i norsk nordområdepolitikk. Begrepet nordområdepolitikk har i stor grad erstattet både den kalde krigens sikkerhetspolitikk i nord og 1990-tallets russlandspolitikk, barentssamarbeid eller nærområdepolitikk. Mest påfallende er imidlertid at grensen mellom innenriks- og utenrikspolitikk delvis er visket ut. Når utenriksministeren sier at det skal satses i nord, forventes det innenrikspolitiske tiltak i Nord-Norge. Sånn sett er nordområdepolitikken i St.meld. nr. 15 (2008–2009) tilbake som utenrikspolitikk. Meldingen inneholder et eget kapittel om nordområdene (kap. 5), og forholdet til Russland i nord trekkes også inn i flere av de andre kapitlene.

Kap. 5 tar utgangspunkt i «den andre bølgen» i nordområdeinteresse etter den kalde krigens slutt. Mens den første bølgen førte med seg opprettelsen av internasjonale samarbeidsordninger som Den euro-arktiske Barentsregionen og Arktisk råd, er stikkord for den andre bølgen «økende global knapphet på strategiske ressurser», «globale klimaendringer» og «økt russisk militæraktivitet i nord». Sånn sett er sikkerhets- og geopolitikk tilbake på dagsordenen. Likevel er kontinuiteten mer fremtredende enn bruddene: Kapitlet vier betydelig plass til folkerettslige spørsmål (Polhavet, Svalbard, kontinentalsokkelens utstrekning, avgrensningen i Barentshavet og fiskevernsonen rundt Svalbard) og det norskinitierte barentssamarbeidet. Bondevik II-regjeringens ekspertutvalg for nordområdene, Orheim-utvalget, foreslo i 2003 å nedtone dette til fordel for økt satsing på Arktisk råd samt bilateralt samarbeid med Russland, men ideen fikk aldri fotfeste i norske utenrikspolitiske miljøer. Noe av det mest påfallende med nordområdepresentasjonen i St.meld. nr. 15 er fraværet av en annen norsk hoved-

satsing i nord, nemlig atomsikkerhet i Nordvest-Russland. (Riktignok nevnes risikoen for radioaktiv forurensning fra Russland kort i kap. 16 om ulike internasjonale miljøtrusler mot Norge.) Samtidig gis EUs nordlige dimensjon en mer fremtredende plass enn i tidligere nordområdedokumenter fra regjeringen. Likeledes trekkes forvaltningsplanen for Barentshavet frem, selv om det tidligere uttalte målet om å få russerne med på en helhetlig forvaltningsplan for både norsk og russisk Barentshav ikke er like eksplisitt her.

Meldingen stikker ikke under stol at det er problematiske sider ved utviklingen i Russland, og det fremholdes at interessemotsetninger innenfor ressurs- og suverenitetsspørsmål kan få sikkerhets- og forsvarspolitiske konsekvenser. Det heter sågar: «De mest sannsynlige direkte utfordringer mot Norges sikkerhet, suverene rettigheter, suverenitetsutøvelse og interesser i årene som kommer vil være begrensede krenkelser, episoder og forsøk på å begrense vår politiske handlefrihet.» Samtidig tegner meldingen et bilde av et mye nærere samarbeid med Russland, særlig innen utvinning av olje og gass. Forholdet mellom «truselvurderingen» og samarbeidsvisjonene er imidlertid ikke nærmere diskutert, enn si problematisert, ut over å fastslå at «Norge og Russland vil kunne ha ulike syn og ulik praksis med hensyn til rollefordelingen mellom bedrifter og myndigheter i nord», og oppfordre til å tenke over det.

Det kan man kanskje allerede gjøre på mer konkret vis. Hvis norske målsetninger og forhåpninger oppfylles, vil det statsdominerte StatoilHydro om få år sitte med tunge investeringer på russisk sokkel, arbeidsplasser langs Finnmarkskysten vil være basert på tjenester til samme sokkel, og norsk leverandørindustri vil ha Russland som viktig marked. Vil Norge i en slik situasjon være mer sårbart for mulig russisk press, slik det er beskrevet i meldingen? Eller er det tvert imot slik at tettere samarbeid og interaksjon vil redusere sannsynligheten for at press oppstår? Et annet aspekt ved denne utviklingen er at selve tyngdepunktet i relasjonene mellom Norge og Russland blir forskjøvet. Satt på spissen: Blir forholdet til Russland en funksjon av StatoilHydros posisjon? I gode tider kan Norges stilling kanskje bli styrket, men hvis det blir konflikter og gnisninger av kommersiell art mellom Sjtokman-partnerne, vil de kunne få effekter for det politiske forholdet mellom Norge og Russland?

En stortingsmelding med en slik bredde kan ikke forventes også å gå i dybden i alle slags spørsmål. Men en sterkere erkjennelse av at forholdet mellom Norge og Russland i nord om få år kan komme til å være på et ganske annet stadium enn i dag, savnes.

Arne Jon Isachsen, Handelshøgskolen BI

St.meld. nr. 15 (2008–2009) er god på utfordringene og de positive sidene ved innvandring. For å beholde talenter, må vi ha teknologi og toleranse. Det er bra formulert. Men toleranse for hva? «Gå utenom,» sa Bøygen. Viljen til å drøfte hvordan globaliseringen setter velferdsstaten under press mangler. Hvordan virker globaliseringen inn på muligheten for å opprettholde den norske velferdsstaten? Dette spørsmålet er stemoderlig behandlet i den foreliggende stortingsmeldingen. Skyldes dette frykt for i etterkant å bli beskyldt for politisk ukorrekte utsagn?

