Abstract 

Climate change and conflicts in the Sahel - politics versus science 

A predominant narrative in international politics has it that there is a close link between climate change and confl icts in the Sahel. This article is a critical assessment of this claim based on results from international research, available climate data, and two case studies carried out in Mali. The narrative is attractive to politicians and bureaucrats, in particular, and is championed by infl uential scholars with no empirical experience from the Sahel. The available rainfall data do not provide evidence of a drying of the Sahel. International research also demonstrates that the Sahel has become greener during the past 20 years. The drought of the 1980s contributed, together with other factors, to increased confl icts, but the main cause of both the confl icts in Mali was political and historical and not climatic. In addition, it is impossible to link resource scarcity in the Sahel in the 1980s to global climate change. The main cause of the two confl icts can be found in state policies leading to marginalisation of pastoralists. This is one of several examples from «environment and development» where empirical research challenges dominating narratives without having any infl uence on policies. The narratives are attractive to some infl uential actors and therefore have a momentum of their own leading to their expansion independently and contrary to the research. 

Key words: Climate change | conflicts | Sahel | Mali 

Sammendrag 

Et dominerende narrativ innen internasjonal politikk sier at det er en nær kopling mellom globale klimaendringer og konfl ikter i Sahel. I denne artikkelen presenterer jeg en kritisk vurdering av denne påstanden, basert på resultater fra internasjonal forskning, tilgjengelige klimadata og to egne casestudier fra Mali. Narrativet synes å ha en spesiell tiltrekningskraft på politikere og byråkrater. I tillegg profi leres det av noen toneangivende akademikere uten empirisk erfaring fra Sahel. Basert på tilgjengelige nedbørsdata fi nnes det ikke grunnlag for å hevde at det stadig blir tørrere i Sahel. Internasjonal forskning viser også at Sahel har blitt grønnere de siste 20 årene. Tørken på 1980-tallet bidro, sammen med andre faktorer, til et økt konfl iktnivå, men hovedårsaken til begge konfl iktene i Mali var politisk og historisk – og ikke klimatisk. Det er i tillegg umulig å kople ressursknapphet i Sahel på 1980-tallet til globale klimaendringer. Hovedårsaken til de to konfl iktene fi nner man i statens politikk som fører til marginalisering av pastoralister. Dette er ett av fl ere eksempler innen miljø og utvikling hvor empirisk forskning utfordrer dominerende narrativer uten at forskningen synes å ha noen påvirkning på politikken. Narrativene er attraktive for enkelte aktører med innfl ytelse og får dermed en egen dynamikk som gjør at de ekspanderer uavhengig av hva forskningen sier. 

Nøkkelord: Klimaendringer | konflikter | Sahel | Mali

Jeg vil takke Axel Borchgrevink, Knut Nustad, Hanne Svarstad, Halvard Leira og tidsskriftets to fagfeller for nyttige kommentarer på en tidligere versjon.

 

I februar 2008 besøkte miljø- og utviklingsminister Erik Solheim Mali. I småflyet over det tørre Sahel-landskapet på vei fra Timbuktu til hovedstaden Bamako, blir han intervjuet av Forvarets Forum. «Det er få historiske drivkrefter bak konflikter som er like sterke som miljøforringelse og kamp om ressurser», sier Solheim. «Kampen om ressurser var grunnlaget for krigerkulturen som Djengis Kahn satte i system. Jeg mener bare dette er bekreftelse på hvordan kamp om ressurser og miljøforringelse er et opphav til konflikt», fortsetter han (Johansen 2008). Journalisten fra Forsvarets Forum var invitert med på turen av Utenriksdepartementet for å se hvordan klimaendringene skaper konflikter – i dette tilfellet tuaregopprøret som fant sted i det nordlige Mali fra 1990 til 1996 (Johansen, personlig opplysning).

Ideene om en nær kopling mellom klimaendringer og konflikter var også grunnlaget for at USAs tidligere visepresident Al Gore og The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) mottok Nobels fredspris for 2007. Begrunnelsen for tildelingen var innsatsen prisvinnerne hadde gjort for å spre kunnskap om menneskeskapte klimaendringer som ifølge Nobelkomiteen er blant hovedårsakene til voldelige konflikter og krig i verden i dag. I sin tale ved prisutdelingen i Oslo rådhus, sa komitélederen Ole Danbolt Mjøs blant annet:

[A]ller tydelegast er følgjene (av klimaendringane) for dei fattigaste av dei fattige, i Darfur og i store delar av Sahelbeltet. Her har vi allereie fått den første ’klimakrigen’. Vinden som blæs sanden frå Sahara, driv menneske og kamelar mot meir fruktbare område lenger sør. Dermed støyter nomadar og bønder, arabarar og afrikanarar, kristne og muslimar frå mange ulike stammer saman og utløyser ein serie med konfliktar. Dimensjonane er mange, men det blir stadig tydelegare at ørkenspreiing er ein sentral underliggjande faktor. Mønsteret frå Darfur har nå spreidd seg til Tsjad og til Den sentralafrikanske republikk. Store delar av Sahelbeltet, frå Sudan til Senegal, er i ferd med å bli truga. (Danbolt Mjøs 2007)

Dette er essensen i et narrativ1 som har blitt etablert de siste få årene, men som allerede står sterkt i internasjonal politikk. Narrativet sier at konflikter i Sahel er det tydeligste eksemplet på klimadrevne konflikter. Det består av to elementer:

1. Globale klimaendringer fører til tørke og ørkenspredning som igjen skaper ressursknapphet.

2. Denne ressursknappheten leder så til migrasjon av folkegrupper og nye konflikter, eller den utløser allerede latente konflikter.

Jeg vil i denne artikkelen gjøre en kritisk vurdering av begge disse påstandene, basert på resultater fra internasjonal forskning, tilgjengelige klimadata og to egne casestudier utført i Mali.

Det virker som dette narrativet har en spesiell tiltrekningskraft på politikere og byråkrater. På tross av at de fleste aktive forskere på feltet er skeptiske til den påståtte koplingen mellom ressursknapphet og konflikter, har narrativet i løpet av få år vokst seg sterkt og blitt dominerende i den internasjonale politiske debatten.

Nobelkomiteens prisutdeling i 2007 er et godt eksempel på dette. Jan Egeland, som er sikkerhetsrådgiver for FN og direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt, har også fremhevet Sahel som en del av verden hvor globale klimaendringer allerede har forårsaket voldelige konflikter. I Sahel er «klimaendringene ingen akademisk øvelse», skriver forskningsdirektøren i Aftenposten (Egeland 2008a). Han forteller at han nettopp har kjørt tusenvis av kilometer i Mali, Burkina Faso, Niger og Tsjad. Sahel er klimaendringenes «ground zero» (det vil si nullpunkt), ifølge Egelands daglige blogg fra reisen (IRIN 2008). Metaforen har han valgt fordi han er overbevist om at det er her effektene av klimaendringene merkes først. Dette kopler han videre til økte konflikter om stadig knappere ressurser.

Ideen om at klimaendringene fører til flere voldelige konflikter har tidligere blitt kritisert av blant andre Barnett (2003), Nordås & Gleditsch (2007) og Salehyan (2008). Denne ideen kan ses på som en videreføring

eller en ny versjon av en malthusiansk tanke om knapphet på ressurser som årsak til miljødegradering, fattigdom og en økende kamp om ressursene. Innen den såkalte «miljøsikkerhetsskolen» (The Environmental Security School), som også er blitt kalt «knapphetsskolen» (The Scarcity School), er Thomas Homer-Dixon den dominerende skikkelsen. Han har som professor i freds- og konfliktstudier ved universitetet i Toronto ledet flere store forskningsprosjekter på forholdet mellom ressursknapphet og konflikter. Ifølge Homer-Dixon kan ressursknapphet forårsakes av befolkningsvekst, miljødegradering eller sosial ulikhet (Homer-Dixon 1994, 1999). Også han mener at tørre områder i Afrika er spesielt utsatt for knapphetsinitierte konflikter. Han har senere også lagt til klimaendringer som årsak til ressursknapphet og krig (Homer-Dixon 2007).

