Nyhetsdekningen høsten 2008 viste med all tydelighet at sjørøvere ikke bare er noe som tilhører historien – slik bildet av dem i deler av underholdningsmedia kan ha gitt inntrykk av. De mange kapringene av fartøyer utenfor Somalia var heller ingen plutselig tilbakekomst av en tidligere, litt myteomspunnet aktivitet til sjøs.1 Sjørøvervirksomhet har aldri helt opphørt. Den har utgjort en fare for skip i mange farvann. Og alt for 10–15 år siden tiltok den markant.

Også norske og norskledede skip er flere ganger i de senere år blitt rammet. Mer nylig har det i noen tilfeller ført til oppslag i norske nyhetsmedier. Ett eksempel er det norske bulkskipet Spar Gemini, som i elveløpet utenfor Port Harcourt i Nigeria i fjor sommer ble angrepet og for en kort tid overtatt av sjørøvere som rundstjal det. Et annet eksempel er det amerikanske, tidligere norskregistrerte og fortsatt norskledede cruiseskipet Seabourn Spirit, som under dramatiske omstendigheter klarte å avvise et sjørøveranfall utenfor Somalia høsten 2005 (Aftenposten 2005; 2008).2

Denne artikkelen vil se nærmere på sjørøvervirksomhet over tid, med hovedvekt på det økende omfanget av den gjennom de siste par tiår. I denne forbindelse vil artikkelen særlig gå nærmere inn på hvilke farvann sjørøverne har operert i og forskyvninger i dette mønsteret. Helt avslut-ningsvis vil den også se litt nærmere på endringer i måten den siste tidens sjørøveri3 utenfor Somalia har foregått på, og hva det kan få å si fremover.

Vi må anta at sjørøveri går like langt tilbake som bruk av havet for å frakte varer og mennesker. Men faren for å bli overfalt var der, hva enten man valgte å ferdes på land eller sjø, særlig om man brakte med seg noe av verdi for andre. På land risikerte man å bli utsatt for landeveisrøvere, på sjøen for sjørøvere. Fra mange kilder vet vi at Egeerhavet var hjemsøkt av sjørøvere i mange århundrer før Kristus. Det samme gjaldt andre deler av Middelhavet. Sjørøverne tok gjerne lasten som fartøyene de overfalt fraktet. Men ikke sjelden ble også selve fartøyet overtatt, og de som var om bord tatt som slaver.

Noen tiår før Kristi fødsel satte romerne under ledelse av den kjente feltherren Pompeius den store i gang en omfattende og langt på vei vellykket bekjempelse av sjørøvervirksomheten i Middelhavet. Denne hadde vært sterkt hemmende for romernes handel. Kreta, et av de store sjørøverreirene og sentralt plassert, ble blant annet okkupert. Men etter et par hundre år begynte sjørøvervirksomheten på nytt å ta seg opp, og etter ytterligere noen hundreår herjet sjørøvere igjen det meste av Middelhavet. Også i nordeuropeiske farvann ble sjørøveri en økende plage, og skapte blant annet problemer for hanseatenes handelsvirksomhet. Likeså foregikk det mye sjørøvervirksomhet i asiatiske farvann. Etter den europeiske inntrengningen i disse farvannene ble også europeiske fartøyer rammet. Samtidig kom det innslag av europeere i rollen som sjørøvere der. De sistnevnte etablerte seg blant annet i en kortere periode på 1600-tallet på Madagaskar, der de kunne slå til mot skip til og fra Asia.

Særlig kjent fra deler av populærlitteraturen er den omfattende sjørøvervirksomheten i karibiske farvann på 1600- og 1700-tallet i kjølvannet av europeernes gjenoppdagelse av Amerika. Mindre kjent i dag er den mer omfattende og langvarige sjørøvervirksomheten som siden korstogstiden foregikk fra nordafrikanske havner i de såkalte barbareskstatene, Marokko, Algerie, Tunis og Tripoli-området. Disse sto for en etter hvert utstrakt plyndring både til vanns og til lands, på sjøen sjørøveri og langs kysten av det nordvestlige Middelhavet utallige brutale strandhugg. Et vanlig utbytte i begge tilfeller var fanger som ble gjort til slaver og dels solgt til andre deler av Det ottomanske rike.4 Storhetstiden for barbareskstatene var 1600-tallet, da de i praksis kunne opptre uavhengig av sultanen i Konstantinopel. En hovedinntektskilde var nå beskyttelsespenger fra europeiske sjøfartsnasjoner som ønsket å unngå kapring av sine skip. En grunn til at barbareskstatene kunne fortsette som de gjorde, var at europeiske stormakter i konkurransen seg imellom tidvis søkte å utnytte barbareskstatenes sjørøvervirksomhet mot hverandre. Også i andre farvann, særlig de karibiske, var det ikke uvanlig at statsmyndigheter støttet opp om sjørøveri overfor andre lands fartøyer.5