Hvordan innvandrere blir tatt imot her i landet, har konsekvenser for hvem som velger å reise hit. Og for hvordan de finner seg til rette når de kommer hit. Hva er passende rettigheter? Hva er passende krav? Med for slappe krav og for mild behandling av innvandrere som ikke tar den norske koden, blir det problemer. Videre kan velferden til dem som allerede bor i landet, gå ned. Hvorfor? De blir sinte og arge. Mener seg berettiget til romsligere støtteordninger når de ser hva innvandrere mottar. Følelsen av å ha det bra vil lett svekkes når gapet mellom krav og forventninger på den ene siden og realitetene på den andre siden øker, uaktet om man i en absolutt forstand opplever høyere levestandard.

Stadig flere jobber ansees som uegnet for nordmenn. Er ferdigheter som å plukke bær og yste ost i ferd med å forsvinne? Står det kulturelle mangfoldet i fare for å svekkes? En annen effekt kan være et dårligere fungerende arbeidsmarked. Om arbeidsplasser forsvinner, vil vi ikke flytte. Heller trygd. Stilles det stadig flere urimelige krav til hva samfunnet skal yte overfor den enkelte? Hvem skal forresten definere hva som er rimelige krav? Veksten i antall nordmenn på trygd er noe av det mest foruroligende ved samfunnsutviklingen de siste par tiår. Blir resultatet mer passive mennesker? Som i sin tur har som konsekvens et mindre robust samfunn?

På andre områder kan det være behov for et «mykere» samfunn. I en tankevekkende artikkel i Aftenposten 3. april skriver Rolf Utgård, tidligere hovedtillitsmann ved Kværner, om hvordan det ikke lenger er rom for «raringene» i bedriftene. Dette er et spørsmål om verdier. La ikke hensynet til aksjonærene gå foran alt annet. Enkelte ganger la hensynet til den enkelte velge tyngre. Om norske bedrifter med åpne øyne lar noen arbeidstakere beholde jobben selv om rene lønnsomhetsvurderinger skulle tilsi noe annet, kan vi få et bedre samfunn. Følelsen av tilhørighet gir verdighet og et harmonisk liv. Besparelsene for samfunnet blir mangedoblet i forhold til de merkostnadene bedriftene må bære.

I programmet «Olje for utvikling» vil norske myndigheter blant annet dele sine erfaringer med andre land hva gjelder utvinning av olje og gass og håndtering av inntektene. Norge har vært et foregangsland her. St.meld. nr. 25 (1973–1974), Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn, er forbilledlig ved sin fremsynthet og korthet. På under 20 sider legges et løp som fremdeles følges. «Ile langsomt» hva gjelder produksjonen, slik at norsk næringsliv makter å henge med. «Komme hele samfunnet til gode» hva gjelder inntektene, slik at verdier som salg av olje og gass innbringer, ut over hva det koster å hente opp disse ressursene, kommer alle til gode – også fremtidige generasjoner.

I St.meld. nr. 15 blir det imidlertid noe patetisk når vi skal lære andre om forvaltningen av oljemilliardene. Gjennom 2008 tapte Norges Bank all opparbeidet meravkastning og mer til. Det er ikke forvaltningen vi er gode på. Det er bruken. Handlingsregelen som begrenser bruken til forventet realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland, sørger for at alle fremtidige generasjoner vil nyte godt av oljeformuen. Det er en genistrek, men en genistrek som ikke så lett lar seg eksportere. Bak ligger et modent demokrati, en temmelig homogen befolkning og fremoverskuende politikere. Mer enn en velvillig norsk bistands- og engasjementspolitikk skal til for å få et slikt system på plass i nye oljenasjoner.

På side 19 stilles det tilforlatelige spørsmålet: «Hva skal vi leve av når oljen og gassen etter hvert blir mindre viktige inntektskilder?». Men er det egentlig et meningsfylt spørsmål? For det første vil oljeinntektene alltid være der om vi holder oss til handlingsregelen. For det andre er det ingen gitt i dag å vite hva slags bedrifter og næringer som vil vokse frem i de neste par–tre–fire tiårene. Det beste vi kan gjøre for å sikre oss et godt inntektsgrunnlag i fremtiden, er å ha en velutdannet arbeidsstokk – som også evner å trekke til seg flinke folk fra andre land. Min kjepphest i denne sammenheng er mer midler til norske doktorgradsstudenter som tar sin utdannelse ved de beste universitetene i utlandet. Avkastningen av noen millioner flere kroner her vil bli meget solid. I tillegg kommer en kulturell gevinst.

Etter å ha konstatert på side 170 at den årlige «turnover» for ansatte i utenrikstjenesten er på beskjedne tre prosent, mot ti prosent i andre departementer, er det et drøyt stykke å hevde at tjenesten «gir muligheter for en dynamisk organisasjon som kan håndtere endring, ny lærdom og nye initiativer». Om man legger visdommen i uttrykket «you can’t teach old dogs new tricks» til grunn, blir konklusjonen den motsatte. Folk i UD biter seg fast så det hvitner rundt kjakene. Et mål om «turnover» på linje med andre departementer, kan det ha noe for seg? I dynamikkens og fornyelsens navn?

På side 172 omtales det nasjonale omdømmeforumet som ble opprettet i 2007. Formålet er en bedre profilering av Norge i utlandet. Det kan vel

være vel og bra. Men skal ikke en utenrikstjeneste være mer opptatt av å hente hjem gode ideer utenfra enn å fortelle andre hvor flinke og prektige vi selv er? Et forum der fokus er å lære, hente gode ideer fra andre land for praktisk politikk i Norge, er det noe å vurdere?

Til slutt: St.meld. nr. 15 om norsk utenrikspolitikk skjemmes av dårlig norsk. Komma etter innskutt relativ bisetning er intet krav i Utenriksdepartementet. Verre er det at floskler og uforståelige resonnementer florerer. Her er et engere utvalg: «Dette skyldes ulike former for globaliseringsprosesser som på nye måter er i ferd med å omforme det norske samfunnet, og samfunnets grensesnitt og koblinger til omverdenen» (s. 85). «Utdanning og helse forblir sentrale prioriteringer, men med økt fokus på bærekraftig forvaltning av disse grunnleggende samfunnssektorene i de enkelte landene» (s. 103). «Regjeringen vil arbeide for en enda mer strategisk tilnærming til prioritering og måloppnåelser i multilateralt samarbeid» (s. 147).