En gruppe sveitsiske forskere tilknyttet Swiss Peace Foundation har hatt et enda tydeligere fokus på afrikansk tørrland som kriseområder (Bächler & Spillmann 1996; Bächler 1998). Ifølge Bächler (1998) er Sahel det typiske eksemplet på et område hvor konflikter forårsakes av miljødegradering. Her skal husdyrhold og jordbruk ha ført til erosjon av landskapet (ibid.: 69), befolkningsvekst skal ha ført til forringelse av vegetasjonen (ibid.: 67 og 70) og husdyrproduksjon skal ha medført generell overbeiting (ibid.: 69). Bächler (1998) presenterer videre en liste over elleve konflikter i afrikanske tørrlandsområder som visstnok demonstrerer sammenhengen mellom miljødegradering, sosioøkonomisk endring og vold i landene i Sahelbeltet.

Også i journalistikk og i populærvitenskapelig litteratur har ideen om knapphet som årsak til krig og vold stått sentralt. Den amerikanske journalisten Robert Kaplan har vært spesielt innflytelsesrik. I en velformulert artikkel publisert i 1994 hevdet han at konfliktene i Liberia, Rwanda og Somalia var tydelige resultater av Afrikas overbefolkning og tilhørende miljøkrise (Kaplan 1994). Denne artikkelen fikk stor oppmerksomhet og innflytelse. Tim Worth, undersekretær i det amerikanske Department of Global Affairs, fakset artikkelen til alle amerikanske ambassader i verden. Artikkelen var også gjenstand for et eget konfidensielt møte blant toppledere i FN (Richards 1996).

Under Bill Clintons presidentperiode stod knapphetsskolen sentralt i den amerikanske administrasjonens forståelse av årsaker til konflikter rundt omkring i verden (Peluso & Watts 2001: 4). Al Gores fokus på miljøspørsmål og tro på miljødegradering som årsak til krig hadde her stor innflytelse, og han presenterte Kaplans artikkel som et godt eksempel på nødvendigheten av den miljøtenkningen han stod for. Da president Clinton talte til The National Academy of Sciences den 29. juni 1994, fremhevet han spesielt Kaplans artikkel og Homer-Dixons arbeid som «the beacons for a new sensitivity to environmental security» (Peluso & Watts 2001: 4). Ifølge Dabelko og Simmons (1997: 135) var Homer-Dixon også instrumen-

tell i det amerikanske forsvarsdepartementets kopling av miljø og konflikter i sin strategiske tenkning på denne tiden.

Senere har ulike journalistiske og populærvitenskapelig bidrag spilt en vesentlig rolle i å spre et malthusiansk budskap til politikere og det allmenne publikum (f.eks. bestselgeren til Diamond 2005). Knapphetsperspektivet har også blitt tydelig formidlet blant annet i et spesialnummer om Afrika av National Geographic Magazine fra september 2005 (se Moseley 2005 for en kritisk kommentar).

Videre i artikkelen presenterer jeg først kritikken av knapphetsskolen. Så viser jeg hvordan narrativet om at globale klimaendringer fører til ørkenspredning og flere konflikter i Sahel ikke holder. Dette gjør jeg ved å introdusere resultater fra internasjonal miljø- og klimaforskning i Sahel. Dernest presenterer jeg to konflikter jeg har studert i Mali og viser hvordan årsakene til disse konfliktene er politiske og historiske og ikke klimatiske.

Kritikken av knapphetsskolen

En hovedkritikk av knapphetsskolen er at selve begrepet «ressursknapphet» defineres så løst og så vidt at det blir meningsløst (Gleditsch 1998; Fairhead 2001; Richards 2005). Siden væpnete konflikter nærmest per definisjon dreier seg om kontroll over landområder, vil disse konfliktene nødvendigvis også ha en ressursdimensjon. Men det betyr ikke at denne dimensjonen forklarer konfliktene. Det blir også misvisende når så forskjellige prosesser som miljødegradering, økt befolkningspress og skjev tilgang til ressurser tvinges sammen i et begrep om ressursknapphet. Slik mister begrepet sin analytiske kraft.

De fleste diskusjoner av ressursknapphet fokuserer på ressursenes begrensede natur i forhold til voksende behov. Med utgangspunkt i omstridde planer om en vannkraftutbygging i Sardar Sarovar Narmada i India, viser for eksempel Mehta (2007) hvordan «behov» og «knapphet» er relative og sosialt konstruerte begreper som brukes bevisst for å oppnå en viss politisk målsetting – i dette tilfellet modernisering ved utbygging av et stort vannkraftprosjekt med enorme sosiale og økologiske konsekvenser. Begreper som «behov» og «knapphet» er altså ikke så uskyldige, nøytrale eller apolitiske som noen vil ha oss til å tro.

Knapphetsskolen har blitt gjenstand for en omfattende kritikk fra politisk økologi, som er et fagfelt som har vokst raskt spesielt innen amerikansk samfunnsgeografi og antropologi de siste 10–15 årene. Sentralt i politisk økologi står et maktperspektiv på miljø og utvikling (se f.eks. Robbins 2004). Et budskap innen politisk økologi er at konflikter ikke kan forstås ut fra en enkel årsakskjede fra ressursknapphet, via nedsatt økonomisk aktivitet og migrasjon til et voldelig utfall (Peluso & Watts 2001). I stedet

er vold kontekstspesifikk samtidig som den er et resultat av overordnete makt- og produksjonsforhold.

Videre vil noen kritikere hevde at befolkningsvekst også kan øke ressursgrunnlaget og føre til bærekraftig intensivering av jordbruksproduksjonen i tråd med den danske landbruksøkonomen Ester Boserups teori (Boserup [1965] 1993). Det finnes eksempler fra Afrika på at en økt befolkning i samspill med offentlig politikk har ført til økte investeringer per arealenhet i form av arbeid og kapital og dermed til et forbedret ressursgrunnlag (f.eks. Tiffen, Mortimore & Gichuki 1994; Mortimore 1998; Benjaminsen 2001).

Knapphetsargumentet passer også bra med dominerende vestlige (og malthusianske) oppfatninger av problemene i fattige land i Sør. Argumentet er derfor mer et resultat av vestlige bilder av «de andre» enn det er av empiriske fakta. Denne «orientalismen» har lange vestlige tradisjoner (Said 1978). I afrikansk sammenheng innebærer den å betrakte småbønder og husdyrgjetere som på den ene siden hjelpeløse ofre og på den andre siden som primitive misbrukere av naturressurser. Slike forestillinger er med på å etablere en rolle som problemløsere for eksterne aktører som statlige organer og internasjonale organisasjoner som FN.2

Mens politisk økologi har kritisert knapphetsskolen fra kvalitative casestudier, har forskere ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO) presentert en kritikk av koplingen mellom klimaendringer og konflikter basert på kvantitative studier (f.eks. Gleditsch 1998; Binningsbø, De Soysa & Gleditsch 2007; Nordås & Gleditsch 2007; Raleigh & Urdal 2007; Theisen 2008). Det finnes med andre ord nå omfattende forskning, både dyptgående casestudier og aggregerte kvantitative studier, som går i samme retning og kritiserer den påståtte årsakssammenhengen mellom ressursknapphet og voldelige konflikter.