Utover 1700-tallet møtte imidlertid barbareskstatene gradvis en mer samlet front, og i 1801 havnet de i krig med USA som nektet å betale dem beskyttelsespenger lenger.6 Etter napoleonskrigene gikk også europeiske stater langt kraftigere til verks mot sjørøvervirksomheten fra Nord-Afrika. Men en endelig stopper for den ble først satt da Frankrike erobret Algerie i 1830. Sjørøveriet avtok nå markant i Middelhavet, som det alt hadde gjort i karibiske farvann. I europeiske og nordamerikanske farvann forsvant det nærmest helt mot utgangen av 1800-tallet. Blant sjøfartsnasjonene i denne del av verden vokste det frem en enighet om å se på sjørøveri som en forbrytelse mot dem alle, og det ble etter hvert en del av internasjonal sedvanerett – videreført i FNs havrettskonvensjon fra 1982 – at ethvert marinefartøy som støtte på sjørøvere i internasjonalt farvann, kunne arrestere disse og få dem dømt etter eget lands lover.

Figur 1

Figur 1: Tilfeller av sjørøveri eller utførte forsøk på det 1984–2007 for verden som helhet og i ulike farvann. Antall tilfeller totalt og antallet for Sydkinahavet er særskilt markert. Øvrige kurver omfatter Malakkastredet, Det indiske hav, farvann utenfor Syd- og Mellom-Amerika samt farvann utenfor Vest- og Øst-Afrika.

Men i farvann i andre deler av verden fortsatte sjørøvervirksomhet også inn i det 20. århundre, om enn ikke i samme omfang som i tidligere tider.7 Det er også tilfelle for tiden etter annen verdenskrig. Sjørøverne har særlig vært å finne i asiatiske, afrikanske og sydamerikanske farvann. Ifølge statistikk fra Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO,8 ble det på midten av 1980-tallet årlig på verdensbasis innrapportert litt i underkant av 50 tilfeller av sjørøveri eller forsøk på det. Figur 1 viser utviklingen i antall slike tilfeller innrapportert til IMO siden da og frem til og med 2007.

Av figuren ser vi at antallet begynte å stige på 1990-tallet, og gikk svært bratt opp fra 1994 til år 2000, da det på årsbasis ble innrapportert hele 471 tilfeller – mer enn en syvdobling på seks år. Riktignok er det mulig, kanskje sannsynlig, at det tidligere var en mer omfattende underrapportering av sjørøveri. En økt oppmerksomhet mot slike hendelser i sjøfartsmiljøer og en mer systematisk registrering av dem kan ha ført til større grad av innrapportering. Samme virkning kan det ha hatt at IMO i sin statistikk tok med selv væpnet ran av skip i havneområder, noe som ikke bare falt utenfor definisjonen av sjørøveri i FNs havrettskonvensjon fra 1982, men som i noen tilfeller tidligere kan ha blitt betraktet som for lite alvorlig til å rapporteres som sjørøveri.9 Men slike forhold forklarer neppe mer enn en liten del av økningen. Det meste av den var reell, og hevet antallet tilfeller av sjørøveri eller forsøk på det til et vesentlig forhøyet nivå ved inngangen til inneværende tiår. I denne artikkelen vil forøvrig uttrykkene sjørøveri og sjørøveranfall bli forstått og brukt som ensbetydende med det som regnes som tilfeller av sjørøveri og væpnede ran av skip, utførte såvel som forsøkte, i IMOs statistikk og oversikter.