UD bør ta ett skritt til

Sten Inge Jørgensen, Morgenbladet

St.meld. nr. 15 (2008–2009), Interesser, ansvar og muligheter, må først og fremst forstås som et uttrykk for et nytt utenrikspolitisk paradigme, hvor det er nødvendig med åpenhet overfor et bredere publikum. Delvis fordi, som meldingen selv sier, «innenrikspolitiske mål i økende grad må sees i sammenheng med utenrikspolitiske mål og virkemidler.» Men også fordi en stadig større andel av befolkningen er interessert i å vite hva som foregår i Utenriksdepartementet. Antallet nordmenn som enten privat eller via sitt arbeid er opptatt av ett eller flere utenrikspolitiske spørsmål, har trolig økt betydelig de siste årene.

Jeg har få innvendinger mot meldingens beskrivelser av hvilke utfordringer som er de viktigste for Norge i dag. Så lenge man ønsker en relativt bred politisk konsensus i utenrikspolitikken, må man akseptere en viss trausthet i tematiske utvalg og skjønnsmessige formuleringer. At det innimellom de generelle vurderingene også tas noen standpunkt med en viss brodd, så som mot NATOs rakettskjold, reflekterer kanskje bare at Barack Obama vant det amerikanske presidentvalget. Han er jo heller ingen stor fan av dette kontroversielle prosjektet. Sikkert er det i hvert fall at meldingen ikke tråkker på mange tær (utenom en del forskertær og noen relativt ytterliggående politiske tær). De som har hevdet at dette er et banebrytende verk med oppsiktsvekkende friske vurderinger, avslører vel egentlig bare hvor dårlig vant vi egentlig har vært med denne typen åpenhet fra Utenriksdepar-

tementets side. Stortingsmeldingens åpne avklaring av norske interesser er et første skritt på veien til en virkelig modernisert utenrikspolitisk profil. Men først det andre skrittet – om det kommer – vil være banebrytende.

Alle som leser meldingen vil nok savne ett og annet. Selv lurer jeg blant annet på hvorfor man ikke har funnet plass til en vurdering av den stadig viktigere relasjonen mellom Norge og Tyskland. Igjen er det fristende å tro at utfallet av det amerikanske valget spiller inn, her som uttrykk for et svekket behov for å trekke frem nye alliansepartnere. Hadde McCain vunnet, ville nok Tyskland fått mer oppmerksomhet. Dette er hypotetisk, men ikke usannsynlig, og det er i alle tilfeller beklagelig at den europeiske stormakten stort sett bare nevnes i forbifarten gjennom hele meldingen.

Min viktigste innvending mot stortingsmeldingen er ikke basert på meldingen selv, men på en metarefleksjon rundt selve kommunikasjonsakten. Min noe flåsete magefølelse sier at det bare finnes totalt 300 lesere (å være kvalifisert til leser betyr at du har lest litt og ikke bare bladd så vidt), utenom de som jobber i UD, hvorav 150 jobber i NGO, er 100 er forskere, 27 er medlemmer i Stortingets utvidete utenrikskomité, 15 er journalister/redaktører, 5 er lærere og 3 er forfattere. Ingen av disse 300 har behov for å vite at «[d]et er viktig at finanskrisen ikke reduserer vår bekjempelse av global fattigdom. Finanskrisen – og sårbarheten som den kaster mange mennesker ut i – tydeliggjør også betydningen av offentlig garanterte og universelle velferdsordninger. Dette er i tråd med den skandinaviske samfunnsmodellen.» Ingen av disse trenger en ny stortingsmelding for å vite at nordområdene nå er et prioritert område, det har de allerede lest i VG og sett på Dagsrevyen. Man må nesten være Arne Strand for å kjenne at det pirrer i kroppen når et offentlig dokument beskriver ting med andre nyanser enn hva tidligere dokumenter har gjort.

Det denne stortingsmeldingen åpner for, kan imidlertid bli riktig banebrytende. For nå som Utenriksdepartementet har lettet på sløret og fortalt hva Norge prioriterer og hvorfor, bør de vel også svare på det som de 300 leserne egentlig lurer på, nemlig:

  • a) Hva mener Utenriksdepartementet er de viktigste hindrene for å nå målene/ivareta interessene?

  • b) Hvordan arbeider Norge konkret med å overvinne disse?

Mange vil sikkert mene at en slik gjennomgang er umulig, av den enkle grunn at den ville bryte med alle gode diplomatiske tradisjoner. Ikke bare måtte man bedrive «naming and shaming», men også avsløre forhandlingsstrategier som helst ikke bør komme «motparten» for øre. Men det er ikke sikkert man behøver gå så langt. Målet er jo ikke først og fremst å

definere motstandere, men å anskueliggjøre vurderingene av handlingsrommet og fremdriften.

Dersom dette skjer, vil det for første gang bli mulig for offentligheten å ha et reflektert forhold til spørsmålet om Utenriksdepartementet gjør jobben sin godt eller ikke. Eller om vi trenger nye arenaer, som for eksempel fullt EU-medlemskap, for å realisere våre målsetninger.

Dersom dette ikke skjer, kan Utenriksdepartementet like gjerne kalle den neste stortingsmeldingen om norsk utenrikspolitikk «En kamp mot troll».