Klima og konflikter i Sahel

Sahel blir altså stadig nevnt som det tydeligste eksemplet på et område med klimadrevne konflikter. «I Mali, Niger og Burkina Faso kunne jeg nylig selv se hvordan flere mennesker og beitedyr konkurrerer om vann og grøntarealer i områder som gradvis blir varmere og tørrere», sier Egeland i Morgenbladet (Egeland 2008b).

Spørsmålet er hvordan Egeland kunne «se» dette. I Sahel er det enorme forskjeller på regntiden og den tørre årstiden. Dette gjenspeiler seg i landskapet som ser grønt og frodig ut i regntiden fra juli til september, mens

det resten av året ser mer og mer ut som en ørken. Denne sesongvariasjonen har også stor betydning for hva folk gjør. Gjetere (pastoralister) vil for eksempel være spredd ut i landskapet i regntiden, mens etter som den tørre årstiden skrider frem, vil de samles mer og mer rundt vannkilder og grønne flekker.

De som forsker på klimaet i Sahel, understreker imidlertid at det er svært usikkert hvordan de globale klimaendringene vil påvirke områdets klima. Dette er også noe IPCC påpeker i sin fjerde rapport (Boko et al. 2007: 444). Rapporten sier blant annet at modellene spriker mye når det gjelder fremtidige klimascenarier for Sahel. Mens noen modeller støtter ideen om at det vil bli tørrere i dette området, antyder andre modeller at det vil kunne bli våtere i Sahel (f.eks. Haarsma et al. 2005; Odekunle, Andrew & Aremu 2008). Det avgjørende spørsmålet er hva som vil skje med nedbøren på sikt – altså om det blir tørrere eller ikke. Prognosene vil i stor grad måtte basere seg på tilgjengelige historiske nedbørsdata og trender i disse. I den vestafrikanske delen av Sahel finnes det svært få stasjoner for måling av nedbør som går 100 år eller lenger tilbake i tid. De fleste stasjonene ble opprettet først på 1920-, 30- eller 40-tallet. Dermed finnes det ikke lange tidsserier som kan si noe om langsiktige trender. I denne sammenhengen er 70–80 år kort tid. Men de dataene man har, viser at 1930-tallet var relativt tørt, 1950-tallet var svært fuktig, mens 1970- og 80-årene var uvanlig tørre. Etter den store tørken i Sahel på midten av 1980-tallet har nedbøren økt igjen – tydeligst er denne trenden i den vestlige delen av Sahel (figur 1). Det man diskuterer innen sahelforskningen i dag er derfor ikke lenger «ørkenspredning», men det faktum at Sahel er blitt grønnere.3 Denne tendensen er observert i hele Sahelområdet de siste 20 årene og skyldes hovedsakelig at nedbøren har økt.4

I Aftenposten slår imidlertid Jan Egeland fast at Sahel blir tørrere på grunn av klimaendringene. Han bruker innsjøen Faguibine i ørkenen i det nordlige Mali som bevis på dette (Egeland 2008a). Det stemmer at denne innsjøen, som var en av Vest-Afrikas største, tørket inn på 1980-tallet. Men dette skjedde neppe på grunn av klimaendringer. Den viktigste enkeltårsaken er nok den store vannkraftutbyggingen i Sélingué i det sørlige Mali. Da Sélinguédammen ble åpnet i 1982, blokkerte den enorme vannmasser som ellers ville ha flommet nordover med Nigerelven blant annet til Faguibine. Men dette var det neppe noen av FN-folkene eller representantene for myndighetene i Mali som fortalte Egeland. Det ville jo ikke passet inn i klima-


Figur 1: Nedbør i Sahel. Kilde: Professor Mike Hulme, Climate Research Unit, University of East Anglia. Trykket i Kevane og Gray (2008) «Darfur: rainfall and conflict». Environmental Research Letters 3. (Gjengitt med tillatelse fra kilde, forfattere og tidsskrift.)

narrativet. For øvrig har Turner (1992) beskrevet hvordan myndighetene i Bamako for enhver pris ville unngå fokus på Sélingué-dammen når det ble snakk om nedgangen i vannstanden i Nigerelven. Denne vannstanden har dessuten også nå økt noe siden tørken på 1980-tallet (figur 2).

Egelands og Nobelkomiteens klimanarrativ overser først og fremst konfliktenes grunnleggende politiske og historiske årsaker. Det vil jeg nå vise med to eksempler fra Mali. Det første presenterer én av mange relativt små konflikter man finner mellom fastboende bønder og pastoralister i Sahel. Det andre eksemplet omhandler tuaregopprøret i Mali, som var en større konflikt som eskalerte til en borgerkrigsliknende tilstand.

Marginalisering av gjetere i Nigerelvens innlandsdelta

Pastoralister blir marginalisert av statlig politikk i de fleste land hvor gjeting av husdyr eller pastoralisme praktiseres (Little 1992; Thébaud & Batterbury 2001; Hesse & MacGregor 2006). Pastoral marginalisering er i Afrika hovedsakelig forårsaket av nasjonal landbrukspolitikk og lovgivning knyttet til jordrettigheter. En fulanigjeter fra Burkina Faso som Hagberg (2005: 51) intervjuet, uttrykte en generell følelse man finner blant mange afrikanske pastoralister: «Staten støtter bøndene, bare Gud støtter fulaniene (pastoralistene).»


Figur 2: Maksimal vannstand i Nigerelven ved Mopti, 1922-2006. Vertikale linjer representerer hull i tidsserien. Kilde: Direction Nationale de l’Hydraulique, Bamako


Figur 3: Mali med de nordlige områdene (mørk grått) hvor tuaregopprøret fant sted og innlandsdeltaet (lyst grått)

Eksemplet som følger viser hvordan marginalisering av gjetere kan foregå i praksis og hvordan dette videre kan føre til konflikter mellom bønder og gjetere. Det viser også hvordan statsfunksjonærer i dette tilfellet har fordeler av vedvarende konflikter. Det dreier seg her om en konflikt mellom bønder og gjetere i Nigerelvens innlandsdelta5 (figur 3).

Nigerelven har sin hovedkilde i Fouta Djalon-høydene i Guinea. Den renner så gjennom Mali nordøstover mot Sahara før den tar en stor bue i østlig retning og fortsetter sørover mot havet. Før den snur, sprer Niger elvevannet ut over et enormt område som danner Vest-Afrikas største våtmarksområde og som dekker opptil 30 000 km2 i gode år. Historisk sett er dette ett av Vest-Afrikas rikeste områder, både når det gjelder jordbruk, dyrehold og fiske. Elven og deltaet gir bønder muligheter til å dyrke jorden lenger nord enn noe annet sted i Sahel. Samtidig representerer elven og deltaet en uunnværlig ressurs for pastoralistene i den tørre årstiden. Ikke bare får de vann til dyrene her; men i vannet vokser også den næringsrike beiteplanten burgu. Denne planten vokser på dypere vann enn ris. I

løpet av de siste tiårene har rismarkene bredd seg utover på bekostning av nettopp burgu. Omkring en fjerdedel av burgu-områdene skal ha blitt konvertert til rismarker siden 1950-tallet (Kouyaté 2006). Dette kan delvis forklares med en redusert vannstand i elven under tørkene på 1970- og 80-tallet (se figur 2), slik at rismarker ble tørrlagt og nye ble dannet ved oppdyrking av burgu-områder. I tillegg kommer som allerede nevnt vannkraftutbyggingen i Sélingué i det sørlige Mali som ble ferdig i 1982, som en viktig årsak til senket vannstand nedstrøms (Turner 1992; Cotula & Cissé 2006). Som vi skal se har statens politikk også spilt en avgjørende rolle i denne prosessen.