Som figur 1 viser, har det vesentlig høyere nivået som antall tilfeller av sjørøveri kom opp på i 2000, holdt seg videre utover gjennom tiåret, riktignok med en etter hvert nedadgående tendens. I 2007 gikk imidlertid antallet tilfeller igjen litt opp. Men tross medieeksponeringen av usedvanlig mange tilfeller av sjørøveranfall i 2008, viser offentliggjort tallmateriale hittil (midten av januar 2009) at den endelige registrering av tilfellene fra fjorårets siste måneder ikke vil bringe totalantallet for 2008 tilnærmet like høyt som totalantallet på godt over 400 i 2000 og 2003. Det internasjonale sjøfartsbyrået, IMB, har for de tre første kvartaler av 2008 oppgitt et totalantall på 199 tilfeller, såvidt høyere enn for samme periode i 2007. Av disse fant 63 sted utenfor Somalia, et tall som ifølge IMB ved årsskiftet var steget til hele 111 – en økning på nær 50 tilfeller på bare tre måneder! Men selv denne økningen og de antatt mer normale tall for siste kvartal fra andre farvann, vil ikke samlet utgjøre nok til å komme fra 199 til over 400 tilfeller.10 Derimot kan antallet registrerte tilfeller i 2007 og et trolig enda høyere sluttall for 2008 komme til å snu den nedadgående tendensen i antall sjørøveranfall på verdensbasis i inneværende tiår.

Men én ting er det årlige totalantall av sjørøveranfall i verden som helhet, en annen ting er utviklingen i antallet slike anfall i de ulike farvann der de fortsatt forkommer. Den siste kan i noen farvann være forskjellig fra utviklingen i andre farvann og på verdensbasis. I tillegg til kurven for totalantall på verdensbasis, er kurven for antallet sjørøveranfall i Sydkinahavet særskilt markert i figur 1. Av den ser vi at dette fra midten av 1990-tallet frem til helt nylig hele tiden har ligget betydelig høyere enn det årlige antall i noe annet farvann.

Figur 2

Figur 2: Forstørrelse av høyre halvdel av figur 1 med ulik markering av kurvene for samtlige farvann som er tatt med

Dette fremgår enda klarere i den forstørrede figur 2 som viser utviklingen fra 1994, og der også kurvene for andre farvann er særskilt markert. Det gjelder blant annet kurven for antall sjørøveranfall i Malakkastredet, som vi ser gikk kraftig opp i 2000. Det forsterket inntrykket av sydøstasiatiske farvann som verdens mest sjørøverbefengte. Av totalantallet på 471 tilfeller av sjørøveranfall i 2000 fant 112 sted i Malakkastredet og 145 i Sydkinahavet og tilstøtende farvann mot øst. Det utgjorde tilsammen 55 % av totalantallet. 109 tilfeller fant sted i Det indiske hav, 62 utenfor Afrika og 41 i sydamerikanske og karibiske farvann (IMO 2001).11

Antall sjørøveranfall i Sydkinahavet og Malakkastredet utgjorde sammenlagt nær halvparten av samtlige på verdensbasis frem til midten av inneværende tiår. Dette fremgår tydeligere av tabell 1, som i tillegg til samlet antall for verden som helhet, viser årlige tall for sjørøveranfall i de verst rammede farvannene, og der Sydkinahavet og Malakkastredet er slått sammen under rubrikken Sydøst-Asia. Med god grunn holdt de sammenlagte tall for sydøstasiatiske farvann ved like bildet av disse, og spesielt indonesiske farvann og Malakkastredet, som de farligste hva sjørøveri angikk. Den økte oppmerksomheten i skipsfarts- og andre berørte miljøer vedrørende problemet sjørøveri ble ofte rettet mot disse farvannene. Derved fremsto problemet samtidig som mer alvorlig ettersom all skipstrafikk mellom havner lenger vest, for eksempel havner i Europa og i oljeproduserende land i Midt-Østen, og havner i Øst-Asia, går gjennom disse farvannene. Som også reaksjoner på den kraftige økningen av sjørøveri i den sterkt trafikkerte Aden-bukta sist høst illustrerer, er det en nær sammenheng mellom den betydning sjørøveri som problem betraktet tillegges og den betydningen de farvann det rammer har for hvor mange land.12

Tabell 1

Tabell 1: Antall tilfeller av sjørøveri eller utførte forsøk på det totalt og i ulike farvann 2001–2007.