Norges beste lærebok i utenrikspolitikk

Torbjørn L. Knutsen, NTNU

St.meld. nr. 15 (2008–2009) er en klar formulering av den norske utenrikspolitikkens hovedkurs – og uttrykker dermed en klar kontinuitet sammenlignet med tidligere meldinger. Det er for eksempel liten eller ingen endring i forhold til den stortingsmeldingen som UD kom med for 20 år siden (St. meld. nr. 11 1989-1990): Begge meldingene betoner at USA gjennom NATO i vest er Norges sikkerhetspolitiske ankerfeste, at Russland i øst representerer den største usikkerhet i Norges utenrikspolitiske bilde og at Norges kontaktflate mot EU i sør er viktig men vanskelig å håndtere. Utover denne grunnrammen legger begge meldingene opp til at Norge er en fredsnasjon som skal spille en aktiv rolle i bistandsarbeid og konfliktløsning. Begge har miljøproblemer med blant sine satsingsområder. Begge fokuserer på havområdene i nord som et sentralt nærområde. Begge betoner at Norge er en velstående småstat som er tjent med at folkeretten styrkes og at ordnende institusjoner og regimer utvikles.

Norges utenrikspolitiske hovedkurs ligger med andre ord fast. Samtidig slår St.meld. nr. 15 an nye toner – både når det gjelder synet på verden utenfor Norge og når det gjelder de politiske prosessene innad i landet. De fleste av de nye tonene er relatert til form. En av dem gjelder utenrikspolitikkens prosess. Den forrige meldingen var riktignok også opptatt av prosess: Den viet for eksempel et helt kapittel til Utenriksdepartementets omorganisering. Men når den nye meldingen drøfter prosess, vender den blikket langt utover Victoria Terrasse og favner hele nasjonen. Meldingens praksis representerer også noe nytt: Det betydelige utredningsarbeidet som ligger bak denne meldingen har vært unikt åpen og tilgjengelig. Store deler av arbeidet har foregått i det offentlige rom, stimulert av en aktiv utenriksminister og ikke minst UD-prosjektet «Refleks – norske interesser i en globalisert verden» som trakk flere hundre akademikere og aksjonister inn i utredningsarbeidet.

Denne åpenheten er, ifølge meldingen selv, en følge av globaliseringen. For i en globalisert verden må norsk utenrikspolitikk ta flere hensyn og

føres på andre måter enn tidligere. Jo raskere utviklingen går og jo mer kompleks og sammensatt verden blir, jo større blir behovet «for forankring og legitimering av utenrikspolitikken i det offentlige rom». I dette ligger et annet særtrekk når det gjelder denne nye stortingsmeldingens form: Den er mer selvbevisst analytisk og problematiserende enn tidligere meldinger. Når UD redegjør for endringer i verden, brukes akademiske begreper som «det offentlige rom», «globalisering,» «geopolitikk» og «interesser». Om dette skyldes at så mange akademikere ble trukket inn i utredningsarbeidet på et tidlig tidspunkt, skal være usagt. Men fra et akademisk ståsted er St.meld.nr. 15 særegen blant stortingsmeldinger: Den er leseverdig. Den er omfattende, analytisk, problematiserende og rikt illustrert med figurer og tekstbokser. Den er, kort sagt, Norges beste og mest oppdaterte lærebok i utenrikspolitikk.

Forestillinger om norske interesser har aldri vært så eksplisitt til stede som analytisk begrep som i St.meld.nr. 15. Begrepet er frontet i meldingens tittel og utdypet i et eget kapittel (kap. 11). Her heter det at «det i dag foreligger særlig gode grunner til å foreta en ny, overgripende gjennomgang av Norges utenrikspolitiske interesser» (s. 85). Meldingen knytter interessebegrepet an til tradisjonelle hensyn – som nasjonal sikkerhet, økonomisk vekst, velferd og prestisje.

Her ligger det særlig to tankekors. Det ene gjelder forholdet mellom idealer og interesser. Stortingsmeldingen er selvbevisst og klar på at idealer og interesser ikke alltid går sammen. Men er den klar nok? Har meldingen for lett for å problematisere slike misforhold og så avskrive dem som «spenninger» eller «utfordringer»? For ikke alle slike misforhold er «utfordringer». Et eksempel finner vi i meldingens kapittel 7, «Utfordringer for en miljøbevisst energinasjon». Her fremstilles utfordringen som at Norge står frem som både energistormakt og miljøpådriver – at Norge på den ene siden bygger sin velstand på andre lands avhengighet av norske klimagassproduserende produkter, men på den andre maser på dem for å redusere deres utslipp av klimagasser. Det er et svært tiltalende trekk ved denne stortingsmeldingen at den ofte viser hvordan alle gode ting ikke alltid går sammen i politikkens verden; at politikk iblant ikke dreier seg om ingeniørkunst, men om informerte verdivalg. Men ved å kalle slike misforhold for «utfordringer», skaper meldingen et inntrykk av at det er mulig å finne en løsning; at det er mulig å etablere en balanse mellom absolutt motstridende hensyn.

Det andre tankekorset gjelder interessebegrepets anvendelse på et Norge som er i hurtigere endring enn før; som er i ferd med å bli mer dynamisk, broket og mangfoldig enn noensinne. I en situasjon hvor endringer er raske, er det viktig å beholde kontinuitet og en stø kurs. Mens samfunnet trekkes i forskjellige retninger av sprikende særinteresser, er det viktig å beholde en viss enhet i grunnleggende verdier og idealer. Da blir utfor-

dringen å finne en praktisk balanse mellom motstridende hensyn. Men hvordan kan dette gjøres i en globalisert tidsalder hvor nasjonens gamle, selvhevdende særforestillinger er luket bort som politisk ukorrekte og hvor tradisjonelle, sosialiserende institusjoner (som statskirken og NRK) har mistet sin monopolstilling? Løsningen er åpenhet og inkluderende samtaler. Dette skal skape nye, forenende prosesser og en ny konsensus.

Sett i dette perspektivet er det ikke Bismarcks realpolitiske ånd som hviler over denne stortingsmeldingens interessebegrep, men Kants idealistiske forestilling om at de beste argumentenes kraft vil vinne fram i samfunnets store, konsensusskapende samtale. For, som denne utenriksmeldingen betoner, så må også innenrikspolitikken ta nye hensyn og føres på nye måter i en globalisert verden. Jo raskere utviklingen går og jo mer kompleks og sammensatt verden blir, jo større blir behovet «for forankring og legitimering av utenrikspolitikken i det offentlige rom».