Husdyr og gjetere oppholder seg i deltaet i den tørre årstiden fra desember til juni, mens de i regntiden (juli–september) og begynnelsen av tørketiden vandrer over noen titalls til flere hundre kilometer for å nå utvalgte beiteområder på savannen. I løpet av de siste tiårene har antall konflikter om kontroll over jord i deltaet økt (Barrière & Barrière 2002; Ba 2008).

For å forstå dagens ressursforvaltning og tilhørende konflikter, er det imidlertid viktig å gå tilbake i historien. I 1818 mobiliserte islamistiske fulanier til jihad under ledelse av Cheikou Amadou og erobret deltaområdet. Dette resulterte i etableringen av den islamske staten Dina basert i Hamdallahi sør for Mopti. Dina’en formaliserte mange av prinsippene og rettighetene knyttet til den daværende sedvanen i deltaet. Som en del av denne formaliseringen ble deltaet delt opp i forvaltningsenheter kalt leyde (entall leydy), tradisjonelle sjefer kalt jowro ble autorisert til å forvalte disse enhetene, og alle brukere av burgu-beiter måtte betale en avgift til den lokale jowro’en. Dette utgjør fremdeles hovedelementene i dagens system. I dag finnes det 31 leyde i deltaet.

Jowro’ene, som kommer fra overklassen blant fulaniene (såkalte rimbé), skulle forvalte beiteland, mens ansvaret for fordeling av jordbruksarealer ble tildelt en bessema som var sjef for de lavstatus rimaybé’ene. Både rimbé’ene og rimaybé’ene er fulanier, men førstnevnte er tradisjonelt pastoralister og altså høystatus, mens sistnevnte har hovedsakelig vært bønder og lavstatus.

Da dette området ble underlagt fransk styre i 1895, beholdt franskmennene mange av forvaltningsprinsippene fra Dina-tiden. Blandt annet fikk jowro’ene fortsette å operere som forvaltere av beiteland og å samle inn avgifter av brukerne av beitene. I 1960 ble så Mali uavhengig med en sosialistisk regjering ledet av Modibo Keita. Den nye regjeringen så på utvikling i form av modernisering av jordbruket. Pastoralisme ble sett på som et hinder for en slik modernisering og utvikling. Et mobilt husdyrhold ble også oppfattet som motstykket til fornuftig ressursforvaltning. Modibo Keita uttalte at fast bosetting av alle nomader var en av de viktigste oppgavene til den nye staten. Bare på den måten kunne også pastoralister bli produktive borgere (Benjaminsen & Berge 2000). Den sosialistiske regjeringen

så også på jowro’ene som føydalherrer og forsøkte generelt å undergrave deres autoritet.

I 1968 stod løytnant Moussa Traoré i spissen for et kupp som resulterte i et militærstyre som etter hvert rehabiliterte jowro’enes posisjon. Innen et nytt statskupp i mars 1991 innførte demokratiske valg i landet, hadde jowro’ene igjen oppnådd å bli mektige lokale aktører gjennom allianser med kadrer i det eneste tillatte partiet.

Landsbyen Saremala ligger i Kounary leydy sentralt plassert i deltaet. I landsbyen bor den lokale jowro’en og et lite mindretall rimbé’er, mens rimaybé’er utgjør det store flertallet. I dette området er Office Riz Mopti (ORM) aktiv. Dette er den statlige organisasjonen for fremming av risdyrking i området. Siden staten formelt eier all jord i Mali, kan ORM konfiskere jord som den vil. Spesielt er mye burgu-beiter kontrollert av jowro’er blitt konfiskert og omgjort til rismarker. Disse markene deles opp i like store parseller og leies ut til de som har søkt ORM om å få tildelt jord. I tillegg foregår det en hel del skrittvis og mindre planlagt oppdyrking av burgu-beiter av lokale rimaybé-bønder. Dette omfattende tapet av burgu-områder, som er jowro’enes maktbase og inntektskilde, fører til en gradvis overføring av makt lokalt fra jowro’en til bessema’en. Den positive siden ved dette er selvfølgelig at de tidligere underprivilegerte rimaybé’ene får mer makt i tillegg til at de får en bedre levestandard. Men den negative siden er at viktige beiteområder som brukes i den tørre årstiden forsvinner ved at de blir omgjort til rismarker. Dette er beiter som hele det pastorale systemet i deltaet er avhengig av.

Rimaybé’ene i Saremala tilhører to leirer. Et mindretall som er alliert med jowro’en eier få dyr, men nyter fremdeles godt av alliansen med en mektig person. Flertallet derimot, har frigjort seg fra tradisjonen om at de underprivilegerte rimaybé’ene ikke kan eie dyr, og det sies nå at de er blitt de største husdyreierne mens mange rimbé’er er redusert til deres gjetere.

Etter at overgangen til demokrati startet i 1991, ble statens tilstedeværelse på landbygda redusert en periode. Dette var generelt en tid med mye usikkerhet om hvilken retning det politiske og administrative systemet i Mali ville ta. Statlige organer ble omorganisert, og planleggingen av en ny stor desentraliseringsreform ble påbegynt. Mange lokale aktører utnyttet maktvakuumet som oppstod i den tidlige fasen av desentraliseringen ved å ta jord i besittelse på ulike måter. Dette skjedde også i Saremala. Bønder utvidet åkrene sine inn i beiteområder, mens jowro’en forsøkte å gjenopprette kontroll over tapte burgu-områder som var blitt omgjort til dyrket mark. Bønder gir vanligvis en liten symbolsk del av avlingen (vanligvis fem kilo) som en anerkjennelse til den personen som ifølge sedvane eier jorda. Men de politiske endringene og statens midlertidige tilbaketrekking etter 1991 ga jowro’en blod på tann og fikk ham til å sikte mot å overta kontrollen også over dyrket mark og å innføre et tydeligere leilendingssystem med

større utbytte til eieren av jorda. Denne strategien lyktes imidlertid ikke på grunn av sterk motstand fra rimaybé’ene.

Frustrert på grunn av tap av makt og tap av burgu-beiter, gikk jowro’en til sak mot rimaybé’ene i 1994. Den 25. august 1994 ga den lokale retten i Mopti jowro’en medhold i at han hadde sedvaneretter over alt land i Saremala, ikke bare beiteland. Rimaybé’ene tok imidlertid saken videre til ankeretten i Mopti, som 31. mai 1995 bestemte at mens jowro’en hadde sedvaneretter, hadde rimaybé’ene bruksrettigheter til den samme jorda. Mens begge parter tolket denne tvetydige beslutningen i deres favør, anket jowro’en til høyesterett. Samtidig opptrådte han som om hans eiendomsrettigheter hadde blitt endelig bekreftet av rettsapparatet ved å forby bøndene å dyrke jorda. Ved innhøstingen i desember 1995 annonserte han et generelt forbud mot å høste ris og at all innhøstet ris ville bli konfiskert med makt. Bøndene betalte så 18 væpnete vakter for å beskytte dem under innhøstingen. På tross av dette vaktholdet oppstod det en væpnet konfrontasjon mellom rimbé’er og rimaybé’er den 23. januar 1996 som resulterte i to døde og 16 sårete bønder og pastoralister. Landsbysjefen, som er rimaybé, hevder at jowro’en hadde bestukket vaktene for å se en annen vei og ikke intervenere ved dette tilfellet.