Av så vel tabell 1 som figur 2 ser vi imidlertid at antallet sjørøveranfall i sydøstasiatiske farvann avtok markant fra 2005 og utover. I 2007 var det falt til 28 % av samtlige for verden som helhet. Noe av dette tilskrives de ødeleggende virkninger, også for sjørøvere og deres fartøyer, av tsunami-katastrofen julen 2004. Men en annen, og over tid i så fall viktigere forklaring, kan være det økte samarbeidet mellom Singapore, Indonesia og Malaysia for å avverge sjørøveri, blant annet gjennom koordinert patruljering, som ble innledet etter påtrykk fra USA, som fryktet en sammensmelting av sjørøveri og terrorisme.13

Men samtidig viser tabell 1, og ved nærmere ettersyn også figur 2, en annen tendens som vi nå vet ledet opp til den sjørøvervirksomhet som for alvor slo ut i nyhetsoppslagene i fjor høst. Men utviklingen dit er ikke rettlinjet. Av figur 2 ser vi at antallet sjørøveranfall langs kysten av Vest-Afrika var gradvis stigende fra midten av 1990-tallet til 2003, da det som tabell 1 viser kom opp i 67 tilfeller. I første del av denne perioden var anfallene fordelt over det meste av Afrikas vestkyst. Men mot slutten av perioden ble de mer konsentrert om farvann i og ved Niger-deltaet, der det foregår en omfattende oljeutvinningsvirksomhet. Som vi ser, viste imidlertid tallet på sjørøveranfall ved kysten av Vest-Afrika en fallende tendens de neste to–tre år.

Fra midten av 1990-tallet lå samtidig antall sjørøveranfall langs kysten av Øst-Afrika, som i IMOs statistikk også omfatter Aden-bukta, lenge lavere enn antallet på den andre siden av Afrika – og som tabell 1 viser, betydelig lavere de første årene av inneværende tiår. Men i 2005 gjorde antallet for Øst-Afrika et kraftig hopp opp til godt over tallet for Vest-Afrika. Deretter gikk det ned igjen i 2006, til samme nivå som for Vest-Afrika dette året. 2006 var forøvrig det året da det sydlige Somalia ble kontrollert av Unionen av islamske domstoler, en bevegelse som etter sigende i sin strenghet også slo ned på sjørøvervirksomhet, men som ved utgangen av 2006 ble fordrevet av etiopiske styrker med støtte blant annet fra USA, der man fryktet forbindelser mellom denne muslimsk fundamentalistiske bevegelsen og Al Qaida.

I alle tilfelle brakte 2007 iøynefallende endringer i tallene for sjørøvervirksomhet i afrikanske farvann. Av tabell 1 ser vi at antall sjørøveranfall ble nær fordoblet både langs kysten av Øst- og Vest-Afrika, til 60 tilfeller begge steder. Til sammen utgjorde dette vel 40 % av samtlige tilfeller på verdensbasis, mot i underkant av bare 30 % for Sydøst-Asia. Farvannene langs Afrika var nå statistisk sett blitt de farligste hva risikoen for å bli utsatt for sjørøveranfall angikk. Men på vestsiden av Afrika var tilfellene av sjørøveranfall i større grad konsentrert til Niger-deltaet og dets nærhet. På østsiden fant anfallene ikke bare sted utenfor Somalias lange kyst. Mange av dem skjedde også langs kysten av Kenya, Tanzania og Mosambik. Nigerianske farvann fremsto følgelig som de aller farligste.

Ytterligere støtte til det gir IMOs kvartalsrapport for siste kvartal i 2007. Her finner vi at tallet for de tre siste månedene av 2007 på sjørøveranfall ved Vest-Afrika er 20, i all hovedsak konsentrert til Niger-deltaet, og alle vellykkede. Tallet på slike anfall langs kysten av Øst-Afrika er 14, ganske jevnt spredt fra Mosambik og Madagaskar i syd til Aden-bukta i nord, og med seks tilfeller der forsøket på sjørøveri ikke lyktes (IMO 2008).

Dette forklarer trolig hvorfor nigerianske farvann så sent som våren 2008 flere steder fortsatt ble beskrevet som de nå mest sjørøverutsatte i verden – til fortrengsel for indonesiske.14 Selv da var det få eller ingen indikasjoner på den nærmest eksplosive veksten i antall sjørøveranfall som på høsten skulle komme nettopp utenfor kysten av Somalia. Samtidig viser dette at hvor sjørøverutsatt et farvann er, og hvilke farvann som fremstår som de mest sjørøverbefengte, fort kan skifte.