Mange ord, lite nytt

Janne Haaland Matlary, Universitetet i Oslo

Det er gledelig og viktig å få en analyse av internasjonal politikk som problematiserer hva som er norske interesser under globalisering og multipolaritet, som er de to nye parametrene. Uten strategisk tenkning blir det umulig å føre en politikk som er basert på prioriteringer, og dette krever analyse som basis for strategi.

Meldingen har to deler: Analyse og politisk strategi. Men hvor gode er disse to delene? Analyse skal bestrebe seg på å være objektiv og basert på den beste fagkunnskap, altså en statsvitenskapelig faglig analyse. Den bør ikke skjemmes av normativt innhold. Den politiske strategien bør derimot være klart politisk, dette er regjeringens valg og prioriteringer. De siste bør være klarest mulig, dvs. at der alt prioriteres, er det ingen prioritering. Er dette tilfellet med denne meldingen? Meldingen bærer preg av at «alle skal med», og dette gjør det nesten umulig å få til klare politiske prioriteringer. En indikasjon på dette er at del II (prioriteringer) bruker ti sider på sikkerhetspolitikk, åtte sider på norsk fredsmegling, elleve sider på handelspolitikk, seks sider på energipolitikk, ti sider på miljøpolitikk og ti sider på multilateral organisering. Det er altså omtrent like lange «biter» med politiske prioriteringer for hvert område her, men det er ingen preferansefunksjon for Norge – man sier ikke mye om hva som prioriteres, hvis noe. Alt er viktig her. Men dette er dårlig politisk håndverk – «statecraft».

Det er en påtakelig interesse for interesser i denne meldingen, som om begrepet er nyoppdaget! Dette må være en særnorsk pussighet, for interesser er jo det normale begrep man bruker for å analysere internasjonal politikk. Allerede i sammendraget sies det at «meldingen løfter frem et tydeligere fokus på ivaretakelse av norske interesser» – i forhold til hva? Til regjeringens egen verdiretorikk, Norge som «en tydelig fredsnasjon», som det står i Soria Moria? Interessebegrepet understrekes også i meldingens tittel og, som sagt, mange steder i teksten. Det er forunderlig lesning. Det er som om regjeringen har oppdaget interesser som utenrikspolitisk kjernebegrep, men «inter res» – det som er «mellom to ting» – dvs. mellom to stater, er like gammelt som den moderne territorialstaten. Begrepet «nasjonal interesse» erstattet det eldre «raison d’etat» på 1600-tallet. Hvorfor presenteres nasjonale interesser som noe nytt i denne meldingen? Svaret, som aldri uttales i teksten, ligger i den særnorske selvforståelsen som kan sammenfattes som Norge som fredsdue, humanitær stormakt og FNs beste venn, som Leira et al. (2007) konkluderer med er spesielt sterke selvbilder i norsk politikk i sin NUPI- rapport «Norske selvbilder og norsk utenrikspolitikk».

Denne regjeringen har, som så mange andre, ofte snakket om verdier fremfor interesser. Verdibegrepet er positivt ladet og nærmest uangripelig, og hindrer både analyse og prioritering, mens interessebegrepet impliserer en mål–middel-rasjonalitet som er strategisk i sin natur: Hvis likestilling er en verdi for meg, vil jeg fremme denne gjennom for eksempel FN-politikk. Da er likestilling min politiske prioritet, altså en interesse. Enhver verdi kan bli en interesse dersom man spesifiserer hvordan verdien skal fremmes. Det er derfor interessebegrepet tilhører den politiske analyse. Dette er elementært, men politikerne vil gjerne snakke om verdier fordi de da unnslipper både analyse, kritikk og krav om prioriteringer. Det er derfor blitt en betydelig uvane i norsk utenrikspolitikk å snakke om verdier fremfor interesser. Meldingen vil endre på dette, men gjør det på en så halvkvedet måte at det nesten er komisk. Man er apologetisk fordi man betoner interesser gjennom hele meldingen: På side 85 er overskriften «Fokus på interesser», som om dette var noe nytt i utenrikspolitikken, og i første avsnitt sies det at det er «flere grunner til at det er viktig å løfte frem interesseperspektivet i utenrikspolitikken». Deretter sies det at dette gjør det lettere å prioritere, at andre land holder seg med interesser, og da bør også vi det fordi det da er lettere å snakke med dem – et besynderlig argument – og videre sies det at uten interessebegrepet «vil politikken raskt kunne bli ufokusert og tilfeldig» (s. 85). Etter alle disse rare utsagnene om hvorfor interesser er å foretrekke fremfor verdier, forventer vi rosinen i pølsen, nemlig at problemet med verdier er at de fungerer som legitimerende retorikk og derfor har vært foretrukket.

Ihele del 2, som handler om prioriteringer, unnlater man å prioritere. Alt er prioritert ut fra kapitlenes tema, dvs. det er listet opp noen interesser som skal fremmes under hvert tema. Men dette munner ikke ut i en prioritering. Vi får aldri vite hva som er viktigst i norsk utenrikspolitikk, selv om del 2 faktisk heter «Utenrikspolitiske prioriteringer for å ivareta norske interesser». Vi kunne derfor forvente en prioritering mellom de forskjellige norske interessene her. Vi får derimot ikke dette, men kunen liste av interesser. Dette sier derfor intet nytt i forhold til tidligere slike meldinger, for som det sies tidlig i denne, ligger det meste med hensyn til et lands interesser fast. Vi har alltid visst at sikkerhetsinteresser og økonomiske interesser er viktige. Jeg må derfor spørre:Hva er egentlig nytt i denne meldingen om norsk utenrikspolitikk?