Den 18. februar 1997 erklærte høyesterett at appellrettens avgjørelse var ugyldig og sendte saken tilbake til denne retten, som den 2. juli 1997 opprettholdt sin tidligere beslutning. Faktisk gikk den enda lenger i sin tvetydighet ved at den tilla jowro’en den franske eiendomsrettens alle tre aspekter, nemlig «usus», «fructus» og «abusus». Den første er retten til å bruke, den andre er retten til å nyte fruktene av (avling, leieinntekter etc.), og den siste er retten til å kvitte seg med eiendommen ved å gi den bort eller selge den. Denne dommen gir faktisk jowro’en større rettigheter enn enhver rimelig tolkning av sedvane vil kunne gi ham. Den er også selvmotsigende på en annen måte, fordi ifølge malisk lov er det bare staten som har abusus-rett på jord uten skjøte. Men på toppen av det hele gir appellretten bøndene bruksrettigheter til jorda de har dyrket i flere tiår. Dette betyr at bøndene tillegges usus- og fructus-rettigheter. I praksis betyr dette at jowro’en og rimaybé’ene har fått tilnærmet de samme rettighetene (usus og fructus), noe begge parter tolket som en seier. Men man kan kanskje si at rimaybé’ene har mer å feire, fordi retten gir dem rettigheter de ellers ville hatt vanskeligheter med å opprettholde innenfor sedvanesystemet.

Denne saksgangen frem og tilbake i rettsapparatet og rettens tvetydige beslutninger er først og fremst et resultat av at begge parter i hver rettsinstans har betalt store summer i bestikkelser til dommeren. Når dommeren står på begge parters lønningsliste, kan han heller ikke ta en avgjørelse klart for én part. Det er allment kjent i Mali at hvis man ikke betaler dommeren det nødvendige beløp (i dette tilfellet betalte hver av partene fra en

halv til en million FCFA per gang saken var oppe i retten – ca. 6–12 000 NOK), er man dømt til å tape en rettssak.

Selv om det blir stadig flere jordtvister i rettsapparatet i deltaområdet, er det å ta en konflikt til retten ofte et siste desperat forsøk fra en av partene. Før det, har som regel partene brukt store summer på å få den statlige administrasjonen på sin side i konflikten. Både bønder og gjetere understreker ofte i samtaler at de er blitt «melkekyr» for administrasjonen. På denne måten kan det virke som både rettsapparatet og den statlige administrasjonen har interesse av at konfliktene fortsetter.

Tørken på 1980-tallet bidro, som én av flere faktorer, til tap av burgu-beiter og marginalisering av pastoralister – og dermed indirekte til et økt konfliktnivå. Men siden slutten av 1980-tallet har både nedbøren og vannstanden i Nigerelven økt igjen. Likevel har antall konflikter i deltaet også fortsatt å øke. Så mens økt ressursknapphet teoretisk kan bidra til et økt konfliktnivå, er statens politikk, som medfører marginalisering av pastoralister, langt viktigere for å forklare det økende antall konflikter i deltaområdet i Mali.

Tuaregopprøret i Nord-Mali6

Tuaregopprøret i Mali fant sted mellom 1990 og 1996 og førte til flere tusen døde og en kvart million flyktninger i nabolandene. Dette er en konflikt som av tilhengerne av knapphetsskolen er blitt forklart med ørkenspredning og påfølgende ressursknapphet. Kahl (2006: 234) hevder for eksempel at i Nord-Mali har kombinasjonen av «population pressures, poor land use practices, and a fragile ecology [...] made soil erosion, desertification, and freshwater scarcity serious problems.»

Videre påstår han at det han kaller «demographic and environmental stress» var en viktig årsak til tuaregopprøret, men uten å presentere noen dokumentasjon på dette. Det virker som Colin Kahl hverken har studert tuaregenes politiske historie eller kjenner miljøforskningen om Sahel eller den nordlige delen av Mali.

La oss først se på miljøaspektene: Regntiden i Nord-Mali (juni–september) består av 10–30 kraftige regnskyll. Nedbøren, som kommer inn over Vest-Afrika fra havet, avtar jo lenger nord man kommer. Denne nedbøren kjennetegnes av store variasjoner i tid og rom. Disse variasjonene medfører at økosystemet er svært ustabilt, men også resilient. Det tar seg raskt inn igjen etter en tørke. Gressdekket domineres av ettårige arter som bruker kort tid fra spiring til frøene faller. Det vil si at risikoen for overbeiting i

økologisk forstand er begrenset til denne perioden (to–fire uker). Men dette er også den perioden da pastoralistene er spredd ut over store områder og kun utøver et lett press på vegetasjonen. Økologisk forskning i Nord-Mali har derfor ikke kunnet påvise noen vesentlig overbeiting, selv om bruken av beitene over århundrene selvfølgelig har påvirket artssammensetningen (Hiernaux et. al 2009a; Turner 1993).

Mobilitet er altså et viktig prinsipp for ressursforvaltning i denne delen av Sahel, spesielt i tørre år. Og tørre år kommer med jevne mellomrom. På 1900-tallet var 1903, 1913–14, 1930–32, 1944–48, 1972–75, 1982–87 spesielt tørre år i Nord-Mali. I slike tørkeperioder dør mange trær, slik at folk har jevnlig tilførsel av tørr ved til brensel. Det finnes derfor heller ikke noen omfattende avskoging på grunn av lokal bruk av biomasse i denne delen av Mali (Benjaminsen 1993, 1996). I tillegg, siden nedbøren også har økt de siste 20 årene, har skogen vokst til igjen. Siden tørken på 1980-tallet har det derfor foregått en omvendt forørkningsprosess i dette området.7

Så til den politiske historien: Etter Malis uavhengighet i 1960, iverksatte, som allerede nevnt, landets nye regjering en politikk for modernisering av jordbruket. Dette innebar at nomadeliv ble regnet som gammeldags og uproduktivt. De enorme beiteområdene i det nordlige Mali ble da også kalt «det unyttige Mali» (Benjaminsen & Berge 2000).

Denne moderniseringspolitikken ble sett på av tuaregene i Nord-Mali som en ny form for kolonisering. Denne gangen ikke fra Europa, men fra det sørlige Mali. Politikken førte til marginalisering av nomadefolk som tuaregene. Dette var hovedårsaken til det første tuaregopprøret mot den maliske staten i 1963 (Ag Baye 1993; Lecocq 2004) – under en fuktig periode i Sahel. Opprøret ble nedkjempet av den maliske hæren ved hjelp av kampfly og offentlige henrettelser.

Etter statskuppet i 1968 fortsatte den nye regjeringen anti-nomadepolitikken. Nomadegruppene i det nordlige Mali hadde liten innflytelse på nasjonal eller lokal politikk, og landsdelen ble i praksis styrt av en militær guvernør i hele denne perioden frem til opprøret startet i 1990. Mange tuareger opplevde dette som en form for militær okkupasjon (Poulton & Ag Youssouf 1998).

Tørkene på 1970- og 80-tallet spilte også en rolle for bakgrunnen for opprøret, men ikke slik narrativet om klima og konflikt antar. For det første førte tørkene til at mange unge tuareger flyttet til Algeri og Libya. Mange av disse ble politisk radikalisert, spesielt av Khadaffis ideologi som inneholder

en blanding av islam og sosialisme. En stor andel av tuaregene som reiste til Libya, endte dessuten opp som profesjonelle soldater i Khadaffis hær og fikk praktisk erfaring med krigføring i Palestina, Libanon og Tsjad. Det var blant disse soldatene at planleggingen av et nytt opprør i Mali startet allerede på 1970-tallet (Lecocq 2004).