En parallell til økningen i tallet på sjørøveranfall utenfor eller nær Somalia fra under 30 i 2006 til 111 i 2008, ser vi på figur 2 i den plutselige økningen i år 2000 og like forut for Malakkastredets vedkommende. Der ser vi imidlertid også at denne økningen ble etterfulgt av et kraftig fall året etter. Det betyr selvsagt ikke at antallet av sjørøveranfall utenfor Somalia brått eller snarlig vil avta. Dit behøver ikke parallellen å rekke. Men det er en påminnelse om at raske endringer og forskyvninger i så måte de ulike sjørøverutsatte farvann imellom fortsatt kan skje. Det avhenger blant annet av sammensetningen av årsaker til sjørøvervirksomhet i de ulike farvann og hvilke tiltak som der treffes mot sjørøveri, begge temaer som ligger utenfor rammen for denne artikkelen.

De mange tilfellene av sjørøveri eller forsøk på det som har funnet sted ut fra Somalia i 2008, og delvis også i de nærmest år forut, har imidlertid hatt en form som hva utførelse og formål angår, rommer nye trekk i flere henseender. Dette er trekk som kan vise seg å forbli særskilte for sjørøveri utført i operasjonsfarvannene til somaliske sjørøvere. Men de kan også få overføringsvirkninger til andre farvann: Sjørøvere der kan komme til å trekke lærdommer av måten sjørøvervirksomheten i Somalia har foregått på og søke å kopiere denne i egne farvann. Slik sett kan en eventuell forskyvning av hovedtyngden av sjørøveri til andre farvann bli mer enn bare en forskyvning av antall tilfeller av sjørøveranfall.

For det første er det et svært typisk trekk for den senere tids sjørøveranfall utført av somaliske sjørøvere at nærmest alle har funnet sted i rom sjø, ofte langt ut fra kystlinjen, og dels svært langt ut fra den. Ett eksempel på det siste er den oppsiktsvekkende kapringen over 400 nautiske mil utenfor nabolandet Kenyas kyst i midten av november 2008 av den 300 000 tonn store tankbåten Sirius Star – det hittil største fartøyet som sjørøvere har kapret og tatt kontroll over. Kapringene så langt ut fra land har foregått med bruk av hjelpefartøyer som det ofte har latt seg gjøre å kamuflere som uskyldige båter, eksempelvis som fiskebåter, inntil et egnet bytte blir funnet og forsøket kan starte på å ta seg om bord i vedkommende skip ved bruk av medbrakte raske, mindre glassfiberbåter og kraftigere våpen enn hva som hittil har vært vanlig for sjørøvere, eksempelvis Kalashnikov-geværer og anti-tankvåpen. Nærmere kysten har det samme vist seg å la seg gjøre uten bruk av hjelpefartøy.

Sjørøveranfall for en stor del langt ut til havs bryter med det mønster som det i IMOs oversikter henvises til når det der opplyses at de fleste registrerte sjørøveranfall har funnet sted når de rammede fartøyer har ligget i ro, for anker eller fortøyd, inne i territorialfarvann. Dessuten har somaliske sjørøvere ved sine angrep på skip i fart, ofte store skip, og i fullt dagslys, utvist en gjennomgående hittil uvanlig grad av dristighet, og i ganske mange tilfeller lykkes med det. Dette er også langt på vei et nytt trekk i bildet. Riktignok er prosenten av vellykkede somaliske sjørøveranfall, ikke uventet gitt måten de søkes gjennomført på, adskillig lavere enn prosenten vellykkede forsøk på sjørøveri på verdensbasis. Bare 42, det vil si 38 %, av de i alt 111 forsøkene på sjørøveri av somaliske sjørøvere i 2008 lykkes (BBC News 2009a). Basert på IMOs årlige oversikter lå til sammenligning prosenten vellykkede forsøk på sjørøveri på vel 70 % av totalantallet av slike forsøk for verden som helhet i årene 2005–2007. Men måten de somaliske sjørøveranfallene i hovedsak gjennomføres på, og dristigheten i dem, er likevel et nytt, og for skipsfarten foruroligende trekk. Det samme er bruken av tyngre våpen ved slike anfall.