Ja takk. Begge deler?

Helene Sjursen, Arena, Universitetet i OSlo

St.meld. nr. 15 (2008–2009), Interesser, ansvar og muligheter, er blitt en melding som bærer i seg en rekke uforløste spenninger og begrepsmessig rot. Man lykkes med å fremheve viktigheten av de globale endringene som har funnet sted siden slutten på den kalde krigen. Men implikasjonene av det som ifølge meldingen er nye handlingsbetingelser for utenrikspolitikken, forblir i det blå.

Meldingens håndtering av EU er representativ for de mange spenningene, for ikke å si selvmotsigelsene, i teksten. Det som står her vil kunne tas til inntekt for svært forskjellige syn på hva som er i ferd med å skje i Europa. To eksempler: Mens det understrekes at den europeiske integrasjonsprosessen «utvilsomt» har gått langsommere enn mange regnet med, fremheves samtidig flere saker som synliggjør at integrasjonsprosessen blir stadig dypere. Vi får også vite at EU kjennetegnes av kompromisskultur, men at kompromissviljen er til stede kun «i varierende grad» (s. 53).

Det er imidlertid ikke bare på detaljnivå at motsetningene er slående. Det gjelder også med hensyn til de overordnede grepene i meldingen. Det brukes mye plass på å understreke at internasjonale forhold i dag preges av gjensidig avhengighet mellom stater, at innenriks- og utenrikspolitikk veves stadig tettere sammen, og at et mangfold av aktører påvirker den globale utviklingen. Denne virkelighetsbeskrivelsen står i sterk kontrast til det bildet som tegnes av Norge som en selvstendig aktør som kan navigere i det internasjonale system så å si etter eget forgodtbefinnende: «Generelt bør valg av synlig ‘alenegang’ eller samarbeid med aktører som FN, Verdensbanken, EU eller sentrale frivillige organisasjoner avgjøres ut fra hva

som framstår som mest mulig effektiv realisering av norske interesser» (s. 50). Problemet er at hvis stater er gjensidig avhengige av hverandre, blir «alenegang» ikke bare umulig, men også irrelevant.

Det er fristende å se slike spenninger som et resultat av kompromissmakeri innad i regjeringen, eller mellom forskjellige avdelinger i Utenriksdepartementet. Dette er imidlertid for enkelt. Inntrykket man sitter igjen med er faktisk ikke bare det av en regjering som bygger broer over motstridende interesser ved å si «ja takk. Begge deler». Problemene henger sammen med at man har anvendt et inadekvat analyseskjema. I meldingen antydes det for så vidt at debatten mellom realister og idealister, som danner utgangspunktet for analysen, er utdatert. Forsøket på fornyelse, som kommer med begrepet «utvidete interesser», er imidlertid ikke på høyde med det paradigmeskiftet som meldingen selv legger opp til. Ved å fremstille realpolitikk og idealpolitikk som to sider av samme sak, henger man fremdeles fast i det gamle. Videre vitner dette om en viss begrepsmessig forvirring. Det bærer riktig galt av sted når man hevder at «den moralsk og idealpolitisk funderte» politikken – også definert i meldingen som «uegennyttig» politikk (og andre steder som en politikk som fremmer verdier) – blir et nødvendig virkemiddel for å fremme norske samfunnsinteresser i globaliseringens tidsalder (s. 20).

For det første er en slik instrumentalisering av moralen prinsipielt problematisk. En uegennyttig politikk kan ikke samtidig ha som formål å fremme egeninteressen, selv for lille Norge. En slik dobbel begrunnelse for politiske standpunkter er imidlertid også et praktisk problem. Det vil nødvendigvis reise spørsmål om Norges troverdighet i en rekke saker – er man ute etter å finne gode resultater, eller bare etter å mele sin egen kake? For det andre er verdikategorien i beste fall en forenkling. Verdier er mangfoldige, og gjerne motstridende. Det trengs i det minste et skille mellom det gode og det rette, mellom kulturelt betingete norske verdier og universaliserbare prinsipper. Uten et slikt skille blir verdipolitikken ikke stort annet enn misjonering. Det er heller ikke tilfellet at verdipolitikk, eller uegennyttig handling, nødvendigvis er en god ting, slik det antas i meldingen. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. Man undres også over at respekt for demokrati- og rettsstatsprinsipper ofte fremstilles som «norske» verdier. Sist, men ikke minst: verdier reiser krav om prioritering så vel som legitimering. Dette er vesentlig i «globaliseringens tidsalder».

Det tredje problemet med det utvidete interessebegrepet er at det dekker over mange av implikasjonene av globaliseringsprosessene. Disse medfører at nasjonalstatenes evne til, på godt og vondt, å kontrollere det utenrikspolitiske feltet er svekket. En viktig dimensjon er videre at risikoen for å bli direkte konfrontert med «de andre» hvis interesse også står på spill har økt. Nasjonale politiske valg blir mer synlige internasjonalt. De

anses også i økende grad å angå «utlandet». Norske politiske valg på områder som vi i kraft av å være en suveren stat har antatt at vi selv bestemte over (landbruk, miljø, justis, energi), må gis en begrunnelse som oppfattes som akseptabel også av andre enn oss selv. Utenrikspolitikken er altså ikke lenger (i den grad den noen gang her vært det) bare en øvelse i å eksportere interesser (eller verdier), slik deltakerne i «verdier versus interesser»-debatten later til å anta. Poenget er heller ikke, som det hevdes i stortingsmeldingen, at verdier og interesser er blitt to sider av samme sak. Spørsmålet er ikke hvilke interesser og/eller verdier vi ønsker å fremme, men hvilke verdier og interesser det er legitimt å fremme. Dette blir først tydelig hvis man tar inn over seg eksistensen av en internasjonal rettsorden og de prosedyrer som er på plass for å teste statenes politikk. Et proseduralt perspektiv er nødvendig for å synliggjøre disse for utenrikspolitikkens endrete handlingsbetingelser.