For det andre førte tørkene til at store mengder nødhjelp tilfløt Mali. Mye av denne bistanden som var ment for Nord-Mali skal ha blitt underslått av korrupte statsfunksjonærer og politikere. I de mer velstående delene av Bamako skjøt de såkalte «tørkeslottene» opp. Dette er luksuriøse boliger som mange antar er finansiert av underslått nødhjelp (Bourgeot 1990). Ryktene om denne korrupsjonen bidro ytterligere til å øke mange tuaregers sinne mot de maliske myndighetene (Klute 1995).

Nå finnes det også økende konkurranse om jord langs Nigerelven i Nord-Mali mellom tuareger og fastboende songhayer. Tuaregene, som hovedsakelig er pastoralister, er avhengige av tilgang til burgu-beiter langs elven som en viktig ressurs i den tørre årstiden, mens songhayene ønsker å dyrke opp mest mulig som rismarker. Denne situasjonen er parallell til den allerede beskrevet fra deltaet lenger sør. Konkurransen om jord som oppstår på denne måten, fører hele tiden til en rekke mindre konflikter – noen ganger også voldelige. Men denne typen konflikter hadde ingenting med opprøret å gjøre. Det ble startet av folk med røtter i Kidal, som ligger inne i Sahara langt fra elven. Faktisk var tuaregene lenger sør langs elven på forhånd like uvitende om det forestående opprøret som alle andre (Poulton & Ag Youssouf 1998).

Det var altså en moderniseringspolitikk som førte til marginalisering av nomader som var hovedårsaken til at tuaregopprøret startet i 1990 – i kombinasjon med antakelser om korrupsjon av nødhjelpsmidler. Tørken på midten av 1980-tallet førte midlertidig til tørrere forhold og knappere ressurser for bønder og pastoralister. Men fra slutten av 1980-tallet har nedbøren i det nordlige Mali økt igjen. Siden opprøret også hadde vært under planlegging av tuareger i exil siden 1970-tallet, vil det være ganske søkt å hevde at tørke i Mali var årsak til opprøret. Det er også umulig å knytte tørkene i Sahel på 1970- og 80-tallet til globale klimaendringer, spesielt fordi nedbøren har økt igjen etter disse tørkeperiodene. Det kan heller ikke påvises noen ørkenspredning i det nordlige Mali, hverken før, under eller etter opprøret. I tillegg oppstod det første tuaregopprøret i 1963 i en uvanlig nedbørsrik periode.

Avslutning

Selv om de to konfliktene fra Mali jeg her har presentert ikke har klimatiske årsaker, vil mange fremdeles insistere på at den største Sahel-konflikten av

dem alle – Darfur-konflikten – er et godt eksempel på koplingen mellom klima og konflikt. Jeffrey Sachs (2007: 24) har for eksempel nylig sagt:

Darfur’s extreme poverty, rising population, growing water stress and desertification are all important contributors to the Darfur crisis. [...] extreme poverty, falling incomes and failing rains [...] are the crucial drivers of conflict in less developed countries; much less solid evidence implicates political repression.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon (2007) fremmer liknende ideer, mens Nobelkomiteen, som vi har sett, kaller konflikten en «klimakrig». Den sudanesiske regjeringen har, ikke overraskende, funnet denne argumentasjonen svært tiltrekkende.

Den akademiske støtten for disse påstandene kommer først og fremst fra Homer-Dixon og hans forskningsgruppe. Siden klimaendringer er en prosess som kan forårsake ressursknapphet, har Homer-Dixon, uten detaljerte studier av politikk, klima eller økologi i Darfur, hevdet at klimaendringer er en medvirkende årsak til denne konflikten: «There is evidence that warming’s effect on crops and pastureland is a cause of the Darfur crisis» (Homer-Dixon 2007). I et diskusjonsforum på nettet vil han imidlertid ikke gå så langt som til å si at klimaendringer er hovedårsaken til konflikten i Darfur: «In the case of Darfur, it’s pointless to ask about, or to argue over, the relative importance of climate change as a cause of the violence. But based on the evidence available, we can say with considerable confidence that any adequate description or explanation of the crisis must include climate change as a causal factor» (Homer-Dixon 2007b). Så når Nobelkomiteen kaller konflikten en «klimakrig», er dette et ekstremt standpunkt som ikke engang støttes av Homer-Dixon.

I en rapport publisert av FNs Miljøprogram (UNEP) i 2007 som fikk omfattende pressedekning, hevdes det også at det er en nær sammenheng mellom klimaendringer, ørkenspredning og konflikten i Darfur (UNEP 2007). Rapporten legger stor vekt på at gjennomsnittsnedbøren i ulike deler av Darfur har gått ned med 16–34 % om man sammenlikner periodene 1946–1975 og 1976–2005. Rapporten unnlater imidlertid å nevne at siden midten av 1980-tallet har nedbøren økt igjen. Ser man for eksempel på 30-årsperioden før konflikten brøt ut i 2003, finner man ingen nedadgående tendens (Kevane & Gray 2008). Nedbøren i perioden 1972–2002 i Darfur viser hverken en fallende eller stigende tendens.

Store deler av UNEP-rapporten er i det hele tatt av så dårlig kvalitet at den aldri ville ha passert en fagfellevurdering. Men på grunn av UNEPs PR-kapasitet, klarer de å få mer oppmerksomhet og innflytelse på politikkutforming enn det som kvalitetssjekket forskning kan drømme om. Det er denne rapporten miljø- og utviklingsminister Erik Solheim henviser til

når han hevder at «(klima)endringene har bidratt til å skape grunnlaget for (Darfur-)konflikten. Dette er relativt godt dokumentert av FN» (Johansen 2008). Likeledes sier Sachs (2007: 24):

The most authoritative recent study of the subject – the United Nations Environmental Programme’s report Sudan: Post-Conflict Environmental Assessment (www.unep.org/sudan) – rightly notes that desertification, land degradation and climate change are major factors in the crisis.

Tydeligvis uten å ha satt seg inn i faglitteraturen på afrikanske tørrlandsområder, uttaler Sachs seg friskt om saker som ligger langt utenfor hans kompetanseområde som økonomiprofessor ved Columbia University. Hadde Sachs vært en hvem som helst, hadde dette kun vært hans eget problem, men han er faktisk en av verdens mektigste akademikere. Fra 2002 til 2006 ledet han FNs Millenniumprosjekt, og han har flere ganger figurert på Time Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike mennesker i verden. At han gir UNEP-rapporten et slikt kvalitetsstempel, er derfor klart misbruk av hans stilling som fremstående akademiker. Både Sachs og Homer-Dixon bruker sine posisjoner som fremtredende akademikere til å fremme en politisk agenda som de ikke har faglig belegg for. På samme måte opptrer Jan Egeland fremdeles som en politiker som ser bort fra det dominerende budskapet fra internasjonal forskning, til tross for at han i dag faktisk leder et forskningsinstitutt.

Jeg har i denne artikkelen presentert en kritisk gjennomgang av et dominerende narrativ om sammenhengen mellom klimaendringer og konflikter i Sahel. Narrativet består av to elementer:

1. Globale klimaendringer fører til tørke og ørkenspredning som igjen skaper ressursknapphet.

Det finnes imidlertid ikke noe grunnlag for å hevde at det er en nedadgående tendens i nedbøren i Sahel. I stedet for å gjennomgå ørkenspredning, har Sahel de siste 20–25 årene blitt grønnere.