For det andre viser mange av de vellykkede tilfellene av sjørøveri foretatt av somaliske sjørøvere et stort sett nytt trekk hva gjelder formålet med dem. Tradisjonelt og grovt inndelt kan vi skille mellom fire former med sjørøveri i så måte: Sjørøverne tar seg om bord i et fartøy for å stjele verdisaker fra fartøy og mannskap som de enkelt kan ta med seg og forsvinne igjen, de tar mannskap eller passasjerer til fange for å forlange løsepenger for dem, de bemektiger seg skipet for å stjele lasten om bord, for eksempel olje, eller de overtar skipet for å selge eller bruke det selv. I nær fortid finner vi eksempler på samtlige av disse formene for sjørøveri i ulike farvann, blant annet sydøstasiatiske.15 Den førstnevnte er den vanligste, og den som norske skip i de aller fleste tilfeller er blitt utsatt for. Den har også lavest risiko for at liv skal gå tapt, selv om dette fra tid til annen skjer selv under denne formen for sjørøveri.16

De fleste av de mer nylige skipskapringene foretatt av somaliske sjørøvere har imidlertid vist seg å kombinere elementer fra samtlige av de tre sistnevnte formene. Sjørøverne kommer seg om bord og tar kontrollen over det kaprede skipet, som deretter føres til en havn i Somalia for å kreve løsepenger for både skip, last og mannskap – som tilfellet var med nevnte Sirius Star. Kombinasjonen av mannskap pluss eventuelle passasjerer på den ene side og last og skip på den annen er viktig, for disse to delene av byttet har ulike funksjoner ut over å gi grunnlag for krav om løsepenger. Kontroll over det tilfangetatte mannskapet, og hensynet til dets sikkerhet, gir beskyttelse mot forsøk utenfra, fra eiere eller andre, på å ta tilbake kontrollen over skip og last – eller på å angripe sjørøverne selv. Hva gjelder det siste kan også deres evne til å skade skip og last virke avskrekkende overfor slike forsøk. Samtidig gjør kontroll over skip og last det mulig å fremtvinge utbetaling av løsepenger også for mannskapet fra skipseiere som måtte vært mest interessert i skip og last.17 Bruk av slike kombinasjoner for utpressing og avskrekking fra sjørøveres side, under dels omfattende pressedekning, er også et nytt trekk ved sjørøvervirksomhet.

Selv om noen av disse helt eller delvis nye trekkene ved den senere tids sjørøvervirksomhet i Somalia skulle virke fristende for sjørøvere i andre farvann å søke å kopiere, er det imidlertid ikke sikkert at det lett lar seg gjøre. Stedlige geografiske så vel som samfunnsmessige forhold vil ikke bare påvirke mulighetene for det, men også mulighetene for og viljen til å treffe mottiltak. Særlig kritisk i så måte vil trolig graden være av sjørøveriavvisende myndighetskontroll på land der sjørøverne må forberede sjørøveri og etter en eventuell vellykket kapring også fullføre det. Kanskje det mest effektive hinder for kopiering av «somalisk sjørøveri» i andre farvann vil vise seg å ligge her.

Litteratur

ABC News (2008) «Nigeria Overtakes Indonesia in Piracy», 16. april.

Aftenposten (2005) «Skremte pirater med kanonbrak», 6. november (Per-Ivar Nikolaisen).

Aftenposten (2008) «Norsk skip kapret av pirater», 16. juli.

BBC News (2008) «France ‘captures Somali pirates’», 23. oktober.

BBC News (2009a) «Nigerian pirates grab French ship», 6. januar.

BBC News (2009b) «Somali pirate clampdown ‘working’», 1. januar.

CNN.com (2008) «Hostages to spend Christmas with pirates», 24. desember.

Davis, Robert C. (2003) Christian Slaves, Muslim Masters: White Slavery in the Mediterranean, the Barbary Coast and Italy, 1500–1800. New York: PalgraveMacmillan.

Gorbachev, Mikhail (2009) «A new international agenda», International Herald Tribune, 9. januar.

Ho, Joshua (2007) «The importance and security of regional sea lanes» i C.G. Kwa og J.K. Skogan (red.) Maritime Security in Southeast Asia. London og New York: Routledge.

IMO (2001) Reports on Acts of Piracy and Armed Robbery against Ships, Annual report – 2000, (MSC/Circ.991, 31 March 2001), Annex 2.

IMO (2008) MSC.4/Circ.114, 28 January 2008, Annex 1, 2 og 3.

Mail & Guardian Online (2008) «Nigeria becomes world piracy hot spot», 20. mai.

Murphy, Martin N. (2007) «Contemporary piracy and maritime terrorism», Adelphi Paper 338.

NRK/NTB (2009) «Norsk skip angrepet av pirater», 13. januar.

Raymond, Catherine Zara (2007) «Piracy in the waters of Southeast Asia» i C.G. Kwa og J.K. Skogan (red.) Maritime Security in Southeast Asia. London og New York: Routledge.