En ny verden – hva nå (lille) Norge?

Rolf Tamnes, Institutt for forsvarsstudier (IFS)

Det er nå tjue år siden daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg fremla stortingsmeldingen «Om utviklingstrekk i det internasjonale samfunn og virkninger for norsk utenrikspolitikk». Denne såkalte «bibelen» ble unnfanget før sovjetimperiets sammenbrudd og det geopolitiske hamskiftet fra 1989–90. På den annen side fanget den opp en stadig mer betydningsfull tendens i norsk utenrikspolitikk: den uegennyttige, idealistiske og solidariske engasjementspolitikken som tidvis har skapt en forestilling om en norsk eksepsjonalisme. På dette området satte meldingen seg høye mål: Norge skulle søke å spille en «pådriverrolle», en «brobyggerrolle» og en «opinionsdannende rolle». Det ble rett nok bemerket at Norge ikke kunne utrette mye på egen hånd. Imidlertid kunne det også «være en styrke å være et lite land». Norge var homogent, uten rivninger og konflikter, noe som ga beslutningskraft. Norge kunne tidvis også «dra fordel av ikke å ha en kolonial fortid eller andre storpolitiske belastninger».

Det lå mye arbeid bak 1989-meldingen, og det gjør det også denne gangen. For tjue år siden foregikk prosessen i de lukkede rom; denne gangen inviterer Utenriksdepartementet gjennom «Refleksprosjektet» til en offentlig dialog om viktige spørsmål som angår Norges forhold til omverdenen. Til forskjell fra for tjue år siden er siktemålet denne gangen å sette et særlig søkelys på norske interesser. Det er etter hvert blitt en utbredt oppfatning at interesseperspektivet nærmest har falt ut av det norske utenrikspolitiske utsyn fordi det meste handler om engasjementspolitikk, og at det derfor er behov for å løfte frem hva mange vil se som kjernen i utenrikspolitikken,

nemlig ivaretakelsen av norske interesser. Meldingen har adoptert denne tolkningen. Ja, det var en viktig årsak til at det ble sett som ønskelig å skrive en ny «bibel». Det kan settes spørsmålstegn ved dette utgangspunktet. Enkle tekstanalyser kan muligens etterlate et slikt inntrykk av norsk utenrikspolitikk siden begynnelsen på 1990-tallet, men et annet inntrykk er uendelig mye mer interessant: det store antallet lavmælte norske aktører som daglig arbeider for å ivareta norske interesser overfor andre stater og på utallige arenaer, slik det alltid har vært.

Hovedspørsmålet som meldingen drøfter og ønsker å besvare er hvordan globalisering og geopolitisk endring utfordrer Norges interesser. Den første av meldingens tre deler tar opp utfordringer for norske interesser og er den klart beste, nok også fordi mye av tankekraften og arbeidsinnsatsen har vært konsentrert om dette. I denne delen er meldingen problemdrevet, i motsetning til mange stortingsmeldinger som har en tendens til å bli beskrivende og lite interessante. Det er naturligvis et politisk dokument. Omtalen av Norges forhold til EU er således varsom om utfordringene, OSSE og Europarådet fremstår som betydningsfulle institusjoner, og det er noe uforløst over beskrivelsen av forholdet til Russland – her som i andre sammenhenger. Enkelte akademikere vil føle en trang til å kritisere begrepsbruk og analytisk stringens, men en stortingsmelding bør primært vurderes ut fra andre målestokker. Den første delen av meldingen strekker seg prisverdig mot det overgripende og helhetlige; her er mye mindre «bottom-up» enn i 1989-meldingen.

Mine kritiske bemerkninger skal avgrenses til tre forhold. Den første er knyttet til meldingens viktigste budskap, nemlig den kraft og betydning som ligger i globaliseringen og utviklingen henimot multipolaritet, ikke minst som en følge av østliggjøringen. Det er et riktig og viktig budskap. Imidlertid kunne man ønsket seg en større bevissthet om at globalisering og multipolaritet er svært ulike fenomener: Multipolaritet vil kunne forsterke globaliseringsprosessene, men like gjerne bidra til regionalisering; multipolaritet kan gjennom en samarbeidende konsert virke til å stabilisere et globalisert internasjonalt system, men like gjerne skape nye motsetninger.

Min andre bemerkning er knyttet til bruken av interessebegrepet. Interesser er definert som å «fremme det norske samfunns velferd, sikkerhet og grunnleggende politiske verdier». Med en så vid definisjon blir det meste interesser, noe meldingen også poengterer: «Betydelige deler av det som normalt er blitt betraktet og drøftet som myke eller altruistiske deler av utenrikspolitikken bør oppgraderes som sentrale områder for å ivareta norske interesser.» Det kan anføres gode grunner for å anvende et så vidt interessegrep, men det mister dermed sin verdi som analytisk og operativt verktøy. Det tidvis svært utvidede sikkerhetsbegrepet stiller oss overfor det samme problemet.

Det bringer meg til min tredje bemerkning, som er knyttet til meldingens sterke betoning av at det er nødvendig å prioritere sterkere enn før. Siden interessebegrepet er så vidt og dermed ikke bidrar til prioritering, kunne man tenkt seg at meldingen som et alternativ bestrebet seg på å veie interesser. Meldingens del II og III, som omhandler prioriteringer og virkemidler, er imidlertid forbausende lite konkret. Her er ansatser til noe interessant i tanken om «det doble prioriteringsprinsipp» – at Norge må gi økt prioritet til områder som er viktige for Norge, og der vi samtidig spiller en rolle internasjonalt. Imidlertid, når dette eksemplifiseres, inkluderes det meste av utenrikspolitikken. Meldingen inneholder heller ingen tanker om hvilke organisatoriske grep som må til for å ivareta norske interesser i en dramatisk ny verdenssituasjon. Faktisk nevnes bare ett konkret tiltak: 19 land skal prioriteres i den videre norske omdømmesatsingen. Det kan knapt kalles et kraftig tilslag i en melding som tar mål av seg å gripe de store spørsmål.