2. Denne ressursknappheten leder så til migrasjon av folkegrupper og nye konflikter, eller den utløser allerede latente konflikter.

Som nevnt i den første casestudien jeg har presentert fra Mali, var tørken på 1980-tallet én av flere årsaker til et økt konfliktnivå. Men hovedårsaken i begge de to casene er politisk og historisk. Det er i tillegg umulig å kople ressursknappheten i Sahel på 1980-tallet til globale klimaendringer, spesielt fordi nedbøren siden har økt igjen. Men denne koplingen kan likevel

ikke avvises som teoretisk umulig. På samme måte kan ikke koplingen mellom ressursknapphet og økte konflikter avvises, selv om empiriske resultater fra internasjonal forskning stiller spørsmål ved denne koplingen. Kvantitative studier undergraver den generelle sammenhengen mellom klima og konflikt, mens casestudier i sentrale deler av Sahel – som de to jeg har presentert her – peker på andre årsaker til til konfliktene.8

Hovedårsaken til de to konfliktene i Mali finner man derfor ikke i klimaendringene. Den finner man derimot i statens politikk som fører til en marginalisering av pastoralister. I de tørre delene av Afrika, hvor det er et betydelig innslag av pastoralister, foregår det kontinuerlig små eller store konflikter. Årsakene til disse konfliktene er politiske og ikke klimatiske.9

Dette er ett av mange eksempler innenfor feltet miljø og utvikling hvor empirisk forskning utfordrer dominerende narrativer uten at dette synes å ha noen påvirkning på politikken (Roe 1995; Leach & Mearns 1996). Roe (1994) hevder at politiske narrativer ofte motsetter seg endring selv stilt overfor data som undergraver den fortellingen som presenteres, fordi slike narrativer støtter beslutningstakernes antakelser i en verden av usikkerhet, kompleksitet og polarisering. Narrativer er enkle forståelsesrammer som det er lett å forholde seg til. Det er mye vanskeligere å forholde seg til nettopp usikkerhet og kompleksitet. Narrativet om klimaendringer og konflikter i Sahel er også et moralsk narrativ som bidrar til å etablere en klar kopling mellom vestlig ansvar for drivhuseffekten på den ene siden og fattigdom og krig i Afrika på den andre. Selv om man som privatpersoner lett kan sympatisere med et slikt prosjekt, er det forskeres ansvar å etterprøve om slike koplinger holder rent faglig. Som denne artikkelen viser, gjør de ikke det.

Noen narrativer kan også være spesielt attraktive for makthavere, politikere og byråkrater rett og slett fordi narrativets grunnelementer eller antakelser bygger opp om mektige institusjoners eller individers karrierer (Leach & Mearns 1996). Disse narrativene får derfor en egen dynamikk, og de presenterer uangripelige fakta uavhengig av hva empirisk forskning forteller oss. Siden de er knyttet nært sammen med interessene til mektige institusjoner og individer, er narrativene også svært vanskelige å endre. Slik er narrativet om klima og konflikter i Sahel også ett av mange eksempler på at bedre forskning ikke nødvendigvis fører til bedre politikk.

Litteratur

Ag Baye, C. (1993) «The process of a peace agreement. Between the movements and the United Fronts of Azawad and the government of Mali», i H.J. Veber, F. Wilson Dahl & E. Wæhle (red.) «...Never drink from the same cup». Proceedings of the conference on indigenous peoples in Africa. Tune, Denmark: IWGIA Document no. 74 (247–256).

Ba, B. (2008) Pouvoirs, ressources et développement dans le delta central du Niger. Paris: L’Harmattan.

Bächler, G. (1998) Violence through environmental discrimination. Causes, Rwanda arena, and conflict model. Dordrecht/Boston/London: Kluwer Academic Publishers.

Bächler, G. & K.R. Spillmann (red.) (1996) Environmental degradation as a cause of war. Country studies of external experts. Chur-Zürich: Rüegger.

Ban Ki-Moon (2007) «A climate culprit in Darfur», The Washington Post 16. juni.

Barnett, J. (2003) «Security and climate change», Global Environmental Change 13: 7–17.

Barrière, O. & C. Barrière (2002) Un droit à inventer. Foncier et environnement dans le delta intérieur du Niger. Editions IRD, collection «A travers champs». Paris: Institut de Recherche pour le Développement (IRD).

Bassett, T.J. (1988) «The political ecology of peasant-herder conflicts in the northern Ivory Coast», Annals of the Association of American Geographers 78 (3): 453–472.

Benjaminsen, T.A. (1990) «Ørkenspredning – en myte?», Populærvitenskapelig Magasin, 4: 32–34.

Benjaminsen, T.A. (1993) «Fuelwood and desertification: Sahel orthodoxies discussed on the basis of field data from the Gourma region in Mali», Geoforum 24 (4): 397–409.

Benjaminsen, T.A. (1996) «Bois-énergie, déboisement et sécheresse au Sahel. Le cas du Gourma malien», Sécheresse 7 (3): 179–185.

Benjaminsen, T.A. (2001) «The population-agriculture-environment nexus in the Malian cotton zone», Global Environmental Change 11 (4): 27–39.

Benjaminsen, T.A. (2008) «Does supply-induced scarcity drive violent conflicts in the African Sahel? The case of the Tuareg rebellion in northern Mali», Journal of Peace Research 45 (6): 831–848.

Benjaminsen, T.A. & G. Berge (2000) Timbuktu – myter, mennesker, miljø. Oslo: Spartacus.

Benjaminsen, T.A. og B. Ba (2009) «Farmer–herder conflicts, pastoral marginalisation and corruption: a case study from the inland Niger delta of Mali», The Geographical Journal 174 (1): 71–81.

Binningsbø, H.M, I. De Soysa & N.P. Gleditsch (2007) «Green giant or straw man? Environmental pressure and civil conflict, 1961–99», Population and Environment 28 (6): 337–353.

Boko, M., I. Niang, A. Nyong, C. Vogel, A. Githeko, M. Medany, B. Osman-Elasha, R. Tabo & P. Yanda (2007) «Africa», i M.L. Parry, O.F. Canziani, J.P. Palutikof, P.J. van der Linden & C.E. Hanson (red.) Climate Change 2007: Impacts, Adaptation and Vulnerability. Contribution of Working Group II to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press, Cambridge UK (433–467).

Boserup, E. ([1965] 1993) The conditions of agricultural growth. London: Earthscan.

Bourgeot, A. (1990) «Identité touarègue: de l’aristocratie à la revolution», Etudes Rurales 120: 129–162.

Cotula, L. & S. Cissé (2006) «Changes in ‘customary’ resource tenure systems in the inner Niger delta, Mali», Journal of Legal Pluralism and Unofficial Law 52: 1–29.

Dabelko, G.D. & P.J. Simmons (1997) «Environment and Security: Core Ideas and US Government Initiatives», SAIS Review 17 (1): 127–146.

Danbolt Mjøs, Ole (2007) Overrekkelsestale ved utdelingen av Nobels fredspris 2007. Tilgjengelig på http:/nobelpeaceprize.org/nb_NO/laureates-2007/presentation -2007/.

Diamond, J. (2005) Collapse. How societies choose to fail or survive. London: Allen Lane.

Egeland, J. (2008a) «København starter i Sahel», Aftenposten 16. juni.

Egeland, J. (2008b) «Utenriksanalyse: Klimavitnenes historier», Morgenbladet 11. juli.

Fairhead, J. (2001) «International dimensions of conflict over natural and environmental resources», i N.L. Peluso & M. Watts (red.) Violent environments. Ithaca & London: Cornell University Press (213–236).

Forse, B. (1989) «The myth of the marching desert», New Scientist 4. februar (31–32).

Gleditsch, N.P. (1998) «Armed conflict and the environment: a critique of the literature», Journal of Peace Research 35 (3): 363–380.

Haarsma, R.J., F. Selten, N. Weber & M. Kliphuis (2005) «Sahel rainfall variability and responses to greenhouse warming», Geophysical Research Letters 32, L17702, doi:10.1029/2005GL023232.

Hagberg, S. (2005) «Dealing with dilemmas. Violent farmer–pastoralist conflicts in Burkina Faso», i P. Richards (red.) No peace, no war. An anthropology of contemporary armed conflicts. Oxford: James Currey (40–56).

Helldén, U. (1991) «Desertification – time for an assessment?», Ambio 20, 8: 372–83.

Herrmann, S.M., A. Anyamba & C.J. Tucker (2005) «Recent trends in vegetation dynamics in the African Sahel and their relationship to climate», Global Environmental Change 15: 394–404.

Hesse, C. & J. MacGregor (2006) «Pastoralism: drylands invisible asset? Developing a framework for assessing the value of pastoralism in East Africa». IIED Issue Paper 142.

Hiernaux, P. et. al (2009a) «Sahelian rangeland response to changes in rainfall over two decades in the Gourma region, Mali», Journal of Hydrologie, (In Press).

Hiernaux, P. et. al (2009b) «Woody plant population dynamics in response to climate changes from 1984 to 2006 in Sahel (Gourma, Mali)», Journal of Hydrologie, (In Press).

Homer-Dixon, T. (1994) «Environmental scarcities and violent conflict. Evidence from cases», International Security 19 (1): 5–40.

Homer-Dixon, T. (1999) Environment, scarcity, and violence. Princeton: Princeton University Press.

Homer-Dixon, T. (2007a) «Terror in the weather forecast», The New York Times 24. april.

Homer-Dixon, T. (2007b) «Climate & Environment, Making Sense of Darfur: Cause and Effect». Tilgjengelig på http://www.ssrc.org/blogs/darfur/2007/08/02/cause-and-effect.

Hutchinson, C.F., S.M. Herrmann, T. Maukonen & J. Weber (2005) «Introduction: The ‘Greening’ of the Sahel», Journal of Arid Environments 63: 535–537.

IRIN (2008) «Sahel: Region is ‘ground zero’ for climate change – England». Tilgjengelig på http:/irinnews.org/Report.aspx?reportId=7815.

Johansen, R. Røkke (2008) «Konfliktbløffen», Forsvarets Forum nr. 5: 30–36.

Kahl, C.H. (2006) States, scarcity, and civil strife in the developing world. Princeton: Princeton University Press.

Kaplan, R.D. (1994) «The coming anarchy: how scarcity, crime, overpopulation, and disease are rapidly destroying the social fabric of our planet», Atlantic Monthly, februar: 44–76.

Kevane, M. & L. Gray (2008) «Darfur: rainfall and conflict», Environmental Research Letters 3, doi: 10.1088/1748–9326/3/3/034006.

Kouyaté, S. (2006) «Etude des enjeux nationaux de protection du basin du fleuve Niger. Report to Groupe de Coordination des Zones Arides (GCOZA)». Bamako: GCOZA.

Klute, G. (1995) «Hostilités et alliances. Archéologie de la dissidence des touaregs au Mali«, Cahiers d’Études Africaines 137 (XXXV-1): 55–71.

Leach, M. & R. Mearns (red.) (1996) The lie of the land: challenging received wisdom on the African environment. Oxford: James Currey.

Lecocq, B. (2004) «Unemployed intellectuals in the Sahara: the teshumara nationalist movement and the revolutions in Tuareg society», IRSH 49 Supplement: 87–109.

Little, P. (1992) The elusive granary. Herder, farmer, and the state in Northern Kenya. Cambridge: Cambridge University Press.

Mehta, L. (2007) «Whose Scarcity? Whose Property? The case of water in western India», Land Use Policy 24 (4): 654–663.

Mortimore, M. (1998) Roots in the African dust: Sustaining the sub-Saharan drylands. Cambridge: Cambridge University Press.

Moseley, W.G. (2005) «Reflecting on National Geographic Magazine and

Academic Geography: The September 2005 Special Issue on Africa», African 

Geographical Review 24: 93–100.

Nordås, R. & N.P. Gleditsch (2007) «Climate change and conflict», Political Geography 26: 627–638.

Odekunle, T.O., O. Andrew & S.O. Aremu (2008) «Towards a wetter Sudano-Sahelian ecological zone in twenty-first century Nigeria», Weather 63 (3): 66–70.

Olsson, L. (1993) «Desertification in Africa – a critique and an alternative approach», Geojournal 31 (1): 23–31.

Olsson, L., L. Eklundh & J. Ardö (2005) «A recent greening of the Sahel – trends, patterns and potential causes», Journal of Arid Environments 63: 556–566.

Peluso, N.L. & M. Watts (red.) (2001) Violent environments. Ithaca & London: Cornell University Press.

Poulton, R.E. & I. Ag Youssouf (1998) A peace of Timbuktu. Democratic governance, development and African peacemaking. New York & Geneva: UNIDIR.

Raleigh, C. & H. Urdal (2007) «Climate change, environmental degradation and armed conflict», Political Geography 26 (6): 674–694.

Richards, P. (1996) Fighting for the rain forest: War, youth & resources in Sierra Leone. Oxford: James Currey.

Richards, P. (red.) (2005) No peace, no war: An anthropology of contemporary armed conflicts. Oxford: James Currey.

Robbins, P. (2004) Political Ecology. Oxford: Blackwell.

Roe, E. (1991) «Development narratives, or making the best of blueprint development», World Development 19, 4: 287–300.

Roe, E. (1994) Narrative policy analysis: Theory and practice. Durham, NC: Duke University Press.

Roe, E. (1995) «Except-Africa: Postscript to a special section on development narratives», World Development 23, 6: 1065–69.

Sachs, J. (2007) «Poverty and environmental stress fuel Darfur crisis», Nature 449, 6. september (24).

Said, E. (1978) Orientalism. Western conceptions of the Orient. London: Penguin.

Salehyan, I. (2008) «From climate change to conflict? No consensus yet», Journal of Peace Research 45 (3): 315–326.

Thébaud, B. & S. Batterbury (2001) «Sahel pastoralists: opportunism, struggle, conflict and negotiation. A case study from eastern Niger», Global Environmental Change 11: 69–78.

Theisen, O.M. (2008) «Blood and soil? Resource scarcity and internal armed conflict revisited», Journal of Peace Research 45 (6): 813–830.

Tiffen, M., M. Mortimore & F. Gichuki (1994) More people, less erosion. Environmental recovery in Kenya. Chichester: John Wiley & Sons.

Turner, M. (1992) «Living on the edge: Fulbe herding practices and the relationship between economy and ecology in the inland Niger Delta of Mali». PhD dissertation, University of California, Berkeley.

Turner, M. (1993) «Overstocking the Range: A Critical Analysis of the Environmental Science of Sahelian Pastoralism», Economic Geography 69 (4): 402–421.

Turner, M. (2004) «Political ecology and the moral dimensions of ‘resource conflicts’: the case of farmer-herder conflicts in the Sahel», Political Geography 23: 863–889.

UNEP (2007) Sudan: Post-Conflict Environmental Assessment. Nairobi: UNEP.