Vi rører her ved et strukturproblem som meldingen selv er et uttrykk for: Utenriksdepartementet driver i beskjeden grad med strategisk eller operativ planlegging. Operasjonaliseringen gjøres primært av fagdepartementene. Det bidrar til å styrke deres innflytelse på innretningen av norsk utenrikspolitikk og på ivaretakelsen av norske interesser. Det er ikke nødvendigvis noe problem.

Et UD og et Norge som er overalt

Nils Morten Udgaard, Utenrikskommentator

Når Utenriksdepartementet kommer med sitt første store overblikk over norsk utenrikspolitikk på 20 år og kaller det «Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk» – da vekkes assosiasjoner som går langt tilbake i historien. Helt til krigsåret 1942, da den norske eksilregjeringen satt i London og tenkte fremover om Norges plass i verden. Resultatet ble også den gang kalt «Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk», og var en meget forutseende analyse som pekte direkte frem mot det nordatlantiske samarbeidet som fikk sin form som NATO i 1949.

I årets melding, fra mars 2009, heter det fortsatt at «Norges uten sammenligning viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel og forankring» er NATO. Her er kontinuiteten til å ta og føle på – og den gjelder hele bildet: For allerede under krigen kom innvendinger mot utenriksminister Trygve Lies «atlantiske linje» fra norske ledere som ville ha mer FN, mer Norden og mindre «stormaktspolitikk». Som jevnlige verbale reflekser finner vi

lignende betenkninger fordelt rundt i teksten i den nye «Stortingsmelding nr. 15».

Dette er blitt en god melding, velskrevet, omfattende, aktuell – og i sum den beste oversikt over Norges situasjon i verden på meget lang tid. Analysen av en internasjonal politikk under sterk endring er gjennomført på en måte som inngir respekt. Også hovedkapitlet, som kalles «Utenrikspolitiske prioriteringer for å ivareta norske interesser», er nyansert og opplysende, selv om dette er – og skal være – et politisk dokument som støtter opp under regjeringens omforente utenrikspolitiske linje. Det bør ikke primært studeres med akademiske briller.

Det nye i meldingen er at utenriksminister Jonas Gahr Støre, uten tilløp til å rødme, rehabiliterer interessebegrepet i norsk utenrikspolitikk. «Meldingen løfter frem et tydeligere fokus på ivaretakelse av norske interesser», heter det rett frem. Her er det som om Utenriksdepartementet gjenoppfinner hjulet. Men det har gjennom årtier preget hele den utenrikspolitiske debatten i Norge at det å åpent fremme konkrete norske interesser var noe upassende i forhold til det å fremme felles humanitære idealer i verdenssamfunnet som helhet. Det er ikke overraskende at en statsråd som Støre, med sin læretid i Frankrike og USA, forsøker å klargjøre realpolitikkens betydning også i norsk debatt. Det er nettopp i den offentlige og partipolitiske debatten at realpolitikken har stått svakt. For ingen vil anklage hav- og polarmakten Norge for i virkelighetens verden å ha glemt sine egeninteresser. Nå tilpasses retorikken.

Dette er et viktig fremskritt. For klarhet om interesser gjør det ikke bare mulig å prioritere, men bidrar også til større forutsigbarhet om et lands opptreden internasjonalt. Det er ikke jordnær interessepolitikk som har skapt de store katastrofene i historien, men regimer – de være seg røde eller brune – som har latt seg forlede av ideologiene og har ført sine land og folk ut i den politiske fordervelse.

I kapitlet om prioriteringene er det et paradoks at nettopp prioriteringer jevnlig uteblir og erstattes av en opplisting. Norge er engasjert overalt der ting skjer i verden. Her fornemmer vi fortsatt noen av motsetningene fra 1942. Geografi omtales lite; oppfattes den som en gitt og kjent premiss? EU og EUs betydning nevnes ofte, om enn iblant nokså kursorisk. Men det som mangler mest i meldingen er en bred og samlet gjennomgang av utviklingen i Europa – når hele vår del av verden omformes politisk. Hva betyr dette for Norges interesser? Praktisk talt alle elementene for en slik bredere analyse er til stede i meldingen, men de samles ikke. Vi føler at en del av politikken i dette materialet blir borte – men kanskje er nettopp et slikt fravær av politikk selve kjernen i meldingens politiske budskap? EU som upolitisk hverdag?

En sterk norsk utenrikspolitisk tradisjon er ønsket om en internasjonal orden som garanteres utenfra – et naturlig ønske for en stat som føler seg

svak. Slik også i denne meldingen, med en sterk vektlegging av folkerettens og andre avtaleverks betydning. Men norsk medvirkning i maktbruk for å knesette en slik orden, møtes med forbehold – som når Norges egen militære innsats i Afghanistan nedvurderes og settes opp mot politiske og sivile virkemidler som gir «større mulighet for å lykkes».

Som de fleste stortingsmeldinger gir også denne en sterk understrekning av det skrivende departements rolle og betydning. I likhet med den sittende statsråd skuer Utenriksdepartementet åpenbart ut over hele det norske politiske landskapet og konkluderer med at det knapt finnes noen saker som ikke kan defineres inn i «det utenrikspolitiske». Vi lever jo i en internasjonaliseringens tid.

I tredje hovedkapitel understreker Utenriksdepartementet sin fortsatte oppgave som den store samordner av norsk utenrikspolitikk, uten å nevne den rolle som i siste instans tilkommer statsministeren og statsministerens kontor. Spesielt i EU, der skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk er enda mer utvisket enn hos oss, ser vi at regjeringssjefene står for – og har et apparat for – en slik samordning. Også her er Norge et «annerledesland», noe som burde ha vært omtalt i en så bred stortingsmelding.